Google Analytics

søndag 30. juni 2013

Preken: Hva skiller katolikker fra protestanter?


PETERS ETTERFØLGER: "Vi tilhører en levende Kirke, den Kirke Jesus selv grunnla på Peter som Han kalte klippen. [...] Vi katolikker har Peter. Peter bor i Roma, og for noen måneder siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. [...] I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men vi vet at når vi lytter til Peter, så er vi på trygg grunn." (Sitater fra p. Ole Martin Stamnestrøs preken)

 

Hva er det egentlig som skiller katolske kristne fra andre kristne? Hva er det som gjør oss annerledes? Les svaret som p. Ole Martin Stamnestrø gav i sin preken i dag.


Preken av p. Ole Martin Stamnestrø i Vår Frue kirke, Ålesund
Søndag 30 p.a., År C, 30.06.2013
Bibeltekstene: 1 Kong 19,16b.19-21; Gal 5,1.13-18; Luk 9,51-62


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
P. Ole Martin Stamnestrø

Hva skiller katolikker fra protestanter? Dette er et spørsmål jeg ofte får når skoleklasser kommer hit på besøk for å lære om Den katolske kirke. Et godt spørsmål, som det ikke er så enkelt å besvare kort og konsist. Som det moderne og politisk korrekte menneske jeg er, begynner jeg gjerne med å si at det er mer som samler enn skiller. Jeg nevner troen på Den treenige Gud. Gud som ble menneske i Jesus Kristus og som døde på korset for våre synders skyld.

Dette er viktig å få sagt, men dermed har jeg ikke besvart ungdommenes spørsmål. De har en fornemmelse av at det er noe viktig som skiller katolikker fra andre kristne. Og de har rett. Men hvor skal man begynne? Med Maria og helgenene? Nei, mange protestanter ærer Maria og helgenene. Med realpresensen og messeofferet? Nei, lutheranere tror at Jesus virkelig er tilstede i brødet og vinen, og mange anglikanere har et katolsk syn på messeofferet. Med sakramentene? Nei, også de ortodokse har gyldige sakramenter.

Så hva er det som skiller katolikker fra andre kristne? Spørsmålet kan besvares kort og presist med ett ord: Peter. Vi katolikker har Peter. Igår feiret vi høytiden for Peter og Paulus. Vi feiret to av Jesu beste venner. Vi feiret deres vidnesbyrd om Jesus. Og vi feiret deres martyrdød, som de måtte lide for sin tro på Jesus. Vi feiret Kirkens utbredelse som fulgte som en konsekvens av deres vidnesbyrd, liv og død. Men vi feiret ikke en historisk begivenhet som fant sted for 2000 år siden. Vi feiret nåtiden. For vi har fortsatt Peter. Peter bor i Roma, og for noen måneder siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. Paven er Peters efterfølger og fortsetter like til denne dag den jobben Jesus selv betrodde Peter. Vi katolikker er kristne som er i kommunion med Paven i Rom, i kommunion med Peters efterfølger, Kristi stedfortreder på jord. Det er det som skiller oss fra andre kristne.

VED ALTERET: P. Ole Martin Stamnestrø under sin
primissmesse 30.9.2012
Foto: Mats Tande

Men hvorfor er dette viktig? Hvorfor er det viktig å være i kommunion med Peters efterfølger? Jo, fordi Peter vet hvem Jesus er. Det hørte vi i forrige søndags Evangelium. «Hvem sier dere at jeg er?», spør Jesus. Peter svarer: «Du er Messias, du er Kristus.» Peter vet hvem Jesus er også når han fornekter ham. Fordi han vet hvem Jesus er, gråt han bittert da han fornektet ham. Og det er sannelig mange paver i historiens løp som ved syndig livsførsel, eller ved å tie om Jesus, har fornektet ham. Men de har alltid visst hvem Jesus var, og aldri talt usant om Ham. Når Paven taler om Jesus, vet vi at det er Den Hellige Ånd som beveger ham.

Vi som er katolikker tilhører ikke en gammel, døende religion full av støvete tradisjoner. Vi tilhører en levende Kirke, den Kirke Jesus selv grunnla på Peter som Han kalte klippen. Vi tilhører en Kirke som er evig ung, fordi den er inspirert av Den Hellige Ånd i hver generasjon. Det vi kaller Tradisjonen med stor «T» er ikke noe gammeldags, det er ultramoderne. Det er Den levende Gud, Den Hellige Ånd som er med oss og fortsetter å tale om Jesus – gjennom Pavens munn som er Peters efterfølger, og gjennom biskopene som er apostlenes efterfølgere. Og Guds vidnesbyrd er troverdig fordi det er konsekvent. Tradisjonen sier oss ikke noe nytt, men forklarer på en ny måte det Jesus lærte Peter og apostlene, og som vi leser om i Bibelen.

I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men vi vet at når vi lytter til Peter, så er vi på trygg grunn. Gud være takk som har kalt oss til medlemmer i sin levende Kirke. Amen.


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø. Det er for øvrig p. Stamnestrø som skal være celebrerende prest på Seljumannamessen på Selja 8. juli 2013. Bli med!

LES OGSÅ:

lørdag 29. juni 2013

Primstaven og ettertanke | Petersmesse

PETERS MARTYRIUM: Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren.


I dag, 29. juni, feirer vi Petersmesse – Persok – til minne om martyriet til apostlene Peter og Paulus.


I følge legenden flyktet St. Peter fra keiser Neros forfølgelser i Roma, og møtte Kristus som var på vei inn i byen. Peter spurte: ”Quo vadis, Domine?” ”Hvor går du, Herre?” Og Herren svarte: ”Jeg går inn i Roma for å korsfestes for annen gang.” Da snudde Peter og fulgte etter Kristus inn til byen og sitt martyrium.

Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren. Paulus ble halshogd med sverd.

PRIMSTAVEN: Nøkkelen er apostelen Peters symbol.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Primstavmerket for denne dagen er en nøkkel, på grunn av Jesu ord til Peter: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler” (Matt 16,18-19). Etter katolsk tro ble han med det innsatt som den første paven.

I kveldsbønnen i kirken denne dagen synger vi om begge apostlene. Den gamle antifonen til Marias lovsang lyder slik:
”I dag steg Simon Peter opp på korsets galge, halleluja.
I dag dro bæreren av himmelrikets nøkler med glede til Kristus.
I dag bøyde apostelen Paulus hodet for Kristi navns skyld,
og han som er et lys for verden mottok martyriets krone.”
Halleluja!
Kirkefaderen St. Augustin (354-430) skriver i en av prekenene sine for denne dagen: 
 "Vi feirer en høytid som er helliget ved apostlenes blod. La oss elske deres tro, liv, arbeide, lidelse, bekjennelse og forkynnelse." 
 For: ”Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4,33) Takk Gud for det i dag!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. juni 2011 da Apg 4,32–37 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan 


LES MER:

Derfor ble jeg katolikk

KROSSHAUGEN: Her har jeg vokst opp; ved korset som Den katolske kirke plantet for meg i Haugesund - århundrer før det fantes noe Haugesund og tusen år før det fantes noen meg.

Hvis du
leter etter det sanne, det vakre eller det gode,
hvis du leter etter røttene dine,
hvis du
følger de gamle stiene,
så finner du til slutt veien hjem
- hjem til Den katolske kirke.


(Foto: Hans Aadland Høen. juli 2011
)

I dag på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus, kommer endelig blogginnlegget om hvorfor jeg gikk inn i Den katolske kirke.


Den 25. januar 2008 - på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse - gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært takknemlig for hver eneste dag siden.

Med andre ord: I 1983 dager har jeg vært uendelig takknemlig. Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, ellers hadde folk trodd jeg var blitt gal. Men i dag sier jeg det høyt: Jeg er uendelig, uendelig takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin ene, sanne, hellige, apostoliske, katolske kirke, også kjent som Den katolske kirke.

DEL I: DIN vei inn i Kirken


I løpet av disse årene har mange spurt meg om min vei inn i Kirken og hvorfor jeg konverterte. 


Det er veldig vanskelig å svare generelt på, rett og slett fordi det som mange egentlig lurer på er hvorfor DE burde vurdere å konvertere – noe som er et helt annet spørsmål.

Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.
  • Noen trekkes inn i Kirken gjennom hodet: De har tenkt, studert, vurdert og konkludert. De leser katolsk (eller katolskinspirert) oppbyggelseslitteratur og oppdager at her er troens fylde. De leter etter Sannheten og finner den - i Den katolske kirke.
  • Andre føler seg fram: Gjennom kunst, litteratur, musikk og kultur, liturgien. De gjenkjenner skjønnhet når de ser den.
  • Andre leter med hjertet og gjenkjenner godhet og kjærlighet når de møter på den.
  • Noen bare dumper over kirken: De besøker katolske kirker på reise etc og opplever at her er det noe mer, noe som jeg mangler. Noe ekte, noe sant.
  • Andre går seg inn i den: Som søkende pilegrimer, på leting etter noe de senser at de har mistet. De leter langs de gamle stiene etter det de har tapt - og alle de gamle stiene fører dem til Den katolske kirke.
  • Når jeg tenker etter har vel Jesus i grunnen trukket meg inn i Kirken på alle disse måtene, og det er simpelthen en grense for hvor lenge du klarer å stå imot når han tar i bruk hele arsenalet ;)

Veiene til Roma

«Alle veier fører til Rom,» og alle slags mennesker konverterer til Den katolske kirke: Rørleggere, lærere, sykepleiere, kunstnere, leger, mediefolk, skoleelever, økonomer, husmødre, professorer, musikere, håndverkere, studenter… you name it og vi har det.

Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.» 

Med andre ord: Min vei er ikke din vei, fordi veien går fra der du er. I og med at vi befinner oss på ulike steder i utgangspunktet, må nødvendigvis stiene vi går på se forskjellige ut. Veien ser svært ulik ut for den som går fra protestantisk til katolsk tro, sammenlignet med den som går fra ateisme til katolsk tro.

Gud møter oss der vi er og lokker på oss med alle de midlene han har til sin disposisjon. Siden Den katolske kirke er den éne Kirken for alle, tiltrekker den seg alle slags mennesker - på helt forskjellige måter.


Sånn. Med det unnagjort kan vi gå videre. (NB: Hvis du har dårlig tid/ikke orker å lese så langt kan du hoppe direkte til oppsummeringen, dvs. del V nederst.)



Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»


Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon - den trenger ikke være det for andre, som sagt.

Frem til jeg fikk barn var det nok for meg at jeg hadde «en menighet som funker for meg». Da jeg ble mor fikk jeg plutselig bruk for noe mer. Jeg innså at jeg trengte en kirke som stod på fast grunn også på mine barnebarns tid. På grunn av den stadig akselererende teologiske oppløsningen i Den norske kirke stod det klart for meg at jeg ikke kunne overlate mine barnebarn til statskirken. Jeg kunne ikke en gang overlate mine barn til denne kirken. De ville ikke få næringsrik nok mat til å vokse opp der, jeg klarte knapt å overleve selv på den åndelige næringen jeg fikk i Den norske kirke.

Kort sagt: Jeg innså at for å overleve i et stadig mer sekularisert samfunn trengte jeg noe mer enn det statskirken kunne gi meg. Mye mer. Jeg trengte den katolske fylden av troen, ikke den reduserte protestantiske trosvarianten.

 

SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
(Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger)



Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by


I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 20. september 2007. Her er det:

«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke.

Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen. Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på.

Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. Problemet er at jeg ikke føler meg hjemme i noen av disse kategoriene. Ikke er jeg gammel, og troen min er høyst oppegående og sprell levende.

I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbisk gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom. Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.

Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med en dvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: ”Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: ”Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.” Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.»

Den politisk korrekte norske kirke skammer seg over å forkynne evangeliet. Å forkynne vil nemlig innebære å innta en ovenfra-og-ned-holdning overfor det autonome mennesket. Og selve evangeliet er jo særdeles støtende (§2). Dersom vi sier at folk blir frelst ved å tro på Jesus, sier vi også at de går fortapt uten han. Kan man hevde noe mer fordømmende i 2007? Neppe.

