Troens år: Ta imot troen – gi den videre!

TROENS ÅR: Over hele verden ble åpningen av Troens år feiret i dag - et år der nyevangeliseringen er i fokus.

Jeg anbefaler alle å lese hyrdebrevet fra biskop Bernt Eidsvig i anledning Troens år. Her kommer han blant annet med noen lette, gode tips om hvordan troen kan få sette sitt preg på hverdagen din.

• KORSTEGNET: "En katolikk bør ikke starte sin dag uten å tegne seg med korsets tegn og med det vie sin dag til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn." (For øvrig ble dette varmt anbefalt også av Martin Luther! Min anm.)
• ANGELUS: "Klokken 12, idet Kirken jubler sin Angelus og minnes inkarnasjonens mysterium, gjør vi klokt i å bøye våre hoder og ha Marias ja på våre lepper – om enn i stillhet."
• JESU OFFERDØD: "Klokken 15 kan vi igjen i stillhet bøye våre hoder i takknemlighet og ydmykhet for Jesu offerdød."
• OM KVELDEN: "Som en avslutning av dagen ransaker vi kort vår samvittighet: Har jeg forsøkt å leve denne dagen som en gave fra og til Gud? Hvordan har jeg i dag erfart Guds nærvær?"
• BØNN: "Forén deg i bønn sammen med paven og millioner av andre katolikker som daglig går i forbønn for Kirken og verden gjennom bønnens apostolat."
• DAGENS EVANGELIUM: "En annen fromhetsøvelse kan være å lese dagens evangelietekst". 
• DAGENS HELGEN: "Hva med å finne motivasjon til å leve hellige liv ved å lese biografien til dagens helgen?"
• GJØR NOE: "Forsøk nødvendigvis ikke å gjøre alt, men gjør noe slik at troen stadig får sette mer preg på din dag og ditt liv, og gjennom deg det samfunnet vi lever i."
  

Biskopen fremholder at troen alltid er en gave som blir gitt oss av Gud. Han fremhever at "Vi er kalt til å gi troens gave videre, ikke til å være troskonsumenter."

Kalt til hellig liv

Biskopen skriver: "Vi feirer i år at det er 50 år siden Det annet vatikankonsil ble innledet. Konsilet var opptatt av en fornyelse av Kirken, og kanskje særlig hvordan vi kommuniserer i en moderne verden. Fornyelse av Kirken skjer fremfor alt gjennom de troendes stadige omvendelse. Derfor betoner nettopp Den hellige far at troens år er et kall til ekte og fornyet omvendelse. Skal Kirken fremstå som hellig og derfor tiltrekkende, må vi leve hellige liv."

Å tro: Ingen abstrakt øvelse

Troens år er også en feiring av Den katolske kirkes katekisme som utkom for 20 år siden, og biskopen oppfordrer oss til å studere både konsilsdokumentene og katekismen nærmere. Han fremhever likevel at "Det er ikke nok at vi som kristne bare tenker på eller studerer troen, den må leves. Det å tro kan aldri være en abstrakt øvelse. Som en hjelp til å leve og vokse i denne bevissthet hver dag, har vi som kristne et rikt skattkammer å øse av." (Og her nevner han punktene på listen ovenfor.)

Biskopen avslutter med disse ordene: "La oss benytte dette nådens år, gitt oss av Den hellige far, til å fordype oss i og feire troens gave, men også til å dele den med andre. Derfor markerer vi dette året nettopp under mottoet: Ta imot – gi videre!"

Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort

Etter spontanaborten i uke 8 skriver Susanne Kaluza: "Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do. Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??"
Foto fra Susanne Kaluzas blogg der hun viser bildet av Michelle Duggars datter som døde i uke 18. (Det finnes ikke noe foto av Susannes barn, som du skjønner av sitatet over.)

 

Bloggeren Susanne Kaluza forteller i dag en sterk og rørende historie om hvordan det opplevdes å miste et barn i sommer. Hun var to måneder på vei da hun mistet det lille barnet i magen, og hun lurer på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her kan du lese svaret jeg skrev til henne.

Les Susanne Kaluzas blogginnlegg på bloggen hennes.
Min kommentar finner du som svar til Elin Ørjaseters kommentar (langt nede).
Les også Elin Ørjaseters utvidede svar på Verdidebatt.no.

Her er mitt svar:

Takk, Susanne, for din sterke og rørende historie.

Du stiller noen betimelige spørsmål rundt "Hvorfor er det så tabu å snakke om spontanabort i vårt samfunn?" Jeg tror mye av svaret ligger i det Elin Ørjaseter skriver her.

