Ettertanke | Blodet som renserrrrr

Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem.

Folk satt tett i tett over hele gulvet. Alle ville ha med seg seminaret med Edin Løvås, en forkynner som på dette tidspunktet var langt oppe i 70-årene, mens vi selv var i tenårene. Vi knødde oss sammen så godt vi kunne og lyttet intenst.

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem. Edin Løvås, gamle mannen, fortalte med kjærlighet om det å leve livet sitt sammen med Jesus som lever i dag. Han snakket om å være i Jesus, og om hvordan det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1), for når du er i Jesus, da har du allerede gått over til det evige liv.

Deretter leste han fra disippelen Johannes’ første brev, 1,7-9: 

«Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Det vil si, Edin leste det jo ikke sånn. Han leste det med en stor, rullende R som jeg aldri kommer til å glemme: «og Jesu, hans Sønns blod renserrrrrr oss for all synd». 

Og her var Edins poeng: Jesu blod renset oss ikke bare i fortiden, for 2000 år siden. Det renser oss her og nå. Jesu blod vasker hele tiden vekk syndene dine, slik tårene kontinuerlig vasker øyet.

Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn i boken «Livgivende tegn – 40 katolske skikker og dere bibelskerøtter» (St. Olav forlag).

Så der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.

Jeg lever livet mitt i Jesus Kristus. Og Jesu blod, det renser meg. Her og nå. Det har jeg lært av disippelen Johannes – og av disippelen Edin.

 Første gang publisert i avisen Vårt Land 21. august 2020, da Rom 8,1-10 var dagens bibeltekst

I kyrkja til Røldal eit bilete hekk

so mang ein sæling til frelse,

for sjuk og saare til dette gjekk

og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Besøk Røldal stavkirke

Jeg ligger skikkelig på etterskudd med alt jeg har hatt lyst til å dele med dere på bloggen i høst, så her kommer en "hale" til andakten, med bilder fra Røldal stavkirke og til sist noen av fossene i Oddadalen. 

Sunniva og jeg dro i vesterled i august da vi kjørte til Odda for å hente Hardangerbunaden som var blitt sydd til henne før konfirmasjonen. Hytta til foreldrene mine ligger på Løyning, Seljestad, like ved Røldal, derfor var det naturlig å besøke dette viktige pilegrimsmålet.

Røldal stavkirke er en av de 28 stavkirkene vi har igjen i Norge. Kirken i Røldal ble sannsynligvis bygget i 1275. Hvert år søker mange mennesker hit for å oppleve den spesielle atmosfæren og stemningen som er her - og kanskje også for å søke helbredelse i kropp og sinn?

Et av Norges største pilegrimsmål

I katolsk tid var Røldal Norges tredje største pilegrimsmål, etter Nidaros og Selja. Mange ble helbredet ved det hellige, undergjørende krusifikset som fortsatt henger i kirken. 

Krusifikset er fra omkring 1250. I følge legenden var det en gutt og en blind, gammel mann som fikk krusifikset på kroken da de fisket i Krossfjorden. Mannen fikk synet igjen.

Under jonsokmessen/St. Hansmessen gav krusifikset fra seg en "svette" som hadde helbredende virkning. På krusifikset er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Les mer om det undergjørende krusifikset i Røldal her på katolsk.no.

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.

Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 

Jesu blod - Sanguis Sacrosanctus

Tre av statuene fra Røldal stavkirke er bevart: Av Jomfru Maria, Hellig Olav og erkeengelen Mikael.  Også en vevd messehakel i rød gullbrokade og et nydelig, katolsk alterfrontale fra Røldal er bevart. Både alterfrontalet, messehakelen og disse tre statuene kan du besøke i den fantastisk vakre Kirkekunstsamlingen ved Universitetsmuseet i Bergen. 

Temaet for alterfrontalet er SANGUIS SACROSANCTUS - "den høyhelliges blod" - altså midt inn i dagens tema om Jesu blod - blodet som renser oss fra all synd. 

Når du leter deg fram i frontalemotivet, bilde for bilde, ser du at Jesu blod er sentralt i alle bildene: Når han blir pisket, når han bærer korset, når han henger på korset, når han befrir sjelene fra dødsriket og når han er oppstått fra de døde. Tankene blir ført til det som skjer under messen, når vinen blir forvandlet til Jesu blod, og båret fram som et offer for Gud.

"Vi ber deg, Gud: Velsign denne gave,
gjør den til et fullgyldig offer,
frembåret i ånd og sannhet, deg til behag,
så den må bli for oss din elskede Sønns,
vår Herres Jesu Kristi
legeme og blod."

(Sitat fra den eukaristiske bønn 1/Den romerske kanon) 

Pilegrimsvandring til Røldal

Pilegrimsfarten til Røldal holdt aldri helt opp, selv ikke da det var forbudt og straffbart å drive med "pilegrimeri". Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. 

I våre dager har pilegrimsvandringen fått en ny renessanse. Jeg har skrevet om vår katolske pilegrimsvandring til Røldal her på bloggen tidligere, i bloggposten "Engler og profeter". Der finner du mange bilder fra pilegrimsvandringen vår. 

Denne bloggposten som du leser nå, blir en slags "Røldal: Del 2", der du finner mange bilder fra selve stavkirken.

En uavsluttet alterring med dyp symbolikk: Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre delen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.

Altertavlen er fra 1629, derfor er det så mange ord ("katekismetavler") i stedet for bilder - et resultat av reformasjonen.

Røldal stavkirke er fortsatt soknekirke for bygda. Den nydelige rosemalingen er fra 1600-tallet.

Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)

Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.

Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.

LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger m.a.o. til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)

Det er ikke langt å kjøre fra Røldal til Låtefoss. Denne mektige tvillingfossen i Oddadalen var en stor attraksjon allerede på 1800-tallet.

Vilt og vått i Oddadalen, "Fossenes dal". Alltid gøy å åpne bilvinduet når vi kjører forbi denne fossen. Her blir du virkelig dusjet - og minnet om dåpens vann. 

"Så der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham."

Oddadalen er full av ville, vakre, mektige fosser. I den ca. ti kilometer lange dalen er det hele sju fosser. Er det rart jeg elsker Hardanger og synes det er stas at morsslekten min kommer herfra?

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet. (Les mer i bloggposten "Ettertanke | Det overjordiske vannet".)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - med mange bilder fra katolsk pilegrimsvandring til Røldal

Ettertanke | Det overjordiske vannet - om dåpens vann og vievannet

Ettertanke | De døde er ikke døde - om hva den halve alterringen forteller oss: "Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden."

Ny salme om Sankta Sunniva av Anne Kristin Aasmundtveit

Sankta Sunniva i et alterskap fra Austevoll, på Universitetsmuseet i Bergen, Kunst og kulturhistoriske samlinger, fra deres store og vakre samling av kirkekunst fra middelalderen - den vakreste i Norge, og en av de vakreste i hele Europa.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Forfatteren Anne Kristin Aasmundtveit har skrevet en helt ny salme om Sankta Sunniva. Her kan du lese den og lytte til den.

Aasmundtveit har tidligere gitt ut boken "Alle år har du sett meg" (Verbum forlag), med bibeltekster, bønner og selvskrevne salmer gjennom kirkeåret. Hun har også et stort hjerte for den keltiske, kristne arven, og har skrevet bøkene "Pilegrimen i deg" og "Alle mine veier - en pilegrims vandringer" (også Verbum forlag). Til daglig arbeider hun i Bibelselskapet der hun jobber som rådgiver og bibelforteller.

Vinden fra vest

Sunniva-salmen hennes er blitt en nydelig tekst om Sankta Sunniva, havet, dyp, tåke, storm, vinden fra vest og om å finne sitt hjem hos Gud. «Du bærer oss, Gud, gjennom storm og sjø, hos deg har vi funnet vårt hjem.»

Spesielt glad er jeg i linjen der hun skriver om Sta. Sunniva i båten, på vei over havet fra vest: "i din hule hånd er kimen til kirken her nord". Den hellige Sunniva nådde Norge på øya Selja, som dermed ble stedet der Kirken i Norge ble født, gjennom martyrenes blod. Kristentroen kom til Norge fra vest.

Her er salmeteksten:

Sankta Sunniva

La vinden fra vest blåse tåken bort!

Fortvil ikke, kursen er satt.

La bølgene vugge deg trygt til ro.

Følg stjerner som lyser i natt.

Du drar over hav,

du drar over dyp,

la bølgene skyve deg frem.

Må båten din bære deg dit du skal

og landet vårt gi deg et hjem.

Du kommer med tro og med håp fra vest

på flukt fra din hjemlige jord.

Du vet ikke at i din hule hånd

er kimen til kirken her nord.

Du drar over hav,

du drar over dyp,

la bølgene skyve deg frem.

Må båten din bære deg dit du skal

og landet vårt gi deg et hjem.

Bønn:

La vinden fra vest blåse tåken bort!

Vår Gud, se at kursen blir satt.

Gi håpsfylte seil til hver utrygg sjel.

La stjernene lyse i natt.

Vær nær over hav,

vær nær over dyp,

mens bølgene skyver oss frem.

Du bærer oss, Gud, gjennom storm og sjø,

hos deg har vi funnet vårt hjem.

© Tekst: Anne Kristin Aasmundtveit, publisert med tillatelse

Helge Harila har laget en lett-å-synge-melodi til salmeteksten. Den kan du høre i en video på Facebook-siden hans (under her), fra fremføringen under Drammen Sacred Music Festival nylig. Salmen er inspirert av den irske/keltiske sangtradisjonen, og fremføres av Ingrid Grøvan på vokal, Runar Nørsett på flygel, Espen Grundetjern på kontrabass, Kenneth Ekornes på trommer/perk og Frøydis Grorud på fløyte (ja, hun som spiller sax i Beat for beat).

Vær så god, her er Sunniva-salmen:

Du liker kanskje også disse bloggpostene:

• Sankta Sunniva og Selja
• Sunnivalegenden ved åpningen av kystpilegrimsleden på Selja

Morgenbønn av St. Bruno | Den hellige Birgitta av Vadstena | Vår Frue av Rosenkransen

Det er så mye som skjer i den katolske kalenderen til enhver tid, at det er jo helt umulig å fortelle om alt. Men her er tre skatter fra i går og i dag: Minnedagene for St. Bruno, Sta. Birgitta av Vadstena og Vår Frue av Rosenkransen.

I går, 6. oktober, var det minnedagen til den hellige Bruno Karteuseren, som grunnla karteuserordenen. Les mer om ham her på katolsk.no.

Morgenbønn

Her er en nydelig morgenbønn skrevet av St. Bruno (oversatt fra fransk av Ingvild Aavitsland):

"Herre, i denne begynnende dagens stillhet kommer jeg for å be Deg om sinnsro, visdom og styrke.

I dag vil jeg betrakte verden med øyne som er helt fylt av kjærlighet.

Jeg vil være tålmodig, forståelsesfull, mild og klok, og se forbi førsteinntrykk, se Dine barn slik Du selv ser dem, og altså se kun det som er godt i hver enkelt.

Lukk mine ører for all baksnakkelse, bevar min tunge fri for all ondsinnethet.

Måtte kun de tanker som velsigner forbli i min sjel, og måtte alle som kommer i nærheten av meg merke Ditt nærvær.

Kle meg i Din skjønnhet, Herre, slik at jeg hele dagen lang åpenbarer Deg. Amen."

Foto: Catholic News Agency

Den hellige Birgitta av Vadstena

I Trondheim finner du et av klostrene til Birgittasøstrene. På primstaven finner du i dag britemesse, som feires på translasjonsdagen til deres grunnlegger, den hellige Birgitta av Vadstena, skytshelgen for Europa (1303-1373). Les helgenbiografien til den hellige Birgitta her på katolsk.no. Hun var litt av en dame - noe du sikkert skjønner av at hun er blitt utropt til skytshelgen for hele Europa.

En av mine favorittbønner er laget av nettopp dette forbildet mitt. Her er den:

"Herre, vis meg veien,
og gjør meg villig til å gå den!" 

Den hellige Birgitta av Vadstena

• Funfact: Birgitta av Vadstenas ektemann het Ulf. Den ikke ukjente katolske konvertitten Ulf Ekmann er gift med Birgitta. Sverige har fått sin "Birgitta og Ulf nr. 2" der, altså.
• Birgittasøstrene: Her kan du besøke nettsiden til Birgittasøstrene i Trondheim. Du kan overnatte i gjestehuset deres (de har 20 gjesterom) og du er hjertelig velkommen til å delta i søstrenenes tidebønner, tilbedelse og messer. Her finner du oversikten over dagsplanen deres. Skal du til Roma? Der er Birgittasøstrenes gjestehus ved moderhuset deres Piazza Farnese et populært sted å bo.

Den hellige Birgitta på et alterskap i Salems kyrka.
Foto: Wikimedia Commons

Vår Frue av Rosenkransen

7. oktober ferer vi også Vår Frue av Rosenkransen, les mer her på katolsk.no. Dette gjør vi til minne om den 7. oktober 1571, som er et av de mest avgjørende øyeblikkene i Europas kristne historie.

På denne dagen i 1571 fant et av de helt avgjørende sjøslagene i Europa sted. Ved Lepanto i Hellas stod en forsvarsflåte fra det kristne Europa overfor en langt mektigere tyrkisk angrepsflåte. Pave Pius V visste at den kristne flåten var materielt underlegen muslimene, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen. Mens slaget sto ble rosenkransen bedt i gateprosesjoner i Roma.

I seierens time skal den hellige pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud.

I dag vet vi at Lepanto-seieren hindret en tyrkisk invasjon av Europa og var avgjørende for Europas kristne historie. Derfor ble oktober rosenkransmåneden, og 7. oktober er minnedagen for «Vår Frue av Rosenkransen».

• Les mer om rosenkransens historiske betydning her i ettertanken min "Når du er under angrep".
  
  
• Her på katolsk.no kan du lese manger artikler om rosenkransen, ikke minst om hvordan du kan be den.

"Slaget ved Lepanto" av Gustave Doré.

Vår Frue av Rosenkransen. Rosenkransen er en Kristus-sentrert bønn. Les artikkelen "Rosenkransen - en skole i Kristusetterfølgelse" av Maria Juntilla Sammut her på katolsk.no.

Og dette var altså bare en liten smakebit fra to dager. Det er mange flere helgener som har hatt minnedager disse to dagene. Ta gjerne en kikk på minnedagene for oktober her på katolsk.no. Det er til å bli overveldet av! Og inspirert, så klart :)

Baby overlevde abort, fikk møte moren 30 år senere

Foto: Skjermdump fra EWTN/YouTube

I 30 år levde Melissa Ohdens mor med sorg og dyp skyldfølelse for at hun hadde tatt livet av barnet sitt - trodde hun. Men datteren hennes, Melissa, overlevde senaborten, og ble adoptert til en god familie. Som voksen har hun fått god kontakt med sin biologiske mor.

Har du fem minutter? Da synes jeg du skal få med deg dette intervjuet som EWTN har gjort med Melissa Ohden. Her forteller hun åpent om hva det gjorde med henne som 14-åring å få vite at hun hadde overlevd en abort. Hun forteller også om møtet med moren, og om den kjærligheten hun har til den biologiske moren sin, som ble presset til å utføre aborten som 19-åring. 

En sterk historie, uten at den blir sentimental. Det her er bare levd liv, rett og slett. I USA er det i mange stater lov til å foreta abort helt fram til fødselen. Da blir drapet så mye mer synlig, og derfor er også abortmotstanden så mye sterkere i USA.

Åpner ikke videovinduet seg? Klikk her: https://youtu.be/WyDdjsZut8Y

Har du mer tid? Da vil du kanskje også se dette interessante halvtimeslange intervjuet med både Melissa Ohden og Claire Culwell, som begge overlevde abort:

Åpner ikke videovinduet seg? Klikk her: https://youtu.be/0b8aaxp9bQk

Abort helt til fødselen

På nasjonalt nivå USA finnes det i dag ingen juridiske hindringer for en mor som søker abort, uavhengig av abortgrunn, og dette gjelder på hvilket som helst stadium av graviditeten - det vil si helt fram til fødselen. Så lenge barnet fortsatt befinner seg i livmoren har moren rett til å ta livet av det.

The official report of the U.S. Senate Judiciary Committee, issued in 1983 after extensive hearings on the Human Life Amendment stated that:

"Thus, the [Judiciary] Committee observes that no significant legal barriers of any kind whatsoever exist today in the United States for a mother to obtain an abortion for any reason during any stage of her pregnancy."

Dette gjelder altså på føderalt nivå. På delstatsnivå foreligger det som oftest likevel visse restriksjoner. Spesielt det siste tiåret har det blitt vanskeligere å få abort i USA. Motstanden mot abort øker spesielt blant den yngre generasjonen. Hvert år den 22. januar arrangeres "March for Life" i Washington D.C. Det er et mektig syn: Et tog bestående av 650 000 mennesker, der over halvparten er under 30 år gamle! Dette er Pro Life-generasjonen. Den er ung og voksende.

Gianna Jessen and the silent holocaust

Til slutt: Gianna Jessen er en annen kjent kvinne som overlevde en senabort da moren var 7,5 måneder gravid. Her er hennes mest kjente tale. Den er vel verdt å se!

"The silent holocaust didn't win over me." "If abortion is merely about womens' rights, then what were mine?" Til de som måtte bli redd: Historien hennes er ikke grotesk eller fæl å høre på. Den er flott og sterk, full av liv, styrke, glede og håp. Lytt!

Åpner ikke videovinduet seg? Klikk her: https://youtu.be/kPF1FhCMPuQ

Katolsk konfirmasjon og første hellige kommunion

Foto: Terje Skjerdal og Ragnhild H. Aadland Høen

For en velsignet konfirmasjonsdag! Sunniva mottok fermingens sakrament av biskop Bernt Eidsvig på lørdag, og alle hjerter fryder seg. To uker før det mottok Johannes sin første hellige kommunion (nattverd).

I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament som gir kristen vekst, ved at sakramentet gir deg Den Hellige Ånd på en spesiell måte, som en utdypelse av dåpens nåde. 

Den som er fermet, "får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør", sier den katolske katekismen. 

Konfirmasjonens virkning

Det var kort oppsummert. Her er hva Den katolske kirkes katekisme sier om virkningene av fermingens sakrament:

§1302. Det fremgår av feiringen at det som virkes i fermingens sakrament, er den spesielle utgydelse av Den Hellige Ånd, slik den ble apostlene til del pinsedag.

§1303. Av den grunn gir fermingen vekst og utdypelse av dåpens nåde:

• den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud som gjør at vi kan si: "Abba, Far" (Rom 8, 15);
• den gjør oss sterkere til ett med Kristus;
• den øker i oss Den Hellige Ånds gaver;
• den gjør vårt bånd til Kirken mer fullkomment;
• den gir oss særlig styrke fra Den Hellige Ånd til å utbre og forsvare troen ved ord og gjerning som Kristi sanne vitner, til modig å bekjenne Kristi navn og til aldri å skamme oss over korset:
• "Kom i hu at du har mottatt det åndelige tegn, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd og gudsfrykts Ånd, og bevar det du har fått. Gud Fader har merket deg med sitt tegn, Herren Kristus har bekreftet deg og har lagt i ditt hjerte Åndens pant." St. Ambrosius

§1304. Fermingen, på samme måte som dåpen som den avslutter, meddeles bare én gang. Fermingen preger nemlig inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, "character", som er tegn på at Jesus Kristus har merket en kristen med sin Ånds segl ved å ikle ham kraft fra det høye til å være vitne for seg.

§1305. Denne "character" fullkommengjør de troendes allmenne prestedømme som blir gitt i dåpen, og "den som er fermet, får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør (quasi ex officio)".

Vakker konfirmasjonsmesse i vakre Trefoldighetskirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Biskopens bønn

Her er bønnen som biskopen ba for konfirmantene, rett før de mottok sakramentet:

"Høytelskede, la oss be Gud, den allmektige Fader,
at han må utøse den Hellige Ånd over disse som han har gjort til sine barn,
og som ble gjenfødt i det evige livs dåp.
Han styrke dem og gjøre dem likedannet med Kristus, Guds Sønn." 

Deretter følger bønnen om at konfirmantene må få Den Hellige Ånds sju gaver. Biskopen strekker hendene ut over konfirmantene og sier:

"Allmektige Gud, vår Herres Jesu Kristi Far, 

du fridde disse dine barn fra synden og gjenfødte dem av vann og Ånd.

Herre, inngi dem den Hellige Ånd, Trøsteren,

gi dem visdoms og forstands Ånd,

råds og styrkes Ånd,

kunnskaps og fromhets Ånd;

fyll dem med gudsfrykts Ånd.

Ved Kristus, vår Herre."

Den Hellige Ånds sju gaver er altså: visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt.

Den kristne bønneretningen er mot øst, derfor er alle gamle, norske kirker vendt mot øst - etter kristen tradisjon.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ved bønnen nedkaller biskopen Den Hellige Ånd over dem som skal fermes. 

Ved håndspåleggelsen formidler han Åndens gaver. Selve håndspåleggelsen symboliserer Åndens velsignelse.

Salvingen med krisma (vigslet olje) på pannen, og ordene «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl» stadfester konfirmantens dåpspakt. 

Gud bekrefter hva Han gav i dåpen, og konfirmanten bekrefter sin vilje til å leve som en kristen.

På samme måte som i dåpen, skal den som fermes ha en fadder. Konfirmanten velger fadder selv. Sunniva valgte gode Kristine Dingstad.

Konfirmanten salves med krisma (vigslet olje) på pannen, og ordene «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl». Konfirmanten svarer: «Amen.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Unormalt år

Normalt reiser biskopen rundt i hele bispedømmet til alle menighetene for å gi fermingens sakrament. Det er noe av det kjekkeste og fineste han gjør gjennom året, sa han i prekenen sin. I det rare året 2020 ble det imidlertid kun konfirmantene i biskopens egen menighet, St. Olav katolske domkirkemenighet i Oslo, som fikk bli konfirmert av biskopen. 

Foto: Terje Skjerdal

Forbønnene

Forbønnene som ble bedt under konfirmasjonsmessen var så utrolig fine at jeg gjerne vil ta dem med her.

Biskopen: La oss be til Gud, den allmektige Fader. Den Hellige Ånd forene oss i én tro, ett håp og én kjærlighet. La oss derfor samles i felles bønn.

Konfirmant 1: For Guds hellige Kirke, i enhet med vår hellige far, pave Frans, vår biskop Bernt, og alle biskoper: at Den Hellige Ånd må samle oss alle i troens og kjærlighetens enhet, og la Kirken vokse frem til Herrens gjenkomst, 

la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 2: For oss konfirmanter som er blitt styrket ved Den Hellige Ånds gaver: at vi må være rotfestet i troen og grunnfestet i kjærligheten, så vi ved hele vårt liv kan bære vitnesbyrd om Kristus,

la oss be til Herren, vår Gud.

 

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 3: For våre foreldre og faddere, og alle som har gitt troen videre til oss, at de fortsetter i ord og gjerning å følge i Kristi fotspor,

la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 4: For vår menighet: At du, Herre, vil ta imot oss alle, som et offer til din ære, 

la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 5: For hele verden: at menneskene, som har den samme skaper og Far, må anerkjenne hverandre som brødre uten forskjell på folk, og at de av et oppriktig hjerte må søke Guds rike, som er fred og glede i Den Hellige Ånd,

la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Biskopen: Gud, du gav den Hellige Ånd til dine apostler, og du ville at de og deres etterfølgere skulle gi Ånden videre til alle troende. Hør vår bønn, og la din miskunn virke i de troendes hjerter med den samme kraft som dengang evangeliet ble først forkynt. Ved Kristus, vår Herre.

Alle: Amen

På slutten av messen mottok alle konfirmantene Bibelen i YOUCAT-utgave og fikk kort med en hilsen fra biskopen.
Foto: Terje Skjerdal

Alle fikk Bibelen

På slutten av messen mottok alle konfirmantene Bibelen i YOUCAT-utgave. Dette er en fantastisk flott Bibel, med forklaringer og tips som gjør det mye lettere å bli kjent med Bibelens innhold.

YOUCAT-Bibelen er på 438 sider, og inneholder utdrag fra de mest sentrale bibelstedene. Det gir et godt overblikk over hele den store fortellingen om Guds frelsesplan. Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 2011.

Hver bok i Bibelen introduseres for seg og settes inn i sin store sammenheng, gjennom både kommentarer, sammendrag, sitater, spørsmål og henvisninger til YOUCAT-katekismen. Boken inneholder også kart, forklarende tekst og en mengde bilder og tegninger.

Utvalg, presentasjon og utdypende kommentarer er ved internasjonalt anerkjente bibelteologer i samarbeid med unge mennesker. Pave Frans har skrevet forordet og han anbefaler YOUCAT-Bibelen varmt:

«Du holder noe guddommelig i hendene dine.

En bok som står i brann!

En bok som Gud snakker gjennom!»

YOUCAT-Bibelen er perfekt for unge kristne, for nybegynnere og for alle som trenger litt hjelp i bibellesningen. Som pave Frans oppfordrer til i forordet:

«Bibelen er ikke til for å stå i bokhylla,

du skal ha den tilgjengelig for å lese i den ofte,

hver dag, både alene og i fellesskap»

Her på St. Olav forlags nettside kan du bla i YOUCAT-Bibelen og lese pave Frans’ forord. Og selvsagt kan du også kjøpe den :) Anbefales!

Utgangsprosesjon til mektige «Store Gud, vi lover deg».
Foto: Terje Skjerdal

Strålende solskinn over den vakre Trefoldighetskirken i nydelig, varmt høstvær.
Foto: Terje Skjerdal

O, lykke!
Tusen takk til alle som var med og ba for denne velsignede dagen!
Foto: Terje Skjerdal 

Kort med personlig underskrevet hilsen fra biskop Bernt Eidsvig: «Måtte Den Hellige Ånd alltid opplyse deg til å gjøre godt og leve et liv i bønn.»
Foto: Terje Skjerdal

Kvelden før dagen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter middag med røkt lammelår fra Hardanger (røkt og stekt av Besten), var det tid for kaker, Kahoot og enda flere taler.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Mmm, de smakte så godt, med de søteste jordbær fra Hardanger!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sunniva hadde laget de nydelige blomsterdekorasjonene til festen 🌸🌿
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den niende og siste taleren var lillesøster Maria. Med manus, sånn som de andre, så klart.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Epilog

Det har skjedd mye i 2020 som jeg ikke ennå har klart å finne tid til å dele her. Men to uker før Sunnivas konfirmasjon, mottok altså Johannes sin første hellige kommunion! I de fleste katolske land er dette en enda større dag enn konfirmasjonsdagen. Her følger noen glimt fra Johannes' store dag, 5. september 2020.

Inngangsprosesjon. Barna kommer inn med dåpslysene sine tente. (Dette er altså lys vi har tatt vare på siden dåpen for 8 år siden.) Her går Johannes rett foran skoleprest Johannes Ottersen. Før barna mottar sin første hellige kommunion, går de to år til katekese (trosopplæring). Barna som går på St. Sunniva skole kan velge mellom ukentlig katekese på skolen i SFO-tiden eller månedlig katekese sammen med alle de andre i menigheten (en søndag i måneden kl. 10-14). Johannes gikk til katekesen på skolen, og mottok derfor sin første hellige kommunion i skolekapellet; St. Josef kirke.

Storebror Olav (til høyre) var ministrant under messen og fikk ringe i bjellen under elevasjonen av det forvandlede brødet og vinen.

Hellig øyeblikk. For første gang.

Den hellige Josef - Sanctus Josephus - løfter fram Jesus.
Det er et nydelig kapell St. Sunniva skole har.

Glad gutt (8). Stor dag for stolt kar. Uten slips, for da han skulle ta slipset på i bilen viste det seg at det var blitt for lite siden sist. De spretter i været, de her barna!

Les også:

• Høytidsdag | Første hellige kommunion - en mer utfyllende bloggpost om den første hellige kommunionen, fra Olavs høytidsdag i 2018.

Les mer om nattverden/kommunionen:

• Jeg anbefaler boken "Bröd som bryts" av Wilfrid Stinissen. Den er på bare 95 lettleste sider, og du får den for kun 108 kroner hos Akademika. Boken er utsolgt fra forlaget og også hos de fleste nettbutikker. Akademika er en av de siste bokhandlene som har noen eksemplarer igjen.

Her er Topp 10-listen med bloggposter om nattverden:

1. Ettertanke | Vi vandrer i tro, uten å se
2. Ettertanke | Englenes brød
3. Ettertanke | Å drikke Jesus
4. Ettertanke | Balkongbrødet fra himmelen
5. Kristi Legeme på Festplassen
6. Nattverdsmirakelet i Lanciano
7. Ettertanke | Løsepengebrødet
8. Forvandlingen og den røde lampen
9. Ettertanke | Det evige øyeblikket
10. Ettertanke | Irritererende dumme gjester

Hvis du vil få opp alle de 29 bloggpostene som er tagget med "nattverden/eukaristien", klikker du her.

Ettertanke | Guds timing

St. Johannes Eudes (1601-1680)

Prestegjerningen til den hellige Johannes Eudes (1601-1680) startet med en bråstopp. Var det ME han fikk? Iallfall: 24 år gammel ble han slått av en uforklarlig sykdom som gjorde ham så fysisk svak at han ikke kunne utføre noen plikter. I to år var han i retrett mens han ba og leste. Og ventet. 

To år med venting. Det er det ordet pasient kommer av: patientia. Tålmodighet.

«Vent på Herren» er et budskap som gjentas igjen og igjen i Bibelen. Fordi så mye handler om dette: At ting ikke bare må være rett, det må få skje i Guds tid. Og Guds timing er alltid perfekt.

Når det først løsnet for Johannes, løsnet det noe inderlig. Så fort han kom seg, reiste han dit pesten herjet i Frankrike. I to måneder utførte han både medisinsk og åndelig tjeneste for de syke, de døende og de som var i fare. 

Tre år senere angrep pesten Caen, og «nok en gang risikerte Johannes livet ved å pleie de syke, som var forlatt av de fleste av frykt for smitte», skriver p. Per Einar Odden på katolsk.no. For å unngå faren for å smitte de andre brødrene i oratoriet, bodde han i en stor tønne midt på en åker. Han ble selv alvorlig syk, men han kom seg.

Fra 1631 og i de følgende ti årene var Johannes hovedsakelig opptatt med misjonen. All slags tiltak ble brukt for å trekke så mange mennesker som mulig: Prosesjoner, andakt for korset, skuespill, pantomime og solid opplæring i troen. Ukene med hardt arbeid ble avrundet med kall til omvendelse og generalskriftemål. «Forkynnerne slår i buskene mens skriftefedrene fanger fuglene!» sa omvendelsespredikanten Johannes.

På denne tiden var Kirken i Frankrike i desperat behov for reform. Det hersket uvitenhet blant presteskapet, og blant folk uten utdannelse florerte overtroen. I løpet av misjonsturene sine hadde Johannes erfart at prestene trengte reform enda mer enn hjorden gjorde. Han ble overbevist om nødvendigheten av å opprette gode seminarer – altså utdanningsinstitusjoner for prester.

I 1643 grunnla han «Kongregasjonen for Jesus og Maria» («Eudistene») for å preke i byområder og å drive seminarer for å utdanne ivrige og dyktige prester. Han grunnla hele seks presteseminarer rundt omkring i Frankrike.

Johannes sluttet aldri med sine kraftfulle prekenturer, og han søkte spesielt dem som var utenfor kirken. Som 74-åring prekte han utendørs hver dag i ni uker i kaldt vintervær. Det slet ham ut, og hans dager med aktivt arbeid var praktisk talt over – etter 110 misjonsreiser. 

Johannes døde fredfullt den 19. august 1680 i Caen, nesten 79 år gammel.

Johannes Eudes regnes som en av de viktigste reformatorene i den franske kirken på 1600-tallet. Hans minnedag er i dag, på dødsdagen 19. august. Og hvem vet, kanskje var det Guds timing at du fikk høre om ham akkurat i dag?

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 19. august 2020, da Jes 64,1-7 var dagens bibeltekst

Les også:

• Les biografien til den hellige Johannes Eudes her på katolsk.no

Ny bok: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet

Faksimile av bokomslaget.

Sammen med 14 andre mødre har jeg vært med på å lage den boken som vi skulle ønske at noen la i hendene våre den gangen vi ble mammaer: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet - en gavebok fra Luther Forlag. Kanskje du kjenner noen som trenger den?

Mine tre tekster heter «Den fyrste song», «De magiske ordene» og «Når alt du har er to fisker og fem brød». 

He er de tre tekstene mine, kort presentert:

• Den fyrste song handler om kveldssangen og kveldsbønnen. Om sangens betydning fra før du blir født og til du "sliten trøytnar av". Om å trenge trøst og å finne hvile.
  
  
• Når alt du har er to fisker og fem brød handler om det å gi troen videre, om å komme til kort som mamma, om å likevel gi det du har til Jesus og stole på at det er nok.
  
  En smakebit fra denne teksten: "Som fulltidsarbeidende fembarnsmor kommer jeg konstant til kort. Her holdt jeg på å skrive «Som fulltidsarbeidende fembarnsmor føler jeg at jeg kommer konstant til kort.» Men la oss kalle en spade for en spade. Dette er ikke bare en følelse. Det er harde fakta. Stadig vekk ser jeg ned på hendene mine og finner bare to fisker og fem brød der når det er 5000 munner å mette.
  
  Og her begynte jeg på å lage en liste over alt det jeg ikke får til og alt jeg ikke får gjort. Men det hjelper verken deg eller meg. Du har helt sikkert din egen indre liste. Bare hent den fram, så skjønner du hva jeg mener. Jo bedre mor du er, jo mer misfornøyd er du sannsynligvis med dine egne mammaprestasjoner. (Misnøye kommer alltid av avstanden mellom ideal og virkelighet. Gode mødre har høye idealer de forsøker å nå.)

  Poenget mitt er å si: Heia alle slitne mammaer der ute! Ikke tenk for lavt om deg selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus elsker alle barna, og han klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød."

• De magiske ordene - nærmere bestemt de fem ordene "Jesus, jeg stoler på deg".
  
  De første ordene i denne teksten:
  "Noen ord er magiske. Som den første gangen det første barnet ditt sier mamma. Det er kanskje den fineste lyden jeg noen gang har hørt. Eller ta det øyeblikket da presten sa «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Da skjedde det noe.

  Ord er ikke bare ord. Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i.

  Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min – som forvandler mammalivet mitt – hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem."
  
  

Her kan du se kveldens direktesendte boklansering. Jeg vil spesielt anbefale samtalen med psykolog Ingjerd Mella Ulstein (KrF-statsråd Dag Inge Ulsteins kone) og Dag Inge Ulsteins politiske rådgiver Karoline Grosås Nordbø. Ærlig om Grandiosa, fiskepinner og om å ikke en gang få til å kjøre barna til alle barnebursdagene.

Bokinnspurten til denne boka var i mars-april, altså midt i den heftigste koronatiden med hjemmekontor, hjemmeskole og "hjemmebarnehage". Det var ikke heeeelt optimalt, men hvis du ofrer en del søvn (og det er jo småbarnsmødre vant til å drive med), så er det altså mulig å skvise inn bokskriving på toppen av det hele. Jeg skjønner godt at Sigrid Undset skrev sine manus om natta. Det er jo da det er mulighet for å konsentrere seg. 

Magisk og brutalt

Tilbake til selve boka: Noen av mødrene skriver om det ærlige og litt brutale, noen skildrer hverdagene, noen hyller de små og store magiske øyeblikkene. Noen ting kan du le av, noe utvider perspektivet ditt og noe belyser hvor heldig du er.

Vi som har skrevet boken har lyst til å minne deg på at du er elsket og uendelig verdifull som mamma. Vi har lyst til å minne deg på at du aldri er alene om å oppleve det du gjør, og vi har lyst til å heie deg fram.

Tekstene er ulike i stil og lengde. Du finner dikt, essay, lister og helt korte tekster. Boka er på 214 sider og kan leses i deler av gangen, eller alt i en fei. Én gang eller flere.

Dette har blitt ei bok som jeg tror kommer til å få deg som er småbarnsmor til å sitte igjen med følelsen "å, så DEILIG det var å lese den boka". 

Her kan du kjøpe boka hos forlaget.

Tusen takk til redaktørene Maria Celine Lundeby og Ingebjørg Nandrup som spurte meg om å være med. Denne boka tror jeg at kommer til å gjøre mye fint der ute i verden!

Ettertanke | Han er de levendes Gud

I dag feires Jomfru Marias fødselsdag i Kirken over hele verden. «Marimesse om høsten» heter denne dagen på primstaven. Dermed er vi dypt inne i temaet i dagens bibeltekst: Den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Han ber for oss, og de som er forenet med ham ber også for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Vi er ett med dem som har gått foran. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). Hele Kirken er Kristi legeme, og Jesu kropp er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn fra alle oss som er hans.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, av Kirkens tro og Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 08.09.2016, da Matt 22,23-33 var dagens bibeltekst

Les også:

Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.

Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".

Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."

"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."

Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.

“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”

Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:

"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."

“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”

Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.

Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 

As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 

As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.

Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930, forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. Her er et utdrag fra teksten hans:

"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.

The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"

Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Les også:

• Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evensen ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.

Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone ©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone ©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone ©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen ©

Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone ©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.

Les også:

• Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
• Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
• Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.