I 1997 erklærte bispemøtet at det ville være ”kirkesplittende vranglære” å likestille partnerskap med ekteskap. Det var nok siste gang vi hørte et så usnilt ord som ”vranglære” brukt i Den norske kirke. Synd, egentlig, for det greske ordet for vranglære, heresi, er ellers svært så beskrivende for utviklingen i DNK. Heresi er nemlig avledet av verbet hairéomai, ”jeg velger meg”. Altså: ”Jeg føler meg ikke forpliktet på hva kristne over alt og til alle tider har trodd. Jeg velger selv den troen som føles rett for meg – nå .”

Forrige uke stemte Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen for et vedtak som åpner for homofilt samlevende prester, fordi, som han sier: ”Kirken blør”. Dagen derpå håpet han at ikke noen føler seg presset ut av kirken av den grunn. Kjære kirkerådsleder, du har rett: Denne kirken blør. Og det kommer den til å gjøre så lenge det fortsatt er liv i den. Du får ta det som et godt tegn at den blør. Det betyr at det fortsatt finnes mange gode prester og våkne kristne i kirken. Du trenger imidlertid ikke være redd for at jeg føler meg presset ut av kirken. Jeg forlater Kardemomme by høyst frivillig.

Slik jeg ser det er Den norske kirke inne i sin historiske avviklingsperiode. Kirkeskuta er i så sterk forvitring at det bare er et spørsmål om tid før den går ned. Det eneste som hindrer flere fra å gå fra borde allerede i dag er at de ikke vet hvilken skute de skal gå over til.

I dag befinner jeg meg i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke. Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke vil få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.»

Et etterord fem år senere

I dag ville jeg nok formulert leserinnlegget i noe mildere ordelag, men sånn ble det nå i 2007. Kirken skal være vår mor, og jeg følte meg sveket av Den norske kirke - en dårlig mor som skulle ta seg av meg, men som så definitivt ikke gjorde det.

Jeg er like oppgitt over Den norske kirkes teologiske utvikling i dag. Samtidig ser jeg på den med sympati og kjærlighet. Den norske kirke har stort sett gjort så godt den kunne i århundrene etter at danskekongen i 1537 fjernet oss fra Moderkirken med tvang. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt du kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort.

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". Det er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke.

PETERS ETTERFØLGER: Jesus gav Peter et viktig og helt spesielt oppdrag: Å holde flokken samlet, fø den og beskytte den. Det oppdraget forvaltes av Peters etterfølger i Roma den dag i dag.


DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?


Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge. 


Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. 

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de tror på den tradisjonelle, helt vanlige kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Anti-katolsk propaganda

Her er sånt noe som jeg fikk høre: «Katolikker tror ikke på evangeliet eller nåden, men på gjerningskristendom. Katolikker er avgudsdyrkere som ber til og tilber Maria og helgenene. Det er noen av katolikkene som er kristne og tror på Jesus, men selve Den katolske kirke er en vranglærer som fører folk vill. Katolikker er avvikere. Det er vi som har forstått det. Det er vi som er de vanlige kristne. Katolisisme er… noe annet, nesten en annen religion.»

Ingen kristen som tenker noe slikt om Den katolske kirke, og som vil være lojal mot Jesus Kristus og lydig mot sannheten – vil vurdere å nærme seg Den katolske kirke, langt mindre bli en del av den. Altså måtte det skje en del. 

Møtene med Den katolske kirke

Første gang jeg møtte Den katolske kirke var sommeren 1998. Da dro jeg på interrail i Frankrike og Italia og møtte både katolske kirker, katolske kristne og katolsk kunst og kultur. Jeg møtte tenkende, våkne, levende kristne. Det jeg husker best var overraskelsen over at jeg kjente Den Hellige Ånds tilstedeværelse så sterkt i de katolske kirkene. Det var så uvanlig lett å be der, en så underlig god bønnestemning.

Da jeg gikk inn i Peterskirken i Roma og så opp i kuppelen med ordene "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam mean et tibi dabo claves regni caelorum" ... "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16,18)... da bare kom tårene og overveldet meg. Hjertet hadde begynt å sanse og fornemme det som forstanden ennå ikke forstod. Jeg gjorde som Maria: Gjemte det og grunnet på det i hjertet.

DEN HELLIGE MESSE: Høymesse i St. Paul kirke. Ekte næring og levende trosliv.

Neste gang jeg var i kontakt med Den katolske kirke var i påsken 2004 da mannen min og jeg ble med Sjømannskirkens studentprester på pilegrimsferd til Roma. Etter den uken var jeg ikke lenger i tvil om at Den katolske kirke var en kristen kirke, full av åndelig kraft - men hva gjorde jeg med de teologiske innvendingene mot vranglære, avgudsdyrkelse osv? Jeg lot det ligge i nesten tre år. Så satte jeg meg ned ved www.katolsk.no i timesvis og leste og leste, dag etter dag.

I juli 2007 begynte jeg å følge gruppeundervisningen i katolsk tro hos soknepresten ved St. Paul kirke her i Bergen. Dessuten begynte vi å gå til messe hver søndag. Begge deler er viktig når du skal avklare om du vil gå inn i Den katolske kirke.

Du må: 1. Sette deg grundig inn i den katolske troen, og du må 2. Være villig til å leve det katolske livet (et liv som blant annet innebærer at du ikke holder deg borte når menigheten samles - alle katolske kristne har messeplikt, jf. Hebr 10,25).

Brevet til biskopen

14. januar 2008 sendte jeg mitt brev til biskop Bernt Eidsvig og ba om å få bli tatt opp i kirken på Paulus’ festdag. Der skrev jeg: «Bortsett fra påskenatten kan jeg ikke tenke meg en riktigere dag for meg å konvertere på enn nettopp denne dagen da den store misjonsapostelen omvendte seg etter sitt sterke og avgjørende møte med Jesus – og det til og med i St. Paul kirke.»

