Google Analytics

27 mai 2013

En storslagen reise inn i Sta. Sunnivas verden

MUSIKALSK OG LITURGISK REISE: Neste helg kan du bli med på "Heilage Sunniva - ei reise inn i St. Sunniva si verd" på selveste Selja der Sta. Sunniva led martyrdøden i år 970. Benediktinerklosterets ruiner står her fortsatt, over 900 år etter at klosteret ble bygd. Bli med på mektige opplevelser på Selja 1. juni!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Den første helgen i juni kan du bli med Festspillene i Bergen på en fantastisk reise til eventyrlige Selja. Dominikanersøster Anne Bente Hadland og ministranter fra St. Paul menighet er blant de medvirkende på Sunniva-reisen.


Det er Festspillene i Bergen, Gloppen Musikkfest, Selje kommune og Bjørgvin bispedømme som sammen står bak det spennende prosjektet "Heilage Sunniva - ein hyllest".

SELJA - DEN HEILAGE ØYA: Nærmere Himmelriket
enn dette er det vanskelig å komme på jord.
Katolsk bidrag

Også Den katolske kirke bidrar under Sunniva-hyllesten. Leder av Søsterrådet, sr. Anne Bente Hadland O.P., deltar i Sunniva-samtalen underveis på båtreisen fra Bergen, mens St. Paul menighets ministranter bidrar under selve forestillingen på Selja. Det er mulig å bli med fra Bergen, eller du kan reise til Selje på egen hånd og bli med på bare selve forestillingen ute på Selja.

Tro mot legenden

HeilageSunniva.no presenteres prosjektet slik:
I byrjinga av juni samlast unge utøvarar frå Bergen, Kinn, Selje og Gloppen om det musikalske, liturgiske og dramatiske materialet som den Heilage Sunniva ber med seg. Den kunstnarlege kjernen i reisa er eit bestillingsverk av komponisten Therese Birkelund Ulvo og nyskrivne tekstar av dramatikaren Maria Tryti Vennerød. I kreativt samspel mellom gode menneske og miljø har det utvikla seg ei fargerik ferd inn ei legendarisk verd, frå Kristkirketomten i Bergen til Sunniva sin heimplass – Kloster- og helgenanlegget på Selje – til Vereide kyrkje og Trivselshagen på Sandane.
Ministrantar frå St. Paul menighet i Bergen vil vidareformidle sine liturgiske tradisjonar til medspelarar frå Den norske kyrkje. Publikum deltek i dramaet som eit stor liturgisk kor, då eldgamle fragment frå Sunniva-kulten vil inngå som liturgiske ritornell gjennom heile dagen.
Målgruppa for reisa er alle dei som søkjer ei kulturoppleving utanfor allfarveg, og vil vandre, synge, lytte, lære, og undre seg over Sunniva-legenda sin aktualitet og påverknad langt utover Vestlandsregionen.

På båtturen

Underveis på båtturen fra Bergen møter du førsteamanuensis og middelalderarkeolog Alf Tore Hommedal fra Universitetsmuseet i Bergen, professor Lisbeth Mikaelsson, forsker Åslaug Ommundsen, begge fra UiB, og altså dominikanersøster Anne Bente Hadland O.P., leder for Søsterrådet i Den katolske kirke. Den norske kirkes biskop Halvor Nordhaug blir også med på hele reisen og vil medvirke aktivt i Sunniva-samtalen om bord.

Du kan lese mye, mer om prosjektet på heilagesunniva.no

MUSIKALSK OG LITURGISK REISE: "Heilage Sunniva - ei reise inn i St. Sunniva si verd".
(Bildet: Skjermdump fra heilagesunniva.no)

Min egen åtteåring skal delta i rollen som ministrant under bestillingsverket, og vi gleder oss storlig til å delta på den eventyrlige dagen. 


Dagstur

Sunniva-feiringen inneholder et vell av program som du kan velge å bli med på. Du kan lese om alle alternativene her på heilagesunniva.no.



