FRI. I dag er det askeonsdag og vi feirer starten på fastetiden.
Hvorfor tegner vi askekors på pannen askeonsdag? Fordi i Bibelen er et merke på pannen et symbol på eierskap. Når du har korsets tegn på pannet symboliserer det at du tilhører Jesus Kristus, som døde på korset. Les mer her på katolsk.no.
Få gjerne ditt eget askekors i St Olav kirke (Akersveien 1, Oslo) i kveld kl 18! Eller for dere som bor i Bergen: I St Paul er det askeonsdagsmesse kl 19 (St Paul ligger i Nygårdsgaten 3, like ved Grieghallen). Alle er velkommen til å få askekors, du trenger ikke være katolikk. Hvis du ikke vet hvor din nærmeste katolske menighet er, bruk appen Katolskeller finn det ut her på katolsk.no.
Det er fastetid og nådetid. Tid for en ny start. Tid for å satse mer på troen. Søke Gud. Gi ham alt, spesielt det tunge. Bli fri. Kom, kom!
Hm, ja, jeg pleier å få et tydelig kors i pannen, men i år ble det visst nærmere "The Blob", ser jeg ;) Ja ja, det gjør ingenting. Korsmerket er jeg uansett. Helt fra dåpen av. Til hver enkelt som fikk kors på pannen, sa prestene: "Vend om, og tro på evangeliet". Igjen og igjen. Alle fikk samme beskjed. Fordi vi trenger å høre det sagt til hver enkelt av oss hvis vi skal forstå at det budskapet gjelder akkurat meg.
Her er tips om fem fine bøker som kommer på årets Mammut-salg.
Mammut-salget er alltid et av årets høydepunkt, synes jeg. Her er fem bøker fra årets Mammut-salg som jeg allerede har - og som jeg anbefaler.
Kirkefedrene: fra Klemens av Roma til Augustin
Er du glad i pave Benedikt XVI? Jeg også. Denne boken inneholder en serie katekeser som pave Benedikt XVI gav under onsdagsaudiensene fra 7. mars 2007 til 27. februar 2008. Ordet "katekese" betyr dåpsopplæring/trosopplæring.
I Den katolske kirke blir du aldri utlært, det er alltid noe nytt å lære. Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i ni år, og jeg har vært kateket i seks år av dem, men fortsatt føler jeg at jeg bare har dyppet tærne i havet av alt det Kirken har å gi meg. Det er alltid noe spennende nytt å finne i den dype skattekisten som Kirkens trosarv utgjør!
I denne serien av katekeser presenterer paven hver og en av de første kirkefedrene, fra Klemens av Roma til Augustin. Kjempenyttig hvis du er ukjent med kirkefedrene og den eldste Kirkens tro. Masse spennende historie å lese om, og mye klok kristentro å hente! En bok for deg som er tørst på vann fra dype kilder.
En sky av ikkeviten: en bok om kontemplasjon
En sky av ikkeviten (The Cloud of Unknowing) er blant mesterverkene innen den kristne mystiske litteratur. Boken er første bind i serien St. Olav klassikere - en serie jeg anbefaler på det varmeste.
Teksten er skrevet av en ukjent munk i England mot slutten av 1300-tallet. Veiledningen er like aktuell og utfordrende i dag, og boken har inspirert en mengde av historiens største kristne mystikere.
Oppfølgeren "En personlig veiledning i kontemplativ bønn" (The Book of Privy Counselling) er også tatt med i denne utgivelsen. Den er formet som en personlig veiledning i det kontemplative liv.
Ortodoksi av G. K. Chesterton
Denne boken ble avgjørende for en av mine venners vei inn i Den katolske kirke. G. K. Chesterton (1874-1936) var engelsk forfatter, legteolog, poet, journalist og kristen apologet med stor innflytelse i sin samtid. Ortodoksi (1908) ble skrevet mens Chesterton fremdeles var anglikaner. Senere ble han en av verdens mest profilerte katolikker.
"Ortodoksi" er blitt stående som en klassiker innen apologetikk (trosforsvar). Chestertons skarpsynte betraktninger, vittige formuleringer og uvanlige evne til å spissformulere og vinkle spørsmål på utfordrende og humoristisk vis, kommer til sin fulle rett i denne boken.
Chestertons forfatterskap var med på å prege personer som C. S. Lewis, Mahatma Gandhi, George Bernard Shaw, Hilaire Belloc og Jorge Luis Borges. Ved hans requiemmesse i 1936 uttalte Ronald Knox: «Denne generasjonen har så til de grader vokst opp under Chestertons innflytelse at vi ikke en gang vet at vi tenker Chesterton».
NB: Med tittelen "ortodoksi" henspeiler ikke Chesterton på Den ortodokse kirkes lære. Han bruker ordet i den opprinnelige betydningen: "Den sanne/rette lære".
(NB: Denne boken er mye mer spennende enn forsiden er.)
Alle mine veier - en pilegrims vandringer
Liker du å være pilegrim? Det gjør jeg også. I "Alle mine veier - en pilegrims vandringer" blir vi med Anne Kristin Aasmundtveit langs mange av Norges og Europas viktigste pilegrimsleder.
Langs veien reflekterer hun over spørsmål som: Hva skiller pilegrimen fra turisten? Finnes det en særegen pilegrimsspiritualitet? Hva vil det si "å gå pilegrim"? I tillegg deler hun med oss sine store kunnskaper om pilegrimsledenes kultur- og kirkehistorie, samt et vell av egne erfaringer fra sine vandringer i regn og solskinn. Til å bli inspirert av!
Min tro
For noen år siden ble jeg intervjuet i serien "Min tro" i avisen Vårt Land. Det kan du lese mer om her. Gjennom tjue år har avisen gjort over 1000 Min tro-intervjuer. 30 av dem er blitt utgitt i bokform. Mitt er ett av dem.
Disse personene er intervjuet i boken: Mehtab Afsar, Ingvar Ambjørnsen, Tom Egeland, Ylva Eggehorn, Joralf Gjerstad, Ragnhild Aadland Høen, Nils-Øivind Haagensen, Torbjørn Røe Isaksen, Siv Jensen, Jenny Jenssen, Einar Johnsen, Prableen Kaur, Geir Lippestad, Sylfest Lomheim, Håvard Nyhus, Håvard Rem, Georg Fr. Rieber- Mohn, Anne Sofie Roald, Asle Rossavik Ola Didrik Saugstad, Anne Sender, Anita Skorgan Linn Skåber, Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Henrik Syse, Simona Vaduva, Gerd-Liv Valla, Jan Erik Vold, Knut Olav Åmås.
Mammut-salger starter 6. mars, men det er smart å legge inn en bestilling hos din bokhandler allerede nå.
Husk: Du kan bestille online, du trenger ikke fysisk gå i butikken før bøkene er der. Det er gratis å reservere Mammut-bøker, og du er ikke forpliktet til å kjøpe en bok selv om du har reservert den. Bla i den først, og hvis du liker den kjøper du den :)
Det er begrenset beholdning, og sjeldne titler som disse kan fort bli utsolgt - også før selve salget starter. Mammut-salgets "førstemann til mølla"-prinsipp gjelder også blant forhåndsbestillerne. Jo før du bestiller, jo større sjanse for at du får tak i bøkene du vil ha. Bestill i dag!
LIVET. Å gå skitur sammen er en skikkelig fin måte å lære om livet på.
Her er det vi lærte i dag: Vi venter på de som ikke klarer å gå like fort som oss. Vi lar dem til og med gå først hjem igjen. Vi heier på hverandre og oppmuntrer hverandre når noen sliter litt, og hvis noen faller hjelper vi dem opp. Sånn blir livet best på ski. Og ellers. ❤
Som Jesus sa det: "De siste skal bli de første". Det funker ekstra bra når lillebror er med. Da får han den deilige følelsen av å gå først, mens storesøsknene var strålende fornøyde med å få den minst like herlige følelsen av å gjøre noe tvers gjennom godt. Vinn-vinn for alle. Det er sånt som kalles "kristenliv i praksis" ;)
Familiehytta på Løyning (nær Røldal) fra 1956. En uendelig mengde nystekte vafler er servert her gjennom årene, sist i dag da vi kom hjem fra skitur. Maria (2,5 år) hadde laget deilige vafler sammen med mormor. Mmm! Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 23.2.2017
Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017
Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.
Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker.
Thru the valley and shadow of death though I stray,
Since thou art my Guardian, no evil I fear.
Thy rod shall defend me, thy staff be my stay.
No harm can befall with my Comforter near.
No harm can befall with my Comforter near.
In the midst of affliction my table is spread.
With blessings unmeasured my cup runneth o'er.
With perfume and oil thou anointest my head.
Oh, what shall I ask of thy providence more?
Oh, what shall I ask of thy providence more?
The Lord is my Shepherd.
Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!
Norges dype kristne røtter
Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!
Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer.
Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!
Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.
Inne i stavkirken. Nydelig.
En av stavkirkens sidedører.
Detalj.
Og så glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.
Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!
KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside." (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)
"There are as many reasons for “converting” as there are converts."
"If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.”
That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony.
Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."
"You don't have to be an intellectual to appreciate this "symphony of truth," however. For Catholicism is, first of all, an encounter with a person, Jesus Christ, who is "the way, the truth, and the life" (John 14.6). And to meet that person is to meet the truth that makes all the other truths of our lives make sense."
"Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."
Jeg bestemte meg for å kutte støtten min til Kirkens Nødhjelp (KN) umiddelbart da jeg leste om KNs nye abortstandpunkt. Her kan du lese intervjuet som avisen Dagen gjorde med meg i den anledning: - Jeg slutter å gi til Kirkens Nødhjelp.
Espen Ottosen og jeg er begge med i fagrådet i tankesmien Skaperkraft. Her er kronikken "Aalborgs pragmatiske menneskeverd" som vi hadde på trykk i Vårt Land i går.
Aalborgs pragmatiske menneskeverd
Kommentator Berit Aalborg tar til orde for en slags pragmatisk holdning til menneskeverdet for det ufødte liv. Det er problematisk av mange grunner.
Av Espen Ottosen, fagrådsleder i tankesmien Skaperkraft
og Ragnhild Aadland Høen, medlem i fagrådet i Skaperkraft
I arbeidet med å redusere aborttallene bør konsekvensene av ulike politiske tiltak vektlegges. Problemet med argumentasjonen til Berit Aalborg er at hun lager en unødvendig stor spenning mellom et prinsipielt nei til abort og arbeidet for å få ned aborttallene. Hvorfor går det ikke an å si ja takk til begge deler?
Helland ber KrF om «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Dermed bruker Helland en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig modell. Det er absurd at en kristen organisasjon som Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk.
Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to individer – en kvinne og et foster. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv.
En menneskerettighet?
Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser. Men for de av oss som har som utgangspunkt at også fostre har rett til liv, kan ikke løsningen være å frata fostre enhver rettighet. Et ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; hvilken som helst kvinne har, av hvilken som helst grunn, rett til å avslutte et annet menneskeliv
Kristen etikk anerkjenner kvinnens rett til å velge sitt eget liv fremfor barnets liv i de tilfellene der valget står mellom å berge den ene eller den andre. Med andre ord: Når valget står mellom at begge dør, eller at kun den ene dør, vil vi støtte kvinnen/jenta i at hun avslutter barnets liv – for å redde sitt eget liv. Kirkens Nødhjelp går imidlertid inn for full tilgang til abort for alle kvinner som ønsker det. De gjør abort til en menneskerettighet for kvinner. Det er noe helt annet.
Abortspørsmålet utsetter oss for krevende dilemmaer. Hva gjør vi når en gravid 14-åring har blitt tvangsgiftet eller en kvinne blir gravid som resultat av voldtekt? Mange kristne vil åpne for abort i enkelte tilfeller, og vi erkjenner at man står overfor viktige og vanskelige avveininger i praktisk politikk. Vårt poeng her er å advare imot at de ekstreme tilfellene brukes for å annullere prinsippet om at fostre også har menneskeverd.
Det generelle argumentet
KN går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død.Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»
For det første er det merkelig å spille «fattige kvinner» ut mot (dumme?) «hvite menn». For det andre argumenterer Baarøy med «kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp». Dette er det generelle abortargumentet som vi ikke aksepterer.
På den andre siden befinner konsekvensetikken seg. De som er opptatt av konsekvensetikk er ifølge Aalborg mest opptatt av å få ned antallet aborter i motsetning til pliktetikkens tilhengere som legger vekt på forbud.
Dermed blir det tydeligvis uproblematisk for en konsekvensetiker å sluke svært store kameler – som å hevde at abort er en rettighet.
Gode grunner
All etisk tenkning vektlegger konsekvenser. Det spesielle med konsekvensetikken er holdningen at det eneste som skal vurderes er konsekvenser. Hvis det å drepe et uskyldig menneske fører til at to uskyldige mennesker ikke dør, er en slik handling rett. I så fall blir ingenting prinsipielt galt – verken tortur, begrensninger av ytringsfriheten, grove krenkelser av enkeltpersoner eller andre ting. Det vil selvsagt overraske oss hvis Aalborg tenker slik.
Med andre ord er det gode grunner for å avvise konsekvensetikken – særlig når temaet er menneskeverd, liv og død. Det går an å være opptatt av konsekvenser, i dette tilfelle færrest mulig aborter, og samtidig ha som utgangspunkt at også et lite foster har en rett til liv.
Abort handler aldri om bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død. Det er her vi ikke kan følge hverken Kirkens Nødhjelp eller Berit Aalborg. Ifølge kristen etikk er det kun lov å ta liv dersom ditt eget liv er truet. Ikke alle de andre gangene.
Sammen for menneskeverdet. Denne uken hadde jeg æren og gleden av å spise en nydelig middag med Per Fugelli, hans familie og venner samt styret og ansatte i Menneskeverd.
Foto: Charlotte Holst Fugelli
Mandag fikk Per Fugelli Menneskeverds Livsvernpris 2017 for sin evne til å snakke naturlig og ærlig om døden, samtidig som han inspirerer til livsglede. På den måten er han med på å gi næring til selve livet.
Tusen takk, Per Fugelli, for at du gjør alt du kan for at vårt samfunn skal bygges på den grunnleggende respekten for menneskeverdet!
Menneskeverd uten grenser og brøk
Her to viktige sitater fra Per Fuggelis tale under prisutdelingen:
"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med. Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk."
"Livet er aldri mer forsvarsløst åpent, enn ved unnfangelse og død. Derfor trenger mennesket livsvern i de to fasene.
Men kampen for menneskeverdet, må også skje mellom start og mål – hele veien, gjennom livet og landet og verden."
Erik Poppe holder på å lage dokumentarfilm om Per Fugelli. Den må du få med deg! Filmteamet var med under hele utdelingen og etterpå. De følger ham ca over alt nå. Filmen blir først ferdiglaget etter hans død.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) fikk det ærefulle oppdraget å overrekke prisen til Per Fugelli. Til høyre Liv Kjersti Thoresen, generalsekretær i Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Se prisutdelingen her
Utdelingen av Livsvernprisen ble sendt direkte. Her kan du se Livestreamen minutt for minutt:
Programmet begynner med at Helene Bøksle synger "Ved havet". Nydelig. Pass spesielt på å få med deg fremføringen hennes av "Gabriellas song" (ved 48:07) like etter Per Fugellis tale (29:04). Hun var så rørt av talen hans at hun slet med å synge i begynnelsen (jeg snakket med henne etterpå, hun fortalte at det var veldig lenge siden hun har vært så rørt under en fremføring), men hør hvordan hun henter seg inn etter hvert. Wow! (Og jada, det er jeg som sitter der på venstre side av midtgangen og filmer litt med mobilen, men dette livestreamopptaket er så mye bedre).
Etter Helenes sang/Gabriellas song kommer en lengre hilsen fra Marie Aakre om hospice og omsorgen for de døende (53:34). Den er også å anbefale. For å ikke å glemme Bent Høies personlige tale før prisoverrekkelsen (ved 17:36)!
Knut Arild Hareide ble dessverre forhindret fra å komme, men fylkesleder i Oslo KrF, Ann Kathrine Skjørshammer, steppet inn og holdt en flott hilsen der hun snakket om aktiv livshjelp versus aktiv dødshjelp (1:19:02). Vel verdt å få med seg hvis du har tid!
Under prisutdelingen fikk alle i salen utdelt Per Fugellis "7 lyspunkter før døden". Etter middagen føyde han til "Lyspunkt nr 8: spise vidunderlig middag på Bristol". Helt enig. Det var en dypt meningsfull dag, full av glede. Eller som Fugelli selv oppsummerte det: "En lykkepille av en dag!"
Se nøye på han som står der fremst og ser ned, gutt nummer to fra høyre. Han ser ut akkurat som min Olav; øynene, nesen, munnen til og med øret som stikker litt ut. Prikk likt.
Og jeg klarer ikke å ta blikket fra ham. Jeg vet jo at det ikke er min Olav. Det bare ser sånn ut. Men jeg skjønner veldig inderlig at det er en annen sin sønn. Han tilhører en mor som elsket ham like høyt som jeg elsker min egen sønn.
Under her skriver jeg mer om sorteringssamfunnet og om mitt eget forhold til Holocaust, men først vil jeg dele et sterkt dikt av Hilde Myklebust som hun skrev på Holocaust-dagen i forrige uke. Det beskriver akkurat det jeg opplever når jeg ser bildet av min Olav som krigsfange.
HALDE DEG
Barnet mitt som eg har bore i meg Kvilande sparkande sovande mot det innste i meg all den tid vi delte hjarteslag To hjarte hadde eg i kroppen Mitt eige og ditt
På utsida er du framleis fast i meg
Strekkjer brystvorta til det yttste sjølv i svevnen
når eg freistar å kome meg fri
No går du spring du inn barnehageporten
så lenge du veit eg følgjer deg hakk i den vesle hælen din
som er så akkurat passeleg til å krumme handflata kring
som ei jording
eller ei kopling
slik dei tunge magnetane mellom togvogner
driv saman i ei veldig naturkraft
Du koplar snart skinner sjølv no
og durar av garde med lokomotiva
over golv og under stolar
Men framleis græt du når eg skal forlate deg
Klamrar deg til kroppen min
Det går over så snart eg er ute av døra
seier dei og vil ta over
Dei små hendene kring nakken min
misser taket og glir frametter halsen
Fektar i lufta etter meir mor
meir lukt meir hud og varm mjølk
og hjarteslag
dei du kjenner frå innsida
På vegen heim fortel røysta på radioen
at det er Holocaust-dagen
Eg køyrer langs fjorden
Det er i slutten av januar
og inga anna tid på året
kjempar morgonen hardare mot natta
Dei renn saman i eit overjordisk lys
som ikkje høyrer heime nokon stad
flakkande drivande Det er Holocaust-dagen og eg kjenner framleis armane kring nakken
Denne dagen for over sytti år sidan
gjekk dei inn i leirane og såg
Vondskapen sine overlevande
Vondskapen sine daude
Vondskapen sin grenselause vondskap
Eg har slite meg laus frå barnet mitt Hjartet er ømt og tungt og tankane kan knapt tole det eg høyrer At nokon slit laust barnet ditt Bryt armar til sides og skil ifrå Soldathender kring ein liten dirrande kropp Og skrika til ei mor som brest som går i oppløysing
Ingen membranar
til å halde saman
korkje forstand eller liv
i ein slik vondskap
Det var natt
og det vart morgon denne dagen Ein morgon i slutten på januar køyrer eg langs fjorden og er berre mor
Er det natt vil morgonen kome
Er det morgon vil dagen kome
Og kvelden vil kome
og natta igjen Og vit vesle ven At snart vil mamma kome og hente deg og halde deg og halde deg
Hilde Myklebust - på Holocaust-dagen 2017
(Publisert her med tillatelse)
Sterke inntrykk på ungdomsskolen
Da jeg gikk på ungdomsskolen lånte jeg alle bøkene på skolebiblioteket med beretninger fra 2. verdenskrig. "Fange i natt og tåke" av Trygve Bratteli. "Og tok de enn vårt liv" av Per Hansson. "Jeg vil leve" av Oscar Magnusson. "Natt og tåke" av Kristian Ottosen. Alle bøkene til Max Manus. "Ni liv - historien om Jan Baalsrud" av David Howarth. Boken du forventer å finne på denne listen, "Anne Franks dagbok", og flere bøker jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Det var et godt skolebibliotek som satte varige spor. (Jeg leste mange andre typer bøker også, altså, av den lettere typen du forventer av en 14-15-åring. Jeg leste generelt mye.)
Fortsatt kan jeg ikke gå i kald og mørk tåke uten å bli minnet på NN-fangene og Holocaust. Jeg tenker ikke på det som et traume jeg ikke blir kvitt. Jeg tenker på det som sann menneskelighet. For vi har ikke lov til å glemme.
Siden jeg var 14 år har jeg visst hva mennesker er i stand til. Og jeg har visst at det eneste som står mellom oss og den tilstanden, er menneskeverdet. Bevisstheten om menneskeverdet.At du ikke har lov til å nedgradere verdien av et annet menneske. At "de andre" (som kommer i så mange underkategorier) også er mennesker og aldri må defineres som noe annet, ellers går verden til helvete.
Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Kronikken hans er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår i Norge i dag, bare på et tidligere stadium.
Alle mennesker i Norge har nemlig ikke lik rett til å leve. Vi har allerede et sorteringssamfunn i Norge i dag. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk eller annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24.
Det tenker jeg på. Og hver gang jeg ser røyken stige fra sykehusets forbrenningsovn tenker jeg på røyken fra krematoriene i Auschwitz. Fordi hjernen min vet at jeg de facto ser på det samme: En røyk som inneholder forbrente rester av små, uønskede menneskekropper. Fremtiden vil dømme oss nordmenn anno 2017 like hardt som vi nå dømmer folkemordet på jødene.
Frem til den dagen er det vårt ansvar å kjempe for at menneskeverdet skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av størrelse og funksjonsevne.
HÅPSTEGN: "March for Life", den årlige marsjen i Washington, samler flere hundre tusen mennesker hvert år. Foto: Catholic_teen_posts
Helt konkret
Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss.
Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.
Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker.
Sammen kan vi gjøre en forskjell!
Les også:
Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz - fra den aller første andaktsuken jeg hadde i Vårt Land, i 2012. "På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz."
Den verdenskjente motefotografen Michael Belk ble lei av å være opptatt av seg selv og sine egne prosjekter. Resultat: Et helt år der han brukte talentene sine til å lage "Journeys with the Messiah”, kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.
På forunderlig vis greier Belk å gjøre Jesu budskap relevant for vår tid. Her er Jesus avbildet i alt fra fengsel til fest. Den utslitte businessmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone.
I ett av motivene er Jesus avbildet som pottemaker. (Les bibelteksten om leiren i pottemakerens hånd i Jeremia 18.) På plakaten står en setning som slo inn i meg, og som jeg har gjentatt for meg selv mange ganger nå: ”Let the Master Artist reshape your life into all it can be.” Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen.
Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av ”leiren” vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov. Som Belk sier det:
”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.”
Jesus har en plan: Å gi oss liv, å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal ”få del i guddommelig natur” (2. Pet 1,4). ”Guds barn skal åpenbares i herlighet” (Rom 8,19). ”Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.” (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?
Let the Master Artist reshape your life into all it can be.
Tidligere publisert i Vårt Land 26. juni 2010 og her på bloggen 20. juli 2012.
Det er få ting som slår dansende munker og nonner. Evangelisering i Argentina er definitivt til å bli i godt humør av. Husk å slå på lyden!
De siste dagene har jeg hatt det sånn at hver gang jeg kjenner at Den norske kirkes krise/kirkemøte drar meg ned, går jeg hit til fransiskanerne og henter glede og styrke i den faste grunnen jeg står på: Kristus og hans legeme, Kirken.
Jeg synes gateevangelisering her i Norge ofte blir en trist, klein og flau affære som kommuniserer dårlig. Når det imidlertid er argentinere som er oppriktige frie og glade og danser salsa på et kirketorg, da er jeg med:
"Venga, venga, venga a la fiesta de Jesús. Estamos de fiesta con Jesús, al cielo queremos ir ♪♫" (På norsk: "Kom, kom, kom til festen for Jesus. Vi fester med Jesus, vi vil til Himmelen.")
Forkynn Evangeliet med glede!
Disse fransiskanerne følger definitivt Pave Frans' oppfordring: Forkynn Evangeliet med glede! Heia fransiskanerne!
Selv om musikken er på spansk (som er hovedspråket i Argentina), er appellen på italiensk, sannsynligvis fordi de er i et italienskspråklig nabolag. (Pave Frans er også italienskspråklig argentiner.) Jeg kan ikke mye italiensk, men at han snakker om la joya del Signore Gesù Cristo- gleden i Herren Jesus Kristus - i appellen, det skjønner jeg. Også gjenkjenner jeg glede når jeg ser den, så klart. NB: Den dansen som gjør meg aller mest full av boblende glede er nr. to, som starter etter appellen, ved 4 min og 26 sekunder. Hopp dit hvis du ikke har tid til å se alt :)
I går var det nøyaktig ni år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap sammen med Paulus, på festdagen for hans omvendelse.
Og det vet alle som har vært i et forhold i så mange år, at nå kan ingen beskylde meg for å være en blind, nyforelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det vidunderlige og fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.
”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen)
Fire år før Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke skrev hun i et brev til Nini Roll Anker i 1920:
"Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."
Som Undset oppdaget: Den Kirken finnes! Deo gratias! Gud være lovet!
Evelyn Waughs sjokkerende konvertering: "Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world, where everything is an absurd caricature, into the real world God made; and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."