Jeg skrev mye i brevet, men her er noen sitater som utdyper det jeg har skrevet tidligere i dette blogginnlegget:

«Den dessverre stadig mer svevende Oase-bevegelsen har ”fått en visjon” om at de skal starte nye menigheter, eller som de kaller det; at de skal ”sette ut livbåter”. Man kan sikkert overleve noen uker og måneder i en livbåt, men jeg er ute etter noe som holder lenger enn det. Jeg vil over til en skute som har vist seg seiledyktig gjennom århundrer, og som jeg kan stole på at vil hjelpe også mine barnebarns barn slik at de kommer trygt fram. Det ser ut som at vi går inn i stormfulle tider. Da trenger vi å holde sammen, å være ett. Vi trenger Kirken som hjelper oss å holde fast ved troen, ved Jesus.»

«Jesus ba om at vi skulle være ett, for at verden skal tro. Da vil ikke jeg være med på å splitte oss kristne enda mer opp ved å starte nok et nytt kirkesamfunn. Jeg befinner meg allerede i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til et enda mindre kirkesamfunn. Jeg tenker som så at det kan ikke være tilfelle at det bare er noen få tusen lutheranere i en avkrok av Europa som forvalter den universelle kristne troen. I det hele tatt skjønner jeg ikke hvorfor Luther skulle ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke. Og jeg har slett ikke troen på motefenomenet ”emerging church” med sine løsrevne husmenigheter. Hvis den kristne troen blir enda mer privatreligiøs nå, så dør den simpelthen ut.

Det mest logiske for meg er å gå over til en større, helt alminnelig kirke som allerede finnes. De siste årene har mine mange lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Momenter som har vært viktige for meg i denne prosessen er Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen samt møtene jeg har hatt med Den katolske kirke i Frankrike, Italia og USA. Pilegrimsreisen vår til Roma påsken 2004 sammen med blant annet en norsk katolikk var også viktig. Her fikk vi sterke møter med en autentisk kristen tro, fromme kristne og levende menigheter. Vi fikk delta på både midnattsmessen i Peterskirken og påskedagsmessen på Petersplassen. Under kommunionen påskedag kjente jeg sterkt på alvoret og smerten ved å være avstengt fra dette fellesskapet. Tårene trillet. Lengselen tentes. Når jeg nå søker fullt fellesskap med Kirken er det altså fordi både hodet og hjertet har ledet meg til samme konklusjon. Jeg kjenner meg ledet til den historiske Kirken av Gud. De siste månedenes katekese og kirkegang, samt samtaler, bønn, boklesning og mangfoldige timer inne på katolsk.no har bekreftet at vi søker riktig kirke.»

FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"

(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse


Fellesskapet og enheten

Har du klart å holdt følge med meg og lest helt ned hit? (Hurra, så flink du er som orker å lese så langt!) ... vel, da er du kanskje interessert i å lese leserinnlegget mitt som stod på trykk på side 3 i Vårt Land på selve konversjonsdagen min, 25. januar 2008:

I dag, på Paulus’ festdag, går jeg inn i Den katolske kirke. Jeg søker fellesskapet og enheten, skriver Ragnhild Aadland Høen.

Fra Kardemomme by til Roma


På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke. Samtidig takker jeg for at han også har vist meg veien videre. I dag tar jeg konsekvensen av at Statens politisk korrekte Kardemommeby-kirke ikke lenger gir meg den næringen og veiledningen som troen min trenger i 2008.

Jeg vil ikke være flau over at jeg er kristen. Jeg vil tilhøre og elske en kirke som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. Jeg trenger en kirke som står på fast grunn også den dagen mine barnebarns barn får bruk for den. Derfor går jeg i dag til Moderkirken. I stedet for å bli mismodig i DNK lever jeg kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

De siste årene har mine lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Inne på www.katolsk.no har jeg for eksempel oppdaget at lutheranerne og katolikkene faktisk er enige om det mest grunnleggende stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen lyder slik:
"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".
Enda flere fordommer brast i møte med Den katolske kirke i inn- og utland. Her har jeg møtt en autentisk kristen tro, levende menigheter og våkne kristne som elsker Jesus. Og jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor skal Luther ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke?

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble så alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente, men en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden. Åpenbaringen reduseres og blir gjort relativ, og man ender opp med den forvirringen og splittelsen som er stadig mer fremherskende i lutherske kretser.
I dag er den lutherske troen blitt så subjektiv og privatreligiøs at den er i ferd med å forsvinne som kollektivt fenomen. Menighetskjerner over hele landet krymper inn og kristendommen forsvinner ut av grunnloven og formålsparagrafene. Tilbake står nordmennene igjen – alene – med en abstrakt, privatisert åndelighet som ikke forholder seg til Jesu kropp, Kirken.

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”.


Ragnhild Aadland Høen 


EN SMAK AV MYSTERIET: En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden. Her en av Nidarosdomens dører.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Del V: Avslutning


Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.


Jeg er katolsk kristen fordi:
  • Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.  
  • Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.
  • Jesus grunnla sin kirke på Peter, og Den katolske kirke har fortsatt Peter. Faktisk er det bare Den katolske kirke som har Peter. (Det er det som er forskjellen på romersk-katolske kristne og alle andre kristne. Katolske kristne er i enhet med Peter, mens ortodokse og protestanter er det ikke.)
  • Den katolske troen er apostlenes tro og den er "mine fedres tro". Den er ikke en ny tro jeg har funnet opp selv. Den katolske tro er definert i de oldkirkelige bekjennelsene. 
  • Den katolske kirke forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Den forvalter ikke en av de protestantiske, reduserte versjonene av troen, men fullversjonen av troen som vi trenger for å overleve som kristne i et sekulært samfunn. 
  • I Den katolske kirke finner jeg igjen alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.
  • Ja, vi tror på evangeliet. Det var faktisk Den katolske kirke som brakte evangeliet til Norge. Fortsatt har Norge vært et katolsk land lenger enn det har vært et luthersk land.
  • Den katolske kirke forvalter Kirkens enhet. Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Jesus ba oss om å være ett for at verden skal tro. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Vi skal være ett i den éne Kirken.
  • Da jeg kom inn i Den katolske kirke kom jeg hjem. Hjem til min mor, Kirken.
  • Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, da skjer paradigmeskiftet, da går det ingen vei tilbake. Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd.


Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?

Mange spør meg: "Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?" Til det svarer jeg: "Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem."   

