Kronikk: Det aller beste samlivet

PÅ TRYKK: "Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer."
Faksimile: Fædrelandsvennen 12. mars 2013

Vil du ha et lykkeligst mulig samliv? Vil du ha en lavest mulig risiko for samlivsbrudd? Da bør du velge ekteskapet, viser forskningen. 

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg
og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. 
Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 
Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013.
Uthevinger i fet skrift er kun gjort her på bloggen.

I skyggen av debatten omkring homofilt samliv har det skjedd en stille revolusjon av det heterofile «normal-samlivet»: 9 av 10 unge flytter sammen før de gifter seg, og over halvparten av dem som får sitt første barn, er samboere.

Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer.

«Sliding instead of deciding»

Sommeren 2009 rapporterte VG at par som bor sammen før de gifter seg, får mindre lykkelige ekteskap og har større risiko for skilsmisse enn de som ikke bor sammen før bryllupet. Den norske samlivseksperten professor Frode Thuen kommenterte at den amerikanske forskningsrapporten var både interessant og viktig: «Oppfatningen har jo lenge vært at det er lurt å prøve ut samlivet før man forplikter seg. Disse studiene viser at det kanskje er tvert om.» Og videre, om samboerparene: «Disse parene opplever nok ofte at det ene tar det andre, og så er de plutselig gift og fanget i noe som de egentlig ikke trodde på.»

Samboernes krangling

En studie fra Hemil-senteret/Universitetet i Bergen (2012) som har fulgt 76 000 norske førstegangsfødende i to år, viser at samboerne kranglet oftere og på styggere måter enn gifte. De var også mindre tilfredse når de ble foreldre for første gang. Psykolog og stipendiat Øystein Mortensen presiserer at utdanningsnivå og inntekt ikke kan forklare forskjellene. Han peker i stedet på betydningen av forpliktelse og «den rituelle handlingen som en vielse er».

Anne Reneflot finner i sin doktoravhandling (Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo 2010) at samboere i gjennomsnitt oppgir lavere samlivskvalitet enn gifte. Kenneth Aarskaug Wiik og Turid Noack gjør samme funn (SSB 2011).

Alle skjønner at idrettsstjerner bare kan lykkes dersom de satser alt de er og har på å nå sine mål. Men på samlivsfronten er det blitt gjengs å satse på det som Trine Gjermundbo (tidligere leder ved Samlivssenteret ved Modum Bad) kaller GSG-metoden: Går det, Så Går det. Det går ofte ikke.

Umulig å teste ut

En utbredt oppfatning i dag er at man BØR bo sammen før man gifter seg, for å teste ut om man passer sammen. Problemet er bare at de fleste tingene som virkelig utfordrer et samliv, er umulige å teste ut på forhånd. Å bo sammen en stund som unge og nyforelskede gir et lite realistisk bilde av hvordan et livslangt samliv vil bli. Da er det lurere å gjøre et grundig forarbeid FØR man skaffer seg felles adresse, og deretter satse 100 prosent på hverandre.

En god, gammel suksessoppskrift på samliv er: Full hengivelse til hverandre. Eksklusiv seksuell forening. Sterkt vennskap. Tilgivelse. Forpliktende løfter om trofasthet, kjærlighet og respekt. Kort sagt: Ekteskapet. Når så de krevende småbarnsårene eller 40-årskrisa kommer, så blir ikke byggverket skylt bort. Det holder.

Ett fett for barna?

Over til barna. Flere undersøkelser viser at foreldrenes valg av samlivsform ikke er likegyldig for barna, særlig fordi barn av samboere har over tre ganger så høy risiko for å oppleve at foreldrene går fra hverandre i forhold til barn av gifte foreldre. (Barne- og familiedepartementet 2005)

I 2006, etter å ha studert nesten alle landets tiendeklassinger, oppdaget en overrasket pedagogikkprofessor Jon Langlo ved Universitetet i Oslo at barn av ektepar gjør det bedre på skolen enn det barn av samboere gjør. Langlo uttalte: «Et giftermål synes å gi mer trygghet og stabilitet, og barn av gifte foreldre kan ha en sterkere forventning om at familien skal bestå enn hos samboerpar. Dette påvirker sosiale relasjoner, skoleprestasjoner og den generelle overgangen til voksen alder.»

Flere forskere har særlig vært opptatt av båndene mellom far og barn. Den før nevnte Anne Reneflot sier om sin doktoravhandling at: «Funnene antyder dessuten at samboerskap er en mindre egnet familieform enn ekteskapet når det kommer til fedres investeringer i sine barn.» Og i 2007 påviste to sosiologiprofessorer ved NTNU i Trondheim, An-Magritte Jensen og Kari Moxnes, at barn av samboende foreldre er mer utsatt for fattigdom og fravær av far enn barn av gifte foreldre. Dette utløses ved samlivsbrudd, særlig i familier med lav sosioøkonomisk status.

Både økonomisk og juridisk sett er ekteskap en suverent bedre ordning enn samboerskap.

Synd?

I dagens Norge er det mer krevende enn tidligere å henge alarmbjellen «synd» på samboerskap og sex før ekteskapet. Vi som skriver dette gjør det likevel. Ikke for å stemple noen, men for å vekke noen. Fordi: Dårlige samliv og hyppige brudd gjør noe med oss. Det skaper sorg, utrygghet og psykiske problemer for hundretusenvis av mennesker i landet vårt. Det er slik synd alltid har fungert: Den får gode ting til å gå i stykker, «i sund». (Jfr Folkehelseinstituttets Rapport 2012:2 Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge)

Vi kjenner selvsagt mange utmerkede mennesker med mye ulik samlivsmessig bagasje, men sjelden har vel den klassiske kristne samlivsetikken hatt større relevans enn nå. Ekteskapet er et evangelium for vår tid. Vår frimodige anbefaling er derfor denne: At de som er sikre på at de ønsker å leve sammen, bør gifte seg, og at de som ikke er sikre, ikke bør starte et samliv sammen. Rett og slett.

Fordi du fortjener det beste

Det samlivsetiske utvalget som 11. februar leverte sin rapport til Den norske kirkes biskoper, konkluderte ikke i spørsmålet om samboerskap. Det beklager vi. Folkekirken bør møte alle mennesker med godhet, innlevelse og nåde, og SAMTIDIG være tydelig, klok og innsiktsfull i sin veiledning omkring sex og samliv. For når det gjelder kjærligheten er det faktisk «vitenskapelig bevist», det som du allerede vet: At bare det beste er godt nok for deg. Elsker du noen? Da er ekteskapet akkurat det du trenger.

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg, og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 

Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013. Den publiseres også på Skaperkraft.no og Verdidebatt.no.

Hvor frie er dagens norske kvinner?

INTERVJU: Dagen har et stort, spennende intervju med Lill May Vestly i dag (side 16-18). I tillegg har de en enquete med fire kristne kvinner om feminisme (s. 19) samt ytterligere fem sider om kristen feminisme (s. 20-24).
Faksimile: Dagen 8. mars 2013, side 19

Det er kvinnedagen i dag, 8. mars. I den anledning stilte avisen Dagen meg to spørsmål. Her er mine svar.

Journalist Eivind Algrøy i Dagen stilte disse to spørsmålene: Er du en feminist? Hva takker du feminismen for?

Er du en feminist?

Egentlig, men jeg liker ikke å kalle meg det lenger, fordi begrepet er kuppet av antifeminine, barne- og mannsfiendtlige krefter. 

Jeg heier imidlertid på kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet og er opptatt av å motarbeide kjønnsdiskriminering. I følge statistikk fra FN utgjør kvinner 70 prosent av verdens fattige. To tredeler av verdens analfabeter er kvinner. Med andre ord: Her har alle mennesker av god vilje mye å gjøre fortsatt.

Kvinnefrigjøringen i Norge er heller ikke i mål. Forrige kvinnegenerasjon hadde valgfrihet, men min generasjon har ikke det. Vi er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene. Mannen min og jeg har lang utdanning, fire små barn og to fulle jobber men har likevel bare råd til to soverom til vår familie på seks.  

Bare de økonomisk privilegerte har reell valgfrihet i dag. Vi andre er ikke fri, i stedet er vi tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt den 8. mars.

Hva takker du feminismen for? 

Jeg takker feminismen for lik lønn for likt arbeid, for stemmeretten, for at vi har fått samme arverettigheter som menn og lik tilgang til utdanning og yrkesliv. I det hele tatt: Jeg takker for at kvinner har fått de samme rettighetene i samfunnet som det menn har.

I vår tid er jeg spesielt takknemlig for feministenes kamp mot pornografi, prostitusjon, sexpress og seksualiseringen av jente- og kvinnekroppen i det offentlige rom. 

[Slutt på intervjuet]

Etterord

I dag er ettåringen min febersyk, og på denne kvinnedagen må jeg si det føles underlig - ja, absurd - å tilhøre den første generasjonen kvinner som blir glade når barna er syke - for da får vi jo endelig være sammen med barna våre. (I tillegg blir vi selvsagt superstresset på grunn av alt det vi skulle gjort på jobben som vi ikke får gjort, men likevel. Likevel er vi takknemlige for den ekstra dagen med det lille barnet.)

Les også:

Frispark: Med 40 i feber i barnehagen. Et innlegg om å havne i skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre:

"Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?" [...] "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er. Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber. Det var ikke sånn det skulle bli. Var det?"

Brevet fra Seljes ordfører til Fontgombaults abbed

ET GLIMT FRA FONTGOMBAULT: Benediktinermunkene i Fontgombault lever fortsatt etter St. Benedikts motto: "Ora et labora", "Be og arbeid".

Lokalbefolkningen i Selje ønsker at det på nytt skal etableres et kloster på "Selja - den heilage øya ". I februar sendte ordføreren i Selje et nydelig invitasjonsbrev til benediktinerklosteret Fontgombault i Frankrike. Les hele brevet her.

Den 8. februar 2013 sendte Seljes ordfører Ottar Nygård et invitasjonsbrev til abbeden Dom Jean Pateau i Abbaye de Notre-Dame de Fontgombault. Brevet ble sendt i to utgaver: Både på fransk og norsk.

Uthevinger i kursiv er ordførerens, uthevinger i fet skrift er mine. Og HER er brevet:

Grunnlegging av kloster på øya Selja i Selje kommune

SUNNIVASKRINET: 7. september 1070 ble Sunnivaskrinet
overført fra Selja til Bergen. Den 7.9.2011 ble hendelsen
gjenopplevd med stor festivitas i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Gjennom biskop Bernt Eidsvig Can. Reg. i Oslo Katolske Bispedømme er vi gjort kjent med at klosteret Dykkar i Fontgombault er positivt innstilt til å vurdera grunnlegging av eit kloster på øya Selja i Selje kommune på vestkysten av Noreg. Vi har teke mot denne opplysninga med stor glede.

I Selje er vi stolte over våre lange kyrkjelege tradisjonar, som har utgangspunkt i øya Selja som den eldste, kristne heilagstaden i Noreg. I året 996 vart martyrstaden for Sankta Sunniva og fylgjet hennar (Seljumennene) oppdaga; irske flyktningar som eit uttrykk for at kristendommen kom til oss frå landa i vest. Ved helgenstaden på Selja vart også det fyrste bispesetet for Vest-Noreg oppretta rundt 1070. Nokre tiår seinare, rundt 1090, etablerte benediktinarordenen dykkar på Selja eit av dei to fyrste klostera i landet. Slik utvikla Selja seg, i hundreåret etter etableringa av helgenstaden, til eit religiøst og kyrkjeorganisatorisk senter i det tidleg kristne Noreg.

NYTT KLOSTER: På østsiden av øya er det mulig å bygge
det nye benediktinerklosteret.

Sankta Sunniva vart Vest-Noreg og byen Bergen sin vernehelgen, med translasjon av helgenskrinet hennar frå Selja til Bergen i 1170. Relikviane av fylgjet til Sunniva vart derimot verande ved martyrstaden på Selja og danna grunnlaget for den vidare kulten også der. I overleverte liturgiske tekstar blir Sunniva kalla patrona bergensiorum og patrona Norvegiae. Kulten rundt Den heilage Sunniva og Seljumennene spreidde seg etter kvart til heile Noreg, til Norden og til Nord-Tyskland. Men det var på Selja det starta. På denne bakgrunnen har den kjende norske katolske forfattaren og nobelprisvinnaren Sigrid Undset kalla helleren over martyrstaden til Sankta Sunniva og Seljumennene for «Norges eldste kirketak». I alle hundreåra framover må benediktinarane ha vore heilt sentrale for utviklinga og drifta av denne martyrstaden på Selja som religiøst pilegrimsmål, ein pilegrimstradisjon som brått vart broten i 1537 ved reformasjonen og innføringa av den lutherske læra i Noreg.

Gjennom arbeidet tidlegare generasjonars ordensbrør av dykk gjorde i gode 400 år, er benediktinarane alt uløyseleg knytte til den heilage øya Selja. Minnet om deira ora et labora møter oss framleis i form av ruinane etter klosteranlegget deira. Desse ruinane er mellom dei aller best bevarte kulturminna vi har frå klosterliv i norsk mellomalder, i eit unikt, urørt og vilt kulturlandskap heilt ute ved havet. I dei siste åra har den norske stat gjennom Riksantikvaren løyvd betydelege summar til konservering og skjøtsel av anlegget.

Det ville vera ei glede og ære for oss om klosteret Dykkar i Fontgombault kunne sende munkar til Selja, slik at denne sentrale staden i norsk kyrkjeliv på nytt kunne bli omslutta av benediktinaranes daglege bøner og arbeid. Benediktinarordenen er ikkje reetablert nokon stad i Noreg etter reformasjonen, slik dei andre store ordenane er det. Selja peikar seg naturleg ut som staden for det fyrste benediktinarklosteret i Noreg etter reformasjonen. Vi er overtydd om at Dykkar kloster med si vekt på dei gamle klostertradisjonane, vil harmonera godt både med både fortid og notid på Selja.

FONTGOMBAULT: Munkene på vei til messefeiring i
benediktinerklosteret i Fontgombault i Frankrike.

Selje kommune opplever at stadig fleire pilegrimar oppsøkjer den heilage øya. 

Pilegrimsvandringar er organisert både frå katolsk hald og i regi av den lutherske norske kyrkja. Som ein del av den norske kyrkja si satsing på ungdom, er det i 2013 planlagt vandringar til Selje spesielt tilrettelagt for 17-åringar. I somarsesongen organiserer kommunen dagleg gaida turar til Selja.

Det er mellom 5 og 10 fastbuande på øya. Innsida av øya ligg om lag 5 minuttars båttur unna Selje sentrum.

Selje kommune er initiativtakar for å få etablert eit Kloster- og pilegrimssenter i Selje. Senteret skal både ta imot det aukande talet pilegrimer og arbeida for å fremja forsking og informasjon om middelalderens kloster i Noreg. Oslo Katolske Bispedømme er representert i interimstyret for Kloster- og pilegrimssenteret. Det var nyleg arrangert historisk seminar med tema kring klosteret og benediktinarane og kurs i gregoriansk song i regi av Klosterakademiet i Selje. Klosterakademiet er eit av tiltaka i det planlagde senteret. Akademiet skal vere ein tverrfagleg møteplass både for lek og lærd. Vi er overtydde om at munkane vil kunne berike både til den generelle pilegrimsaktiviteten, dokumentasjonsarbeidet og klosterakademiet med sin innsikt og kunnskap.

Selje er ein liten kommune med 2850 innbyggjarar, og har dessverre ikkje høve til å gå inn med økonomisk stønad, men vil elles vera medspelar og hjelpa med tilrettelegging på alle vis. Dette gjeld transport til øya, hjelp til byggjesøknad o.a. Sidan store delar av øya er freda og det elles er private grunneigarar, kan det vera ei utfordring å finna ein høveleg tomt. Kommunen vil gjera sitt ytste for å hjelpa til i den prosessen og tilrettelegga for bygging.

Den lutherske presten i Selje, til liks med lokalkyrkjelyden, vil helsa eit benediktinarkloster på Selja med stor glede og takksemd.

Om vi i Selje kommune skulle bli vertskommune for det fyrste norske benediktinarklosteret i nyare tid, vil vi sjå det som ei stor ære og samstundes som ei naturleg vidareføring av den utviklinga vi har vore vitne til dei siste åra, der ruinane rister av seg støvet og vinn tilbake til sin gamle status som levande heilagstad. 

MED NORGES VAKRESTE KOMMUNEVÅPEN:
Han kaller dem tilbake. Hun kaller dem tilbake.

Med vyrdsam helsing

Ottar Nygård
Ordførar

SITAT FRA BREVET: "Gjennom arbeidet tidlegare generasjonars ordensbrør av dykk gjorde i gode 400 år, er benediktinarane alt uløyseleg knytte til den heilage øya Selja. Minnet om deira ora et labora møter oss framleis i form av ruinane etter klosteranlegget deira. Desse ruinane er mellom dei aller best bevarte kulturminna vi har frå klosterliv i norsk mellomalder, i eit unikt, urørt og vilt kulturlandskap heilt ute ved havet." (Ordfører Ottar Nygård)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Taize kommer til Bergen denne uken

100 000 unge voksne fra hele verden drar hvert år til Taizé i Frankrike. Denne uken kommer Taizé til Bergen. Kom og ta del i "Pilegrimsferd for tillit på jorden".

Taizé-treffet i Bergen 8.-10. mars 2013 er åpent for alle. Ungdom og unge voksne er spesielt velkomne.

Taize-treffet har en egen hjemmeside der du kan melde deg på hele treffet. Bønnene i Domkirken er åpne for alle, du trenger ikke registrere deg for å være med på dem.

Følg Taize-treffet på Facebook her.

Alle velkommen

Taizé binder mennesker med ulik bakgrunn sammen, både protestanter, katolikker, ortodokse og deg som ikke vet om du får til å tro; alle er velkommen! Vi håper dette blir en helg hvor vi blir bedre kjent med hverandre og der tro, tillit og forsoning kan vokse og slå rot. Fra fredag til søndag samles vi til bønn, stillhet, sang, bibelintroduksjon, spennende workshops, felles måltider og kveldskafe med musikk og lek.

Alle bønner under treffet er i Domkirken i Bergen.
Alle workshops er i St. Paul katolske kirke/på St. Paul skole.

Programmet

Fredag 8. mars

17.00-19.30: Registrering av påmeldte. Utdeling av deltakerbånd, program og et enkelt måltid mat. Alt dette skjer i Domkirken.
20.00: Kveldsbønn i Domkirken. Biskop Halvor Nordhaug (Den norske kirke) ønsker velkommen.

Lørdag 9. mars

10.00: Morgenbønn og bibelintroduksjon med bror Stephen. Samtaler i aldersinndelte grupper etter introduksjonen.
12.00: Middagsbønn
13.00: Lunsj
14.00: Workshops på St. Paul skole, som ligger i Nygårdsgaten 3 (samme gate som Grieghallen)
16.00: Omvisning i St Jacob, den nye ungdomskatedralen.
17.00: Middag
19.00: Kveldsbønn
20.30-23.00: Kveldskafe med musikk og lek; Oyak

Søndag 10. mars

11.00: Gudstjeneste/messe i «egne» menigheter
14.00: Avskjedsbønn i Domkirken

Aktiviteter i forkant

Allerede fra mandag 4. mars kan du ta del i spennende aktiviteter i forkant av treffet. Kom og vær med på alt, eller kom og vær med på noe - det er åpent for alle, og ingen påmelding er nødvendig.

Mandag 4. mars: Taizesangøving med Sta Sunniva kammerkor i Johanneskirken kl 19.00. Magnus og Pawel, som bor i Taize, er med på sangøvingen. Kom og vær med! (Johanneskirken er den store, røde kirken som ligger på universitetshøyden. Du ser den veldig godt fra Torgallmenningen.)

Tirsdag 5. mars kl 21.30: Bror Stephen leder Taizebønnen på Sta Sunniva studenthjem. Kom og bli med og spis kveldsmat med bror Stephen kl. 20.00! (Studenthjemmet ligger på området til St. Paul gymnas, bedre kjent som Florida. Gå av Bybanen på stoppet kalt Florida.)

Onsdag 6. mars kl 12.15: Formiddagsmesse i Johanneskirken i regi av studentmenigheten (Den norske kirke). Bror Stephen deltar i gudstjenesten og spiser deretter lunsj med studentene.

Torsdag 7. mars kl 19.00: Bror Stephen holder foredrag om Taize i Johanneskirken. Etter foredraget er det kveldsbønn. Velkommen til å lytte til og be sammen med bror Stephen, enten du er tenåring, ung voksen, voksen eller godt voksen!

Pave Benedikts tale ved hans siste audiens: - Dette er min tillit, dette er min glede!

PAVENS TALE: "I dette øyeblikk er jeg fylt av en enorm tillit, fordi jeg vet – vi alle vet – at evangeliets sannhetsord er Kirkens styrke: Den er hennes liv. Evangeliet renser og fornyer: Det bærer frukt over alt hvor fellesskapet av troende hører det og tar i mot Guds nåde i sannhet og kjærlighet. Dette er min tillit, dette er min glede."

Bildet er fra pavens siste generalaudiens. Foto: News.va/Flickr Creative Commons

Du kan se flotte bilder av de mange, mange titusenene som hadde møtte frem på Petersplassen i L’Osservatore Romanos fotostrøm her.

Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme har allerede rukket å oversette og publisere Pave Benedikts avskjedstale. Les og bli rørt! Det ble iallfall jeg. Her er pavens personlige og varme ord:

[Uthevingene i fet skrift er mine egne]

Ærede brødre i bispeembetet og i presteskapet!
Fremstående autoriteter! Kjære brødre og søstre!

Takk for at så mange av dere har kommet til denne siste generalaudiensen i mitt pontifikat. Hjertelig takk! Jeg er virkelig rørt! Og jeg ser en levende kirke! Og tenker at vi også må takke Skaperen for at han har gitt oss så fint vær selv om det fremdeles er vinter.

Som apostelen Paulus i bibelteksten vi har lyttet til, kjenner også jeg i mitt hjerte at jeg først og fremst må takke Gud, som veileder Kirken og gjør at hun vokser. Han sår sitt Ord og nærer slik troen i sitt folk. I dette øyeblikk strekker min ånd seg ut for å omfavne Kirken over hele verden. Jeg takker Gud for de «nyhetene» jeg i disse årene i det petrinske embete har kunnet motta om troen på Herren Jesus Kristus. Jeg takker for den kjærlighet som virkelig er i omløp i Kirkens legeme og gjør at det lever i kjærlighet, og for håpet som åpner oss og leder oss mot livets fylde, mot vårt himmelske fedreland.

Jeg kjenner at jeg bærer alle i min bønn, i et nå som hører Gud til, hvor jeg samler hvert møte, hver reise, hvert pastorale besøk. Jeg samler alt og alle i bønnen for å betro dem til Herren, for at vi skal kjenne hans vilje fullt ut, med all visdom og åndelig innsikt, og for at vi skal kunne leve et liv som er Herren verdig, som er verdig hans kjærlighet, og bære frukt i all god gjerning (se Kol 1,9–10).

I dette øyeblikk er jeg fylt av en enorm tillit, fordi jeg vet – vi alle vet – at evangeliets sannhetsord er Kirkens styrke: Den er hennes liv. Evangeliet renser og fornyer: Det bærer frukt over alt hvor fellesskapet av troende hører det og tar i mot Guds nåde i sannhet og kjærlighet. Dette er min tillit, dette er min glede.

Da jeg den 19. april for nesten åtte år siden samtykket i å påta meg det petrinske embete, hadde jeg denne faste forvissningen som alltid har ledsaget meg: forvissningen om at Kirken lever av Guds Ord. Som jeg har nevnt ved flere tidligere anledninger, var ordene som lød i mitt hjerte i det øyeblikket: «Herre, hvorfor ber Du meg om dette, og hva er det Du ber meg om? Det er en stor byrde Du legger på mine skuldre, men hvis Du ber meg, vil jeg på ditt ord sette garn – i vissheten om at du vil veilede meg også med alle mine svakheter.»

Og åtte år senere kan jeg si at Herren har veiledet meg, han har vært nær meg. Daglig kunne jeg føle hans nærvær. Det har vært en etappe på Kirkens vei som har hatt øyeblikk av glede og lys, men også øyeblikk som har vært vanskelige. Jeg har følt meg som Sankt Peter med apostlene i båten på Genesaretsjøen.

Herren har gitt oss mange dager med solskinn og behagelig bris, dager hvor fangsten har vært rikelig. Det har også vært øyeblikk hvor sjøen var voldsom og vinden mot oss, slik det alltid har vært i Kirkens historie – og det virket som om Herren sov. Men jeg visste alltid at Herren er i båten, at Kirkens båt ikke er min, ikke vår, men hans. Og Herren lar henne ikke synke. Det er han som leder henne. Selvfølgelig gjør han det også gjennom mennesker han har valgt, for han ville at det skulle være slik. Dette var og er en visshet som ingen ting kan formørke. Og det er derfor mitt hjerte i dag er fylt med takk til Gud, for han har aldri latt Kirken som helhet eller meg mangle sin trøst, sitt lys og sin kjærlighet.

Vi er i Troens år, som jeg har villet utrope for å styrke nettopp vår tro på Gud i en sammenheng som ser ut til i å skyve ham stadig mer i bakgrunnen. Jeg ønsker å invitere alle til å fornye sin faste tillit til Herren. Jeg ønsker at vi alle overgir oss som barn i Guds armer, i vissheten om at disse armene alltid holder oss oppe og gjør oss i stand til å gå hver dag, også når det er slitsomt.

Jeg ønsker at alle kunne føle seg elsket av den Gud som ga sin Sønn for oss og viste oss sin grenseløse kjærlighet. Jeg ønsker at alle kunne føle gleden ved å være kristen. I en vakker bønn som bes daglig om morgenen, heter det: «Jeg tilber deg, min Gud, jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg takker deg for at du har skapt meg og for at du har gjort meg til en kristen …» Ja, vi er glade for troens gave: Den er det mest dyrebare gode, som ingen kan ta fra oss! La oss takke Gud for dette hver dag, med bønn og et konsekvent kristent liv. Gud elsker oss, men han forventer også at vi elsker ham!

Men det er ikke bare Gud jeg ønsker å takke i dette øyeblikk. En pave er ikke alene om å styre Sankt Peters båt, selv om det er han som har det fremste ansvaret. Jeg har aldri følt meg alene om å bære gleden og byrden ved det petrinske embete. Herren har satt ved min side mange mennesker som med sjenerøsitet og kjærlighet til Gud og Kirken har hjulpet meg og vært meg nær. For det første dere, mine kjære brødre kardinaler: Deres visdom, deres råd, deres vennskap har vært dyrebare for meg; mine medarbeidere, først av dem min statssekretær som har ledsaget meg trofast gjennom årene; statssekretariatet og hele den romerske kurie, så vel som alle dem som på forskjellige områder står til tjeneste for Den hellige stol. Det er mange ansikter som aldri synes, men forblir i bakgrunnen. Men nettopp i stillhet i sitt daglige engasjement i troens og ydmykhetens ånd, har de vært en sikker og pålitelig støtte for meg.

En særlig tanke går til Kirken i Roma, mitt bispedømme! Jeg kan ikke glemme brødrene i bispeembetet og i presteskapet, ordensfolket og hele Guds folk: Under pastorale besøk, i offentlige møter, ved audienser og på reiser har jeg alltid opplevd stor omsorg og dyp hengivenhet. Men også jeg elsket hver og én, uten unntak, med den pastorale kjærlighet som er enhver hyrdes hjerte, særlig biskopen av Roma, apostelen Peters etterfølger. Hver dag har jeg båret hver og en av dere i mine bønner, med en fars hjerte.

Jeg ønsker at mine hilsener og min takknemlighet når frem til alle: En paves hjerte omfavner hele verden. Jeg ønsker å uttrykke min takknemlighet til det diplomatiske korps som er akkreditert til Den hellige stol. Det gjør hele den store nasjonenes familie nærværende. Jeg tenker også på alle dem som arbeider for god kommunikasjon, som jeg takker for deres viktige tjeneste.

Nå ønsker jeg av hele mitt hjerte å takke alle de mange menneskene over hele verden som i de siste ukene har sendt meg rørende tegn på omtanke, vennskap og bønn. Nei, paven er aldri alene. Nå erfarer jeg dette enda en gang på en måte som er så sterk at den rører meg. Paven tilhører alle, og mange mennesker føler seg svært nær ham. Det er sant at jeg mottar brev fra verdens viktige personer – fra statsoverhoder, religiøse ledere, representanter for kulturlivet og så videre.

Men jeg mottar også mange brev fra vanlige folk som helt enkelt skriver til meg fra sitt hjerte og lar meg føle deres hengivenhet, som springer ut av at vi er sammen med Kristus Jesus, i Kirken. Disse menneskene skriver ikke til meg slik man kanskje ville skrive til en prins eller en stor skikkelse man ikke kjenner. De skriver til meg som brødre og søstre eller som sønner og døtre, med en opplevelse av svært varme familiebånd. Her kan man ta og føle på hva Kirken er – ikke en organisasjon, ikke et forbund som eksisterer med religiøse eller humanitære formål, men et levende legeme, et fellesskap av brødre og søstre i Jesu Kristi legeme som forener oss alle. Å erfare Kirken på denne måten og nesten kunne ta og føle på kraften i hennes sannhet og hennes kjærlighet, er en kilde til glede i en tid hvor mange snakker om hennes tilbakegang. Men vi ser hvor levende Kirken er i dag!

De siste månedene har jeg følt at mine krefter er blitt svekket, og jeg spurte Gud innstendig i bønn om å opplyse meg med sitt lys slik at jeg kunne gjøre det rette valget – ikke til beste for meg, men for Kirken. Jeg tok dette skrittet i full bevissthet om hvor alvorlig og også uvanlig det er, men med dyp fred i sinnet. Å elske Kirken betyr også å ha mot til å gjøre vanskelige og tunge valg, alltid med blikket festet på Kirkens beste og ikke på seg selv.

La meg her nok en gang vende tilbake til 19. april 2005. Avgjørelsens alvor handlet nettopp også om at jeg fra det øyeblikket alltid og for alltid var engasjert av Herren. Alltid: Den som påtar seg det petrinske embete, har ikke lenger noe privatliv. Han tilhører alltid og fullstendig alle, hele Kirken. Den private svære fjernes så å si fra hans liv. Jeg har opplevd, og opplever det i dette øyeblikk, at man mottar livet nettopp når man gir det. Jeg sa at mange mennesker som elsker Herren, også elsker Peters etterfølger og er glade i ham. Paven har virkelig brødre og søstre, sønner og døtre over hele verden, og han føler seg trygg i favnen av deres fellesskap; fordi han ikke lenger tilhører seg selv, tilhører han alle, og alle tilhører ham.

«Alltid» er også «for alltid» – det lar seg ikke gjøre å vende tilbake til privatlivet. Min avgjørelse om å avstå fra aktiv utøvelsen av tjenesten, annullerer ikke dette. Jeg vender ikke tilbake til privatlivet, et liv med reiser, møter, mottakelser, foredrag osv. Jeg forlater ikke korset, men forblir på en ny måte nær den korsfestede Herre. Jeg har ikke lenger makten til å styre Kirken som hører embetet til, men i bønnen forblir jeg så å si på Sankt Peters område. Sankt Benedikt, hvis navn jeg bærer som pave, vil være et stort forbilde for meg i dette. Han viste oss veien til et liv som, enten det er aktivt eller passivt, fullstendig tilhører Guds verk.

Jeg takker hver og én av dere også for den respekt og forståelse dere har mottatt dette viktige valget med. Jeg fortsetter å ledsage Kirken på hennes vei med bønn og refleksjon, med den hengivenhet til Herren og hans brud som jeg frem til nå har forsøkt å leve hver dag, og som jeg ønsker å leve for alltid. Jeg ber dere om å huske meg foran Gud, og fremfor alt om å be for kardinalene, som er kalt til så viktig en oppgave, og for den nye Peters etterfølger. Måtte Herren ledsage ham med sitt lys og sin Ånds kraft.

La oss påkalle Marias moderlige forbønn, hun som er Guds og Kirkens mor, om at hun må ledsage hver og én av oss og hele det kirkelige fellesskap. Til henne overgir vi oss med dyp tillit.

Kjære venner! Gud leder sin Kirke, støtter henne alltid, og særlig i vanskelige tider. La oss aldri miste dette troens klarsyn, som er det eneste sanne syn på Kirkens og verdens vei. I våre hjerter, i hjertene til hver og én av dere, la det alltid finnes en lykkelig visshet om at Herren er ved vår side, at han ikke svikter oss, at han er oss nær og omslutter oss med sin kjærlighet. Takk!

Du kan se flotte bilder av de mange, mange titusenene som hadde møtte frem på Petersplassen i L’Osservatore Romanos fotostrøm her.

Knakende godt om paven og om Kirkens krise

YDMYKE BENEDIKT: "Det er en stor pave og et ydmykt menneske som nå trekker seg tilbake for å lide og be for Kirken, som han uttrykte det. Vi kan forene oss i bønn med ham for Kirken i denne nådens tid."Sr. Anne Bente Hadland OP

 

Sr. Anne Bente Hadland OP har skrevet en glitrende kommentar om Kirkens krise, skandaler og utro tjenere. Du kan lese den på bloggen hennes eller høre den her. Anbefales!

Jeg tenkte å velge ut noen få sitater fra "Fasteforsettet som forsvant", men oppdaget at jeg egentlig har lyst til å sitere hvert eneste avsnitt. Skal likevel forsøke å begrense meg til disse utdragene:

Utvalgte sitater:

“Pave Benedikt forlater ei kyrkje i djup krise”, ble det sagt med patos i en norsk nyhetssending forleden, og så ble vi forsynt med et uhyre tendensiøst TV-innslag ledsaget av dramatisk musikk, liksom for å underbygge påstanden. Nå tror jeg forsåvidt at Benedikt er enig i diagnosen – at Kirken er i krise, men at han neppe har den samme forståelsen av krisen som journalisten. Mens journalisten og andre fokuserer på det utidsmessige i Den katolske kirkes lære, og at Kirken har langt å gå før den blir konform med resten av den vestlige verden og dens liberale ideer – homofilt samliv og kvinnelige prester, bare for å nevne to signalsaker – så mener pave Benedikt at krisen er en troskrise. Han vet bedre enn de fleste at kirken er semper reformanda – alltid i behov for reform. Spørsmålet er bare hvilken? [...]

“Den nye paven får skandaler i fanget”, leser vi også. Akkurat det er det vel liten tvil om, dessverre. Kirkehistorien er full av dem.  [...] Vi vet at falske anklager forekommer. Men vi vet også at det kan være hold i slike anklager. Kirken fostrer genuine tjenere og den fostrer mennesker som søker sin egen ære, sine egne mål og hensikter, og som ikke har Guds ære eller Kirkens beste for øye. [...]

Men så er det nettopp da når det stormer, at det er godt å kunne ta et steg til siden og fokusere på det vesentlige, det det egentlig dreier seg om. Det kunne jeg gjøre i helgen under evangeliseringsdagene i St. Birgitta menighet i Fredrikstad hvor “min tro og Kirkens tro” sto i sentrum for vårt samvær. Fire dager med fokus på Jesus Kristus. [...]

Jeg vil la pave Benedikt få siste ordet i dag. Og det med et avsnitt fra hans andre Jesusbok – om grunnen til den kristne tillit. [...] "Herren er på Faderens fjell. Derfor ser han oss. Derfor kan han til enhver tid gå ombord med oss i vårt livs båt. Derfor kan vi alltid påkalle ham og alltid være sikker på at han ser og hører oss. Kirkens båt seiler også i dag i historiens motvind over tidens opprørte hav. Ofte ser det ut som om den vil gå under. Men Herren er der og kommer til rette tid. ”Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen” – det er den kristne tillit, grunnen til vår glede.”

Sr. Anne Bente Hadlands kommentar ble publisert i serien "Mandagsimpuls" i Vatikanradioen 25. februar 2013. Du kan høre kommentaren hennes i Vatikanradioen her.

Adoptér en kardinal

SPENNENDE ADOPSJONSORDNING: På www.adoptacardinal.org kan du adoptere en kardinal som du lover å be for frem mot pavevalget. Anbefales!

Jeg har adoptert kardinal Christoph Schönborn OP og skal be for ham hver eneste dag fra nå av og til tre dager etter at pavevalget er over. Bli med du også, det er enkelt!

Slik går du frem: 

• Gå til www.adoptacardinal.org
• Skriv inn navnet og e-postadressen din
• Be litt
• Klikk på den grønne knappen
• Voilá, du har adoptert en kardinal. Nå må du ta godt vare på ham og be for ham hver dag fra i dag og til tre dager etter pavevalget.

MIN KARDINAL: Jeg fikk erkebiskopen i Wien:
Kardinal Christoph Schönborn OP.
Født 22. jan 1945, kardinal siden 21.2.1998.
Bli med du også!

Min kardinal

Jeg ble med på adopsjonsordningen og fikk tildelt erkebiskopen i Wien: Kardinal Christoph Schönborn OP, født 22. januar 1945, kardinal siden 21. februar 1998.

Adopsjonsordningen

Du har kanskje én eller flere kardinaler du allerede ber for? Bli med på adopsjonsordningen likevel, for på denne måten får alle kardinalene utstrakt personlig forbønn, også de som ikke er kjente/ikke er fanget opp av medienes radar.

Slik presenterer initiativtakerne adopsjonsordningen (min oversettelse):

• Hva med deg? Føler du det på samme måte?
• Er du uendelig takknemlig til Gud for at han gav oss en så fantastisk, vis og velgjørende pave som Pave Benedict XVI?
  Håper du oppriktig at Kirken igjen vil bli gitt en verdig etterfølger: En troens klippe, en leder som er åpen for Den Hellige Ånd, en hellig og bedende pave?  
• Ønsker du, som er en viktig del på Kristi legeme, å bidra gjennom kraften av dine bønner, slik at Den Hellige Ånd vil lede, beskytte og opplyse våre kardinaler når de skal velge St. Peters neste etterfølger?
• Du har muligheten til å aktivt ta del i Forsynets arbeid ved å få tildelt en kardinal som du vil støtte ved bønn og forbønn de kommende ukene, før og under konklavet og til tre dager etter valget. 

PS: Bare i løpet av den tiden jeg har brukt på skrive dette blogginnlegget, har over tusen nye personer blitt med på adopsjonsordningen. 

Gå til www.adoptacardinal.org og bli med du også!

OPPDATERINGER

Oppdatering: Tidligere i kveld hadde bønnekampanjen 13 000 deltakere. Tre timer senere har antallet steget til 19 000!

Oppdatering kl. 17.42 den 28. februar: Akkurat nå er det 108 297 som har adoptert en kardinal.

Én dag senere, kl. 15.46 den 1. mars: Nå har 152 952 personer adoptert en kardinal! 

Kl. 19.24 den 1. mars: Når jeg nå går inn på adopsjonssiden og sjekker får jeg meldingen "På grunn av høy serverbelastning kan ingen nye adopsjoner foretas nå! Vi arbeider med å finne en løsning." Det blir spennende å se hvor mange vi blir til slutt. 

 Kl. 13.51 den 5. mars: Nå har 261 286 personer adoptert en kardinal!

Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

SKRIFTESTOLEN: "Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem!" (Anne Samuelsen)

Bildet er fra benediktinerklosteret Saint Michael's Abbey, Farnborough, like utenfor London. De tar imot gjester som ønsker å komme på retreat. Jeg var der i juli 2011. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Det er håp om at skriftestolene over hele landet kommer til å rennes ned etter åttende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Juble, du menneske, for Herren "stryker ut dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky"!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud

Skriftemålets uuttømmelige nåde

”Husk dette, Jakob, og Israel, for du er min tjener. Jeg har formet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg. Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut!

Juble, du himmel, for Herren har grepet inn! Rop av fryd, dere jordens dyp! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog med alle dine trær! For Herren løser ut Jakob, på Israel viser han sin herlighet.” (Jes 44, 21-23)

Det er fastetid, og vi har hatt menighetsretrett i St. Paul menighet med fransiskanerpater Hallvard Hole OFM. Tema var omvendelse, og omvendelsens to aspekter: Å vende oss bort fra synden og å vende oss til Gud. 

Blikket på oss selv og vårt eget mørke, er slett ikke dystert, fordi vår omvendelse har en slik uoverskuelig dimensjon: Det blir ”større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Luk 15,7) Hvilken vakker ramme å skrive innenfor!

Skriftemålets plass i helliggjørelsen

Og hva passer ikke bedre da, i denne nådens tid, å skrive om skriftemålet og dets plass i Karmelittisk tradisjon, og ikke minst, dets plass i våre liv og på vår vei mot egen og andres helliggjørelse?

Jeg har tidligere skrevet om hvor sentralt Eukaristien står i den kontemplatives liv. Botens sakrament er av samme avgjørende betydning. Begge deler er helt sentrale nådemidler i våre liv i Kristus og den vedvarende søken etter å komme Ham nærmere, og bli værende i Ham.

Teresa av Avilas forhold til skriftemålet

Leser vi ”Boken om mitt liv” av Teresa av Avila, legger vi merke til hvor grunnleggende skriftemålet og skriftefaren er for henne. Riktignok forteller hun oss at ”halvstuderte skriftefedre har vært til stor skade for min sjel”, men også at en lærd mann aldri har villedet henne, selv om han ikke skulle ha forstått henne fullt og helt.

Sta. Teresa snakker om skriftefedre, ikke åndelige veiledere, og heller ikke den kontemplative skjel bør gjøre et skille her. Åndelig veiledning og botens sakrament faller altså sammen for henne, skriftemålet er en livsnerve for hennes liv og åndelige utvikling.

Smerten over å ha krenket Gud

I den forferdelige sykdommen som rammet Teresa av Avila, der omgivelsene trodde hun skulle dø, beskriver hun hvor sterkt hun ønsket å skrifte men ikke fikk lov, og da hun etter fire døgn som bevisstløs kom til seg selv, skriver hun:

”Straks ønsket jeg å skrifte. Jeg tok imot kommunionen med mange tårer, men jeg tror ikke tårene kun skyldtes sorgen og smerten over å ha krenket Gud, hvilket vel kunne ha vært nok til å frelse meg. Men det talte også til mitt forsvar at jeg var blitt villedet av dem som hadde sagt til meg at enkelte ting ikke var dødssynd, ting som senere klart viste seg å være det. For mine smerter var fortsatt uutholdelige, jeg var knapt nok ved sans og samling. Men skriftemålet, tror jeg, inneholdt alt jeg hadde gjort som jeg forstod hadde krenket Gud. For den nåde har Hans Majestet gitt meg, blant andre, at aldri siden min første kommunion har jeg unnlatt å skrifte noe som jeg mente var synd, selv om det bare var en svakhetssynd” ( Liv kap 5, 3, 9 og 10)

Åndelig veiledning

Vi gjør vel i å lytte til Den Hellige Teresa av Avila. Skriftemålet har faktisk med vår frelse å gjøre, med det evige liv å gjøre, med det å skulle få del i himmelsk liv! Vi vender oss bort fra alt som står mellom oss og Gud, og forener oss med dem som skal prise ham evig.

Men skriftemålet har også en annen dimensjon: Den åndelige veiledningen, prestens ord, dem vi trenger for å forstå oss selv, forstå vår verdighet, vår oppgave, vår vei, og gjøre oss i stand til å vokse i hellighet, i stand til, kanskje umerkelig for våre menneskelige øyne, å bli bedre mennesker, bedre kristne, så vi virkelig kan være Guds tjenere som kan gi gleden videre.

Hvorfor skrifter vi ikke oftere?

Hvorfor skrifter vi ikke oftere? Jeg er selv konvertitt og har kjent på en rekke hindringer: Det holder vel å skrifte én gang i året, slik Kirken foreskriver som minimum? Jeg holder vel min sti ganske ren om jeg skrifter tre ganger i året, foran høytidene?

Eller: Har jeg syndet ”nok” nå til at det er betimelig å skrifte? Tør jeg ringe presten nå? Plager jeg ham? Orker jeg å utlevere bare mine negative sider, når jeg tross alt også har i hvert fall noen positive sider? Hvorfor skal jeg bare se på det negative, når all psykologi forteller meg at det er viktig å se det positive?

Skrift regelmessig

Det er endeløse tirader man kan befri seg selv for, ved å bestemme seg for å skrifte regelmessig, til faste tider. Nonneklostre, for eksempel, har faste skriftedager, alt fra en gang i uken til en gang i måneden. Det som skjer da, er at man blir befridd for masse motstand.

Skulle man være en som lever sånn noenlunde bra, blir man, fordi man skal skrifte, tvunget til å se, ikke bare på gjerningene, de bud man har brutt, men også på de syndige ”strukturene” i ens liv, de dypereliggende problemstillinger som kanskje trekker ned verdien av våre gode gjerninger.

Ransak motivene dine

Jeg kan nevne et par vanlige eksempler: Tjener jeg Gud med det jeg gjør? Eller tjener jeg meg selv fordi arbeidet i Guds vingård primært er motivert av at det gir meg tilfredsstillelse og mening med livet, og jeg får kanskje litt kjærkommen oppmerksomhet og ros i tillegg? Besøker jeg min syke slektning på sykehjemmet primært fordi jeg da får mindre dårlig samvittighet, eller et anerkjennende blikk av sykehjemmets ansatte? Eller gjør jeg det av kjærlighet, med ønske om å gjøre vedkommende vel?

Vi kan alltid gå dypere, og med prestens ord og vår bot, kan vi alltid komme nærmere Gud og vårt endelige mål som menneske: Ja hva er nå målet? Hvorfor ber vi? Hvorfor stiller vi oss disponible for Gud så han kan gi oss sine gaver, også kontemplasjonens gave?

Eneste gjøremål: Å elske

Jesaja i sitatet ovenfor plasserer vår synd og mørke midt mellom vår sanne identitet og vårt mål. Mennesket, formet av Gud som hans tjener som er på vei mot sitt himmelske, men også jordiske mål: ”mitt eneste gjøremål nå er å elske” (Johannes av Korset Åndelig sang strofe 28 (20)) - den himmelske jubel! Hvilket sted å befinne seg!

Vi får være del i denne vedvarende og stadig gjentatte bevisstgjøring på vår sanne identitet og verdighet som menneske. Vi er satt til å lovprise Gud, slik den Salige Elisabeth av Treenigheten uttrykker målet for sitt liv: Å være en lovprisning av Guds herlighet (Ef 1.12: "Slik skulle vi være til lov og pris for hans herlighet").

Vasket i Lammets blod

Vår oppgave som menneske, vår identitet og vårt mål faller sammen med alle de helliges i himmelen - å forene oss med den skaren som har vasket sine klær hvite i Lammet blod, og som priser og tilber Gud på hans trone (Åp. 7,9 f.) Hvordan vasker vi så våre klær hvite i Lammets blod, om ikke i skriftemålet?

Våre liv og våre kamper

Mens de teologiske høyder i dette for mange kan forbli relativt utilgjengelig, er veien svært så konkret: Våre liv, og våre kamper, som vi i stadig sterkere grad kan forene i den trygge Kirkens vugge, mellom botens og Eukaristiens sakramenter. Her kan vi få vokse, her kan vi stadig utfordres, her kan vi få ta imot Guds kjærlighet. Helt konkret: i brød og vin, og prestens ord ”Dine synder er deg tilgitt”.

Hvorfor står skriftestolene tomme det meste av tiden når de kunne vært fylt av angrende sjeler som kunne gitt de himmelske hærskarer grunn til fest og jubel? 

SKRIFTESTOL: Det som sier her inne
forblir her inne.
Detalj fra skriftestolen i Farnborough.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Skriftestolens gave

Kanskje må vi først av alt omvende oss fra alt som hindrer oss i å bli hjelpeløse? Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: 

Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem! Jeg slipper å se prestens personlige reaksjoner på mitt skriftemål.

Jeg er fri til å ta imot skriftemålets nåde: Nemlig det at jeg skrifter til Gud først og fremst, ikke til presten som kun er Kristi stedfortreder.

Lytt med hjertets dyp

Gud vet om all min synd uansett og Han ønsker kun at jeg skal se de den, erkjenne den så jeg kan få hjelp. I skriftestolen blir jeg fri til dette, fri til å lytte, lytte særlig intenst etter Kristi stemme, når presten tar hans ord i sin munn.

Jeg er fri til å være et Guds barn som tar imot hans nådes melk uforbeholdent, et barn som ikke bare lytter med forstanden, omvender meg med forstanden, men som lytter med hjertets dyp, som også er det stedet der virkelig omvendelse skjer. 

Til ettertanke: 

Vil jeg i denne fastetiden åpne meg for Guds helt spesielle nåde, slik at vi etter disse 40 dagene ”kan holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød” (1 Kor 5,8 )?

Besøk apostelen Peters grav

YDMYK GRAV: Apostelen Peters ydmyke grav: En åpning i steinveggen.
Klikk på bildet for å lese teksten og se nærmere på bildet.

Skjermbilde fra Vatikanets multimediapresentasjon

 

Tidligere i vinter besøkte jeg apostelen Peters grav, dypt under Peterskirken. Det er et helt spesielt sted som jeg virkelig unner deg å få oppleve. Les mer her om hvordan du går frem for å bli en av de heldige få som får komme hit.

I jorden under Peterskirken finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag, i grupper på om lag tolv personer (som apostlene).

Ydmyk grav

Etter en lang vandring gjennom det gamle, hedenske Roma kommer du fram til den hellige Peters grav, som ligger dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen får du med egne øyne se relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Ingen går herfra uberørt av kraften fra Peters grav og Jesu ord: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke.» 

Planlegg i god tid

Hvem som helst kan bli en av de utvalgte 250 personene som får slippe inn, men for å få det til må du være ute i god tid - og med god tid mener jeg flere måneder i forveien, spesielt hvis dere er en gruppe som vil inn. 

Dersom du vil bestille plass til bare deg selv (eller noen få personer) kan du være heldig å få plass også på kortere varsel. Uansett: Hvis du har bestilt Roma-tur og ønsker å besøke Peters grav i Nekropolis under Peterskirken, så gå inn på Peterskirkens nettside og book billetter med en gang!

Aldersgrense 15 år 

Aldersgrensen på 15 år er absolutt, og det gjøres ingen unntak. Etter å ha vært med på vandringen skjønner jeg hvorfor. Gangene er trange og luften holdes konstant varm og fuktig av arkeologiske bevaringshensyn. Veggene er mange hundre år gamle (fra før Kristi fødsel), og du kan absolutt ikke lene deg på dem. Det finnes heller ingen stoler eller benker der du kan sette deg ned i løpet av de 1-2 timene vandringen varer (avhengig av hvor lang tid guiden bruker).

Selv holdt jeg på å besvime av lavt blodtrykk underveis. Jeg tåler generelt dårlig å stå lenge om gangen, spesielt når luften er varm og fuktig. Hvis du er plaget av det samme vil jeg anbefale deg å ta med en vifte. Angående klær: Sørg for at du er anstendig kledd med skuldre og knær tildekket (av hensyn til at du skal til et hellig sted), men ta ellers på deg så lite klær som mulig. Du kan legge fra deg både klær og bagasje i Peterskirkens oppbevaringsrom (gå gjennom den vanlige sikkerhetssjekken, du finner oppbevaringsrommet til høyre for hovedinngangen til selve kirken, ved foten av trappen).

Og i tilfelle du lurte: Det er strengt forbudt å ta bilder. Fotoforbudet er absolutt.

Uerstattelige skatter

Skattene her nede er uerstattelige, noe som innebærer at du hele tiden må følge gruppen. Dette er rett og slett ikke noe sted for barn, heller ikke for umotiverte turister. Hit kommer du som pilegrim fordi du er villig til å holde ut både det ene og det andre for å få komme frem til et av kristendommens helligste steder. Jeg ville gjort det om igjen når som helst.

Multimediapresentasjon

Vatikanet har laget en flott, virtuell tur i det arkeologiske utgravningsområdet under Peterskirken. Den kan du se her (krever Adobe Flash Player). Anbefales!

LES OGSÅ:

• Roma-reportasje: Livets tjenere styrket av Peter
• Ettertanke og primstaven: Petersmesse
• Bli med Paulus til Roma - mange bilder fra basilikaen San Paolo fuori le Mura, der apostelen Paulus ligger begravet under hovedalteret.
• Roseblader i Pantheon på pinsedag
• Interessert i å lese mer om Roma? Klikk her for å lese alle bloggposter som er tagget med Roma.

VISUELL RUNDTUR: Vatikanet har laget en multimedial presentasjon av det arkeologiske utgravningsområdet under Peterskirken. Bli med på den visuelle vandringen her.

Roma-reportasje: Livets tjenere styrket av Peter

ÅNDELIG HØYDEPUNKT: Den europeiske legekongressen i Roma var årets høydepunkt for legeparet Ingrid og Gunnar Grøstad Johnson og deres fire barn (f.v.) Rosa (6), Lavrants (4), Jon (7) og Per (2).

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

I dag er det festen for apostelen Peters stol, altså et passende tidspunkt for å publisere reportasjen min fra den europeiske katolske legekongressen i Roma. Reportasjen starter dypt under Peterskirken, ved apostelen Peters grav, i en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Bli med, bli med!

Reportasjen stod på trykk i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013. Kirkebladet sendes ut til alle registrerte katolikker i Norge.

Først en liten faktaboks:

KVELD: Aftenmessen i Peterskirken
ble feiret helt fremme i kirken.

BIOETIKK OG DET KRISTNE EUROPA

• 303 leger og professorer fra hele Europa møttes i Roma da den europeiske katolske legeføderasjonen (FEAMC) inviterte til kongressen «Bioetikk og det kristne Europa» 15.-18. november 2012. 

• Kongressen var høyt prioritert fra Kirkens side, som deltok med tre kardinaler i tillegg til at deltakerne fikk en audiens med Pave Benedikt XVI. 

• Kongressen pekte på et Europa i moralsk krise, en krise som kommer av at kontinentet har mistet kontakten med sine kristne røtter. På agendaen stod mange av de tyngste etiske sakene som Europas leger står overfor i dag. 

• Er du katolsk lege? For å bli medlem i Nordisk forening for katolske leger, gå til www.nfkl.org.

 

Europeisk katolsk legekongress:

Livets tjenere styrket av Peter

- Dere er kalt til å være livets voktere og tjenere, var budskapet under legekongressen «Bioetikk og det kristne Europa» i Roma. For første gang deltok en nordisk delegasjon på den europeiske katolske legekongressen.

Av Ragnhild Helena Aadland Høen

Dypt under Peterskirken i Roma finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. I dag utgjør vi tolv av dem. Takket være biskop Bernt Eidsvig har ti nordmenn og to svensker fått billetter til Scavi, de arkeologiske utgravningene under kirken.

APOSTELEN Peters ydmyke grav: En åpning i steinveggen. Du kan bli med på en flott, virtuell vandring i Scavi her. For å fysisk besøke Peters grav, les mer her.

Apostelen Peters grav

Vi går gjennom eldgamle, smale, lange, varme, dunkle ganger. Så er vi der: Ved den hellige Peters grav, dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen får vi med egne øyne se relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Vi kneler stille. Tørker tårer. Kjenner kraften fra Peters grav og lytter til ordene fra Jesus: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke.»

Fra graven stiger vi rett opp i Peterskirkens veldige rom hvor aftenmessen er i gang.

- Det var en gripende og fullkommen kontrast å gå fra Peters grav dypt nede i jorden og opp til messen med mektig korklang og orgelbrus. Jeg tror alle opplevde hvilken kraft som utgår fra den ydmyke graven, sier Magnus Røger, lege ved Oslo universitetssykehus og leder i Nordisk forening for katolske leger (NFKL).

PAVEAUDIENS: Pave Benedikt XVI inviterte legekongressen  til et eget helsearbeidermøte med ham.

Bredt program

Dagen etter begynner selve legekongressen. De neste dagene går programmet i ett med foredrag og samtaler, måltider, utflukter til museer og kunstutstillinger, klassiske konserter, daglig messefeiring og en audiens med apostelen Peters etterfølger: Pave Benedikt XVI.

- Bredden i programmet er imponerende, sier en fornøyd Magnus Røger.

Kardiolog Frode Thorup er overlege ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han blir spesielt engasjert av foredragene om samvittighetsfrihet og reservasjonsrett samt fosterdiagnostikk og abort.

RUNDEBORD: Gunnar G. Johnson representerte Den nordiske katolske legeforeningen (NKLF) under rundebordsamtalen
om samvittighetsfrihetens kår i Europa.

Den avgjørende kampen om samvittigheten

Den tredje norske, katolske utsendingen til kongressen er Gunnar Grøstad Johnson, fastlege i Vinje kommune og nestleder i NKLF. Johnson ble kjent i riksdekkende media i Norge i 2012 da det ble slått stort opp at han ikke vil foreskrive p-piller eller henvise til abort.

Kongressen har bedt Johnson komme og orientere om situasjonen for legenes samvittighetsfrihet i Skandinavia: Den er under press i alle de skandinaviske landene.

Deretter beveger rundebordsamtalen seg mot sør. I Slovakia er professor Jozef Glasa oppgitt over Europa.

- For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som må bestå for at demokratiet skal bestå, sier professor Glasa.

Han fremhever at kampen for reservasjonsretten ikke er en kamp som man utkjemper én gang for alle.

- Denne kampen må vi stå i sammen – i alle land i Europa, til tidenes ende. Det er her fronten i dag står i kampen mellom «livets kultur» og «dødens kultur». Samvittighetsfriheten er et av de viktigste spørsmålene i vår tid, mener professoren.

DR. MED. Neda Aberle

Barmhjertighetsdrap på fostre

Det foredraget som gjør sterkest inntrykk på de norske legene, er professor Neda Aberles foredrag «Prenatal eutanasi», altså «Barmhjertighetsdrap før fødselen».

Dr. Med. Neda Aberle fra Kroatia kvier seg ikke for å trekke parallellen fra Europas fosterdrap til måten antikkens spartanere kvittet seg med sine uønskede barn på.

- Vi også tar livet av uønskede barn, bare på mer subtile måter, godt hjulpet av språklig ingeniørkunst, sier Aberle.

Språkkunsten innebærer blant annet at drap på fostre omdøpes til «prenatal eutanasi» og «terapeutisk abort». Men som professoren påpeker:

- Det finnes ingen aborter som er terapeutiske, for ingen aborter kurerer verken noe eller noen. Selve termen «abort på medisinsk indikasjon» er selvmotsigende, for en medisinsk indikasjon skal innebære at liv og helse fremmes. Den skal aldri oppgis som grunn for mord. En sykdomsdiagnose skal tjene som indikasjon for terapi, ikke for likvidering, sier Aberle til stor applaus.

Peters stemme

Menneskets verdi og verdighet – det er det konfliktene rundt bioetikken dreier seg om. Som Pave Johannes Paul II formulerer det i sin encyklika Evangelium Vitae:

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom «dødens kultur» og «livets kultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side.»

KARDINAL Tarcisio Bertone feiret utsendelsesmessen.

Kraften fra Peters etterfølger

Etter den siste sesjonen får alle deltakerne gaver fra legeforeningen: DVD-filmen og 3D-heftet «Guardians of Life» – «Livets voktere». På baksiden står det kraftfulle «Life will triumph»-sitatet av Pave Johannes Paul II:

«Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.»

Utsendelsesmessen feires av pavens utenriksminister, kardinal Tarcisio Bertone. Sørlandslegen Frode Thorup er Nordens representant under offertoriumprosesjonen og bærer vinen frem til kardinalen.

- Et stort privilegium, en sterk opplevelse av å være en del av både det store katolske fellesskapet og det litt mindre fellesskapet av katolske kollegaer. Generelt har jeg opplevd hele oppholdet i Roma som et åndelig løft. Høydepunktet var Peters grav, sier Thorup.

Livet vil seire

Under utgangsprosesjonen fra utsendelsesmessen lyder det jublende og kraftfullt fra koret og alle i kirken: «Christus vincit, Christus regnat, Christus, Christus imperat!» «Kristus seirer, Kristus regjerer, Kristus, Kristus hersker!»

- I forkant av Roma-turen følte jeg meg nedstemt og motløs. Jeg reiser hjem med den stikk motsatte opplevelsen, konkluderer overlege Frode Thorup, livets tjener i Kristiansand.

Livet vil seire.

Reportasjen stod på trykk i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013.

Ønsker du selv å besøke Peters grav? 

Hvem som helst kan besøke apostelens grav. Les mer her om hvordan du går fram. Du bør være ute mange måneder i forkant, og helst gi dem mange alternative dager å velge mellom. 

VAKKERT UNIVERSITET: Kongressen ble holdt på «Det katolske universitetet av Jesu hellige hjerte» i Roma.

Luthersk deltakelse på katolsk kongress 

FAGDISKUSJON: Mellom sesjonene ble det tid til faglig diskusjon for legene (f.v.) Gunnar Grøstad Johnson, Inger Lund Thorsen, Magnus Røger og Frode Thorup.

Tre lutherske leger fra Norges Kristelige Legeforening (NKLF) deltok også på den katolske legekongressen. 

NKLFs leder Olav Magnus S. Fredheim satte pris på å knytte personlige bånd til lederne i den katolske legeforeningen NFKL.

- Jeg tror ikke kongressen har påvirket mitt forhold til Den katolske kirke, men jeg hadde jo ikke vært på konferansen dersom det ikke allerede var positivt, sier Fredheim og smiler.

De katolske legene i Norge har opplevd betydelig støtte fra NKLF de siste årene.

- Den lutherske deltakelsen på kongressen var en ytterligere bekreftelse på dette, noe de katolske legene satte stor pris på, sier NFKLs leder Magnus Røger.