Google Analytics

19 mai 2022

Nasjonaldagen | Preken og bilder fra St. Olav og St. Sunniva på slottsbakken

Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai.
Foto: Skjermdump fra NRK1

17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.


Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.

Men før det, hadde vi alle sunget masse i høymessen i St. Olav domkirke på morgenen: "Fagert er landet", "Gud signe vårt dyre fedreland", "Gud, sign vår konge god", "Ja, vi elsker" - full pakke. For en velsignelse å få synge så mye velsignelse ut over landet vårt! 

Kjærlighet og nød

Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.

Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.

Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred. 

Alle uthevinger i teksten er mine.

Preken 17. mai 2022


     Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
     Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

Av p. Josef Ottersen

Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden. 

Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.

På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:

"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"


Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud. 

Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.

Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet. 

Vi lever i et land hvor en representant for folkekirken redefinerer kvinners trygghet til å handle om frihet til å ta livet av sine barn. Det er ikke noe nytt at ukristelige verdier applauderes i samfunnet, men det er kanskje et nytt lavmål at kristne ber til Gud om å få ture i vei med vår ondskap.

Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.

Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund.
I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.

Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.

Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.
 
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.
 
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor, 
at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.

Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.

"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.

Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718,
så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus. 

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.


Det er Norge i rødt, hvitt og blått 🇳🇴 Vakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.


Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022

I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:
"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."


Video fra St. Olav domkirke og slottsbakken


Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:


Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:
"Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet."

Tekst: Henrik Wergeland
Arrangement:  Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet


Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde". 

St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.

Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble!
Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.

Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.

"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde."
(Anders Hovden) 

Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!

Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!

Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.

Folkehav! Endelig!
Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.

Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!

Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus.
(Foto: Skjermdump fra NRK1)

Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.

Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s

Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s

Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s

Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!

For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.

Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.

Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!

Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.

Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.

Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.

Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata.
Takk, Gud, for Norge.
Takk for troen, håpet, fred og frihet!
Gud, vi ber deg:
Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!

Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake!
Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!

Les også:

12 mai 2022

De katolske skolene i Oslo og Bergen søker flere lærere

Det herlige skolekoret til St. Sunniva synger på slottsbakken 17. mai. Flere år på rad har St. Sunniva skolekor blitt invitert til å avslutte NRKs sending fra barnetoget i Oslo. St. Sunniva er velsignet med veldig dyktige, musikalske lærerkrefter.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Både St. Sunniva skole i Oslo og St. Paul skole i Bergen søker nye lærere fra høsten av. Kjenner du noen som kunne egne seg? Tips dem!


Selv har vi bodd i Bergen i 13 år og i Oslo i snart 7 år, og jeg kan anbefale begge byene og begge de katolske skolene. Vi har hatt barna på både St. Paul og St. Sunniva, og ser virkelig at de katolske skolene trengs og gjør en viktig forskjell.
 
Enten du flytter til Oslo-området for å bli lærer på St. Sunniva eller til Bergen for å bli lærer på St. Paul - så gjør du noe veldig smart! Og klokt og godt & viktig og riktig! Kom, kom, vi trenger deg!

 St. Paul skole og alle de nydelige lærerne og elevene der.
Foto: St. Paul skole 

St. Sunniva skoles logo og St. Paul skoles våpenskjold.


Les også disse sakene her på bloggen om katolske skoler:

11 mai 2022

Ettertanke | Kristus velsigne ditt hjem

 Det store, flettede, femarmete julelyset vårt får brenne helt ned på epifanidagen, 6. januar.

Denne ettertanken stod på trykk i Vårt Land i januar, i forbindelse med velsignelse av hjemmene på Helligtrekongersdagen. Ved en inkurie ble teksten ikke publisert her på bloggen, men her er den endelig. Velsignelse av hjemmene kan det være bra å høre om hele året, og hvis du ikke har gjort det ennå, kan du jo gjøre det i dag.  


Jesus oppfylte over 300 bibelske profetier. Én av dem finner vi i Jesajas profeti om kameler og kongene fra Saba (Jes 60,1-6). 

Den 6. januar – trettende dag jul – feirer vi Helligtrekongersdagen. Dagen er også kjent som Epifani – festen for Herrens Åpenbaring. Julen er nemlig ikke over 2. juledag. Julen varer i 13 dager til endes, helt til kongene har kommet fram og har åpenbart for oss hvem barnet er: De tilber Jesus (Matt 2,11). Slik vitner de om at han er Gud. «De forkynner Herrens pris» (Jes 60,6).

Det er mange tradisjoner knyttet til Helligtrekongersdag. Menighetene arrangerer gjerne juletrefest; en ekte Helligtrekongersfest der de tre vise menn kommer og deler ut godterier til barna. Denne dagen høster vi også juletreet hjemme. Alle kurver får godteri i seg før de tas ned. Hjemme hos oss brenner det store, flettede, femarmede julelyset i hele julehøytiden. Det får brenne helt ned 13. dag jul.

Etter en gammel, katolsk tradisjon velsigner man hjemmene på denne dagen. Det er en vakker skikk: Ved årets begynnelse ber vi om Guds velsignelse av hjemmene våre, så de kan bli små kirker der Guds nærvær kan erfares.

Egentlig skal prestene gå fra hjem til hjem og tegne med kritt over inngangsdøren til alle, men det er ikke praktisk mulig i menigheter med mange tusen medlemmer. I stedet trykker man opp noen nydelige, gjennomsiktige klistremerker der årstallet, en gullstjerne, tre små kors og bokstavene C M B står skrevet med gullskrift. I år vil det dermed stå: «20*C+M+B+22». Huskeregelen for bokstavene er navnene til de tre kongene: Caspar, Melchior og Balthasar.

C +M+B+ står for «Christus Mansionem Benedicat»«Kristus velsigne ditt hjem». Vanligvis får man med seg slike velsignede merker hjem fra messen. I koronaåret 2020 fikk vi i stedet et velsignet merke tilsendt i posten. Da jeg åpnet konvolutten, fikk jeg tårer i øynene av takknemlighet. "Velsignet!" stod det på den lille lappen som var festet til merket. Når jeg ikke kan komme til kirken, gjør Kirken det den kan for å komme til meg. Det er så nydelig! For en velsignelse! I tider som dette blir det ekstra tydelig hvordan Kirken er vår store familie, og familien er vår lille kirke.

I fjor gikk vi i en liten lysprosesjon ut til yttergangen vår der vi hadde slukket taklyset. Jeg hadde spurt en av prestene om å få et lite, liturgisk opplegg, og det fikk vi. Kanskje du også ønsker å velsigne ditt hjem denne Helligtrekongersdagen?

Finn fram et kritt, tegn over døren og be: 
«Gud, vår himmelske Far! For å vigsle vårt hjem til deg, tegner vi dette merket over vår dør. Velsign vårt hjem, og gjør det til bolig for din kjærlighet. Ledsag alle som går inn og ut av denne døren med din velsignelse. Vær med alle som er uten tak over hodet. Hold din beskyttende hånd over oss i hele dette nye året, og gi at vi når den tid kommer finner en evig bolig beredt for oss hos deg i Himmelen. Før oss til Kristus, + i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. januar 2022, og her på bloggen 11. mai 2022

10 mai 2022

Aftensang om våren, til en småpike

Sovende småpike. Noe av det beste med våren, er å kunne synge Nordahl Griegs Aftensang om våren igjen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 10. mai 2022

Det er ikke alle kveldssanger som passer å synge hele året. Aftensang om våren av Nordahl Grieg er en av dem. Men når kveldene blir lysere og lammene blir født, DA er tiden inne. Her følger aftensangen og noen flere vårglimt.


I 16 år har det vært sånn, helt siden den førstefødtes første vår i 2006, at jeg har sunget "Det var en deilig, deilig dag" om kvelden. Jeg blir vemodig bare ved tanken på at det en dag kommer en vårkveld da jeg ikke lenger har noen småpike å synge den sangen for. Livet går så fort! Godt at det enda er noen år igjen med kveldssanger.

Aftensang om våren/Det var en deilig deilig dag


Tekst: Nordahl Grieg (1902-1943)
Melodi: Thoralf Borg (1895-1969)

Det var en deilig, deilig dag,
men tenk nå er den over,
og alle som er riktig snill`,
de ligger nå og sover.
Og him'len som var blid og
blå med mange tusen smil i,
begynner først å le igjen
en gang i morgen tidlig.

Og ingen knopper gresser mer
på luftens solblå enge,
de ble så trette stakkars små,
nå skal de sove lenge.
Og alle hvite, søte lam,
de ligger på en låve
og slikker på en liten bror.
Og hyss, nå skal de sove.