Jeg elsker Jesu Kirke; Den katolske kirke. Dypt og inderlig. Det ville jeg gjerne si høyt i dag, på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus - Per og Pål - som gav meg troen. Takk både til dem og til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer.

PETERSMESSE: Over alt hvor du snur deg, til og med i kalenderen, dukker spennende katolske skatter opp.
I dag 29. juni er det Persok, Petersmesse, minnedagen for apostlene Peter og Paulus. Primstavmerket er en nøkkel.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


LES MER:


https://www.youtube.com/watch?t=54&v=5UyzW99zAzw


Til slutt: Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

fredag 28. juni 2013

Ettertanke: Den hellige Ireneus av Lyon


KIRKEFEDRENE OG JESUS: “Guds ære er det levende mennesket, og menneskets liv er å kunne se Gud" sa kirkefaderen St. Ireneus av Lyon, som levde ca. år 135-202.

I dag, den 28. juni, er det minnedagen for kirkefaderen St. Ireneus av Lyon. Ireneus var på sett og vis et åndelig barnebarn av apostelen Johannes. 


Den hellige Ireneus (ca. år 135-202) var nemlig disippel av biskop Polykarp som i sin tur igjen var disippel av Johannes. Med andre ord levde biskop Ireneus tett på apostlenes tro, og han brukte store deler av livet sitt til å forsvare nettopp apostlenes lære.

På mange måter lignet Ireneus’ tid på vår: Mange ulike leire gav seg ut for å representere ”den egentlige kristendommen”. Blant de farligste var gnostikerne, som i en periode på 100-tallet så ut til å skulle feie med seg en stor del av kristenheten. At så ikke skjedde, skyldes for en stor del Ireneus. Innflytelsen hans på kirkehistorien kan ikke måles.

Gnostisismens tiltrekningskraft var enorm – og forståelig. I mange kretser var gnostisismen uten moralske forpliktelser og uten dogmatiske grenser. Ireneus beskriver gnostikernes lære slik: ”Godt og ondt, sier de, er bare et spørsmål om personlige meninger... Ingen ting er ondt i seg selv.” 

Ireneus derimot, holdt fast ved apostlenes lære om at det faktisk finnes noe som er sant og noe som er usant – noe som er godt og noe som er ondt. Som apostelen Paulus skriver i dagens bibeltekst:

”La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. [...] La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

(Rom 12,9 og 21)

VI BER

Evige, allmektige Gud, vi takker deg for Ireneus. 
Gi at din Kirke må trofast holde fast ved apostlenes lære, 
og hjelp oss alle å følge og tjene deg i sannhet og kjærlighet. 
Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 28. juni 2011, da Rom 12,9–21 var dagens bibeltekst

LES OGSÅ

med deg den spennende biografien om den hellige Ireneus av Lyon på katolsk.no

torsdag 27. juni 2013

Velkommen til katolsk Seljumannamesse 8. juli

DEN HEILAGE ØYA: Selja er Norges eldste pilegrimsmål og et helt spesielt, hellig sted. Den åndelige gravitasjonskraften her er til å ta og føle på.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Mandag 8. juli, på selveste Seljumannamesse, feires det katolsk messe i klosterruinene på den hellige øya Selja.


- Vi er så mange påmeldte nå at vi bestiller en egen båt ut til Bø på Selja klokken 11.15.  Derfra går vi i prosesjon til klosteret der vi feirer messe umiddelbart. Vi kommer til å feire messe uansett hvordan været blir, forteller p. Ole Martin Stamnestrø, kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund og ansvarlig for messen.
 
Etter messen blir det piknik og god tid til å oppleve "heilagstaden", besøke den hellige hulen og den hellige kilden. Båten tilbake til fastlandet går direkte fra klosteret klokken 15.00. Turen tilbake tar 15 min, slik at de som skal med hurtigbåten sørover kl. 15.25 rekker frem i tide.

Nyhet: Vi synger vesper i St. Jetmund kirke i Vannylven ca. kl. 16.15.

Alle velkommen

MESSEFEIRING: Et glimt fra Selja, fra fjorårets katolske
Seljumannamesse da Dom Alois Brodersen feiret messen.
Foto: Eva Biwand
Du trenger slett ikke være medlem i Den katolske kirke for å bli med på seljumannamessen, alle er hjertelig velkommen, uavhengig av trostilhørighet.

Påmelding

- Båten har imidlertid begrenset kapasitet, så vi ber om at alle som ønsker å bli med melder seg på snarest, sier p. Stamnestrø til Sta. Sunniva-bloggen.

Påmelding kan sendes til ole.martin.stamnestro@katolsk.no. Ved spørsmål kan du kontakte p. Stamnestrø på mobilnr. 994 96 331.

«Den heilage øya»

Selja, «den heilage øya», er Norges eldste pilegrimsmål. Dette er stedet der Kirken i Norge ble født, og den åndelige gravitasjonskraften her er til å ta og føle på. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet.

KLOSTERET: Kloster- og helgenanlegget sett fra sjøen.
Menneskene i venstre hjørne av bildet står i kø for å
komme inn i hulen "der Kyrkja i Noreg vart fødd".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Selja ligger i Nordfjord. Hulen der St. Sunniva og Norges første martyrer ble funnet regnes for å være landets eldste kirketak. Minnedagen «Seljumannamesse» er 8. juli.

Olav den Hellige knelte i bønn i hulen i 1015. Et av Norges aller første kloster, et benediktinerkloster, ble også bygget her, og var aktivt fra ca. år 1100 og frem til reformasjonen. Selja var dessuten bispesete for Vestlandet i hundre år, fra 1068 til 1170.

Selja er fortsatt et troens kraftsentrum i Norge og et helt spesielt, hellig sted.

Praktisk informasjon

Mens pilegrimsøya heter Selja, heter tettstedet på fastlandet Selje (med e). Selje ligger helt ut mot Stadhavet og har et egenartet kulturlandskap, lune viker, kritthvite sandstrender, idylliske øyer og et flott turterreng. Se en fin video fra Selja på YouTube her.

Alle pilegrimer ordner mat og overnatting selv. Det er ikke mulig å kjøpe mat ute på øya. På Selje Kommunes nettside finner du nyttig informasjon om Selje og om transport- og overnattingsmulighetene. Seljumannamesse er høysesong i Selje, så bestill overnatting nå med én gang.

