Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg

JESUS ER HER: Bli her og våk med ham!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, skjærtorsdag 28.mars 2013

På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de innviede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Etter messen er det tilbedelse i kirken helt til midnatt.

Katolske kristne tror at det skjer en forvandling av nattverdsbrødene under eukaristien (nattverdshandlingen). Vi tror at Jesus ikke bare er symbolsk men virkelig til stede i de innviede, forvandlede nattverdsbrødene.

SKJÆRTORSDAGSPROSESJON:
Kristus bæres med største omsorg
fra alteret til Getsemane.
"Som om vi bar et barn varsomt på armen".

Kjært barn, mange navn

I Den katolske kirke pleier vi ikke kalle dette allerhelligste sakramentet for nattverd. Ordet "nattverd" betyr rett og slett  "kveldsmat".

Sakramentet har mange, mange navn, men de mest brukte navnene er eukaristi - som betyr takksigelse - og kommunion; fordi sakramentet gir fellesskap - communio - med Kristus og hans Kirke.

Virkelig forvandling

Vi tror at brødet og vinen forvandles til Kristi legeme og blod. Hvorfor tror vi det? Vi har alltid trodd det, fordi Jesus selv sa det: "Dette er mitt legeme." "Dette er mitt blod".

Det er ikke din subjektive tro på at Jesus er til stede i brødet og vinen som gjør at du tar imot ham under kommunionen. Jesus er i brødet og vinen enten du tror det eller ikke. Det er dette som menes med "transsubstansiasjon": Vesensforvandling. Forvandlingen er en objektiv virkelighet. "Kristi eukaristiske nærvær begynner i konsekrasjonsøyeblikket og varer så lenge de eukaristiske skikkelser gjør det" står det i kirkens katekisme. Det er brødet og vinen som er "de eukaristiske skikkelser".

Jesus virkelig til stede

STOR PROSESJON:
25 av seniorministrantene deltok
under gårsdagens skjærtorsdagsmesse.
Her går de foran prestene som bærer hostiene.

I Den katolske kirkes katekisme står det også:

"Den måten Kristus er til stede under de eukaristiske skikkelser på, er enestående. Den gjør at eukaristien står over de andre sakramentene, og gjør den til "det åndelige livs fullkommenhet og det mål alle sakramentene er rettet mot". I eukaristiens allerhelligste sakrament "er sant, virkelig og med hele sitt vesen (substantialiter) innesluttet vår Herres Jesu Kristi legeme og blod sammen med Hans sjel og Hans guddom og dermed hele Kristus". "Dette nærvær kalles "virkelig", ikke i eksklusiv betydning, som om andre former for nærvær ikke var "virkelige", men i uthevet betydning fordi det dreier seg om et nærvær av Kristi vesen, og fordi Kristus, Gud og menneske, ved det er til stede med hele seg."

Du kan lese mer om forvandlingen og eukaristien her i Den katolske kirkes katekisme.

I Getsemane med Jesus

Etter kveldsmessen på skjærtorsdag veksler de ulike gruppene i menigheten på å ta ansvaret for tilbedelsen, helt frem til midnatt. Vi synger, ber høyt, ber stille og mediterer - vi er til stede i Getsemane sammen med disiplene og Jesus.

Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26, 36-38)

Her er Getsemane-historien i følge evangelisten Lukas:

I Getsemane

Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»

Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden. Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!»

Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran dem gikk han som het Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: «Herre, skal vi gripe til sverd?» Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham det høyre øret. Men Jesus sa: «La det være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham.Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.»
(Luk 22,39-53)

TID FOR TILBEDELSE: De innviede hostiene er inne i skapet. Én av hostiene er satt inn i en monstrans slik at du kan se den (monstransen står oppå skapet).
Jesus er virkelig og gåtefullt til stede. Han venter på deg.
"Bli her og våk med meg."

Poetica: Skjærtorsdag

5. april 2012 publiserte fr. Arnfinn Haram dette diktet som han skrev skjærtorsdag natt.

Skjærtorsdag natt, etter den høgtidlege messa (og overføringa av sakramentet til repositoriet i sakristiet, og avkledinga av altara)… Oslo, 4-5 april…. 

TOMT

Du gjekk
dei kan ta deg no

tabernaklet står ope
som døra til den øvre salen

ingen der lenger

der ligg steinen i hagen
ingen der heller
berre sveitten og blodropane

nakne er altara
ribba
berre eit rom att
av kyrkja di

som natta og byen utanfor
utan deg
tomt

Fr. Arnfinn Andreas Haram O.P.

Kontemplasjon: Omvendelse

DØREN: "Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!"
(Bildet viser en av Nidarosdomens dører.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvorfor er det ikke nok at du bekjenner syndene dine i ditt stille sinn? Hvorfor er det nødvendig å gå til skriftemål i tillegg? Få med deg niende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" - om selvrettferdighet, omvendelsen, det åndelige livets farer og skammen over vanesynder.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

OMVENDELSE

”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder” (Matt 11, 28)

Den kontemplative vet at den indre bønnen er intet annet enn å tale lenge og i ensomhet med ”den som vi vet elsker oss” – og at den daglige bønnen er del av den daglige omvendelse bort fra oss selv og mot Herren og at dette ikke skal gå upåaktet hen, slik vi leser det Tobits sang: ”Dersom dere vender om til ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, og gjør det som er sant og rett i hans øyne, da skal han vende seg til dere”. Gud skal vende seg til oss! Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!

Skrift månedlig

Men holder det da ikke at jeg gjør dette i mitt stille sinn, daglig, eller flere ganger for dagen? Hvorfor dette fokus på skriftemålet? Hvorfor skriver Sekularkarmelittene [1] (legkarmelittene) i Skandinavia i sine statutter at det anbefales å skrifte månedlig? Jesus er jo med meg! Han døde jo for meg, han vet om alle mine synder og vet også om mine gode intensjoner. Jeg er jo hans følgesvenn, jeg har jo vendt meg bort fra synden, og gjør så godt jeg kan, kanskje litt bedre enn folk flest som jeg ser rundt meg???