Du som har gått gjennom en vond spontanabort har blitt fratatt retten til å sørge fra offentlige myndigheter. Din sorg er nødt til å være hemmelig og ikke-eksisterende på grunn av de like gamle fostrene som vi har lov til å ta abort på i Norge. Du kan ikke få sørge over barnet ditt fordi hvis ditt barn var et barn kan jo ikke andre få lov til å ta abort på sine like gamle barn. (Det sier seg selv.)

Jeg husker godt den dagen jeg så en avistabloidforside der en norsk mannlig kjendis stod frem med sin sorg over en spontanabort. "Mistet barnet i uke 12", stod det med store krigstyper. Og alle tenker at ja, det var faktisk barnet sitt han mistet da, og at ja, han har rett til å sørge.

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sorthvittbilder
av barnet som døde i magen, og ble møtt med sterk debatt.
Dette bildet publiserte Susanne Kaluza på sin blogg
sammen med historien om hennes egen hemmelige sorg:
"Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet
engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt
uforberedt på at jeg etter en spontanabort
plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.
Lett gjenkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene
som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.
Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten."
(Sitat: Susanne Kaluza)

Og vi tenker i dag at det VAR barnet ditt du mistet, Susanne, og du HAR rett til å sørge.

Da må den logiske konsekvensen bli at dersom vi med vitende og vilje tar livet av et like gammelt barn i uke 12 (eller i ditt tilfelle: uke 8), så er det faktisk det vi gjør. Vi tar livet av et lite barn. Derfor er det så skummelt, ekkelt og ubehagelig å snakke om spontanaborter. Fordi de så tydelig sier fra om hva provoserte aborter faktisk er. 

DERFOR opplever du det som like ubehagelig å fortelle om spontanaborten "som å fortelle om underlivssopp eller noe annet “ekkelt”." Og du fortsetter: "Tenker det er rart at det oppleves slik, siden det ikke er de samme konnotasjonene om man mister senere i svangerskapet. Hvis flere forteller så forsvinner kanskje den følelsen?"

Du har rett i at det ikke er de samme konnotasjonene knyttet til spontanaborter senere i svangerskapet. Da har vårt samfunn nemlig begynt å definere ditt barn som et barn med rett til å leve. Og når barnet ditt har rett til å leve har du en tilsvarende rett til å sørge når det dør.

Jeg tror vi alle opplever det så ubehagelig å snakke om spontanabort fordi du rører ved selve ubehaget i vår kultur. Som Marius Timman Mjaaland sier det: "Den som rører ved abortproblematikken, rører ved selve ubehaget i vår kultur, ved dilemmaer som en ikke kan overse om en vil bevare sin integritet som menneske og samfunn."

Det var "din bittelille" du mistet, og vårt samfunn hadde ikke forberedt deg på den sannheten du møtte der inne på toalettet, i møtet med et bittelite ansikt og et hjerte som hadde sluttet å slå. "I sommer mistet jeg et barn", skriver du. JA, du gjorde faktisk det. Du mistet et barn.

Jeg tror din historie og andre kvinners spontanaborthistorier er begynnelsen på neste kapittel av (den provoserte) abortens historie. Det kapittelet begynner med bevisstgjøring rundt hva et foster er: Det er et lite menneske, enten det er dypt ønsket eller dypt uønsket.

Og dette vet jeg: Det kan ikke være hvor mye eller hvor lite ønsket du er som bestemmer om du har rett til å leve.

Beste hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen (36), mamma til fire

Ett til svar

På bloggen til Susanne Kaluza skriver en alenemor som heter Ane:

"Takk for ett fint innlegg!! Dette hjalp meg veldig til å skjønne at jeg har rett til å sørge. Jeg har vært heldig som har fått en sønn som er helt frisk og fin, samtidig så har jeg også mistet ett barn i uke 25. Jeg fødte for tidlig/aborterte og den andre gutten min overlevde desverre ikke.
Jeg tenker att jeg har to barn, syns du dette er feil? Jeg har valgt og gravlegge han og gitt han ett navn etter han var død. Føler rundt meg at ingen fortsår hvorfor dette er vondt, det er jo så lenge siden det skjedde. Men for meg så er det bare 1 1/1 år siden og jeg tenker fortsatt på det.
Jeg er alene med sønnen min og de rundt meg syns det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper jeg å ha to alene.
Blir bedre av å se at det ikke er meg som sørger over barn som ikke har rekt å leve engang. For meg var Birk mitt andre barn selv om han aldri rakk å åpne øynene. Og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han og lurer på hvordan han hadde blitt."