Den enkleste måten å reise fra Bergen til Selja, er med Norled-hurtigbåten. Hurtigbåtturen tar fem timer. Kjører du egen bil, tar det om lag seks timer pluss to ferger å kjøre fra Bergen til Selja, se kjørerute her. Fra Oslo til Selja tar det åtte timer å kjøre, se kjøreruter her. Fra Trondheim til Selja tar det sju timer å kjøre, se kjørerute her. Reisen til Selja er lang for de fleste, men jeg kan forsikre om at det er vel verdt turen!

Den lutherske feiringen

Lørdag 6. juli kl 13.00 avdukes den splitter nye statuen av Sta. Sunniva på torget i Selje sentrum.

Søndag 7. juli klokken 11 arrangerer den lokale, lutherske seljumannamessekomiteen en stor gudstjeneste på Selja. De steller også i stand et flott kulturprogram med kirkekonserter. Jeg vil spesielt anbefale konsertene med St. Hallvardsguttene i Selje kyrkje (på fastlandet) lørdag 6. juli kl. 18, og i kirken i nydelige Ervik søndag 7. juli klokken 19. Du kan lese hele programmet deres her: www.seljumannamesse.no.


Velkommen til Selja – der Kirken i Norge ble født!


LES MER HER PÅ BLOGGEN:


LES MER PÅ KATOLSK.NO:

 

PRAKTISK INFO OM SELJE:

tirsdag 25. juni 2013

Sankt Hans, ekteskapet og de ufødte barna


FØR HAN BLE FØDT: I går feiret vi Sankt Hans' fødselsdag. I dag passer det å fordype seg enda mer i hans liv. Sankt Hans, den hellige Johannes, er ikke en mann du blir ferdig med på en dag. På dette bildet møter han Jesus for første gang i sitt liv, mens de begge er på fosterstadiet.

 
 Foto fra utstillingen "Mary Expectant with Child" i Salzburg-katedralens museum (Nov 2006 – Jan 2007)

Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid Johannes er.


For hva var Johannes Døperens første gjerning? Jo, allerede før han selv var født pekte han på det hellige, ufødte barnet i Marias liv. Dette er en av de vakreste bibeltekstene om fostre som jeg vet om - du kan lese den like nedenfor her.

Og hva var det Johannes Døperen døde for? Jo, for ekteskapet. Han gikk i klingen på de politiske makthaverne, kritiserte landsfyrsten Herodes og forsvarte ekteskapet. Prisen han måtte betale var døden.

Er ikke det en helgen for vår tid, så vet ikke jeg.

Sancte Ioannes Baptista, ora pro nobis.

Hellige Johannes Døperen, be for oss.



DE UFØDTE: Bibelen forteller at Johannes Døperen (t.h.) var fylt av Den Hellige Ånd allerede mens han var et foster. Her tilber Johannes sin Herre Jesus Kristus (t.v.) mens de begge er i mors liv (Luk 1,41-44). Johannes var seks måneder eldre enn Jesus, noe som innebærer at Jesus var yngre enn tolv uker da de to fostrene møttes første gang.


Foto: Utsnitt av samme bilde som ovenfor

Fosteret i Bibelen
 

”Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg. Før du ble født, helliget jeg deg.” Jeremia 1,5


”Helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd.” Lukas 15,1 - engelens budskap om Johannes Døperen
 
”Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.” Lukas 1,41-44  
”Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.” Jesaja 49,1
”Så sier Herren, din forløser, Han som formet deg fra mors liv” Jesaja 44,24
 
”For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom. Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.” Salme 139,13-16

LES MER:

mandag 24. juni 2013

Primstaven: Jonsok, Sankthans og midtsommer


ECCE AGNUS DEI: "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29)
 
Jomfru Maria var i slekt med Elisabeth, Johannes Døperens mor. Studer statuen av Johannes. Ser du familielikheten med Jesus?
 
Denne statuen av Johannes Døperen, "San Giovanni Battista", står i den berømte Villa Borghese i Roma, og den ble laget i 1766/1767 av Giovanni Antonio Houdon.
 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

I dag har jeg feiret Johannes Døperens fødsel med å gå til messe. Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes.


Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før Jesus. Jesus Kristus - verdens lys - ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen:
"Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)
Kirkefaderen St. Augustin og andre teologer ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere - for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30).

"Jesus er verdens lys, Han og ingen andre!" Det er denne kristne lyssymbolikken vi finner igjen i den eldgamle tradisjonen med de mange sankthansbålene som fortsatt tennes i Norge om kvelden den 23. juni.

Sankthansaften

Når denne dagen kalles "Sankthans" og kvelden før kalles "Sankthansaften" er det altså fordi vi feirer Sankt Hans - den hellige Johannes Døperen. Ordet "sankt" kommer av latin "sanct" som betyr "hellig" (mens "sancta" er hunkjønnsformen, jf. Sankta Sunniva som forkortes Sta. Sunniva).

Jonsok og Sankthans

Jeg ble ganske gammel før jeg skjønte at Jonsok og Sankthans er to navn på den samme dagen. Men sånn er det altså. Både Jon og Hans kommer av det samme navnet; Johannes. Johannes er det suverent mest populære guttenavnet i den kristne verden gjennom tidene, og navnet finnes i utallige varianter, som i de norske utgavene Johan, Jone, Henning, Jan, Jon og Hans.

 
Jonsvaka

Navnet Jonsok er en kortform av "Jonsvaka", fordi Johannes Døperens fødselsdag var en av de store festene som ble feiret med vake og messe natten før. Det tradisjonelle kirkedøgnet følger solen, og en ny dag starter når den forrige dagen er over (når solen går ned). Det nye døgnet blir altså til om kvelden, i natten. Derfor begynner festen for Sankt Hans allerede kvelden før, den 23. juni.

Primstavmerket for Jonsok er som regel en sol eller et timeglass. På denne dagen valfartet nordmenn til Røldal der mange ble helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet av. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen.

Jonsok var helligdag i Norge inntil 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge.

VI BER: 

Dagens prefasjonsbønn (fra nattverdsliturgien)
 
I sannhet, det er verdig og rett,
vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
ved Kristus, vår Herre.
 
