Når du savner et kloster

ANGELUS: Maleriet "Angelus" av Jean-Francois Millet (1814-1875).
I nesten 2000 år har Marias store JA gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til inkarnasjonbønnen Angelus tre ganger daglig, året rundt. I Bergen gjør de det fortsatt. (Eller igjen, om du vil.)

Jeg savner utrolig sterkt å ha et kontemplativt kloster her i Bergen (ja, på Vestlandet i det hele tatt). Du vet ikke hva du mangler før du har opplevd det, og siden lengter du tilbake.

Et kontemplativt kloster er som en oase i den åndelige ørkenen som et sekularisert land er. Selv er jeg så heldig at jeg har kunnet reise på retrett (eller retreat som det heter på "nynorsk") i karmelittklosteret i Tromsø to ganger: Én gang i 2010 og én gang i 2011. Men igjen: Jeg visste ikke hva jeg savnet før jeg besøkte dem. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke visste så godt hva jeg mangler. Når jeg nå savner dem hjelper det litt å ha klostre på YouTube.

Meditativ bønn

Under her finner du en slik YouTube-video. Den drar meg inn i Angelus-bønnen. Angelus er inkarnasjonsbønnen som bes om morgenen, midt på dagen og på kvelden. Generelt: Gregoriansk sang er ikke musikk du bare sitter og hører på. Det er sunget bønn, og det er meningen at du skal dras inn og bli med i bønnen og tilbedelsen.

Gregoriansk sang i opptak

Forskjellen mellom å være til stede i rommet der nonnene ber og å bare høre det i lydopptak er himmelvid. Omtrent som forskjellen mellom å selv være til stede på en fest og å se bildene derfra i etterkant. Bildene (altså lydopptaket) gir en svak fornemmelse av festen, men hvis du tror du får ca. den samme opplevelsen som når du er til stede selv i tre dimensjoner, så tro om igjen. (Egentlig burde man snakke om fire dimensjoner her, i og med at den åndelige dimensjonen er minst like vanskelig å fange i et opptak som de andre dimensjonene.)

Men iallfall: Det er bedre med et lydopptak enn ingenting (spesielt for den som en gang har vært til stede på festen). Og med dette gir jeg deg Angelus:

Her er teksten til Angelus på norsk:

Herrens engel (Angelusbønnen)

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd. (Luk 1,35)

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. (Luk 1,28) 
Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. (Luk 1,42) 
Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)
be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16) Amen.

Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord. (Luk 1,38)
Hill deg, Maria...

Og Ordet ble kjød. Og tok bolig iblant oss. (Joh 1,14)
Hill deg, Maria...

Be for oss, Guds hellige mor. At vi må bli verdige til Kristi løfter. (2. Tess 1,11)

La oss be: Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Les mer om Angelus-bønnen (og hvorfor statskirkens gudstjenester avsluttes med 3x3 klokkeslag) her på Sta. Sunniva-bloggen: "Bli med på Angelus-bønnen"

Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille

Jesus på besøk hos Marta og Maria.

I fjerde del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" tar legkarmelitt Anne Samuelsen deg med inn i Salme 131 i Bibelen og hjelper deg å se hvordan salmen er en oppskrift til forening med Gud.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter 

LES OGSÅ: Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Herre, gjør meg stille, stille

Salme 131

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
          mine øyne er ikke stolte.
          Jeg går ikke med tanker
          som er for store og underfulle for meg.
    
 Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
          som et lite barn hos sin mor.
          Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.
    
 Israel, vent på Herren
          fra nå og til evig tid!"

To ganger har jeg fått denne salmen i gave fra noen som virkelig vil meg vel: Jeg gir den videre til dere i dag. Den siste gangen jeg fikk den, kom den med en liten oppskrift på hvordan man kunne tolke den, men før du leser videre, les Lukas' beretning om Marta og Maria i Betania (Luk10,30-42) som begge ble undervist av Jesus, og vit at du som menneske har begge disse kvalitetene i deg.