Her er mitt svar til henne:

Så rørende å lese historien din, Ane. Takk for at du deler.

Mange av barna som blir født i uke 25 overlever i dag, men ikke alle. Jeg skjønner at de mener det godt, disse rundt deg som synes “det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper du å ha to alene.” Men det er jo totalt ufølsomt sagt. Ville de sagt det samme til deg dersom dersom de hadde rukket å se Birk slik du så ham? Eller dersom Birk for eksempel hadde rukket å leve to måneder utenfor livmoren? Nei, det ville de ikke.

Det er tungt å bære andre menneskers sorg. Det er tungt for dem å se deg sørge. Lettere da å mene at du ikke burde føle så mye. Lettere å lukke øynene for det som de aldri har sett. Men du så ham. Og du elsket ham.

Jeg skjønner deg godt, Ane, mamma til to. Du HAR rett til å sørge. Du mistet jo den lille gutten din! Han rakk å leve – i 23 uker. Og han rakk å bli elsket av deg. Det er ikke lite! Kondolerer.

Preken: Presten som gir ALT

Slik ser det ut når en ekte mann gir ALT.
"Konsekrert til Kristus skal presten ofre sitt liv for de troende."
P. Ole Martin Stamnestrø under sin presteordinasjon Mikkelsmesse 2012.
Foto: Mats Tande

 

I dag fant jeg endelig tid til å lese prekenen som ble holdt i den nyordinerte presten p. Ole Martin Stamnestrøs primissmesse (første messe) 30. september 2012. Anbefales!

Det var p. Fredrik Hansen som holdt prekenen i St. Olav domkirke. Jeg ble spesielt rørt over å lese det han sier om sølibatsløftet.

Ordinasjonsbønnen

Hele prekenen handler om ordinasjonen, som er ett av Kirkens syv sakramenter. P. Hansen sier: "Ordinasjonens sakrament [søker] å føre videre gjennom århundrene og ut til alle folk og nasjoner den apostoliske misjon som vår Herre Jesus Kristus overgav sine apostler: «Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler»."

"Dette kommer tydelig til uttrykk ved prestevielsens høydepunkt, ordinasjonsbønnen, hvor biskopen, med den unge mann som ordineres knelende foran seg, retter følgende bønn til Gud:

Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."

ORDINATIO SACERDOTALIS:
Fra en FSSP-presteordinasjonsmesse i
Abbaye Notre-Dame de Fontgombault.
Foto: Only Tradition, gjengitt med tillatelse

Sølibatet

Litt senere fortsetter p. Hansen: "Og derfor avlegger prestene løfte om sølibat, for å gi alt, for å ofre alt – hver time, hver dag, hvert talent og hver kraftanstrengelse – slik at Kristi kors og Kristi tomme grav gjøres kjent og Kristi sakramenter fører menneskene til frelse."

"Ved sølibatsløftet sier biskopen til ham som ordineres: «Idag må du vie deg på en ny og enda tydeligere måte til Herren. ... Ved å gjøre dette, vil du lettere kunne vie deg til Herrens arbeid, så du ubundet kan tjene hans folk og bidra til verdens åndelige fornyelse».

"Med rette kaller kirkeretten sølibatet for Guds særskilte gave til Kirken: ved dette ofrer prestene alt de er og har for å lede de troende inn i himlenes rike."

Lover å søke å bli Kristus lik

Og p. Hansen fortsetter: "Ved håndspåleggelse og bønn setter prestevielsen «et uutslettelig åndelig segl» på den som vies til prest, et segl som konsekrerer - binder - presten til Kristus, slik at hans tjeneste ikke skjer i eget navn eller egen funksjon, men, som Kirken uttrykker det, «in persona Christi» - på Kristi vegne og i Kristi navn og person. Derfor lærer konsilet at når presten døper eller feirer nattverden er det Jesus Kristus selv som forretter disse hellige handlinger. Dette segl kan aldri tas bort – engang prest, alltid prest."

"For stadig inderligere å forenes med Kristus, for å styrke dette bånd til vår Herre og Mester, lover presten også i sin ordinasjon å søke hellighet i sitt liv - å bli Kristus lik - å bli en «alter Christus»."

