«Legg merke til det som skimrar. Det som skil seg ut, det som lokkar på deg, det som plutseleg står der og dirrar.»
Det var det gode rådet for bibellesingen (og for livet) som Sofie Braut delte i Vårt Land.
I dag var det to ord i bibelteksten som stod der og skimret foran meg. To korte og mektige ord: Engler. Og profeter. Deretter var det to ting som slo meg: 1. For et mektig fellesskap jeg er en del av! Og 2. Så utrolig feil Erik Bye tar.
Sommeren 2010 deltok jeg i den lutherske Olsok-vigilien i Nidarosdomen. Vi sang «Pilegrimssang» av Erik Bye. En nydelig vise. Mye vakkert der. Mye sant. Bare hør:
«Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner, under kratt og lyng og lav
og kanskje kan vi høre hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå»
Kun vakkert og sant så langt. Men så kommer det: «og stien må vi alle gå alene».
Da boblet det opp et høyt, indre NEI i meg. Nei, det der er bare ikke sant, Erik Bye. Jada, det er sikkert en korrekt gjengivelse av livsfølelsen til et postmoderne, hjemløst, fremmedgjort, sekularisert menneske. Men det er ikke sant av den grunn.
Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes.
Høyt elskede! Du kan gjerne føle deg alene, men du er aldri alene. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter. Du har til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Også er det alle oss vanlige medkristne, da. Vi er også her. Du er aldri alene på stien hjem.
Litt tidligere samme sommer vandret jeg med 67 andre på den gamle pilegrimsstien til Røldal. Det var juli og gammeljonsok, og jeg gikk og sang inni meg om det jeg så: Et uoverskuelig pilegrimstog fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år.
«Se barna går foran glad i flokk,
så kvinner og menn,
så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen,
til krybben hen.»
Akkurat det var det jeg så utspille seg. Nydelige unger som løp foran, fulle av fryd. Unge og gamle som gikk og ba sammen mens de gikk. Den levende kirken som søker Ham, Jesus Kristus. Barnet i krybben. Mannen på korset. Jeg så virkeligheten: Et folk på vandring. Til Gud. Sammen.
Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 9. desember 2016 da 1 Pet 1,10-12 var dagens bibeltekst
La oss dra fremad,
omsluttet
av vår nådige Fars godhet,
av Jesu, vår brors mildhet,
av stråleglansen fra hans Hellige Ånd,
av apostlenes tro,
av englenes frydefulle lovsang,
av helgenenes hellighet,
av martyrenes mot.
La oss dra fremad,
omsluttet
av visdommen til vår Far som ser alt,
av tålmodigheten til vår bror som elsker alle,
av sannheten til Ånden som vet alt,
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet,
av martyrenes selvbeherskelse.
Slik er veien for alle Kristi tjenere,
veien fra døden til det evige liv.
Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 9. desember 2016 da 1 Pet 1,10-12 var dagens bibeltekst
Her kommer en serie bilder fra Røldalsvandringen, og deretter en utrolig fin keltisk bønn. (Klikk på bildene for å se dem i større versjon.)
PILEGRIMSBRO: Det lokale engasjementet for den gamle pilegrimsveien er stort i Røldal, noe denne vakre broen er et resultat av. |
VAKKERT: Den eldste pilegrimen (80 år gammel) fra Chile og den yngste pilegrimen (0 år) fra Norge på stien sammen. |
MÅLET: Der nede ligger Røldalsvatnet og den gamle stavkirken med det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet. |
KRISTUS: Jesus gikk foran og ledet vei. Underveis hadde vi tre stasjoner med bønn, sang og andakt. Mange ba rosenkransen sammen mens de gikk. |
RØLDAL STAVKIRKE: Nordmenn har valfartet til Røldal rundt jonsoktider i århundrer. Jonsok var helligdag i Norge fra Mostratinget i 1024 til 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge. Under midnattsmessen jonsok ble mange helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykkene, støtteskinnnene og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse er nå samlet i Bergen Museum, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen. Foto: Øyvind Lerø ©, publisert med tillatelse |
MIDNATTSMESSEN: Den hellige kommunionen, foreningen med Kristus, er høydepunktet ved en pilegrimsvandring. Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse |
Føler du deg alene? Det er du ikke. Les denne teksten fra den keltiske fromhetstradisjonen - langsomt og oppmerksomt, slik at ordene får synke helt inn - så skjønner du hva jeg mener.
Når vi står opp
La oss dra fremad,
omsluttet
av vår nådige Fars godhet,
av Jesu, vår brors mildhet,
av stråleglansen fra hans Hellige Ånd,
av apostlenes tro,
av englenes frydefulle lovsang,
av helgenenes hellighet,
av martyrenes mot.
La oss dra fremad,
omsluttet
av visdommen til vår Far som ser alt,
av tålmodigheten til vår bror som elsker alle,
av sannheten til Ånden som vet alt,
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet,
av martyrenes selvbeherskelse.
Slik er veien for alle Kristi tjenere,
veien fra døden til det evige liv.