Det åndelige livets farer

Og her kommer vi til kjernen i det hele! Det åndelige livets farer, vår subjektive hjelpeløshet, våre psykes irrganger, vårt behov for noen som hjelper oss på rett vei. I en konverteringsfase, men også i kristenlivet helt generelt, kan vi bli så fokusert på den loviske delen av vår tro, på det formelle, at vi helt kan komme på avveie. Dette var tema for foredraget presten holdt for Legkarmelittene i Bergen denne uken: Omvendelse til kjærlighet! Han sa: ”Omvendelse består ikke bare i endring av moralske holdninger….. Omvendelse er å gå tilbake til Guds kjærlighet”! [2]

Alltid i behov for omvendelse

I møte med Guds kjærlighet forblir vi blinde. I møte med hans lengtende hjerte, brennende ønske om å få elske oss og elske gjennom oss, er vi alltid syndere, alltid i stor nød og med stort behov for omvendelse. Guds kjærlighet går alltid dypere, vår rettferdighet overfor Gud, forblir alltid som støv. Det er her vi trenger hjelp utenfra for å kunne være det sanne kristenmennsket som vår pave Frans peker på [3]: Et menneske som ikke stagnerer i egne begrensninger, men som stadig lar seg utsette for små dytt til å vandre videre mot hellighet. Et menneske, som søker bakenfor fasader og overflater, som lar den gode lege avdekke og helbrede godt bortgjemte sår... og som slik kan bli gode byggesteiner i det store fellesskapet han har skapt oss til å være del av: Kirken. Et menneske som, har møtt, som møter, som lever med personen Jesus Kristus, stadig dypere, og som derfor stadig sterkere kan bekjenne Ham for menneskene.

Skammen over vanesynder

Skriftemålet er mulighet for å oppnå alt dette. Når vi gjentatte ganger skjemmes over å skrifte våre vanesynder, kan vi kanskje bli drevet til å spørre noen ubehagelige spørsmål om oss selv. Har jeg disse vanene fordi det er andre dypereliggende årsaker som jeg må be Herren kaste lys over og helbrede? Er jeg hovmodig? Er jeg lat? Er jeg grådig? Dømmer jeg andre? Flykter jeg? Hvorfor?

Kanskje disse spørsmålene fører til andre erkjennelser: Mønstre jeg har lagt meg til for å dekke over egne svakheter, blødende sår, resultat av andres synd mot meg, min synd mot andre. Kanskje vil jeg ikke tilgi, kanskje har mitt hjerte stivnet i en hjelpeløs krampe av såret sinne, vantro, kanskje ligger det store knuter og konflikter i mitt indre som bare roper etter forløsning, men som er så smertefulle at jeg ikke vil se?

Det egosentrerte blikket

Kanskje er jeg så fanget i meg selv, i mine små vanesynder, distraksjoner, overdrevne fornøyelser, irritasjoner, at jeg aldri helt kan løfte hodet og se på HAM. For er det ikke derfor vanesyndene blir så farlige? Når vi avfinner oss med dem, når vi tenker at det er mitt vesle håpløse prosjekt, når jeg ikke lenger har den troen som gjør at jeg tenker: dette kan DU, Herre, gjøre noe med! Dette kan DU stryke fra mine øyne, for dette er kanskje ikke en ubehagelig flis, men bjelken som hindrer meg å se DEG personen Jesus Kristus, og derved også alle mine medmennesker! Kanskje er det nettopp bagatellene, vanesyndene som holder meg fast i det egosentrerte grepet og hindrer meg fra dette klare, glade, Kristussentrerte blikk?

Personlig møte med Jesus Kristus

Kristentro uten Korset – uten Kristus Korsfestet og Oppstanden – er ingen kristen tro. Vi kan leve perfekt og holde alle forskrifter, slik Paulus gjorde da han forfulgte de kristne med stor nidkjærhet. Men i møtet med Jesus Kristus – et PERSONLIG MØTE, ikke teori, eller teologi! – har vi muligheten til å få kjærligheten inn i våre liv! Virkelig kjærlighet, den kjærligheten som ”utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.” (1 Kor13.7) Den som næres gjennom offer, slik Teresa av Lisieux sa det.

Fariseerisk selvrettferdighet

Kanskje ett av våre offer som kristne er å senke oss ned fra den fariseeriske selvrettferdigheten som vi hører om i lignelsen om fariseeren og tolleren i Luk 18:9-14? Kanskje mitt kors som kristen denne siste uken før faste er å erkjenne min hjelpeløshet, erkjenne min avhengighet av sakramentene, sakramentene gitt til oss av Kristi stedfortreder? Kanskje mitt kors denne stille uken blir å virkelig legge ut på dypet (Luk 5,4) og bli som det vesle barnet båret av Guds nåde alene.

Det endelige dyttet

Tør jeg ta det ene skrittet som denne store omvendelsen krever? Finne veien til skriftestolen? Kanskje sogneprest Dom Alois Brodersens ord til sin menighet kan gi oss det endelige dyttet?

”Men gleden ved å høre ordene: ”Så forlater jeg deg alle dine synder…” er ubeskrivelig stor. Vi vet det, alle som har prøvd det. Jeg har prøvd det og anbefaler det for alle troende. Gå til skrifte i denne fastetiden! Grip sjansen! La dere forsone med Gud!”[4]

FOTNOTER

[1] http://www.sekularkarmelit.dk/sekularordenen/sekularordenen.php

[2] Foredrag holdt av p. Tien på sekularkarmelittenes møte i Bergen 20 mars 2013

[3] http://www.katolsk.no/nyheter/2013/03/pave-frans-forste-preken-til-kardinalene

[4] http://bergen.katolsk.no/men_blad/Men_blad_2013.03.pdf , s 3

Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

SKRIFTESTOLEN: "Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem!" (Anne Samuelsen)

Bildet er fra benediktinerklosteret Saint Michael's Abbey, Farnborough, like utenfor London. De tar imot gjester som ønsker å komme på retreat. Jeg var der i juli 2011. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Det er håp om at skriftestolene over hele landet kommer til å rennes ned etter åttende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Juble, du menneske, for Herren "stryker ut dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky"!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud

Skriftemålets uuttømmelige nåde

”Husk dette, Jakob, og Israel, for du er min tjener. Jeg har formet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg. Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut!

