Reportasje: - Det regner velsignelse på Selja

HELLIG ØY: Sigrid Undset kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak». Andre har kalt den «livmoren som fødte Kirken i Norge». Slik ser solnedgangen ut fra hulen. På morgenen 8. juli i år var det betraktelig våtere. Foto på forsiden av St. Olav kirkeblad: Lasse Fløde

 

Søndag 8. juli 2012: Små og store langveisfarende pilegrimer står forventningsfulle i duskregnet på Klosterbåt-kaien. De skal feire katolsk Seljumannamesse på den hellige øya Selja, Norges eldste pilegrimsmål.

Av Ragnhild H. Aadland Høen
Reportasje i St. Olav kirkeblad nr. 4-2012. Kirkebladet sendes ut gratis til alle registrerte katolske husstander i Norge. Andre kan bli abonnenter på bladet ved å sende en e-post til kirkebladet@katolsk.no. Du kan også laste ned bladet gratis her.

Helt ut mot det stormfulle Stadhavet ligger det et fantastisk kulturlandskap med lune viker, dramatiske fjell, idylliske øyer og kritthvite sandstrender. Men viktigst av alt: Her finner du Selja, «den heilage øya», der den åndelige gravitasjonskraften er til å ta og føle på. «Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet», reklamerer katolsk.no, og de tar ikke munnen for full.

Kirkens livmor i Norge

Kristenretten ble født på Moster og kristenfolket ble født på Stiklestad, men selve Kirken i Norge – den ble født på Selja gjennom martyrenes blod. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn», sa kirkefaderen Tertullian.

Hvis Norges kristne hjerte ligger skjult i fjellet et sted, så ligger det inne i fjellet på Selja. Det er formelig så du kan høre det banke fra innerst i Sunniva-hulen – fra livmoren som fødte Kirken i Norge.

Fra Filippinene i øst til USA i vest

En improvisert pilegrimskappe hjalp på varmen
for Sunniva (7 år) og Ingrid (4 ½ år).
Foto: Romulad Melerowicz

Minnedagen til Sankta Sunniva og Seljumennene er i dag, 8. juli. Klokken er 7.30 på morgenen i det Klosterbåten frakter den første, fulle lasten med pilegrimer over til øya. Det regner mildt.

Klosterbåtens kaptein Jan Hammersvik er glad i Sunniva – eller «ho Sunniva», som han oftest kaller henne.

- Vi ville jo helst ha sol, men vi får ta i mot det været som ho Sunniva gir oss, erklærer han.

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant Sunnivas ukorrupte legeme. Jan Hammersvik var med på den store tusenårsfeiringen. Gjennom årenes løp har han fraktet tusenvis av pilegrimer til Selja, og stadig flere strømmer på hvert år.

Etter båtavgang nummer to er det klart for vandring over øya. Pilegrimene er fra 0 til 80 år gamle, og de kommer fra øst og vest – fra Polen og Filippinene i øst til England og USA i vest, for ikke å glemme Østfold, Oslo og hele Vestlandskysten. Her på Selja er alle ett i Kristus.

Umulig å gå seg vill på Selja.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Pilegrimer i Marias hage

Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Kristus leder an; ministant Ivar Bjørnsen bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det.

Det milde sommerregnet faller på oss og på alle Maria-blomstene som vokser langs den gamle pilegrimsstien. Selja er Marias hage. Her finner du marikåpe, flekkmarihånd, mariauga (forglemmegei), Jomfru Marias fingerbøl (blåklokker), mariblom (tusenfryd), Marias sengehalm (engkarse), Maria nøkleblom og Maria gullsko (tiriltunge). For å nevne noen. Guds Mor har satt sine spor på Selja.

Også Hellig Olav finner du spor etter her. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja – akkurat der hvor den hellige Sunniva hadde gått i land noen årtier før. Kongen knelte i bønn i hulen og i Sunniva-kirken like utenfor hulen i 1015.

Hellig Olav var der! Og snart er vi der også!


Danmarks plyndring

Nesten fremme. Foto: Arvid Eriksen

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt.

St. Albanus-klosteret ble etablert av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15-20 benediktinermunker her, og klosteret var i drift helt fram til reformasjonen.

I dag er Oslo Katolske Bispedømme engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja, etter sterkt påtrykk fra lokalbefolkningen. «Det avgjørende tegnet for oss er at det kommer norske kall,» sier et fransk kloster. Er det noen menn der ute som kjenner seg kallet? Vi ber om det mens vi går.

Alteret gjøres klart til messefeiringen.
Et utsnitt av St. Albanus-kirken,
sett fra det nyrestaurerte klokketårnet.
Foto: Hans Aadland Høen

Selja og Bergen

En gang var Selja bispesete for hele vest- og sørlandskysten. I dag ligger hele Sogn og Fjordane fylke inn under St. Paul menighet i Bergen.

Vi er framme, og Seljas og Bergens sogneprest skrider inn i klosterkirken. Det er klart for høytidelig feiring av Seljumannamessen.

Vi synger salmer om Himmelen, om de hellige og om å skue Gud. Vi jubler: «For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Halleluja!» Og vi lengter med folketonen: «Eg veit i Himmerik ei borg, ho skin som soli klåre, der er‘kje synder eller sorg, der er‘kje gråt og tåre.»

Vi synger «Deg å få skode er sæla å nå», en nydelig irsk folketone med tekst fra 700-tallet. Kanskje Sta. Sunniva og Seljumennene sang den på 900-tallet? De synger iallfall sammen med oss nå, der fra den andre siden. Hinnen mellom himmel og jord er spesielt tynn på Selja.

Alle som har hørt fr. Arnfinn Haram synge, de vet hvordan han tar i nå: «I himmelen, i himmelen, hvor Gud, vår Herre bor, der skal vi se ham som han er, i salighet så stor, og synge «Hellig! Hellig!» der, nær Herren Sebaot.» Er det ikke så den tynne hinnen nesten sprekker?

Dom Alois Brodersen preker i klosterruinene på Selja.
T.v. forsanger Alf Tore Hommedal.
T.h. ministrant Ivar Bjørnsen.
Foto: Ewa Bivand

Den evige tilbedelsen

Alf Tore Hommedal har ledet det arkeologiske arbeidet i klosterruinene gjennom mange år. Nå står han framme i koret som forsanger og subdiakon. Han synger Sunniva-hymnen Æterna Christi munera på latin, slik det har blitt gjort her den 8. juli gjennom århundrene.

Han synger de gregorianske liturgileddene og leder oss ut av tiden og inn i den evige tilbedelsen. Den katolske kirke er på plass med hele sin fylde. Også i forkynnelsen.

- Sta. Sunniva og hennes ledsagere er ikke falskneri. Man var ikke bedragere bare fordi man levde før i tiden, fremhever Dom Alois Arnstein Brodersen i sin preken.

- Det er ikke naturens storslåtthet eller historiens sus som gjør dette stedet til et hellig sted, men det er tilknytningen til helgenenes liv, deres tro og deres død, som gjør at vi på dette sted kan føle nærværet av Det hellige. Så kan vi ta som forbilder disse troende, som holdt sin kristne tro så høyt i ære, at de var villige til å ofre alt, heller enn å måtte gå på akkord med denne verden. Vi ber den hellige Sunniva og de hellige fra Selja om å gå i forbønn for oss for Guds trone, at troen må styrkes i oss inntil også vi må bli tatt opp iblant de saliges skare hos Gud. Amen +

Den katolske Seljumannamessen samlet 55 pilegrimer
på tvers av konfesjonelle skillelinjer.
Ti av pilegrimene var protestanter.
Foto: Kari Berle

Ett med Kristus

Enhver pilegrimsferd har noe uforløst over seg inntil den fullbyrdes i den fysiske foreningen med Jesus i eukaristien. Det er jo sjelens behov for å være forenet med Kristus som egentlig drar oss ut på pilegrimsferd. Det er Han som virkelig drar oss ut av tiden og inn i evigheten, inn der det ikke finnes noen tid, bare evig nærvær. Evig tilbedelse. Evig ett.

Velsignet regn

Så er det over. Det regner fortsatt mildt. Alle prestens papirer er våte. Alle sangarkene er våte. Vi er våte. Men gjør det noe? Nei, det betyr aldeles ingenting, synes Victoria Johnsen, pilegrim fra Filippinene og Bergen.

- Her på Selja regner det velsignelse, konstaterer hun og smiler underfundig og mykt – som sommerregnet på Selja.

Reportasje i St. Olav kirkeblad nr. 4-2012. Kirkebladet sendes ut gratis til alle registrerte katolske husstander i Norge. Andre kan bli abonnenter ved å sende en e-post til kirkebladet@katolsk.no. Du kan også laste ned bladet gratis her.



ETTER MESSEN: Dagens yngste pilegrim var Johannes Aadland Høen (6 mnd). T. h. ministrant Ivar Bjørnsen fra Stavanger. T.v. valfartskoordinator Ragnhild Aadland Høen.
Foto: Torkjell Djupedal

 

LES OGSÅ:

Dom Alois Arnstein Brodersens preken ved Seljumannamesse på Selja 2012

Redd menig Ryan

Det er helg. Her er et forslag til en viktig film du kan se. Saving Private Ryan tar opp et utfordrende tema: Verdien av et menneskeliv.

 

"How Much Is One Man's Life Worth?" Redd menig Ryan er en film som invaderer ryggmargen din. Etterpå kan du bruke den til å ikke bare kosesnakke om Jesus.

Jeg rakk aldri å ergre meg over at Redd menig Ryan er nesten tre timer lang. Jeg var for opptatt av å overleve. For Redd menig Ryan er ikke en spekulativ gladvold-film. Steven Spielbergs krig er vond.

Bølger med blod

Det første minuttet av filmen spydde og bad de amerikanske soldatene seg inn mot Omaha Beach i Normandie 6. juni 1944. De neste 25 minuttene brakte Spielberg meg så nær døden på Omaha Beach som det går an å komme uten å være der.

Fram til soldatene og jeg ble landsatt i Normandie, levde jeg i troen på at D-dagen var en godt planlagt, vellykket krigsoperasjon. Det var den ikke. 90 prosent av den første bølgen av soldater ble drept, og Spielberg sørget for å nagle meg fast til de 90 prosentene gjennom utrolig realistiske detaljer: Avskutte armer og bein, hender som prøver å dytte på plass tarmer, desperate ansikter som skriker, dødsralling ... pluss bølger med blod, uhyggelige mengder blod. Og dermed var jeg sjokkartet innført i Spielbergs anliggende; verdien av et menneskeliv og om den overhodet kan måles.

Krig helt inn i lungene

Saving Private Ryan er en viktig film fordi den mindre enn noe annet jeg har sett eller lest skjønnmaler krigen. I stedet tappet Spielberg meg for krefter, og dunket inn i ryggmargen min hvor helvete en krig er. Gjorde meg langsomt kvalm av meningsløsheten. Våt inni hendene av det ufattelige kaoset. Saving Private Ryan dyttet følelsen av krig helt inn i lungene mine. Jeg ventet og ventet på et øyeblikk det gikk an å puste rolig. Det kom ikke. Men Steven Spielberg putter inn akkurat nok humor til at du overlever. Han legger til noen som lengter hjem til kona. Og han tilsetter noen minutter Edith Piaf. Men selv når Den lille spurven synger, ligger uroen i bunnen. Fordi du vet at Piaf ikke synger evig, og at etter henne kommer fienden. Døden.

Bildet på kommoden

Etter åpningssekvensen kommer den sterkeste enkeltscenen jeg noen gang har sett. På en kommode i Iowa står et bilde av fire smilende gutter. Plutselig svinger en bil inn på tunet for å fortelle Mrs. Ryan at tre av de fire er blitt drept. Den ordløse reaksjonen hennes idet hun ser presten stige ut av bilen ... den kommer til å sitte i magen min i mange år.

Deretter følger vi kaptein John Millers (Tom Hanks) amerikanske tropp som får i oppdrag å finne den fjerde og yngste Ryan-sønnen (Matt Damon) som har forsvunnet bak fiendens linjer etter at han ble sluppet ned over Normandie i fallskjerm.

- Earn this

Men hvorfor skal åtte menn risikere livet sitt for å redde én mann? Spørsmålet blir mer og mer påtrengende etter hvert som først én og deretter én til i redningstroppen blir drept. For når alt kommer til alt, hvor mye er livet til Ryan egentlig verdt? Livet til bare ett menneske?

Kaptein Millers siste ord er til menig Ryan: "Earn this" - replikken som Spielberg har forklart er en av filmens viktigste. 50 år senere besøker Ryan gravene til mennene som bokstavelig talt gav sine liv for han. "I lived my life the best I could," sier han til gravsteinene deres. "I hope in your eyes I've earned what you''ve done for me." Men han tviler.

The Son of God

"Tell me I've led a good life," bønnfaller Ryan kona si. "Tell me I'm a good man!" "You are," svarer hun. Svaret overbeviser ikke, for uansett hvor god Ryan hadde vært, og uansett hvor mye bra han hadde oppnådd i livet, kunne han aldri betalt tilbake det han skyldte. Aldri. Charles W. Colson (Breakpoint Ministries) skal få si resten.

"The parallel to the Gospel here is powerful. God Himself gave His Son''s life, that we might live. How does one repay Him for such a gift? Spielberg may not have intended to raise the parallel, but when you portray reality as effectively as he has, Gospel isn't hard to find. So, when your friends start talking about ''Saving Private Ryan'', bring that final scene to their attention. And ask them that question: ''Just how much is one man's life worth?'' Tell them an answer: ''It's worth the Son of God sacrificed on the cross for us.''"


Første gang publisert i studentmagasinet Credo i 1998 
Senere også publisert i Kulturvinduet

Tittel:	Redd menig Ryan
Med:	Tom Hanks, Matt Damon, Edward Burns og Tom Sizemore
Regi:	Steven Spielberg
År:	1998
Land:	USA
Lengde:	2 t 52 min
Aldersgrense:	18 år
Distributør:	United International Pictures

Etterlyser munker til Selja

Faksimile: Sunnmørsposten

Det store benediktinerklosteret Fontgombault vil vurdere å grunnlegge et kloster på Selja dersom de får nok norske munkekall. Kjenner du noen som vi bør utfordre til å bli benediktinermunk på Selja?

Den siste utviklingen i klosteretableringssaken kan du i dag lese om i Sunnmørsposten der jeg er blitt intervjuet om klosteretableringen. Torsdag har også NRK Sogn og Fjordane laget en sak på klosteretableringen.

Ettertraktet og verdenskjent kloster

Biskoper fra hele verden strømmer hvert år til Abbaye Notre-Dame de Fontgombault for å be om en klostergrunnleggelse i sitt bispedømme. De fleste får umiddelbart nei. Selja har så langt fått et kanskje. Biskop Bernt Eidsvig i Oslo Katolske Bispedømme vil reise til Fontgombault så snart han har anledning for å komme med sin formelle invitasjon.

Trenger munkekall

Vår kontaktperson i klosteret skriver (på norsk): "Det avgjørende tegnet fra himmelen abbeden vår venter på, er at det blir flere unge nordmenn som erklærer seg interessert i vår monastiske levemåte (utelukkende dedikert til kontemplasjon og viet til Guds lovprisning gjennom Kirkens høytidelige liturgi) og aksepterer å komme hit i Frankrike for å få sin utdannelse."

Kontakt meg dersom du har tips om aktuelle munkekandidater: ragnhild.aadland.hoen@katolsk.no, mobiltlf. 988 50 488.
 

Bli med og be

Vær så snill: Bli med og be om monastiske kall til Selja. Det er et stort, stort savn at vi ikke har et eneste kloster på Vestlandet, og Norge har et desperat behov for benediktinerne. Det var benediktinerne som grunnla de første klostrene i Norge (på 1100-tallet), og de er den eneste store ordenen som ikke har returnert til Norge etter reformasjonen.

Selja er stedet der Kirken i Norge ble født. Hvis Norge noen gang skal bli omvendt, er det stor sjanse for at det er her det vil begynne. Be om at benediktinerne må vende tilbake til oss. Be om mange munkekall. Legg det inn i kveldsbønnen hver dag.

Fader vår, du som er i himmelen.
Komme ditt rike i kongeriket Norge.
Skje din vilje, som i himmelen så og på Selja.
Gi oss i dag vårt daglige brød - og et kloster på Selja.

Sigrid Undset og den gamle kirken

Sigrid Undset (1882-1949), fotografert i 1928

Jeg har samlet på ord og sitater i over tjue år nå. Her er et godt sitat av Sigrid Undset som jeg nettopp kom over.

I et brev til Nini Roll Anker i 1920 (fire år før hun konverterte til Den katolske kirke), skriver Sigrid Undset:

"Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."

To sitater til

Sigrid Undsets ord koplet seg automatisk opp mot to sitater jeg fant i tenårene:

"Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ikke noen bevegelse. Vi er likesom ombord i et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det." (Blaise Pascal)

"Uten noe absolutt over oss kommer vi i samme situasjon som skipperen som satte et lite fyrtårn i baugen på skuta, for å kunne styre som han ville." (Jon Johnson)

Takk

Jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap på apostelen Paulus' omvendelsesdag 25. januar 2008, for 1698 dager siden i dag, og jeg har vært inderlig takknemlig for det valget i samtlige 1698 dager. Jeg kan bare ikke juble det ut høyt hver bidige dag i tusenvis av dager. Det hadde selvsagt blitt for slitsomt (for verden).

Men jeg kan si det høyt av og til. For eksempel i dag.

Takk, gode Gud, for din Peter og for din hellige katolske kirke som står fast på klippen. Takk for at du ikke lar meg styre som jeg vil.

Ung og glad nonne i Dagbladet

Faksimile: Dagbladet.no

Dagbladet hadde nettopp en flott reportasje fra Lunden kloster, der de har intervjuet den unge dominikanerinnen Ingeborg-Marie (25) som avgav midlertidige løfter i mai i år. Les hele reportasjen på Dagbladet.no.

Søster Ingeborg-Marie vokste opp i et kristent hjem og tørstet etter mer av Gud, sier hun. Tanken om å bli nonne slo henne først i 13-årsalderen. I løpet av årene på videregående skole konverterte hun til Den katolske kirke.

Fulgte drømmen

Etter å ha tatt en bachelorgrad bestemte hun seg for å følge drømmen om å bli nonne. Nå har hun vært i det komtemplative klosteret i en prøveperiode siden 2009. I prøveperioden hadde hun friheten til å gå når hun ville, og nonnene hadde friheten til å sende henne bort.

- Dette må være et liv valgt i frihet. Det kan ikke være som et tvangsekteskap, sier hun til Dagbladet.

Kjempesnill og hellig

Sr. Ingeborg-Marie avgav midlertidige løfter i mai 2012. Hun tenker mye på den store dagen om tre år da hun etter planen skal avgi løfte om å være nonne livet ut. Hun vil helst være "en god nonne resten av livet".

- Jeg vil jo gjerne være så bra som mulig. Konstant kjempesnill og hellig. Men jeg er jo ikke det, ler Ingeborg-Marie.

- Noen ganger dummer man seg ut. Jeg kan være sur om morgenen og la det gå utover andre, eller velge egne interesser over andres. Men heldigvis går det bra selv om man ikke er perfekt. Det er alltid en mulighet til å starte på nytt, sier 25-åringen til Dagbladet.

Augustins kveldsbønn

KVELD over St. Michael's Mount, Cornwall i England. Øya ble gitt til benediktinerne av Kong Edvard Bekjenneren for nær 1000 år siden. Virker som den er i ganske så nær familie med en annen hellig øy, Selja, der engelske benediktinere slo seg ned om lag 50 år senere. De viet martyrhulen på Selja til nettopp St. Mikael.
Foto: Tony Armstrong, Creative Commons

Bønn er viktig og bra hele dagen (selvsagt), men det er noe helt spesielt med kveldsbønnen, synes jeg.

Jeg intervjuet en gang Ole D. Hagesæther (biskop i Den norske kirke) om barnetro. Han sa mye fint, blant annet dette:

"Vi må ikke ta kveldsbønnen fra barna. Det er et øyeblikk som er så spesielt i døgnrytmen - i det vi går over fra turbo til stabilt sideleie.
Dagen kommer til oss slik som den var. Og der, i dørsprekkken mellom dagen og natten, er vi mer mottakelige for Gud. Her kan vi snakke med mor og far og den store Far som er nær oss, og som bryr seg om oss. Ta vare på det øyeblikket. Be kveldsbønn med barna dine," oppfordret Hagesæther.

Augustins kveldsbønn

Herre, våk med dem som i denne natt våker og sørger.
Forbarm deg over dem som kjemper med uro og tvil,
ta de syke i din varetekt,
skjenk lindring til alle som lider,
velsign de døende,
omgi oss med ditt vern og gi oss din hellige fred.

Av den hellige Augustin, kirkefaderen (354-430)

Hentet fra "Bønnebok for Den katolske kirke" (St. Olav Forlag, 1990)

KVELD på den franske siden av kanalen. Mont Saint-Michel, en annen benediktinsk klosterøy.
Jeg lurer på hvor mange flere benediktinske hellige pilegrimsklosterøyer det finnes? (I tillegg til Iona, Selja og Lindisfarne, så klart.) Spennende, må grave litt i det her, kjenner jeg.
Foto: Benh LIEU SONG, Wikimedia Commons

Ettertanke: Martyrenes fakkeltog

FAKKELTOG: "Kirken er i sitt vesen et fakkeltog som holder evangeliet oppe som lys i mørket."
Menigheten gikk i fakkeltog over Seljesanden før den gregorianske kveldsmessen under Sunnivadagene i Selje, 8. september 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noe av det vakreste jeg ser i løpet av et år er 17. mai-toget her i Bergen. Der går Frelsesarmeen og synger «Deg være ære», Bergen Indremisjon synger «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart» og bergenserne synger med på fortauet, i full offentlighet, midt på nasjonaldagen. Fantastisk.

Det går et tog av kristne gjennom hele verden. Vi er «et uoverskuelig pilegrimstog» som vandrer tvers gjennom tiden og inn i evigheten. Og hva får du hvis du kobler bildet av pilegrimstoget med Jesu ord om at «Dere er verdens lys»? Jo, et fakkeltog, så klart. Kirken er i sitt vesen et fakkeltog som holder evangeliet oppe som lys i mørket.

Bli med på felleskirkelig fakkeltog i
solidaritet med de forfulgte kristne i Irak,
Syria og Egypt (www.fakkeltog.no).

Vi nordmenn er eksperter i å gå i fakkeltog for alt mulig vi brenner for. Her er en konkret utfordring til deg: I høst arrangeres det fem felleskirkelige fakkeltog i Norge i solidaritet med de forfulgte kristne i Syria, Irak og Egypt (se www.fakkeltog.no). Bli med!

Vi vet det jo; at forfølgelse ikke bare er noe vi kan lese om i dagens bibeltekst (Apg 7,59-8,3). Spesielt i Midtøsten er det mange kristne som blir forfulgt. I Egypt har det skjedd en voldsom forverring av de kristnes situasjon etter revolusjonen i 2011. Flere hundre tusen kristne har flyktet fra Irak de siste årene. I Syria raser borgerkrigen fortsatt, og oppstanden er i ferd med å kapres av voldelige islamister.

Vi er så privilegerte her i Norge at vi fortsatt kan følge Jesus i det offentlige rom. Så gjør det! Gjør det i solidaritet med dem som ikke får lov. Gjør det for familien din i Syria, Irak og Egypt.

Det går et fakkeltog gjennom verden. Er du med? Kle deg godt, husk hansker, ta med penger til fakkel og vær presis. Vel møtt!

LA OSS BE

Korsfestede og oppstandne Frelser. Gi styrke, håp og utholdenhet til de forfulgte. Bevar i din fred alle som setter sin lit til deg, og la vårt land være åpent for mennesker som forfølges for din skyld. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 12. september 2012

Dramatiske, uimotståelige Selja

VAKRE SELJA: "Den heilage øya" i profil under en sørlig storm i mai i år.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag skal jeg ta båten til vakre Nordfjord for å delta på Sunnivadagene og et klosterhistorisk seminar som avsluttes ute i klosterruinene på Selja, "den heilage øya".

Jeg har vært på Selja mange ganger før, både i strålende solskinn, mildt regn og i sterk storm. Det eneste jeg mangler er vel i grunnen snø.

Enten været er nydelig eller dramatisk er det alltid fantastisk å være på Selja. I år har jeg vært så heldig at jeg har fått være der både i mars, mai, juni, juli og altså nå i september. Deretter kommer jeg tilbake til Selje i oktober for et nytt styremøte i interimstyret for Kloster- og pilegrimssenteret i Selje. Blir bra.

MAGISK: Utsikt fra Sunniva-hulen.
Foto: Lasse Fløde ©

Åndelig gravitasjonsfelt

Selja har en helt spesiell tiltrekningskraft, en åndelig gravitasjonskraft som er så sterk at selv ikke-troende fornemmer den og dras dit. Det hellige er så annerledes og spesielt sterkt til stede på Selja at du må ha opplevd det hellige selv for å skjønne hva jeg snakker om.

En av mine katolske, bergenske venner elsker Selja så høyt at hun rett og slett måtte slutte å reise dit, fordi hun fikk en så uendelig sterk lyst til å flytte dit at hun ikke holdt det ut mer.

Uimotståelige Selja

Jeg skjønner henne. Selja er uimotståelig. Sjuåringen min har bare vært der i regnvær, men har like fullt bestemt seg for at hun skal bo på Selja når hun blir stor. (Kveldsforespørsel: "Mamma, kan du be om at jeg finner en mann som vil ha hund og som vil bo på Selja?")

Sjuåringen er dypt provosert over den elendige danskekongen som i 1643 ødela klosteret og stjal steinene, og hun har gitt klar beskjed om at vi simpelthen MÅ bygge et nytt kloster på Selja, sånn er det bare. Det gjør ikke ting bra igjen, synes hun, men det gjør det iallfall bedre.

I will do my very best, dear. Resten er opp til Vår Herre.

STEMNINGSFULLT: Villsauen hjelper til med å trimme gresset ved klosteranlegget.
Foto: Bjørn Jensen, Riksantikvaren

Guds åker i Ervik

"I troens øye tindrer lys fra evighetens strande" står det på gravstøtten til Mathias Waag (1866-1938) på kirkegården i Ervik. Av jorden skal du igjen oppstå, Mathias.

VELSIGNET STED: Lyset bryter gjennom skyene vest i havet utenfor kirkegården i Ervik en kveld i mai. Her på den helt spesielle kirkegården ved havet må man være usedvanlig sterk i troen for å ikke tro på det evige liv.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, mai 2012

ORKAN: Selja ligger i det dramatiske, værharde landskapet ved Stadt. Her slår orkanen Dagmar inn over Stadtlandet første juledag 2011.
Foto: Thomas Bjørkan, 25.12.2011

DAGMAR PÅ SELJA: Orkanen Dagmar raserte Seljas kai ("steinhaugveien" på bildet). Vinden var så sterk at det moderne servicebygget ble løftet opp i luften fra kaien (ved båten helt til venstre på bildet), og satt pent ned på den andre siden av det lille sundet.
For ordens skyld: Det 900 år gamle klostertårnet stod (og står) like støtt. 1100-tallets benediktinermunker visste hva de drev med.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, mars 2012

 

Til ettertanke

Du er tryggere med Gud midt i en storm, enn du er hvor som helst ellers uten ham.

Utstilling: Sankta Sunniva og det heilage skrinet

UTSTILLINGSÅPNINGEN: Slik så det ut ved utstillingsåpningen 7. september 2011, da translasjonen av Sankta Sunnivas skrin ble levendegjort på kaien i Bergen. Dette skrinet står i dag i utstillingen på Bryggens Museum. Det ekte skrinet gikk dessverre tapt under reformasjonen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sørg for å få med deg den vakre utstillingen Sankta Sunniva og det heilage skrinet på Bryggens Museum i Bergen før den tas ned 23. september.

I morgen, 7. september, feirer vi Sta. Sunnivas translasjonsdag, det vil si dagen da relikviene hennes ble overført fra Selja til Bergen i år 1170. Feir dagen ved å ta deg en tur til Bryggens Museum!

Utstillingens logo

Gregoriansk sang og steiner som ruller
Jeg har besøkt utstillingen flere ganger, og kan skrive under på at Bymuseet holder det de når lover skriver at: "Med gjenstandar, bilete, lydar og lukter tek utstillinga deg med på ei atmosfærisk reise gjennom historia om Sunniva, frå legenda og hendingar i mellomalderen fram til vår eiga tid. I tillegg har utstillingsrommet fleire gode sitte- og leseplassar med eksklusivt lesestoff om Sunniva."

Bor du ikke i Bergen? 
Fortvil ikke, med tid og stunder kommer forhåpentligvis også selve utstillingen opp igjen - i Selje kommune. I mellomtiden kan du laste ned de eksklusive Sunniva-heftene fra utstillingen på Bymuseets hjemmeside. (NB: Fungerer ikke med Firefox, men fungerer fint med f.eks. Internet Explorer.)

Utstillingen er et samarbeid mellom Bymuseet i Bergen, Universitetsmuseet i Bergen, Bergen kommune, Selje kommune, Bjørgvin Bispedømme og St. Paul menighet (Den katolske kirke)

Ettertanke: Livsfarlige katedraler

Denne Bergens-utsikten kan bli din for om lag 16 millioner kroner, forteller finn.no.

To menn ruslet forbi et fantastisk hus med en virkelig imponerende utsikt. Den ene sa: ”Vet du hva han ga for det huset?” Den andre svarte: ”Han ga sin sjel”.

”Det var en gang en rik mann.” (Luk 12,16) Slik starter Jesus fortellingen om en grådig bonde som hadde lagret så mye rikdom at mannen konkluderte: ”’Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?'” (Luk 12,19-21)

Gode barnebøker gjør deg klok. Som denne:
"Sauen som gikk seg bort og sju andre Jesusfortellinger"
av Nick Butterworth og Mick Inkpen (Prokla-Media)

I bibelillustrasjonene til Nick Butterworth og Mick Inkpen bygger den rike bonden låver som ligner stadig mer på katedraler. Naturlig nok. Det var jo rikdommen han egentlig elsket og tilbad, ikke Gud.

Jesus advarer uhyre sterkt mot pengekjærlighet: «Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod.» (Luk 12,15)

Apostelen Paulus slår fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3, 5 og Ef 5,5), og han skriver til Timoteus: ”Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det.” (1. Tim 6,17).

Vi ber: 

Allmektige Gud. Takk for at du er en himmelsk god far som aldri slipper oss, og aldri svikter oss. Hjelp oss å stole på deg.

Gi oss ikke fattigdom, og gi oss ikke mer rikdom enn vi kan bære.

Beskytt oss mot alt i oss og utenfor oss som vil dra oss bort fra deg. Bevar oss fra det onde, bevar oss fra pengebegjær.

Ransak oss, Gud, og kjenn våre hjerter, prøv oss og kjenn våre tanker. Se om vi er på den onde vei, og led oss på evighetens vei. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. juni 2011

Få med deg Sunnivadagene med historisk seminar om klosteret på Selja

Vil du komme tett på middelalderens klosterhistorie i Norge, bør du ta turen til Selje lørdag 8. september for å lytte til arkeolog Alf Tore Hommedal, førstearkivar Jo Rune Ugulen og idehistoriker, forfatter og teolog Karl Gervin.
Foto: Sunnivadagane

Helgen 6.-9. september arrangeres Sunnivadagene i Selje, med blant annet middelaldermarked, kurs i gregoriansk sang og et svært interessant seminar om "Klosteret på Selja – i Norge og i verden".

Til grunnkurset i gregoriansk sang har Klosterakademiet hentet inn to fremragende gregorianske sangere som instruktører. For påmelding og mer informasjon om sangkurset, les her.

Historisk seminar
Under det historiske seminaret vil idéhistoriker og teolog Karl Gervin forelese over temaet «Ta ydmykhetens våpen og slåss for Herren - om middelalderens benediktinere».

Førsteamanuensis Alf Tore Hommedal tar for seg temaet «St. Albans kloster på Selja - Benediktinerar i bøn og arbeid for Gud og Sta. Sunniva», mens Riksarkivets førstearkivar Jo Rune Ugulen vil tale over temaet «Frå Roma til Selje. Klosteret på Selja i seinmellomalderen».

Målgruppen for seminaret er alle som har kunnskap om og interesse for middelalderhistorie generelt og klosterhistorien på Selja spesielt. Seminaret avsluttes med en kulturhistorisk vandring over pilegrimsøya Selja.

For påmelding og mer informasjon om det historiske seminaret, les her.

Selje kommunevåpen må da være
Norges vakreste?

Familiedag og middelaldermarked
Det er også mye annet som skjer i Selje under Sunnivadagene i år. Lørdag 8. september blir det et stort familiearrangement i Selje sentrum med mange aktiviteter for store og små, der stikkordene er middelaldermarked, musikk og dans, historiefortelling, båt og kystliv, håndverkstradisjoner, levende dyr og leker.

Fredag kveld er det konsert i Selje kirke, lørdag kveld er det både irsk visepub på Frimannsbua og gregoriansk messe i regi av den lokale lutherske menigheten.

Søndag kan hele familien bli med på pilegrimsvandring i regi av menighetsrådene i Selje.

Les det fullstendige programmet for Sunnivadagene her.