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig." Her snakker salmisten om vårt hjerte, vårt indre, vår Maria-del. I stedet for å skrive i positive termer ("mitt hjerte er ydmykt") skriver han i negasjon av hovmodig. Med andre ord: Salmisten vet at vårt hjerte på grunn av syndefallet ofte er hovmodig og han vil peke på hvordan det skal være, hvordan det var opprinnelig. Alle våre hjerter må evangeliseres og da skal menneskehjertene ende opp etter Jesu vilje, ikke hovmodige, men som milde og ydmyke og i stand til å gi plass til hans nåde og kjærlighet! ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.” (Matt 11.29)

"Mine øyne er ikke stolte." Her peker øynene på det ytre i oss, våre Marta-kvaliteter, der stolthet og det som vi i mer moderne termer kan kalle egoets illusjon, er en av de viktigste hindringer til et liv i Gud. Vårt ytre må stadig evangeliseres, og som vi leser om Marta i Betania, kan det være smertefullt. (En meget god bok som tar opp mange aspekter av dette er Wilfrid Stinissens bok ”Natten er mittlys”. Den er virkelig å anbefale når det gjelder denne prosessen med å klare øynene.)

"Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg." Disse strofene peker på at jeg ikke skal være selvopptatt og overmodig hvis jeg klarer å gjøre noe stort, eller selvopptatt og mismodig hvis jeg ikke klarer å gjøre noe. Når vi i tillit ved Jesu føtter tilber Treenigheten og som barnet lar oss evangelisere av ham, lærer vi å stole på Herren. Og vi kan la Ham forme oss etter sitt sinn, MILDT OG YDMYKT.

Salme 131 kan sees på som en oppskrift til forening med Herren. Den forteller oss på mange måter ALT vi trenger å vite. Lær den gjerne utenat, gjem ordene i hjertet, hent dem frem gjennom dagens strev, og be Gud om å virkeliggjøre dem i deg. La Salme 131 forme ditt liv!

Til neste gang:

Er det balanse mellom Marta og Maria i mitt liv?

Tidligere deler av serien finner du her:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Ettertanke: Når problemene er for store

SATELITTBILDE: Ved hjelp av Google Earth har James Dive laget et "satelittbilde" av delingen av Rødehavet, sett fra luften.

 

Når du står foran store, helt uoverstigelige problemer: Bli med Moses til Rødehavet.

Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da? Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt.

Hva ser Moses da? Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at alle små, jødiske guttebarn skulle drepes. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen: «Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.» (2. Mos 2,10) Nå stod mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen.

Moses hadde gjort alt han kunne. Det vanskeligste gjenstod imidlertid – å være stille og vente på Herren. Da fikk Moses oppleve underet: Gud laget en vei gjennom problemet og han gikk sammen med folket sitt på den veien.

Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet (en tysk konsentrasjonsleir) under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet.» (Pave Benedikt XVI)

De fleste av oss må belage oss på et møte med Rødehavet langs den veien. Da gjelder det å se bakover, til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Stol på at den Gud som har vært med deg i fortiden ikke vil forlate deg, verken i dag eller i fremtiden. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.

BØNN

Herre, forbarm deg over oss. 
Kyrie eleison. 
Når vi lengter etter et liv uten vanskeligheter, 
så hjelp oss å holde ut i kampen og fortvilelsen. 

Jesus, jeg stoler på deg.

Første gang publisert i avisen Vårt Land lørdag 17. november 2012

Keltisk tro - omsluttet av apostlene

La oss dra fremad,
omsluttet
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet.

En av de uendelig mange tingene som ledet meg til Den katolske kirke, var at jeg oppdaget den keltiske arven, det vil si den gamle katolske arven fra Irland. Her er en vakker tekst fra den keltiske fromhetstradisjonen som passer godt å lese om morgenen: "Når vi står opp".

Når vi står opp

La oss dra fremad,
omsluttet
av vår nådige Fars godhet,
av Jesu, vår brors mildhet,
av stråleglansen fra hans Hellige Ånd,
av apostlenes tro,
av englenes frydefulle lovsang,
av helgenenes hellighet,
av martyrenes mot.

La oss dra fremad,
omsluttet
av visdommen til vår Far som ser alt,
av tålmodigheten til vår bror som elsker alle,
av sannheten til Ånden som vet alt,
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet,
av martyrenes selvbeherskelse.

Slik er veien for alle Kristi tjenere,
veien fra døden til det evige liv.

Ettertanke | Jona den håpløse - og oss andre

FRI: "So vil ved korset eg standa, med undring eg ser: Eg er fri!" (Trygve Bjerkrheim)
Dette eldgamle steinkorset fra rundt 945 e.Kr. står på Krosshaugen i Haugesund (der jeg kommer fra). Rogaland og Sunnhordland er det området utenfor Irland og Storbritannia der det finnes flest steinkors fra tidlig kristen tid.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid innbilt meg at boken «Jona» i Bibelen handler om storbyen Ninive. Hele Ninive-avsnittet er imidlertid gjort unna i en fei: Ti vers, og de har rukket å både angre, gjøre bot og resolutt omvende seg slik bibelske helter skal gjøre.