Juble, du himmel, for Herren har grepet inn! Rop av fryd, dere jordens dyp! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog med alle dine trær! For Herren løser ut Jakob, på Israel viser han sin herlighet.” (Jes 44, 21-23)

Det er fastetid, og vi har hatt menighetsretrett i St. Paul menighet med fransiskanerpater Hallvard Hole OFM. Tema var omvendelse, og omvendelsens to aspekter: Å vende oss bort fra synden og å vende oss til Gud. 

Blikket på oss selv og vårt eget mørke, er slett ikke dystert, fordi vår omvendelse har en slik uoverskuelig dimensjon: Det blir ”større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Luk 15,7) Hvilken vakker ramme å skrive innenfor!

Skriftemålets plass i helliggjørelsen

Og hva passer ikke bedre da, i denne nådens tid, å skrive om skriftemålet og dets plass i Karmelittisk tradisjon, og ikke minst, dets plass i våre liv og på vår vei mot egen og andres helliggjørelse?

Jeg har tidligere skrevet om hvor sentralt Eukaristien står i den kontemplatives liv. Botens sakrament er av samme avgjørende betydning. Begge deler er helt sentrale nådemidler i våre liv i Kristus og den vedvarende søken etter å komme Ham nærmere, og bli værende i Ham.

Teresa av Avilas forhold til skriftemålet

Leser vi ”Boken om mitt liv” av Teresa av Avila, legger vi merke til hvor grunnleggende skriftemålet og skriftefaren er for henne. Riktignok forteller hun oss at ”halvstuderte skriftefedre har vært til stor skade for min sjel”, men også at en lærd mann aldri har villedet henne, selv om han ikke skulle ha forstått henne fullt og helt.

Sta. Teresa snakker om skriftefedre, ikke åndelige veiledere, og heller ikke den kontemplative skjel bør gjøre et skille her. Åndelig veiledning og botens sakrament faller altså sammen for henne, skriftemålet er en livsnerve for hennes liv og åndelige utvikling.

Smerten over å ha krenket Gud

I den forferdelige sykdommen som rammet Teresa av Avila, der omgivelsene trodde hun skulle dø, beskriver hun hvor sterkt hun ønsket å skrifte men ikke fikk lov, og da hun etter fire døgn som bevisstløs kom til seg selv, skriver hun:

”Straks ønsket jeg å skrifte. Jeg tok imot kommunionen med mange tårer, men jeg tror ikke tårene kun skyldtes sorgen og smerten over å ha krenket Gud, hvilket vel kunne ha vært nok til å frelse meg. Men det talte også til mitt forsvar at jeg var blitt villedet av dem som hadde sagt til meg at enkelte ting ikke var dødssynd, ting som senere klart viste seg å være det. For mine smerter var fortsatt uutholdelige, jeg var knapt nok ved sans og samling. Men skriftemålet, tror jeg, inneholdt alt jeg hadde gjort som jeg forstod hadde krenket Gud. For den nåde har Hans Majestet gitt meg, blant andre, at aldri siden min første kommunion har jeg unnlatt å skrifte noe som jeg mente var synd, selv om det bare var en svakhetssynd” ( Liv kap 5, 3, 9 og 10)

Åndelig veiledning

Vi gjør vel i å lytte til Den Hellige Teresa av Avila. Skriftemålet har faktisk med vår frelse å gjøre, med det evige liv å gjøre, med det å skulle få del i himmelsk liv! Vi vender oss bort fra alt som står mellom oss og Gud, og forener oss med dem som skal prise ham evig.

Men skriftemålet har også en annen dimensjon: Den åndelige veiledningen, prestens ord, dem vi trenger for å forstå oss selv, forstå vår verdighet, vår oppgave, vår vei, og gjøre oss i stand til å vokse i hellighet, i stand til, kanskje umerkelig for våre menneskelige øyne, å bli bedre mennesker, bedre kristne, så vi virkelig kan være Guds tjenere som kan gi gleden videre.

Hvorfor skrifter vi ikke oftere?

Hvorfor skrifter vi ikke oftere? Jeg er selv konvertitt og har kjent på en rekke hindringer: Det holder vel å skrifte én gang i året, slik Kirken foreskriver som minimum? Jeg holder vel min sti ganske ren om jeg skrifter tre ganger i året, foran høytidene?

Eller: Har jeg syndet ”nok” nå til at det er betimelig å skrifte? Tør jeg ringe presten nå? Plager jeg ham? Orker jeg å utlevere bare mine negative sider, når jeg tross alt også har i hvert fall noen positive sider? Hvorfor skal jeg bare se på det negative, når all psykologi forteller meg at det er viktig å se det positive?

Skrift regelmessig

Det er endeløse tirader man kan befri seg selv for, ved å bestemme seg for å skrifte regelmessig, til faste tider. Nonneklostre, for eksempel, har faste skriftedager, alt fra en gang i uken til en gang i måneden. Det som skjer da, er at man blir befridd for masse motstand.

Skulle man være en som lever sånn noenlunde bra, blir man, fordi man skal skrifte, tvunget til å se, ikke bare på gjerningene, de bud man har brutt, men også på de syndige ”strukturene” i ens liv, de dypereliggende problemstillinger som kanskje trekker ned verdien av våre gode gjerninger.

Ransak motivene dine

Jeg kan nevne et par vanlige eksempler: Tjener jeg Gud med det jeg gjør? Eller tjener jeg meg selv fordi arbeidet i Guds vingård primært er motivert av at det gir meg tilfredsstillelse og mening med livet, og jeg får kanskje litt kjærkommen oppmerksomhet og ros i tillegg? Besøker jeg min syke slektning på sykehjemmet primært fordi jeg da får mindre dårlig samvittighet, eller et anerkjennende blikk av sykehjemmets ansatte? Eller gjør jeg det av kjærlighet, med ønske om å gjøre vedkommende vel?