Ofrer hele sitt liv

"Konsekrert til Kristus skal presten ofre sitt liv for de troende, noe han bindes til i lydighets- og sølibatsløftet og forpliktes til i sine presteløfter i ordinasjonsmessen. Han skal ofre sitt liv slik at Kirkens banner, som ikke er annet en Kristi kors, skal kunne heves over alle folk og nasjoner; gledesropet om at «Herren er oppstanden, alleluja» runge gjennom århundrene; og sakramentenes tegn lede og føre de kristne inn til det evige liv. Og presten gjør dette, i håp om at også han selv en dag vil kunne stå for Guds trone og si: Jeg gjorde det Herren selv ba meg om: jeg gav mitt liv for mine brødre." 

LES OGSÅ: Stor glede over ny prest

Ettertanke: Ha meg som forbilde

Mosaikk av St. Paul i Ravenna.

Det smaker ikke akkurat jantelov av dagens oppfordring fra Paulus. ”Ha meg som forbilde, dere også,” skriver han til menigheten i Filippi. 

Eller som han formulerer seg i den nyeste bibeloversettelsen: ”Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss.” (Fil 3,17)

På hvilken måte er Paulus et forbilde for oss? Han ”jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.”

Paulus bruker ofte idrettsbilder i brevene sine. Til korinterne skriver han: ”Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!” (1 Kor 9,24).

Mot slutten av livet oppsummerer han: ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen” (2 Tim 4,7).

De kristne som har levd troen før oss hjelper oss til å holde fast ved troen. De får oss til å tørste etter det hellige livet vi er kalt til å leve. Hvorfor trenger vi det? Fordi det går an å bli farlig sløv. Troen kan umerkelig forsvinne ut av livet ditt, uten at du gjorde et bevisst valg om at det skulle bli sånn.

”Man mister ikke troen. Den slutter å forme livet, det er alt,” som forfatteren George Bernanos sier det.

Troen vår blir uavbrutt utsatt for påkjenninger. "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.” (Heb 12,1-2)

Amen, Paulus, mitt forbilde!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. april 2009

TV-reportasje: Sta. Sunniva på plass i Bergen etter 120 år

Faksimile: www.bt.no, 5.10.2012

I over 120 år har nisjene på utsiden av St. Paul kirke stått tomme. I dag kom Sta. Sunniva og St. Paul endelig på plass. Se den fornøyelige tv-reportasjen på bt.no.

Med skinnende sol over kirkespiret - akkurat i det Angelus-klokkene kimet over Bergen by klokken tolv - ble statuen av den hellige Paulus heiset opp og festet i nisjen på veggen over hovedinngangen til St. Paul kirke i Bergen. Sankta Sunniva var da allerede trygt plassert, skuende ut over byen.

Byens og menighetens skytshelgener

- Løftet av de 340 kg tunge statuene var nøye planlagt, og forløp helt smertefritt, forteller Anne Samuelsen i St. Paul menighet.

Allerede da St. Paul kirke ble oppført i 1864-1876 var det planlagt at kirken skulle ha to statuer i frontveggen: Bergens skytshelgen Sta. Sunniva og selvsagt menighetens skytshelgen, den store misjonsapostelen St. Paul (Paulus). Pengene tok imidlertid slutt for den lille menigheten med 50 medlemmer, og nisjene ble stående tomme i over hundre år.

Fra rett vinkel

Først i 2012 fikk St. Paul kirke råd til de to statuene, etter at det ble opprettet et eget fond da p. Michel Beckers fylte 60 år. I fjor ble vår tidligere sogneprest 70 år, og med litt støtte fra et kommunalt fond og Sparebanken Vest fikk menigheten endelig nok penger i januar. Siden den tid har statuene av de to misjonshelgenene stått fremme inne i kirken og ventet tålmodig på dagens løft.

- Nå kan menigheten endelig få beskue statuene fra den vinkelen som de er planlagt for: Nedenfra og opp, forteller Anne Samuelsen.

Gratulerer, St. Paul menighet! 

Bokomtale | Da kristendommen kom til Norge

Historien om hvordan kristendommen kom til Norge blir fargelagt når p. Olav Müller forteller den. Last ned boken gratis her.

Den lille boken heter "Et streiftog gjennom Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid", og som tittelen antyder får du her en kort og lettlest gjenfortelling av historien til Den katolske kirke i Norge, helt fra kristendommen kom til landet. Anbefales for alle som er interessert i kristendommens katolske røtter i Norge.

St. Olav katolske bokhandel i Akersveien 14, Oslo.

Gratis bok

Du kan laste ned boken gratis her. Hvis du foretrekker å lese på papir, får du et gratis heftet eksemplar av boken hos St. Olav katolske bokhandel i Oslo og i St. Eystein katolske bokhandel i Trondheim.

Populær skribent

P. Olav Müller er en skattet skribent, og har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. På katolsk.no kan du lese mange av dem.

Jeg kan også anbefale boken hans Pateren dypper pennen som du kan lese en anmeldelse av her på bloggen.


I anmeldelsen av Pateren dypper pennen skriver Anne Samuelsen:
"Med en dyptfølt økumenisk innstilling, både tematisk og i form (den er utstyrt med mye forklarende tekst), er boken en åpen dør til kristne av andre konfesjoner som kanskje undrer seg over begrunnelsen for en del katolske særegenheter."

Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene."

 

Få med deg Stian Erdals interessante artikkel om forskjellene mellom katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel.

Du kan lese hele artikkelen på Den katolske kirkes hjemmeside.

Her er et utdrag fra avsnittet "Autoritetsspørsmålet":

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene. Som autoritet er den tatt ut av den kirkelige sammenheng.

Når Luther sier at paven og konsilene kan ta feil, er det ikke bare et teoretisk utsagn. Han sier det fordi han selv har overprøvd dem i konkrete spørsmål. Det er ikke hans egen person men hans overbevisning som for ham blir selve autoriteten. Luthers opprinnelige tanker er blitt langt mer radikalt utfoldet senere, og har hatt langt større konsekvenser teologisk, kirkelig og politisk enn det Luther kunne ha forutsett i 1521.

Som idé har det på mange måter blitt spiren til den moderne individualisme og subjektivisme. Luther selv levde tross alt i den katolske tradisjon i utgangspunktet. Og hans intensjoner var opprinnelig å fremme reformer i Den katolske kirke, og ikke å starte et nytt kirkesamfunn."

Og her er et utdrag fra avsnittet "De nye tradisjonene":

"Reformasjonene og senere kirkesplittelser har avskaffet tradisjon som autoritet prinsipielt, men ikke reelt. Nye tradisjoner er blitt dannet, og har erstattet den katolske tradisjon. Reformasjonene førte til opprettelse av nasjonalkirker/statskirker med ny teologisk profil og ny kirkelig praksis. Men alle innbyggerne var forpliktet til å innordne seg i den nye tradisjonen. Konformitetskravet innenfor de gamle protestantiske kirkesamfunnene har vært sterkt i lang tid. Det er først i våre dager vi ser at den felles, forpliktende teologi er i ferd med å gå i oppløsning, eller kanskje også omdannes."

Som sagt: Les hele Erdals foredag på Den katolske kirkes hjemmeside.

Ettertanke: Ikke la dere rive med

DEN HELLIGE SKRIFT: Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534. For å lese en vennligsinnet, katolsk artikkel om Luther, klikk her og les foredraget "Luther sett med en katolikks øyne".
Foto: Torsten Schleese

Det er ikke alle brevene fra Paulus som er like lette å forstå, påpeker allerede apostelen Peter.  

"Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, og det fører til fortapelse for dem selv,” skriver han, rett ut. Klar tale.

Disse som havner på ville veier har ikke hentet argumentene sine rett ut av luften. De har tatt utgangspunkt i Skriften. Likevel går det altså galt.

”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet” fortsetter Peter (2. Pet 3,17).

Troen vår blir konstant utsatt for påkjenninger. For å klare å holde oss på beina trenger vi støtte. Vi trenger kirken, fellesskapet. Som kristne tror vi sammen, aldri alene. Hvis vi tror at den kristne sannheten er universell kan vi ikke skalte og valte med den som vi selv vil.

Også myntvekslerne i tempelet på Jesu tid trengte evnen til å skille mellom ekte og falsk vare. Hvordan gjorde de det? De pugget ikke alle de falske myntutgavene. De lærte seg å kjenne igjen den ekte varen, den som hadde en reell verdi. ”Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.” (2. Pet 3,18)
 
”Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.” (Ef 4, 14-15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. november 2008

Svar til Dagens lederartikkel

Faksimile: Dagen.no, 2.10.2012

Avisen Dagen bringer i dag en lederartikkel der de møter mine utfordringer fra gårsdagens intervju på en spennende måte. 

Les hele lederartikkelen på Dagen.no her.

Her er mitt svar til dem:

Takk for en lederartikkel med mange interessante refleksjoner. Dere skriver "I møte med den kulturelle utviklingen i samfunnet vårt, er det viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet."

Problemet for Den norske kirke og andre lutherske kirkesamfunn er at det finnes INGEN som er gitt autoritet til å fortolke Skriften. Skriften selv er øverste autoritet og læreembetet mangler. Dermed kan alle (det vil si i praksis: ingen) hevde at de har den sanne forståelsen av hva Skriften sier. I protestantiske kirkesamfunn finnes det ikke én pave - det finnes tvertimot like mange paver som det finnes medlemmer.

Så lenge kristenfolket hadde en katolsk, intuitiv forståelse av at de ikke har autoritet til å tolke Skriften på en helt ny måte, fungerte Sola Scriptura-prinsippet rimelig bra. I dag, når protestanter forlater den overleveringen/tradisjonen de tidligere var trofaste mot og tolker Bibelen som de vil, får vi erfare hva Sola Scriptura virkelig innebærer. Synet er grelt.

Dere skriver også at det er "viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet." Helt riktig. Dette ligger tett opp mot katolsk skrift- og kirkeforståelse. Men hvordan skal det løsvrevne, protestantiske fellesskapet sammen finne ut hva som er sann kristen bibeltolkning? Uten læreembetet har man bare demokratiet å støtte seg på, og sannheten kan vitterlig ikke defineres av et "representativt flertall", noe DNKs Kirkemøte og Kirkeråd til gagns har bevist. «Sannheten kan ikke vedtas med flertallsbeslutninger» (Pave Johannes Paul II).

Til slutt, dere skriver at "selv som avlatshandelen har en mindre fremtredende plass blant dagens katolikker enn den hadde på 1500-tallet". Det er riktig at avlatshandel var en avsporing som Luther med rette kritiserte. AvlatsHANDEL har imidlertid ikke fantes i kirken siden 1500-tallet. Ja, Den katolske kirke gir fortsatt avlat, men ikke for pengegaver. "In 1567 St. Pius V canceled all grants of indulgences involving any fees or other financial transactions." Kilde: http://www.newadvent.org/cathe...
 
Dette katolske leksikonet har en lang og utfyllende grundig artikkel om hva avlat er og ikke er. Siden avlat er et av de hyppigst misforståtte katolske fenomenene anbefaler jeg lesning av iallfall leksikonets første, lille avsnitt om hva avlat IKKE er ("It is not the forgiveness of the guilt of sin; it supposes that the sin has already been forgiven" etc).

Vennlig hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen

– Det går mot katolsk tro eller splittelse

STOR LEDER: Ragnhild Aadland Høen har ingen problemer med pavedømmet og sier Benedict XVI hjelper henne til å bli mer glad i Jesus. Hun tror at mange kristne i andre kirkesamfunn etterhvert også oppfatter ham som en kristen leder det er verdt å lytte til.

Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.

Av Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen
tore.hjalmar.saevik@dagen.no
Journalisten har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

– Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen.

Serviceorgan

En av utfordringene hun opplevde som menighetsaktiv i Den norske kirke, var at fellesskapet var flytende og lite forpliktende. Folk kom til gudstjeneste hver annen eller tredje søndag.

– Jeg opplevde at Den norske kirke prøvde å framstille seg som et serviceorgan der man ikke fikk understreket nok at man ville være der for oss uansett hvor ofte eller sjelden vi kom, sier hun.

Det tror hun er en dårlig strategi. I stedet har hun tro på en kirke som er utvetydig i hva den står for og hva den forventer av dem som vil være med.

– Når jeg nå engasjerer meg for eksempel i abortkampen, har jeg en hel kirke som støtter meg. Jeg er heller ikke «gammeltroende» hvis jeg sier at sex er noe som hører til i ekteskapet. Jeg formidler bare det som er kirkens lære, sier hun.

Individualisme og protestantisme

Den største trusselen hun ser for protestantisk kristendom, er at man dilter etter folkemeningen eller lar hver enkelt komme fram til sin tolkning.

– Hvis man tolker Bibelen alene, uavhengig av kirkens overlevering, vil det føre til splittelse. Det finnes over 30.000 protestantiske kirkesamfunn, og flere vil det bli. Den teologiske oppløsningen er total. Jesus ba om at de som tror på ham skal være ett, «for at verden skal tro». I debatter med ateister møter jeg innvendinger om at det finnes så uendelig mange varianter av kristen tro, og det gir oss et troverdighetsproblem, sier hun.

Selv har hun alltid regnet seg som en «vanlig kristen» med sans for såvel lavkirkelighet og høykirkelighet som karismatikk, men alt dette finner hun innenfor den katolske tradisjonen.

– Ser du ikke noen svakheter ved Den katolske kirke?
– Den opplever akkurat de samme problemene i Vesten som andre kirkesamfunn, med økende materialisme og individualisme blant sine medlemmer. Slik er det uansett hvor du beveger deg i Europa. Men det svært farlige er når individualismen og egoismen i kulturen kombineres med protestantisme. Da tenker man at troen handler om meg og Jesus, og man har nok med egen bibellesning og bønn og opplevelser i naturen, Kirken som fellesskap smuldrer opp, sier hun.

Positive reaksjoner

– Hva mener du er de største utfordringene for de kristne miljøene du var med i tidligere?
– Man må ikke stadig hive seg på den siste bølgen fra Amerika. Tradisjonell norsk tro er godt nok. Og så må man ikke drive show, men ha gudstjenester der man tilber Herren og tjener ham. Hvis de klarer å holde fast ved troen de har fått overlevert, vil det gå dem godt. Ellers går det mot oppløsning og frafall, sier hun.

Men hun legger ikke skjul på hva hun mener er løsningen på lang sikt.
- Jeg ser bevegelse i to retninger: mot økt splittelse og sekularisering eller mot det katolske, sier hun.

Fra sin egen generasjon har hun bare mottatt positive reaksjoner på at hun er blitt katolsk kristen, også fra folk hun kjenner fra kristne miljøer.
- De unge er fanget i en relativistisk «så fint for deg»–holdning, sier hun.

I den eldre generasjonen er ikke alle like begeistret for valget hennes.
- De er mer preget av den kristne tanken om at det finnes én sannhet, og dermed angår mitt valg også dem, påpeker hun.

Når hun uten reservasjoner hevder at Den romersk-katolske kirke er den historiske kirken Jesus grunnla, og at hun ikke kan velge å stå utenfor den, opplever en del det utfordrende.

Bedre omdømme

I Norge har mange oppfattet Den romersk-katolske kirke som et alternativ først og fremst for den liberale kultureliten. Ragnhild Aadland Høen erkjenner at det kan virke paradoksalt at slike søker til katolisismen på grunn av dens åpenhet, mens slike som henne søker den på grunn av dens tydelighet.

- Noe av det som fascinerer meg, er hvor utrolig forskjellige mennesker Den katolske kirke tiltrekker seg. På en vanlig søndag er alle samfunnsklasser i Norge representert, akkurat slik en kirke skal være. Den er for alle, både fattige og rike, helgener og syndere, sier hun.

- Jeg synes det er herlig at den både oppleves som så åpen og samtidig overhodet ikke anser det som aktuelt å akseptere kvinnelige prester. Det er så overstrømmende fullt av nåde her at det er plass til alle, sier hun.

Dette omdømmet gjør at hun som katolsk kristen opplever det lettere å engasjere seg i kontroversielle spørsmål i samfunnsdebatten.

- Jeg blir i mindre grad stemplet som mørkemann. Ingen kan beskylde oss for å være sneversynte eller sekteriske. Ofte er det nettopp når man framstår som sekterisk at folk reagerer negativt, sier hun.

Protestantiske kristenledere svarer på utfordringene fra Høen i morgendagens avis.

– Forskjellene faller på plass med kirkesynet

Pavens autoritet, vektleggingen av tradisjonen og helgenenes rolle er noen av de vanlige innvendingene fra protestanter mot katolsk tro. Ragnhild Aadland Høen mener mye av kritikken bygger på misforståelser.

Av Tore Hjalmar Sævik
tore.hjalmar.saevik@dagen.no

Foto: Tore Hjalmar Sævik

Da en venn konverterte til katolisismen i 1998, gikk Aadland Høen til frontalangrep på ham. Som protestant opplevde hun det umulig å godta en rekke av de katolske dogmene. På besøk i katolske land ble hun frastøtt over å se mennesker knele for en Maria–statue. Nå er det hun selv som bøyer seg.

– Men vi dyrker ikke Maria og tilber ikke helgener. Det var ikke en kirke med avgudsdyrkere som brakte evangeliet til Norge. Vi tror helgenene lever og er forent med Jesus. De står ikke ved siden av ham og ser på, men er aktive. Maria hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg kan sammenlikne med forholdet til svigermoren min: Det er jo ikke slik at jeg ikke elsker mannen min av hele mitt hjerte selv om jeg også er glad i svigermor, sier hun.

Bevare enhet

– Men denne tradisjonen har vel ikke belegg i Bibelen?

– Det som står i Bibelen, er ikke nok. Som kristne tror vi ikke at Bibelen kom dalende ned fra himmelen, det er det muslimene som tror om Koranen. Vi er ikke bokens folk, men Jesu folk, og han skrev aldri noen bok. Det var Den katolske kirke som ga oss Bibelen. Vi vil aldri finne på å tolke imot Bibelen. Man kan fint overleve som kristen bare med det som står i den, men den er ikke alt. Man trenger ikke en gang å komme fram til treenighetslæren hvis man bare har Bibelen. Paulus selv snakker om at vi må ta vare på de overleveringene han har undervist «enten muntlig eller i brev», sier hun.

Derfor mener hun det er helt avgjørende å støtte seg på kirkens overlevering. Og hun mener paveembetet er viktig for å kunne bevare kirkens enhet.

– Det viktigste skillet mellom protestantisme og katolisisme, er synet på kirken. Det ble også det store paradigmeskiftet for meg. Kirken var ikke lenger bare et usynlig begrep, men én konkret kirke som alle godt visste hva var før de store skismaene, sier Aadland Høen. Hun viser konkret til skillet mellom Østkirken og Vestkirken på 1000–tallet og reformasjonen på 1500–tallet.

– Jeg tror på én hellig, apostolisk kirke som jeg ikke kan velge å stå utenfor, sier hun.

Glad i paven

Aadland Høen poengterer at etter katolsk tro er alle som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, døpt inn i dette fellesskapet.

– Alle kristne har en eller annen form for fellesskap med Den katolske kirke, sier hun.

Men det er som kjent ikke alle som er interessert i å underordne seg «den hellige far» i Roma. Nettopp farsbetegnelsen er noe annet protestanter gjerne kritiserer, med henvisning til Jesu ord om at man ikke skal kalle noen på jorden far, for Gud i himmelen er de troendes far.

– Men hva kaller du din far? Og Paulus omtaler seg som far for dem han skriver til, og sier at de ikke har mange åndelige fedre, sier hun.

– Jeg er svært glad i paven, og også han hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg tror også etterhvert at flere kristne i andre kirkesamfunn ser at han er en stor kristen leder som det er verdt å lytte til, sier hun.

Journalist Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

Etterord

Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden.

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Les mer om dette i kronikken jeg skrev til Dagen som en oppfølger etter Dagen-intervjuet: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

Katolske impulser i den protestantiske avisen Dagen

INTERVJU: Det ser nok ut som det er paven som utfordrer protestantene i dagens avis, men det er altså et intervju med meg som du finner på side 6 og 7 i dagens Dagen.
Faksimile: Dagen 1.10.2012

Den lavkirkelige, protestantiske avisen Dagen har hatt en fyldig dekning av Den katolske kirke de to siste ukene. I dag er det et intervju med meg som står på trykk i Dagen.

Faksimile: Dagen.no, 15.9.2012

Det hele begynte med en fyldig og flott reportasje fra St. Paul menighet i Dagen lørdag 15.9.2012, med tittelen "– Vi kunne ha presset inn en messe til, men da hadde vi gått tom for luft i kirken" og ingressen "De står for døren og banker, men kommer ikke inn. Katolikkene i Norge opplever drømmen til ethvert kirkesamfunn - overfylte kirker."

Katolsk vekst i Norge

I lørdagsavisen Velsignet Helg var det ytterligere fire saker om den katolske veksten i Norge denne dagen, helt fra side 16 til side 26. På www.dagen.no kan du lese en annen av disse lørdagssakene, "Katolikkene leier over 40 kirkebygg i Norge": "Mens norske statskirker har mange ledige plasser, sliter Den katolske kirke med alt for få. Norges kristne råd advarer nå mot å tjene penger på katolikkene."

Daglige artikler om katolsk kristendom

I forrige uke, fra og med mandag 24. september, fulgte avisen opp med daglige artikler i en serie de kaller Katolske impulser: "Dagen vil i en serie artikler belyse forholdet mellom katolsk og protestantisk kristendom og hvordan dette har utviklet seg." 

Den første saken i serien het "Fra bannlysning til omfavnelser" og ble innledet med denne ingressen: "Den romersk-katolske kirke er av protestanter blitt omtalt som "den store skjøge" og paven som Antikrist. Nå ser flere på katolisismen med nysgjerrighet, færre med skepsis. Hva er skjedd?" Serien fortsetter altså denne uken.

Ikke abonnent?

Dersom du ikke er abonnent på Dagen og bor et sted der papirutgaven ikke er å få kjøpt, kan du kjøpe avisen i PDF-format hos Buy and Read, her. Både dagens avis og tidligere utgivelser er tilgjengelig der.