Søndag i St. Olav domkirke. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Søndagen. Hviledagen som vi trenger så sårt.
Annerledesdagen. Helligdagen. Dagen som er annerledes enn de andre seks dagene fordi den er hellig. Fordi den er Herrens dag.
Herrens dag. Dagen for å møte Gud. Dagen for å gå i kirken og la kirken gjøre det den kan best: Gi oss Jesus.
I morgen er det søndag,
det skinner over jord.
Den deiligste av dagene
for liten og for stor.
Med klokkeklang og kirkegang
og tur i skog og hei.
I morgen er det søndag
og all verden gleder seg.
Vi hadde med tegnesaker. Maria (5) tegnet en flott kirke og en «prest med stav» (eller biskop, som man pleier å kalle det).
SØNDAGSKLÆR: Maria var fornøyd med dagens søndagsantrekk: «Jeg ser ut som en ordfører!»
Etter høymessen var vi på kirkekaffe og spiste vafler og gulrotkake, og møtte både gamle kjente og to nye familier. 20 deilige, hjemmelagde vårruller fra kirkekaffen fikk bli med hjem - katolske kirkekaffer er de beste! Inntektene fra matsalget går til menighetsarbeidet, så det er bare å handle inn store kvanta.
Ikke alle kirker har lekeplass, men det har både St Olav domkirke i Oslo og St Paul kirke i Bergen, fordi de katolske skolene ligger vegg i vegg med kirken. Kjempegøy!
Mmm. Søndagsmat.
Etter kirken og dertilhørende herligheter gikk vi søndagstur hjem gjennom Slottsparken («Mamma, se, Kongen er hjemme!») - hjem til ferdigstilling av Nigella Lawsons sjokoladepavlova (sjokolademarengsen laget vi i går, slik at bare toppingen gjenstod i dag). Ingrid feiret 12-årsdagen sin med de nærmeste venninnene. Veldig koselig.
Det var søndagen sin, det. Det beste er at det bare er en uke til det kommer en ny! Gud skje lov!
Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen. Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012
Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen. Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.
Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.
Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).
I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.
Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.
Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.
Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).
Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.
Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.
Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.
Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo
Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.
På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.
I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden. Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.
«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre.
Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.
Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre:
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.»
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen:
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!
Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst
Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!
Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
VINTERNATT: I dag har jeg snudd primstaven. 14. oktober er første dag på primstavens vinterside. Symbolet er en vott. Ikke fordi det er vinter, men fordi det er minnedagen til Kirkens 16. pave, den hellige pave Callistus (død i år 222). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I dag er det minnedagen for den hellige pave Callistus som har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige, aktive og livsbejaende paver i den tidlige kirken.
Før Callistus ble pave, var han forstander for den kristne
menighetens gravsted ved Via Appia. Disse katakombene kalles ennå San Callisto, og der er 16 paver og ca 200 000 martyrer gravlagt.
Callistus hadde en bakgrunn som slave og straffange før han ble valgt til pave, og han skulle bli en pave som kjempet for likeverd mellom kirkens medlemmer. Til tross for at romersk lov forbød det, tillot pave Callistus ekteskap mellom slaver og frie mennesker.
Helgener og syndere
I kontrast til de gammeldagse rigoristene (som motpaven Hippolyt) forkynte Callistus at
Kirken skal være et
hjem både for syndere og helgener (slik lignelsen om ugresset blant hveten antyder). Derfor skal kirken tilby forsoning til
dem som hadde falt i alvorlig synd etter dåpen, dersom de virkelig angret, og
etter en passende bot.
Callistus var romer fra fattigkvarteret Trastevere der han både ble født og døde. Han ble bisatt i Trastevere ved Via Aurelia, og interessant nok
ikke i S. Callisto-katakomben som er oppkalt etter ham. Pave Callistus døde som den sekstende pave, i år 222.
Tradisjonelle liturgiske pavehansker.
Primstaven
Symbolet for denne dagen på primstaven er en vott, nærmere bestemt en pavehanske. Primstavmerket kan også være et tre uten løv eller en stav (en pavestav).
Dom Erik Varden (45) er fra Østfold og har vært abbed for cistercienserklosteret Mount St. Bernard Abbey i Leicestershire i England siden 2015.