Vi kan alltid gå dypere, og med prestens ord og vår bot, kan vi alltid komme nærmere Gud og vårt endelige mål som menneske: Ja hva er nå målet? Hvorfor ber vi? Hvorfor stiller vi oss disponible for Gud så han kan gi oss sine gaver, også kontemplasjonens gave?

Eneste gjøremål: Å elske

Jesaja i sitatet ovenfor plasserer vår synd og mørke midt mellom vår sanne identitet og vårt mål. Mennesket, formet av Gud som hans tjener som er på vei mot sitt himmelske, men også jordiske mål: ”mitt eneste gjøremål nå er å elske” (Johannes av Korset Åndelig sang strofe 28 (20)) - den himmelske jubel! Hvilket sted å befinne seg!

Vi får være del i denne vedvarende og stadig gjentatte bevisstgjøring på vår sanne identitet og verdighet som menneske. Vi er satt til å lovprise Gud, slik den Salige Elisabeth av Treenigheten uttrykker målet for sitt liv: Å være en lovprisning av Guds herlighet (Ef 1.12: "Slik skulle vi være til lov og pris for hans herlighet").

Vasket i Lammets blod

Vår oppgave som menneske, vår identitet og vårt mål faller sammen med alle de helliges i himmelen - å forene oss med den skaren som har vasket sine klær hvite i Lammet blod, og som priser og tilber Gud på hans trone (Åp. 7,9 f.) Hvordan vasker vi så våre klær hvite i Lammets blod, om ikke i skriftemålet?

Våre liv og våre kamper

Mens de teologiske høyder i dette for mange kan forbli relativt utilgjengelig, er veien svært så konkret: Våre liv, og våre kamper, som vi i stadig sterkere grad kan forene i den trygge Kirkens vugge, mellom botens og Eukaristiens sakramenter. Her kan vi få vokse, her kan vi stadig utfordres, her kan vi få ta imot Guds kjærlighet. Helt konkret: i brød og vin, og prestens ord ”Dine synder er deg tilgitt”.

Hvorfor står skriftestolene tomme det meste av tiden når de kunne vært fylt av angrende sjeler som kunne gitt de himmelske hærskarer grunn til fest og jubel? 

SKRIFTESTOL: Det som sier her inne
forblir her inne.
Detalj fra skriftestolen i Farnborough.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Skriftestolens gave

Kanskje må vi først av alt omvende oss fra alt som hindrer oss i å bli hjelpeløse? Kanskje må vi først av alt høre på noen som forteller oss hvilken gave skriftestolens mørke og intimitet er: 

Jeg kan få utlevere min skam, uten at noen ser at jeg rødmer, jeg kan få utlevere min sorg over det jeg har forvoldt uten at noen teller mine tårer, eller sågar mangel på dem! Jeg slipper å se prestens personlige reaksjoner på mitt skriftemål.

Jeg er fri til å ta imot skriftemålets nåde: Nemlig det at jeg skrifter til Gud først og fremst, ikke til presten som kun er Kristi stedfortreder.

Lytt med hjertets dyp

Gud vet om all min synd uansett og Han ønsker kun at jeg skal se de den, erkjenne den så jeg kan få hjelp. I skriftestolen blir jeg fri til dette, fri til å lytte, lytte særlig intenst etter Kristi stemme, når presten tar hans ord i sin munn.

Jeg er fri til å være et Guds barn som tar imot hans nådes melk uforbeholdent, et barn som ikke bare lytter med forstanden, omvender meg med forstanden, men som lytter med hjertets dyp, som også er det stedet der virkelig omvendelse skjer. 

Til ettertanke: 

Vil jeg i denne fastetiden åpne meg for Guds helt spesielle nåde, slik at vi etter disse 40 dagene ”kan holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød” (1 Kor 5,8 )?

Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen

KRISTUS-GLEDEN INKARNERT: Edin Løvås, den gang fersk 80-åring, på Haldorsens Konditori i Oslo, november 2000.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den norske Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. 

Forkynneren og forfatteren Edin Løvås har levd et langt liv i kontemplasjon og Jesus-meditasjon, og ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Selv tilhører han Misjonsforbundet der han har vært forkynner i en mannsalder.

Ignatianske kilder

Edins store inspirasjonskilde St. Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, tidebønnene, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retreater (det engelske ordet retreat brukes i norske protestantiske miljøer - i norske katolske miljøer pleier man i stedet å bruke det norske ordet retrett). 

Jesus-meditasjonen og de dype katolske kildene

SNEKKERSØNNEN:
En herlig biografi om Edin Løvås,
skrevet av Knut Grønvik i 1995.
Du får kjøpt den for bare kr 80,-
hos Bok&Media akkurat nå.
Skynd deg, slå til mens den
fortsatt er å få tak i!

I 1995 utgav Knut Grønvik en glimrende biografi om Edin Løvås: "Snekkersønnen" (Luther forlag). Her kan du lese om hvordan Edin har hentet inspirasjon fra både den store katolske helgenen St. Teresa av Avila (side 87), den hellige Benedikt av Nursia (side 93), men ikke minst fra den hellige Ignatius av Loyola (side 88). Her er det som skjedde med Edin tidlig på 50-tallet:

"Predikanten Edin Løvås [...] hadde rukket å stifte bekjentskap med Ignatius av Loyola. Frikirkemannen var blitt fascinert av all protestantisk kristendoms erkefiende. Ordenen Ignatius var opphav til, jesuittene, var jo selve symbolet på det verste ved katolisismens vesen. De var ved grunnlov forbudt på norsk jord. Jesuittene ble anførere i motreformasjonen der den katolske kirke blankpusset sine idealer etter at Luther og de som verre var, hadde fått sitt pass påskrevet.

Men nå var det gått 400 år, og Edin Løvås, en frikirkelig vekkelsespredikant i Norge, hadde funnet "St. Ignatius af Loyola's Exercitiebog" i en dansk utgave fra 1938 på et antikvariat. Han leste den, og oppdaget ganske snart at jesuittene i bunn og grunn er nettopp det - jesu-itter. Tross alt som kan og bør sies om deres senere fremferd for sin kirkes sak: Ignatius av Lojola viser i denne boken sine ordensbrødre veien til et inderlig fellesskap med Jesus.

Det var hos Ignatius Edin lærte grunntrekkene i den meditasjonsmetoden han hengav seg til der ute i skogen og etter hvert gav videre. Det var en metode så enkel at enhver kan bruke den. Se beretningen om Jesus for deg. Aktiviser din fantasi og forestillingsevne. Lytt deg inn i replikkene, fornem atmosfæren, la bildet av Jesus og hele utstrålningen av hans personlighet fylle ditt sinn.

Når du gjør det, vil Jesu nærvær ikke lenger bare være en sannhet for tanken. Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.

For Edin selv slo dette til i fullt monn de ukene han var avsides for å finne sin Mester igjen. Siden har han aldri gått trøtt av å vise andre veien inn i det meditative møtet med den oppstandne." (s. 88 i Snekkersønnen)

"Jesusmeditasjonen er nødvendig, hele livet. Den er selve veien inn i den kontemplative og mystiske erfaringen av at "jeg er i Kristus og Kristus er i meg". Når dette blir mer enn en trossannhet, når det oppleves, da er meditasjonen blitt til mystikk." (s. 90 i Snekkersønnen)

Her kan du lese en kort artikkel om hva Jesus-meditasjon er, mens her kan du lese en noe lengre artikkel av Edin Løvås om hvordan du kan praktisere Jesus-meditasjon.

Motreformasjonens far

IHS: Jesuittenes monogram, IHS, står for
"Iesus Hominum Salvator" - "Jesus Menneskenes Frelser".
Jesuitt er sammensatt av de to latinske ordene Jesu og
ite (gå), dvs. Gå til Jesus, som de overalt forkynner.

Den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556) er ironisk nok motreformasjonens far - han ledet altså an i Den katolske kirkes arbeid for å vinne protestantene tilbake til Den katolske kirke.

I årene 1534-1539 startet Ignatius og hans venner Societas Jesu (S.J.), det vil si Jesu Selskap, bedre kjent som Jesuittordenen, den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Her er tre karakteristiske sitater av St. Ignatius av Loyola:

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

«Kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.»

«Herre, motta all min frihet, min erindring, min forstand og hele min vilje. Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette; til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.»

Jesuittene

Jesuittbetegnelsen er sammensatt av de to latinske ordene Jesu og ite, som betyr: gå til Jesus, som de overalt forkynte. Jesuittordenen er en effektiv og kraftfull misjonsbevegelse. Så effektiv var den at helt fra reformasjonen i Norge i 1537 og frem til 23. november 1956 var ordenen strengt forbudt i Norge - jesuitter hadde ikke adgang til landet.

Mange tror at jesuittene sa ”hensikten helliger midlet”, men det har de aldri stått for. Slagordet er fabrikkert av jesuittenes motstandere. En annen merkelig, utbredt forestilling er at jesuittene skulle stå bak inkvisisjonen, noe de slett ikke gjorde. Tvert imot ble Ignatius tiltalt for vranglære - og frikjent - av inkvisitorene flere ganger.

Edin, min veiviser

GLEDE: Edin Løvås utstråler livsglede og Kristus-glede.
Her er han 80 år. I dag er han 92 år.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvordan ble så en forkynner fra Misjonsforbundet min veiviser til Den katolske kirke? Vel, Edin Løvås er en mann som lever det han forkynner, han lever i Jesus-meditasjonen og kontemplasjonen. Han blir det han ser, og hans åndelige tiltrekningskraft og Kristus-utstråling er tilsvarende sterk.

Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. "The real thing". Jeg øste av de kildene han ledet meg til, og fant at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistrer meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke.

Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. Forhåpentligvis kan jeg skrive litt mer om det siste i morgen, da er det nemlig på dagen fem år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap.

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Edin, Matteus og du
• Kontemplasjon: En liten bønneskole av legkarmelitt Anne Samuelsen
• Derfor ble jeg katolikk
• Tenker du på å konvertere? Eller ønsker du kanskje bare å lære mer om den katolske tro?
• Her kan du lese hele boken "Snekkersønnen" digitalt i Nasjonalbibliotekets arkiv

Kontemplasjon: Å be er å si "Fader Vår" til Gud

KRISTEN MEDITASJON: Den kristne meditasjonen er det første stadiet i "den indre bønnen”. Denne meditasjonen har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon. "For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver legkarmelitt Anne Samuelsen.
Bildet: Den første bokstaven i Lukas-evangeliet fra Lindisfarne, ca. år 700 e.Kr.
Foto: Medievalscript.com

Syvende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" er bunnsolide saker. Her gir legkarmelitt Anne Samuelsen deg nok stoff til å grunne på og komme tilbake til i mange dager. Les og bli klok!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ: 

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille 
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn

Å be er å si "Fader Vår" til Gud

"Å be er å si "Fader Vår" til Gud slik som Jesus gjorde og sammen med Jesus. Og vi kan bare gjøre det når vi ærlig forsøker å leve som brødre og søstre.” (Carlos Noyen O.C.D. i forordet til den svenske utgaven av ”Den inre borgen” av Teresa av Avila)

Kjært barn har mange navn, og jeg tror at det kan være viktig med en begrepsavklaring rundt en del ord vi bruker og har brukt når vi snakker om bønnen – fordi gjennom begrepene og forklaringen av disse, vil vi kanskje også kunne finne en vei og noen porter til bønn.

Hinduistisk og buddhistisk meditasjon

Ordene ”meditasjon” og ”kontemplasjon” er begreper som brukes om mange forskjellige mystiske religiøse praksiser; for eksempel hinduistisk mantrameditasjon eller buddhistisk meditasjon, og går vi inn i New Age-relaterte praksiser, finner vi stor variasjon og bredde i bruken av for eksempel begrepet meditasjon. Som søkende og kirkeløs på 1990-tallet, var jeg i kontakt med flere av disse før jeg fant denne fullkomne karmelittiske veien.

Kristen dypmeditasjon

Da br. Wilfrid Stinissen i 1978 skrev sin velsignelse av en bok: ”Kristen dypmedistasjon”, som jeg leste i starten av min omvendelsesprosess, brukte han ordet ”kristen dypmeditasjon” på det som karmelittene i Skandinavia nå betegner som ”indre bønn”. Dette hadde en pedagogisk dimensjon; den å fortelle omverdenen, som på denne tiden hadde oppdaget og omfavnet østlige meditasjonsformer, at den kristne tradisjonen også er bærer av et bønneliv som strekker seg dypt inn i mystikkens kjerne men også for å si: At den kristne meditasjonen er vesensforskjellig fra andre tradisjoner. Den er KRISTEN! Og ikke kun en generisk mystisk praksis!

Den indre bønnens første steg: Tekstmeditasjon - å drøvtygge Guds Ord

Den kristne ”meditasjonen”, som altså er det første stadiet i den ”indre bønnen” har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.

Tekstmeditasjonen dreier seg om å bli kjent med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd gjennom Guds Levende Ord - som blir gjort forståelig og tilgjengelig for oss gjennom Kirkens lære (Katekismen) og Liturgien.

For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Ordet [1], og det er et nødvendig skritt på den ”indre bønnens” vei som altså kan lede til kontemplativ bønn. (Den Ignatianske spiritualiteten har også et sterkt fokus på nettopp tekstmeditasjon.) Vår bønns dybder henger sammen med dypet i vår erkjennelse av oss selv som Kristi brødre og søstre, som del av det ”folk han har gjort til sitt”.

La Gud slippe til i deg

For søkende, slike som meg, som hadde drevet med meditasjonspraksis fra andre tradisjoner, blir det umåtelig viktig at man i omvendelsesprosessen, nettopp gjennom tekstmeditasjon, virkelig tar til seg det KRISTNE i denne praksisen. Gjennom å lytte til Ordet, ta del i Liturgien og bli innkapslet i Kristi kjærlighet. Å gå dypere inn i mystikken uten dette som utgangspunkt, er åndelig risikoadferd! 

Motsvarende må mennesker med dyp forankring i fornuft, kristen moralsk og teologisk kunnskap, utfordres på det å gi slipp på tanken og fornuften, for at Gud kan få plass og virke i den delen av mennesket som ligger utenfor disse konkrete og erfarbare sjelskreftene.

Vi blir med andre ord alltid utfordret nettopp på våre svakheter og mangler, som igjen kan være porter inn til Guds kjærlighet. Det er først når vi erkjenner vår manglende mestring, når vi ikke lenger strekker til, når vi er små og hjelpeløse og kun har én mulighet tilbake: å be Herren om hjelp - at Gud virkelig får slippe til i våre liv.

Saligprisningenes smale vei

Ingen kristen bønn er løsrevet omsorgen for og kjærligheten til sjelene. Altså: Slik som tekstmeditasjon aldri gjøres uten de dype røtter som er Kirkens lære, vil kontemplasjonen aldri kunne være løsrevet Guds Ord, som selvsagt alltid er forankret i vår konkrete virkelighet, som treet med sine dype røtter. Gud ble menneske for å forklare oss dette! Treet strekker grenene mot himmelen som en nødvendig bevegelse, men dette er aldri løsrevet treets formål: Å slippe frukter til jorden.

Jeg illustrerer her med igjen et sitat fra Carlos Noyen:

”Bønnen må derfor sammenfalle med et livsvalg. Mennesket må kvitte seg med all unødig bagasje når det legger ut på denne veien som leder til Herren. Hun må fremfor alt være klar over at dette er saligprisningenes smale vei (..) For: Å be er å bli fattig i ånden for å bli rik i Den Hellige Ånd; å be er å bringe fred inn i ditt eget liv og i dine medmenneskers liv; å be er å bli barmhjertig og saktmodig som Jesus; å be er å hungre og tørste etter Guds gaver, ettersom denne verdens goder aldri kan mette deg. Den som forsøker å leve slik, har stor mulighet til å trenge inn i den indre borgen og få oppdage mer av dens skjønnhet.” 

Med røtter i Guds nådes elv

Å be er å være dette fullkomne treet som er ”plantet med røtter som strekker seg dypt i den Treenige Guds nådes elv”, jmf. Sal 1,3: ”Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes.” …. han er i kontakt med himmelens rike, det treet Jesus snakket om, som kommer fra det minste av alle frø (vår egen hjelpeløshet) - sennepsfrøet - og som vokser seg så stort at det kan strekke seg mot himmelen og ”får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Mark 4,32)

Den indre bønnens andre steg: Kontemplasjon

Kontemplasjonen, den mystiske bønnen, er ikke noe mennesket produserer selv, men noe som Gud gir til sjelene. Den er ikke resultat av mentale prosesser, og derfor kan den engelske betegnelsen ”mental prayer”, med dens norske oversettelse, ”mental bønn”, gi feilaktige assosiasjoner når vi snakker om indre bønn.

Kontemplasjonen har sitt utspring i Kristi kjærlighet, vår kjærlighet til våre medmennesker. Den finner sin antennelsesgnist i meditasjonen over Kristi liv, i beredvilligheten til å la hans liv forme dypet av vår eksistens.

Kontemplasjon springer ut av en ektefødt nærhet og kjærlighet til Kristi Lidelse, til en slik grad at man selv ikke sier nei til å ta del i denne. Å be, strekker seg utover alle bilder og inn i det uforståelige og umulige. De som ber slik, "er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.” (Sal 92,14-15)

Kristi Lidelse og den trofaste bønnen

Vi gjør vel i å ta imot Sta Teresas ord om inngangen til bønn, som også var kilden til hennes andre omvendelse foran bildet av den torturerte Kristus: Trofastheten i bønn og beredvillighet til å ta del i Kristi Lidelse. I ”Boken om mitt liv”, skriver hun:

”Nesten hver kveld i mange år før jeg la meg til for å sove og anbefalte meg til Gud, lå jeg og tenkte en liten stund på Jesu bønn i Haven, til og med før jeg ble nonne gjorde jeg det, for det ble meg sagt at slik kunne jeg oppnå meget syndsforlatelse. Og jeg mener bestemt at dette var til stor vinning for min sjel, for jeg begynte å holde bønn uten å vite hva det var, og så sterk ble denne vanen at jeg ikke forsømte å be, like lite som jeg forsømte å korse meg før jeg sovnet.” 

Kristi lidelse ble på denne måten inngangen til hennes omvendelse og også den kontemplative bønnen!

Til neste gang

• Har jeg mot til å se på Kristi Lidelse?
• Har jeg mot til å se på min egen lidelse?
• Har jeg tillit til at Kristus kan forene mitt offer med sitt?

[1] En vakker bok om dette tema, og som jeg på det sterkeste vil anbefale er Wilfrid Stinissens: ”I din munn og i ditt hjerte”, utgitt på Verbum Forlag i 1998 (Ekstra tips fra Ragnhild: Boken som Anne anbefaler koster bare kr. 78,- hos Bok og Media nå!)

Julemysteriet: 4. dag av julenovenen

MARIA AV TEGNET: Gud ble menneske allerede ved unnfangelsen, det har Kirken alltid visst. På dette ikonet er Jesus avbildet inne i Jomfru Marias mage.

Intensiver din adventsforberedelse ved å bli med på å be en julenovene nå i de siste ni dagene før jul. Her er Pave Benedikts fjerde betraktning over julemysteriet.

En novene er en kjent bønneform i Den katolske kirke. Den eldste kirkelige novene man kjenner til i liturgihistorien er julenovenen.

Novenen til Jesusbarnet

Novenen til Jesusbarnet som du kan følge her på Sta. Sunniva-bloggen de siste ni dagene før jul er utformet av karmelittnonnene i klosteret Totus Tuus i Tromsø.

Her kan du lese mer om karmelittnonnenes novene til Jesusbarnet. Det er enkelt å få til! Bli med selv om du ikke fikk med deg starten! Novenen bes til og med 24. desember. Innbakt i Karmels novene er en daglig betraktning over julemysteriet. Betraktningen under her er den fjerde betraktningen i rekken av ni betraktninger. Følg med, følg med!

Pave Benedikts betraktning over julemysteriet - 4. dag

Preken av Pave Benedikt XVI i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005

”Du er min sønn, jeg har født deg i dag” (Sal 27b).

I Jesus Kristus, Guds Sønn, ble Gud selv, Gud av Gud, menneske. Til ham sier Faderen: ”Du er min sønn”. Guds evige ”i dag” har kommet ned, inn i verdens flyktige i dag og løftet vårt forbigående i dag inn i Guds evige i dag: Gud er så stor at han kan bli liten.

Gud er så mektig at han kan gjøre seg sårbar og komme til oss som et forsvarsløst barn, slik at vi kan elske ham.

Gud er så god at han kan gi opp sin guddommelige prakt og stige ned i en stall, slik at vi skal kunne finne ham, slik at hans godhet skal kunne røre oss, gi seg selv til oss og fortsette å arbeide gjennom oss.

Dette er Jul: "Du er min sønn, jeg har født deg i dag”. Gud har blitt en av oss, slik at vi kan være med ham og bli som ham. Til tegn valgte han Barnet som ligger i krybben, det er slik Gud er. Slik er det vi kan kjenne ham.

Og i ethvert barn skinner noe av dette ”i dag”s glans, av den Guds nærhet som vi burde elske og som vi må gi etter for – det skinner i ethvert barn, også i de ufødte.

LES OGSÅ:

• Fordyp deg i julemysteriet med en julenovene (her finner du oppskriften på hvordan du blir med på Karmels novene til Jesusbarnet)
• Legkarmelitt Anne Samuelsens bønneskole: "Kontemplasjon: ...og da har vi barnesinn" (om julenovenen og om å tilbe Barnet i Krybben) 
• Julemysteriet: 1. dag av julenovenen (her finner du den første julebetraktningen av Pave Benedikt XVI) 
  Julemysteriet: 2. dag av julenovenen (her finner du den andre julebetraktningen av Pave Benedikt XVI)
  Julemysteriet: 3. dag av julenovenen (gårsdagens julebetraktning av Pave Benedikt XVI)

Julemysteriet: 2. dag av julenovenen

RENHET OG USKYLD: "L'innocence", 1893. Oljemaleri av den franske maleren Adolphe William Bouguereau (1825-1905).

Intensiver din adventsforberedelse ved å bli med på å be en julenovene nå i de siste ni dagene før jul. Her er den andre betraktningen over julemysteriet.

En novene er en kjent bønneform i Den katolske kirke. Den eldste kirkelige novene man kjenner til i liturgihistorien er julenovenen.

Novenen til Jesusbarnet

Novenen til Jesusbarnet som du kan følge her på Sta. Sunniva-bloggen de siste ni dagene før jul er utformet av karmelittnonnene i klosteret Totus Tuus i Tromsø.

Her kan du lese mer om karmelittnonnenes novene til Jesusbarnet. Det er enkelt å få til! Bli med! Novenen bes fra 16. desember til og med 24. desember. Innbakt i Karmels novene er en daglig betraktning over julemysteriet. Betraktningen under her er den andre betraktningen i rekken av ni betraktninger. Følg med, følg med!