Resten av boken handler om Gud og Jona. Guds nåde og Jonas vrede. Jona som spreller og skriker og som på ingen måte vil det som Gud vil, ikke en gang etterpå.

Jona har riktignok sine høydepunkt, som når han vender om og lar seg kaste i havet – og ikke minst når han er på dypet, inne i fiskens buk. Der utbryter han en oppsummering av hele Jonas bok: «Frelsen kommer fra Herren.» (Jona 2,10)

Likevel rekker ikke Jona selv å bli nådig før boken er omme. Når folket i Ninive vender om fra sin ondskap, viser Herren en totalt ufortjent nåde. Jona synes byen heller skulle fått som fortjent. Han blir så oppbrakt over Guds «urett» at han utbryter «jeg vil heller dø enn leve» (Jona 4,3).

Profeten lysner litt opp når en busk gir ham skygge for solen, men busken dør og Jona blir på nytt så sint at han bare vil dø. Herren benytter anledningen til å forklare sin profet at når Jona bryr seg så mye om den lille busken, skulle ikke Gud da ha uendelig mye større grunn til å bry seg om den store byen Ninive? Og DER slutter fortellingen. Vi får ikke en gang høre Jonas (helt sikkert sure) svar.

Og takknemlig tenker jeg at: Det er bevist. Gud er virkelig langmodig og rik på miskunn. Når han kan tilgi de onde menneskene i Ninive, og ikke minst; når han kan bruke en så håpløs profet som Jona – da er det håp for oss alle. Da er det virkelig håp.

LA OSS BE

«Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam. 
Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause sonofferlam.
Takk at du bar mine synder, betalte mi skyhøge skuld, 
med blod frå ditt fullkomne hjarta og ikkje med sylv eller gull. 
So vil ved korset eg standa, med undring eg ser: Eg er fri! 
Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid!» 
(Trygve Bjerkrheim)

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 16. november 2012

Poetica: Sliten engel

GIR IKKE OPP: Engel med boksehansker av keramikeren Elisabeth Helvin. En dag håper jeg å bli rik nok til å kunne gi denne engelen til en god venninne som trenger at engelen hennes ikke gir opp.

Dette diktet er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp. 

Diktet er skrevet av Guro Skottene, en ung forfatter jeg er sikker på at vi kommer til å høre mer til.

Sliten engel

Jeg ser at engelen din

er sliten nå

Den har våket med deg om nettene

Den har sittet på bunnen

av depresjonen

og tatt deg i mot når du kommer

Den har vinket farvel

til vennene

Den har plukket blomster

du selv ikke så

Den er sliten nå

Men å gi opp

finnes ikke

i det himmelske vokabularet

så den retter på glorien

børster av vingene

og går videre

Guro Skottene
Fra diktsamlingen "Trist og trøst" (2007)
Gjengitt her med Guro Skottenes tillatelse 

Trist og trøst

Diktsamlingen "Trist og trøst" får du for eksempel tak i hos bokogmedia.no. Der kan du dessuten lese dette utdraget fra en anmeldelse i "Diakonos": "Diktene er livsnære og erfaringsrike. Livet som butter og det livgivende nære veksler i en saltomortale av ord og bilder som lukker opp refleksjonsrommet. Diktene handler om de såre dagene, kampene ingen får være med på, men også om de skjøre relasjonene som bærer oss i vennskap og kjærlighet. Språket er fritt for sentimentale grunner som diktene kan strande på, men de er fylt til randen av følelsesmettede bilder."

I et intervju sier Guro Skottene at: "Jeg prøver å sette ord på det vonde og formidle det gode." Det synes jeg hun får til på en forbilledlig god måte i denne diktsamlingen.

Ettertanke: En episk historie om omvendelse

FLUKTEN FRA GUD: «Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren» (Jona 1,3) kunne vært beskrivelsen av hovedpersonene i romanen og tv-serien (bildet) Brideshead Revisited. (NB: Filmen fra 2008 er ikke tro mot romanen, og anbefales i grunnen ikke.)

Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Historien utspiller seg i England i en aristokratisk, skakkjørt familie i årene 1923-43. For å forstå handlingen må du bite deg fast i dette Chesterton-sitatet som moren leser høyt for hele familien:

«Jeg fikk ham, med en usett krok og et usynlig fiskesnøre som er langt nok til at han kan vandre til verdens ende, og som likevel kan bringe ham tilbake med et rykk i snøret.»

Sitatet blir en metafor for hvordan Guds nåde diskret og tålmodig arbeider i de komplekse hovedpersonenes liv. De bruker sin frie vilje til å vandre bort fra Gud – og det gjør de ettertrykkelig også – inntil det øyeblikket de er mottakelige for Guds nåde. DA griper Gud inn og rykker i snøret. Faktisk er det Guds nåde som er den egentlige hovedpersonen i denne episke historien, akkurat slik det er det i historien om den umulige profeten Jona.

Gud sa til Jona: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.». Da sto Jona opp» står det. Han sto opp «for å flykte til Tarsis, bort fra Herren.» (Jona 1,2f)

Og Guds nåde lar snøret gå. Helt til Gud ser at Jona er klar. Da rykker Vår Herre i snøret: Han kaster en mektig storm ned over Jona der ute på havet. Vi umulige mennesker er jo ofte sånn. Vi vender ikke om før snøret har løpt helt ut og vi er i en så desperat situasjon at vi ikke har noe annet valg enn å vende om. Så det gjør Jona. Han kapitulerer. Han snur. Han kaster seg uti det. Mer om det i morgen.

LA OSS BE

Evige Gud. Takk for at din nåde er uendelig som havet. Gjør oss åpne for å ta imot din nåde og vende om. Vi ber for Norge. Vi trenger deg, vi er helt fortapte uten deg. Dra oss til deg, du gode, nådige og barmhjertige Gud.

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, torsdag 15. november 2012

Les også fortsettelsen:

Ettertanke: Jona den håpløse og oss andre

Ettertanke | Når du er i stor fare

I LIVSFARE: «De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille.» (Luk 8,24-25)

Bildet: Kees de Kort, "Han stiller stormen," 1993 (klikk på bildet for å se en større versjon)

Når du har god grunn til å være redd: Les historien om Jesus som stiller stormen. Lev deg inn i den. Les den som om du ikke vet hvordan den ender.

Vær der sammen med disiplene når stormen plutselig kommer kastende over dem, mens båten begynner å fylles med vann og når disiplene med god grunn er redde. (Luk 8,23 forteller at «de var i stor fare».)

Jesus har funnet seg en pute og sover. Livredd og midt i den voldsomme stormen roper du/de til ham; «bryr du deg ikke om at vi går under?» (Mark 4,38)

«Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»» (Mark 4, 39-41)

Jesuittpresten James Martin skriver: «De gangene når stormer truer båtene våre – både de bokstavelige og de billedlige båtene – og alt virker håpløst, og når det virker som om Gud har sovnet, så er han der sammen med oss, inni båten.»

Gud er alltid nær deg. Han er nær i hverdagen din (akkurat slik den er) og i dypet av deg; i sjelen din. Som St. Augustin sier det: Gud er «nærmere meg enn jeg selv er».

Mange ganger roer Jesus ned stormene du er i. Andre ganger roer han ned deg. Uansett hvilken strategi han velger i dag: Vit at han er med deg.

Og du? En eller annen dag er du nødt for å dø. Den dagen er du fortsatt i de tryggeste hender. Jesus er Herre over vinden og bølgene OG over noe enda viktigere: Han er Herre over dødens makt. Må Jesus være din følgesvenn for alltid.

«Frykt ikke mere! Evig er han med. Troens øye ser det, han gir liv og fred.» (E. Budry)

BØNN

I rolige dager og i storm, i liv og i død, er du med meg, Jesus. Takk for at du aldri svikter meg og aldri forlater meg. Deg være ære, Herre over dødens makt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 14. november 2012

Les også:

• Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg - Ut fra min erfaring (og millioner av andres erfaring) gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.
  
• Ettertanke | Når problemene blir for store - Bli med Moses til Rødehavet

Ettertanke: Hav i himmelen

VAKKERT: Havet sommeren 2012. Foto: Grete Sandrød Owesen

 

Jeg elsker havet. Det tror jeg Gud også gjør. Hvorfor skulle han ellers ha skapt så mye av det? 

Dessuten står det rett fram i Bibelen at «og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.» (1. Mos 1,10)

Den gang verden var ny, var med andre ord havet entydig godt. Dessverre kom synden og døden inn i verden ved menneskenes syndefall, og absolutt alt ble lagt under forgjengelighet. Havet også. Siden den gang har hele skaperverket sukket etter forløsning. «Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet» står det i Rom 8,19.

I denne ukens bibeltekster befinner både Paulus, Jesus og Jona seg i stormer på hav og sjø, mens Moses møter på et tilsynelatende ugjennomtrengelig hav. I Bibelen representerer havet ofte de truende kaoskreftene. Derfor er det helt naturlig at Johannes med sitt rike bildespråk skriver at «havet fantes ikke mer» (Åp. 21,1).

Når verden blir ny, skal kaos, trusler, død og fare være borte for alltid. Men er det nå så sikkert at havet bokstavelig talt må bli borte av den grunn? Når havet var entydig godt i begynnelsen må det vel kunne bli godt igjen når Gud gjør verden ny?

Det undrer jeg meg over sammen med en annen vestlending, Sølvi Helén Hopland Aemmer. Hun skal få siste ordet med «Hav i himmelen» – gjengitt her med tillatelse:

Hav i himmelen

Herre, blir det hav i himmelen?

Blir det blanke og bølgande dønningar, 
tøffande snekker, skrikande, stupande måkar
dryppande åretak?

Herre, blir det hav i himmelen?
Vil du lage eitt til meg i himmelen?
Eit hav utan storm, 
eit hav utan død
blikkande stille. 
Eit hav som sola kan gå ned i. 

Herre, blir det hav i himmelen?

(Sølvi Helén Hopland Aemmer)

LA OSS BE

Herre, vi priser deg, du den hellige skaper, du himmelens, jordens og havets vokter, du som har skapt bølgene som stiger og synker mens de synger for deg. Du konge over alle mysterier, jeg overgir meg fullt og helt til din kjærlighet og nåde.


Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 13. november 2012. Diktet/sangen er publisert med tillatelse fra Sølvi Helén Hopland Aemmer.

Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

VENNSKAPSIKONET: Jesus og abbed Mena. Et tidlig ikon fra Egypt i det 6. århundret. St. Mena levde tre århundrer etter Kristi Himmelfart (ca 285-309 e.Kr), men likevel avbildes han sammen med Jesus - som holder rundt skulderen hans slik gode venner gjør.

Jeg har bedt legkarmelitt Anne Samuelsen om å lage "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Her er tredje del av serien. Denne gang handler det om vennskapet med Kristus og med Kirken vår Mor, pluss at du får et lite råd; finn venner som også ber.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter 

LES OGSÅ: Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Boken om Teresa av Avila som Grethe Livbjerg har skrevet har fått undertittelen ”Venskabets mystiker.” Og det er selvsagt ikke uten grunn. Hele Sta Teresas bønneliv og alt hun skriver har kjærligheten til Kristus og vennskapet med Kristus som fokus.

Bønn er vennskap med Jesus

”Bønn er intet annet enn det å omgåes i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss” (l 8.5) Men Teresa har aldri et endimensjonalt øye på bønnen. I boken ”Fullkommenhetens vei” (finnes på svensk, ikke på norsk) skriver hun følgende:

”Før jeg taler om det indre livet, det vil si om bønnen, må jeg si Dem visse ting som er nødvendig for alle dem som trakter etter å vandre bønnens vei… uten dem er det umulig å være virkelig kontemplativ. Det første er kjærligheten til hverandre, det andre er frigjortheten fra alt det skapte, og det siste er den sanne ydmykheten” (4,3-4).

Wilfrid Stinissen tilføyer: ”Alt henviser til bønnen. Hvis disse tingene er så viktige, så er det fordi at uten dem kan du ikke be.” (Göm dig ved bekken Kerit)

Vennskap med mennesker og med Kirken

Med andre ord: Indre bønn og vennskapet med Kristus er ikke en aktivitet som trekker oss vekk fra vennskap mellom mennesker eller fra Kirken. Den forutsetter det, og disse to aspektene; hvordan vi lever med våre medmennesker og bønnen, befrukter hverandre gjensidig.

Alt som skjer i våre sosiale relasjoner, godt som vanskelig, kan by på mulighet for omvendelse og utvikling. Fordi vi ikke klarer dette alene, har Jesus gitt oss den mest trofaste av alle venner, Kirken vår Mor, til å gi oss det vi trenger av hjelp på veien. Denne kontinuerlige og aktive prosessen fra vår side - i tett kontakt med våre medmennesker og Kirken og dens Sakramenter - kan gjøre oss i stand til å være stadig mer mottagelig for fylden av Guds gaver i bønnen, som igjen ikke har noe annet som mål enn foreningen mellom Kristus og hans venner i det Himmelske måltid, som vi her på jorden får en forsmak av i Eukaristien.

Eukaristien er altså sentrum for all vår lengsel, bønn og aktivitet, fordi den er det nærmeste vi kommer himmelen her på jorden og den peker på vår endelige destinasjon: ansikt til ansikt i Himmelen.

Søk vennskap med andre som også ber

Menneskelig vennskap er så viktig at Sta Teresa i ”Boken om mitt liv”, faktisk behandler dette i kapittelet før hun snakker om bønnens natur. Hun sier: ”Derfor vil jeg gjerne råde dem som holder bønn, og særlig i begynnelsen å søke vennskap og omgang med andre som også ber. Om det så bare er for å hjelpe hverandre i bønnen, er dette uhyre viktig, så meget mer som man kan høste mange andre gevinster”. (L 7.20)

Slik finner du venner som ber

Men hvordan finner vi slike venner som kan hjelpe oss? En god ide er å søke steder der noen ber, for eksempel klostre og kirker. Forfattere av åndelige bøker, kan gjennom sine ord også være ”venner”, selv om vi ikke kan ha kontakt med dem. Selv har jeg i mange år hatt ”et ordløst vennskap” med de trofaste vietnamesiske pensjonistene i menigheten, som uansett hvilken dag jeg går i kirken, sitter trofast i benkene i ydmyk takk og bønn til Gud. Vi kan ikke snakke så mye sammen, men bare ved å være i deres nærhet, ta imot gleden i et smil, et håndtrykk under messens fredshilsen, lærer jeg mer enn ord kan formidle.

Ta kontakt med et kloster

Siden kan man ha behov for ord og samtaler. Da er det kanskje tid for å ta kontakt med et kloster og finne ut om det er mulig å reise på en personlig retrett (eller retreat som det kalles på protestantisk norsk, red. anm.). Min erfaring med personlig retrett og veiledning er med Karmelittklosteret i Tromsø. Der kan man få tildelt en nonne man kan snakke med under oppholdet, men det finnes flere andre klostre i Norge, og jeg vil anta at de fleste tilbyr losji og samtaler med søkende sjeler.
Du kan finne litt mer ut om hvor det er klostre her på Den katolske kirkes hjemmeside. Ta en telefon til et kloster og hør hva som er mulig hos akkurat dem.

Til neste gang:

• Hvor må jeg rydde i mitt liv?
• Er jeg fri til å la unødvendige materielle hensyn bero?
• Er jeg fri til å sette andre foran meg selv?
• Er jeg fri til å være ydmyk når andre overser meg, irettesetter meg eller tar æren for noe jeg gjorde?

Tidligere deler av serien finner du her:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Ettertanke | På vei til å bli forvandlet

KLASSIKER: Wilfrid Stinissen er en av de tydeligste stemmene innenfor åndelig fordypningslitteratur i Norden. I bokhyllen min har jeg så langt elleve av bøkene hans. Jeg kan anbefale alle. I dag vil jeg trekke frem klassikeren "I Guds tid" (bildet) med én andakt for hver dag i året. For å oppsummere den i ett ord: Storslagent!

En av mine store yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen er en vis, gammel karmelittmunk som alltid gjør meg klokere. 

Forrige uke hjalp Stinissen meg for eksempel til å forstå bedre hva Paulus mener når han skriver: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom»? Hva betyr det? Stinissen skriver: «Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og som Stinissen fortsetter: «Det finnes ingen annen herlighet enn hans [Jesus, min anm.]. Jo mer vi ser på ham, lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være. Helliggjøringsprosessen, altså veien til å bli et helt menneske, er en progressiv transfigurasjon.»

Transfigurasjon er det ordet man bruker for å beskrive hva som skjedde med Jesus på «forklarelsens berg» da Jesus plutselig ble forvandlet foran øynene til disiplene, slik at de fikk se ham som han egentlig er; «hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset» (Matt 17,2).

Vi selv skal også gjennomgå en transfigurasjon. Når vi lar Ånden få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde. Denne transfigurasjonen – helliggjørelsen – er både en gave og en oppgave, forklarer Stinissen. Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Men for å lese mer om den, må du selv gå til www.karmel.se og klikke på Stinissens artikkel «På väg till att transfigureras». Anbefales på det varmeste.

BØNN

Takk, Jesus, for at du låser meg ut av meg selv og inn i din herlighet som omslutter meg over alt. Form meg helt etter ditt bilde. Gjør meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 12. november 2012