Det var en deilig, deilig dag,
men tenk nå er den over,
og alle som er riktig snill`,
de ligger nå og sover.
Og alle stjerner blir så glad`,
for alle stjerner liker
en knopp i blund, et lam i ro
og sovende småpiker!

Teksten har falt i det fri i henhold til Åndsverkloven fordi det er mer enn 70 år siden Nordahl Grieg døde i 1943.

Hvilken melodi?

Jeg synger sangen med den melodien som står i den uunnværlige boken Ved sengekanten fra IKO-forlaget, og som oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Den starter med notene G-E-diss-E-G-F-D-H, det vil si den melodien som Lars Lillo-Stenberg synger her (lenke til Spotify). Det er denne melodien jeg alltid har sunget og som min mor har sunget for meg. På Spotify finner jeg imidlertid en Kari Bremnes-innspilling med en helt annen melodi, som også oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Ikke vet jeg. Jeg har forsøkt å grave i det, men lengre kommer jeg ikke i kveld.

For øvrig: Jeg tror ikke Nordahl Grieg tenkte over det - kanskje fordi han ikke hadde noen småpike å teste teksten på - men iallfall: Når han skriver "og alle som er riktig snill`, de ligger nå og sover" så kan våkne småpiker ta seg nær av det, fordi de ligger jo der og sover ikke ennå. Det innebærer at de defineres som ikke riktig snill. Vår snille og logisk anlagte eldstedatter oppdaget den feilen helt av seg selv, og beordret straks omskriving til "og alle som er riktig snill`, de ligger SNART og sover". Akkurat der tar vi oss altså en kunstnerisk frihet hjemme hos oss. For øvrig følger vi manus.


Nostalgisk glimt av de fire yngste, fra hagen her vi bor, en deilig dag våren 2016.

Et til nostalgisk glimt fra våren 2016, fra Tinkernparken.

Og vips var hun blitt åtte år og alle jentene fra klassen kom i bursdagsbesøk.

En flyvende enhjørning. Kan man ønske seg mer?

En stor dag: Maria har blitt 8 år, og Hogwarts har fått en ny elev i huset Hufflepuff! Maria tok Hogwarts-testen og kom ut som Hufflepuff; det huset på Hogwarts som har flest snille folk. Et godt hus å tilhøre. Elever som hører til i Hufflepuff er kjent for å være "hard-working, friendly, loyal, honest and rather impartial. Hufflepuff was the most inclusive among the four houses; valuing hard work, dedication, patience, loyalty, and fair play rather than a particular aptitude in its students. Hufflepuffs were known to have a strong moral code, and a sense of right and wrong. Hufflepuffs were usually accepting of everyone. Students in Hufflepuff were known to value everyone and treat them as equal."

En ekte vår inneholder konfirmasjoner. På Marias 8-årsdag var vi i konfirmasjonen til et fadderbarn i Fredrikstad. Trøsten for 8-åringen var at hun fikk feire dagen sin med skikkelig barnebursdag dagen før.

Definisjonen på vår: Når du kan erstatte boblejakken med boblevest. Utrolig fint å kunne stoppe innom kirken på vei hjem fra skolen en helt vanlig fredag.

Sokneprest P. Carlo Borromeo Le Hong Phuc leder menigheten i sakramentsandakt klokken 17, før han går i skrifteboksen og er tilgjengelig for skriftemål fram til kveldsmessen klokken 18.

Det er en helt allminnelig fredag, men kirken er pyntet med levende blomster likevel. I 50 dager befinner vi oss i påsketiden. Det må feires - 50 dager til endes.

Midt på alteret er det en monstrans. Og midt i monstransen er Jesus. 
Vi tror at brødet virkelig forvandles og blir Kristi legeme i sin substans. Vi tror at Jesus Kristus er «til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen» i brødet og vinen.

Dette kalles transsubstansiasjonslæren, men det betyr bare enkelt og greit at vi tar Jesus på ordet når han sier: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53) og når det står "Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere.»" (Luk 22,19).

I Den katolske kirke er det mange kjente nattverdsmirakler. Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet. Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig. 
I denne bloggposten kan du lese om et av de mest kjente miraklene: Nattverdsmirakelet i Lanciano.

Det røde lyset i bakgrunnen, kalt evighetslampen, sier: "Jesus er her". I alle katolske kirker vil du finne et slikt tent, rødt lys ved siden av tabernakelet, det lille "huset" der de innviede nattverdsbrødene oppbevares.


Jeg skulle gjerne ha vært her lenger. 20 minutter føles ikke lenge nok. Men vi må videre. Familien venter. Godt at vi kan komme tilbake. Igjen og igjen.

09 mai 2022

Frigjøringsdagen | Gud bevare Norge

Selv under normale forhold er 8. mai en dag til å få klump i halsen av. I år oppleves dagen enda sterkere. Vi må ikke ta freden og friheten for gitt, men verdsette den hver dag. Og ikke minst: Vi må gjøre det vi kan for å beskytte den!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Visste du at hver 8. mai flyr norske jagerfly lavt over Akershus festning og Oslo by? Stas! Vi satte ut balkongflaggene og stod klar på terrassen for å bivåne den store begivenheten. I dag er det 77 år siden freden kom - og ble.


Jagerflyene pleier alltid å fly over Akershus festning i det Kong Harald ankommer, det vil si i det hovedprogrammet til veterandagen starter. Vanligvis er det klokken 12, men i år kom det fire F-35 klokken 15 i stedet, fordi 8. mai falt på en søndag.

Overflyvningen kan ikke akkurat sies å være solid annonsert, men den står iallfall oppført i programmet for veterandagen. Frigjøringsdagen markeres også med høytidelig salutt fra Akershus festning hvert år.

Kongens monogram

Bygården vi bor i ble bygget i 1935-1936, og stod innflyttingsklar i 1937. Bare tre år senere brøt andre verdenskrig ut. Under krigen søkte folk tilflukt i underkjelleren ved flyalarm, noe kjellerveggene fortsatt bærer merker etter. På det tryggeste stedet i kjelleren er monogrammet til Kong Haakon VII risset inn i veggen: H7. Monogrammet ble mindre synlig etter at de nylig malte veggene, men fortsatt er det fullt mulig å se det. I naboleiligheten vår ble det dessuten utført motstandsarbeid under krigen. På den måten kommer krigen nær både fysisk og følelsesmessig. Det gjør frigjøringsdagen og freden også!

Til lykke med dagen og friheten, Norge! Ta godt vare på den! Den er ingen selvfølge!


Fire F-35-jagerfly passerer over Akershus festning 8. mai 2022. Fra denne vinkelen er festningen lettest identifiserbar gjennom de to irrgønne, kobberdekkede tårnene.

«La oss holde fast ved det samhold som har ført oss fram til seier. Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge.
La oss samles i løftet ALT FOR NORGE.»
Kong Haakon VII, 8. mai 1945

Den samme familien har eid bygården helt siden den ble bygget på 1930-tallet. Slik ser veien ned til underkjelleren ut.

Metallforsterket dør ned til underkjelleren. Usikker på hvor "Apollo from" kommer inn i bildet. Kanskje det er resirkulering fordi man måtte bruke de materialene man hadde?

Den lille kroken her er den bombesikreste kvadratmeteren i bygningen.

Slik så Kong Haakon VIIs monogram ut.

Midt i bildet her ser du risset av H7-monogrammet.

H7-monogrammet i Observatorie terrasse.

Rett borti gata ligger minnesmerket etter de som ofret liv og helse for den frie presse under krigen. Hvert år legges det ned kranser her 3. mai, på Pressefrihetens dag. Blomstene er fra Unesco, Norsk Presseforbund og Norsk PEN.


Under okkupasjonen av Norge 1940-1945 undertrykte og forbød nazistene den frie norske pressen.
De illegale og hemmelige avisene som tross forordning om dødsstraff ble spredt over hele landet, var et viktig våpen i motstandskampen.
Totalt 212 mennesker mistet livet i Norge fordi de publiserte ulovlige aviser under krigen. 62 av dem ble henrettet. Mange fikk livsvarige skader.
"Vi minnes våre falne.
Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse.
La oss alltid verne om det frie ord."


Gud bevare Norge

Sitatet av Kong Haakon over her, er hentet fra radiotalen han holdt 8. mai 1945. Her kan du lese hele talen.


Her er et annet viktig sitat av Kong Haakon, fra radiotalen han holdt 17. mai 1945:
«Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet.
Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:
«Norske Mand i Hus og Hytte, Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte, Skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet, Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet, Saa vi vandt vor Ret»

Det gjelder fortsatt. "Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse" som gav oss freden og friheten tilbake.

For å si det med Kong Haakons avslutningsord fra talen 17. mai 1945:
Gud bevare Norge.


05 mai 2022

Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!


Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).
Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".
Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©


 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!


"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:
"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:
Døden er oppslukt, seieren vunnet.
Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier?
Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)


Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen 
i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad 
©


Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

04 mai 2022

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

FRED: Carl Larssons spisestue med Guds Fred over døren.
"Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss."

Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» 


Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».

Disippelen Peter var helt på linje med sin venn Johannes. Peter skriver nemlig: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig». Og han fortsetter: «for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet 4,8)

Over alt der det finnes mennesker, finnes det mengder av synder.
Alle som har prøvd å leve sammen med noen har oppdaget det. Å leve i en familie er noe av det vanskeligste vi gjør, og det blir raskt uutholdelig uten store mengder kjærlighet. Den svenske maleren Carl Larsson (1853-1919) hadde kone og åtte barn. Med andre ord var de ti personer i huset som trengte uendelige mengder av kjærlighet.

Løsningen: Carl Larsson malte Guds fred og kjærlighet over dørene i spisestuen deres. Over den ene døren stod det: «Guds Fred». Over den andre stod det: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt». «Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt». Hører du gjenklangen av Johannes?

Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss. Folk som levde før oss visste det. De skjønte at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Så heng det opp i stuen eller på kjøkkenet: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. februar 2011 og her på bloggen 7. oktober 2012

«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt»


LES OGSÅ: 

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet: "Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre»."

29 april 2022

Ettertanke | Profeten Katarina

STERK KVINNE: Den hellige Katarina av Siena er legdominikaner, skytshelgen for Europa og én av bare 33 personer som har fått Kirkens hederstittel kirkelærer. Skipet hun bærer på dette ikonet er et symbol på Kirken. Sta. Katarinas innsats var en av de viktigste årsakene til at paven endelig brøt ut av sitt babylonske fangenskap i Frankrike og vendte tilbake til Roma.

Gjennom hele Kirkens historie har Gud oppreist mange sterke kvinner. En av dem er den hellige Katarina av Siena (1347-1380) som har minnedag i dag, 29. april.


Da Den katolske kirke var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon, var det to myndige damer – nemlig Birgitta av Vadstena og Katarina av Siena – som fikk i oppgave av Gud å bringe paven tilbake til Roma. ”Vis Dem som en mann, hold opp med å være feig!”, skrev Katarina og oppfordret Pave Gregor XI på det innstendigste til å bryte ut av sitt babylonske fangenskap under franskekongen.

Den frimodigheten og det klarsynet som Katarina viste, er profetens klarsyn og frimodighet. Dagens bibeltekst er hentet fra profeten Jesaja som var aktiv under jødefolkets babylonske fangenskap. Kapittel 54 handler om hvordan Herren tar Israel til nåde igjen. Dette var det helt sentrale temaet også i Katarinas forkynnelse.

Hun forkynte Guds nåde og kjærlighet, og oppfordret tilhørerne til å svare på Guds kjærlighet med anger, omvendelse og hengivenhet. mange omvendte seg at tre prester fikk i spesialoppdrag å bare høre skriftemål fra de mange som ble beveget av hennes klare Kristus-forkynnelse.

Som den andre kvinnen i historien, og som den første lege person, ble Katarina senere utropt til kirkelærer i Den katolske kirke, en hederstittel som bare er blitt gitt til 33 personer gjennom 2000 år.

I dag ber jeg om at Gud skal oppreise mange nye Katarinaer som ser profetisk klart og som kan tale Guds ord, direkte til oss, inn i vår tid og vårt samfunn – med kraft og myndighet. Han kan gjøre det!

Første gang publisert i avisen Vårt Land på Sta. Katarinas minnedag i 2009 da Jes 54,7–10 var dagens bibelord. Første gang publisert her på bloggen 30. april 2013.

LES MER:

  • Les biografien om Sta. Katarina av Siena på katolsk.no her
  • Les biografien om Sta. Birgitta av Vadstena på katolsk.no her
  • Jeg kan også varmt anbefale to hefter utgitt på Maximilian Kolbe Utgivelser: "Den hellige Katarina av Siena" av sr. Anne Bente Hadland O.P. og "Den hellige Birgitta og hennes verk" av Klara Mørkeset. Generelt kan jeg varmt anbefale alle helgenbiografiene fra Maximilian Kolbe Utgivelser.

27 april 2022

NRK-andakt | I ørkenen med Gud


Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.


LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:
"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)
Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no



Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

Denne bloggposten ble første gang publisert her på bloggen 28. april 2018.