Halloween og Allehelgensdag | En vaksine mot hovmod

HALLOWEEN-SMINKE: "For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre. Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur" skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i denne kronikken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli," skriver de to kronikkforfatterne som begge er forskere og katolske småbarnsmødre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

En kronikk av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo. Første gang publisert i Morgenbladet fredag 26. oktober 2012. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

Like årvisst som at handelsstanden pusher gresskar og spøkelseseffekter i slutten av oktober, er det at avisspalter og blogger tar til orde mot den importerte skikken som ”ikke har noe med norsk kultur å gjøre” og som har ”negativt fokus på hekser, djevler og dødningskaller” – for å sitere den vanligste kritikken. Dødningkarnevalet 31. oktober skiller seg nemlig ut i forbrukskalenderen fordi det er den eneste feiringen i året som ikke selger et budskap om idyll. Uhyggen er fremmed for en hyggefiksert norsk kultur, og derfor arrangeres det mange steder alternative, snille karneval istedenfor: ”hallo venn” istedenfor halloween. Her er det skumle borte, ikke en eneste dødningsskalle er å se. Barna skal få ”ha det gøy i trygge omgivelser”. Men til tross for appellen om snillhet og trygghet, er ”hallo venn” sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid. Den norske kirke, som fortsatt er den viktigste aktøren når det gjelder å tolke døden, har omfavnet lystenningen som ”et samlende sorgritual på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer”. Men slik har det ikke alltid vært. På 1950-tallet stengte den samme norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.

Er halloween-spetakkelet og lystenningen på allehelgen et symptom på at de døde igjen holder på å få en plass i vår kultur? I Norge har de i flere århundrer hatt en helt marginal plass, bortsett fra de få som har dødd en heltedød eller på annet vis satt spor etter seg i historien. For dem arrangeres det minnemarkeringer og jubileer, og ved deres graver legges det årvisst ned kranser og holdes taler. Alle andre døde har vært henvist til privatsfæren – eller glemselen. Det er selvsagt flere faktorer som har gjort at det er slik. En av dem finner vi på 1500-tallet, da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge.

For en av de mest virkningsfulle konsekvensene av reformasjonen var det radikale bruddet mellom levende og døde. Middelalderens religiøsitet hadde på mange vis vært strukturert ut fra forholdet til de døde, som en slags solidaritet mellom levende og døde i form av gjensidig forbønn. Man ba for de dødes sjeler og feiret messer for dem, og man hadde tillit til at de sjelene som hadde funnet veien til himmelen også ba for de levende. Fordi alle ventet på å bli dømt av den samme dommer, var de avhengige av hverandres bønn om nåde, og det var ikke vesentlig om de befant seg på hver sin side av dødens terskel. Men reformasjonens hovedbudskap var Jesus som eneste mellommann mellom mennesket og Gud. Dermed hadde helgener og gjensidig forbønn ingen effekt. De levende ble irrelevante for de døde, mens de døde ble redusert til eksempler for de levende. Med tanken om Jesus alene ble også skjærsilden overflødig og avvist som papistisk oppspinn. Bare himmel og helvete ble igjen som destinasjoner i det hinsidige, begge steder utenfor de gjenlevendes rekkevidde. Døden brøt nå alle relasjoner, og de døde ble bare et minne som kunne skildres i portretter (epitafier) eller nekrologer (likprekener). Slik lærte reformasjonen oss at ”minne” er noe fortidig som ikke finnes lenger. Tidligere betegnet minnet, memoria, å gjøre noe nærværende for bevisstheten, og begrepet ”til minne om”, in memoriam, indikerte å gjøre noe present, samtidig og tilstedeværende.

Mens den katolske kulturen fortsatte å feire allehelgensdag for å ære de hellige i himmelen som man kunne påkalle og stole på, ble denne dagen i det protestantiske Norden til en minnedag for avdøde som hadde levd eksemplariske liv. Allehelgensdag 1582 holdt Jens Nilssøn, biskop av Oslo, en preken i Oslo domkirke der han understreket nettopp dette: man skal feire dagen som en hederlig ihukommelse om de gudfrygtige mennesker som er døde og avgangne. De skal bare minnes og etterleves, og ikke appelleres til. Det var den samme tenkningen som lå til grunn for 1950-tallets motstand mot lystenning på gravene: Et slikt kollektivt rituale fikk det til å se ut som om de døde hadde en relevans for folk utover det å være minneverdige forbilder.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På 1950-tallet stengte Den norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons

Reformasjonens tenkning om de døde utelukker egentlig de som ikke duger som forbilder. De døde som ikke burde etterlignes, hadde derfor ingen plass i den protestantiske minnekulturen. Det samme kan sies om dens sekulære arvtager, den humanistiske minnekulturen, som mange velger å forholde seg til i dagens post-kristne Norge. Både i gammellutherske og i human-etiske begravelser er minnetalen seremoniens kjerne, og de gode og oppbyggelige minnene er i fokus. Mislykkede døde med elendige, onde eller ynkelige liv utfordrer denne måten å håndtere de døde på. For hvordan skal man gi deres liv og død mening? I de protestantiske delene av Europa oppsto det et problem med en særlig kategori av mislykkede døde: De som gikk igjen.

Spøkelsene – alle de ulykkelige døde som ungene etterligner på halloween – har plaget både protestanter og katolikker gjennom århundrene, men fordi konfesjonene hadde ulike oppfatninger av forholdet mellom levende og døde, ble fortellinger om skrømt og gjenferd tolket på forskjellige måter. Katolikkene holdt muligheten åpen for at beretninger om spøkelser kunne være mystiske visjoner eller åpenbaringer av urolige sjeler fra skjærsilden. I så fall kunne man hjelpe disse stakkars sjelene ved å be Gud fri dem fra deres lidelser og gi dem fred. Protestantene, derimot, avviste spøkelsenes eksistens. Beretninger om spøkelser var ikke annet enn papistisk overtro.

"Memento mori" - "husk, du skal dø" -
er en vaksine mot hovmod.

Men spøkelsene forsvant likevel ikke fra protestantiske områder. Folkelige beretninger om gjenferd viser at den protestantiske læren om de døde bare i liten grad slo rot i folks bevissthet. Kanskje var denne tenkningen i sin reneste form i utakt med allmenn intuisjon og grunnleggende psykologiske behov.

Reformasjonshistorikeren Peter Marshall argumenterer for at folks lengsel etter og kjærlighet til sine egne avdøde utgjorde den største hindringen når den protestantiske avvisningen av enhver relasjon til de døde skulle implementeres. Nå ser det ut som om omsorgen for de døde på ulike måter tyter frem i en kultur som ikke lenger lar seg regulere av det protestantiske regimet. For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne.

Av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo, hvor Aavitsland forsker på gravtavler, mens Oftestad forsker på liktaler.
Kronikken er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

LYTTETIPS 

Få også med deg sr. Anne Bente Hadlands korte radioinnslag "Døden er ikke unorsk" - om Halloween, Allehelgensdag og synet på døden i vår kultur. 

Du kan lytte til radioinnslaget her på katolsk.no

Møt Herr Skummel, Herr Skummel-søt og Frøken Søt, sminket av storesøstrene. Gledelig Halloween!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl

Ikke la deg lure. De bare ser døde ut. Inni foregår det en massiv forvandling.
Sommerfuglpupper på Akvariet i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg vet en deilig have. Det vil si, egentlig er det ikke en hage, men en enorm blomstereng på den hellige øya Selja i Nordfjord. Om vinteren herjer stormene her ute ved Stadt. Om sommeren derimot er det småfuglene og sommerfuglene som regjerer. Aldri noe sted har jeg sett så mange sommerfugler som i blomsterengen vår på Selja.

Visste du at sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene? Gjennom historien har kristendommen lånt symboler fra andre kulturer for å uttrykke viktige trossannheter. Sommerfuglen er et av disse.

Nesten uansett hvilken kultur du drar til, står sommerfuglen for nytt liv og håp. I antikkens Hellas var sommerfuglen et evighetssymbol. Og her kommer et fascinerende poeng: Ordet ψυχή, psukhé, kan bety sommerfugl på gresk. Psukhé er også det greske ordet for sjel. (Du kjenner det fra norsk; psyken.) Når Paulus skriver at «Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel», er det nettopp dette ordet han bruker.

Sommerfuglens livsløp passer perfekt til å forklare den kristne troen rundt hva det er som skjer med oss mennesker før, i og etter døden. Livet til en sommerfugl starter i egget. I vårt tilfelle: i livmoren. Deretter blir du en larve på jorda. Der er vi nå. Puppen symboliserer kisten. Døden. I den skjer forvandlingen av mennesket, og et nytt menneske oppstår.