For deg som ønsker å være hjemme igjen til kirkens Corpus Christi-feiring på søndag, kan jeg anbefale dagsturen. Da møter du opp på Kristkirketomten ved Håkonshallen kl. 07.00 nå på lørdag (1. juni), og deltar i morgenbønn (Laudes) og prosesjon til båtavgang kl. 07.30 fra Bontelabo. Båtturen til Selja tar 270 minutter. Selve opplegget på Selja tar 3,5 timer, inkludert 60 minutters gange (pilegrimsprosesjon).

På veien tilbake til Bergen får du med deg et musikalsk og historisk stopp på Vereide kyrkje (fra katolsk tid) som feirer 850 år i år! Båten går videre fra Vereide kl. 19.30, og du er tilbake i Bergen 270 minutter senere.

Valget er enkelt: Slipp alt du har i hendene og bli med!

24 mai 2013

Ettertanke: Englenes brød

UFORGLEMMELIG MÅLTID: "Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du TAR ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli GITT deg."

Bildet er fra den katolske pilegrimsmessen i Røldal stavkirke gammeljonsokaften 6. juli 2010.
Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse
 

Bibelen er full av mat og uforglemmelige måltider. 


Høyt oppe på Topp 10-lista finner du manna – det berømte brødet som regnet fra himmelen i de årene israelittene vandret og vandret i ørkenen. «Han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette.» (Sal 78,24-25)

Tenker du at «hm, fin historie, men det har ikke noe med meg (eller virkeligheten) å gjøre»? Tenk om igjen. Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag – når vi tar imot den hellige nattverden.

Kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (347-407 e.Kr.) skriver:
«Den gangen rettet Moses hendene mot himmelen og fikk manna, englebrød, til å stige ned. Den nye Moses retter hendene mot himmelen og gir oss føde som varer evig».
Visste du at navnet Betlehem betyr «brødhuset»? Det var forutbestemt at han skulle bli født nettopp i «brødhuset» – Jesus, han som metter vår sult etter liv, han som er «det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.» (Joh 6,51)

Fortsatt går Guds Sønn den ydmyke veien – offerveien, ikke maktveien – akkurat slik han gjorde da han dro fra himmeltronen til jomfruens livmor. Hver eneste dag stiger han ned fra sin Far til prestens hender ved alteret – og gir seg selv til oss alle.

Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du TAR ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli GITT deg.

«Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel» (Matt 21,5). Ta vel imot ham.


LA OSS BE:

Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!
(Av St. Thomas Aquinas, oversettelse: Ragnhild Foss)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. mars 2012 da 2 Mos 16,11-18 var dagens bibeltekst

FINN VEIEN HIT: Hit, til Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"

Foto: Øyvind Lerø (C)

17 mai 2013

Den vakreste dagen




JA, VI ELSKER DETTE LANDET:
Hipp hurra for 17. mai! I dag er dagen da Gud dukker opp over alt! Gud signe vårt dyre fedreland! Fagert er landet Gud oss gav! Norske mann i hus og hytte takk din store Gud! Gud sign vår Konge god!
Hipp hurra for 17. mai!

(Skjermbilde fra NRK-innspillingen som du kan se under her.)

Noe av det vakreste jeg ser i løpet av et år er 17. mai-toget her i Bergen. 


Der kommer de alle sammen, både alle de nydelige barna og Misjonssambandet, St. Paul skole, KRIK, Sjømannskirken og KFUK-KFUM. Der går Frelsesarmeen og synger «Deg være ære», Bergen Indremisjon synger «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart» og bergenserne synger med på fortauet, i full offentlighet, og jeg tenker: Så fantastisk! Takk Jesus, for at vi får gå her i full offentlighet og følge etter deg! Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så óg i Norge!

Under her finner du en NRK-innspilling av "Ja, vi elsker dette landet". Den rørte meg til tårer i fjor og jammen klarte den det ikke i år også. Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!



Dersom du ikke får dette videovinduet til å fungere, kan du se innspillingen på YouTube her.

Gratulerer med dagen, kjære Norge!

 

Etterord noen timer senere


Må bare dele med dere dagens mannakorn som jeg nettopp trakk. Det er forunderlig hvor ofte jeg får akkurat det ordet som passer perfekt til dagen! Her er det; med fryd og glede på vår høytidsdag.


"Herren din Gud er hos deg,
en helt som frelser.
Han fryder og gleder seg over deg
og viser deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd
som på en høytidsdag."
Sef 3,17-18
 

Gud er en helt som frelser deg og som jubler over deg med fryd som på en HØYTIDSDAG! Halleluja! Det er jo et bibelvers som passer perfekt til 17. mai, kan du si ;)

(12:08 17. mai 2013)

DAGENS MANNAKORN: Guds timing er alltid perfekt.
Bibelkortet er laget av Kari Elise Liodden ©

LES OGSÅ: 

Mer om mannakorn: Guds Ord på kjøkkenet

12 mai 2013

Lidelsens mysterium i ditt eget liv


LIDELSEN: Den hellige Elisabet av Treenigheten skriver: «”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp
Foto: Waiting for the Word/Flickr Creative Commons

Legkarmelitt Anne Samuelsen skriver dypt og innsiktsfullt om lidelsens mysterium i denne artikkelen som hun har skrevet spesielt for bloggens lesere. Takk, Anne, for at du øser både av din egen og helgenenes erfaring - av Kirkens store skatter!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.


Den ”umulige” tilnærming til Lidelsens Mysterium


”Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.” (Sal 42,8)

”Vi må hver dag gå nedover stien til den avgrunn som er Gud. La oss bare gli utfor denne skråningen med en tillit fylt av kjærlighet. ”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp. Det er der vi kommer til å få styrke til å dø fra oss selv og der mister vi sporet av oss selv for å kunne forvandles til kjærlighet. ”Salige er de som dør i Herren” (Åp 14,13) [1]

Elsker han meg?

Det finnes perioder i livet, eller for noen kanskje et helt liv, som er så vanskelig og smertefullt at man kan begynne å tvile på om Gud virkelig elsker oss. Dette er jo også ateistens mest hyppig brukte argument: ”Dere må ha en hevngjerrig og likegyldig Gud når han kan la sine mennesker lide slik de gjør.”

Ja sannelig, som troende kan man bli presset så hardt at denne anklagen kan vokse som et stort uformelig mørke. Også våre store helgener gikk igjennom ubeskrivelige åndelige netter, som kanskje best uttrykkes ved vår Herres ord på Korset: ”Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg”.

Åndens natt

STOR HELGEN: Den hellige Johannes
av Korsets åndelige natt viser at det er
ingen motsetning mellom stor hellighet
og stor lidelse.
Den Salige Mor Teresa av Calcutta levde i et slikt mørke nesten uavbrutt i 50 år. Den helligeThérése av Lisieux opplevde åndens natt mot slutten av sitt liv når hun lå for døden med store smerter. Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke.

Og her kommer vi til kanskje de mest virksomme, forunderlige, paradoksale, strålende dyp i vår tro. Dybdene av Kristi etterfølgelse, dybdene av menneskesinnet, og Gud. Det som rommer alt og alle, og som stadig overgår vår fantasi og forestillingsevne.

KRISTI ETTERFØLGELSE: Vi er Kristi hender og føtter,
øyne og ører. "Finn ditt Calcutta," sa Mor Teresa av Calcutta.

1) Karitativ etterfølgelse

Det finnes bare ett kristent svar på lidelsen: Kristi etterfølgelse! Og ganske så opplagt går denne gjennom de gode gjerninger vi kan gjøre for våre nester (Luk 10,33). Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. Han har satt oss til sin etterfølgelse, satt oss til å forkynne det glade budskap, legge hendene på syke og helbrede dem, fortelle dem om omvendelsens nåde og legge til rette så de kan motta Ham gjennom dåpen!

Til ateisten kan vi da si: Hvordan ville jorden sett ut om alle mennesker var sitt ansvar som ”nester” bevisst? Ville det ikke da vært mindre lidelse på jorden? Og alle måtte svare: ”Jo, det ville det!” Dette er Kristi etterfølgelse på det praktiske nestekjærlighetens (karitative) plan. Det han gjorde mens han ennå gikk på jorden, forkynte og gjorde store tegn og undre. Dette er den Kristi etterfølgelse som alle kristne må være seg bevisst gjennom sine aktive kristenliv.

