|
MEDIEYNDLINGEN: Sånn er vi blitt vant til å se ham. Da BBC News skulle presentere "Uken i bilder", ble hyrden Pave Frans valgt som toppbilde. Foto: Skjermpdump fra BBC News |
I anledning Pave Frans' ettårsdag i dag har jeg gleden av å kunne dele en kommentar om hva Pave Frans snur opp-ned på - og hva han aldri kommer til å endre på.
Teksten "Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?" ble skrevet av
Eirik A. Steenhoff da Pave Frans hadde vært pave i et halvt år.
I likhet med Steenhoff tenker jeg at mens Pave Benedict ble alt for vrangvillig fortolket/forvrengt av media, blir Pave Frans alt for velvillig fortolket/forvrengt av media, i betydningen at de sekulære journalistene stadig vekk prøver å få det til å høres ut som at Pave Frans er på linje med dem og ikke på linje med Kirkens lære - noe som selvsagt er tull.
Materialismens farer
Jeg skal innrømme at jeg fortsatt er mer glad i Pave Benedikt XVI enn Pave Frans. Faktisk. Vi har alle våre favorittpaver. Pave Frans' har likevel hatt en positiv innvirkning på mitt liv.
Hans klare budskap om fattigdom, rikdom og materialismens farer er en stor inspirasjon for meg og en medvirkende årsak til at jeg/vi våget å selge leiligheten og plassere pengene i Guds rike/på Selja. Når det kommer til alt som har å gjøre med penger liker jeg Pave Frans' radikalitet.
Materialismen med dens dennesidighet er kirkentroens absolutt største trussel i vår verdensdel.
Og så - over til Eirik Steenhoffs tekst:
Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?
Den nye pavens livsførsel og ordvalg
skaper begeistring både i og utenfor Den katolske Kirke. Men revolusjonen blir
ikke slik som du tror.
Av EIRIK A.
STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo
Pave Frans er en
pave som er populær i mediene. Til forskjell fra, vel, alle andre paver. Med et
mulig unntak av Johannes Paul II, særlig i de første årene, da han var på sitt
mest vitale, og så i de aller siste, da han var oldingpaven vi alle
sympatiserte med. Men Johannes Paul fikk også mye kritikk. Han hamret jo
dogmeboken i bordet titt og ofte. For ikke å snakke om Benedikt XVI,
"panserkardinalen" som ble pave.
Men i realiteten har pavene Frans og
Benedikt - ja, alle paver! - mer til felles enn enkelte liker å tro. Frans og
Benedikt har det særlig til felles at de har hatt en tendens til å
feilrepresenteres av mediene.
Benedikt var han gamle, strenge som bare var
opptatt av rett lære og å kritisere samtiden. Hans diverse uttalelser ble
således tolket i denne forståelsesrammen. Andre ganger ble han mer eller mindre
bevisst feilsitert og hans budskap forvrengt: En lærd og imponerende
klarttenkende tale om forholdet mellom kristendommen og islam i Regensburg i
2006, ble redusert til en polemisk passasje om islam - et historisk utsagn,
ikke hans eget - som Benedikt så forsøkte å nyansere og ta avstand fra.
|
Forsiden av The New Yorker 23. desember 2013 |
Pave Frans har hatt en
kommunikasjonsutfordring på den andre enden av skalaen. Dette er nemlig den
snille paven som smiler og vinker og kysser barn og tar trikken.
En veritabel
Disney-pave, altså. Han som ikke vil bo i det store palasset, men heller vil
være sammen med vennene sine i det enkle herberget på den andre siden av gaten.
Han som trives bedre blant de fattige enn blant rike velgjørere og den
kirkelige og verdslige adel, og vil ha en "fattig Kirke for de
fattige". Så han har klokelig droppet de høyeste hattene og de rødeste
skoene. Hvordan kan denne mannen bry seg om rett lære? spør man. Han er jo pave
Benedikts rake motsetning i ett og alt. Dessuten uttaler han seg friskt og
uforferdet om Kirkens situasjon i forskjellige intervjuer. Er dette reformpaven
vi har ventet på? Han som kommer til å snu opp-ned på Kirken og dens skikker og
seder - og ikke minst: dens foreldede og menneskefiendtlige lærepunkter. Kan
ikke også Den katolske Kirke snart gå inn for homofilt ekteskap og abort,
hallooo?