Vi lovpriser din storhet
som vi ser i den salige Johannes,
han som ble Kristi forløper
og hedret fremfor alle som er født av en kvinne.
 
I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;
ved sin fødsel bragte han stor glede,
og som den eneste av profetene
utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.
 
I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,
og således gjorde han dette vann hellig.
 
Ved sin blodige død fikk han bære
det høyeste vitnesbyrd om Kristus.
 
Derfor priser vi deg uten opphør på jorden,
og sammen med himlenes krefter
roper vi alle dager til din majestet:
 
Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,
all jorden er full av hans herlighet.
Hosianna i det høyeste.
Velsignet være ham som kommer i Herrens navn.
Hosianna i det høyeste.

LES MER


JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv var jeg så heldig å få i gave etter en valfart til Røldal som jeg var med på "gamaljonsok" i 2010.

Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et lam. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

Foto: Ikonet er malt ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

onsdag 19. juni 2013

Ettertanke | Den Hellige Ånds fiolin

FIOLINEN: «Å være Guds fiolin er noe helt annet enn å spille fiolin for Gud,» sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen.
Foto: Maestro Liutaio a Cremona Valerio Ferron/Flickr Creative Commons


«Når er vi lykkeligst? Når vi gjør det vi er skapt for,» sa erkebiskop Fulton Sheen. 


Og hva er det vi er skapt for? Det varierer – men generelt er vi skapt for å være fioliner. (Jeg skal komme tilbake til det.)

9. juni var det minnedagen for den hellige Efraim Syreren (306-373 e.Kr.) som bærer tittelen kirkelærer. Gjennom hele Den katolske kirkes nesten 2000 år lange historie er det kun 35 personer som er æret med den tittelen. Hvordan oppnådde Efraim det? Vel, det var nok ikke han som oppnådde det, det var Den Hellige Ånd.

MINNEDAG: Den hellige
Efraim Syreren (306-373 e.Kr.)
St. Efraim skrev mengder av bibelkommentarer og prekener, og ryet hans bredte seg til den gresktalende verden allerede mens han levde. Kirkefaderen St. Gregor av Nyssa kalte ham for «et lys for hele den kristne verden». 

St. Efraim var uredd og gikk heftig ut mot de populære arianske vranglærerne. Biskoper søkte råd hos ham og store skarer av teologistudenter samlet seg om ham. Ikke minst var St. Efraim en stor poet og musiker, og vi har bevart flere hundre av hymnene hans (helt siden 300-tallet!). Den hellige Efraim er viden kjent under tilnavnet «Den Hellige Ånds harpe».

St. Efraim var et menneske som Gud fikk spille på. «Å være Guds fiolin er noe helt annet enn å spille fiolin for Gud,» sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen.

I dag og alle dager vil jeg være Den Hellige Ånds fiolin. Jeg har naturligvis innsett at det er et komplett umulig livsprosjekt. Men som engelen sa til Maria: «Ingen ting er umulig for Gud» (Luk 1,37).

Det er bare å la seg falle uti det. I tillit. Dag etter dag. Og stadig vekk er det noen der som tar meg imot.


LA OSS BE

Herre, fylt av Den Hellige Ånd priste den salige diakon Efraim dine mysterier med jubel og lovsang. 
Fyll også våre hjerter med din Ånd, og gi oss styrke til å tjene deg alene. 
(Kirkebønnen på minnedagen for den hellige Efraim) 
Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. juni 2012 da Sal 66,1-6 var dagens bibeltekst:

"Rop med jubel for Gud, hele jorden! Spill og syng til ære for hans navn, gi ham pris og ære!" (Sal 66,1-2)

mandag 17. juni 2013

Tre kvinners valg om å ta imot et annerledes barn

DE STERKE MØDRENE: Den viktigste av alle menneskerettigheter - retten til liv - er ikke en selvfølge for alle i vårt samfunn. Helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med syndromet trisomi 18, både før og etter at barna er født. Stå sammen med disse mødrene i deres viktige kamp for de aller minste og svakeste blant oss! I Norge skal alle ha rett til å leve!
F.v. Åsta Årøen, Anna Solberg og Siri Fuglem Berg. Alle tre kjemper de for kvinners rett til å bære frem et annerledes barn.
Foto: Arrangørene

 

Tirsdag 18. juni klokken 18.00 vil jeg oppfordre deg til å lytte til tre modige mødre som motstod et voldsomt abortpress fra helsevesenet da statens fosterscreening avslørte at barna deres var syke. 


Det er tre av Norges klokeste og modigste mødre som i samarbeid med tankesmien Skaperkraft arrangerer dette seminaret på Bryggens Museum i Bergen. Siri Fuglem Berg, Åsta Årøen og Anna Solberg kjemper for kvinners rett til å bære frem et annerledes barn. Kom og lytt til dem!

OLE SOLBERG: Helsevesenet ville at
Ole Solberg skulle dø
både før og etter at
han ble født - men moren Anna Solberg
kjempet for livet hans. Ole lever i dag,
og han lever godt.
Tirsdag 18. juni
kan du lytte til Anna Solbergs fortelling.
Er det rom for å velge å holde fast i livet til annerledesbarn?

Slik presenteres seminaret på Skaperkrafts hjemmeside:
“Tre mødre, tre historier, om tre spesielle svangerskap, om tre kvinners rett til respekt og ikke minst krav på omsorg. Men de tre svangerskapene er også fortellinger om kamp, ensomhet, trakassering og fordømmelse. Er det rom for å velge å holde fast i livet til annerledesbarn i vårt samfunn?”
Seminaret er gratis, og du trenger ikke å melde deg på. Hvis dette er et tema du er interessert i, er det altså bare å komme!

