Ettertanke | Maria og djevelen

"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn." (Åp 12, 1-2)

I midten av bildet holder kvinnen (Maria) guttebarnet (Jesus) mens hun står på månen og tramper på syndens slange. (Kirken ser på 1. Mos 3,15 som en profeti om hvordan Kvinnens/Marias ætt vil knuse slangens hode). Til venstre i bildet kaster erkeengelen Mikael og hans englehær ut dragen med sju hoder (Satan) og de andre demonene (Åp 12,9). Øverst gir Gud Faderen instruksjoner til en engel om å plassere to vinger på jomfruens skuldre (Åp 12,14).

Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst (Åp 12).

Kirken lærer at djevelen først var en god engel. Englene ble skapt som Guds tjenere, men djevelen og de andre demonene «har gjort seg selv onde», sier den katolske katekismen (391). Fallet bestod i at de sa et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden», sier St. Johannes fra Damaskus (657-749 e.Kr.).

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Senere ble mennesket fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i seg. Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38) Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset. Maria visste dette: at Satans makt er begrenset. Han er bare en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Det er nemlig Gud som med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. «Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).

Gud har allerede klart å snu det verste som kunne skje – at mennesket drepte Guds sønn – til å bli det beste som har skjedd. Da klarer han resten også.

Vi er så heldige at vi allerede vet hvordan historien slutter. Den slutter slik, med en ny himmel og en ny jord: 

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. mars 2018 da Luk 1,34-38 var dagens bibeltekst

Les også:

• Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse - en artikkel som inneholder lenker til mange tekster om Maria her på bloggen
• Ettertanke | Marias himmelfart og din
  
• Du får opp alle innleggene som er tagget med Maria ved å klikke her.

Ettertanke | Etterfølgeren Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

"Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar," sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, på festen Corpus Christi, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det fortsatt uendelige rikdommer igjen etter ham.

Alle som kom nær pater Arnfinn merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Bror Arnfinn levde dette bibelverset: "For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor." (1. Pet 2,21)

Arnfinn fulgte de sporene uansett hvor de ledet, helt inn i Skavlan-studioet. Han var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Dominikanermunken var en av dem som virkelig viste meg det hele, troverdige, integrerte kristne livet – det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han til og med å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Fader Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud (Matt 6,33).

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud.

Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest skjedde det. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. mars 2018, da 1 Pet 2,21-25 var dagens bibeltekst

LES MER:

• Klikk her for å få opp alle bloggpostene som er tagget med Arnfinn Haram.
• Se dokumentaren om Arnfinn Haram på nrk.no!
• Les Eskil Skjeldals sterke minneord om fr. Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fr. Arnfinn Harams siste preken: http://www.katolsk.no/nyheter/2012/06/pater-arnfinn-harams-siste-preken
• Les prekenen som fr. Arnfinn Haram glemte å publisere på bloggen sin (heldigvis hadde han lagret den på datamaskinen min)
• Her kan du lese om minnevandringen 10. juni 2013 og se bilder fra den vakre kvelden som var "signa med sol, signing og fred". 
• Les Biskop Bernt Eidsvigs preken i rekviemmessen her på katolsk.no.
• Fire av diktene hans kan du lese her på bloggen: "Berre dette", "Fred", "Vesper" og "Mater Dei" (Guds mor)
• Lær deg også utenat hans oversettelse til norsk av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini")
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Dra på utforskertur - og bruk søkeboksen flittig! Alle diktene som fr. Arnfinn selv publiserte på bloggen sin finner du her. 

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen)

Ettertanke | Det evige øyeblikket

AEVUM: I messen blir fortid og nåtid forenet i den liturgiske tid, en tid der vi blir samtidig med det som hendte i Det gamle og Det nye testamentet. Dette er det som middelalderen kalte aevum, der fortid og fremtid blir nærværende nåtid i det evige øyeblikket.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Paul kirke, Bergen

Fremme i koret i St. Paul katolske kirke i Bergen er det to store glassmalerier.

De to personene som er avbildet der, ser til forveksling like ut, både i ansiktet og gjennom det de holder: Begge bærer brød og vin. Til og med de røde og hvite klærne ligner. Til høyre står den første øverstepresten, Melkisedek. I det venstre vinduet står den siste øverstepresten, Jesus.

Du har kanskje ikke et så nært forhold til Melkisedek? Han var konge, prest og profet i Salem, som senere ble til Jerusalem. Det hebraiske navnet Melkisedek betyr fredens konge, rettferdighetens konge. Vi møter ham i 1. Mosebok der han velsigner Abraham:

"Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Gud, Den høyeste. Han velsignet ham og sa: «Velsignet er Abram av Gud, Den høyeste, han som brakte fram himmel og jord!" (1. Mos 14,18)

Deretter finner vi Melkisedek igjen i davidssalmen: "Herren har sverget og tar det ikke tilbake: «Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.»" (Salme 110,4)

Dette har Kirken alltid sett på som en Messiasprofeti som peker på Jesus (Heb 5,6). Løftet om at Jesus skal være prest på Melkisedeks vis blir oppfylt i og ved innstiftelsen av nattverden.

Nå begynner du kanskje å ane hvorfor Melkisedek står der fremme ved alteret sammen med Jesus? De to står der og løfter brødet og vinen og omslutter presten som selv står midt mellom dem og løfter opp brødet og vinen.

I messen blir fortid og nåtid forenet i den liturgiske tid, en tid der vi blir samtidig med det som hendte i Det gamle og Det nye testamentet. Den fortiden vi ser i glassmaleriene blir nåtid på alteret, der Jesu kropp og Jesu offer er reelt nærværende.

Dette er det som middelalderen kalte aevum, der fortid og fremtid blir nærværende nåtid i det evige øyeblikket. "På den måten rykkes vi opp i en tidløs dimensjon når vi overværer nattverden, en dimensjon der vi ikke bare minnes det som en gang skjedde, men opplever det her og nå," skriver kunsthistoriker Gunnar Danbolt.*

"Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.» (Heb 10, 21f). Amen.

Første gang publisert i Vårt Land 12. mars 2018 da Hebr 4,14-16 var dagens bibeltekst

* Sitat hentet fra professor Gunnar Danbolts briljante artikkel "St. Paul kirke i Bergen - Arkitektur og utsmykning i lys av det liturgiske", som står på trykk i St. Paul menighets 150-årsjubileumsbok, utgitt på Efrem forlag

Glassmaleriet av Jesus i St. Paul kirke. Jeg skal feire påske i Bergen og skal få tatt et bilde av Melkisedek da :)

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Din egen klagesang

Klag til Jesus. Han vet alt om hva smerte er.
Han kom fordi han elsket oss. Vi kronet ham med torner og nagler.

På korset ropte han med høy stemme:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
(Sal 22,2/Matt 27,46)
Foto: Doug1021/Flickr Creative Commons 

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.

«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære. Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

BØNN
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. 
Herre, hør min røst! 
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. 
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, 
vaktmenn etter morgenen.»

(Hentet fra Salme 130 i Bibelen)

Første gang publisert her på bloggen 11. september 2012

Les også:

• Ettertanke | Når du har det vondt
• Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang
• Mendelssohn | Berlins sorg og vår
• Kveldsbønn på sykehuset

Ettertanke | De døde er ikke døde

KRISTEN SYMBOLIKK: En halv alterring med dyp symbolikk. Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre halvdelen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden. 

Den andre halvdelen av alterringen befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss. I sentrum av ringen står Jesus, virkelig til stede i brødet og vinen.

Vi tilhører Jesus alle sammen – enten vi kneler for ham på den ene eller den andre siden av alterringen. Ingenting kan skille oss fra Jesus, ikke en gang døden. ”For jeg er viss på at verken død eller liv […] skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”, skriver Paulus (Rom 8,38f).

De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55).

Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss. Vi er aldri alene. Vi er forenet i Jesus, enten vi lever her eller der, på den ene eller den andre siden av døden.

Jesus «sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34), og det er katolsk tro at de som allerede har nådd fram er helt forenet med ham. Der ber de for oss slik de gjorde her på jorden. De ber sammen med Jesus – fylt av Guds fred.

Vi tror på de dødes oppstandelse. Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Gud skje lov!

LA OSS BE

Takk, Jesus, for at døden ikke har noen makt over oss, fordi du har vunnet over den. Takk for at vi som tilhører deg allerede har gått over fra døden til livet og alltid skal få leve sammen med deg. I all evighet, TAKK.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. september 2012

Ettertanke | Best til å tro

BARNETRO: «Du och jag, Jesus.» «Du och jag.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Singsås kirke, 24.7.2012

«Barnas tro er ikke god nok, den er best,» sa biskop Ole D. Hagesæther en gang jeg intervjuet ham om barnetro.

Disiplene til Jesus ville gjerne være best. Derfor spurte de: «Hvem er den største i himmelriket?» Da la Jesus armen om et lite barn og sa til dem: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matt 18,3-4)

Betyr det at du må være naiv og godtroende for å være kristen? Nei. Å være naiv eller barnslig har aldri vært et bibelsk ideal, tvert imot (1. Kor 13,11).

Poenget er ikke at vi skal bli «uskyldsrene» heller. Ideen om «det uskyldige barnet» er et produkt av Rousseau og opplysningstidens romantiske idealer. Det er ikke en bibelsk tanke. Barna er ikke spesielt gode eller spesielt onde. De er mennesker. Vi har godt i oss, og vi har ondt i oss, og derfor trenger vi Jesus så inderlig.

Hva er det da som er så spesielt med det lille barnet? At det er hjelpeløst. Det er avhengig. Det trenger foreldrene sine. På samme måte trenger vi Gud vår gode Far, og det går veldig galt med oss hvis vi innbiller oss at vi klarer oss uten ham. I stedet for å bli selvstendige blir vi selviske. Vi klarer oss ikke uten Gud. Ikke i all evighet.

Heldigvis er ikke tro en intellektuell prestasjon. Det handler ikke om «å få det til». Å tro handler om å ta imot Guds nåde og leve i den. Tro handler om tilhørighet til Jesus.

Det lille barnet kan ikke klare seg uten tilhørighet. Ikke du heller. Så gjør som Astrid Lindgrens Emil i dag, og si: «Du och jag, Jesus.» Hvis du lukker øynene og lytter godt, kan du høre den trygge stemmen som svarer. «Du och jag.»

LA OSS BE

«Du, vår Frelser, som elsket oss først, lær oss å elske deg. 
Du som søkte oss først, gi at vi søker deg. 
Du som fant oss da vi var fortapt, vær du selv veien, 
du som er vårt eneste håp og vår evige glede.» 
(E. B. Pusey, 1800-1882)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 14. september 2012