Google Analytics

15 mars 2014

Min tro i Vårt Land - Intet mindre

Faksimile: vl.no

 

"Min tro"-intervjuet i Vårt Land i dag handler faktisk om min tro.



Slik starter journalist Turid Sylte Min tro-intervjuet med meg:

Intet mindre


MIN TRO: Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes.


Det brøt løs i 2004 den dagen på hjemvei fra et bryllup på Sunnmøre. Selv om det ble sent kvelden før, dro hun og mannen Hans til øya Selja i Nordfjord. Som redaktør for Sjømannskirkens blad hadde hun laget et nummer om pilegrimer. Klosterruinene ute i havgapet like ved Stadt hadde hun fått høre at hun måtte oppsøke.

– Den reisen ble livsforvandlende. Det var en magisk dag.

 

Du kan lese hele intervjuet (gratis) her på vl.no.

 

 
Faksimile: Vårt Land, s. 26-28, 15. mars 2014


Jeg ser forresten at desken har måttet kutte litt i teksten for å få plass. Avsnittet om "Da Gud grep inn" var egentlig slik:


Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

– Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

– Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte. Om kvelden skrev jeg i dagboken min: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud." Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten.

– Gud er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Denne sannheten puster og lever, ble menneske og gikk omkring på jord. Fornuften sier meg at dette kunne ikke mennesker funnet på av seg selv.

VIDEOINTERVJU: - For at jeg skal oppleve mening med livet, må jeg leve det sånn som det var ment.
Se hele intervjuet på vl.no

Videointervju om meningen med livet


Vårt Lands fotograf Bård Kristian Bøe gjorde et ekstra, lite videointervju med meg om hva som er meningen med livet. Det kan du se her på vl.no.


Hvordan ville du besvare spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Her er det jeg svarte:
"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

Du kan se og høre mini-intervjuet om meningen med livet her på vl.no


LES MER OM MIN TRO:


MER OM SELJA OG KLOSTERPROSJEKTET:

  • Klosterprosjektet på Selja var hovedsaken i avisen Dagen lørdag 2. november 2013. Du kan lese reportasjen gratis på dagen.no.
  • NRK P1 intervjuet meg nylig om klosterprosjektet. Det innslaget kan du lytte til her i P1s radioprogram Mellom himmel og jord
  • Også NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet meg nylig om klosterprosjektet, ute på Selja. Den reportasjen kan du lytte til her.
  • NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet også den lutherske biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, der han erklærer at han at "både håper og ber om at dette må lykkes" og at han har troen på at klosteret kommer. Intervjuet med biskop Nordhaug kan du lytte til her.
  • NRK1 Vestlandsrevyen hadde også nylig et tv-innslag om klosterprosjektet på Selja. Det kan du se her. Først er det en liten reportasje ute fra Selja, deretter intervjues biskop Halvor Nordhaug i tv-studio.

13 mars 2014

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

MEDIEYNDLINGEN: Sånn er vi blitt vant til å se ham. Da BBC News skulle presentere "Uken i bilder", ble hyrden Pave Frans valgt som toppbilde.
Foto: Skjermpdump fra BBC News


I anledning Pave Frans' ettårsdag i dag har jeg gleden av å kunne dele en kommentar om hva Pave Frans snur opp-ned på - og hva han aldri kommer til å endre på.


Teksten "Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?" ble skrevet av Eirik A. Steenhoff da Pave Frans hadde vært pave i et halvt år. I likhet med Steenhoff tenker jeg at mens Pave Benedict ble alt for vrangvillig fortolket/forvrengt av media, blir Pave Frans alt for velvillig fortolket/forvrengt av media, i betydningen at de sekulære journalistene stadig vekk prøver å få det til å høres ut som at Pave Frans er på linje med dem og ikke på linje med Kirkens lære - noe som selvsagt er tull.

Materialismens farer

Jeg skal innrømme at jeg fortsatt er mer glad i Pave Benedikt XVI enn Pave Frans. Faktisk. Vi har alle våre favorittpaver. Pave Frans' har likevel hatt en positiv innvirkning på mitt liv. Hans klare budskap om fattigdom, rikdom og materialismens farer er en stor inspirasjon for meg og en medvirkende årsak til at jeg/vi våget å selge leiligheten og plassere pengene i Guds rike/på Selja. Når det kommer til alt som har å gjøre med penger liker jeg Pave Frans' radikalitet. Materialismen med dens dennesidighet er kirkentroens absolutt største trussel i vår verdensdel.

Og så - over til Eirik Steenhoffs tekst:

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?


Den nye pavens livsførsel og ordvalg skaper begeistring både i og utenfor Den katolske Kirke. Men revolusjonen blir ikke slik som du tror.


Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo

Pave Frans er en pave som er populær i mediene. Til forskjell fra, vel, alle andre paver. Med et mulig unntak av Johannes Paul II, særlig i de første årene, da han var på sitt mest vitale, og så i de aller siste, da han var oldingpaven vi alle sympatiserte med. Men Johannes Paul fikk også mye kritikk. Han hamret jo dogmeboken i bordet titt og ofte. For ikke å snakke om Benedikt XVI, "panserkardinalen" som ble pave.

Men i realiteten har pavene Frans og Benedikt - ja, alle paver! - mer til felles enn enkelte liker å tro.
Frans og Benedikt har det særlig til felles at de har hatt en tendens til å feilrepresenteres av mediene.

Benedikt var han gamle, strenge som bare var opptatt av rett lære og å kritisere samtiden. Hans diverse uttalelser ble således tolket i denne forståelsesrammen. Andre ganger ble han mer eller mindre bevisst feilsitert og hans budskap forvrengt: En lærd og imponerende klarttenkende tale om forholdet mellom kristendommen og islam i Regensburg i 2006, ble redusert til en polemisk passasje om islam - et historisk utsagn, ikke hans eget - som Benedikt så forsøkte å nyansere og ta avstand fra.

Forsiden av The New Yorker
23. desember 2013
Pave Frans har hatt en kommunikasjonsutfordring på den andre enden av skalaen. Dette er nemlig den snille paven som smiler og vinker og kysser barn og tar trikken. En veritabel Disney-pave, altså. Han som ikke vil bo i det store palasset, men heller vil være sammen med vennene sine i det enkle herberget på den andre siden av gaten. Han som trives bedre blant de fattige enn blant rike velgjørere og den kirkelige og verdslige adel, og vil ha en "fattig Kirke for de fattige". Så han har klokelig droppet de høyeste hattene og de rødeste skoene. Hvordan kan denne mannen bry seg om rett lære? spør man. Han er jo pave Benedikts rake motsetning i ett og alt. Dessuten uttaler han seg friskt og uforferdet om Kirkens situasjon i forskjellige intervjuer. Er dette reformpaven vi har ventet på? Han som kommer til å snu opp-ned på Kirken og dens skikker og seder - og ikke minst: dens foreldede og menneskefiendtlige lærepunkter. Kan ikke også Den katolske Kirke snart gå inn for homofilt ekteskap og abort, hallooo?

Svaret er delt: Ja, pave Frans kommer til å snu opp-ned på mangt. Men til det siste spørsmålet er svaret nei.

Jeg gir fem forklaringer:

1. Pave er pave. Paven har enkelte primæroppgaver.

Kirken tror at paven er Peters arvtager, ikke bare den forrige paves. Han ble innsatt av Jesus Kristus for å forvalte troen og den katolske og apostoliske tradisjon til tidenes ende. Kirkens lære springer ut av troen og tradisjonen. Ja, Kirken kan forandre sitt syn på saker som ikke er av en læremessig natur. Men den kan ikke fundamentalt endre selve den trosmessige og moralske lære. Imidlertid kan - og bør - Kirken betone nye aspekter ved læren gjennom historien. Dette er selvsagt, da tider og kulturer forandrer seg. Og det er nettopp dette pave Frans nå forsøker å gjøre.

2. Pave Frans har en ny strategi

Ja, Frans har en ny strategi, kanskje til og med en ny visjon for Kirken. Han ønsker å fremheve en dimensjon ved Kirken som kan kalles den pastorale. 'Pastor' er latin for hyrde. Kirkens prester og biskoper - med biskopen av Roma, Frans, som den fremste blant dem - er legfolkets hyrder. Å være en hyrde i denne evangeliske forstand, betyr å ha omsorg for hele sin saueflokk - og særlig for den ene som går seg vill (jf. Matt. 18,12-14). Å være en hyrde, er å ha omsorg for synderne og deres åndelige liv. Denne pastorale omsorg utgjør selve kjernen i Den katolske Kirkes liv. Utfordringen består i å formidle dette til en sekulær verden uten å samtidig undergrave Kirkens lære - for budet om nestekjærlighet og budene om rett livsførsel henger uløselig sammen.

Å fremheve Kirkens pastorale dimensjon, betyr at man snarere enn å fremheve at "abort er forbudt og en dødssynd", fremhever den gravide og abortsøkende kvinne som kommer til Kirkens menn eller kvinner for veiledning og sjelesorg. Det er en kvinne som søker Kirken i et alvorlig og avgjørende livsvalg. Det er paret som satser på kjærligheten og søker Kirken for å fullbyrde den i et ekteskap. Det er ekteparet hvis ekteskap holder på å gå i oppløsning, og de nå forsøker å redde. Det er den fattige som ikke har tak over hodet, som får det. Alkoholikeren som vil ha livet på rett kjøl.

Alle mennesker trenger hjelp, og alle mennesker får plass i Kirken. At Kirken har institusjonalisert pastoral omsorg og frivillig nestekjærlighet, bør i seg selv være en revolusjonerende innsikt for dagens mennesker.

3. Paven har et nytt språk 

Den pastorale dimensjon ved Kirken er en del av pave Frans' personlighet og livskall. Dette er den han er. Frans fremstår som pastor, ikke pave. Hans språk er derfor ganske annerledes fra hans umiddelbare forgjenger på Peters stol. Der Benedikt av natur var forsiktig, mer vant til akademisk diskusjon (og når han først snakket, snakket han gjerne i hele avsnitt), er pave Frans usjenert og "frampå". Han er mindre terminologisk enn pave Benedikt, snakker enklere slik at han kan forstås enklere, enten det er av folket i favelaen eller den ikke-troende journalisten. Han bryr seg mindre om pavelig etikette og mer om å nå frem til akkurat den han snakker med, her og nå. Hans selvbevissthet som pave er ikke like sterk som hans forgjenger. Da blir det lettere å slippe seg løs i intervjuer - og lettere å bli misforstått.


Pave Frans: Person of the Year
i Time Magazine

4. En pave definerer ikke kirkelære gjennom intervjuer

Pave Frans har møtt endel journalister det siste halvåret. Resultatet er en rekke lange intervjuer der paven sier mye om mangt. Men et intervju er ikke det samme som en magisteriell uttalelse. Et intervju er nettopp et intervju, og ikke en sammenheng hvor definisjon av kirkelære kan finne sted. Sekulære journalister som vil ha svar på grunnleggende spørsmål på Kirken og dens tro, må besvares på en passende måte. Journalister er ikke "insidere" - nærmest per definisjon representerer de et utenfraperspektiv - og må presenteres for Kirkens lære og praksis på en måte som er forskjellig fra hva praktiserende katolikker vil forvente å høre fra deres prest - eller pave.

5. Pave Frans kan også være "streng" (men slipper unna med det)

Alle elsker pave Frans - særlig når de ikke vet hva han bedriver tiden med mellom babykyss og trikketur. Iblant ser vi oppslag, som da paven suspenderte en tysk erkebiskop forrige uke. Han hadde brukt hundre millioner på oppussing og levde i alminnelighet et luksusliv. Men hvem kunne kritisere denne avgjørelsen? Den fremstår som helt i tråd med Frans' prioriteringer og personlighet, og alle liker konsekvens og misliker hykleri. Og ingen liker erkebiskoper med luksusvilla og champagnebudsjett - bortsett fra dem selv.

Men paven som suspenderte erkebiskopen av Limburg for overdådig livsførsel er også paven som ekskommuniserte en australsk prest, Greg Reynolds, blant annet for støtte til homofilt ekteskap og ordinasjon av kvinner i Kirken. Pave Frans får altså honnør for å slå ned på "skandalebiskoper" (i Dagbladets fomulering); ekskommunikasjonen av Reynolds har nærmest ikke blitt omtalt.

Kan det være at pave Frans har lykkes i å formidle sitt ønskede bilde av Kirken - i så stor grad at hans antatt mer kontroversielle avgjørelser ikke engang når medienes kritiske søkelys?

For troende katolikker er det selvsagt betryggende at pave Frans også våger å utøve sin pavelige autoritet og læremyndighet, også når noen misliker det. Derfor kunne han også i sommer erklære for en konferanse holdt i Roma for katolske gynekologer, at fosteret i mors mage "bærer Kristi ansikt" og er hellig. Abort er forbudt i henhold til Kirkens lære, og skal ikke foretas av katolsk helsepersonell, sa pave Frans. Dette sa han i samme uke som det store intervjuet med Civiltà Cattolica utkom, og han ble sitert som følger: "Vi bør ikke snakke om disse tingene (abort og homofilt ekteskap) hele tiden".

Og det er selvsagt helt rett; for Kirken er mer enn som så. Men det er også rett at "disse tingene" ikke er rett, og her kommer Den katolske Kirke ikke til å endre sitt grunnleggende syn. Den kommer derfor heller ikke til å slutte å utfordre etablerte sekulære sannheter.

Pave Frans er en pave som representerer noe nytt. Han har kommunisert Kirkens kjærlighetsbud og dens pastorale dimensjon og derved vunnet gehør på tvers av mange gamle skillelinjer. Pave Frans er på denne måten også blitt en pave som slipper unna i media med å være noe media ikke liker: pave. En rolle som innebærer å forvalte troens innhold og Kirkens lære, irettesettee avvikere og i det hele: styre kirkeskuten med fast hånd. Men også dette gjør pave Frans - og slipper unna med det, i velvillighetens fravær av kritisk søkelys.

Mange katolikker fryktet at pave Frans ville utgjøre en kommunikasjonskrise for Kirken. Det begynner snarere å se ut som om han er en kommunikasjonssuksess.


Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo
Publisert med tillatelse

VÆR MODIG: "Spør Jesus hva han ønsker av deg - og vær modig!" (Pave Frans)

08 mars 2014

Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter

TORTURERT TIL ABORT:  FN estimerer at 200 millioner jenter er blitt drept, abortert og forlatt bare fordi de er jenter. Her er en av de utsatte mødrene: "They started torturing me to get an abortion done, what should I do to save my daughters?"
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentarfilmen "It's a girl"

HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.



Hvert år blir flere jenter i India og Kina utsatt for kjønnsbetinget abort enn det samlede antallet jenter som blir født i USA hvert år. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen.

Hvor er kvinnene som står opp for alle jenters rett til å leve? I stedet marsjerer påståtte "feminister" i Norges gater og definerer det å ta livet av jenter (og gutter) før fødselen som "kvinnefrigjøring" og "en rett alle kvinner skal ha". For et ufattelig svik mot ekte feministiske verdier! Jeg forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

Økende problem

De fleste vet at Kina og India har et unaturlig høyt antall gutter og et alt for lavt antall fødte jenter. Imidlertid er det få abortfeminister som anerkjenner hvor alvorlig problemet er, eller at problemet er økende.

I Kina var ubalansen mellom kjønnene 108 fødte gutter mot 100 fødte jenter på slutten av 80-tallet. På begynnelsen av 2000-tallet hadde ubalansen økt til 124 mot 100, og i noen provinser var den på 130 mot 100.

Faksimile:
The Economist
Utryddelsen av jenter er verst i Kina og i India, men den er også utbredt i andre øst-asiatiske land (inkludert Taiwan og Singapore), tidligere kommuniststater på Balkan og i Kaukasus, og til og med blant kinesisk- og japansk-amerikanere i USA. Alle disse stedene er kjønnsbalansen horribelt ute av balanse. Dessverre viser statistikken at økt velstand ikke er løsningen på gendercide-problemet. Både Taiwan og Singapore har åpne, rike økonomier, og i India og Kina er kjønnsubalansen aller verst blant de rikeste og høyest utdannede. Alt dette i følge The Economist, som ikke akkurat er et anti-abort-magasin. Les deres artikkel "The war on baby girls".

It's a girl

Se traileren til dokumentarfilmen "It's a Girl", det er noe av det mest meningsfylte du kan bruke tre minutter på i dag. Her kan du se den:


Anbefaling: Klikk på "de fire hjørnene"-symbolet nederst i høyre hjørne for å se filmen i fullskjerm.
http://www.youtube.com/watch?v=ISme5-9orR0#t=11 

200 millioner jenter drept

I følge The Economist manglet det 100 millioner jenter allerede i 1990, mens FN altså estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag på grunn av gendercide.

Jentene blir drept både tidlig og sent i svangerskapet, og både før og etter fødselen. Jeg synes ikke det ene er mindre grusomt enn det andre, men det synes norske abortfeminister, i og med at abort ikke kan være drap i deres verden. Grøss! Når til og med kvinnene som skulle forsvare jenter svikter, når feministene ikke vil beskytte småjenter mot DØDEN da, da... da har jeg ikke ord.

Forsvar jentene!

Jeg håper den dagen en gang kommer at norske feminister - som ærlig talt burde være blant de mest opplyste og oppegående i verden - en dag forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke. 

Mitt menneskeverd hviler ikke på at jeg har blitt født. Det hviler på at jeg er til. Kom igjen, abortfeminister, ikke lat som at det ikke var jeg som var der fra begynnelsen, ikke lat som om det ikke var mitt liv moren min hadde tatt hvis hun hadde "tatt abort". Dere er for intelligente til å være så dumme. 

Det er et biologisk faktum at fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Derfor: Kjære Norges feminister - opp med øynene! NÅ!  

Å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter!

 
JENTEDRAP: "Jeg bare kvelte den [babyen] etter at den var født." Denne kvinnen drepte i alt åtte nyfødte døtre. I dag er hun barnløs, for det kom aldri noen gutt. Hun smiler og ler mens hun forteller om det, og viser filmcrewet hvor hun gravla jentene.
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentaren "It's a girl"

LES OGSÅ:

Frispark: Fosterreduksjon og andre dødelige løgner

Å TA LIVET AV NOEN: "De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem."
Foto: Ultralydbilde av babyen jeg har i magen akkurat nå, tatt i svangerskapsuke 18

Ekte norsk kvinnefrigjøring anno 2014 går blant annet ut på å avsløre abortfeministenes forførende, dødelige abortretorikk. Her har du min abortprotest på kvinnedagen 8. mars.


Dette frisparket ble skrevet 20. februar og publisert i avisen Dagen 1. mars

Jeg vet ikke om du la merke til det, men nå i februar fikk det norske språket et flunkende nytt ord: «Fosterreduksjon». Når foreldre oppdager at de venter tvillinger og trillinger hender det nemlig at de ikke vil ha alle barna, og spørsmålet er hva sykehuset da skal gjøre. Skal moren få ta abort på det barnet eller de av barna hun ikke vil ha? Skal hun i tilfelle få velge om hun vil beholde jenta eller gutten, eller er det legene som skal bestemme? Gynekologene er i villrede og vet ikke hva de skal gjøre. NRK rapporterer om at flere norske kvinner allerede har reist til utlandet for å ta abort på et eller to av sine friske tvilling-/trillingfostre.

Helt konkret går «fosterreduksjon» i et tvillingsvangerskap ut på at legen stikker en nål inn i magen til kvinnen, og sprøyter saltvann eller kalium inn i hjertet til et av de små menneskene der inne. Det andre fosteret får leve videre. Det vil si: Forhåpentligvis får det leve videre. I om lag 15 prosent av tilfellene vil også det ønskede barnet dø som en følge av tvillingens død. Andre ganger fører «fosterreduksjonen» til at det ønskede barnet blir født alt for tidlig med de komplikasjonene det kan innebære.

Premature barn er utsatt for å få alt fra svært alvorlige funksjonshemninger med multihandikap, alvorlig cerebral parese, sansedefekter og alvorlig psykisk utviklingshemning til «lettere problemer» som konsentrasjonsproblemer, lese- og skrivevansker og psykososiale problemer. Heldigvis går det bra med mange av de prematurfødte barna, men skal foreldre få lov til å bevisst påføre barnet sitt en risiko for slike skader og senfølger?

Hvordan vil det egentlig være å vokse opp og vite at «Vi skulle ha vært to, og vi skulle ha vært friske. I stedet må jeg være blind hele livet fordi foreldrene mine tok livet av tvillingen min fordi de ikke orket å få to barn.» Jeg klarer bare ikke å forestille meg hvordan samtalen mellom foreldrene og det senere voksne barnet må forløpe. Eller hvordan vil det kanskje enda verre alternativet bli: Hvordan påvirkes foreldre-barn-forholdet dersom moren og faren går og bærer på en så mørk og alvorlig hemmelighet hele livet?

Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde skriver på Twitter: «Fridom til å ta bort eitt eller fleire liv er abortlovas innebygde logikk. Kan tvillingdebatten vekke samvit og tanke til vern om livet?» Jeg håper det. De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem.

Lederen i Norsk gynekologisk forening, Jone Trovik, sier rett ut til NRK at «Fosterreduksjon er vanskelig fordi du skal la noen leve og andre ikke.» «Du skal velge den ene foran den andre». Og det er altså ikke så lett, skjønner vi, å skulle stå der og bestemme hvem som skal dø og hvem som skal få leve.

Vi er ikke vant til at gynekologer bruker så ærlige ord. Språket rundt abort pleier å være fullt av forførende, dødelige løgner, slik som det lingvistiske fenomenet «svangerskapsavbrudd» og nå altså det manipulerende nyordet «fosterreduksjon»; to ord som definitivt er symptomer på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret synlig.

Ord kan snu virkeligheten. Heldigvis går det an å ta ordene tilbake
og begynne å kalle ting ved deres rette navn igjen – spesielt nå når sannheten kommer frem ved at gravide får stadig mer medisinsk viten om fosteret. Gjennom nettsider for gravide får de greie på alt som er å vite om barnets utvikling fra uke til uke. Når gravide i tillegg går til 3D-ultralyd og kan se med egne øyne små nurk som gjesper i uke 14 og som prøver å suge på tommelen i uke 12 er det ikke like lett å lure dem inn i det dødelige språket som det var før. De skjønner at det de ser på skjermen ikke er «en celleklump». Det er et menneske. Og mennesker har jo rett til å leve, har de ikke?

Det er håp. Håp fordi Sannheten alltid er på livets side. Pave Johannes Paul II skriver: «Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.» Det er håp.

Første gang publisert i avisen Dagen 1. mars 2014


LES OGSÅ:

06 mars 2014

Litt mer om Børre Knudsen - en prest og en plage

HER SKJER DET: Dette er ikke en sårbar pasient. Det er en operasjonssykepleier eller anestesisykepleier. Når du vet at "inne på denne avdelingen tar helsepersonellet livet av små mennesker med loven i hånd", er det da et voldsomt virkemiddel å snakke, synge og be? Jeg vet ikke, jeg.

For bare 30-40 år siden var det en vanlig holdning blant nordmenn at man skulle gripe inn hvis andre menneskers liv stod på spill. Nå kalles det middelaldersk og defineres som galt. Fordi norske stortingspolitikere i 1978 bestemte med én stemmes overvekt at fra nå av skulle galt være rett og rett være galt.

Foto: Skjermdump fra dokumentarfilmen "En prest og en plage", f(x)-produksjoner

I forrige uke skrev jeg litt om Børre Knudsen og filmen "En prest og en plage". Her kommer litt til.


Jeg har aldri møtt Børre Knudsen og er oppriktig nysgjerrig på dokumentarfilmen som settes opp på norske kinoer fra 28. mars. Fra før har jeg lest boken om ham - "En prest og en plage" av Niels Chr Geelmuyen (anbefales!) - og ellers fikk jeg selvsagt med meg gjennom oppveksten alle disse som var "enig med ham i sak, men ikke i metode", men jeg vet ikke, jeg. Hvis du vet at "inne på denne avdelingen står noen leger og tar livet av små mennesker med loven i hånd", er det da et voldsomt virkemiddel å synge og be? Er det virkelig forferdelig å vise frem en liten dukke som viser hvordan fosteret faktisk ser ut - en liten figur som viser at det faktisk er små mennesker vi snakker om? Når vi reagerer med avsky på å se en liten dukke med noe rødt på, er det vel fordi det faktisk er selve virkeligheten vi reagerer på og ikke orker å forholde oss til? Fordi vi ikke vil se?

Når andre menneskers liv står på spill

Spørsmålet er: Er det Børre Knudsen som gjorde noe galt, eller er det vi som skal kritiseres, vi som er fullstendig paralysert av at norske stortingspolitikere i 1978 bestemte med én stemmes overvekt at fra nå av skulle galt være rett?

I samme slengen ble det i allmennheten også galt å gjøre det som er rett; å forsøke å beskytte de mest uskyldige og forsvarsløse menneskene på jorden. For bare 30-40 år siden var det en vanlig holdning blant nordmenn at man skulle gripe inn hvis andre menneskers liv stod på spill. Nå kalles det middelaldersk.

Jeg har fått med meg at Børre Knudsen angrer på noe av det han har gjort, men jeg vet ikke akkurat hva. Forhåpentligvis vil filmen gi svar på det.

Abort er kvinnemishandling

En viktig ting som kanskje har gått mange hus forbi, er at Børre Knudsen aldri har fordømt kvinnene. Hans kamp handler om å redde menneskeliv, ikke fordømme noen. Børre Knudsen ser på abort som kvinnemishandling. "Den aborterende kvinne er i høyeste grad et offer", sier han (side 170 i boken "En prest og en plage"). Det er LOVEN og politikerne han hele tiden har kritisert beinhardt.

I den sagnomsuste prekenen 22. april 1979 sa han: "Hvem er det Guds kirke fordømmer i denne sak? Ikke den ulykkelige kvinne, men de ansvarlige lovgivere." I samme preken fordømte Knudsen "en statsmakt som gjør det lovlig å drepe hvert eneste barn i landet". I brevet til Kong Olav fremmet han "en skarp og enfoldig protest mot en blodig krenkelse av Guds lov og Norges grunnlov". "Abortloven er ingen lov i det hele tatt. Den er lovløshet merket med paragrafer" (s. 171 i boken).

Hvor mange menneskeliv har du berget?

Børre Knudsen har berget menneskeliv. Hvor mange av oss kan si det samme om oss selv?

Her er det siste avsnittet i boken "En prest og en plage", der Niels Chr Geelmuyden skriver:
Vi sitter i kafeteriaen. Da hender det noe underlig. En kvinne banker på Knudsens skulder. Den fremmede stikker en konvolutt til ham og forsvinner i det samme. "En liten takk" står det med skjev skrift utenpå. Knudsen åpner konvolutten, leser kortet og viser meg det drivende våte i de store øynene.

"Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det."

Post Scriptum

PS: Denne bloggposten var egentlig bare min kommentar etter blogginnlegget "Ettertanke: En prest og en plage". Jeg har heist den opp som eget innlegg etter oppfordring fra en av leserne. I samme slengen vil jeg gjerne få heise opp leserens kommentar også: 
"Takk for ein flott kommentar! Denne må du gjerne løfte opp som eigen post på bloggen. Lenge sidan eg har lest Geelmuyden si bok no, men den fortener verkeleg eit gjensyn. Er veldig spent på den kino-filmen som er varsla, både på innhaldet og virkningar den får.

Eg har møtt Børre Knudsen nokre få gongar og hugsar spesielt eit føredrag på Modum Bad i 1990(?). Det er ikkje sjølve føredraget som set igjen i minnet, men den intense åndsatmosfære som spreidde seg akkurat idet han kom inn i salen. Trur eg elles, aldri, har hatt ei slik oppleving av å møte eit "offerlam" i ein levande person før. Her såg vi ein mann som ikkje gjekk for å fremje si eiga sak, men som var totalt overgjeven det kallet han var lydig mot. KRI"

LES OGSÅ:


LES MER OM FILMEN:

 

LES OGSÅ ANDRE SAKER OM ABORT HER PÅ BLOGGEN:

05 mars 2014

Ettertanke | Askeonsdagens velsignelse

I BILEN: Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet.
Det er dagen for å slutte å si nei til Gud.

Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje.
Sånt skaper frie mennesker.

Foto: Høygravid på vei hjem etter morgenmessen på Marias Minde, askeonsdag 5. mars 2014


I dag er det askeonsdag, den første dagen i fastetiden. På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får et svart askekors tegnet i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med ordene «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».


Her i St. Paul er det så fullt i kirken på askeonsdagen at messen bare kan konkurrere med påsken og julen i popularitet.

Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om fra dine synder og få starte helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje.

Fastetiden markerer opptakten og forberedelsestiden til Kirkens viktigste høytid, påsken. Denne 40 dagers perioden som innledes i dag kalles for botens, forsakelsens og almissenes tid. I fastetiden føres vi inn i den store bevegelsen som fører fram til Kristi korsfestelse og død, og til hans oppstandelse fra de døde påskedag - den grenseoverskridende hendelsen som er sentrum for hele vår tro og hele vårt liv som kristne.

Askeonsdag er dermed dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. I dag ber jeg med dagens kirkebønn:
«Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.»

«Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land askeonsdag 13. februar 2013


LES OGSÅ:


TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.

"Skriv deg Jesus på mitt hjerte!du min konge og min Gud,
at ei lyst, ei heller smerte,
deg formår å slette ut!

Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være."

(Thomas Kingo, 1689)


Fastetiden er tiden for åndelig fornyelse.
På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. "Fasten er sjelens åndelige vår," sier kirkefaderen Johannes Gullmunn (Johannes Chrysostomos).

Mmm, herlige vårvind. Kom og riv meg med!

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

28 februar 2014

Ettertanke | Deus semper major

DENNE ELSKER JEG: Bibelen min fra 1860, «Den Hellige Skrift»full av liv og mysterier. «Sannheten er en historie full av skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirken har til alle tider sett på evangeliet som et stort, kosmisk drama. Guds historie er «Den store historien» der alle våre individuelle historier hører til og finner sin mening. Bibelen forteller denne Store historien.


Den hellige skrift er ikke primært en doktrinebok. Den er ikke skrevet for å forklare deg alt, for Gud er alltid større enn noe du kan forstå. «Deus semper major», som kirkefedrene sa – «Gud er alltid større».

Kristendommen er ikke en tørr byråkratisk greie av typen: «Vær så god, her er skjemaet og prinsippene, bare les gjennom og signer, så er du frelst.» Hvis troen reduseres til å bli «en hjerneaktivitet for dem som har skjønt det», får du en kristendom uten tiltrekningskraft, en tro uten mysterier. Ikke en gang Gud blir noe særlig hellig eller annerledes da. Hvorfor skulle du knele i undring og ærefrykt for denne lille guden – han passer jo inn i skjemaet, bare se her så fint det går.

Kristentroen handler ikke om å være grepet av tanker og teorier. Den handler om å være grepet av Kristus. Ja, Kirken har mange læresetninger og det skal den ha, for Kirken har uendelig mye viktig og sant å si om den treenige Gud. Kirken har fått i oppdrag av Jesus å forkynne Sannheten for alle folk. Men Sannheten er en historie full av skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv. 

Å være kristen handler om å være grepet av Sannheten Kristus Jesus; Han som ble en av oss fordi han elsker oss og vil at vi skal leve evig med ham. Det handler om å elske Han som alltid er større enn vi noen gang klarer å begripe.

«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» (Fil 3,12)


Publisert første gang i avisen Vårt Land 25. april 2012.
Publisert første gang på bloggen 8. juli 2012 som mitt aller første blogginnlegg.

27 februar 2014

Hvorfor er du en katolsk kristen?

DEN HISTORISKE KIRKEN: Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

“You are not a Catholic just because you like it, or because it makes you feel good, or even because it makes you be good and live better."


Jeg kom over dette glitrende sitatet av den katolske filosofiprofessoren og forfatteren Peter Kreeft, hentet fra en av hans 67 bøker, nærmere bestemt apologetikkboken hans “Because God is Real”:
“You are not a Catholic just because you like it, or because it makes you feel good, or even because it makes you be good and live better (though that is, of course, terribly important too). You are a Catholic because you believe Catholicism is true. Believing in Santa Claus made you feel good too, when you were three, and maybe your belief in Santa Claus even made you be good around Christmas time, but it’s not true. You don’t really believe Santa Claus exists, even though you may tell stories or sing songs about him.
If God is like Santa Claus for you, then you are an atheist, not a theist. If Jesus is like Santa Claus for you, then you are not a Christian. If the Church is like Santa Claus to you, then you are not a Catholic. The only honest reason for being a Catholic is that you believe Catholicism is TRUE.”

Because God is Real

Her kan du lese mer om Peter Kreefts bok "Because God is Real" som er utgitt på forlaget Ignatius Press. Et lite utdrag derfra: "Atheistic and agnostic writers are aggressively attacking traditional religious beliefs. Philosopher and prolific writer Peter Kreeft is up to the challenge in this work of popular apologetics aimed at both teens and adults. The masterful Kreeft tackles sixteen crucial issues about the deeper meaning of life. The questions that Kreeft explores range from, “Is faith reasonable?,” Can you prove there is a God?”, and “Why is Jesus different?,” to “Why is sex so confusing?,” “Why is there evil?”, and “Why must we die?” "


Hvorfor Peter Kreeft selv konverterte

På hjemmesiden sin har Peter Kreeft publisert en laaaang artikkel om hvorfor han konverterte. "Hauled Aboard the Ark" heter den, og du finner den her: http://www.peterkreeft.com/topics/hauled-aboard.htm

Dette som jeg tar med her, er faktisk bare et lite utdrag derfra:
The issue of the Church's historical roots was crucial to me, for the thing I had found in the Catholic Church and in no Protestant church was simply this: the massive historical fact that there she is, majestic and unsinkable. It was the same old seaworthy ship, the Noah's ark that Jesus had commissioned. It was like discovering not an accurate picture of the ark, or even a real relic of its wood, but the whole ark itself, still sailing unscathed on the seas of history! It was like a fairy tale come true, like a "myth become fact;" to use C. S. Lewis' formula for the Incarnation.

The parallel between Christ and Church, Incarnation and Church history, goes still further. I thought, just as Jesus made a claim about His identity that forces us into one of only two camps, His enemies or His worshippers, those who call Him liar and those who call Him Lord; so the Catholic Church's claim to be the one true Church, the Church Christ founded, forces us to say either that this is the most arrogant, blasphemous and wicked claim imaginable, if it is not true, or else that she is just what she claims to be. Just as Jesus stood out as the absolute exception to all other human teachers in claiming to be more than human and more than a teacher, so the Catholic Church stood out above all other denominations in claiming to be not merely a denomination, but the Body of Christ incarnate, infallible, one, and holy, presenting the really present Christ in her Eucharist. I could never rest in a comfortable, respectable ecumenical halfway house of measured admiration from a distance. I had to shout either "Crucify her!" or "Hosanna!" If I could not love and believe her, honesty forced me to despise and fight her.

But I could not despise her. The beauty and sanctity and wisdom of her, like that of Christ, prevented me from calling her liar or lunatic, just as it prevented me from calling Christ that. But simple logic offered then one and only one other option: this must be the Church my Lord provided for me — my Lord, for me. So she had better become my Church if He is my Lord.
[...] One afternoon I knelt alone in my room and prayed God would decide for me, for I am good at thinking but bad at acting, like Hamlet. Unexpectedly, I seemed to sense my heroes Augustine and Aquinas and thousands of other saints and sages calling out to me from the great ark, "Come aboard! We are really here. We still live. Join us. Here is the Body of Christ." I said Yes. My intellect and feelings had long been conquered; the will is the last to surrender.
[...] That is why I am a Catholic: because I am a Christian.

Når jeg leser hele Peter Kreefts konversjonshistorie er det en del ting som jeg ikke kjenner meg helt igjen i (han burde ta seg en tur til de katolske menighetene i Norge og bli oppmuntret, Den katolske kirke i USA har åpenbart noen seriøse problemer den må ta tak i) - men i det store og hele kjenner jeg meg igjen i det han skriver.

LES MER:





Til slutt: Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

26 februar 2014

- Hva er meningen med livet?

MENINGSFYLT PRESTEINTERVJU: "Dyktig journalist møter god og reflektert pater" er en strålende kombinasjon.
Foto: Faksimile fra intervjuet på smp.no

"Vet han hvor lite jeg har skjønt? At jeg føler meg som en inntrenger i det religiøse, som en storfotet brande på en nysådd plen?"


Slik starter journalist Bjørn Vatnes usedvanlig velskrevne intervju med pater Ole Martin Stamnestrø i den katolske menigheten i Ålesund.

Den største fortellingen

Og her har du grunnen til at journalisten tar seg en prat med pater Stamnestrø:
Mine lesere ba om stoff med mening. Tidligere denne uken har jeg snakket med litteraturviter Jan Inge Sørbø for å finne ut hva det er – hvordan vi opplever mening. Vi skaper den ofte gjennom de store fortellingene, rammeverkene, sier han. Derfor er jeg her, for å se på den største fortellingen av alle, fortellingen om Gud, for det er vel den største, ved siden av naturvitenskapen, uavhengig av hvorvidt man tror eller ikke, og uavhengig av hvilket navn man har på sin gud, den fortellingen som gir oss en grunnleggende forståelse av hvorfor vi er her: Den religiøse. Men altså ikke for meg. For meg er den bare det – en historie. Er det i veien for oss, her, nå?

Finnes det noe objektivt virkelig?

En usedvanlig flink journalist som møter en usedvanlig god prest viser seg virkelig å være en usedvanlig god kombinasjon. Her er én til smakebit fra reportasjen:
Stamnestrø synes det er interessant at avislesere vil ha mening.

– Men før man kan begynne å lete etter mening, må man kanskje spørre seg selv: Finnes det en objektiv realitet utenfor oss selv? Hvis ikke det finnes noe å referere til, blir vel spørsmålet om mening ganske meningsløst? Mening i forhold til hva? Har en lyspære noen mening uten en lampe, spør Stamnestrø.

Jeg nikker. Men jeg har ikke svaret på hva dette objektivt virkelige skulle være. Han fortsetter:

– Det klassiske kristne svaret er ja, og det objektivt virkelige kaller vi Gud. I kontrast til det sier mange moderne filosofer nei, det kan vi aldri vite. Men følger vi den kristne slutningen videre, er det mulig å ha et direkte forhold til ham, til Gud. Videre kan vi tenke at det er han som skapt alt, skapt oss, at han lager reglene. Og mennesket står i en særstilling i dette systemet, for vi er skapt i hans bilde. Hvis ikke vi tror på Gud, blir spørsmålet om mening overlatt til hver enkelt. Det blir en rent subjektiv avgjørelse hva som gir mening. Og hvem bestemmer da hva som er rett og galt?

Få for all del med deg hele intervjuet. Du kan lese det enten her i Sunnmørspostens nettavis, eller her på Vår Frue menighet i Ålesunds flunkende nye nettside. Kos deg!

25 februar 2014

Ettertanke: En prest og en plage

DOKUMENTARFILM: Jeg er spent på hvordan filmen blir. Den er laget av en av landets fremste dokumentarregissører, og jeg tror den vil være av interesse både for tilhengere og motstandere av Børre Knudsen..
Foto fra filmen "En prest og en plage" av f(x)produksjoner

I neste måned – i den hellige fastetiden, tiden for ettertanke, bot og omvendelse – kommer filmen «En prest og en plage» på norske kinoer.


Det er en film om Børre og Ragnhild Knudsen, eller sagt med andre ord; det er en dokumentarfilm om å gi alt for livets evangelium, uten tanke på konsekvensene.


Presten Børre Knudsen ble Norges mest kjente abortmotstander og en av de største opprørerne i nyere norsk historie. Det skulle komme til å gå hardt ut over ham selv og familien. Selv om ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Norge, kan den nemlig likevel koste deg alt: Børre Knudsen ble en av Norges mest forhatte menn, avsatt ved dom, utstøtt av sine egne og tvunget til å forlate hus og hjem.

Se gjerne filmtraileren i dag med dagens bibeltekst i bakhodet, der tilhørerne blir «brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte», og de «fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området.»

Profetisk

Foto: f(x)produksjoner
Pinsepastoren Peter Halldorf sier: «Profetens innsikt handler ikke i første rekke om å se inn i fremtiden, det handler om å se inn i Guds hjerte.» Profeten kaller folk til å erkjenne synd, vende om og følge Guds vilje. Han blir alltid hatet og virker ofte gal – sett utenfra, fra den syke verdens perspektiv. Som Blaise Pascal sier det: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn.

«Jeg har satt deg til et lys for folkeslag» er fortsatt «Herrens befaling til oss» (Apg 13,47), så her er min oppfordring i dag: Syng! Syng for Gud. Syng salmen «Rop det ut med hjertets jubel» om hvordan du vil «tjene mennesker frimodig, bringe verden lys og håp». Og ikke minst, gjør som det siste salmeverset sier:

«Del med dem som går i mørke alt hva Kristus har å gi. 

Bring Guds ord til hele verden! Bare det kan gjøre fri.»


Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. februar 2014 da Apg 13,44-52 var dagens bibeltekst


PROFETISK: Blaise Pascal sier: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn.
Foto: f(x)produksjoner

 

LES MER OM FILMEN:


LES OGSÅ ANDRE SAKER OM ABORT HER PÅ BLOGGEN:

23 februar 2014

Ettertanke: Troen og de besværlige gjerningene

EVANGELIETS FRIHET: "So vil ved korset eg standa,
Med undring eg ser: Eg er fri!
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid!"
(Trygve Bjerkheim)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Forholdet mellom tro og gjerninger er et sentralt tema i Jakobs brev. Det var det også under reformasjonen.


Den utløsende faktoren for den kirkelige splittelsen på 1500-tallet var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Luther brukte ordet tro i betydningen at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel (han forutsatte altså en levende tro). Med tro siktet imidlertid det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. Derfor benektet konsilet med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kan bli frelst av troen alene.

Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet).

Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger – en død tro (Jak 2,26) – ikke kan frelse deg. Den hadde rett i at en levende tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

I motsetning til hva mange tror: Den katolske kirke lærer at frelsen er en Guds gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv.

I 1999 skjedde så det historiske: Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund. Den lyder slik, og skal få avslutte dagens ettertanke:
"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger". 
Gud skje lov!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. februar 2014 da Jak 1,22-27 var dagens bibeltekst