Svaret er delt: Ja, pave Frans
kommer til å snu opp-ned på mangt. Men til det siste spørsmålet er svaret nei.
Jeg gir fem forklaringer:
1. Pave er
pave. Paven har enkelte primæroppgaver.
Kirken tror at paven er Peters
arvtager, ikke bare den forrige paves. Han ble innsatt av Jesus Kristus for å
forvalte troen og den katolske og apostoliske tradisjon til tidenes ende.
Kirkens lære springer ut av troen og tradisjonen. Ja, Kirken kan
forandre sitt syn på saker som ikke er av en læremessig natur. Men den
kan ikke fundamentalt endre selve den trosmessige og moralske lære. Imidlertid
kan - og bør - Kirken betone nye aspekter ved læren gjennom historien.
Dette er selvsagt, da tider og kulturer forandrer seg. Og det er nettopp dette
pave Frans nå forsøker å gjøre.
2. Pave Frans
har en ny strategi
Ja, Frans har en ny strategi,
kanskje til og med en ny visjon for Kirken. Han ønsker å fremheve en
dimensjon ved Kirken som kan kalles den pastorale. 'Pastor' er latin for
hyrde. Kirkens prester og biskoper - med biskopen av Roma, Frans, som den
fremste blant dem - er legfolkets hyrder. Å være en hyrde i denne evangeliske
forstand, betyr å ha omsorg for hele sin saueflokk - og særlig for den ene som
går seg vill (jf. Matt. 18,12-14). Å være en hyrde, er å ha omsorg for synderne
og deres åndelige liv. Denne pastorale omsorg utgjør selve kjernen i Den
katolske Kirkes liv. Utfordringen består i å formidle dette til en sekulær
verden uten å samtidig undergrave Kirkens lære - for budet om nestekjærlighet
og budene om rett livsførsel henger uløselig sammen.
Å fremheve Kirkens pastorale
dimensjon, betyr at man snarere enn å fremheve at "abort er forbudt og en
dødssynd", fremhever den gravide og abortsøkende kvinne som kommer til
Kirkens menn eller kvinner for veiledning og sjelesorg. Det er en kvinne som
søker Kirken i et alvorlig og avgjørende livsvalg. Det er paret som satser på
kjærligheten og søker Kirken for å fullbyrde den i et ekteskap. Det er
ekteparet hvis ekteskap holder på å gå i oppløsning, og de nå forsøker å redde.
Det er den fattige som ikke har tak over hodet, som får det. Alkoholikeren som
vil ha livet på rett kjøl.
Alle mennesker trenger hjelp, og
alle mennesker får plass i Kirken. At Kirken har institusjonalisert pastoral
omsorg og frivillig nestekjærlighet, bør i seg selv være en revolusjonerende
innsikt for dagens mennesker.
3. Paven har
et nytt språk
Den pastorale dimensjon ved Kirken
er en del av pave Frans' personlighet og livskall. Dette er den han er.
Frans fremstår som pastor, ikke pave. Hans språk er derfor ganske annerledes
fra hans umiddelbare forgjenger på Peters stol. Der Benedikt av natur var
forsiktig, mer vant til akademisk diskusjon (og når han først snakket, snakket
han gjerne i hele avsnitt), er pave Frans usjenert og "frampå". Han
er mindre terminologisk enn pave Benedikt, snakker enklere slik at han kan
forstås enklere, enten det er av folket i favelaen eller den
ikke-troende journalisten. Han bryr seg mindre om pavelig etikette og mer om å
nå frem til akkurat den han snakker med, her og nå. Hans selvbevissthet
som pave er ikke like sterk som hans forgjenger. Da blir det lettere å slippe
seg løs i intervjuer - og lettere å bli misforstått.
|
Pave Frans: Person of the Year i Time Magazine |
4. En pave
definerer ikke kirkelære gjennom intervjuer
Pave Frans har møtt endel
journalister det siste halvåret. Resultatet er en rekke lange intervjuer der
paven sier mye om mangt. Men et intervju er ikke det samme som en magisteriell
uttalelse. Et intervju er nettopp et intervju, og ikke en sammenheng hvor definisjon
av kirkelære kan finne sted. Sekulære journalister som vil ha svar på
grunnleggende spørsmål på Kirken og dens tro, må besvares på en passende måte.
Journalister er ikke "insidere" - nærmest per definisjon
representerer de et utenfraperspektiv - og må presenteres for Kirkens lære og
praksis på en måte som er forskjellig fra hva praktiserende katolikker vil
forvente å høre fra deres prest - eller pave.
5. Pave Frans
kan også være "streng" (men slipper unna med det)
Alle elsker pave Frans - særlig når
de ikke vet hva han bedriver tiden med mellom babykyss og trikketur. Iblant ser
vi oppslag, som da paven suspenderte en tysk erkebiskop forrige uke. Han hadde
brukt hundre millioner på oppussing og levde i alminnelighet et luksusliv. Men
hvem kunne kritisere denne avgjørelsen? Den fremstår som helt i tråd med
Frans' prioriteringer og personlighet, og alle liker konsekvens og misliker
hykleri. Og ingen liker erkebiskoper med luksusvilla og champagnebudsjett -
bortsett fra dem selv.
Men paven som suspenderte
erkebiskopen av Limburg for overdådig livsførsel er også paven som
ekskommuniserte en australsk prest, Greg Reynolds, blant annet for støtte til
homofilt ekteskap og ordinasjon av kvinner i Kirken. Pave Frans får altså
honnør for å slå ned på "skandalebiskoper" (i Dagbladets fomulering);
ekskommunikasjonen av Reynolds har nærmest ikke blitt omtalt.
Kan det være at pave Frans har
lykkes i å formidle sitt ønskede bilde av Kirken - i så stor grad at hans
antatt mer kontroversielle avgjørelser ikke engang når medienes kritiske
søkelys?
For troende katolikker er det
selvsagt betryggende at pave Frans også våger å utøve sin pavelige autoritet og
læremyndighet, også når noen misliker det. Derfor kunne han også i sommer
erklære for en konferanse holdt i Roma for katolske gynekologer, at fosteret i
mors mage "bærer Kristi ansikt" og er hellig. Abort er forbudt i
henhold til Kirkens lære, og skal ikke foretas av katolsk helsepersonell, sa
pave Frans. Dette sa han i samme uke som det store intervjuet med Civiltà
Cattolica utkom, og han ble sitert som følger: "Vi bør ikke snakke om
disse tingene (abort og homofilt ekteskap) hele tiden".
Og det er selvsagt helt rett; for
Kirken er mer enn som så. Men det er også rett at "disse tingene"
ikke er rett, og her kommer Den katolske Kirke ikke til å endre sitt
grunnleggende syn. Den kommer derfor heller ikke til å slutte å utfordre
etablerte sekulære sannheter.
Pave Frans er en
pave som representerer noe nytt. Han har kommunisert Kirkens kjærlighetsbud og
dens pastorale dimensjon og derved vunnet gehør på tvers av mange gamle
skillelinjer. Pave Frans er på denne måten også blitt en pave som slipper unna
i media med å være noe media ikke liker: pave. En rolle som innebærer å
forvalte troens innhold og Kirkens lære, irettesettee avvikere og i det hele:
styre kirkeskuten med fast hånd. Men også dette gjør pave Frans - og slipper
unna med det, i velvillighetens fravær av kritisk søkelys.
Mange katolikker fryktet at pave
Frans ville utgjøre en kommunikasjonskrise for Kirken. Det begynner snarere å
se ut som om han er en kommunikasjonssuksess.
Av EIRIK A.
STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo
Publisert med tillatelse
|
VÆR MODIG: "Spør Jesus hva han ønsker av deg - og vær modig!" (Pave Frans) |