Pave Benedikts betraktning over julemysteriet - 2. dag

Julebudskap av Pave Benedikt XVI, Petersplassen, 25. desember 2008

”Gud vår Frelsers nåde har åpenbart seg for alle” (Tit 2.11, Vul)

Guds nåde, rik på godhet og kjærlighet er ikke lenger skjult. Den ”åpenbarte seg”, den åpenbarte seg i kjødet, den viste sitt ansikt. Hvor? I Betlehem. Når? Under keiser Augustus’ første regjeringsår, slik også evangelisten Lukas nevner. Og hvem er den Ene som åpenbarer den? Et nyfødt barn, Jomfru Marias Sønn. I ham har Gud vår Frelsers nåde åpenbart seg. Og så er dette Barnet kalt Jehoshua, Jesus, som betyr: ”Gud frelser”.

Guds nåde har åpenbart seg. Det er grunnen til at Julen er en lysfest. Ikke som fullt dagslys som opplyser alt, men et skinn som begynner i natten og sprer seg fra et konkret punkt i universet: Fra stallen i Betlehem, hvor det guddommelige Barnet ble født. I sannhet, han er lyset selv, som begynner å stråle (…)

Han er lyset som bryter gjennom mørket, som fordriver mørket og gjør oss i stand til å forstå meningen med og verdien av våre liv og hele historiens mening og verdi.

Jesus – ansiktet til ”Gud som frelser” viste seg ikke bare for noen få, men for alle. (…) Jøder, hedninger, fattige og rike, de som var nær og de som var langt borte, troende og ikke-troende … for alle.

Den overnaturlige nåde er, ved Guds vilje, ment for enhver skapning. Men hvert menneske må akseptere denne nåden, han eller hun må, slik som Maria, uttale sitt eget ”ja”, slik at hans eller hennes hjerte kan bli opplyst av en stråle fra det guddommelige lys.

LES OGSÅ:

• Fordyp deg i julemysteriet med en julenovene (her finner du oppskriften på hvordan du ber Karmels novene til Jesusbarnet)
• Legkarmelitt Anne Samuelsens bønneskole: "Kontemplasjon: ...og da har vi barnesinn" (om julenovenen og om å tilbe Barnet i Krybben) 

• Lenker til Pave Benedikt XVIs betraktninger over julemysteriet 

  • 16. des.: Urbi et Orbi, Petersplassen, 25. desember 2011 
  • 17.des: Julebudskap, Petersplassen, 25. desember 2008 
  • 18. des.: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005 
  • 19. des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005 
  • 20. des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2011 
  • 21.des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2009 
  • 22. des: Preken til festen for Herrens åpenbaring, Peterskirken, 6. januar 2012 
  • 23. des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2006 
  • 24. des: Onsdagsaudiens, Paul VIs aula, 6. januar 2012

Julemysteriet: 1. dag av julenovenen

BLI MED OG BE: Petersplassen, fra vigilien ved åpningen av Troens År 2012.
Foto: ThePapalVisit, 12.10.2012

 

Intensiver din adventsforberedelse ved å bli med på å be en julenovene nå i de siste ni dagene før jul. Her er den første betraktningen over julemysteriet.

En novene er en kjent bønneform i Den katolske kirke. Det er en bønn som strekker seg over ni dager. Bønnen kan ha svært ulik utforming, med for eksempel tekstlesning, påkallelser, enkle bønnerop og sang. Den eldste kirkelige novene man kjenner til i liturgihistorien er julenovenen.

Novenen til Jesusbarnet

Novenen til Jesusbarnet som du kan følge her på Sta. Sunniva-bloggen de neste ni dagene er utformet av karmelittnonnene i klosteret Totus Tuus i Tromsø. 

Her kan du lese mer om karmelittnonnenes novene til Jesusbarnet. Det er enkelt å få til! Bli med! Novenen bes fra 16. desember til og med 24. desember. Til novenen deres hører det med en daglig betraktning over julemysteriet. Betraktningen under her er den første betraktningen i rekken av ni betraktninger. Følg med, følg med!

Pave Benedikts betraktning over julemysteriet - 1. dag

Urbi et Orbi-tale av Pave Benedikt XVI, Petersplassen, 25. desember 2011

Veni ad salvandum nos! Kom, frels oss! Dette er det ropet som til alle tider lyder fra menn og kvinner, som fornemmer at de ikke kan seire over vanskeligheter og farer. 

De trenger å legge sine hender i en større og mektigere hånd, en hånd som rekkes ut mot dem fra det høye. Kjære brødre og søstre, denne hånden er Jesus, født i Betlehem av Jomfru Maria. Han er den hånd som Gud rekker ut til menneskeheten for å dra oss opp av syndens gjørme og å sette våre føtter på fjell, hans Kjærlighets og hans Sannhets trygge fjell (jf sal 40,2).

Veni ad salvandum nos! Kom, frels oss! Selve det faktum at vi roper til himmelen på denne måten setter oss allerede i rett stand; det gjør oss ærlige overfor oss selv; vi er faktisk de som ropte til Gud og ble frelst (jf Est 10,33ff). Gud er Frelseren, vi er de som er i fare; han er legen, vi er de syke.

Å forstå dette er første skritt i retning frelse, i retning av å komme seg ut av den forvirring som vi har vært innestengt i grunnet vårt hovmod. Å løfte våre øyne mot himmelen, å strekke ut våre hender og rope om hjelp er våre fluktmidler, gitt at der er Noen som hører oss og kan komme oss til hjelp.

Jesus Kristus er beviset på at Gud har hørt vårt rop. Og ikke bare det! Guds kjærlighet til oss er så sterk at han ikke kan forbli langt borte; han kommer ut av seg selv for å tre inn i vår midte og helt og fullt dele vår menneskelige tilstand (jf Ex 3,7-12).

• Fordyp deg i julemysteriet med en julenovene (her finner du oppskriften på hvordan du ber Karmels novene til Jesusbarnet)

Lenker til Pave Benedikt XVIs betraktninger over julemysteriet 

• 17.des: Julebudskap, Petersplassen, 25. desember 2008 
• 18. des.: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005 
• 19. des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005 
• 20. des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2011 
• 21.des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2009 
• 22. des: Preken til festen for Herrens åpenbaring, Peterskirken, 6. januar 2012 
• 23. des: Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2006 
• 24. des: Onsdagsaudiens, Paul VIs aula, 6. januar 2012