 |
Etter spontanaborten i uke 8 skriver Susanne Kaluza: "Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i
søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte
barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om
dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle
gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do. Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??"
Foto fra Susanne Kaluzas blogg der hun viser bildet av Michelle Duggars datter som døde i uke 18. (Det finnes ikke noe foto av Susannes barn, som du skjønner av sitatet over.) |
Bloggeren Susanne Kaluza forteller i dag en sterk og rørende historie om hvordan det opplevdes å miste et barn i sommer. Hun var to måneder på vei da hun mistet det lille barnet i magen, og hun lurer på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her kan du lese svaret jeg skrev til henne.
Les
Susanne Kaluzas blogginnlegg på bloggen hennes.
Min kommentar finner du som svar til Elin Ørjaseters kommentar (
langt nede).
Les også
Elin Ørjaseters utvidede svar på Verdidebatt.no.
Her er mitt svar:
Takk, Susanne, for din sterke og rørende historie.
Du stiller noen betimelige spørsmål rundt "Hvorfor er det så tabu å snakke om spontanabort i vårt samfunn?" Jeg tror mye av svaret ligger i det Elin Ørjaseter skriver her.
Du som har gått gjennom en vond spontanabort har blitt fratatt retten til å sørge fra offentlige myndigheter. Din sorg er nødt til å være hemmelig og ikke-eksisterende på grunn av de like gamle fostrene som vi har lov til å ta abort på i Norge. Du kan ikke få sørge over barnet ditt fordi hvis ditt barn var et barn kan jo ikke andre få lov til å ta abort på sine like gamle barn. (Det sier seg selv.)
Jeg husker godt den dagen jeg så en avistabloidforside der en norsk mannlig kjendis stod frem med sin sorg over en spontanabort. "Mistet barnet i uke 12", stod det med store krigstyper. Og alle tenker at ja, det var faktisk barnet sitt han mistet da, og at ja, han har rett til å sørge.
 |
I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sorthvittbilder
av barnet som døde i magen, og ble møtt med sterk debatt.
Dette bildet publiserte Susanne Kaluza på sin blogg
sammen med historien om hennes egen hemmelige sorg:
"Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet
engasjert i
foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt
uforberedt på at jeg etter en
spontanabort
plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.
Lett gjenkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene
som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.
Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten."
(Sitat: Susanne Kaluza)
|
Og vi tenker i dag at det VAR barnet ditt du mistet, Susanne, og du HAR rett til å sørge.
Da må den logiske konsekvensen bli at dersom vi med vitende og vilje tar livet av et like gammelt barn i uke 12 (eller i ditt tilfelle: uke 8), så er det faktisk det vi gjør. Vi tar livet av et lite barn. Derfor er det så skummelt, ekkelt og ubehagelig å snakke om spontanaborter. Fordi de så tydelig sier fra om hva provoserte aborter faktisk er.
DERFOR opplever du det som like ubehagelig å fortelle om spontanaborten
"som å fortelle om underlivssopp eller noe annet “ekkelt”." Og du fortsetter: "Tenker det er rart at det oppleves slik, siden det ikke er de samme konnotasjonene om man mister senere i svangerskapet. Hvis flere forteller så forsvinner kanskje den følelsen?"
Du har rett i at det ikke er de samme konnotasjonene knyttet til spontanaborter senere i svangerskapet. Da har vårt samfunn nemlig begynt å definere ditt barn som et barn med rett til å leve.
Og når barnet ditt har rett til å leve har du en tilsvarende rett til å sørge når det dør.
Jeg tror vi alle opplever det så ubehagelig å snakke om spontanabort fordi du rører ved selve ubehaget i vår kultur. Som Marius Timman Mjaaland sier det: "Den som rører ved abortproblematikken, rører ved selve ubehaget i vår kultur, ved dilemmaer som en ikke kan overse om en vil bevare sin integritet som menneske og samfunn."
Det var "din bittelille" du mistet, og vårt samfunn hadde ikke forberedt
deg på den sannheten du møtte der inne på toalettet, i møtet med et bittelite ansikt og et hjerte som hadde sluttet å slå. "I sommer mistet jeg et
barn", skriver du. JA, du gjorde faktisk det. Du mistet et barn.
Jeg tror din historie og andre kvinners spontanaborthistorier er begynnelsen på neste kapittel av (den provoserte) abortens historie. Det kapittelet begynner med bevisstgjøring rundt hva et foster er: Det er et lite menneske, enten det er dypt ønsket eller dypt uønsket.
Og dette vet jeg: Det kan ikke være hvor mye eller hvor lite ønsket du er som bestemmer om du har rett til å leve.
Beste hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen (36), mamma til fire
Ett til svar
På bloggen til Susanne Kaluza skriver en alenemor som heter Ane:
"Takk for ett fint innlegg!! Dette hjalp meg veldig til å skjønne at
jeg har rett til å sørge. Jeg har vært heldig som har fått en sønn som
er helt frisk og fin, samtidig så har jeg også mistet ett barn i uke 25.
Jeg fødte for tidlig/aborterte og den andre gutten min overlevde
desverre ikke.
Jeg tenker att jeg har to barn, syns du dette er feil? Jeg har valgt og
gravlegge han og gitt han ett navn etter han var død. Føler rundt meg at
ingen fortsår hvorfor dette er vondt, det er jo så lenge siden det
skjedde. Men for meg så er det bare 1 1/1 år siden og jeg tenker
fortsatt på det.
Jeg er alene med sønnen min og de rundt meg syns det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper jeg å ha to alene.
Blir bedre av å se at det ikke er meg som sørger over barn som ikke
har rekt å leve engang. For meg var Birk mitt andre barn selv om han
aldri rakk å åpne øynene. Og det går ikke en dag uten at jeg tenker på
han og lurer på hvordan han hadde blitt."
Så rørende å lese historien din, Ane. Takk for at du deler.
Mange av barna som blir født i uke 25 overlever i dag, men ikke alle.
Jeg skjønner at de mener det godt, disse rundt deg som synes “det var
“bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper du å ha to alene.” Men det
er jo totalt ufølsomt sagt. Ville de sagt det samme til deg dersom
dersom de hadde rukket å se Birk slik du så ham? Eller dersom Birk for
eksempel hadde rukket å leve to måneder utenfor livmoren? Nei, det ville
de ikke.
Det er tungt å bære andre menneskers sorg. Det er tungt for
dem å se deg sørge. Lettere da å mene at du ikke burde føle så mye.
Lettere å lukke øynene for det som de aldri har sett. Men du så ham. Og
du elsket ham.
Jeg skjønner deg godt, Ane, mamma til to. Du HAR rett til å sørge. Du
mistet jo den lille gutten din! Han rakk å leve – i 23 uker. Og han
rakk å bli elsket av deg. Det er ikke lite! Kondolerer.