2) Bønnens, overgivelsens og lidelsens etterfølgelse: Kristus Korsfestet

Men så har vi all den andre lidelsen: Naturkatastrofer, sykdom, medfødte lidelser som ingen kan gjøre noe som helst med. Den peker på den andre typen Kristi etterfølgelse, den som er så vanskelig for mange troende å gripe fatt i, den som gjør at også kristne misforstår for eksempel Mor Teresas forhold til lidelse, når de beskylder henne for å dyrke og glorifisere lidelsen.

Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. Dette er den Kristi etterfølgelse som karmelittordenen på en helt spesiell måte er veiviser for, og som kan illustreres gjennom Den Salige Elisabeth av Treenigheten når hun sier:
”En karmelittnonne er en sjel som har skuet den Korsfestede. Som har sett ham bære frem seg selv til sin Far som offer for sjelene. Når hun mediterer og betrakter Kristi store kjærlighet, så har hun forstått hans sjels lidelse og valgt å gi seg selv som ham”[2]
I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap [3]... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie.

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!

Jeg taler av egen erfaring og har selv fått oppleve mitt liv som før og etter jeg fikk ta inn over meg Mor Teresa av Calcuttas ord:
”I Minneapolis møtte jeg en kvinne i rullestol som led av cereberal parese med sammenhengende krampetrekninger. Hun spurte meg hva mennesker som henne kunne gjøre for andre. Jeg sa til henne: Det er du som kan gjøre mest. Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle. Der er en enorm styrke som vokser i verden gjennom denne kontinuerlige kommunikasjonen, det å be sammen, lide sammen og å arbeide sammen[4]
FORENET MED KRISTUS: "Du kan gjøre mer enn noen
 
av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset
og det bringer styrke til oss alle" (Mor Teresa av Calcutta)
Foto: Josh Kenzer/Flickr Creative Commons

Ofre din smerte og din hjelpeløshet

Mor Teresa var en praktisk person. Hun tok konsekvensene av sin erkjennelse og satte det i system: Hver eneste en av hennes aktive søstre har en bønnestøtte, et menneske som ofrer sin smerte, litenhet, hjelpeløshet som bønn for en aktiv søster. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for meg! Plutselig stod Pauli så dunkle og uforståelige ord om forskjellige lemmer på Kristi legeme så tydelig for meg. Mitt ”håpløse” liv kunne være bønn - pulserende, virksom bønn for legemets organer!

Denne erkjennelsen var mitt personlige ”springbrett” dypere inn i troen, og som jeg nå bruker som eksempel når jeg skal prøve å forklare den karmelittiske spiritualitetens unike rolle på det kristne, katolske legeme: Karmelittordenen er en ”bønnestøtte” ikke bare for enkeltsjeler, men for alle sjeler i verden. Dens dype mystiske overgivelse er en gave av seg selv, i Kristi etterfølgelse, til sjelenes frelse og Kirkens liv.

Det er en vedvarende bønnens hjerterytme for hele Kirkens legeme som har sine forskjellige oppgaver i verden. Det er en vedvarende bønnens kjærlighet for sjelene, også de ”håpløse”, de uvillige og utilgjengelige. En bønn som strekker seg like ned i avgrunnen. En bønn som gjør den bedende til et ”bytte” for Guds fortærende kjærlighet. En bønn som går inn i det uforståelige, uakseptable, i det som bare kan leves gjennom Guds uendelige nådefulle innvirkning. Mystikkens utilgjengelige territorium. En bønn som er karmelittenes spesielle varemerke og som ikke kan forklares med fornuften, men kanskje kun forstås gjennom kontemplasjon?

ST. ELISABETH AV TREENIGHETEN:
Boken om St. Elisabeth kan du lese
omtale av her på bloggen.

Elisabeth av Treenighetens erfaringer og råd

Men jeg skal prøve meg med noen ord, ordene fra Elisabet av Treenigheten [5] i hennes Åndelige testamente [6], skrevet i 1906 på et sykeleie som krevde mer enn hun kunne gi. Hun hadde Addisons sykdom og ble gradvis fortæret innenfra med smerter som drev henne til vanviddets, selvmordets rand. Og akkurat her er det at hun kommer til den dype innsikt og ytrer disse ordene som vi i våre forskjellige situasjoner kan trykke til vårt bryst. Ord som hun skrev i brev til sin mor, som i tillegg til fortvilelse og desperasjon over sin datters lidelse, hadde sin egen sykdom og ensomhet å gjennomleve.

Elisabet av Treenigheten skriver:
”Bruk din ensomhet til å samle deg i Herren. Når din kropp hviler, tenk på din sjels hvile i ham, og slik som et barn elsker å få være i sin mors armer, så finner du din hvile i Guds armer som omgir deg fra alle sider
”Ha stunder med indre samling i ham og ofre til ham din lidelse som du må holde ut på grunn av din dårlige helse, det er det dyrebareste vi kan gi ham. Om vi virkelig kunne verdsette lykken i lidelsen, ville vi hungre etter den. Tenk på at takket være lidelsen kan vi gi Gud noe….”
”Jeg skulle ville ta på meg alle dine lidelser. Mitt hjertes første innskytelse er å tenke slik, men jeg tenker at det ville være egoistisk, for lidelsen er slik en dyrebar ting. Det jeg i stedet vil be om for deg, er at du skal få nåden til trofast å bære lidelsen, uten å tape noe av det, og til og med få nåden til å elske og å ta imot hver eneste lidelse som en kjærlighetspant fra vår Far i himmelen.”
Dette skriver Elisabeth til sin mor på sitt dødsleie. Hun forsikrer henne om at hun skal være ”en engel for sine små:
”Det går ikke an å ta på en engel, men den er nærværende hele tiden. Og de englevinger jeg beskytter dem med er bønn og lidelse.” 
 Til slutt, bare noen uker før sin død, avslutter hun:
”Det finnes et vesen som er Kjærligheten og som vil at vi skal ha fellesskap (1 Joh 1,3) med ham. Han er her og holder meg med selskap og hjelper meg å lide, lærer meg å overvinne min smerte for å hvile i ham. Gjør som jeg, da skal du få se hvordan alt blir forvandlet.”
AMEN


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

Referanseliste:
[1] Elisabeth av Treenigheten ANDELIGA SKRIFTER

[2] Andeliga skrifter s. 39, Karmeliterna 1979 (På svensk, alle Elisabet-sitater i denne artikkelen er min oversettelse fra denne)

[3] 1 Kor 27: ”Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.”

[4] The Joy of Loving s. 51

[5] 18 juli 1880 – 9 november 1906

[6] ÅNDELIG TESTAMENTE (1906) ”Jeg overlater i arv det kall som var mitt i den stridende Kirken og som jeg nå uavlatelig kommer til å oppfylle i den triumferende Kirken: LOVPRISNING AV DEN HELLIGE TREENIGHETS HERLIGHET (posthumt formidlet til moder priorinne) http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_of_the_Trinity Den Salige Elisabet av Treenigheten er skytshelgen for syke mennesker, for sykdom og tap av foreldre.
LIDELSENS ETTERFØLGELSE: "Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. (...)I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie. 

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!"
(Sitat fra Anne Samuelsens artikkel)


(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i kirkekunstamlingen ved de kulturhistoriske samlingene
på Universitetsmuseet i Bergen)

 

LES OGSÅ:

Ettertanke: Korsmystikken
Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten
En liten skole i indre bønn og kontemplasjon

23 april 2013

De sjeldne, vanlige barna vi ikke vil ha


LANGE BEN: XXY-guttene har ett eller flere ekstra X-kromosomer. De pleier å ha lange ben, er høyere enn gjennomsnittet og har som oftest manglende eller sterkt redusert fruktbarhet. For øvrig har de store individuelle variasjoner av symptomer og skiller seg lite fra befolkningen for øvrig. Ofte blir tilstanden først oppdaget når mennene oppsøker lege fordi de ikke får barn. Kromosomavviket betegnes som en «mild tilstand» av Bioteknologinemnda.
Foto: 190.arch/Flickr Creative Commons

Hvor uvanlige har barn i Norge lov til å være før vi mener at de ikke burde leve? 


Ta Klinefelter-guttene, for eksempel. De har normal intelligens, og kromosomavviket deres betegnes som en «mild tilstand» av Bioteknologinemnda. Likevel innvilger abortnemndene konsekvent senabort på Klinefelter-gutter i Norge i dag.

Sjeldne barn

Du kan godt kalle Klinefelter-guttene for «de sjeldne, vanlige barna». Disse guttene har ett eller flere ekstra X-kromosomer, men ellers skiller de seg lite fra befolkningen for øvrig. XXY-avviket rammer så mange som 1 av ca. 500-800 gutter. Ofte blir tilstanden først oppdaget når mennene oppsøker lege fordi de ikke får barn. Fruktbarheten hos XXY-menn er nemlig manglende eller sterkt redusert.

Menn med XXY pleier å ha lange ben og er høyere enn gjennomsnittet. For øvrig har de store individuelle variasjoner av symptomer. De kan ha (men de trenger ikke å ha): Lese- og skrivevansker, konsentrasjonsproblemer, forsinket taleutvikling, følelsesmessig labilitet, lavt selvbilde, sosiale problemer, lavt blodtrykk, feminin fettfordeling, brystdannelse og overstrekkbare ledd.

Slike gutter vil vi ikke ha

Slike gutter vil Norge åpenbart ikke ha – gutter med lange ben, små testikler og kanskje dysleksi – derfor har den norske stat sørget for at man kan ta livet av XXY-guttene helt til svangerskapet er over halvgått i dag.

Senaborter har lenge vært omsluttet av taushet i det norske forskningsmiljøet. Den gang forsker Sølvi Marie Risøy leverte sin doktoravhandling om selektive aborter i 2010 var det første gang at kvinnenes historier kom fram. Risøy dybdeintervjuet 23 kvinner om deres opplevelser med fosterdiagnostikk og selektiv abort.

Kaos av smerte og forvirring

Dette er hva kvinnene beretter: Etter at statens fosterscreening har avslørt et sykdomsavvik går kvinnene inn i en kaotisk tilstand av lidelse, smerte og forvirring. De blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle, og flere av dem føler det som om de er på grensen til galskap. Ikke få av dem sier at de skulle ønske at de var religiøse. Kvinnen må ta en avgjørelse, og hun skriker etter normativ hjelp – men det eneste hun hører er ekkoet av sin egen stemme.

To historier

Som du skjønner: Jeg leste Risøys avhandling. Det var kraftig lesning. Det som gjorde størst inntrykk på meg var å se speilingen mellom to av kvinnenes historier – to kvinner som begge fikk påvist Klinefelter/XXY-avvik hos sine barn.

De to kvinnene fikk samme medisinske kunnskap om Klinefelter, men de leste informasjonen på to helt ulike måter. Den ene, «Kari», mente at Klinefelter-barn er innenfor normalen og valgte å beholde barnet. Hun fikk en flott sønn som i dag er voksen. Den andre, «Vilde», leste gjennom listen med mulige symptomer og tenkte at sønnen hennes kunne bli rammet av alle symptomene. Hun valgte abort.

- Ingen sykdom

Slik begrunner «Kari» hvorfor hun ikke ville ta abort: «For det første, det var jo ikke noen sykdom i den forstand. Vi visste at de kunne få visse problemer men alt lå innenfor normalen. De kunne få lese- og skrivevansker. Guttene kunne få en form for brystvekst (...) Men det var innenfor normalområdet, det gikk ikke utover det psykiske, det er ikke noen psykisk utviklingshemming.»

«Vilde» leste om alle symptomene Klinefelter-barn kan få, og havnet på stikk motsatt konklusjon av «Kari»: «Det var faktisk muligheter for at min sønn, som lå i min mage kunne få alle disse tingene. Og det ønsker en ikke å påføre et barn som ikke er født. (...) Vi lever i en beintøff verden. Som krever mer og mer at folk skal være friske. Og, det er jo veldig trist at det er sånn, men det er ikke noe man kan få gjort noe med selv.»

Senaborten ødela henne

«Vildes» kjæreste reagerte negativt da han hørte om graviditeten. Før «Vilde» tok senabort fant hun ingen fred med avgjørelsen, og hun har heller ikke funnet det i ettertid.

Før aborten sa hun til kjæresten sin: 
«Det kommer til å ta knekken på meg, jeg kommer til å gå i oppløsning, jeg kommer aldri til å bli den samme personen igjen. Det kommer til å fundamentalt ødelegge alt i forhold til det forholdet vi har til hverandre. (...) Jeg kommer aldri til å forstå at jeg har gjort det. Og det har vist seg at det stemmer.»

Snever normalitetsforståelse

Bør egentlig XXY-avviket defineres som en sykdom? Guttene er normalt intelligente og det er ingen av dem som får alt hva XXY-avviket kan medføre. Hvorvidt XXY-avviket skal falle innenfor eller utenfor normalitetsforståelsen avhenger dermed av hvor snever eller vid normalitetsforståelsen vår er.

Statens systematiske jakt

Hvorfor leter den norske stat systematisk opp XXY-avvikene? Er det ikke da vi som samfunn som produserer de selektive abortene? Jeg vil ikke leve i et slikt samfunn – i et samfunn der du er fratatt retten til å bli født dersom du har redusert fruktbarhet, lange ben, kanskje noe brystdannelse og kanskje dysleksi. Jeg mener at slike gutter skal ha like stor rett til å leve som andre barn. Jeg tenker at så uvanlige bør barn faktisk få lov til å være i Norge uten at vi skal ta fra dem retten til å leve.

Alle skal ha rett til å leve

Faktisk er jeg såpass radikal at jeg mener at alle barn skal ha rett til å leve; både de friske og de syke, både de fødte og de ufødte. Der har du meg. Så uvanlig er jeg. Eller som det heter i NRK Supers nydelige tv-serie om barn som har en ekstra helseutfordring å leve med: «Sånn er jeg og sånn er det». Se den på NRK Nett-tv i dag! 

Første gang publisert i spalten Frispark i avisen Dagen 2. februar 2013

STATENS SYSTEMATISKE JAKT: "Hvorfor leter den norske stat systematisk opp XXY-avvikene? Er det ikke da vi som samfunn som produserer de selektive abortene? Jeg vil ikke leve i et slikt samfunn – i et samfunn der du er fratatt retten til å bli født dersom du har redusert fruktbarhet, lange ben, kanskje noe brystdannelse og kanskje dysleksi. Jeg mener at slike gutter skal ha like stor rett til å leve som andre barn. Jeg tenker at så uvanlige bør barn faktisk få lov til å være i Norge uten at vi skal ta fra dem retten til å leve.
Faktisk er jeg såpass radikal at jeg mener at alle barn skal ha rett til å leve; både de friske og de syke, både de fødte og de ufødte. Der har du meg. Så uvanlig er jeg."
Foto: Jon Ovington/Flickr Creative Commons

22 april 2013

Det dødelige abortspråket og de små menneskene

EN PERSON: Ultralydbilde av datteren til Ole Jørgen Nøstbakken slik hun så ut mens hun var inne i magen. "Og bildet er av same person som eg no kan sjå og halde i hendene mine" skriver Nøstbakken.

"Kan vi ikkje begynne å kalle menneska som veks i mors mage for nettopp det: Menneske?" skriver Ole Jørgen Nøstbakken på bloggen sin.


I sitt kloke og fintfølende blogginnlegg skriver Nøstbakken om språket vi bruker rundt abort: Et språk som får dødelige konsekvenser for alle mennesker som ikke får lov til å bli definert som mennesker.
"Språk er makt, og det å dekke over ting som er ubehagelege ved å gje det nye namn er ein teknikk som mest truleg har blitt brukt sidan tidenes morgon."
Og han fortsetter:
"Ingen kjem til ultralyd på sjukehuset og lurar på om det er ein gris, ein apekatt eller eit menneske der inne. Så lenge det veks i ei menneskemor sin mage, så er det då eit menneske og ingenting anna, same kva det liknar på. (... ) Kan vi ikkje begynne å kalle menneska som veks i mors mage for nettopp det: Menneske?"
Bra, ikke sant? Les hele innlegget på bloggen Sprettstein.
Så lenge det veks i ei menneskemor sin mage, så er det då eit menneske og ingenting anna, same kva det liknar på, skriv Ole Jørgen Nøstbakken.