Google Analytics

torsdag 28. februar 2013

Pave Benedikts tale ved hans siste audiens: - Dette er min tillit, dette er min glede!

PAVENS TALE: "I dette øyeblikk er jeg fylt av en enorm tillit, fordi jeg vet – vi alle vet – at evangeliets sannhetsord er Kirkens styrke: Den er hennes liv. Evangeliet renser og fornyer: Det bærer frukt over alt hvor fellesskapet av troende hører det og tar i mot Guds nåde i sannhet og kjærlighet. Dette er min tillit, dette er min glede."

Bildet er fra pavens siste generalaudiens.
Foto: News.va/Flickr Creative Commons

Du kan se flotte bilder av de mange, mange titusenene som hadde møtte frem på Petersplassen i L’Osservatore Romanos fotostrøm her.

Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme har allerede rukket å oversette og publisere Pave Benedikts avskjedstale. Les og bli rørt! Det ble iallfall jeg. Her er pavens personlige og varme ord:


[Uthevingene i fet skrift er mine egne]

Ærede brødre i bispeembetet og i presteskapet!
Fremstående autoriteter! Kjære brødre og søstre!


Takk for at så mange av dere har kommet til denne siste generalaudiensen i mitt pontifikat. Hjertelig takk! Jeg er virkelig rørt! Og jeg ser en levende kirke! Og tenker at vi også må takke Skaperen for at han har gitt oss så fint vær selv om det fremdeles er vinter.

Som apostelen Paulus i bibelteksten vi har lyttet til, kjenner også jeg i mitt hjerte at jeg først og fremst må takke Gud, som veileder Kirken og gjør at hun vokser. Han sår sitt Ord og nærer slik troen i sitt folk. I dette øyeblikk strekker min ånd seg ut for å omfavne Kirken over hele verden. Jeg takker Gud for de «nyhetene» jeg i disse årene i det petrinske embete har kunnet motta om troen på Herren Jesus Kristus. Jeg takker for den kjærlighet som virkelig er i omløp i Kirkens legeme og gjør at det lever i kjærlighet, og for håpet som åpner oss og leder oss mot livets fylde, mot vårt himmelske fedreland.

Jeg kjenner at jeg bærer alle i min bønn, i et nå som hører Gud til, hvor jeg samler hvert møte, hver reise, hvert pastorale besøk. Jeg samler alt og alle i bønnen for å betro dem til Herren, for at vi skal kjenne hans vilje fullt ut, med all visdom og åndelig innsikt, og for at vi skal kunne leve et liv som er Herren verdig, som er verdig hans kjærlighet, og bære frukt i all god gjerning (se Kol 1,9–10).

I dette øyeblikk er jeg fylt av en enorm tillit, fordi jeg vet – vi alle vet – at evangeliets sannhetsord er Kirkens styrke:
Den er hennes liv. Evangeliet renser og fornyer: Det bærer frukt over alt hvor fellesskapet av troende hører det og tar i mot Guds nåde i sannhet og kjærlighet. Dette er min tillit, dette er min glede.

Da jeg den 19. april for nesten åtte år siden samtykket i å påta meg det petrinske embete, hadde jeg denne faste forvissningen som alltid har ledsaget meg: forvissningen om at Kirken lever av Guds Ord. Som jeg har nevnt ved flere tidligere anledninger, var ordene som lød i mitt hjerte i det øyeblikket: «Herre, hvorfor ber Du meg om dette, og hva er det Du ber meg om? Det er en stor byrde Du legger på mine skuldre, men hvis Du ber meg, vil jeg på ditt ord sette garn – i vissheten om at du vil veilede meg også med alle mine svakheter.»

Og åtte år senere kan jeg si at Herren har veiledet meg, han har vært nær meg. Daglig kunne jeg føle hans nærvær. Det har vært en etappe på Kirkens vei som har hatt øyeblikk av glede og lys, men også øyeblikk som har vært vanskelige. Jeg har følt meg som Sankt Peter med apostlene i båten på Genesaretsjøen.

Herren har gitt oss mange dager med solskinn og behagelig bris, dager hvor fangsten har vært rikelig. Det har også vært øyeblikk hvor sjøen var voldsom og vinden mot oss, slik det alltid har vært i Kirkens historie – og det virket som om Herren sov. Men jeg visste alltid at Herren er i båten, at Kirkens båt ikke er min, ikke vår, men hans. Og Herren lar henne ikke synke. Det er han som leder henne. Selvfølgelig gjør han det også gjennom mennesker han har valgt, for han ville at det skulle være slik. Dette var og er en visshet som ingen ting kan formørke. Og det er derfor mitt hjerte i dag er fylt med takk til Gud, for han har aldri latt Kirken som helhet eller meg mangle sin trøst, sitt lys og sin kjærlighet.

Vi er i Troens år, som jeg har villet utrope for å styrke nettopp vår tro på Gud i en sammenheng som ser ut til i å skyve ham stadig mer i bakgrunnen. Jeg ønsker å invitere alle til å fornye sin faste tillit til Herren. Jeg ønsker at vi alle overgir oss som barn i Guds armer, i vissheten om at disse armene alltid holder oss oppe og gjør oss i stand til å gå hver dag, også når det er slitsomt.

Jeg ønsker at alle kunne føle seg elsket av den Gud som ga sin Sønn for oss og viste oss sin grenseløse kjærlighet. Jeg ønsker at alle kunne føle gleden ved å være kristen. I en vakker bønn som bes daglig om morgenen, heter det: «Jeg tilber deg, min Gud, jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg takker deg for at du har skapt meg og for at du har gjort meg til en kristen …» Ja, vi er glade for troens gave: Den er det mest dyrebare gode, som ingen kan ta fra oss! La oss takke Gud for dette hver dag, med bønn og et konsekvent kristent liv. Gud elsker oss, men han forventer også at vi elsker ham!

Men det er ikke bare Gud jeg ønsker å takke i dette øyeblikk. En pave er ikke alene om å styre Sankt Peters båt, selv om det er han som har det fremste ansvaret. Jeg har aldri følt meg alene om å bære gleden og byrden ved det petrinske embete. Herren har satt ved min side mange mennesker som med sjenerøsitet og kjærlighet til Gud og Kirken har hjulpet meg og vært meg nær. For det første dere, mine kjære brødre kardinaler: Deres visdom, deres råd, deres vennskap har vært dyrebare for meg; mine medarbeidere, først av dem min statssekretær som har ledsaget meg trofast gjennom årene; statssekretariatet og hele den romerske kurie, så vel som alle dem som på forskjellige områder står til tjeneste for Den hellige stol. Det er mange ansikter som aldri synes, men forblir i bakgrunnen. Men nettopp i stillhet i sitt daglige engasjement i troens og ydmykhetens ånd, har de vært en sikker og pålitelig støtte for meg.

En særlig tanke går til Kirken i Roma, mitt bispedømme! Jeg kan ikke glemme brødrene i bispeembetet og i presteskapet, ordensfolket og hele Guds folk: Under pastorale besøk, i offentlige møter, ved audienser og på reiser har jeg alltid opplevd stor omsorg og dyp hengivenhet. Men også jeg elsket hver og én, uten unntak, med den pastorale kjærlighet som er enhver hyrdes hjerte, særlig biskopen av Roma, apostelen Peters etterfølger. Hver dag har jeg båret hver og en av dere i mine bønner, med en fars hjerte.

Jeg ønsker at mine hilsener og min takknemlighet når frem til alle: En paves hjerte omfavner hele verden. Jeg ønsker å uttrykke min takknemlighet til det diplomatiske korps som er akkreditert til Den hellige stol. Det gjør hele den store nasjonenes familie nærværende. Jeg tenker også på alle dem som arbeider for god kommunikasjon, som jeg takker for deres viktige tjeneste.

Nå ønsker jeg av hele mitt hjerte å takke alle de mange menneskene over hele verden som i de siste ukene har sendt meg rørende tegn på omtanke, vennskap og bønn. Nei, paven er aldri alene. Nå erfarer jeg dette enda en gang på en måte som er så sterk at den rører meg. Paven tilhører alle, og mange mennesker føler seg svært nær ham. Det er sant at jeg mottar brev fra verdens viktige personer – fra statsoverhoder, religiøse ledere, representanter for kulturlivet og så videre.

Men jeg mottar også mange brev fra vanlige folk som helt enkelt skriver til meg fra sitt hjerte og lar meg føle deres hengivenhet, som springer ut av at vi er sammen med Kristus Jesus, i Kirken. Disse menneskene skriver ikke til meg slik man kanskje ville skrive til en prins eller en stor skikkelse man ikke kjenner. De skriver til meg som brødre og søstre eller som sønner og døtre, med en opplevelse av svært varme familiebånd. Her kan man ta og føle på hva Kirken er – ikke en organisasjon, ikke et forbund som eksisterer med religiøse eller humanitære formål, men et levende legeme, et fellesskap av brødre og søstre i Jesu Kristi legeme som forener oss alle. Å erfare Kirken på denne måten og nesten kunne ta og føle på kraften i hennes sannhet og hennes kjærlighet, er en kilde til glede i en tid hvor mange snakker om hennes tilbakegang. Men vi ser hvor levende Kirken er i dag!

De siste månedene har jeg følt at mine krefter er blitt svekket, og jeg spurte Gud innstendig i bønn om å opplyse meg med sitt lys slik at jeg kunne gjøre det rette valget – ikke til beste for meg, men for Kirken. Jeg tok dette skrittet i full bevissthet om hvor alvorlig og også uvanlig det er, men med dyp fred i sinnet. Å elske Kirken betyr også å ha mot til å gjøre vanskelige og tunge valg, alltid med blikket festet på Kirkens beste og ikke på seg selv.

La meg her nok en gang vende tilbake til 19. april 2005. Avgjørelsens alvor handlet nettopp også om at jeg fra det øyeblikket alltid og for alltid var engasjert av Herren. Alltid: Den som påtar seg det petrinske embete, har ikke lenger noe privatliv. Han tilhører alltid og fullstendig alle, hele Kirken. Den private svære fjernes så å si fra hans liv. Jeg har opplevd, og opplever det i dette øyeblikk, at man mottar livet nettopp når man gir det. Jeg sa at mange mennesker som elsker Herren, også elsker Peters etterfølger og er glade i ham. Paven har virkelig brødre og søstre, sønner og døtre over hele verden, og han føler seg trygg i favnen av deres fellesskap; fordi han ikke lenger tilhører seg selv, tilhører han alle, og alle tilhører ham.

«Alltid» er også «for alltid» – det lar seg ikke gjøre å vende tilbake til privatlivet. Min avgjørelse om å avstå fra aktiv utøvelsen av tjenesten, annullerer ikke dette. Jeg vender ikke tilbake til privatlivet, et liv med reiser, møter, mottakelser, foredrag osv. Jeg forlater ikke korset, men forblir på en ny måte nær den korsfestede Herre. Jeg har ikke lenger makten til å styre Kirken som hører embetet til, men i bønnen forblir jeg så å si på Sankt Peters område. Sankt Benedikt, hvis navn jeg bærer som pave, vil være et stort forbilde for meg i dette. Han viste oss veien til et liv som, enten det er aktivt eller passivt, fullstendig tilhører Guds verk.

Jeg takker hver og én av dere også for den respekt og forståelse dere har mottatt dette viktige valget med. Jeg fortsetter å ledsage Kirken på hennes vei med bønn og refleksjon, med den hengivenhet til Herren og hans brud som jeg frem til nå har forsøkt å leve hver dag, og som jeg ønsker å leve for alltid. Jeg ber dere om å huske meg foran Gud, og fremfor alt om å be for kardinalene, som er kalt til så viktig en oppgave, og for den nye Peters etterfølger. Måtte Herren ledsage ham med sitt lys og sin Ånds kraft.

La oss påkalle Marias moderlige forbønn, hun som er Guds og Kirkens mor, om at hun må ledsage hver og én av oss og hele det kirkelige fellesskap. Til henne overgir vi oss med dyp tillit.

Kjære venner! Gud leder sin Kirke, støtter henne alltid, og særlig i vanskelige tider. La oss aldri miste dette troens klarsyn, som er det eneste sanne syn på Kirkens og verdens vei. I våre hjerter, i hjertene til hver og én av dere, la det alltid finnes en lykkelig visshet om at Herren er ved vår side, at han ikke svikter oss, at han er oss nær og omslutter oss med sin kjærlighet. Takk!

Du kan se flotte bilder av de mange, mange titusenene som hadde møtte frem på Petersplassen i L’Osservatore Romanos fotostrøm her.

onsdag 27. februar 2013

Knakende godt om paven og om Kirkens krise

YDMYKE BENEDIKT: "Det er en stor pave og et ydmykt menneske som nå trekker seg tilbake for å lide og be for Kirken, som han uttrykte det. Vi kan forene oss i bønn med ham for Kirken i denne nådens tid."Sr. Anne Bente Hadland OP

 

Sr. Anne Bente Hadland OP har skrevet en glitrende kommentar om Kirkens krise, skandaler og utro tjenere. Du kan lese den på bloggen hennes eller høre den her. Anbefales!


Jeg tenkte å velge ut noen få sitater fra "Fasteforsettet som forsvant", men oppdaget at jeg egentlig har lyst til å sitere hvert eneste avsnitt. Skal likevel forsøke å begrense meg til disse utdragene:

Utvalgte sitater:

“Pave Benedikt forlater ei kyrkje i djup krise”, ble det sagt med patos i en norsk nyhetssending forleden, og så ble vi forsynt med et uhyre tendensiøst TV-innslag ledsaget av dramatisk musikk, liksom for å underbygge påstanden. Nå tror jeg forsåvidt at Benedikt er enig i diagnosen – at Kirken er i krise, men at han neppe har den samme forståelsen av krisen som journalisten. Mens journalisten og andre fokuserer på det utidsmessige i Den katolske kirkes lære, og at Kirken har langt å gå før den blir konform med resten av den vestlige verden og dens liberale ideer – homofilt samliv og kvinnelige prester, bare for å nevne to signalsaker – så mener pave Benedikt at krisen er en troskrise. Han vet bedre enn de fleste at kirken er semper reformanda – alltid i behov for reform. Spørsmålet er bare hvilken? [...]
“Den nye paven får skandaler i fanget”, leser vi også. Akkurat det er det vel liten tvil om, dessverre. Kirkehistorien er full av dem.  [...] Vi vet at falske anklager forekommer. Men vi vet også at det kan være hold i slike anklager. Kirken fostrer genuine tjenere og den fostrer mennesker som søker sin egen ære, sine egne mål og hensikter, og som ikke har Guds ære eller Kirkens beste for øye. [...]
Men så er det nettopp da når det stormer, at det er godt å kunne ta et steg til siden og fokusere på det vesentlige, det det egentlig dreier seg om. Det kunne jeg gjøre i helgen under evangeliseringsdagene i St. Birgitta menighet i Fredrikstad hvor “min tro og Kirkens tro” sto i sentrum for vårt samvær. Fire dager med fokus på Jesus Kristus. [...]

Jeg vil la pave Benedikt få siste ordet i dag. Og det med et avsnitt fra hans andre Jesusbok – om grunnen til den kristne tillit. [...] "Herren er på Faderens fjell. Derfor ser han oss. Derfor kan han til enhver tid gå ombord med oss i vårt livs båt. Derfor kan vi alltid påkalle ham og alltid være sikker på at han ser og hører oss. Kirkens båt seiler også i dag i historiens motvind over tidens opprørte hav. Ofte ser det ut som om den vil gå under. Men Herren er der og kommer til rette tid. ”Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen” – det er den kristne tillit, grunnen til vår glede.”
Sr. Anne Bente Hadlands kommentar ble publisert i serien "Mandagsimpuls" i Vatikanradioen 25. februar 2013. Du kan høre kommentaren hennes i Vatikanradioen her.

mandag 25. februar 2013

Adoptér en kardinal

SPENNENDE ADOPSJONSORDNING:www.adoptacardinal.org kan du adoptere en kardinal som du lover å be for frem mot pavevalget. Anbefales!

Jeg har adoptert kardinal Christoph Schönborn OP og skal be for ham hver eneste dag fra nå av og til tre dager etter at pavevalget er over. Bli med du også, det er enkelt!


Slik går du frem: 
  • Gå til www.adoptacardinal.org
  • Skriv inn navnet og e-postadressen din
  • Be litt
  • Klikk på den grønne knappen
  • Voilá, du har adoptert en kardinal. Nå må du ta godt vare på ham og be for ham hver dag fra i dag og til tre dager etter pavevalget.


MIN KARDINAL: Jeg fikk erkebiskopen i Wien:
Kardinal Christoph Schönborn OP.

Født 22. jan 1945, kardinal siden 21.2.1998.
Bli med du også!

Min kardinal

Jeg ble med på adopsjonsordningen og fikk tildelt erkebiskopen i Wien: Kardinal Christoph Schönborn OP, født 22. januar 1945, kardinal siden 21. februar 1998.

Adopsjonsordningen

Du har kanskje én eller flere kardinaler du allerede ber for? Bli med på adopsjonsordningen likevel, for på denne måten får alle kardinalene utstrakt personlig forbønn, også de som ikke er kjente/ikke er fanget opp av medienes radar.

Slik presenterer initiativtakerne adopsjonsordningen (min oversettelse):
  • Hva med deg? Føler du det på samme måte?
  • Er du uendelig takknemlig til Gud for at han gav oss en så fantastisk, vis og velgjørende pave som Pave Benedict XVI?
    Håper du oppriktig at Kirken igjen vil bli gitt en verdig etterfølger: En troens klippe, en leder som er åpen for Den Hellige Ånd, en hellig og bedende pave?  
  • Ønsker du, som er en viktig del på Kristi legeme, å bidra gjennom kraften av dine bønner, slik at Den Hellige Ånd vil lede, beskytte og opplyse våre kardinaler når de skal velge St. Peters neste etterfølger?
  • Du har muligheten til å aktivt ta del i Forsynets arbeid ved å få tildelt en kardinal som du vil støtte ved bønn og forbønn de kommende ukene, før og under konklavet og til tre dager etter valget. 
PS: Bare i løpet av den tiden jeg har brukt på skrive dette blogginnlegget, har over tusen nye personer blitt med på adopsjonsordningen. 

Gå til www.adoptacardinal.org og bli med du også!

OPPDATERINGER

Oppdatering: Tidligere i kveld hadde bønnekampanjen 13 000 deltakere. Tre timer senere har antallet steget til 19 000!

Oppdatering kl. 17.42 den 28. februar: Akkurat nå er det 108 297 som har adoptert en kardinal.

Én dag senere, kl. 15.46 den 1. mars: Nå har 152 952 personer adoptert en kardinal! 

Kl. 19.24 den 1. mars: Når jeg nå går inn på adopsjonssiden og sjekker får jeg meldingen "På grunn av høy serverbelastning kan ingen nye adopsjoner foretas nå! Vi arbeider med å finne en løsning." Det blir spennende å se hvor mange vi blir til slutt. 

 Kl. 13.51 den 5. mars: Nå har 261 286 personer adoptert en kardinal!

Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

SKRIFTESTOLEN: "Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem!" (Anne Samuelsen)

Bildet er fra benediktinerklosteret Saint Michael's Abbey, Farnborough, like utenfor London. De tar imot gjester som ønsker å komme på retreat. Jeg var der i juli 2011. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Det er håp om at skriftestolene over hele landet kommer til å rennes ned etter åttende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Juble, du menneske, for Herren "stryker ut dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky"!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud


Skriftemålets uuttømmelige nåde

Husk dette, Jakob, og Israel, for du er min tjener. Jeg har formet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg. Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut!
Juble, du himmel, for Herren har grepet inn! Rop av fryd, dere jordens dyp! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog med alle dine trær! For Herren løser ut Jakob, på Israel viser han sin herlighet.” (Jes 44, 21-23)

Det er fastetid, og vi har hatt menighetsretrett i St. Paul menighet med fransiskanerpater Hallvard Hole OFM. Tema var omvendelse, og omvendelsens to aspekter: Å vende oss bort fra synden og å vende oss til Gud. 


Blikket på oss selv og vårt eget mørke, er slett ikke dystert, fordi vår omvendelse har en slik uoverskuelig dimensjon: Det blir ”større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Luk 15,7) Hvilken vakker ramme å skrive innenfor!

Skriftemålets plass i helliggjørelsen

Og hva passer ikke bedre da, i denne nådens tid, å skrive om skriftemålet og dets plass i Karmelittisk tradisjon, og ikke minst, dets plass i våre liv og på vår vei mot egen og andres helliggjørelse?

Jeg har tidligere skrevet om hvor sentralt Eukaristien står i den kontemplatives liv. Botens sakrament er av samme avgjørende betydning. Begge deler er helt sentrale nådemidler i våre liv i Kristus og den vedvarende søken etter å komme Ham nærmere, og bli værende i Ham.

Teresa av Avilas forhold til skriftemålet

Leser vi ”Boken om mitt liv” av Teresa av Avila, legger vi merke til hvor grunnleggende skriftemålet og skriftefaren er for henne. Riktignok forteller hun oss at ”halvstuderte skriftefedre har vært til stor skade for min sjel”, men også at en lærd mann aldri har villedet henne, selv om han ikke skulle ha forstått henne fullt og helt.

Sta. Teresa snakker om skriftefedre, ikke åndelige veiledere, og heller ikke den kontemplative skjel bør gjøre et skille her. Åndelig veiledning og botens sakrament faller altså sammen for henne, skriftemålet er en livsnerve for hennes liv og åndelige utvikling.

Smerten over å ha krenket Gud

I den forferdelige sykdommen som rammet Teresa av Avila, der omgivelsene trodde hun skulle dø, beskriver hun hvor sterkt hun ønsket å skrifte men ikke fikk lov, og da hun etter fire døgn som bevisstløs kom til seg selv, skriver hun:
”Straks ønsket jeg å skrifte. Jeg tok imot kommunionen med mange tårer, men jeg tror ikke tårene kun skyldtes sorgen og smerten over å ha krenket Gud, hvilket vel kunne ha vært nok til å frelse meg. Men det talte også til mitt forsvar at jeg var blitt villedet av dem som hadde sagt til meg at enkelte ting ikke var dødssynd, ting som senere klart viste seg å være det. For mine smerter var fortsatt uutholdelige, jeg var knapt nok ved sans og samling. Men skriftemålet, tror jeg, inneholdt alt jeg hadde gjort som jeg forstod hadde krenket Gud. For den nåde har Hans Majestet gitt meg, blant andre, at aldri siden min første kommunion har jeg unnlatt å skrifte noe som jeg mente var synd, selv om det bare var en svakhetssynd” ( Liv kap 5, 3, 9 og 10)

Åndelig veiledning

Vi gjør vel i å lytte til Den Hellige Teresa av Avila. Skriftemålet har faktisk med vår frelse å gjøre, med det evige liv å gjøre, med det å skulle få del i himmelsk liv! Vi vender oss bort fra alt som står mellom oss og Gud, og forener oss med dem som skal prise ham evig.

Men skriftemålet har også en annen dimensjon: Den åndelige veiledningen, prestens ord, dem vi trenger for å forstå oss selv, forstå vår verdighet, vår oppgave, vår vei, og gjøre oss i stand til å vokse i hellighet, i stand til, kanskje umerkelig for våre menneskelige øyne, å bli bedre mennesker, bedre kristne, så vi virkelig kan være Guds tjenere som kan gi gleden videre.

Hvorfor skrifter vi ikke oftere?

Hvorfor skrifter vi ikke oftere? Jeg er selv konvertitt og har kjent på en rekke hindringer: Det holder vel å skrifte én gang i året, slik Kirken foreskriver som minimum? Jeg holder vel min sti ganske ren om jeg skrifter tre ganger i året, foran høytidene?

Eller: Har jeg syndet ”nok” nå til at det er betimelig å skrifte? Tør jeg ringe presten nå? Plager jeg ham? Orker jeg å utlevere bare mine negative sider, når jeg tross alt også har i hvert fall noen positive sider? Hvorfor skal jeg bare se på det negative, når all psykologi forteller meg at det er viktig å se det positive?

Skrift regelmessig

Det er endeløse tirader man kan befri seg selv for, ved å bestemme seg for å skrifte regelmessig, til faste tider. Nonneklostre, for eksempel, har faste skriftedager, alt fra en gang i uken til en gang i måneden. Det som skjer da, er at man blir befridd for masse motstand.

Skulle man være en som lever sånn noenlunde bra, blir man, fordi man skal skrifte, tvunget til å se, ikke bare på gjerningene, de bud man har brutt, men også på de syndige ”strukturene” i ens liv, de dypereliggende problemstillinger som kanskje trekker ned verdien av våre gode gjerninger.

Ransak motivene dine

Jeg kan nevne et par vanlige eksempler: Tjener jeg Gud med det jeg gjør? Eller tjener jeg meg selv fordi arbeidet i Guds vingård primært er motivert av at det gir meg tilfredsstillelse og mening med livet, og jeg får kanskje litt kjærkommen oppmerksomhet og ros i tillegg? Besøker jeg min syke slektning på sykehjemmet primært fordi jeg da får mindre dårlig samvittighet, eller et anerkjennende blikk av sykehjemmets ansatte? Eller gjør jeg det av kjærlighet, med ønske om å gjøre vedkommende vel?

Vi kan alltid gå dypere, og med prestens ord og vår bot, kan vi alltid komme nærmere Gud og vårt endelige mål som menneske: Ja hva er nå målet? Hvorfor ber vi? Hvorfor stiller vi oss disponible for Gud så han kan gi oss sine gaver, også kontemplasjonens gave?

Eneste gjøremål: Å elske

Jesaja i sitatet ovenfor plasserer vår synd og mørke midt mellom vår sanne identitet og vårt mål. Mennesket, formet av Gud som hans tjener som er på vei mot sitt himmelske, men også jordiske mål: ”mitt eneste gjøremål nå er å elske” (Johannes av Korset Åndelig sang strofe 28 (20)) - den himmelske jubel! Hvilket sted å befinne seg!

Vi får være del i denne vedvarende og stadig gjentatte bevisstgjøring på vår sanne identitet og verdighet som menneske. Vi er satt til å lovprise Gud, slik den Salige Elisabeth av Treenigheten uttrykker målet for sitt liv: Å være en lovprisning av Guds herlighet (Ef 1.12: "Slik skulle vi være til lov og pris for hans herlighet").

Vasket i Lammets blod

Vår oppgave som menneske, vår identitet og vårt mål faller sammen med alle de helliges i himmelen - å forene oss med den skaren som har vasket sine klær hvite i Lammet blod, og som priser og tilber Gud på hans trone (Åp. 7,9 f.) Hvordan vasker vi så våre klær hvite i Lammets blod, om ikke i skriftemålet?

Våre liv og våre kamper

Mens de teologiske høyder i dette for mange kan forbli relativt utilgjengelig, er veien svært så konkret: Våre liv, og våre kamper, som vi i stadig sterkere grad kan forene i den trygge Kirkens vugge, mellom botens og Eukaristiens sakramenter. Her kan vi få vokse, her kan vi stadig utfordres, her kan vi få ta imot Guds kjærlighet. Helt konkret: i brød og vin, og prestens ord ”Dine synder er deg tilgitt”.

Hvorfor står skriftestolene tomme det meste av tiden når de kunne vært fylt av angrende sjeler som kunne gitt de himmelske hærskarer grunn til fest og jubel? 

SKRIFTESTOL: Det som sier her inne
forblir her inne.
Detalj fra skriftestolen i Farnborough.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Skriftestolens gave

Kanskje må vi først av alt omvende oss fra alt som hindrer oss i å bli hjelpeløse? Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: 

Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem! Jeg slipper å se prestens personlige reaksjoner på mitt skriftemål.

Jeg er fri til å ta imot skriftemålets nåde: Nemlig det at jeg skrifter til Gud først og fremst, ikke til presten som kun er Kristi stedfortreder.

Lytt med hjertets dyp

Gud vet om all min synd uansett og Han ønsker kun at jeg skal se de den, erkjenne den så jeg kan få hjelp. I skriftestolen blir jeg fri til dette, fri til å lytte, lytte særlig intenst etter Kristi stemme, når presten tar hans ord i sin munn.

Jeg er fri til å være et Guds barn som tar imot hans nådes melk uforbeholdent, et barn som ikke bare lytter med forstanden, omvender meg med forstanden, men som lytter med hjertets dyp, som også er det stedet der virkelig omvendelse skjer. 

Til ettertanke: 

Vil jeg i denne fastetiden åpne meg for Guds helt spesielle nåde, slik at vi etter disse 40 dagene ”kan holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød” (1 Kor 5,8 )?

søndag 24. februar 2013

Besøk apostelen Peters grav


YDMYK GRAV: Apostelen Peters ydmyke grav: En åpning i steinveggen.
Klikk på bildet for å lese teksten og se nærmere på bildet.

Skjermbilde fra Vatikanets multimediapresentasjon

 

Tidligere i vinter besøkte jeg apostelen Peters grav, dypt under Peterskirken. Det er et helt spesielt sted som jeg virkelig unner deg å få oppleve. Les mer her om hvordan du går frem for å bli en av de heldige få som får komme hit.


I jorden under Peterskirken finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag, i grupper på om lag tolv personer (som apostlene).

Ydmyk grav

Etter en lang vandring gjennom det gamle, hedenske Roma kommer du fram til den hellige Peters grav, som ligger dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen får du med egne øyne se relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Ingen går herfra uberørt av kraften fra Peters grav og Jesu ord: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke.» 

Planlegg i god tid

Hvem som helst kan bli en av de utvalgte 250 personene som får slippe inn, men for å få det til må du være ute i god tid - og med god tid mener jeg flere måneder i forveien, spesielt hvis dere er en gruppe som vil inn. 

Dersom du vil bestille plass til bare deg selv (eller noen få personer) kan du være heldig å få plass også på kortere varsel. Uansett: Hvis du har bestilt Roma-tur og ønsker å besøke Peters grav, så skriv til dem og hør. Les mer her på Vatikanets hjemmeside om hvordan du går frem for å få besøke graven.

Aldersgrense 15 år 

Aldersgrensen på 15 år er absolutt, og det gjøres ingen unntak. Etter å ha vært med på vandringen skjønner jeg hvorfor. Gangene er trange og luften holdes konstant varm og fuktig av arkeologiske bevaringshensyn. Veggene er mange hundre år gamle (fra før Kristi fødsel), og du kan absolutt ikke lene deg på dem. Det finnes heller ingen stoler eller benker der du kan sette deg ned i løpet av de 1-2 timene vandringen varer (avhengig av hvor lang tid guiden bruker).

Selv holdt jeg på å besvime av lavt blodtrykk underveis. Jeg tåler generelt dårlig å stå lenge om gangen, spesielt når luften er varm og fuktig. Hvis du er plaget av det samme vil jeg anbefale deg å ta med en vifte. Angående klær: Sørg for at du er anstendig kledd med skuldre og knær tildekket (av hensyn til at du skal til et hellig sted), men ta ellers på deg så lite klær som mulig. Du kan legge fra deg både klær og bagasje i Peterskirkens oppbevaringsrom (gå gjennom den vanlige sikkerhetssjekken, du finner oppbevaringsrommet til høyre for hovedinngangen til selve kirken, ved foten av trappen).

Og i tilfelle du lurte: Det er strengt forbudt å ta bilder. Fotoforbudet er absolutt.

Uerstattelige skatter

Skattene her nede er uerstattelige, noe som innebærer at du hele tiden må følge gruppen. Dette er rett og slett ikke noe sted for barn, heller ikke for umotiverte turister. Hit kommer du som pilegrim fordi du er villig til å holde ut både det ene og det andre for å få komme frem til et av kristendommens helligste steder. Jeg ville gjort det om igjen når som helst.

Multimediapresentasjon

Vatikanet har laget en flott, multimedial presentasjon av det arkeologiske utgravningsområdet under Peterskirken. Den kan du se her. Anbefales!


LES OGSÅ:




VISUELL RUNDTUR: Vatikanet har laget en multimedial presentasjon av det arkeologiske utgravningsområdet under Peterskirken. Bli med på den visuelle vandringen her.

fredag 22. februar 2013

Roma-reportasje: Livets tjenere styrket av Peter


ÅNDELIG HØYDEPUNKT: Den europeiske legekongressen i Roma var årets høydepunkt for legeparet Ingrid og Gunnar Grøstad Johnson og deres fire barn (f.v.) Rosa (6), Lavrants (4), Jon (7) og Per (2).

ALLE FOTO: Ragnhild H. Aadland Høen 

I dag er det festen for apostelen Peters stol, altså et passende tidspunkt for å publisere reportasjen min fra den europeiske katolske legekongressen i Roma. Reportasjen starter dypt under Peterskirken, ved apostelen Peters grav, i en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Bli med, bli med!


Reportasjen stod på trykk i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013. Kirkebladet sendes ut til alle registrerte katolikker i Norge.

Først en liten faktaboks:
KVELD: Aftenmessen i Peterskirken
ble feiret helt fremme i kirken.

BIOETIKK OG DET KRISTNE EUROPA

  • 303 leger og professorer fra hele Europa møttes i Roma da den europeiske katolske legeføderasjonen (FEAMC) inviterte til kongressen «Bioetikk og det kristne Europa» 15.-18. november 2012. 
  • Kongressen var høyt prioritert fra Kirkens side, som deltok med tre kardinaler i tillegg til at deltakerne fikk en audiens med Pave Benedikt XVI. 
  • Kongressen pekte på et Europa i moralsk krise, en krise som kommer av at kontinentet har mistet kontakten med sine kristne røtter. På agendaen stod mange av de tyngste etiske sakene som Europas leger står overfor i dag. 
  • Er du katolsk lege? For å bli medlem i Nordisk forening for katolske leger, gå til www.nfkl.org.

 

Europeisk katolsk legekongress:

Livets tjenere styrket av Peter


- Dere er kalt til å være livets voktere og tjenere, var budskapet under legekongressen «Bioetikk og det kristne Europa» i Roma. For første gang deltok en nordisk delegasjon på den europeiske katolske legekongressen.


Av Ragnhild Helena Aadland Høen

Dypt under Peterskirken i Roma finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. I dag utgjør vi tolv av dem. Takket være biskop Bernt Eidsvig har ti nordmenn og to svensker fått billetter til Scavi, de arkeologiske utgravningene under kirken.

Apostelen Peters grav

APOSTELEN Peters ydmyke grav: En åpning i steinveggen.
Du kan bli med på en flott, virtuell vandring i Scavi her.

For å fysisk besøke Peters grav, les mer her.
Vi går gjennom eldgamle, smale, lange, varme, dunkle ganger. Så er vi der: Ved den hellige Peters grav, dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen får vi med egne øyne se relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Vi kneler stille. Tørker tårer. Kjenner kraften fra Peters grav og lytter til ordene fra Jesus: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke.»

Fra graven stiger vi rett opp i Peterskirkens veldige rom hvor aftenmessen er i gang.

- Det var en gripende og fullkommen kontrast å gå fra Peters grav dypt nede i jorden og opp til messen med mektig korklang og orgelbrus. Jeg tror alle opplevde hvilken kraft som utgår fra den ydmyke graven, sier Magnus Røger, lege ved Oslo universitetssykehus og leder i Nordisk forening for katolske leger (NFKL).

Bredt program

PAVEAUDIENS: Pave Benedikt XVI inviterte legekongressen
til et eget helsearbeidermøte med ham.
Dagen etter begynner selve legekongressen. De neste dagene går programmet i ett med foredrag og samtaler, måltider, utflukter til museer og kunstutstillinger, klassiske konserter, daglig messefeiring og en audiens med apostelen Peters etterfølger: Pave Benedikt XVI.

- Bredden i programmet er imponerende, sier en fornøyd Magnus Røger.

Kardiolog Frode Thorup er overlege ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han blir spesielt engasjert av foredragene om samvittighetsfrihet og reservasjonsrett samt fosterdiagnostikk og abort.

Den avgjørende kampen om samvittigheten

RUNDEBORD: Gunnar G. Johnson representerte Den nordiske
katolske legeforeningen (NKLF) under rundebordsamtalen
om samvittighetsfrihetens kår i Europa.
Den tredje norske, katolske utsendingen til kongressen er Gunnar Grøstad Johnson, fastlege i Vinje kommune og nestleder i NKLF. Johnson ble kjent i riksdekkende media i Norge i 2012 da det ble slått stort opp at han ikke vil foreskrive p-piller eller henvise til abort.

Kongressen har bedt Johnson komme og orientere om situasjonen for legenes samvittighetsfrihet i Skandinavia: Den er under press i alle de skandinaviske landene.

Deretter beveger rundebordsamtalen seg mot sør. I Slovakia er professor Jozef Glasa oppgitt over Europa.

- For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som bestå for at demokratiet skal bestå, sier professor Glasa.

Han fremhever at kampen for reservasjonsretten ikke er en kamp som man utkjemper én gang for alle.

- Denne kampen må vi stå i sammen – i alle land i Europa, til tidenes ende. Det er her fronten i dag står i kampen mellom «livets kultur» og «dødens kultur». Samvittighetsfriheten er et av de viktigste spørsmålene i vår tid, mener professoren.

Barmhjertighetsdrap på fostre

DR. MED. Neda Aberle
Det foredraget som gjør sterkest inntrykk på de norske legene, er professor Neda Aberles foredrag «Prenatal eutanasi», altså «Barmhjertighetsdrap før fødselen».

Dr. Med. Neda Aberle fra Kroatia kvier seg ikke for å trekke parallellen fra Europas fosterdrap til måten antikkens spartanere kvittet seg med sine uønskede barn på.

- Vi også tar livet av uønskede barn, bare på mer subtile måter, godt hjulpet av språklig ingeniørkunst
, sier Aberle.

Språkkunsten innebærer blant annet at drap på fostre omdøpes til «prenatal eutanasi» og «terapeutisk abort». Men som professoren påpeker:

- Det finnes ingen aborter som er terapeutiske, for ingen aborter kurerer verken noe eller noen. Selve termen «abort på medisinsk indikasjon» er selvmotsigende, for en medisinsk indikasjon skal innebære at liv og helse fremmes. Den skal aldri oppgis som grunn for mord. En sykdomsdiagnose skal tjene som indikasjon for terapi, ikke for likvidering, sier Aberle til stor applaus.

Peters stemme

Menneskets verdi og verdighet – det er det konfliktene rundt bioetikken dreier seg om. Som Pave Johannes Paul II formulerer det i sin encyklika Evangelium Vitae:
«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom «dødens kultur» og «livets kultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side

Kraften fra Peters etterfølger

Etter den siste sesjonen får alle deltakerne gaver fra legeforeningen: DVD-filmen og 3D-heftet «Guardians of Life» – «Livets voktere». På baksiden står det kraftfulle «Life will triumph»-sitatet av Pave Johannes Paul II:
«Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.»
KARDINAL Tarcisio Bertone
feiret utsendelsesmessen.
Utsendelsesmessen feires av pavens utenriksminister, kardinal Tarcisio Bertone. Sørlandslegen Frode Thorup er Nordens representant under offertoriumprosesjonen og bærer vinen frem til kardinalen.

- Et stort privilegium, en sterk opplevelse av å være en del av både det store katolske fellesskapet og det litt mindre fellesskapet av katolske kollegaer. Generelt har jeg opplevd hele oppholdet i Roma som et åndelig løft. Høydepunktet var Peters grav, sier Thorup.

Livet vil seire

Under utgangsprosesjonen fra utsendelsesmessen lyder det jublende og kraftfullt fra koret og alle i kirken: «Christus vincit, Christus regnat, Christus, Christus imperat!» «Kristus seirer, Kristus regjerer, Kristus, Kristus hersker!»

- I forkant av Roma-turen følte jeg meg nedstemt og motløs. Jeg reiser hjem med den stikk motsatte opplevelsen, konkluderer overlege Frode Thorup, livets tjener i Kristiansand.

Livet vil seire.

Reportasjen stod på trykk i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013.


Ønsker du selv å besøke Peters grav? Hvem som helst kan besøke apostelens grav. Les mer her om hvordan du går fram. Du bør være ute mange måneder i forkant, og helst gi dem mange alternative dager å velge mellom. 

[undersak]

Luthersk deltakelse på katolsk kongress 


FAGDISKUSJON: Mellom sesjonene ble det tid til faglig diskusjon for legene (f.v.) Gunnar Grøstad Johnson, Inger Lund Thorsen, Magnus Røger og Frode Thorup.

Tre lutherske leger fra Norges Kristelige Legeforening (NKLF) deltok også på den katolske legekongressen. 


VAKKERT UNIVERSITET: Kongressen ble holdt
«Det katolske universitetet av Jesu hellige hjerte»
i Roma.
NKLFs leder Olav Magnus S. Fredheim satte pris på å knytte personlige bånd til lederne i den katolske legeforeningen NFKL.

- Jeg tror ikke kongressen har påvirket mitt forhold til Den katolske kirke, men jeg hadde jo ikke vært på konferansen dersom det ikke allerede var positivt, sier Fredheim og smiler.

De katolske legene i Norge har opplevd betydelig støtte fra NKLF de siste årene.

- Den lutherske deltakelsen på kongressen var en ytterligere bekreftelse på dette, noe de katolske legene satte stor pris på, sier NFKLs leder Magnus Røger.

torsdag 21. februar 2013

Se opp, Europa - de evangeliserende katolikkene kommer

KATOLSK EVANGELISERING: Det er tid for å gi Europa evangeliet på nytt. Temaet for de katolske Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro i 2013 er "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler".
Bildet er fra Verdensungdomsdagene i Roma i 2000.

I artikkelen "Evangelical Catholics on offense" skriver den verdenskjente katolske teologen, kommentatoren og forfatteren George Weigel at "en dristig ny æra i Den katolske kirkes 2000 år lange historie er på gang", nemlig "den evangeliske æraen".


George Weigel mener vi nå ser slutten på århundrer med motreformatorisk katolisisme, og at teppet har gått opp for nyevangeliseringen,"the Gospel-focused evangelical Catholicism of the third millennium", altså "det tredje millenniets evangeliefokuserte, evangeliske katolisisme".

Evangeliserende paver

Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd!" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På de katolske Verdensungdomsdagene i 1993 sa han:
"Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 

- Legg ut på dypet

Den katolske kirke har tatt imot Pave Johannes Paul IIs utfordring om å "legge ut på dypet", slik disiplene gjorde på Galilea-sjøen, "for å invitere den postmoderne verden til vennskap med Jesus Kristus". 

Weigel skriver: "The Catholicism that has a future can’t be a weekend recreational activity, a lifestyle choice. The Catholicism of the future must be a life-changing and life-forming embrace of Jesus Christ, his truth, and his authority: a radical commitment that shapes all of life."

Offensiv evangelisering

Evangelisk katolisisme handler om en tro som ikke lar seg drive på defensiven av vår tids motstand. I stedet er Kirken på offensiven.
"Evangelical Catholicism intends to convert the world, beginning with the worlds that surrounds every evangelical Catholic: family, neighborhood, workplace, the public square. Evangelical Catholics go into mission territory every day, know they’re doing precisely that, and welcome the opportunity to offer a deeply confused postmodern world the truth about the human condition that is found in Jesus Christ."

Sterk motkultur

På denne måten vil den evangeliske katolisismen bli en kulturformende motkultur. 
"It will form its own culture, built upon friendship with Jesus Christ, belief in his authority and the church’s authority, sacramental intensity and liturgical beauty, biblical literacy – and a clear understanding that, while everyone in the church has a unique vocation, all those vocations are ordered to mission and measured by mission-effectiveness."
VERDENSKJENT: George Weigel skrev
Pave Johannes Paul IIs autoriserte biografi.
George Weigels nyeste bok (hans 21. bok),
heter “Evangelical Catholicism:
Deep Reform in the 21st-Century Church

og ble publisert 5. februar 2013.

Katolsk reform

Denne dype kirkereformen vil gjøre Den katolske kirke stadig mer katolsk, og stadig mer evangeliserende.
"Authentic Catholic reform will unfold according to two ancient criteria: the truth the church bears (which it knows through its teaching authority, not through New York Times editorials), and mission-effectiveness.  [...]
Because these reforms will be conducted according to the criteria of truth and mission, they will not deconstruct the Catholic Church, nor will they return it to some imaginary golden age of the past. The reform of the church will, rather, make Catholicism ever more evangelical – and ever more a sign of contradiction."




EVANGELISKE PAVER: Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På Verdensungdomsdagene i 1993 sa han: "Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 


Why do adults become Catholics


Vil du lese mer av George Weigel? Få med deg en annen interessant artikkel av ham her: "Why do adults become Catholics?"


Her er noen smakebiter:
  • "There are as many reasons for “converting” as there are converts."
  • "If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony. Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."
  • "Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."  (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)

tirsdag 19. februar 2013

Ettertanke: Har Gud virkelig sssagt?

SLANGENS ELDSTE TRIKS: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal [fyll inn det som passer i tiden]?".
Foto: Spisharam/Flickr Creative Commons


Jeg synes jeg hører ham, slangen i Edens hage: «Har Gud virkelig ssssagt at dere ikke skal ssspise av noe tre i hagen?» Det er bare så inderlig typisk ham. Å lage en sånn salig blanding av sannhet og løgn.


Det er det eldste trikset i boken – det dukker opp allerede på side tre i Boken – og likevel fungerer det like effektivt den dag i dag. Du har sikkert hørt det: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal [fyll inn det som passer i tiden]?" Jeg tipper at du til og med har lest det i avisen den siste uken hvis du tenker deg om?

Slangen er en mester i å vri sannheten.
Gang etter gang lykkes han med å ødelegge tilliten vår til at Gud er god og vil oss godt. Resultatet blir selvsagt ulydighet og avstand, for hvem vil være lydig mot en som ikke vil deg godt? Hvem vil følge bud som ikke er gode? Ikke Eva, ikke Adam, ikke jeg.

Løgnens far er en mester i å vri Guds klare ord til det nesten ugjenkjennelige. Misforstå meg ikke: Jeg er ikke en av dem som mener at Bibelen er et magisk, selvfortolkende dokument. Men jeg mener heller ikke at Sannheten er noe vi kan finne opp eller vedta på et velmenende møte.

Sannheten kommer til oss utenfra. Den kommer til oss gjennom Guds ord, Guds åpenbaring, formidlet til oss gjennom Kirken. Helt fra apostlene av har Kirken forvaltet den alminnelige, klassiske, apostoliske troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Det er selvsagt opp til hver enkelt av oss hvordan vi vil forholde oss til den apostoliske læren og hvilke andre røster vi velger å lytte til. Men kom ikke her med en ny lære og påstå at Gud sa noe annet enn det han sa. DEN går jeg ikke på, altså. Jeg er ikke dum. Jeg har lest side tre.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. februar 2013, da 1 Mos 3,1-7 var dagens bibeltekst:
Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
(1 Mos 3,1-7)

søndag 17. februar 2013

Ettertanke: Kjærlighetens leddbånd

KJÆRLIGHETENS HØYSANG: Et glimt fra søndagsskolen i St. Paul kirke den søndagen da Kjærlighetens Høysang var en av søndagens messetekster. ("Evangelieforklaring for barn" tar alltid for seg de samme bibeltekstene som brukes i høymessen.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En nydelig ting med St. Paul menighet er at Gud driver og samler sin kirke fra hele verden i denne menigheten i Bergen. 


Kjempeflott. Helt fantastisk. Medlemmene her er født i over hundre ulike land og gir en god forsmak på hvordan Himmelen kommer til å bli.

Samtidig: Det er ikke så lett å være én kirke når vi består av så mange ulike (med)lemmer.
Hvordan får man alle disse forskjellige kroppsdelene til å henge sammen og fungere som én kropp, ett legeme?

Vel, man trenger sterke leddbånd, nærmere bestemt kjærlighetens leddbånd. Det er kjærligheten som binder oss sammen.

For to uker siden feiret vi stor menighetsfest i St. Paul. Fremme på scenen stod 14 av Guds skjønne tiåringer, født i ni ulike land. I hendene holdt de ord som de løftet opp i luften, én etter én, til akkompagnement av en av de vakreste trompetkonsertene i verden: Adagio fra Telemanns trompetkonsert i D-dur.

Tiåringene stod der og løftet opp Guds ord for oss, nærmere bestemt Gal 3,28: 
«Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.» 
 Det var så vakkert, så sant og så sterkt å se at jeg ikke får til å beskrive det. Du skulle vært der sammen med oss.

Deretter snudde barna skiltene sine og viste fram baksiden. Én etter én dukket ordene fra Kjærlighetens Høysang opp:
«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig (…) den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde (…) Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1. Kor 13).

I to minutter var vi i Guds rike. Sånn kommer Himmelen til å bli: Full av godhet, sannhet og skjønnhet. Jeg gleder meg.



Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. februar 2013 da 1 Kor 13,1-7 var dagens bibeltekst:
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
(1 Kor 13,1-7)


VAKKERT, VAKKERT. Mens du leser Kjærlighetens Høysang: Lytt til Adagio fra Telemanns trompetkonsert i D-dur, fremført av Maurice André.

lørdag 16. februar 2013

Ettertanke: Når paven går og slutten er nær

CHRISTUS VINCIT: "I, retired in prayer, will always be with you,
and together we will move ahead with the Lord in certainty.
The Lord is victorious."
Pave Benedikt XVI

Nå på mandag sprang nyheten som overrasket en hel verden: Pave Benedikt XVI abdiserer som pave. 


Kirkehistorikere ble kalt inn: Går dette egentlig an? Har det noen gang skjedd før? (Ja, faktisk, men forrige gang var i 1415.)

Jeg var forberedt på at vår nesten 86 år gamle hyrde kunne dø snart, men at han kunne gå av? Nei, nå står ikke verden til påske.


Men det gjør den jo. Sannsynligvis. Iallfall: Hvis verden består, har vi fått en ny pave innen påske. Det skjer nettopp fordi Pave Benedikt etterlever dagens bibeltekst: Han er sindig og nøktern. Han har ransaket sin samvittighet nøye og har bedt mye (1 Pet 4,7). Avgjørelsen er tatt ut fra at han elsker oss alle inderlig (v. 8).

Pave Benedikt har tjent Kirken trofast med de nådegavene han har fått, som en god forvalter av Guds mangfoldige nåde (v. 10). Han har «talt som Guds ord» og har beskyttet oss mot relativismen og annen vranglære (v. 11).

Han har tjent Kirken ydmykt med den styrken Gud har gitt ham (v. 11). Og nå, når styrken ikke lenger er der, trekker han seg tillitsfullt tilbake og sier: «La oss betro Den hellige kirke til vår øverste hyrde, vår Herre Jesus Kristus». Jesus vil gi Kirken nettopp den hyrden vi trenger i vår forvirrede tid.

Pave Benedikt XVI viser meg at «dette som er dagens bibeltekst, det er ikke umulige krav eller uoppnåelige idealer, det kan faktisk leves». Så la oss leve det ut alle sammen!

Nå når slutten er nærmere enn noen gang: Vær ikke redd! Gjør som Pave Benedikt og stol på Jesus Kristus.

Her er et klart oppdrag i fastetiden for alle som er opptatt av kristentroens fremtid i verden: Be for pavevalget og be for den nye paven. Be om Den Hellige Ånds ledelse for Kirken.


Kom, Hellige Ånd! Veni, Sancte Spiritus!



Publisert første gang i avisen Vårt Land den 14. februar 2013 da 1 Pet 4,7-11 var dagens bibeltekst:
7 Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og nøkterne, så dere kan be. 8 Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder. 9 Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.
10 Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. 11 Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.
(1 Pet 4,7-11)

onsdag 13. februar 2013

Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.
"Skriv deg Jesus på mitt hjerte!

Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være."

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 13. mars 2013

Ved et Guds under klarte jeg å delta på askeonsdagsmessen i kveld. Uendelig takknemlig for det! Sterkt å få askekors, flott preken, nydelig musikk, og det som alltid er høydepunktet: Å ta imot Jesus i nattverden/eukaristien. Bli med til en kveldsmesse i St. Paul.


Kirken var fullsatt da sogneprest Dom Alois Arnstein Brodersen prekte om hvordan fasten angår våre hjerter, vårt innerste vesen, og om hvordan fasten er en tid for forsoning, en tid for å vende tilbake til Gud.

Helbredelse i sjelen

Som den gode hyrde han er benyttet Dom Alois også anledningen til å minne oss på betydningen av skriftemålet, også kalt botens sakrament (dette er et av de to helbredende sakramentene; det andre er sykesalvingens sakrament).

"Alle har syndet", står det i Bibelen, og Dom Alois påpekte det underlige i at selv om vi ikke begår færre synder enn før, er det likevel færre som går til skriftemål enn før. Vi unngår å gå til skrifte fordi det er ubehagelig og gjør vondt. I stedet prøver vi å gjemme unna syndene våre.

Ta et godt råd fra en lege

Dom Alois var lege før han ble prest, og han brukte en analogi fra medisinens verden for å forklare hvorfor det ikke er noen lur strategi å gjemme synder: Det er som å gjemme et betent sår. Det er bedre å gå til legen med såret.

Selv om behandlingen er smertefull går vi jo til legen når vi er syke, og det samme bør man gjøre med sår på sjelen. Det er alltid befriende og GODT når synden blir feiet ut av vårt indre.

Gjør det NÅ

"Botens sakrament forsoner oss med Gud og oss selv, slik at vi renset og befridd fra våre synder kan feire påskefesten. Gå til skrifte i fastetiden. Nå er nådens tid," avsluttet Dom Alois sin preken. (Ja, jeg gjorde notater under prekenen, jeg følger bedre med da. Dessuten sier prestene og diakonene våre så mye bra som jeg gjerne vil kunne ta frem igjen etterpå.)

Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte

Salmetavlen var helt full under askeonsdagsmessen, men det var tre salmer som utmerket seg spesielt denne kvelden: "Skriv deg Jesus på mitt hjerte", "Attende Domine et miserere" og "Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne".

Da vi sang "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte" jeg plutselig at det er nettopp dette vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du min konge og min Gud,
at ei lyst ei heller smerte,
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være.


(Thomas Kingo, 1689)

Attende Domine et miserere

Den neste som bet seg fast i sjelen var den sterke og vakre gregorianske hymnen "Attende Domine et miserere". Koret sang versene mens hele menigheten sang omkvedet. Vi sang på latin, men vi kunne følge den norske oversettelsen i salmeboken. Klikk på bildet under og lytt til "Attende Domine" på YouTube:


Den latinske teksten står i videobildet. Her er den norske oversettelsen:

Attende Domine 

Omkved:
Hør oss, Herre, og vis miskunn,
for vi har syndet mot deg.


1. Til deg, du høyeste konge og alles Frelser,
løfter vi med tårer våre øyne.
O Kristus, hør våre ydmyke bønner.


2. Du som er Faderens høyre hånd, hjørnestenen,
frelsens vei og himlens port,
avtvett våre synders skampletter.


3. Vi bønnfaller din majestet, o Gud.
La ditt hellige øre bønnhøre våre sukk,
og tilgi i din mildhet våre misgjerninger.


4. Til deg bekjenner vi de synder vi har begått:
Med angerfullt hjerte nevner vi våre skjulte feil.
Du vår Frelser, tilgi dem i din godhet.


5. Uskyldig ble du tatt til fange, uten motstand lot du deg føre bort,
og ved falske vitner ble du dømt i de gudløses sted.
O Kristus, bevar dem du har gjenløst.


Melodi og tekst fra 1600-tallet, Frankrike 

Nr. 429 i Lov Herren, katolsk salmebok
(Saken fortsetter under bildet.)

ASKEONSDAG I ST. PAUL: De lilla tøystykkene dekker til kunsten i koret, og fjernes først påskenatt. Da blir det fest! Det er heller ingen blomsterutsmykninger under fasten. (Hvis du lurer på hvordan kirken ser ut til vanlig kan du ta en kikk her.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne

Den tredje og siste salmen som bet seg fast var Børre Knudsens helt nydelige "Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne". Salmen står under avsnittet "Eukaristi" i den katolske salmeboken, og spesielt i fastetiden er den nesten fast innslag på hver eneste høymesse i St. Paul. Jeg elsker denne selvransakende og lovprisende salmen.

Vi synger den på den samme norske folketonen som du finner i salmen "Å, at jeg kunne min Jesus prise". Syng inni deg eller høyt:
1. Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
som herlig prest og blodig offerlam.
Deg, Herre Jesus, deg vil vi prise
for det som er vår egen dype skam.
 
2. Du gikk til grunne for våre hender,
vi dømte deg, og dette er vår dom.
Men brødet brytes, og vinen skjenkes,
og dine hender gjør vår gjerning om.
 
3. I våre hender var kors og nagler
da dine hender løftet vin og brød,
da dine hender forvandlet drapet
til offergave og til soningsdød.
 
4. Du tolket korset, du tydet døden,
du gjorde pinen til din kongevei,
for da du viet deg selv til offer,
da måtte våre hender tjene deg.
 
5. Og som du gav deg i våre hender
da vi i tross fullbyrdet dine ord,
slik har du gitt deg i våre hender
som vin og brød på dette offerbord.
 
6. Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
som blodig lam og herlig offerprest.
Vi bryter brødet, vi skjenker vinen,
vår dype skam er blitt vår høye fest.
 
T Børre Knudsen 1980
M Norsk folketone

Sånn, nå har du nesten vært på Askeonsdagsmessen i St. Paul kirke, 13. februar 2013. Det var det beste jeg klarte å få til uten speilrefleks og uten videokamera. Neste år er du velkommen til å bli med selv! 

+:-)


LES OGSÅ

Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse 
Katolsk faste i Norge i 2013

Katolsk faste i Norge i 2013


KATOLSK FASTE: Vi skal alle forsake noe i fastetiden. På askeonsdag og langfredag skal ALLE som er friske spise lite (18-60 år) og forsake kjøtt (14-60 år). Resten av fastetiden sier Den katolske kirke i dag at du kan velge selv hva du vil forsake. Pengene du sparer gir du til dem som er i nød. Tradisjonell katolsk faste er at man avstår fra kjøtt og spiser mindre enn normalt i hele fastetiden. Andre eksempler kan være at man avstår fra sjokolade, tv, vin, underholdning, Facebook etc. Noen går selvsagt lenger enn andre, men det skal være noe som betyr en del for deg/krever noe av deg, et virkelig offer. Her er en herlig kommentar til denne ukens nyhet om Pave Benedikt XVIs abdisering: "You're giving up WHAT for Lent?!!"

 

Lurer du på hvordan katolske kristne markerer faste? Her kan du lese de katolske biskopenes råd og anvisninger.


I dette blogginnlegget finner du:
1. Fastemandatet for Kirken i Norge i år
2. Biskop Bernt Eidsvigs fastebudskap

Fastemandat for Kirken i Norge i 2013 

Dette er Tromsø-biskop Berislav Grgić og Oslo-biskop Bernt I. Eidsvig fastemandat for Kirken i Norge i år, hentet fra Den katolske kirkes hjemmeside:

1. Fastetidens 40 dager gir oss og alle kristne en anledning til å forberede oss til påsken gjennom en alvorlig granskning av våre liv, intens bønn, faste og bot. Fastetiden er også en tid for omsorg for dem som er i nød.

2. For at vi alle skal bli forenet med Kristus og med hverandre i en felles botspraksis, fastsetter Kirken visse dager for bot. Kirkeloven foreskriver at askeonsdag (i år 13. februar) og langfredag (i år 29. mars) skal overholdes som faste- og abstinensdager for hele Kirken.  
Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på kjøtt. Abstinensloven påligger den som har fylt 14 år. Fasteloven binder den som er myndig inntil fylte 60 år. Sykdom og andre spesielle omstendig­heter kan gi unntak fra disse lover.

3. Hver fredag året gjennom er bots­dag. Likeledes er tiden fra askeonsdag til påsken botstid. Unntak gjelder når det inntreffer søndag eller høytid. En vanlig form for fredagsbot er å avstå fra å spise kjøtt. Alternativt kan fredagsboten ellers gjennomfø­res ved annen form for faste, f.eks. ved å gi mer opp­merksomhet enn ellers til familien, fatti­ge, syke, gamle eller ensomme eller ved å delta i felles bønn, den hellige Messe, sakramentstil­bedelse, korsveis­andakt eller lig­nende.

Bidrag til Caritas Norges fasteaksjon anbefa­ler vi til alle i denne tiden.

Vi ønsker oss alle en velsignet fastetid.

Tromsø/Oslo, 25. januar 2013

Msgr. Berislav Grgić
biskop-prelat av Tromsø

Msgr. Bernt I. Eidsvig Can.Reg
biskop av Oslo, apostolisk administrator av Trondheim





Fastebudskap fra biskop Bernt Eidsvig 2013


Kjære troende!

For ikke lenge siden avsluttet vi juletiden. Med askeonsdag innledes nå en ny tid i kirkeåret.

I julen viser Gud oss hvor langt han er villig til å gå for å leve i fellesskap med oss mennesker. Efter Kristi fødsel er vi på en ny måte knyttet til Gud nettopp gjennom vår menneskelighet – og Guds menneskelighet lærer oss hva det vil si å være sant menneske. Dette innebærer at også den fysiske faste kan knytte oss nærmere ham som åpenbarer sitt ansikt i Jesus Kristus. Kroppen er altså ikke ubetydelig i vårt gudsforhold, og fra evangeliene vet vi at Kristus selv fastet. Men hvordan kan så fysisk faste knytte oss nærmere Gud?

Lengselen efter Gud ligger naturlig i alle menneskers hjerter,
for mennesket er skapt i Guds bilde og likhet. Derfor sier den hellige Augustin til Gud: «Du har skapt
oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Vår naturlige lengsel efter Gud manifesterer seg ved at vi som mennesker aldri slår oss til ro med det vi har – vi lengter alltid efter noe bedre, noe større, noe raskere: en raskere datamaskin, en flottere bil, en mer atletisk kropp, et flottere hus. Dette jaget kan ofte bedøve den naturlige gudslengsel i oss, men kortvarig lykke og tilfredsstillelse vil aldri gi oss den ro og egentlige lykke vi jakter efter. Den finner vi først når våre hjerter får hvile i Gud.

Legemlig faste minner oss helt konkret på vår menneskelighet og avhengighet av Guds gaver.
Ved legemlig faste skaper vi et rom for Gud i livet vårt. Når vi gir Gud rom, utvides våre hjerter også for andre mennesker, for der hvor Gud er, der er sann menneskelig kjærlighet – den kjærlighet som er rettet mot den andre. Det er nettopp denne kjærlighet Jesus åpenbarer på korset når han gir sitt liv for oss.

Hvilken form for fysisk faste vi velger, kan variere. Jeg vil anbefale dere alle å bestemme dere for noe helt konkret og gjennomførbart. Om maven noen ganger skulle rumle, så la den minne deg på å be en bønn og gi almisser til dem som forlengst har måttet venne seg til sult. Da har fasten allerede utvidet ditt hjerte. Har du en kostbar vane, kan du pleie den litt mindre, eller oppgi den helt i fastetiden. Slik kan du la andre få del i din rikdom. Jeg vil som alltid særlig anbefale Caritas’ årlige fasteaksjon.

Men den som bare gir penger, gir for lite.
Å gi handler om så mye mer enn penger – ingen er så fattig at han ikke har noe å gi. Du kan dele mer av din tid med andre. De fleste av oss har nemlig tidstyver i hverdagen, det være seg overdreven TV-titting, internettbruk eller kanskje trening. Hva med å slå av fjernsynet for heller å ringe en du vet sitter alene? Hva med å la være å sjekke e-post om kvelden for heller å være mentalt tilstede for dine nærmeste? Eller la smartmobiltelefonen ligge ubrukt til du går ut døren om morgenen, slik at du kan senke skuldrene og rekker en liten bønn? Ved å jage tidstyvene på dør skaper vi tid og rom for å søke Gud.

Denne verdens støy kan legge hindringer i veien for den sunne og dype menneskelige refleksjon.
Demonen «Tommeskrue» i C.S. Lewis-klassikeren «Djevelen dypper pennen» omtaler støy som djevelens «eneste forsvar mot dumme samvittighetsskrupler, mot betenkeligheter som skaper fortvilelse og mot umulige krav.»

Ikke alle besitter den luksus at de kan oppsøke et stille sted, men jeg vil råde dere som kan klare det, til å forsøke.

La oss denne fastetid øve oss i å være tilstede. Vi kan alle bli flinkere i ekte tilstedeværelse – for Gud, for andre, og i vårt eget liv. Jeg ønsker dere alle en velsignet faste!








 

LES OGSÅ

Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet
Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse