Lidelsens mysterium i ditt eget liv

LIDELSEN: Den hellige Elisabet av Treenigheten skriver: «”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp.»
Foto: Waiting for the Word/Flickr Creative Commons

Legkarmelitt Anne Samuelsen skriver dypt og innsiktsfullt om lidelsens mysterium i denne artikkelen som hun har skrevet spesielt for bloggens lesere. Takk, Anne, for at du øser både av din egen og helgenenes erfaring - av Kirkens store skatter!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

Den ”umulige” tilnærming til Lidelsens Mysterium

”Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.” (Sal 42,8)

”Vi må hver dag gå nedover stien til den avgrunn som er Gud. La oss bare gli utfor denne skråningen med en tillit fylt av kjærlighet. ”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp. Det er der vi kommer til å få styrke til å dø fra oss selv og der mister vi sporet av oss selv for å kunne forvandles til kjærlighet. ”Salige er de som dør i Herren” (Åp 14,13) [1]

Elsker han meg?

Det finnes perioder i livet, eller for noen kanskje et helt liv, som er så vanskelig og smertefullt at man kan begynne å tvile på om Gud virkelig elsker oss. Dette er jo også ateistens mest hyppig brukte argument: ”Dere må ha en hevngjerrig og likegyldig Gud når han kan la sine mennesker lide slik de gjør.”

Ja sannelig, som troende kan man bli presset så hardt at denne anklagen kan vokse som et stort uformelig mørke. Også våre store helgener gikk igjennom ubeskrivelige åndelige netter, som kanskje best uttrykkes ved vår Herres ord på Korset: ”Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg”.

Åndens natt

STOR HELGEN: Den hellige Johannes
av Korsets åndelige natt viser at det er
ingen motsetning mellom stor hellighet
og stor lidelse.

Den Salige Mor Teresa av Calcutta levde i et slikt mørke nesten uavbrutt i 50 år. Den helligeThérése av Lisieux opplevde åndens natt mot slutten av sitt liv når hun lå for døden med store smerter. Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke.

Og her kommer vi til kanskje de mest virksomme, forunderlige, paradoksale, strålende dyp i vår tro. Dybdene av Kristi etterfølgelse, dybdene av menneskesinnet, og Gud. Det som rommer alt og alle, og som stadig overgår vår fantasi og forestillingsevne.

KRISTI ETTERFØLGELSE: Vi er Kristi hender og føtter,
øyne og ører. "Finn ditt Calcutta," sa Mor Teresa av Calcutta.

1) Karitativ etterfølgelse

Det finnes bare ett kristent svar på lidelsen: Kristi etterfølgelse! Og ganske så opplagt går denne gjennom de gode gjerninger vi kan gjøre for våre nester (Luk 10,33). Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. Han har satt oss til sin etterfølgelse, satt oss til å forkynne det glade budskap, legge hendene på syke og helbrede dem, fortelle dem om omvendelsens nåde og legge til rette så de kan motta Ham gjennom dåpen!

Til ateisten kan vi da si: Hvordan ville jorden sett ut om alle mennesker var sitt ansvar som ”nester” bevisst? Ville det ikke da vært mindre lidelse på jorden? Og alle måtte svare: ”Jo, det ville det!” Dette er Kristi etterfølgelse på det praktiske nestekjærlighetens (karitative) plan. Det han gjorde mens han ennå gikk på jorden, forkynte og gjorde store tegn og undre. Dette er den Kristi etterfølgelse som alle kristne må være seg bevisst gjennom sine aktive kristenliv.

2) Bønnens, overgivelsens og lidelsens etterfølgelse: Kristus Korsfestet

Men så har vi all den andre lidelsen: Naturkatastrofer, sykdom, medfødte lidelser som ingen kan gjøre noe som helst med. Den peker på den andre typen Kristi etterfølgelse, den som er så vanskelig for mange troende å gripe fatt i, den som gjør at også kristne misforstår for eksempel Mor Teresas forhold til lidelse, når de beskylder henne for å dyrke og glorifisere lidelsen.

Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. Dette er den Kristi etterfølgelse som karmelittordenen på en helt spesiell måte er veiviser for, og som kan illustreres gjennom Den Salige Elisabeth av Treenigheten når hun sier:

”En karmelittnonne er en sjel som har skuet den Korsfestede. Som har sett ham bære frem seg selv til sin Far som offer for sjelene. Når hun mediterer og betrakter Kristi store kjærlighet, så har hun forstått hans sjels lidelse og valgt å gi seg selv som ham”[2]

I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap [3]... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie.

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!

Jeg taler av egen erfaring og har selv fått oppleve mitt liv som før og etter jeg fikk ta inn over meg Mor Teresa av Calcuttas ord:

”I Minneapolis møtte jeg en kvinne i rullestol som led av cereberal parese med sammenhengende krampetrekninger. Hun spurte meg hva mennesker som henne kunne gjøre for andre. Jeg sa til henne: Det er du som kan gjøre mest. Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle. Der er en enorm styrke som vokser i verden gjennom denne kontinuerlige kommunikasjonen, det å be sammen, lide sammen og å arbeide sammen”[4]

FORENET MED KRISTUS: "Du kan gjøre mer enn noen
  av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset
og det bringer styrke til oss alle" (Mor Teresa av Calcutta)
Foto: Josh Kenzer/Flickr Creative Commons

Ofre din smerte og din hjelpeløshet

Mor Teresa var en praktisk person. Hun tok konsekvensene av sin erkjennelse og satte det i system: Hver eneste en av hennes aktive søstre har en bønnestøtte, et menneske som ofrer sin smerte, litenhet, hjelpeløshet som bønn for en aktiv søster. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for meg! Plutselig stod Pauli så dunkle og uforståelige ord om forskjellige lemmer på Kristi legeme så tydelig for meg. Mitt ”håpløse” liv kunne være bønn - pulserende, virksom bønn for legemets organer!

Denne erkjennelsen var mitt personlige ”springbrett” dypere inn i troen, og som jeg nå bruker som eksempel når jeg skal prøve å forklare den karmelittiske spiritualitetens unike rolle på det kristne, katolske legeme: Karmelittordenen er en ”bønnestøtte” ikke bare for enkeltsjeler, men for alle sjeler i verden. Dens dype mystiske overgivelse er en gave av seg selv, i Kristi etterfølgelse, til sjelenes frelse og Kirkens liv.

Det er en vedvarende bønnens hjerterytme for hele Kirkens legeme som har sine forskjellige oppgaver i verden. Det er en vedvarende bønnens kjærlighet for sjelene, også de ”håpløse”, de uvillige og utilgjengelige. En bønn som strekker seg like ned i avgrunnen. En bønn som gjør den bedende til et ”bytte” for Guds fortærende kjærlighet. En bønn som går inn i det uforståelige, uakseptable, i det som bare kan leves gjennom Guds uendelige nådefulle innvirkning. Mystikkens utilgjengelige territorium. En bønn som er karmelittenes spesielle varemerke og som ikke kan forklares med fornuften, men kanskje kun forstås gjennom kontemplasjon?

ST. ELISABETH AV TREENIGHETEN:
Boken om St. Elisabeth kan du lese
omtale av her på bloggen.

Elisabeth av Treenighetens erfaringer og råd

Men jeg skal prøve meg med noen ord, ordene fra Elisabet av Treenigheten [5] i hennes Åndelige testamente [6], skrevet i 1906 på et sykeleie som krevde mer enn hun kunne gi. Hun hadde Addisons sykdom og ble gradvis fortæret innenfra med smerter som drev henne til vanviddets, selvmordets rand. Og akkurat her er det at hun kommer til den dype innsikt og ytrer disse ordene som vi i våre forskjellige situasjoner kan trykke til vårt bryst. Ord som hun skrev i brev til sin mor, som i tillegg til fortvilelse og desperasjon over sin datters lidelse, hadde sin egen sykdom og ensomhet å gjennomleve.

Elisabet av Treenigheten skriver:

”Bruk din ensomhet til å samle deg i Herren. Når din kropp hviler, tenk på din sjels hvile i ham, og slik som et barn elsker å få være i sin mors armer, så finner du din hvile i Guds armer som omgir deg fra alle sider”

”Ha stunder med indre samling i ham og ofre til ham din lidelse som du må holde ut på grunn av din dårlige helse, det er det dyrebareste vi kan gi ham. Om vi virkelig kunne verdsette lykken i lidelsen, ville vi hungre etter den. Tenk på at takket være lidelsen kan vi gi Gud noe….”

”Jeg skulle ville ta på meg alle dine lidelser. Mitt hjertes første innskytelse er å tenke slik, men jeg tenker at det ville være egoistisk, for lidelsen er slik en dyrebar ting. Det jeg i stedet vil be om for deg, er at du skal få nåden til trofast å bære lidelsen, uten å tape noe av det, og til og med få nåden til å elske og å ta imot hver eneste lidelse som en kjærlighetspant fra vår Far i himmelen.”

Dette skriver Elisabeth til sin mor på sitt dødsleie. Hun forsikrer henne om at hun skal være ”en engel for sine små:

”Det går ikke an å ta på en engel, men den er nærværende hele tiden. Og de englevinger jeg beskytter dem med er bønn og lidelse.” 

 Til slutt, bare noen uker før sin død, avslutter hun:

”Det finnes et vesen som er Kjærligheten og som vil at vi skal ha fellesskap (1 Joh 1,3) med ham. Han er her og holder meg med selskap og hjelper meg å lide, lærer meg å overvinne min smerte for å hvile i ham. Gjør som jeg, da skal du få se hvordan alt blir forvandlet.”

AMEN


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

Referanseliste:

[1] Elisabeth av Treenigheten ANDELIGA SKRIFTER

[2] Andeliga skrifter s. 39, Karmeliterna 1979 (På svensk, alle Elisabet-sitater i denne artikkelen er min oversettelse fra denne)

[3] 1 Kor 27: ”Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.”

[4] The Joy of Loving s. 51

[5] 18 juli 1880 – 9 november 1906

[6] ÅNDELIG TESTAMENTE (1906) ”Jeg overlater i arv det kall som var mitt i den stridende Kirken og som jeg nå uavlatelig kommer til å oppfylle i den triumferende Kirken: LOVPRISNING AV DEN HELLIGE TREENIGHETS HERLIGHET (posthumt formidlet til moder priorinne) http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_of_the_Trinity Den Salige Elisabet av Treenigheten er skytshelgen for syke mennesker, for sykdom og tap av foreldre.

LIDELSENS ETTERFØLGELSE: "Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. (...)I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie. 

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!"
(Sitat fra Anne Samuelsens artikkel)

(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i kirkekunstamlingen ved de kulturhistoriske samlingene på Universitetsmuseet i Bergen)

 

LES OGSÅ:

Ettertanke: Korsmystikken

Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten

En liten skole i indre bønn og kontemplasjon

De sjeldne, vanlige barna vi ikke vil ha

LANGE BEN: XXY-guttene har ett eller flere ekstra X-kromosomer. De pleier å ha lange ben, er høyere enn gjennomsnittet og har som oftest manglende eller sterkt redusert fruktbarhet. For øvrig har de store individuelle variasjoner av symptomer og skiller seg lite fra befolkningen for øvrig. Ofte blir tilstanden først oppdaget når mennene oppsøker lege fordi de ikke får barn. Kromosomavviket betegnes som en «mild tilstand» av Bioteknologinemnda.
Foto: 190.arch/Flickr Creative Commons

Hvor uvanlige har barn i Norge lov til å være før vi mener at de ikke burde leve? 

Ta Klinefelter-guttene, for eksempel. De har normal intelligens, og kromosomavviket deres betegnes som en «mild tilstand» av Bioteknologinemnda. Likevel innvilger abortnemndene konsekvent senabort på Klinefelter-gutter i Norge i dag.

Sjeldne barn

Du kan godt kalle Klinefelter-guttene for «de sjeldne, vanlige barna». Disse guttene har ett eller flere ekstra X-kromosomer, men ellers skiller de seg lite fra befolkningen for øvrig. XXY-avviket rammer så mange som 1 av ca. 500-800 gutter. Ofte blir tilstanden først oppdaget når mennene oppsøker lege fordi de ikke får barn. Fruktbarheten hos XXY-menn er nemlig manglende eller sterkt redusert.

Menn med XXY pleier å ha lange ben og er høyere enn gjennomsnittet. For øvrig har de store individuelle variasjoner av symptomer. De kan ha (men de trenger ikke å ha): Lese- og skrivevansker, konsentrasjonsproblemer, forsinket taleutvikling, følelsesmessig labilitet, lavt selvbilde, sosiale problemer, lavt blodtrykk, feminin fettfordeling, brystdannelse og overstrekkbare ledd.

Slike gutter vil vi ikke ha

Slike gutter vil Norge åpenbart ikke ha – gutter med lange ben, små testikler og kanskje dysleksi – derfor har den norske stat sørget for at man kan ta livet av XXY-guttene helt til svangerskapet er over halvgått i dag.

Senaborter har lenge vært omsluttet av taushet i det norske forskningsmiljøet. Den gang forsker Sølvi Marie Risøy leverte sin doktoravhandling om selektive aborter i 2010 var det første gang at kvinnenes historier kom fram. Risøy dybdeintervjuet 23 kvinner om deres opplevelser med fosterdiagnostikk og selektiv abort.

Kaos av smerte og forvirring

Dette er hva kvinnene beretter: Etter at statens fosterscreening har avslørt et sykdomsavvik går kvinnene inn i en kaotisk tilstand av lidelse, smerte og forvirring. De blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle, og flere av dem føler det som om de er på grensen til galskap. Ikke få av dem sier at de skulle ønske at de var religiøse. Kvinnen må ta en avgjørelse, og hun skriker etter normativ hjelp – men det eneste hun hører er ekkoet av sin egen stemme.

To historier

Som du skjønner: Jeg leste Risøys avhandling. Det var kraftig lesning. Det som gjorde størst inntrykk på meg var å se speilingen mellom to av kvinnenes historier – to kvinner som begge fikk påvist Klinefelter/XXY-avvik hos sine barn.

De to kvinnene fikk samme medisinske kunnskap om Klinefelter, men de leste informasjonen på to helt ulike måter. Den ene, «Kari», mente at Klinefelter-barn er innenfor normalen og valgte å beholde barnet. Hun fikk en flott sønn som i dag er voksen. Den andre, «Vilde», leste gjennom listen med mulige symptomer og tenkte at sønnen hennes kunne bli rammet av alle symptomene. Hun valgte abort.

- Ingen sykdom

Slik begrunner «Kari» hvorfor hun ikke ville ta abort: «For det første, det var jo ikke noen sykdom i den forstand. Vi visste at de kunne få visse problemer men alt lå innenfor normalen. De kunne få lese- og skrivevansker. Guttene kunne få en form for brystvekst (...) Men det var innenfor normalområdet, det gikk ikke utover det psykiske, det er ikke noen psykisk utviklingshemming.»

«Vilde» leste om alle symptomene Klinefelter-barn kan få, og havnet på stikk motsatt konklusjon av «Kari»: «Det var faktisk muligheter for at min sønn, som lå i min mage kunne få alle disse tingene. Og det ønsker en ikke å påføre et barn som ikke er født. (...) Vi lever i en beintøff verden. Som krever mer og mer at folk skal være friske. Og, det er jo veldig trist at det er sånn, men det er ikke noe man kan få gjort noe med selv.»

Senaborten ødela henne

«Vildes» kjæreste reagerte negativt da han hørte om graviditeten. Før «Vilde» tok senabort fant hun ingen fred med avgjørelsen, og hun har heller ikke funnet det i ettertid.

Før aborten sa hun til kjæresten sin: 

«Det kommer til å ta knekken på meg, jeg kommer til å gå i oppløsning, jeg kommer aldri til å bli den samme personen igjen. Det kommer til å fundamentalt ødelegge alt i forhold til det forholdet vi har til hverandre. (...) Jeg kommer aldri til å forstå at jeg har gjort det. Og det har vist seg at det stemmer.»

Snever normalitetsforståelse

Bør egentlig XXY-avviket defineres som en sykdom? Guttene er normalt intelligente og det er ingen av dem som får alt hva XXY-avviket kan medføre. Hvorvidt XXY-avviket skal falle innenfor eller utenfor normalitetsforståelsen avhenger dermed av hvor snever eller vid normalitetsforståelsen vår er.

Statens systematiske jakt

Hvorfor leter den norske stat systematisk opp XXY-avvikene? Er det ikke da vi som samfunn som produserer de selektive abortene? Jeg vil ikke leve i et slikt samfunn – i et samfunn der du er fratatt retten til å bli født dersom du har redusert fruktbarhet, lange ben, kanskje noe brystdannelse og kanskje dysleksi. Jeg mener at slike gutter skal ha like stor rett til å leve som andre barn. Jeg tenker at så uvanlige bør barn faktisk få lov til å være i Norge uten at vi skal ta fra dem retten til å leve.

Alle skal ha rett til å leve

Faktisk er jeg såpass radikal at jeg mener at alle barn skal ha rett til å leve; både de friske og de syke, både de fødte og de ufødte. Der har du meg. Så uvanlig er jeg. Eller som det heter i NRK Supers nydelige tv-serie om barn som har en ekstra helseutfordring å leve med: «Sånn er jeg og sånn er det». Se den på NRK Nett-tv i dag! 

Første gang publisert i spalten Frispark i avisen Dagen 2. februar 2013

STATENS SYSTEMATISKE JAKT: "Hvorfor leter den norske stat systematisk opp XXY-avvikene? Er det ikke da vi som samfunn som produserer de selektive abortene? Jeg vil ikke leve i et slikt samfunn – i et samfunn der du er fratatt retten til å bli født dersom du har redusert fruktbarhet, lange ben, kanskje noe brystdannelse og kanskje dysleksi. Jeg mener at slike gutter skal ha like stor rett til å leve som andre barn. Jeg tenker at så uvanlige bør barn faktisk få lov til å være i Norge uten at vi skal ta fra dem retten til å leve.
Faktisk er jeg såpass radikal at jeg mener at alle barn skal ha rett til å leve; både de friske og de syke, både de fødte og de ufødte. Der har du meg. Så uvanlig er jeg."
Foto: Jon Ovington/Flickr Creative Commons

Det dødelige abortspråket og de små menneskene

EN PERSON: Ultralydbilde av datteren til Ole Jørgen Nøstbakken slik hun så ut mens hun var inne i magen. "Og bildet er av same person som eg no kan sjå og halde i hendene mine" skriver Nøstbakken.

"Kan vi ikkje begynne å kalle menneska som veks i mors mage for nettopp det: Menneske?" skriver Ole Jørgen Nøstbakken på bloggen sin.

I sitt kloke og fintfølende blogginnlegg skriver Nøstbakken om språket vi bruker rundt abort: Et språk som får dødelige konsekvenser for alle mennesker som ikke får lov til å bli definert som mennesker.

"Språk er makt, og det å dekke over ting som er ubehagelege ved å gje det nye namn er ein teknikk som mest truleg har blitt brukt sidan tidenes morgon."

Og han fortsetter:

"Ingen kjem til ultralyd på sjukehuset og lurar på om det er ein gris, ein apekatt eller eit menneske der inne. Så lenge det veks i ei menneskemor sin mage, så er det då eit menneske og ingenting anna, same kva det liknar på. (... ) Kan vi ikkje begynne å kalle menneska som veks i mors mage for nettopp det: Menneske?"

Bra, ikke sant? Les hele innlegget på bloggen Sprettstein.

Så lenge det veks i ei menneskemor sin mage, så er det då eit menneske og ingenting anna, same kva det liknar på, skriv Ole Jørgen Nøstbakken.

Slik så det ut på Petersplassen for åtte år siden

FEIRING: God grunn til å feire den 19. april 2005 da vi fikk den strålende gode Pave Benedikt XVI.
(Skjermbilde fra Rome Reports-videoen som du kan se under her)

Jeg elsker min Pave Emeritus Benedikt XVI like høyt i dag som da han var min Pave Benedikt XVI.

Derfor var det veldig kjekt å se denne lille videoen fra Rome Reports som viser stemningen på Petersplassen akkurat denne dagen for åtte år siden, den 19. april 2005, da Pave Benedikt ble valgt til pave.

Her er den, værsågod:

(Hvis ikke videoen vil spille av, kan du se den her.)

Ah, jeg elsker Kirken SÅ høyt.

Pave Frans og Pave Benedikt

De siste ukene har mange folk latt det gå sport i å hylle Pave Frans på bekostning av Pave Benedikt XVI. Jeg klarer ikke ta del i den sporten. Jeg gleder meg over det som Pave Frans bringer inn av gaver til Kirken, men jeg gleder meg like mye over det som Pave Benedikt gav og over den han er.

Ta nå for eksempel dette som mange henger seg opp i: Skoene og klærne. Når Pave Benedikt brukte røde sko og kledde seg i rødt så var det ikke av forfengelighet, men fordi rødt er martyriets farge. Når paven og kardinalene er kledd i rødt symboliserer det at de er villige til å dø for Kristus. 

Pave Benedikt var (blant uendelig mange andre ting) opptatt av Kirkens skjønnhet og dens symbolspråk - Kirkens "tegnspråk" om du vil. Det er jeg også.

Ytdmyk og beskjeden

Mange henger seg også opp i paveboligen. Når Pave Benedikt bodde i paveleiligheten var det ikke fordi han tenkte høye tanker om seg selv. Tvert imot var (og er) han en beskjeden mann som alltid beholdt det selvbildet som vi ble kjent med da han ble valgt. Den gang, den 19. april 2005, sa han fra balkongen:

"Etter den store Pave Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en ydmyk arbeider i Herrens vingård." 

Siden gjorde han det: Han arbeidet ydmykt i Herrens vingård. Det gjør han fortsatt - i skjul for verden, men i bønn for oss alle, for Kirken og hele verden.

Takk, Pave Benedikt XVI, for din trofaste kjærlighet og din trofaste forbønn. Vi trenger deg fortsatt.

LES OGSÅ:

Pave Benedikts tale ved hans siste audiens: - Dette er min tillit, dette er min glede (på norsk, her på bloggen)

CHRISTUS VINCIT: "I, retired in prayer, will always be with you,
and together we will move ahead with the Lord in certainty.
The Lord is victorious."
Pave Emeritus Benedikt XVI

Pilegrim: Ungdomsvandring langs Sunnivaleia

MAGISKE SOMMERMINNER: Alle som blir med på ungdomsvandringene langs Sunnivaleia er garantert minner for livet.
Foto: Knut Magne Nesse

Til sommeren arrangeres det for første gang egne pilegrimsvandringer for ungdommer langs Sunnivaleia. Det blir sykkeltur fra Bergen til Selja og vandringer fra Florø til Selja. Bli med! Og hvis du selv er for gammel: Vær med og spre informasjonen!

De tre ulike gruppene går, sykler og ror langs kysten på samme tid. Alle har startdato mandag den 1. juli, og felles mål for alle er den hellige øya Selja og Seljumannamessefeiringen søndag den 7. juli 2013.

MÅLET: Den hellige øya Selja - det
mest fantastiske stedet i Norge.
 Foto: Lasse Fløde ©

Tre vandringer

Start for sykkelturen blir BERGEN, mens de to vandreturene starter i FLORØ. Fra Florø blir det én vanlig vandring og én mer krevende vandring: "Ungdomsvandring, hard".

Prisen for en hel uke på tur er 3500 kroner, og inkludert i prisen er overnatting, frokost, lunsjpakke og middag. Du må ha med sovepose. Du bør også være i normalt god form og kunne gå eller sykle i 6–7 timer hver dag. For mer info om turen, se www.sunnivaleia.no.

Alder: Vandringene er for deg som går på (eller skal begynne på) videregående skole, og for deg som er litt eldre enn det ;)

Turlederne

Turledere på de ulike gruppene blir:

• Knut Magne Nesse, prest i Den norske kirke i Florø
• Marianne Bergsjø Gammelsæter, kateket i Den norske kirke i Fjell 
• Arnt Johan Vistnes, prest og prosjektleder for ungdomsåret i Bjørgvin Bispedømme (Den norske kirke)

De er bra folk alle tre - disse hadde jeg trygt overlatt ungdommene mine til.

Sommeren du aldri glemmer

Kjære alle Norges unge katolikker (og protestanter, så klart): Grip denne unike sjansen til å oppleve ekte pilegrimsvandring i Norge! Bli med og opplev den sommeren du aldri glemmer!

Påmelding skjer til Travelnet Fjordane Reisebyrå, innen 1. mai for å være garantert plass. E-post: sandane@travelnet.no eller tlf. 57 72 50 90.
Spørsmål om turene: post@sunnivaleia.no eller mobil 917 13 275

PS: Er du voksen og har lyst til å vandre langs Sunnivaleia? Da kan du bli med på en organisert tur i slutten av juni. Men skynd deg, denne vandringen er nesten helt full. Les mer om den her på Sunnivaleia.no

DEN HEILAGE ØYA: Selja er Norges eldste pilegrimsmål.
Selja - der Kirken i Norge ble født

 

LES MER

• Les mer om ungdomsvandringene på Sunnivaleia.no 
• Der kan du også laste ned brosjyren for ungdomsvandringene. Vær med og spre informasjonen om ungdomsvandringene! Ta kontakt på post@sunnivaleia.no for å få tilsendt plakater og trykte brosjyrer.
• Sunnivaleia har sin egen side på Facebook: facebook.com/Sunnivaleia Lik den og del informasjonen derfra!
• Her på Sta. Sunniva-bloggen kan du lese mer om Selja og Sta. Sunniva

Mannakorn | Guds Ord på kjøkkenet

GI OSS I DAG VÅRT DAGLIGE BRØD: Mannakorn var den maten som Gud sendte til Israelsfolket hver dag mens de var i ørkenen. Jesus sier: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn." (Matt 4,4)
Her er dagens mannakorn fra min krukke: "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." (Jer 29,11)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I gamle dager (i det forrige århundre) var det populært å ha små kort med bibelvers på kjøkkenet. Hver morgen trakk du et "mannakorn" ut av krukken og tok imot det som Guds ord til deg. Vel: Nå er mannakornene tilbake - vakrere enn noensinne.

Hvis du er så heldig å bo i nærheten av en kristen bokhandel har du kanskje allerede lagt merke til de nydelige mannakornene som fotograf Kari Elise Liodden har laget.

ET EKSEMPEL: "Han gir den trette kraft, og den som ikke
har krefter, gir han stor styrke". (Jes 40,29)
Bibelkortet er laget av Kari Elise Liodden ©

Fine bibelkort

Det hele begynte med at Luther Forlag gav Liodden i oppdrag å lage gaveboken "Hvil i min kjærlighet" med bibelvers hentet fra Bibelselskapets nyeste oversettelse. Ut av bokprosjektet vokste det så fram flotte bibelkort: Dåpskort, håndlagde konfirmasjonskort, bryllupskort, kort du kan bruke til alle anledninger og altså; mannakorn.

Gavetips til konfirmanten

ET EKSEMPEL TIL: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer;
for livet går ut fra det." (Ordsp 4,23)
Bibelkortet er laget av Kari Elise Liodden ©

Krukken med mannakorn er en perfekt gave til både konfirmasjon, bryllup, jul, jubileer, bursdager og som innflyttingsgave. Jeg kjøpte like godt fem krukker fra Lioddens hjemmeside www.bibelkort.no. De kom direkte i posten til meg, solid pakket inn - og jeg har allerede gått tom. Helt klart en gavesuksess.

Fotografiene er virkelig fine og bibelordene er viktige og trosstyrkende. Dessuten skjer det forbausende ofte at du trekker et "tilfeldig" Guds ord ut av bunken som er akkurat det du trengte å høre den dagen. Min varmeste anbefaling, altså.

For ordens skyld: Jeg kjenner ikke Kari Elise Liodden og har ikke mottatt noe fra henne for å anbefale bibelkortene hennes. Jeg simpelthen synes at det å få Guds ord inn på kjøkkenet/inn i hverdagen er så viktig at jeg vil tipse flest mulig om at mannakornene har vendt tilbake.

Ettertanke: Med glødende kull på hodet

LIVSVIKTIG KULL: "På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der."
Foto: Chrisgintn/Flickr Creative Commons

Jeg var tenåring og på oppdagelsesferd i Salomos Ordspråk. Hver dag følte jeg at jeg ble litt klokere. 

”Hold opp med å høre på formaning, min sønn, så går du glipp av de ord som gir kunnskap.”

”Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett.”

”Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.”

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

”Den som lukker sitt øre for de fattiges skrik, skal selv måtte rope uten å få svar.”

”Bedre å være fattig og hel i sin ferd, enn å være rik og gå krokveier.”

Det var imidlertid noen vers jeg ikke ble klok på. Jeg syntes de var beint fram ukristelige: ”Er din fiende sulten, så la ham få mat, er han tørst, så gi ham vann. Da samler du glødende kull på hans hode, og Herren vil lønne deg for det.” (Ordsp 25,21-22) Jeg trodde Salomo gav meg beskjed om at ”hvis du vil sørge for at fienden din får det fælt, så gjør noe godt, slik at han blir ulmende skamfull og eitrende varm i toppen.” Men det var jo ikke det han mente.

På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der. Hvordan transporterte man så det glødende materialet hjem? På den måten som man bar det meste på den tiden: På hodet.

Det Salomo forsøkte å si, var ”Vær god mot din kalde fiende. Da gir du varme til ham og alle som lever med ham, og Herren vil lønne deg for det”. Ha en god og varmende dag!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. august 2008

Ettertanke og primstaven: Marimesse om våren

DET HELLIGE FOSTERET: Gud ble menneske allerede ved unnfangelsen, inne i Jomfru Maria. Derfor avbildes Jesus inne i Marias livmor på ikonet "Vår Frue av Tegnet" - et svært populært ikonmotiv som finnes i et utall varianter.

I dag har Den katolske kirke feiret Herrens bebudelse. På denne dagen passer det derfor å dele en ettertanke om nettopp det øyeblikket da Gud ble menneske - inne i Jomfru Maria.

Vanligvis feirer Kirken høytiden Herrens bebudelse den 25. mars, altså nøyaktig ni måneder før festen for Kristi fødsel. I år falt imidlertid 25. mars i Den stille uke, og da flyttes festen alltid til første mandag etter påskeoktaven - det vil si i dag, mandag 8. april 2013.

Her er en ettertanke jeg har skrevet til denne viktige høytidsdagen:

VÅRFRUEMESSE: "Marimesse om våren" er den siste viktige merkedagen på primstaven før sommeren. Nå er det bare noen få dager igjen til vi snur primstaven og kommer over til sommersiden den 14. april!

Høytiden "Herrens bebudelse" (Annuntio Domini) er en av de eldste kirkefestene vi har. Jødisk tradisjon sier at verdens skapelse begynte ved vårjevndøgn (25. mars). Omkring overgangen mellom 100- og 200-tallet anså man i Roma og Nord-Afrika denne dagen som Jesu dødsdag. På denne dagen skjedde den nye skapelse, det vil si Jesu Kristi død på korset. Augustin skriver at samme dag skjedde også Inkarnasjonen, at Gud ble menneske - det vil si Jesu unnfangelse. Julen ble altså beregnet ut fra Bebudelsen, og ikke omvendt.

Ettertanke: Livets viktigste øyeblikk

De kristne har alltid visst at Gud ble kjød i det øyeblikket Jomfru Maria sa sitt fiat, sitt "La det skje”. ”La det skje med meg som du har sagt”. Derfor er Herrens Bebudelse en av kirkeårets største dager. 

Dagen er kjent som ”Marimesse om våren” og "Vårfrumesse" fra primstaven, som "Marias Budskapsdag" i Den norske kirke og som ”Herrens Bebudelse”, ”Kristi Unnfangelse” og ”Kristi Inkarnasjon” i Den katolske kirke.

Jesu unnfangelse er et så hellig, fortettet og grensesprengende historisk øyeblikk at det egentlig ikke er mulig å markere det sterkt nok. I kirkefesten denne dagen gjør vi det samme som vi gjør juledag: Presten og hele menigheten kneler i tilbedelse for Jesus under inkarnasjonsleddet i Trosbekjennelsen: ”Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske.”

I nesten 2000 år har Kristi unnfangelse gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd.

Fortsatt kimer Angelus-klokkene her i Bergen. Først er det tre ganger tre slag, så kiming. I det første slaget sier engelen: ”Vil du?” Så svarer Maria ja. Og så blir Kristus unnfanget. Deretter jubler klokkene mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:

”Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde, 
så vi som ved engelens budskap har erkjent 
at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, 
ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. 
Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. mars 2010, da Luk 1,26–38 var dagens bibeltekst

LESETIPS:

• Les også en fyldig artikkel om høytiden Herrens Bebudelse på katolsk.no
• Oppdatering 2014: Få med deg blogginnlegget mitt Marias Budskapsdag i Marias hage og bli med til den gåtefulle Marias Minde-hagen i Bergen

HERRENS BEBUDELSE: "Gud blir kjød i Marias skjød."
Gud ble menneske i Marias livmor. Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.

(Klikk på bildet for å se en større versjon.)

Vil du lese mer om Maria? 

Her er noen andre tekster om Maria på Sta. Sunniva-bloggen:

• Ettertanke: Å føde Gud: "Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss."
  
• Ettertanke: Ave Maria "Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det. Han ble «en befruktet eggcelle», et embryo, et foster – kall det hva du vil. Tingen er: Han ble et menneske. På ekte, helt fra unnfangelsen av."
• Ettertanke: Marias forstørrelsesglass: "At Maria kalles Guds mor er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har. Barnet hun fødte er GUD."
• Ettertanke: Den første natten: "Hvis du kan klare å finne en luke av stillhet i dag, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn."
• Primstaven: Vakre Maria Immaculata: "Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall."
  
• Høyt elskede Maria – Mater Dei: "Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde. Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus."
• Ettertanke: Marias himmelfart - og din: "Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod."
• Det katolske synet på Åpenbaringen: Et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen 
• Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad: Et intervju om blant annet mitt forhold til Maria
• Tro mot troen: Et intervju i Dagen om min konversjon og (blant mange andre ting) mitt forhold til Maria

Ettertanke: I ørkenen med Gud

EN STRØM AV TÅRER: Midt i ørkenen ligger En-Gedi-oasen. Hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, kong Saul, mannen som ble elsket av sin fiende.
Foto: Jamie Lynn Ross/Flickr Creative Commons

Vi var på Israelstur. Vi hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane, og bedt ved den tomme graven.

Klokken var fem-seks om morgenen da vi kjørte inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev ”den gang han var i Juda-ørkenen”.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg drakk ordene om og om igjen, til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen: 

”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 
Min sjel tørster etter deg, 
mitt legeme stunder etter deg 
i det øde, tørre, vannløse land. 
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler, 
og grunner på deg hver nattevakt.”

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa vi kunne se den derfra, kalksteinsgrotten. Hulen der David gjemte seg for dødsfienden. Det fysiske stedet der Saul kunne mistet livet, men bare mistet en flik av kappen. Stedet der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente. ”Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden.” (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. august 2008 (min aller første andaktsuke i Vårt Land)

PS. Når jeg skriver om at vi "hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor", så mener jeg det selvsagt bokstavelig talt ;)

LESETIPS

Les hele historien om da David sparte Sauls liv i Bibelen

Ignatius av Loyolas selvbiografi | Pilegrimens beretning

HELGENENS SELVBIOGRAFI: "Pilegrimens beretning" av Ignatius av Loyola er en av de store klassikerne. Selve beretningen hans står på side 40-121. Den er altså lett å lese på en vanlig dag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Pave Frans er jesuitt. Vil du lese en bok om Ignatius av Loyola, jesuittordenens stifter? Da vil jeg varmt anbefale Ignatius av Loyolas egen beretning om sitt liv. 

Ignatius' biografi heter "Pilegrimens beretning" og den ble gitt ut på norsk på St. Olav forlag i 2002. Selve beretningen er på kun 81 sider, mens hele boken er på bare 193 sider - altså en særdeles hyggelig biografilengde sammenlignet med de fleste biografier som skrives i dag. Du får tak i boken hos St. Olav bokhandel.

Pilegrimens beretning

"Pilegrimens beretning" er en klassiker på linje med St. Augustins "Bekjennelser", Sta. Teresa av Avilas "Boken om mitt liv" og Sta. Thérèse av Lisieux' selvbiografiske skrifter. Selv sikret jeg meg "Pilegrimens beretning" for flere år siden, fordi jeg ble så glad i ignatiansk spiritualitet etter å ha blitt kjent med den gjennom Edin Løvås og retreatbevegelsen.

Jeg synes bokomslagets presentasjon av Ignatius og jesuittene er så god at den bør siteres:

ST. IGNATIUS AV LOYOLA (1491–1556)
"Motreformasjonens far"
startet jesuittordenen, en orden preget
av intellekt, fordypelse og mot
- med andre ord; en orden preget
av sin grunnlegger.

"At han var grunnlegger av Jesu Selskap - jesuitterordenen - er velkjent. Men hva var bakgrunnen for dette, hvorfor vendte adelsmannen og offiseren seg bort fra verdens fristelser og mot Gud?  

Man kan søke Gud i alle ting er ett av hans utsagn - og å bringe Jesu ord ut i verden - til Latin-Amerika og Asia - skulle bli jesuittordenens fortjeneste. At denne orden, blant annet gjennom sitt pedagogiske virke, har preget Europas åndelige liv er uomtvistelig.

Derimot stemmer det ikke, som man ofte tror, at det var Ignatius og jesuittene som stod bak den spanske inkvisisjonen. Tvertimot var Ignatius som religiøs nyskaper lenge i dennes søkelys. Jesuitterordenen var - og er - en orden preget av intellekt, fordypelse og mot, en orden preget av sin grunnlegger.
Det er gjennom hans egen fremstilling vi møter Ignatius av Loyola (1491-1546), en av de store ledere og helgener i Den katolske kirkes historie."

Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser

Oppdatering 31. juli 2019: Nå foreligger Ignatius av Loyolas berømte Åndelige øvelser for første gang i norsk språkdrakt, samt hans selvbiografi i ny oversettelse! Boken ble nylig utgitt på St. Olav forlag og er å få kjøpt her hos St. Olav bokhandel. Åndelige øvelser er en klassiker som St. Ignatius skrev for dem som skal veilede andre i det åndelige livet.

Ignatius av Loyolas teologiske profil

Ellers ser jeg at St. Olav Bokhandel selger en svensk bok som ser veldig spennende ut. "Ignatius av Loyolas teologiska profil - mellan riddarväsen, renässans och reformasjon" heter den. (Oppdatering 31. juli 2019: Denne boken er ikke lenger for salg hos St. Olav, men du får kjøpt den hos Adlibris.)

Her er forlagets egen presentasjon av denne boken:   

Ignatius av Loyolas teologiska profil

Rainer Carls S.J.: Ignatius av Loyolas teologiska profil - mellan riddarväsen, renässans och reformasjon

Ignatius av Loyola (1491–1556) är en av 1500-talets stora religiösa personligheter. Han är mest känd som grundare av den katolska Jesuitorden, men hans religiösa bakgrund och teologiska hållning är mindre bekanta. Jesuitpater Rainer Carls tecknar i denna bok Ignatius utveckling från ungdomens romantiska riddarideal till den fattige pilgrimens ödmjuka hållning. Mötet med Gud, insikter från själavården och rollen som ledare för Jesu sällskap sätter sin prägel på Ignatius uttryckssätt och teologiska grundsyn. Vi får också inblickar i den litteratur som han läste och som uppenbarligen influerade hans tänkande. Den återspeglar olika rörelser som fanns i tiden: skolastisk teologi, senmedeltida spiritualitet och renässansens nya och starkt positiva människosyn. Dessa strömningar förenas hos Ignatius i en ny och unik syntes. Ignatius var Martin Luthers samtida (även om de aldrig möttes), och båda brottades med liknande problem. Vi får här följa likheterna i deras utveckling och de avgörande punkter där deras vägar kom att skiljas.

658 s. heftet (svensk)

St. Olav bokhandel har mange flere bøker om Ignatius og om ignatiansk spiritualitet. Du finner dem her.

Og her er et generelt bokråd fra meg: Hvis du ikke har tid til å lese så mye: LES DET HELGENENE SELV SKRIVER. Da går du deg ikke vill.

LES OGSÅ:

• Her på bloggen: Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen
• Her på bloggen: Sankt Ignatius og religionene
• Her på bloggen: Bønn når alt er mørkt | En bønn av St. Ignatius av Loyola
• På katolsk.no: Biografien om den hellige Ignatius av Loyola  
• På katolsk.no: Om jesuittordenen, den største misjonsorden i Den katolske kirke