Foto: Br. Martin Horwath, Mount St. Bernard Abbey
Deo gratias! Etter å ha ventet i ti år, er endelig dagen her: Vi får en ny biskop i Tondheim. Og FOR en fantastisk biskop Kirken blir beriket med. En gledens dag for hele Kirken i Norge. Har du lest boken til abbed Erik Varden? I denne bloggposten blir du bedre kjent med både den nye biskopen og boken hans The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.
Dom Erik Varden er oppvokst i en luthersk familie i Østfold. Som tenåring var han agnostiker. Han konverterte til Den katolske kirke som 19-åring, i 1993. Som 26-årig ble han cisterciensermunk. Siden 2015 har han vært abbed i cistercienserklosteret Mount St. Bernard i England. Der hadde han tenkt å bli til sin død (faktisk hadde han lovet det), men Gud hadde andre planer. For to uker siden kalte Pave Frans ham til å bli biskop i Trondheim, og i dag fikk også vi andre vite at slik blir det.
Abbed Erik Varden (til høyre) under Olsokfeiringen i Nidarosdomen 29. juli 2018. Foto: Jan Erik Kofoed
Biskop-elekt Erik Vardens brev
Aller først: Les biskop-elekt Erik Vardens brev til de troende i Trondheim stift, så skjønner du litt mer av hvilken mann det er som nå blir katolsk biskop i Trondheim.
Kjære troende i Trondheim stift!
På festdagen for den hl. Theodor av Tarsus, 19. september, fikk jeg vite at Paven hadde utnevnt meg til biskop av Trondheim. Pavens nuntius til London, som overbrakte nyheten, var godheten selv. Han minnet meg om at Theodor var munk, som jeg; at han likeså, i lydighetens navn, ble bedt om å forlate en livsform og brødre han hadde inderlig kjær. Født i Paulus’ hjemby, fikk han bispedømmet Canterbury betrodd i året 669. Og der, sa Nuntius, ble han til velsignelse - et tegn på Kirkens verdensomspennende, kulturoverskridende enhet. Theodor satte Kirken «på solid grunn», står det i kollektbønnen for dagen, som fortsetter: «la oss også stå stødig på klippen som er Kristus selv, i lydighet mot kallet vi har fått».
«Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.»
At jeg her og nå er litt skjelven, sier seg selv. Men jeg har levd lenge nok til å sanne det Paulus sier i et brev: «Han som kaller er trofast; Han vil gjøre dette.» Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.
Og jeg ser da også frem til oppdraget med glede! Minnet om gjestfriheten, rausheten og gløden jeg møtte i Trondheim i fjor, da jeg hadde æren av å holde Olsokforedrag, er meg til stor trøst når jeg nå innser hva det vil si å gjøre oppbrudd fra det som har vært mitt hjem, min familie. Dere har utrettet store ting i de siste årene, sågar reist en vakker domkirke! Måtte denne bygningen, med sitt åpenbare fokus på de Hellige Mysterier, i et rom med klare linjer som konsentrerer tanken og løfter hjertet, et luftig rom hvor det er høyt under taket, være et bilde på fellesskapet vi får bygge sammen.
For noen år siden var jeg på besøk i et av min Ordens klostre i Irland. Rekruttering var lenge uteblitt der. Fremtiden syntes usikker. I samtale med en gammel munk, et godt, klarsynt menneske jeg satte høyt (og som låpå sitt dødsleie), spurte jeg om det gjorde ham vondt å se sitt livsverk så utsatt? Han svarte kontant: «For klosteret har jeg ingen bekymring; det som gjør vondt, er at Kristus er i ferd med å forsvinne fra Irland.» Utsagnet satte en støkk i meg. Det har siden vært meg til hjelp og inspirasjon. Hvor vesentlig det er å vite hva som virkelig teller!
«I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset ... »
Situasjonen min medbror refererte til, gjelder vel for hele Europa. I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset som ikke lar seg gripe av selv det mest oppslukende mørke, å nære velvilje, å forsones, å fremme et fellesskap tuftet på tillit, i fred, å vitne om at døden har mistet sin brodd, at livet har mening, skjønnhet og ukrenkelig verdighet. Det er et stort ansvar, dette, men også et privilegium — til forvandlende glede.
Måtte Maria, Havsens Stjerne, holde sin ledende hånd over ferden vi nå legger ut på sammen, beriket av en edel arv. I Olavssekvensen står det om Norges Evige konge:
«Her i striden og i trengsla
gjekk Sankt Olav kvikt av lengsla
etter ljos og evigt liv.»
Et eksempel til etterfølgelse!
Jeg ber for dere alle. Be også for meg, og for mine brødre i Mount Saint Bernard, som går inn i en brytningstid. På gjensyn til nyttår. I Jesu navn!
– Vi er selvsagt grunnleggende glade. I tillegg kan jeg si at dette er en mann etter vårt hjerte. Vi synes det er så flott at det nesten ikke er til å tro.
– Hva ved Varden gjør ham til en mann etter ditt hjerte?
– Vi har allerede de to cistercienserklostrene i vår midte. Jeg tror dette treffer noe i den trønderske folkesjelen. Det er noe med en folkelig enkelhet som er veldig rett fram. Og så er han en lærd, ung og sympatisk og vennekjær mann. Alt peker oppover nå, sier Mogstad.
The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance
La oss begynne med bokens egen introduksjon, det vil si teksten som står bakpå boken:
The experience of loneliness is as universal as hunger or thirst. Because it affects us more intimately, we are less inclined to speak of it. But who has not known its gnawing ache? The fear of loneliness causes anguish. It prompts reckless deeds.
No voice is more insidious than the one that whispers in our ear: 'You are irredeemably alone, no light will pierce your darkness.' The fundamental statement of Christianity is to convict that voice of lying.
The Christian condition unfolds within the certainty that ultimate reality, the source of all that is, is a personal reality of communion, no metaphysical abstraction.
Directing us towards this communion, Scripture invites us to remember who we are, where we come from, where we are going. This book examines different facets of Christian remembrance, complementing biblical exegesis with readings from literature. It aims to be an essay in theology. At the same time, it proposes a grounded reflection on what it means to be a human being.
Faksimile fra kapittelet "Remember you are dust" i boken "The Shattering of Loneliness". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Vardens verk er dypt personlig, men samtidig teologisk og prinsipiell. Boken er enkel og samtidig tung av kunnskap. Den er dypt åndelig og samtidig en overraskende praktisk og livsnær veiledning i troens liv. Endelig er den lettlest, men med et vidt utsyn som gjør at man ikke lett blir ferdig med den."
"Vardens personlige beretning om sin vei fra vantro til full kommunion med Den katolske kirke og inntreden i cistercienserordenen er fascinerende i seg selv. Men det er idet forfatteren overskrider dette personlige perspektivet og fletter det inn i Kirkens historie og tradisjon, at boken blir allmenngyldig og relevant.
Det er her det store forfattergrepet kommer til uttrykk, og som hever boken opp på et nivå for seg. Og det er her det blir virkelig interessant. Varden lar historier fra nåtiden speile seg i beretninger fra Kirkens historie og Den hellige skrift. Lærd og elegant knytter han for eksempel Vergil, den svenske dikteren Stig Dagerman og flere andre sammen med helgenbiografier og kjente historier fra Det gamle og Det nye testamente."
THE monks at Mount St Bernard’s, a Cistercian abbey in Leicestershire, rise at 3 o’clock in the morning, to say prayers at 3.30.
Ingmar Bergman called this the “hour of the wolf”, the Abbot, Dr Erik Varden OCSO, says. “When the night is at its thickest and darkest and dawn still seems impossibly remote. The hour of despair.”
The intercessions offered at this time are “for all those who are suffering, who are in pain, who are afraid of the day about to dawn, who perhaps can see no possibility of tomorrow”. This is not a mere exercise of sympathy, he emphasises. “We can actually effectively hold that pain before God, and make it, remarkably, praise. . . Call down the mercy of God into these corners of darkness that it might not otherwise reach because the conduits didn’t exist.
A monk, he explains, with a laugh, is “like a gutter. . . (en rennestein, min anm.) He’s got to try to keep himself uncluttered in order to be an effective conduit of the world’s necessities upwards and of divine mercy down.”
A willingness to stare down the darkness is at the heart of Dr Varden’s new book, The Shattering of Loneliness, which explores the most excruciating aspects of human existence. It begins with his learning, as a child in Norway, of the scars inflicted by torture during the Second World War (“It was as if all the world’s pain had entered, by them, into my protected universe”), and goes on to draw lessons from lives, both real and fictional, tormented by despair.
His own early intuition that human life carried “immense potential for pain” gave rise to a different response: compassion; and, at the age of 26 (via a teenage encounter with Mahler’s Resurrection), entrance to St Bernard’s.
NOVISEN OG ABBEDEN: Br Timothy, novise i Mount St Bernard Abbeys, sammen med abbed Erik Varden (t.v.). Foto: regissør Nick Hamer, som har laget dokumentarfilmen "Outside the City" som har premiere i høst
Tonen av håp
Erik Vardens bok har en sterk, personlig stemme. Han forteller blant annet om den gang han som ung agnostiker, nesten 16 år gammel, lyttet til Gustav Mahlers andre symfoni, "Oppstandelsen". Musikken og teksten traff ham og forandret ham for alltid:
"Ha tro, hjerte, ha tro:
ingenting vil gå tapt for deg.
Hva du har lengtet etter er ditt, ja, ditt;
ditt er hva du har elsket og kjempet for.
Ha tro: du var ikke født forgjeves.
Du har ikke levd og lidd forgjeves."
Og det er denne tonen - evangeliets tone - som bærer gjennom denne boken. Dette er ikke en bok som drar deg inn i mørket. Det er en bok som gir deg lys.
Utdrag fra boken, der Erik Varden forteller om øyeblikket da han hørte Mahlers 2. symfoni - øyeblikket som for alltid forandret hans liv.
Er det vanskelig å lese? Klikk på bildet for å se det i større format.
Fortsettelsen av teksten. Klikk på bildet for å lese det i større format. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Til slutt - hvis du har fem minutter - her er en video fra olsokmessen 2018 der Dom Erik Varden holdt prekenen i Nidarosdomen:
Hva mer er det å si? Jeg vil fremheve dette ene: Denne nye biskopen som Gud velsigner hele Norge med, forteller meg én ting: Det er håp for deg, Norge.
Fine St. Olav domkirke har fått fine, nye kirkebenker. Foto: Ragnhild H Aadland Høen, 20.09.2019
Den beste starten på helga, er å hente Johannes på St Sunniva skole, stikke innom St. Olav domkirke og så gå hjem sammen gjennom Slottsparken i høstsol.
Noen ganger er det viktigere å gå i kirken enn andre ganger. For eksempel når du har noe du virkelig, virkelig ber for. Akkurat nå ber jeg hardt for en familie på fire som trenger ekstra forbønn. (Bli gjerne med og be du også!) Dermed fikk de fire hvert sitt lys i armene på korset i midten her:
Fire lys, holdt oppe av korset i sentrum.
Jeg har tatt så mange bilder her gjennom de siste fire årene, at ansiktsgjenkjenningen på mobilen min har opprettet et eget album i funksjonen "personer" der alle bildene av Jomfru Maria er :)
St. Olav domkirke i Oslo har fått nye kirkebenker, med utskjæringer skåret ut for hånd i Polen. Motivet er St. Olavs kongekrone samt hans martyrattributt: Øksen som han ble drept av. Høvelig for en domkirke som er viet til Norges evige konge. Sancte Olave, ora pro nobis! Hellige Olav, be for oss!
Nydelig kirke. Her er det lett å be. Og alltid er det noen som ber her.
(Dette er for øvrig en riktigere fargegjengivelse av kirkebenkene enn på det forrige bildet.)
Høstsol over St. Olav. St. Olav domkirke er åpen hele dagen. Hvis ikke denne hoveddøren står åpen, kan du gå inn sidedøren til høyre.
Den hellige, gjennomskinnelige apostelen Johannes kikker ut boveddøren. Det er det helgener gjør: De lar Guds lys skinne gjennom seg og inn på oss.
På veien hjem gjennom Slottsparken. Når du er nummer fire av fem barn, er det fint å få tid alene med mamma. Og når du er mor til fem, er det fint å få tid med barna én og én. Nå er det bare Johannes som går på SFO, dermed er det bare én som skal hentes på skolen. Og vips: Lykkelig tosomhet.
Johannes var ikke fornøyd med å ta bilde der nede i slottsbakken. Vi måtte helt opp til toppen. "Mamma, jeg vet akkurat hvor jeg skal ta bilde av deg. Kom!" "Stå der!" "Folkets kjærlighet min belønning" står det på statuen av kong Karl Johan. Foto: Johannes Aadland Høen, 7 år (alle andre foto enn dette er tatt av meg denne helgen)
Det er to kilometer å sparkesykle hver vei til og fra skolen hver dag. Premien er å få yoghurtis på vei hjem hver fredag.
Søndag var jeg så heldig å få med meg foredraget "Kvinnelige helgener og kristningen av Norge" på Historisk museum her i Oslo. Museets fasade er for tiden under restaurering (det rehabiliteres innvendig også, noe som gjør at middelalderutstillingen er mindre enn vanlig). Utrolig flott at Maria og Jesus er blåst opp i stort på fasaden! Det gjør meg glad å se dem hver gang jeg går forbi.
Enebakk-madonnaen - som er avbildet i stort utenfor museet - er bare SÅ yndig og skjønn. Umulig å ikke elske henne ❤️ Jeg er glad for at hun kan beundres på nært hold inne på Historisk museum.Jomfru Maria har sannsynligvis holdt en liljestav i den høyre hånden sin. Liljen er symbolet for uskyld, jomfruelighet og renhet.
Sankta Sunniva-statuen fra Karlsøy kirke i Troms er fra 1520-årene. Sta. Sunniva holder alltid sitt martyratributt: En stein.
Karoline Kjesrud, førsteamanuensis i middelalderkunst ved Kulturhistorisk museum holdt foredraget "Kvinnelige helgener og kristningen av Norge". Her er en statue av "Maria Regina" - Maria som dronning. Slik kom Maria til Norge, som den sterke himmeldronningen.
Karoline Kjesrud poengterte at når kristningshistorien fortelles ut fra et rent maktperspektiv, blir det gjerne kristningskongenes historie som blir fortalt. Dette var da også oppgaven som datidens historikere fikk: De skulle fortelle kongehistorien. Når det gjelder selve kristningsprosessen i Norge, er det imidlertid mer å fortelle.
Kjesrud startet foredraget sitt med å spørre: "Kan man egentlig få et helt folk til å endre holdninger og tro bare ved tvang og makt?" Svaret hennes på det var et klart nei. Du trenger også en retorikk og en forkynnelse som funker, og som gjør at folk omfavner budskapet ditt.
De mannlige helgenene brukte de kvinnelige helgenene, spesielt Jomfru Maria og hellige Sunniva, for å spre sitt budskap. "Maria og Sunniva hadde en betydelig plass i den tidlige kristne tiden i Norge. En vanlig norsk kirke hadde Olav på ett sidealter og Maria på det andre sidealteret," fremhevet Kjesrud. På mange norske alterskap fra middelalderen, er Norges to nasjonale skytshelgener avbildet sammen: Hellige Olav og hellige Sunniva (slik de er det på bildet her). Sunniva symboliserte sterke kvinneidealer som mot, lederskap og jomfruelighet.
Søndag kveld bar det videre til Operaen, der koret Grex Vocalis (1971-2019) holdt sin aller siste konsert. Hovedsalen var fullsatt av folk som hadde flydd inn fra hele Norge for å få med seg denne historiske begivenheten.
GREXIT: En historisk kveld da Grex Vocalis holdt sin finalekonsert.
Jeg intervjuet Grex Vocalis-dirigent Carl Høgset hjemme hos ham tidligere i høst. Resultatet kan du lese i dette portrettintervjuet på korbloggen.no. (Jeg har for øvrig planer om å publisere portrettet her på bloggen også, med kanskje litt flere bilder, pluss en videosnutt hvis jeg klarer å få Høgsets tillatelse.)
Her er en smakebit fra intervjuet:
- Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.
Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.
– Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:
«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»
(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).
– Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.
Det var en stor, stor velsignelse å få oppleve denne konserten. Takk, Carl. Takk, Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.
[...] Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?
– Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?
– Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».
NLMs radiostasjon Radio Sørvest ringte og ville ha et intervju om reformasjonen. Det fikk de selvsagt.
Denne bloggposten gjorde jeg klar for publisering i april 2018, altså for halvannet år siden. Hvorfor den ikke ble publisert da, aner jeg ikke. Men her er den ihvertfall - i oppdatert versjon.
Radioserien "Luther - kjetter og kirkefader" er på i alt ni radioepisoder av 12-13 minutters varighet. Den protestantiske teologen og kirkehistorikeren Ingunn Breistein ved Ansgar Teologiske Høyskole er med i alle episodene. Mitt bidrag er med i første og siste episode.
Den lutherske historiefortellingen om reformasjonen er (naturligvis) ikke slik jeg ville ha fortalt den, men dersom du ønsker å høre reformasjonshistorien slik Norsk Luthersk Misjonssambands radio forteller den, finner du alle episodene her, mellom 11. oktober og 10. november 2017: https://ptro.podbean.com/
"Martin Luther - Kjetter og kirkefader" Foto: P Tro
En annen reformasjonsfortelling
Hvordan ser den norske reformasjonshistorien ut hvis man tar med alle kildene, og ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen?
I det katolske årsskriftet SEGL 2017 kan du lese et dybdeintervju jeg har gjort med historikeren Henning Laugerud om moderne forskning på reformasjonen. (Jeg skal publisere selve intervjuet her på bloggen litt senere.)
Laugerud gav ut boken "Reformasjon uten folk" på St. Olav forlag i 2018. Tror du at du vet noe om reformasjonen? Da MÅ du lese "Reformasjon uten folk".
Follow the money
Det er alltid lurt å følge pengene, når du skal forstå hvorfor noe skjer. Ingunn Breistein (i radioserien nevnt over her) har rett i at penger hadde mye å si for at reformasjonen ble utløst.
Først og fremst handlet reformasjonen om at makthaverne - fyrster og konger - hadde stor egeninteresse i å bli lutheranere: De overtok (det vil si stjal) alle Kirkens rikdommer og landeiendommer. I tillegg slapp de å ha Kirken som en brysom, konkurrerende maktfaktor i samfunnet.
Lutherdommen sørget for at Kirken ble totalt underlagt makthaveren, og de frie biskopene og prestene ble kongens embetsmenn.
I intervjuet i SEGL sier Henning Laugerud:
– I senmiddelalderen utviklet det seg noen misforståelser og misbruk av avlaten. Men vel så avgjørende for at vi fikk reformasjonen, var investiturstriden: Hvem skal styre Kirken? Paven eller keiseren? Fyrstene vil gjerne ha kontroll over Kirken, ikke minst over de store ressursene Kirken eide.
- Når kongen konfiskerer kirkegodset, er det folkets gods han konfiskerer – gods de selv har gitt til Kirken. I tillegg fikk han store skatteinntekter som tidligere hadde tilfalt Kirken. Det er umulig å si at danskekongens motiv for reformasjonen var bare edle og religiøse. Han stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten.
- Kong Christian III stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten, sier historiker Henning Laugerud. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
En blodig affære
Reformasjonen medførte ikke at folk ble frie til å tro etter sin samvittighet, det var det bare Martin Luther som ble. Alle andre måtte tro det som fyrsten/kongen bestemte at de skulle tro.
Da reformasjonen ble påtvunget Norge, var befolkningen hundre prosent katolsk. Det var ingen interesse for eller tilslutning til reformasjonen her i landet før den ble innført med makt av danskekongen i 1536–1537. Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig affære. Det var den faktisk ikke i det hele tatt. Den var også til tider en blodig affære.
- Da kong Christian IIIs leiesoldater seilte mot Trondheim voldtok og plyndret de seg fram i alle bygdene på Vestlandet. Det var også noe av grunnen til at erkebiskopen ikke gikk til åpen krig mot dem slik han kunne ha gjort. Han tok hensyn til brutaliteten til den protestantiske dansk-tyske hæren, som bestod av leiesoldater som hadde vært i krig i ti år, sier Laugerud.
Menneskeskapt katastrofe
Historiker Øystein Rian har kalt reformasjonen for «Den største menneskeskapte katastrofe i norsk historie». Rian er ikke katolikk, men ateist. Henning Laugerud kommenterer:
– Han har et poeng. For hva er det som skjer i reformasjonen? Jo, de kulturelle konsekvensene er radikale. Vi mister troen vår. Vi mister vår selvstendighet. Vi mister det norske språket som erstattes av dansk. Alle norske institusjoner hadde vært drevet av Kirken og blir borte. Sykehus, skoler og alle velferdsordninger blir utradert, og bare katedralskolene startes opp igjen.
- Et offentlig helsevesen – og etter hvert sykehus av noen betydning – ble etablert først fra slutten av 1700-tallet. Da Den katolske kirke igjen ble tillatt i Norge i 1843, er det etableringen av sykehus her i landet, drevet av katolske ordenssøstre, som står i fokus. Dette var kjærkomment fordi behovet var stort. Når for eksempel KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson og andre hevder at det er reformasjonen som har gitt oss velferdssamfunnet, tar hun feil. Reformasjonen hadde stikk motsatt effekt her i landet.
Boken er innkjøpt av Kulturrådet og er dermed å få tak i på biblioteker over hele Norge. Du kan også kjøpe den her hos St. Olav bokhandel, eller du kan bestille den hos din lokale bokhandler.
Foretrekker du e-bok? Ikke noe problem. Her får du kjøpt boken som e-bok hos St. Olav Forlag.
SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge. Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger
Dag Øivind Østereng var tidligere prest i Den norske kirke. I dag er han stipendiat og høgskolelektor ved NLA i Oslo.
I boken sin forklarer Østereng alt på en veldig forståelig måte. Historien hans vil være spesielt gjenkjennelig for alle som har bakgrunn fra det lavkirkelige Norge. Jeg leste ut hele boken hans fra en søndag til en onsdag - anbefales! Hvis du ikke har fem barn og full jobb leser du den nok ut på enda kortere tid ;)
«Sogneprest Dag Øivind Østereng stod midt i Den norske kirke og trivdes i dens tjeneste. Han hadde ingen planer om å forlate den kirken han ble ordinert til prest i, men opplevde at den forlot ham. Mange prester gjorde den samme erfaringen. Hvor smertelig den var, både for troen og livet, er skildret i denne boken. Men dette er bare én av etappene i Dag Øivind Østerengs spennende trosvandring, som begynte i Norsk Luthersk Misjonssamband og førte ham til Den katolske kirke.
Hvert eneste skritt er belagt med rik teologisk refleksjon, og det i en provins av teologien som tradisjonelt har fått lite oppmerksomhet her lands, nemlig læren om kirken. Østereng har gått til Bibelen og bekjennelsen og gjort funn som rusker kraftig opp i tilvante tankemønstre. Dette er en viktig økumenisk bok, som alle reflekterende kristne vil ha utbytte av å lese, ikke minst vi katolikker.»
Eller for å sitere redaktør Tarjei Giljes bokanmeldelse i Dagen:
«Analysene er så presise og klare at Dag Øivind Østerengs bok er et must også for dem som ikke vil følge ham på veien fra Misjonssambandet til Rom»
Derfor ble jeg katolikk - historien om hvordan jeg gikk fra å være en helt vanlig, streit, tradisjonell kristen i Den norske kirke til å bli en helt vanlig, streit, tradisjonell kristen i Den katolske kirke.
Jepp, det blir ekstra høytid over fødselsdagen når du:
blir vekket av bursdagssangen og flagg
forhåndsstemmer på KrF 💛
får bursdagssangen som trestemt mannssang hos Norges Korforbund
får vakre blomster fra Villvin
får nydelige bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel
og får fantastisk hyggelige bursdagshilsener fra så overveldende mange av de fine folkene jeg er så heldig å ha som Facebook-venner. Takk Gud! De er så gode - og så forskjellige! Jeg digger dem. For en flokk!
Den aller fineste gaven i dag fikk jeg fra Maria (5): En fin stein og et lite, hvitt skjell. Maria var så inderlig spent på hvordan jeg kom til å like gavene at det kilte i magen hennes. Hun hadde pakket inn presangene helt selv og var kry som en hane. Helt herlig. Og ubetalelig. Ren kjærlighet, innpakket i gul Post-It-lapp og A4-kopipapir ❤️
For å si det med Frans av Assisis solsang: «Takk, gode Gud, for alle ting» - men først og fremst: Takk, gode Gud, for de tingene som ikke er ting.
Bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel er de beste som kan kjøpes for penger - og de vakreste, både inni og utenpå ❤️
Med de aller beste gavene er de som er innpakket i ren kjærlighet, så klart. Ingenting slår dem.
Johannes (7) var veldig tydelig på at mamma måtte få den vakre, lille buketten, så da ble det både den 👆🏻 og den fine høstbuketten som Villvin komponerte til meg 👇🏻
Høst. Jeg er ikke klar for høst ennå, men gjør så godt jeg kan for å bli venn med den. Kjære september, vær snill med meg.
Glimt fra dagens kontorpult: Det var stas å få bursdagssangen som trestemt mannssang på jobb i dag - og i tillegg få bursdagsgave! Heia Norges Korforbund!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Den skjønneste lille buketten. Nesten like skjønn som han som gav den. Johannes har god smak, ingen tvil om det ❤️
Du liker kanskje også disse lignende bloggpostene:
