SYKT SAMFUNN: "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem." Faksimile: Dagen 4. 1.2014 |
Hva hadde du tenkt dersom du fikk følgende melding på e-post og sms fra barnehagen der barnet ditt går:
”Vi opplever nå flere barn som har opp imot 40 i feber. Noen blir sendt i barnehagen og har fått febernedsettende før de kommer. Vi oppfordrer dere til å ha barna hjemme og la dem bli friske. Sender med skriv om når barnet bør være hjemme fra barnehagen."
Sylvi Ailin Greiner i morsrolleorganisasjonen Tid for barn opplevde nøyaktig dette før jul. Og ikke nok med det: Det er ikke første gang hun får denne beskjeden heller. Hva sier det om samfunnet vårt?
Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Likevel havner vi altså i denne fullendte skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre. Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?
Her er noen fakta: Norges kvinner ligger helt i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, og i Europa-toppen når det gjelder antallet barn vi føder. Norske kvinner har med andre ord Europa-rekordmange barn og jobber rekordmye utenfor hjemmet. Er det rart at vi også har et rekordhøyt sykefravær?
I NAV-rapporten «Arbeid og velferd 2 - 2013» bekymrer etaten seg over at økningen i legemeldt sykefravær på grunn av symptomene slapphet eller trøtthet er på hele 69 prosent fra år 2000 til 2012. I 2012 stod disse symptomene alene for 40 prosent av alle sykemeldinger, uten at pasientene hadde en klar medisinsk diagnose.
Norske kvinner har et markant høyere sykefravær enn menn og forskjellene øker stadig. I år 2000 hadde kvinner 53 prosent høyere fravær enn menn. Tolv år senere hadde forskjellen økt til 79 prosent. Og NAV-analysen blir verre: Hvis du ser på sykefravær som skyldes «symptomer og plager» (uten klar diagnose) hadde kvinner i 2012 mer enn dobbelt så høyt fravær som menn. NAV-rapporten viser at bruken av symptomdiagnoser har økt for både kvinner og menn, men mest for kvinner i alderen 30-49 år. Utviklingen i sykdomsstatistikken er med andre ord alarmerende, spesielt for kvinner i den fasen av livet der vi har barn.
Statistikken er nådeløs. Den viser at dess flere barn en norsk kvinne har, jo høyere risiko har hun for sykefravær. Kvinner i full jobb er spesielt utsatt: Vi gjør det som feministene, NHO og politikerne forventer av oss og det som arbeids- og boligmarkedet krever av oss. Gjør vår plikt i arbeidslivet, gjør vår plikt i familien. Tyner oss til det ytterste hver dag (og natt). Men regnskapet i kroppen går jo ikke opp. Det gjør ikke det.
Den totale arbeidsbyrden på en vanlig norsk kvinnekropp i alderen 30-49 år går generelt ikke opp i dag. Derfor endte den tidligere nevnte Sylvi Ailin Greiner på sykehus før jul. Den yrkesaktive moren hadde alle symptomer på hjerteinfarkt, men det var ikke det hun hadde. Kroppen hennes var bare fullstendig utmattet.
På tidforbarn.no skriver læreren åpenhjertig: «Man presser seg og presser seg til kroppen sier fra om at det er nok. Jeg hadde vært sliten lenge. En tid før dette holdt jeg på å besvime på Sørlandssenteret. Jeg skulle treffe min familie, vi skulle kose oss med pizza med tante og onkel. Jeg skulle bare på toalettet med min datter før vi møtte dem. Der sank jeg sammen. Jeg måtte legge meg på det skitne dogulvet for ikke å bli borte. Jeg måtte berolige min datter om at jeg bare var trøtt.
Jeg prøvde å sende en sms til mannen min, om at han måtte komme, og jeg lurte på hvorfor han ikke kom. Jeg var for omtåket til å merke at jeg hadde ikke trykket på send-knappen. Jeg kom meg etter hvert på det møkkete dogulvet. Til slutt kunne vi rusle ut. Det føltes ille, og det oppleves ille å skrive om det. Men noen må snakke høyt om dette, ellers hardner arbeidslivet enda mer til. Det blir mindre og mindre rom for foreldrerollen, og hvem skal ivareta barna da? Kanskje noen vil foreslå sykesal i barnehagen? Hvem vet?» Ja, hvem vet.
Vi har mye å takke kvinnefrigjøringen for: Stemmeretten, lik tilgang til utdanning og yrkesliv, lik lønn for likt arbeid – i det hele tatt; at kvinner har fått nøyaktig de samme rettighetene i samfunnet som menn har.
Likevel: Frie er vi ikke blitt, er vi vel? I dag er det bare de økonomisk privilegerte som har reell frihet til å velge. Vi andre er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke, helt til vi knekker. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene i 2014.
Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er.
Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber.
Det var ikke sånn det skulle bli. Var det?
Første gang publisert i avisen Dagen lørdag 4. januar 2014