Når larven slippes ut av kisten er den forvandlet til en sommerfugl. Den er det samme individet. Men samtidig noe helt annet. Aldri før har den vært en sommerfugl. Den er blitt seg selv – mye mer seg selv enn den noen gang var mens den kravlet på jorda. Den har gjennomgått en siste, totalt gjennomgripende forvandling. Μεταμόρφωσις. Metamórphōsis. Det er dette sommerfuglordet metamorfose, forvandling, som Paulus bruker i en av de mest fantastiske og kraftfulle tekstene i hele Bibelen:

«For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»

(1. Kor 15,52ff)

Hvordan skal en larve kunne forestille seg hvordan det er å fly under himmelen som en sommerfugl? Hvordan kan et menneske på jorda forestille seg livet etter oppstandelsen, i himmelen med Gud? Det kan vi ikke. Men undre oss kan vi. Spesielt når vi ser en sommerfugl.

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 09.09.2016, da 1 Kor 15,35-45 var dagens bibeltekst

Fascinerende skjønnhet. Sommerfuglene kom og satte seg på oss da vi var på Akvariet i Bergen i sommer.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Blomsterengen vår på Selja.

I Himmelen, i Himmelen.
Uendelig blomstereng. Uendelig mengde sommerfugler. Neste sommer skal jeg zoome inn slik at du kan se dem.

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.

I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud. Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.

«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg,

ho skin som soli klåre,

der er kje synder eller sorg,

der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son

i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,

hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 5. september 2016, da Sal 90,1-4.10-14 var dagens bibeltekst

Les også:

Vil du lese mer om Mor Teresa? I går ble hun helgenkåret. Her kan du lese en artikkel jeg har skrevet om henne tidligere: Den salige Mor Teresa av den dunkle natten

Jordisk fødselsdag på Mor Teresas himmelske fødselsdag er fint. Klokker inn 14 610 dager i dag.
"Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!"

Ettertanke | Sjelen må utstå en kamp

PERLEPORTEN: Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei.
Foto: Grant MacDonald/Flickr Creative Commons

«Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger» skrev salmepresten Lars Linderot i 1798.

200 år senere er det fortsatt en kamp å være kristen. Jeg er egentlig litt skuffet over det; jeg trodde livet med Gud skulle være lettere. I stedet må jeg stadig på nytt velge den rette veien, den smale veien, den som krever at jeg gir Gud alt og enda litt til. Sånt tar på.

Nei. Jeg vet. Det var ikke dette du ville høre. Du vil høre at Jesus gjør livet lettere og bedre og helt perfekt. Og du er ikke helt på jordet. Den følelsen dypt inni deg av at «det er sånn livet skal være» - den har du fordi du er skapt for nettopp det himmelske, evig gode livet i Paradis.

Men vi er ikke der ennå. Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv (1. Kor 9,27).

Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering».

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

«Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen denne dagen i 2013, da 1 Kor 9,24-27 var dagens bibeltekst

Ingen vinner frem til den evige ro

Ingen vinner frem til den evige ro
som seg ei veldig fremtrenger.
Sjelen den må utstå en kamp for den tro
hvorav vår salighet henger.
Porten kalles trang og veien heter smal.
Dog kan Herrens nåde åpne himmelens sal.
Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt,
om du vil himmelrik vinne!

Jesus i ditt hjerte er alle ting verd,
selv er han himmelriks rike.
Derfor gjør med Jesus din daglige ferd,
aldri vil han fra deg vike!
Treng deg til hans hjerte inn med all din makt,
han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt.
Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel,
så skal du himmelrik vinne! 

Lars Linderot, 1798
 

Tips: På YouTube kan du høre Knut Reiersruds og Iver Kleives vakre og mektige innspilling av "Ingen vinner frem til den evige ro" fra platen Blå Koral

  

Klikk på vinduet for å lytte til "Ingen vinner frem til den evige ro".
Åpner ikke vinduet seg på mobilen din? Klikk her: http://www.youtube.com/watch?v=E5rB44MZz9I

Må englene løpe deg i møte, fader Jaques Hamel

"Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd." (Johannes' Åpenbaring 6,9)

Foto: Bishop Robert Barron/Word on Fire

Denne bloggen er viet til Norges første martyr, Sankta Sunniva. Derfor er denne bloggposten viet til Frankrikes (så langt) siste martyr, fader Jaques Hamel.

Fader Jaques Hamel (86) ble drept tirsdag morgen 26. juli 2016 da han feiret morgenmessen i den katolske kirken i Saint-Étienne-du-Rouvray, en forstad til Rouen i Normandie, Frankrike. Han fikk strupen brutalt skåret over ved alteret, kirkens offersted, da to islamister bevæpnet med kniv tok seg inn i kirken under messen.

Hva kan man si til en så demonisk, bestialsk handling? Jeg vet ikke. Og når jeg ikke har ord søker jeg til kirken, til bønnen og til musikken. Denne gang: til In paradisum.

In paradisum er en antifon i den katolske rekviemmessen. Den blir sunget på et symbolsk kraftfullt tidspunkt i messen: når kroppen blir tatt ut av kirken. In paradisum fungerer dermed som en slags bryllupsprosesjonssang som synges når den troende bæres til sin forening med brudgommen, Jesus Kristus.

Både teksten og den gregorianske melodien er helt nydelig. Lytt til den her (teksten og oversettelsen finner du under videovinduet her):

https://www.youtube.com/watch?v=k8-CqtalXt0

Dette er kirkens bønn - min bønn - for fr. Jaques Hamel:

In paradisum deducant te Angeli;

in tuo adventu suscipiant te martyres,

et perducant te in civitatem sanctam Ierusalem.

Chorus angelorum te suscipiat,

et cum Lazaro quondam paupere,

æternam habeas requiem.

I norsk oversettelse:

Må englene føre deg til paradiset, 
må martyrene komme deg i møte 
og føre deg til den hellige byen Jerusalem. 
Må englenes kor ta imot deg,
og sammen med den fattige Lasarus
må du ha evig hvile.

Les også:

Reqiuemmessen er den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, full av fortrøstningsfulle tekster. Du kan lese mer om den her på bloggen: "Og la ditt lys skinne for dem" - og også her på katolsk.no.

SEGL, døden og håpet

DET VAKRE: "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse." (Filosofen Miguel de Unamuno)

Utdrag fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av professor ved Norges Musikkhøgskole Øyvind Varkøy. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Seljesanden 21.07.2016

I forgårs inntraff et under. For første gang siden sommeren 2004 fikk jeg ligge på stranden og lese. O lykke! Benyttet anledningen til å lese i den nyeste utgaven av det glimrende, katolske årsskriftet Segl.

For en gave! Jeg fikk to timer på Seljesanden med bare de to eldste barna, dermed ble det lille underet mulig. Den første gangen du er på stranden uten små barn på tolv år... en slik mulighet må ikke skusles bort, så jeg valgte selvsagt det lesestoffet jeg lengtet aller mest etter å lese: SEGL.

Den nyeste utgaven av "SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn" har som hovedtema døden og håpet. I tillegg markeres det at det er 500 år siden den hellige Teresa av Avilas fødsel.

Blant skribentene finner du Gunnar Danbolt, Tordis Ørjasæter (gleder meg veldig til å lese hennes artikkel "Hvorfor blir jeg aldri ferdig med Sigrid Undset?"), Olav Egil Aune (om mirakler), Øyvind Varkøy (nydelig om "Gustav Mahler, døden og håpet"), Håkon Bleken, Henrik von Achen (skriver kjempespennende om avlat), Kim Larsen (ser veldig frem til å lese hans "Overgivelse hos Wilfrid Stinissen"), Therese Sjøvoll (utrolig interessant om Sveriges regjerende dronning Christina som sa fra seg tronen for å konvertere til Den katolske kirke), Mette Nygård (om den store Teresa av Avila) og Erling Rimehaug og søster Anne Bente Hadland O.P. (de to sistnevnte skriver om det kristne exodus fra Midtøsten).

I tillegg er det en mengde andre flinke skribenter og interessante artikler som også burde vært nevnt (for eksempel Bernt Oftestad, Eivor Oftestad, Anne Samuelsen og Kristin B. Aavitsland). "Jag kan icke räkna dem alla", men bare oppfordre deg til å nyte dem alle.

298 kroner for 296 sider som gjør deg både klok og inspirert. Knallkjøp! Løp og kjøp!
Oppdatert 5. mai 2022: SEGL 2015 koster nå bare kr. 100, og innholdet er absolutt ikke gått ut på dato. Anbefales på det varmeste!

Kjøp den nå

St Olav bokhandel er dessverre sommerstengt til mandag 1. august, men bestill SEGL i nettbokhandelen nå, så vil boken bli sendt i begynnelsen av august. Verdt hver krone!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."
Sitat av Gustav Mahler

Bildet viser et utdrag fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av professor ved Norges Musikkhøgskole Øyvind Varkøy. Klikk på bildet for å se en større, mer lesbar versjon.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem."

Soloppgang over kirkegården i Drammen 4.4.2015.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg blir stadig vekk overrasket over hvor trosstyrkende begravelser er. Aldri oppleves troen som så bærende og så direkte livsviktig som da. Aldri er jeg så tett på det evige liv som når jeg er tett på døden.

Det slår meg gang på gang der i kirkebenken: «Den kristne troen er ikke bare vakker. Den er ikke bare god. Den er sann. Dette bærer. Dette er verdt å satse livet på. Jesus holder gjennom liv og død. Og hvis han ikke gjør det, og hvis dette ikke er sant, da skjønner jeg ikke hvorfor vi skal leve.» Døden har en tendens til å sette livet på spissen.

Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis." "Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem." Bønnen springer ut av blant annet dagens bibeltekst: «Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem.» (Åp 22,5)

- Kanskje det viktigste vi kan lære, er å lære å dø, sa Børre Knudsen. Nå rett før allehelgensdag vet jeg ikke om noen bedre gave å gi deg enn "Bønn for den døende" fra den katolske bønneboken. Her er "Commendatio animæ":

«Gå ut, du kristensjel, fra denne verden
i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg. […]
Jeg anbefaler deg til den allmektige Gud, kjære bror/søster, jeg overgir deg til ham hvis skapning du er, så du kan vende tilbake til din Skaper, han som dannet deg av jordens muld.

Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden. Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.
Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30.10.2015, da Åp 22,1-7 var dagens bibeltekst

"Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv."

Engel ved en familiegrav på kirkegården i Drammen, 18. mai 2015.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Halloween – en vei til Gud

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet. Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. 
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons

I dag er dagen da skjelettene, spøkelsene og døden når sitt klimaks i norske lekebutikker. Amerikansk djevelkommers er jeg ikke tilhenger av. Men selve døden er ikke unorsk, og det er ikke tilfeldig at døden dukker opp akkurat i dag, på Allehelgensaften, All Hallow’s Eve. Forkortet: Halloween.

 
Som dominikanersøster Anne Bente Hadland påpeker: «Døden er et uomgjengelig faktum, også for nordmenn, om noen skulle være i tvil.»

De døde har hatt en marginal plass i norsk kultur siden reformasjonen. På 1950-tallet stengte statskirken til og med kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Den gang ble lystenningen på gravene oppfattet som noe unorsk og uprotestantisk. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. Det har alltid vært en god vaksine mot hovmod. Allerede de gamle romerne visste det. Når seierherren ankom Roma i triumftog var det en bak ham som jevnlig hvisket ham i øret: «Memento mori». «Husk, du skal dø». Med andre ord: Ikke tro at du er Gud, selv om du føler deg sånn akkurat nå. Husk at du er et menneske. Husk at du er støv og skal vende tilbake til støv. Gravlysene i novembermørket er vårt memento mori. De minner oss om at noen er borte, men også om at heller ikke vi selv skal være her for alltid.

Allehelgensdag er dagen da vi minnes alle de hellige – alle de som har nådd frem og lever med Gud. Og alle helgener vitner om denne ene tingen: At alt er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt. «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1,16-17)

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet. Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. Ikke vær så redd for Halloween. Brukt på den rette måten kan denne dagen lede deg, sammen med alle Guds hellige, til ditt evige mål: Til Gud. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert i avisen Vårt Land allehelgensaften, 31.10.2015, da Joh 1,16-17 var dagens bibeltekst

Les også

Les også kronikken "En vaksine mot hovmod" av Eivor A. Oftestad og Kristin B. Aavitsland - en kronikk om halloween som denne andakten har hentet inspirasjon fra. Her er det siste avsnittet i deres kronikk: 

"Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne."

Prinsesse Märtha Louise og de døde

Foto: Frankie Fouganthin/Wikimedia Commons

Endelig kom den; den offensive, kristne artikkelen som jeg har savnet om prinsesse Märtha Louise og de døde.

I likhet med dominikanerpateren Haavar Simon Nilsen (som har skrevet artikkelen "De levende døde") synes jeg den kristne responsen på prinsesse Märtha Louises "snakk med døde"-eksperiment var mangelfull. Alt for mange falt inn i "tante Sofie-koret":

"tante Sofie-koret som i sum einsidig jamrar seg og seier: å huffameg, å huffameg! Men kvar finn me den kristne røysta som positivt uttalar seg om forholdet til dei døde? Frå kristent hald vert heile prinsesse-saka for det aller meste omtalt i negasjonar, tidvis pakka inn i småborgarleg kongehus-forsvar. Har ikkje kristentrua meir å by på?" (sitat bror Haavar Simon Nilsen)

Tante Sofie-koret

Ja, hvor finner man den kristne stemmen som positivt uttaler seg om forholdet til de døde? Vel, avisen Dagen kan fortelle at prestene i Den norske kirke er usikre på hva de skal si, eller i det hele tatt mene og tro om noe så sentralt som forholdet vårt til de døde. Her er førstesidesaken fra Dagen nylig: "Prester etterlyser teologi om de døde".

Mer å by på

Spiritisme er både farlig og galt. Det er alle kristne enige om. Katolske teologer advarer mot at man risikerer å utsette seg for demonisk påvirkning, ja at man faktisk kan bli besatt av onde ånder ved å drive med spiritisme og andre former for okkult virksomhet. Spiritisme kan også utvikle seg til satanisme.

Men har ikke kristentroen mer å si om temaet "de døde" enn det? Jo, selvsagt. Derfor, for deg som er sulteforet: Innta litt katolsk kraftfor. Les for eksempel hele artikkelen "Dei levande døde" på bloggen til bror Haavar Simon.

Her er en smakebit fra artikkelen hans:

"Når Jesus vert lyft ut av dødens grep og lyft til fullt fellesskap med Faderen lærer kyrkja at han ikkje lét menneska bak seg. Å tru på Kristus er å tru på livet med stor L. Dette inneber eit perspektivskifte på heile historia, der skilje mellom levande og døde vert minimalisert. Samfunnet av dei truande er ein einskap i dette livet som samstundes kryssar dødens grense. Det er også difor kyrkja ærar dei heilage og ber om deira forbøn, forvissa om at Gud høyrer stemmene til dei kristne, på båe sider av vår jordiske eksistens. 

I den kristne tradisjonen finn kommunikasjonen mellom levande og døde stad gjennom trua på Kristus, han som opnar for den evige venskapen med Gud og med kvarandre."

Les hele artikkelen "Dei levande døde" av bror Haavar Simon Nilsen

LES MER:

• Pater Olav Müller har skrevet mange interessante artikler om new age, nyreligiøsitet, spiritisme, de siste ting (det som følger etter døden), englekontakt, reinkarnasjon etc. Du finner flere av dem her på katolsk.no. 
• Kanskje synes du også det er nyttig å lese denne ettertanken min: "De døde er ikke døde". Et sitat derfra: "De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55). Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss."

Må englene løpe deg i møte, Børre Knudsen

PROFETISK: Blaise Pascal sier: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn.
Foto: f(x)produksjoner

Presten, kunstneren, salmedikteren og abortmotstanderen Børre Knudsen (76) sovnet stille inn i dag.

I den anledning kan du lese mange interessante saker om Børre Knudsen både på dagen.no og på vl.no nå.

Den aller, aller fineste saken jeg har lest om Børre Knudsen i dag, fant jeg imidlertid på Verdidebatt.no. Den er skrevet av den katolske teologen og NLA-lektoren Peder Solberg og du kan lese den her: "Jeg løp om kapp med Børre Knudsen – og tapte".

"En prest og en plage"

Det var Niels Chr. Geelmuyden som brukte boktittelen "En prest og plage" på biografien der nasjonen endelig fikk møte en annen Børre Knudsen enn den mørkemannen hele landet trodde de kjente. Et nytt opplag av Geelmuydens bok er på trappene og forventes utgitt 1. oktober.

Den Amandapris-nominerte dokumentarfilmen "En prest og en plage" får du kjøpt hos produksjonsselskapet f(x) produksjoner. Der får du den både som DVD og tilgjengelig for streaming og nedlasting. 

Sist men ikke minst: Dokumentarfilmen vises på NRK1 denne uken, både på TV og i nettspilleren - tirsdag 19. august klokken 21.30.

Om hundre år huskes han fortsatt

De mest passende ordene jeg kan finne i dag, er Karsten Isachsens:

"Om hundre år er det kun ett navn som vil bli husket fra norsk kirkehistorie i vår tid, og det er Børre Knudsen. Bortimot alene har han kjempet kampen for det ufødte liv. De fleste har ikke likt virkemidlene hans, som har inkludert blodige dukker. Men han kjempet den viktigste kampen av alle," skriver Isachsen i boka Underveis til Guds evige sommerdag.

Gå ut, du kristensjel

- Kanskje det viktigste vi kan lære, er å lære å dø, sa Børre Knudsen da han ble intervjuet av avisen Vårt Land i fjor. Derfor er de siste ordene jeg vil dele i dag noen utdrag fra "Commendatio animæ", "Bønn for den døende" fra den katolske bønneboken (side 691-692):

"Gå ut, du kristensjel, fra denne verden
i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg.

I dag skal fred være i din bolig,
og ditt tilholdssted skal være i det hellige Sion
sammen med den hellige og ærerike Guds Mor, Jomfru Maria, med den salige Josef, med engler og erkeengler (...) og med alle Guds hellige.

Jeg anbefaler deg til den allmektige Gud, kjære bror, jeg overgir deg til ham hvis skapning du er, så du kan vende tilbake til din Skaper, han som dannet deg av jordens muld.

Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden.

Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.

Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen»

 "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det varige lys skinne for dem."
(fra inngangsverset til den katolske requiemmessen)

EVIG HVILE: "Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte"
Foto fra filmen "En prest og en plage" av f(x)produksjoner

Les mer om Børre Knudsen her på bloggen:

• Ettertanke: En prest og en plage: "Som Blaise Pascal sier det: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn."

• Litt mer om Børre Knudsen - en prest og en plage: "En viktig ting som kanskje har gått mange hus forbi, er at Børre Knudsen aldri har fordømt kvinnene. Hans kamp handler om å redde menneskeliv, ikke fordømme noen. Børre Knudsen ser på abort som kvinnemishandling. Det er LOVEN og politikerne han hele tiden har kritisert beinhardt."

Løven og lammet og Himmelriket

FRED PÅ JORD: Et lite glimt av Paradis og hvordan det skal bli en gang?
Foto: Skjermdump fra YouTube/23 Interspecies Friendships

Når det er så mye krig og forfølgelse, ligger det guddommelig trøst i å tenke på hva Gud har lovet: At det skal bli fred en gang. Til slutt skal det bli bare fred.

Bibelen forteller om hvordan Guds fred kommer til å være så altomfattende at den til og med omfatter dyreriket.

Her er en av Jesajas profetier:

"Da skal ulven bo sammen med lammet
og leoparden legge seg hos kjeet.
Kalv og ungløve skal beite sammen
mens en smågutt gjeter dem." (Jes 11,6)

Guds fred

Som alltid med Guds rike, gjelder det et "allerede nå, men ennå ikke"-perspektiv. Så også i denne saken. Noen ganger dukker Guds godhet, glede, fred og vennskap opp mellom de forskjelligste dyreslag allerede nå. Bare ta en kikk på denne videoen med 23 høyst bemerkelsesverdige vennskap. Her er 23 Interspecies Friendships: (bare en liten kommentar først; det kan være du synes videoen er vel så god uten lyd, det gjorde jeg)

Ettertanke | Han lar din vilje skje

DOMMEDAG: Malt av den italienske renessansekunstneren Fra Angelico i ca. år 1431.
Foto: Wikimedia Commons

Dagens bibeltekst handler om store ting: Guds rettferdige dom over det livet vi velger. 

«Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.» (Rom 2,6-8)

Hm. Hva skjedde her? Er det ikke lenger troen som frelser oss? Jo, selvsagt. Vi blir frelst «bare av nåde» – ved troen. Men tro handler ikke om tekniske ord og from hjerneaktivitet. Tro er åpenhet for Gud. Tro er liv. Tro er å overgi seg til Gud og si ja til ham. Og med livet vårt kan vi si ja eller nei til Gud. Vi kan åpne oss eller lukke oss for ham. Når vi gir etter for det som er mot Guds vilje (synden), da lukker vi oss for Guds nåde og sier nei til Gud – med livet vårt. Når vi angrer, blir nei-et vårt forvandlet tilbake til et JA.

Vi er skapt av Gud fordi han elsker oss og vil leve evig med oss. Han elsker oss imidlertid for høyt til å kunne tvinge oss inn i noe evig samliv med ham. Dermed er det eneste viktige spørsmålet i dette livet: Hva vil du egentlig? Vil du leve med Gud? Eller ikke? Den engelske forfatteren C. S. Lewis sier: «Det finnes til slutt bare to typer mennesker; de som sier til Gud "skje Din vilje", og de som Gud til slutt vil si "skje din vilje" til.»

Utgangspunktet ditt og forhistorien din betyr absolutt ingenting for Jesus. Spørsmålet han stiller er hva du vil gjøre nå. Hvilken framtid vil du velge? Det er du som bestemmer. Alt du trenger å gjøre er å si JA til ham. Ja, jeg VIL tro. Det er ikke alt jeg skjønner, men JA, jeg vil være din, jeg vil leve sammen med deg, du som elsker meg, du som alltid har elsket meg.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25.10.2011 da Rom 2,1-11 var dagens bibeltekst

Min tro i Vårt Land - Intet mindre

Faksimile: vl.no

 

"Min tro"-intervjuet i Vårt Land i dag handler faktisk om min tro.

Slik starter journalist Turid Sylte Min tro-intervjuet med meg:

Intet mindre

MIN TRO: Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes.

Det brøt løs i 2004 den dagen på hjemvei fra et bryllup på Sunnmøre. Selv om det ble sent kvelden før, dro hun og mannen Hans til øya Selja i Nordfjord. Som redaktør for Sjømannskirkens blad hadde hun laget et nummer om pilegrimer. Klosterruinene ute i havgapet like ved Stadt hadde hun fått høre at hun måtte oppsøke.

– Den reisen ble livsforvandlende. Det var en magisk dag.

 

Du kan lese hele intervjuet (gratis) her på vl.no.

 

 

Faksimile: Vårt Land, s. 26-28, 15. mars 2014

Jeg ser forresten at desken har måttet kutte litt i teksten for å få plass. Avsnittet om "Da Gud grep inn" var egentlig slik:

Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

– Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

– Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte. Om kvelden skrev jeg i dagboken min: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud." Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten.

– Gud er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Denne sannheten puster og lever, ble menneske og gikk omkring på jord. Fornuften sier meg at dette kunne ikke mennesker funnet på av seg selv.

VIDEOINTERVJU: - For at jeg skal oppleve mening med livet, må jeg leve det sånn som det var ment.
Se hele intervjuet på vl.no

Videointervju om meningen med livet

Vårt Lands fotograf Bård Kristian Bøe gjorde et ekstra, lite videointervju med meg om hva som er meningen med livet. Det kan du se her på vl.no.

Hvordan ville du besvare spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Her er det jeg svarte:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

Du kan se og høre mini-intervjuet om meningen med livet her på vl.no

LES MER OM MIN TRO:

• Den flate, merkelige dagen uten Gud kan du lese mer om her: Ettertanke: Dagen uten Gud
• Intervju om min konversjon i luthersk menighetsblad
• - Det går mot katolsk tro eller splittelse - intervju med meg i Dagen
• Derfor ble jeg katolikk - et av bloggens mest leste innlegg
• Det mest solide innblikket i min tro får du imidlertid ved å lese noen av de 109 ettertankene jeg så langt har publisert her på bloggen ;)
• Artikkelen "Fire myter om abort" som jeg refererer til i intervjuet, kan du lese her på Verdidebatt.no

MER OM SELJA OG KLOSTERPROSJEKTET:

• Klosterprosjektet på Selja var hovedsaken i avisen Dagen lørdag 2. november 2013. Du kan lese reportasjen gratis på dagen.no.
• NRK P1 intervjuet meg nylig om klosterprosjektet. Det innslaget kan du lytte til her i P1s radioprogram Mellom himmel og jord. 
• Også NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet meg nylig om klosterprosjektet, ute på Selja. Den reportasjen kan du lytte til her.
• NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet også den lutherske biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, der han erklærer at han at "både håper og ber om at dette må lykkes" og at han har troen på at klosteret kommer. Intervjuet med biskop Nordhaug kan du lytte til her.
• NRK1 Vestlandsrevyen hadde også nylig et tv-innslag om klosterprosjektet på Selja. Det kan du se her. Først er det en liten reportasje ute fra Selja, deretter intervjues biskop Halvor Nordhaug i tv-studio.