Her er programmet:

18.00: "Tre kvinners valg om å ta imot et annerledes barn" ved Åsta Årøen, Siri Fuglem Berge og Anna Solberg
19.15: Pause
19.30 : ”Tolkninger av kvinners valg om å ta selektiv abort eller å fullføre svangerskapet” ved forsker Sølvi Marie Risøy
19.50 ”Lokalsamfunnet og annerledes-familien” ved forfatter Norunn Amundsen, om å vokse opp i en familie med Downsbarn på 50-60 tallet
20.10 ”Når svangerskapet ikke går som det skal” ved nestleder i Norsk Gynekologisk Forening, Jone Trovik
20.30 Debatt – ledet av BT-journalist Maria Dyrhol Sandvik


Kom og lytt til de tre kvinnene - og støtt dem i deres vanskelige og viktige kamp for de aller minste og svakeste blant oss!


Bryggens Museum ligger helt ytterst på Bryggen, mellom Mariakirken og SAS-hotellet.

LES MER:

"Jeg ønsker å kjempe for barn som Veslemøy. Det trengs en offentlig debatt med tydelige stemmer som sier at de svakeste er verdifulle og at intet menneske er en byrde. Et samfunns styrke avhenger av hvor godt det klarer å ta vare på dem som ikke er kostnadseffektive ved første øyekast." http://tidsskriftet.no/article/2989618
  • Anna Solberg måtte kjempe for sønnens liv både før og etter at lille Ole ble født. Helsevesenet ville at sønnen skulle dø fortest mulig, men moren stod i mot. Ole lever i dag, og han lever godt. Jeg har skrevet om Ole og Anna Solberg på bloggen tidligere: Her og her.
  • Siri Fuglem Berg har nylig utgitt boken "Evy Kristine - retten til et annerledesbarn". Les også kronikken hennes "Det dødelige språket". Et sitat derfra:
    "Når det gjelder syndromene trisomi 13 og trisomi 18 – de vanligste trisomier etter Down syndrom (trisomi 21) – dømmes barna på forhånd til undergang. Den dødelige språkbruken i forbindelse med fosterdiagnostikk fratar kvinnen muligheten til å gjøre et valg basert på egne verdier – det blir legenes holdninger til et liv med mentale funksjonshemninger som råder og villeder. De fleste veiledere har ikke truffet slike barn, men nøler ikke med å svartmale tilstanden. Men disse barna er slett ikke “uforenlige med liv”, mange lever en stund, noen i mange år. De er slett ikke “grønnsaker” eller “uten sjelsliv”, de gir god kontakt, kommuniserer godt, elsker musikk og kan lære å gå med gåstol."

fredag 14. juni 2013

Bilder fra minnevandringen for fr. Arnfinn Haram

MINNEVANDRING: Salmesang og rosenkransbønn under vandringen. "Prosesjonskrossen låg att i klosteret, men i beste Arnfinn-stil fekk me spikka ein kross av ei rognebuske, og det passa godt der ute i skogen," skriver bror Haavar Simon Nilsen.
Foto: Helge Erik Solberg


Mandag 10. juni 2013, på dagen ett år etter fr. Arnfinn Harams bortgang, ble det arrangert minnevandring til stedet der han døde i Nordmarka.


ETT ÅR ETTER: Slik så det ut på graven
mandag 10. juni 2013.
Foto: Øivind Østang
Bror Haavar Simon Nilsen O.P. har lagt ut en fyldig bildereportasje fra minnevandringen på bloggen sin.

Bildene viser glimt fra en vakker kveldstime, "signa med sol, signing og fred".

Arnfinns medbror, p. Haavar Simon, skriver:
"På eitårsdagen for Arnfinn sin dødsdag arrangerte Sindre Bostad og underteikna ei minnevandring frå Damtjern opp til staden der Arnfinn døydde. Dei 2,5 kilometrane opp dit vart fylde med salmesong og rosenkransbøn, og vel framme hadde me ei kort sakramentstilbeding før vesper og endeleg De Profundis, salme 130 som me ber for dei avdøde. Det vart ei verdig og fredfull vandring for og med Arnfinn.
For i Kristus er me alle eitt, og det er denne einskapen som gjer det mogleg å be for kvarandre på tross av dauden som skil oss. Kan hende er minnevandring misvisande i så måte. Ei god venninne av meg framheva dette, at å minnast kan oppfattast på forskjellige måtar: enten noko som rører ved fortid, som eit minne, noko ein kanskje ofte vil tenkje i ein kultur prega av vår luthersk trusarv. Men minne i katolsk tradisjon handlar om nærver mykje meir enn berre fortid. Me vert minna på at me ikkje er bunde av dødens band, men lever i eit fellesskap gjeven oss ved Kristi offer og Guds nåde. Dette får konkret uttrykk når me ber for kvarandre på tross av daudens grense.
Med trua på livet i Kristus la me difor ut på ei vandring der me ba for Arnfinn, men der me også delte bøna med Arnfinn som sjølv var ein mann med bøna som sjølve senterpunktet i livet."

HER VAR HAN: Øivind Østang syklet den samme veien som bror Arnfinn syklet samme dag i fjor, og tok dette bildet underveis. Han skriver: "omtrent det bildet Arnfinn sendte til GF Rieber-Mohn i fjor, en halvtime før han ringte om problemer."
Foto: Øivind Østang
MINNESTEDET: Korset har stått der siden i fjor.
Foto: Øivind Østang

TILBEDELSE: Tilbedelse av Herren Jesus Kristus som er virkelig til stede i Det Allerhelligste Sakrament (nattverdsbrødet som står fremme i monstransen på alteret).
Foto: Øivind Østang

 
MANGE FREMMØTTE: Etter vesper og den sakramentale tilbedelsen fikk alle deltakerne kaffe og kaker før de dro hjem til sitt og sine.
Foto: Øivind Østang
 


"De helliges samfunn" med bror Arnfinn

Bror Haavar Simon skriver:
"Medan me tilba Kristus i sakramentet sto det med eit så klårt fram korleis Kristus er bindeleddet mellom oss alle, anten me lever eller døyr. Me knela alle på eine sida av sakramentet, medan Arnfinn på bilete såg i mot oss, smilande og fri. Det vart eit sterkt bilete på den sanninga me bekjenner oss til som truande, og ei signing i denne kveldstimen."
KJÆRLEIKSBRØDET: "Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
Hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss

Foto: Bror Haavar Simon Nilsen O.P.

Stor takk til Øivind Østang, Helge Solberg og bror Haavar Simon for velvillig tillatelse til bruk av bildene.


LES MER: