Google Analytics

tirsdag 31. juli 2012

Ettertanke: Mirakelmaten

"Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under."
Foto: Ryan McDonald

“Det som var vidunderlig med barndommen, var at alt i den var et under. Det var ikke bare en verden full av mirakler, det var en mirakuløs verden.» (G. K. Chesterton)


Det skal handle om tidenes kanskje mest berømte matpakke i dag: Etter at to fisker og fem brød hadde vært gjennom hendene til Jesus ble det mer enn nok mat til over 5 000 mennesker.

I boken «Gud på tiltalebenken» forklarer C. S. Lewis: «Jesu mirakler er i realiteten en gjenfortelling i små bokstaver av den samme historien som står skrevet tvers over hele verden med så store bokstaver at mange av oss ikke ser dem.»

Sagt med andre ord: De undrene som Gud utførte mens han levde her som menneske, er akkurat de samme undrene som Han fortsatt utfører i skaperverket hver eneste dag. Det er bare tempoet og målestokken som er annerledes i undrene som Jesus gjorde – slik at vi skal få øynene opp og skjønne at han er Gud.

Hvert år gjør Gud litt korn til mye korn, og han gjør noen få fisk til mange fisk. Det ser ikke menneskene. Når Jesus øker farten, blir underet plutselig synlig og vi ser virkeligheten bedre.

Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under. Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.»

Vår verden er fortsatt like full av under som da gutten med matpakken levde – og som da du selv var barn. Ser du det?

Bønn/tilbedelse:
O store Gud, når jeg i undring aner
Hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universet med de mange baner
Og vet alt liv oppholdes ved ditt bord;
Da bryter lovsang ifra sjelen ut:
Takk store Gud, takk store Gud!


(Carl Boberg, 1886)

Første gang publisert i Vårt Land 19. mars 2012

søndag 29. juli 2012

Ettertanke: ”Jeg er så ydmyk”

FNs andre generalsekretær gjennom historien, Dag Hammarskjöld, hadde skjønt det:
Jo større ansvar og jo viktigere posisjon du har, jo større ydmykhet behøver du.

Hammarskjöld ble født på denne dagen, 29. juli, i 1905.
Han regnes fortsatt for å være en av Sveriges største menn gjennom tidene.
Foto: UN/DPI



Har du et problem med stolthet? Hvis du svarer nei, har du sannsynligvis et alvorlig problem. Hvis du svarer ja er problemet muligens mindre, men du har nok rett. ”Jeg er veldig ydmyk” er dessverre et absurd utsagn.


I dagens tekst får disiplene klar beskjed fra Jesus om hvilken holdning de skal tjene Gud med: Ydmykhet. ”Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.” (Luk 17,10)

Lenge var ydmykhet noe jeg bare ville innta i kontrollerte doser. Men Gud, smart som han er, grep selvsagt inn, på alle slags ubehagelige måter. Etter mange års intens kamp fikk han meg til og med med på å ha Maria som forbilde: ”Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.” (Luk 1,38) Dessverre er det fryktelig vanskelig å vokse i ydmykhet. Hvorfor? For det første fordi vi av naturen ikke vil. Og for det andre: Fordi at så snart vi begynner å bli det minste grann ydmyke så blir vi stolte av det. Dermed kveles hele ydmykheten.

Stolthet er nesten umulig å overvinne. Den er selve ursynden. All annen synd springer ut fra den. Synden kom inn i verden den gang djevelen og mennesket gjorde opprør mot Gud i stolthet, og det er det vi fortsatt gjør hver eneste gang vi synder. Vi sier det stikk motsatte av Maria, og følger djevelens hovmodige motto i stedet: ”Non serviam”, ”jeg tjener ingen”. Jeg underlegger meg INGEN, spesielt ikke Gud.

Å vokse i ydmykhet er en daglig kamp. Men det er en nødvendig kamp. Derfor inntar jeg min daglige dose medisin og ber Fader vår med Dag Hammarskjöld (fra boken ”Vägmärken”, utgitt posthumt i 1956):

”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt. 
Komme ditt rike, ikke mitt. 
Skje din vilje, ikke min.”

Første gang publisert i Vårt Land 12. februar 2011

lørdag 28. juli 2012

Ettertanke: Våkenatt for Norge

Velkommen til Olavsvake i Nidarosdomen. Foto: Olavsfestdagene

I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn.


Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

Et vikingbein og et kristenbein
Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at ”vikingbeinet” til slutt kom over i kristen leir.

Kong Olav hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.

Kristus-likhet
Olav Haraldsson maktet ikke å leve livet slik Jesus levde det. Men det finnes alltid en Kristus-likhet ved helgener. Olav den hellige har en likhet med Jesus i blant annet dagens bibeltekst: ”For han ga seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.” (Tit 2,14)

Olav søkte Guds vilje med livet sitt. Han hadde en forutanelse om at han ville bli drept. Likevel gikk han inn i striden og satte livet til for Kristi skyld.

Olavsvaken
Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav, Norges evige konge, en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.

Katolsk høymesse i Nidarosdomen
Hver time gjennom våkenatten synges tidebønner etter det gamle Olavsofficiet i den gamle katedralen. Våkenatten avsluttes og festdagen begynner med tidebønnen Laudes klokken 6.00 den 29. juli. Deretter blir det katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 8.00 - et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.

Bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 28. juli 2010. Også i år, i 2012, er det våkenatt, tidebønner og markering av det hellige døgnet i Nidarosdomen. Midnattsgudstjenesten starter klokken 23.00. Få med deg Olavsvaken hvis du kan!

torsdag 26. juli 2012

Ettertanke: Nattverdsmirakelet i Lanciano

Hostien i Lanciano som ble forvandlet til en tynn, tynn skive av et menneskehjerte rundt år 750.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Store mirakler har fulgt Guds folk helt fra Abraham av, gjennom tjue århundrer med kirkehistorie og fram til i dag. I Den katolske kirke er det blant annet mange kjente nattverdsmirakler


Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet.

Jesus sa selv: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53). Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig.

Vinen ble til blod.
Kan sees i Lanciano i dag.

Foto: miracoloeucaristico.eu
Omkring år 750 opplevde en menighet i Lanciano i Italia at et stort nattverdsbrød ble forvandlet til et kjøttstykke. Vinen ble til blod og koagulerte i fem klumper. En WHO-kommisjon undersøkte og identifiserte kjøttstykket i 1976: Det er en tynn, tynn skive av et menneskehjerte. Hjertet og blodet har samme blodtype som likkledet i Torino: AB.

Hvorfor skjedde mirakelet i Lanciano? Fordi presten trodde så sterkt, kanskje? Absolutt ikke. Han var plaget av tvil. Da han tvilte som aller sterkest, skjedde underet: Det allerhelligste mysterium ble synlig foran øynene hans. Over 1200 år senere kan du fortsatt se mirakelet i byen der det skjedde, se www.miracoloeucaristico.eu.

Les gjerne også den nøkterne boken «Mirakler – Møder mellem Himmel og Jord» av dr. theol. N. C. Hvidt. Der forteller en prest i Lanciano om hvordan Jesus på en spesiell måte møter tvilende mennesker foran det forvandlede sakramentet den dag i dag. Bønnene deres trenger inn i Jesu hjerte – helt inn – og troen vekkes til live. «Det er det største underet i Lanciano,» sier presten. Takk, Jesus!

Bønn

Takk, Jesus, for at du er virkelig til stede i nattverdens sakrament. Takk for at du har lovet at «den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid». Gi oss mer tro, og gi oss å elske deg stadig mer. Amen.

Første gang publisert i Vårt land 21. mars 2012

onsdag 25. juli 2012

Ettertanke: Løsepengebrødet

VIRKELIG DER: Jesus er virkelig og levende til stede i alterets allerhelligste sakrament.
Her i en monstrans på alteret i St. Paul kirke i Bergen..
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du noen gang lurt på hvorfor brødet du får under nattverden ser ut som det gjør? Hvorfor er det så flatt, og hvorfor er det rundt?


Det er flatt fordi brødet som Jesus innviet under det siste måltidet var et uvanlig brød. Det var nemlig brødet fra påskefesten, de usyrede brøds høytid. Usyret brød er helt flatt, som et flattbrød, som et nattverdbrød.
Men hvorfor er det rundt? Fordi det har formen av et pengestykke, nærmere bestemt en løsepenge. Når noen er i fangenskap må du betale løsepenger for å få satt dem fri. Bibelen forteller at mennesket er fanget av synden, og at det bare kan kjøpes fri av Jesus, han som selv er løsepengen (1. Tim 2,5-6). Det er ham du mottar i brødet – i løsepengebrødet.

Hvis du har lest boken ”Løven, heksa og klesskapet” av C. S. Lewis kjenner du til historien om gutten Edmund som sviker sine egne og går over til den onde siden. Edmund klarer siden å rømme, men heksa går til løven Aslan og krever at Edmund må dø. Den urgamle Loven som landet Narnia er bygd på, sier at Edmund nå tilhører henne. Aslan er derfor nødt for å akseptere kravet, men i stedet for å overgi Edmund til heksa overgir han seg selv. Aslan går i døden for Edmund. Han blir løsepengen som kjøper Edmund fri fra døden.

”Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." (Matt 20,28) Tenk på det neste gang du går til nattverd og tar imot løsepengen. Noen har betalt prisen for at du skulle settes fri fra døden. Han kunne ikke se deg gå under uten å gripe inn, så han gjorde det som måtte til: Han gav alt. Hva gir du ham tilbake? Her er et forslag: Alt.

Første gang publisert i Vårt Land 29. juli 2010.

mandag 23. juli 2012

Bokomtale: Pateren dypper pennen

Trønder- og picpuspater Olav (Dagfinn) Müller (f. 1924) har i flere årtier vært en høyt skattet prest, sjelesørger, foredragsholder og skribent. Han har en sjelden fortellerkunst og god penn, og formidler katolsk tro og tanke med en dypfølt økumenisk innstilling.

 

Lyst til å bli både glad og klok i sommerferien? Les "Pateren dypper pennen" av p. Olav Müller, anbefaler legkarmelitt Anne Samuelsen i denne bokanmeldelsen.


Skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen, Cand. Polit.

Med ”Pateren dypper pennen” som reisefølge, fikk jeg en særdeles morsom og interessant flytur fra Oslo til Bergen. Ikke få ganger tok jeg meg i å le høyt, ja sågar tørke noen tårer av de mange pussige og rørende erindringene fra pater Olav Müllers mangfoldige liv som prest i 56 år.

Pater Olav og Hellig Olav. Les gjerne også p. Olavs
glitrende lille
biografi om Olav den Hellige.
Presteliv med hundeslede og padleårer
I p. Olavs penn blir et katolsk presteliv utstyrt med topplue og skiutstyr, hundeslede, ja, padleårer for den saks skyld. Ikke alltid like vellykket, som da han skulle lese aftenmesse klokken 19 hos instituttmedlemmene i Levanger og valgte å padle dit fra Trondheim, uten å vite at han skulle komme til å møte ”antiklerikale” bølger på veien. Historien ender i sterk motvind, med en totalt utslitt pater som med nød og neppe slippes inn til "damene” ved midnatt. Messen blir som vi skjønner lest påfølgende dag.

Den kristne katolske tros fylde
Bøker med ansamlinger av tekster i forskjellige genrer og skrevet over et langt tidsrom, kan ofte ende opp med å bli nettopp en litt tilfeldig ansamling av tekster som hver for seg kan være interessante, men som ikke klarer å bygge opp en høyere enhet. Ikke så med denne, selv om den inneholder både anekdotisk materiale, betraktninger, meditasjoner, solide teologiske foredrag om helt sentrale katolske tema – og også en kriminalnovelle om skriftemålets absolutte hemmelighet!
 
Alle disse formene, hver især, blir inngangsporter til aspekter ved den kristne katolske tros fylde: Undringen over Guds vei med mennesket gjennom kall og liv, en sjelesørgers bankende hjerte for mennesker som mister eller faller litt på siden av vår ”rette” tro, mystikkens stillhet, økumenikkens utvikling i etterkrigstiden, helgener, pilegrimsvandringer, St. Olav, eksorsisme, himmel og helvete. Når så disse tema behandles så dypt troverdig, og samtidig personlig, oppmuntrer det også meg som leser til å føre alle mine lag av menneskelighet, svakheter, styrker og interesser inn i Guds lys. Jeg kan, sammen med p. Olav, tørre å bli stadig mer meg selv i Kirken og i tro.

Økumenisk
Med en dyptfølt økumenisk innstilling, både tematisk og i form (den er utstyrt med mye forklarende tekst), er boken en åpen dør til kristne av andre konfesjoner som kanskje undrer seg over begrunnelsen for en del katolske særegenheter. For konvertitter kan jeg ikke skjønne annet enn at den må bli obligatorisk lesning, og også for alle kateketer; en kilde til inspirasjon og kunnskap om helt sentrale tema. Med sitt historiske perspektiv er boken et stykke katolsk identitet som alle katolske kristne kan ha glede og nytte av å fordype seg i. Og til den som ikke har tid til å lese selv: Kjøp den til en venn!

Bokanmeldelsen er publisert i samarbeid med Anne Samuelsen, legmedlem i Karmelitt-ordenen og aktiv i St. Paul katolske menighet i Bergen

Post Scriptum: P. Olav Müller har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. På katolsk.no kan du lese en rekke av dem - helt gratis. Anbefales!

onsdag 18. juli 2012

Ettertanke: Drømmen som hendte

"Jeg åpnet ikke øynene, for jeg visste at dette var en erfaring jeg fikk i gave gjennom huden, ikke gjennom øynene."
Foto: Rafal Kiermacz/Flickr Creative Commons

Alf A. Sæther lager små dikt som er store nok til å romme det uutsigelige.


Her er diktet DRAUM (delt med tillatelse):

     I natt
     vart eg løfta opp av senga
     som eit barn,
     kysst
     og lagt nedatt.
     Eg skimta eit stumt andlet
     med merke av stor kjærleik
     og stor sorg.
     Eg er enno ikkje gløymd.

Kjære Alf, er du sikker på at det var en drøm? Kanskje det virkelig hendte. Jeg vet ikke, jeg fikk bare så sterke assosiasjoner til en opplevelse jeg hadde i fjor. Det var midt på dagen og jeg var våken. Jeg lå på sengen med lukkede øyne. Plutselig (men det føltes helt naturlig og det brøt ikke inn) var det noen som tegnet et kors på pannen min. Med vann.
Det var et kjærtegn som fra en mor, slik jeg selv tegner de små barna mine på pannen med kors og hellig vann og ber Herren Gud velsigne dem. Bare at det er ingen som har gjort det på MEG før.

Det mest UNDERlige med opplevelsen var egentlig at det føltes helt naturlig at noen skulle være usynlig til stede i rommet og gjøre noe sånt. Jeg åpnet ikke øynene, for jeg visste at dette var en erfaring jeg fikk i gave gjennom huden, ikke gjennom øynene. Så jeg bare lå der med lukkede øyne, tok imot og gjemte det i hjertet.

Jeg kom til å tenke på dette igjen nå da jeg leste DRAUM. At det virket som en reell erfaring du beskrev, Alf. For vi er hele mennesker, ikke bare ånd og sjel, og noen ganger går Gud veien om kroppen for å nå helt inn til sjelen. Finnes det noen vakrere måte han kunne fortelle deg at Salme 8 fortsatt gjelder?

“Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?” (Sal 8,4-5) 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. juli 2010.

tirsdag 17. juli 2012

Homiletica av fr. Arnfinn Haram: Lætare, 4. sundag i faste, 3. april 2011, St. Paul kyrkje i Bergen, Joh 9

Dominikanarmunken p. Arnfinn Haram var elska av alle, spesielt dei unge. Her er han avbilda på den økumeniske misjonskonferansen Called i Bergen i april 2011, same helga som han heldt preika i St. Paul kyrkje.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Eg fann ein skatt i dag: Ei preike av fr. Arnfinn Haram som han gløymde å publisere på bloggen sin. Les heile den tidlegare upubliserte preika her.


Fr. Arnfinn Haram O. P. (1948-2012) var alltid i farta, full av virkelyst for Guds rike - i heile Noregs rike. Den fyrste helga i april 2011 var han hovudtalar på Called, ei økumenisk misjonshelg for unge med fokus på reevangeliseringa av Europa. Talen han heldt på Called i Bergen finst det dessverre ikkje noko manus til. (Han tala inspirert og inspirerande for fleire hundre unge i alderen 13-30 år i 25 minutter ut frå nokre punkter han hadde skrive ned.) Same helg heldt han imidlertid preika i St. Paul kyrkje, og - takk Gud - han lånte pcen min for skrive ut manuset sitt. Voilà, nåde over nåde, der hadde eg manuset på pcen min. Her kjem dermed orda hans, direkte til deg - frå hans hjarte til ditt hjarte, qor ad qor loquitur:

Kjære brør og systre!

Den fjerde sundagen i faste som vi feirar no, har tilnamnet Lætare, etter innleiingsorda i Introitus/inngangsversa i messa: ”Lætare, Ierusalem/Gled deg, Jerusalem... fryd dere storlig, alle som var sorgfulle.”

Midt i fastetida, blir vi minna om den festen vi ser fram mot, Påska! Opprinneleg var fastetida innspurten av det oldkyrkjelege katekumenatet; katekumenanane forberedte seg til å bli døypte, nettopp i Påska, under Påskevigilien. Fastetida var ein forberedelse til dåpen. Dåpen blei kalla Opplysinga og dei nydøypte Neofyttar, dei nyopplyste. Lyset – det er i bibelsk symbolikk nettopp Guds skaparlys, han som sa: - Fiat Lux! Det bli lys! Dåpen er ei nyskaping, ei nyskaping av mennesket. Og det er dette vi høyrer om i evangeliet i dag; om Jesus som leger den blindfødde; han gav han synet, lyset, ja, livet tilbake! Den blindfødde som får synet i gjen, får del i nyskapinga av mennesket.

At han får sitt legemlege syn tilbake, er eit teikn på den dagen då Gud skal nyskape alt og verkeleg ta bort alle våre sjukdomar, når alle ting blir nye! Men underet er også eit teikn på det indre planet. Hos evangelisten Johannes blir Jesu under nettopp kalla teikn, dei er glimt av noko som skal kome, dei er teikn på ein åndeleg realitet – at mennesket ikkje berre skal bli fysisk helbreda, men i heile sin person, i djupet av sitt vesen. Det er det som skjer med denne mannen; han blir eit nytt menneske, han kjem til tru på Jesus som Messias! Han ser klart kva alt dreiar seg om!

Glimt fra Called-kvelden der p. Arnfinn Haram talte:
"Heal my heart and make it clean.
Open up my eyes to the things unseen.
Show me how to love like you have loved me."
Og dominikanermunken sang med.

Den som kan sjå, kan forstå. Syn betyr innsikt, klarsyn. Den blinde som får synet igjen ser Jesus, ser Messias, ser Gud – og han ser sitt liv i Guds plan, med Guds blikk – og han trur! Hans vedkjenning/bekjennelse er tydeleg: ”Jeg tror, Herre!” I hans liv skjedde det ei forvandling frå utydeleg forventing til tydeleg og glad tru!

Kjære brør og systre! Dette er eit kall til oss katolske kristne i dag. Vi treng ei indre fornying. Vi treng å få eit klarare blikk, så vi ser kva vi trur, så vi ser kven vi trur på. Vi må ut av alt det omtrentelege. Det er lett å bli ein omtrenteleg kristen – i eit samfunn der vi skal ha med oss alt og vere til lags med alle.

Vi må skulere oss i trua. Vi treng undervising, i Bibelen, i katekisma, i bøna, i det kristne livet. Vi treng kanskje samtalegrupper der vi kan sette ord på våre spørsmål og saman prøve å kome vidare.

Vi må ta stilling; folk i dag, folk vi møter ute i samfunnet, har spørsmål. Vi må kunne svare. Du er døypt og ferma – ja, opplyst – til å vere prest, profet og konge, til å vere ein Jesu Kristi apostel. Vi må kunne gi råd og vegleiing til menneske som vil vite meir om kva det vil seie å vere kristen, å vere ein katolsk kristen. Vi må kunne hjelpe dei til å ta dei fyrste stega.

Vi må sjølve kome nærare Gud. Vi treng eit nytt grep på vårt eige liv. Ting vi skal skrifte, legge bak oss – for at vi skal kome vidare, ikkje stagnere.

Vi treng eit nytt møte med Kristus. ”Tror du på Menneskesønnen?” spurte Jesus han som hadde fått igjen synet. ”Herre, da må du si meg hvem han er!” svarte mannen. ”Du har alt sett ham”, sa Jesus: "Det er han som taler med deg!”... Bror og syster: Du har alt sett han – i kyrkja, i messa, i Ordet, i skriftestolen, i Tabernaklet. I dag skal du seie: - Ja, Herre, du er verkeleg mitt liv, min Herre, min Gud! Eller med evangeliets ord: "Jeg tror, Herre!" Eg vil falle ned, eg vil hylle deg!

Ein verkeleg gledesundag midt i fasten, ein verkeleg Sundag Lætare, blir det når vi får sjå Guds lys midt i vårt mørke, når vi ser kva det dreiar seg om. Difor seier Skrifta til oss i dag, som vi høyrde:

”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde – så skal Kristus lyse for deg!” 

Av fader Arnfinn Haram O.P. (1948-2012) 

mandag 16. juli 2012

Fallskjermreportasje: Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evense
n ©

I disse dager er det ganske nøyaktig tolv år siden jeg hoppet i fallskjerm. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.


Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 35 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone
©
Døden
Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet,
men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang?
Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone
©
Jeg tror
På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone
©
Fast grunn
Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 
Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor,
der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen
©
Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone
©
Etterpå
Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

 

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000.

lørdag 14. juli 2012

Ettertanke: «For du har liten kraft»

Guds bud oppsummert i ett ord: Kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jesus forventer overveldende ting av oss.


Her er listen, kort oppsummert av ham selv: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’» (Mark 12,30-31)

På den måten oppsummerte Jesus alle Guds bud. Hvis du elsker Gud, bryter du ikke de tre første av de ti budene, og hvis du elsker din neste bryter du ikke de sju siste.

Hvis jeg virkelig elsker Gud ville jeg jo ikke finne på å sette andre ting i hans sted (avguderi, bud 1). Jeg ville ikke bruke navnet hans på en hatefull eller meningsløs måte (bud 2), og på Herrens dag ville jeg gjøre alt jeg kan for å tilbe ham sammen med hele menigheten (bud 3).

Hvis jeg virkelig elsker familien min, kirken og landet mitt, trenger jeg ikke å bli fortalt at jeg skal respektere de som har en rettmessig autoritet der (bud 4). Hvis jeg elsker, ville jeg ikke gjøre noe som skader min neste, verken psykisk, fysisk eller åndelig (bud 5). Du skjønner tegningen.

Det som tar pusten fra meg med Jesu krav, er forventningen om at jeg skal elske Gud av ALL min kraft. Derfor har det hjulpet meg å legge trykket et annet sted i setningen: Du skal elske Herren av hele ditt hjerte og av all din kraft. Gud krever alt jeg er og har, men han krever heller ikke mer. Når jeg har liten kraft er det alt han spør etter.

Lytt til ordene i dagens tekst til den som har LITEN kraft, og bevar dem i hjertet: «Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» (Åp 3,8)

Trofast kjærlighet, det er alt han ber om. Alt du er og har, men ikke mer.


Første gang publisert i Vårt Land 27. oktober 2011

fredag 13. juli 2012

Ettertanke: Det tørste hjertet

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Jesus i Joh 7,37)
Foto: Laura Ferreira
 

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. 


Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. Her i Bergen heter kjøpesentrene våre for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og mange er de tørstende som søker dit fordi de kjenner det er ”noe” de mangler. Problemet er at Oasen og Kilden etterlater menneskene tommere, fattigere og enda tørstere etter ”mer”.

Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

 ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430), en mann som selv hadde opplevd hvordan det var å gå fra tomhet og tvil til tro, klarhet og fred. (Men likevel bevarte han en underlig, hellig uro - for så lenge vi lever her på jorden holder uroen aldri opp med å dra oss inn i Gud.)

Menneskets dypeste lengsel er fellesskap med Gud, derfor er det bare Gud som kan gi oss det vi tørster etter. «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» roper Jesus (Joh 7,37–38).

Eller som han sier det til kvinnen ved brønnen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh 4,14)

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Noe bearbeidet versjon av ettertanken som stod på trykk i Vårt Land 28. april 2009.

torsdag 12. juli 2012

Preken ved Seljumannamesse på Selja

"Vi er ikke kommet hit til Selja for å studere gamle ruiner, eller for å se høye fjell eller høre storhavet bruse. Vi er kommet hit for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden."
(Sitat fra Dom Alois Brodersens preken i St. Albanuskirken i klosterruinene på Selja)
Foto: Ewa Bivand

- Sta. Sunniva og hennes ledsagere er ikke falskneri. De var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død, fremhevet Dom Alois Arnstein Brodersen i sin preken under den katolske Seljumannamessen på Selja 8. juli 2012. Les hele prekenen her. 


Kjære troende
Vi er samlet her i klosterruinene på Selje for å feire Seljumannamesse. Den hellige Sunniva og Seljemennene er de første helgener vi kjenner til i Norge. Kanskje var det noen før dem, vi kan forestille oss irske eller andre kristne som ble slept hit som treller og som utholdt sitt liv i troen inntil enden, eller de prestene som Håkon den Gode tok med seg fra England – vi vet ikke hvordan det gikk med dem. Kirkene ble brent – og prestene? Men det fortaper seg i det forhistoriske mørke. Men om Sunniva og Seljemennene vet vi noe, for der har noe, om enn sørgelig lite, av overleveringer og legender overlevd. Altså vet vi mer enn ingen ting, og mer enn om så mange andre helgener fra de tidlige århundreder.

Vi er ikke kommet hit til Selja for å studere gamle ruiner, eller for å se høye fjell eller høre storhavet bruse - alt det har vi hjemme også. Vi er kommet hit for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden. Det er ikke naturens storslåtthet eller historiens sus, og heller ikke mystiske, umålbare stråler eller esoteriske krefter (som noen vil ha det til) eller spor av radioaktivitet i kildevannet (som man i hvert fall hevdet for femti-seksti år siden) som gjør dette stedet til et hellig sted, men det er tilknytningen til helgenenes liv, deres tro og deres død, som gjør at vi på dette sted kan føle nærværet av Det hellige.

Vi kan ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirken har fra den tidligste kristne tid hatt en andakt, en kult, på dette sted, i selve Sunnivahelleren, som kanskje er Norges eldste kirkerom, i Sunnivakirken like nedenfor helleren og i klosteret her nede under fjellet. Det er ikke bare fordi man hadde funnet manneben i en hule at det oppsto en helgenkult. Det er funnet menneskeben mange steder i Norge, både før og etter Olav Tryggvason, uten at det ble noen helgenlegender ut av det.

Folk var jo ikke dumme før i tiden, og ikke var de mer lettlurte og godtroende heller (i hvert fall ikke mer enn i dag). Det må, da kong Olav kom for å undersøke historien om de ben som var funnet, ha vært mennesker i området, som ennå husket og kunne fortelle hva som hadde skjedd – om de fremmede, – de irske flyktningene – som hadde slått seg til på Selje og som der var omkommet. Kanskje var noen av disse også kristne. Både nord og sør for Selje finnes det urgamle steinkors, som vitner om kristent nærvær. Og kontakt mellom fastboende og tilreisende er heller ikke utelukket; mange nordmenn hadde lært gælisk språk å kjenne i Irland og en del irske treller var sikkert å finne her i distriktet også.

Kirken har heller ikke bevisst funnet på og satt i omløp løgnaktige historier for på den måten å omvende hedninger. Det rimer dårlig med den kristne tro. Og mange legender, som i nyere tid har vært avvist som rent oppspinn, for eksempel St. Georg og dragen (fordi det ikke finnes drager, kan St. Georg ikke ha vært til) har så allikevel vist seg å ha en kjerne av historisitet i seg. Vi mangler de historiske bevis for Sunniva og Seljemennene, men det betyr ikke at de ikke har levd her og at de var helgener.

For Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus; heller ikke avbildningen på likkledet i Torino er noe bevis på Jesu død og oppstandelse. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at han lever – og derfor heter det i Hebreerbrevet at: ”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” På samme måte har vi ingen tekniske bevis for at Sunniva og Seljemennene har eksistert. Noen, som har ivret for å avskaffe helgen-kulten, har systematisk sørget for å fjerne og ødelegge alle levninger og bevis. Men det beviser ikke at de ikke har vært til.

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge, feiret De hellige på Selje og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære. Slik har den lokale kirke på Vestlandet, representert ved biskopen på Selja, stadfestet deres hellighet i en tid, hvor dette var lokalkirkens oppgave (på samme måte som Olav ble helligkåret av folket og biskopene i Trondheimen). Helligkåring er et uttrykk for Kirkens ufeilbarlige Læreembete og Kirken helligkårer ikke – og feirer ikke – ingenting. Om legendene kan virke sjablongmessige, så er ikke de som helligkårer å ligne med street-art-kunstnere; man tar ikke bare en sjablong og sprayer over litt maling – og vips – så har man en ny helgen. Nei, når Kirken helligkårer, eller tillater en helgenkult, så er det fordi det handler om helgener, virkelige mennesker som har levd et hellig liv og har fått en salig død.

Og legendene er ikke uten enhver sannhetsgehalt. Vi vet at de mange små irske riker var svært betrengt av vikinger. Vi vet at både flaskepost og et og annet sjølik fra Irskesjøen er drevet i land her i området. Og i urolige tider, er det ikke urimelig at folk i området ville være svært mistenksomme overfor fremmede som kom og slo seg ned. Og at helgeners – og andres for den saks skyld – legemer er blitt bevart uskadet etter døden er vel kjent, både fra den hellige Olav, men også fra mange begravelser under kirkegulvene i senere tider. Det kan da kanskje ikke tas som noe ugjendrivelig bevis for hellighet, men det gjør at det ikke er umulig at man har funnet Sunnivas legeme uskadet. Og man ville ikke ganske enkelt ha tatt et tilfeldig kvinnelik og balsamert det, for å ha et ”helgenlegeme”. Man var ikke bedragere bare fordi man levde før i tiden. Og hvem behersket i vikingtidens Norge balsameringskunsten?

Så må vi, som katolske kristne, tro at de hellige fra Selja med Sancta Sunniva i spissen, har levd og dødd her. Vi må ikke la oss forvirre av protestantiske skeptikere, som helst vil avskaffe alle helgener, ja, Gud og hans Sønn og Den Hellige Ånd med, fordi de ikke lar seg bevise med naturvitenskapelige metoder.

Sunniva og Seljemennene var her; de drev hit fra Irland og de fant her en salig død, ikke som et grusomt skjebnens pek – her hadde de endelig unnsluppet hedningenes raseri i sitt hjemland og hadde drevet over åpent hav, og så ber de om å få slippe å falle i hedningenes vold også her på Selja, og så faller fjellet ned over dem og slår dem i hjel. Det høres vel forferdelig ut for den som ikke tror, men for den troende er det slik som apostelen skriver – at: ”for meg er livet Kristus – og døden en vinning”. For Sunniva, som hadde lovet evig kyskhet og ikke ville ha noen annen enn Kristus som sin brudgom, var det å bli tvunget inn i ekteskap med en hedning, en skjebne verre enn døden, ja, en salig død i Kristus var langt å foretrekke.

Så kan vi ta som forbilder disse troende, som holdt sin kristne tro så høyt i ære, at de var villige til å ofre alt, heller enn å måtte gå på akkord med denne verden. De forlot all jordisk og verdslig sikkerhet og gav seg helt i Guds hånd, da de satte ut på storhavet i båter uten årer og seil og stolte på at Gud ville føre dem trygt dit han ville. Og til sist, da verdens ondskap truet med å innhente dem også her, ba de Gud om å bevare dem, heller forlate dette liv i en salig død, enn risikere hedningenes raseri. De fryktet ikke hedningene fordi de kunne drepe legemet, for de visste seg sikker i Hans hånd, Han som er Herre over legeme og sjel og som har sagt at vi er verdifulle i Hans øyne – ”mer verdt enn mange spurver”.

En slik sterk og urokkelig tro måtte vi ha. Da ville også vi seire over verden, slik Sunniva og Seljumennene i martyrdøden for Kristus, seiret over denne verden og vant den uvisnelige seierskransen.

Vi ber den hellige Sunniva og de hellige fra Selja om å gå i forbønn for oss for Guds trone, at troen må styrkes i oss inntil også vi må bli tatt opp iblant de saliges skare hos Gud.

AMEN +

Publisert i samarbeid med Dom Alois Arnstein Brodersen Can. Reg., sokneprest i St. Paul menighet i Bergen

tirsdag 10. juli 2012

Ettertanke: Gåtefullt annerledes

Skapt i Guds bilde.
Menneskebarna er gåtefullt annerledes enn de andre skapningene.
Foto: Frank McMains
 

Vi lever i en forvirret tid. Kirken har alltid sagt at mennesket har potensial for å bli både helgen og rovdyr. I vår tid har imidlertid ”vitenskapen” definert oss som rovdyr punktum. Er det rart hvis vi mer og mer blir det da?


Jeg skjønner selvsagt logikken. Hvis du fjerner Gud, ånden og sjelen fra verdensbildet er det ikke mye som skiller oss fra dyrene. Faktisk ingenting.

Problemet for ateistene er at Gud, ånden og sjelen fortsatt finnes. Uansett hvor mye de prøver å definere oss som kun materie er det noe langt inne i oss som roper ”NEI, det er ikke sant, de lyver.”

Så lenge forskningen driftes ut fra ateismens forutsetninger kan den ikke tale sant om naturen og mennesket. For sannheten om naturen er at den ikke kan reduseres fra å være ”mater” (mor) til å bli ”materie”.

Og sannheten om mennesket er at vi er skapt i Guds bilde. Vi er ikke bare atomer, på et eller annet vis ligner vi også på Faren vår. ”Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” som pave Johannes Paul II sier det. Kunstmaleren legger alltid igjen ansiktstrekkene sine i det ansiktet han portretterer.

Sannheten om mennesket er at vi er den mest fullkomne av alle skapninger. Vi er skapningens krone og herre (1. Mos 9,2-3). Vi kan ikke reduseres til samme nivå som dyr og ting. Vi er ikke en ting.

Det går ikke an å ta fra oss ånden og evigheten og gi oss en velferdsstat i stedet, for uansett hvor mye penger du gir oss, vil sjelen vår være urolig inntil den finner sin hvile i Gud.

Menneskebarna er gåtefullt annerledes enn de andre skapningene, og livet vårt er hellig fordi det tilhører Livets Herre. Han som fortsatt sier: ”Vær fruktbare. Gi livet videre. For Livet er ikke ditt, det er mitt.”

Første gang publisert i Vårt Land 30. juli 2010.

mandag 9. juli 2012

Ettertanke: Jesus, jeg stoler på deg

Under sr. Faustinas bilde henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg» - fem enkle ord som gjør en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Høyt over et av sidealtrene i St. Paul kirke henger det et maleri med et verdensberømt motiv. Det fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931.


Den hellige Faustina Kowalska (1905-1938) var en polsk ordenskvinne som hadde store mystiske nådegaver. På denne februardagen i 1931 så hun et bilde av Kristus. Det kalles «Bildet av den barmhjertige Gud» og er siden blitt berømt over hele verden. Ut fra Jesus, fra hjerteregionen hans, stråler røde og lyse stråler. Den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han hjertet sitt.

Under bildet henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg.» Ut fra min erfaring (og millioner av andres erfaring) gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.

Enten du har det bra eller vanskelig, enten du er glad, urolig, bekymret, sorgfull, fortvilet eller kraftløs: Si «Jesus, jeg stoler på deg». Det er en enkel men sterk måte å gi seg over til Jesus på, midt i alt du står i. Bare prøv selv. «Jesus, jeg stoler på deg». Kjenner du at du puster litt friere med magen nå? At skuldrene har gått noen centimeter ned? At du har fått smake på noen dråper av Guds fred? Kjærlighet? Håp?

Profeten Jesaja sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,4) Se, din Gud! Se, Jesus! Fra hjertet hans stråler det kjærlighet og trøst til den som vender seg til ham. Han sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Bønn
Jesus, du som elsker meg, 
jeg stoler på deg. 
Hjelp meg å overgi meg helt til deg, 
til din miskunn, kjærlighet og nåde. 
Barmhjertige Far, 
forbarm deg over oss og over hele verden.

Første gang publisert i Vårt Land 8. juni 2012

søndag 8. juli 2012

Katolsk pilegrimsmesse på Selja søndag 8. juli

Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I dag, søndag 8. juli, er den store valfartsdagen endelig kommet. Om en liten time står små og store pilegrimer og tripper spent på Klosterbåt-kaien i Selje. Vi skal til Selja, Norges eldste pilegrimsmål, for å feire Seljumannamesse i klosterruinene der.


Selja er et helt spesielt sted der den åndelige gravitasjonskraften er til å ta og føle på. Dette er stedet der Kirken i Norge ble født. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet.

Pilegrimsprosesjon
Sogneprest Dom Alois Brodersen i St. Paul menighet skal feire den katolske høymessen klokken 8.30, og vi gleder oss. Det blir katolsk pilegrimsvandring over øya på vei til messen. Prosesjonen går på sti i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time.
Den lutherske Seljumannamesse-komiteen har uttrykt ønske om et sterkt katolsk nærvær i den lutherske gudstjenesten klokken 11.00. Der skal St. Hallvardsguttene synge og den lutherske Nidaros-biskopen Tor Singsaas vil tale. Blir fint!

Riksantikvaren åpner tårnet
I starten av den lutherske gudstjenesten blir det åpning av klosterets nyrestaurerte klokketårn, samt markering av Riksantikvarens 100-årsjubileum, der riksantikvar Jørn Holme og miljøvernminister Bård Vegar Solhjell deltar.

På vei til Sta. Sunnivas hule
«Den heilage øya»
Selja, «den heilage øya», ligger i Nordfjord. Hulen der St. Sunniva og Norges første martyrer ble funnet er landets eldste kirketak. Minnedagen deres «Seljumannamesse» er i dag, 8. juli.

Olav den Hellige knelte i bønn i hulen i 1015. Et av Norges første kloster, et benediktinerkloster, ble også bygget her, og var aktivt fra ca. år 1100 og fram til reformasjonen. Selja var dessuten det første bispesetet for Vestlandet.

Den dag i dag er Selja et åndelig kraftsentrum i Norge og et helt spesielt, hellig sted.

Helt nydelig landskap
Selje ligger helt ut mot Stadhavet og har et egenartet kulturlandskap, lune viker, kritthvite sandstrender, idylliske øyer og et flott turterreng. Se en fin video fra Selja på YouTube her.

Hvert år er det økumenisk pilegrimsvandring til Selja. Du kan lese mer om både vandringen, konsertene og de lokale lutherske menighetenes program her: www.seljumannamesse.no.


Selja – der Kirken i Norge ble født

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram

"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


 - For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.


Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.

Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.

Eskil Skjeldal
Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den.
På veggen over skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å ramme inn.

Semper major
Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.
Hans kritiske sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg. Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning av Gud. Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds ord. Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler, fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.

Rådgiveren
For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten. De fleste av oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en indre overbevisning som endte som en ytre handling.

Presten
Han var prest i alt han foretok seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest, skribent, klosterbror, ja, som katolikk. De siste ukene var Arnfinn tydelig på at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn, hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas, broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var hans bror, i troen.
Hans store presteideal var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu Kristi lidende lemmer.” Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.

Den ambisiøse
Selv om han søkte ydmykhetens vei, var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner. Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:
”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! 11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. 12 For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, 15 og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”
Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det maksimalt perfekte og optimale i alle ting.

Mennesket
Arnfinn snakket alltid om å slippe alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham. Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”
De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. Jeg var litt streng med ham og sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet førerkortet enda en gang.

Fremtiden
Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.

A-dieu
Kjære Arnfinn, ditt legeme orket ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss, men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp. Kanskje trengte Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette er den katolske troen.
For meg var du en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg. Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så for meg.

Hvil i fred, kjære venn. Eskil

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.

LES OGSÅ: