Om middelaldermagi, katolsk tid og Oslo Middelalderfestival

Middelaldermagisk å få instruksjon i pil og bue.

Jeg sier det rett ut: Jeg er skikkelig glad i middelalderen.

Mye av det kommer av at middelalderen var en tid der Norge var et katolsk land. Jeg føler meg rett og slett hjemme i middelalderens Norge. 

Den katolske middelalderen

Katolsk tro er ikke en fremmed tro i Norge. Det er mine forfedres tro. Det var Den katolske kirke som brakte kristendommen til Norge, og det er denne sterke, vakre, kristne, katolske troen jeg finner igjen i middelalderkunsten, i arkitekturen, i middelalderens språk, i musikken, i katedralene, i tradisjonene og i skikkene fra middelalderen. Når du leser om en norsk kirke at den er "fra middelalderen", står det egentlig "fra katolsk tid i Norge". Det er derfor de er så vakre.

Den norske middelalderkunsten er full av skjønnhet. Her finner du en av bloggpostene mine der jeg skriver om og har bilder fra middelalderens katolske kunst.

Magisk tid

Middelalderen var en katolsk tid - full av eventyr, mysterium og under - i motsetning til den platte, tomme, hedonistiske, sekulariserte tiden vi lever i. I vår tid er det for lite skjønnhet og mirakler, og for få drager og riddere til at jeg blir noe særlig fascinert. 

Ja til mer heroisme, sier jeg. Det er det som må til hvis vi skal få noen flere helgener her til lands. De forrige er fra middelalderen.

"Holiness isn't for wimps." Eller for å si det med en av middelalderens store heltinner, den hellige Klara av Assisi: "Love that does not know of suffering is not worthy of the name." 

Heltene våre

Ingen blir helgener uten heroisk selvforsakelse og en kjærlighetsfull offervilje. Yup, I know, offervilje er ikke helt in i vår tid.  Det finnes knapt som ord lenger, og iallfall ikke som ideal. Exactly my point. 

Vi og kulturen vår formes av, og blir som, de vi ser opp til. I middelalderen var det helgenene som var heltene og heltinnene våre. 

Heltene våre setter retningen for oss. Hva sier vår tids idoler om vår tid? Om hvem vi er? Om hvor vi er på vei? 

Her er mitt stalltips: Vår tid trenger å snu og endre retning. Den trenger omvendelse, rett og slett. Den trenger å vende om. Eller for å si det på latin: Den trenger å convertere. Derfor ber jeg hver dag for Norges omvendelse.

Oslo Middelalderfestival

Forrige helg var hele familien på Oslo Middelalderfestival på Akershus festning - den perfekte, tidsriktige rammen for en middelalderfestival. Vi var der i fjor også, og begge gangene har det vært like fantastisk gøy. Festivalen har ikke noe kristent fokus, men når de små ridderne på ridderskolen kneler ned og høytidelig svarer ja til at de vil forsvare de hjelpeløse, og bekjempe ondskap og urett, så er det ikke akkurat gudløse idealer eller et sekulært språk de blir preget av ;)

Middelalderfestivalen byr på utrolig mye spennende: Ridderskole, prinsesseskole, pil og bueskyting, knekter, skalder, rustninger, stort middelaldermarked, arkeologisk utgraving for barna, fletting, forestillinger, gjøglere, kampoppvisninger, konserter, omvisninger, foredrag, flammeshow, trubadurer, dukketeater, sang, harpespill, forestillinger, store slag og mye mer.

Neste år også

Under her finner du en del bilder fra Middelalderfestivalen i år og i fjor. Hvis du blir inspirert til å bli med neste år, kan du holde av datoen i kalenderen din allerede nå. Neste års festival er nemlig 24.-26. mai 2019. Den står allerede merket av i min kalender :)

Høydepunktet for Ridder Maria (4): Å knele ned for selveste kongen etter fullført ridderskole.

Kongen spør: «Lover du å beskytte de hjelpeløse?» Maria: «Ja.»
«Lover du å bekjempe ondskap og urett?» «Ja.»
«Lover du å ære og hedre kongen?» «Ja.»
«Da erklærer jeg herved at du er en ekte ridder!»

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ridder Ingrid (10) til "hest" med lanse.

Ridder Maria til rullende hest på ridderskolen.

Middelaldermarkedet er stort og spennende, med mange håndlagde produkter. Eller vil du kanskje kjøpe stoff og mønster til å sy et middelalderkostyme selv? Eller ferdigsydde middelalderklær? Du finner det her. I fjor fikk barna noen kule skjold. I år fikk Johannes (6) en drikkeflaske i lær, og Maria (4) fikk en prinsessetryllestav. En magisk fin dag  

Klart man blir glad av å få en så fin, håndlagd drikkeflaske av lær! Flasken er vokset seks ganger med bivoks på innsiden, og to ganger på utsiden. Veldig kul.

Stas å få opplæring i sverdbruk!"Since it is so likely that children will meet cruel enemies, let them at least have heard of brave knights and heroic courage, otherwise you are making their destiny not brighter, but darker." (C. S. Lewis)

Oversatt: "Siden det er så sannsynlig at barn vil møte onde fiender, så la dem i det minste ha hørt om tapre riddere og heroisk mot, ellers gjør du ikke skjebnen/fremtiden deres lysere, men mørkere." (C. S. Lewis)

Konsentrert Olav bueskytter (8).


"Fairy tales, then, are not responsible for producing in children fear, or any of the shapes of fear; fairy tales do not give the child the idea of the evil or the ugly; that is in the child already, because it is in the world already.

Fairy tales do not give the child his first idea of bogey. What fairy tales give the child is his first clear idea of the possible defeat of bogey. The baby has known the dragon intimately ever since he had an imagination.

What the fairy tale provides for him is a St. George to kill the dragon. Exactly what the fairy tale does is this: it accustoms him for a series of clear pictures to the idea that these limitless terrors had a limit, that these shapeless enemies have enemies in the knights of God, that there is something in the universe more mystical than darkness, and stronger than strong fear."

G. K. Chesterton, fra Tremendous Trifles (1909)

Morsomme kampoppvisninger, sol, 28 grader, middelaldermagi og glade barn. Til å bli lykkelig av.

Bildene over her er fra i år. Bildene under her er fra i fjor.

Fra middelalderfestivalen i fjor. Stort middelaldermarked! Maria sikret seg et stilig, håndlagd skjold. Hvis du liker keltisk, kristen kunst, finner du en del av det på middelaldermarkedet.

Ingrid og Maria på prinsesseskole med Dronning Eufemia og munken Marius i fjor. Dette er øvelsen "Saftus Drikkus"/høybåren saftdrikking. I tillegg lærer man etikette og kotyme, sitting og ligging på en ert av gull, royal dåning, samt "pompøs og beskjeden prinsessesang". Og hele tiden ler og ler vi. 

Veldig stas å få prøve en ekte rustning. Den var tung!

Hvert år er det arkeologisk utgraving for barn. Kjempespennende!

Du liker kanskje også:

• Katolske smykker | Maria-monogram fra middelalderen
• Hvis du klikker her, får du opp alle de 28 bloggpostene som er tagget med Middelalderen (i kronologisk rekkefølge, de nyeste først)

NRK Morgenandakten goes Catholic

NRK ringte og lurte på om jeg ville holde en morgenandakt om Hellig Olav som forbilde. Det ville jeg så klart 😇

I dag var jeg i studio. Resultatet kan du høre på P1 tirsdag 1. august. Etterpå kan du også lytte til andakten på nrk.no/andakten.

Morgenandakten er preget av Olavsfestdagene hele den første uken i august. Utrolig stilig (og egentlig ikke så overraskende) at det var nettopp Norges evige konge som sørget for at NRK Morgenandakten for første gang i historien blir holdt av et medlem av Den katolske kirke 😊👏🏻

PS: Stikkordene som denne bloggposten er tagget med gir en liten smakebit på hva det er jeg kommer til å snakke om 😊 (Hvis du ikke kan se taggene, skyldes det at du leser denne saken på mobil/nettbrett. I så tilfelle: Klikk på "Vis nettversjon" rett under her.)

Oppdatering:

• Her kan du nå lese og lytte til NRK-andakten om Hellig Olav som forbilde

Tolkien | Hemmeligheten bak et godt ekteskap

I dag er det nøyaktig 125 år siden den katolske forfatteren J. R. R. Tolkien ble født, 3. januar 1892. Jeg kom over en interessant bloggpost om ham og hans holdning til ekteskapet i kveld.

Det er Sam Guzman, bedre kjent som bloggeren the Catholic Gentleman, som har skrevet posten Tolkien Speaks: The Secret to a Happy Marriage.

Tolkien er en av mine yndlingsforfattere. Det er fascinerende å få et innblikk i hvor ytterst romantisk og samtidig jordnær og definitivt ikke-romantisk han var. Les, så skjønner du hva jeg mener.

BE A MAN. BE A SAINT. Fra bloggens egenpresentasjon: "More than ever, the Church needs men. Sadly, many Catholic men have believed the lie that being holy isn’t manly, and that the faith is boring. They leave religion to women and children and simply tune out. But holiness is for men. There is nothing more difficult, rewarding, or manly than becoming a saint. The spiritual life is full of combat, struggle, hardship, and adventure. It requires blood, sweat, tears, perseverance, and courage. It isn’t for the faint of heart. Catholic men are called to leave mediocrity behind and to strive for greatness. The Catholic Gentleman exists to inspire men to holiness—to love God, to serve others, and to deny self. And to do it all with class and classic manly flair."

Jordnære livsråd fra en far

Her er et utdrag fra Tolkiens brev til sin sønn Michael:

"No man, however truly he loved his betrothed and bride as a young man, has lived faithful to her as a wife in mind and body without deliberate conscious exercise of the will, without self-denial. Too few are told that — even those brought up in ‘the Church’. Those outside seem seldom to have heard it.

When the glamour wears off, or merely works a bit thin, they think that they have made a mistake, and that the real soul-mate is still to find. The real soul-mate too often proves to be the next sexually attractive person that comes along. Someone whom they might indeed very profitably have married, if only—. Hence divorce, to provide the ‘if only’.

And of course they are as a rule quite right: they did make a mistake. Only a very wise man at the end of his life could make a sound judgement concerning whom, amongst the total possible chances, he ought most profitably have married! Nearly all marriages, even happy ones, are mistakes: in the sense that almost certainly (in a more perfect world, or even with a little more care in this very imperfect one) both partners might have found more suitable mates. But the ‘real soul-mate’ is the one you are actually married to. In this fallen world, we have as our only guides, prudence, wisdom (rare in youth, too late in age), a clean heart, and fidelity of will…"

Romance and glory

Dette er det samme brevet der Tolkien skrev noe som er blitt et av hans mest kjente sitat:

"Out of the darkness of my life, so much frustrated, I put before you the one great thing to love on earth: the Blessed Sacrament … There you will find romance, glory, honour, fidelity, and the true way of all your loves upon earth.” 

(Til tolkningen for ikke-katolikker: "Det velsignede sakramentet" er nattverden/kommunionen/eukaristien.)

Les hele artikkelen Tolkien Speaks: The Secret to a Happy Marriage her.

THE ONE GREAT THING TO LOVE ON EARTH: "Out of the darkness of my life, so much frustrated, I put before you the one great thing to love on earth: the Blessed Sacrament … There you will find romance, glory, honour, fidelity, and the true way of all your loves upon earth.” (J. R. R. Tolkien)

"Jesus has made Himself the Bread of Life to give us life. Night and day, He is there. If you really want to grow in love, come back to the Eucharist, come back to that Adoration." (Den hellige Mor Teresa)

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Paul kirke i Bergen

Disse anbefaler jeg å følge på Instagram

"Too late have I loved Thee,
O Beauty ever ancient, ever new."
St. Augustin av Hippo

Synes du Facebook er blitt mye kjedeligere i høst? Her er noen tips til gode Instagram-kontoer som jeg anbefaler.

I sommer la Facebook om algoritmen sin, altså regnestykket som bestemmer hvilke Facebook-poster som skal dukke opp i akkurat din nyhetsfeed. Du har kanskje merket at du nesten bare får opp oppdateringer fra vennene dine nå, og at sidene du følger dukker opp mye sjeldnere enn før? Kjedelig.

Løsningen er å gå inn på de Facebook-sidene som er viktigst for deg (for eksempel Katolsk Informasjonstjeneste): hold musepekeren over "Likt". Under "I NYHETSOPPDATERINGEN" velger du "Vis først" i stedet for "Standard".

Heldigvis: Instagram lar deg fortsatt følge akkurat hvem du vil uten å gjøre forskjell på noen. Her er mine tips til bra, katolske Instagram-kontoer:

Mine favoritter:

Catholicsoul_2014 - samler mye fint fra mange Instagram-kontoer
Word on Fire - følg kirkeåret med biskop Robert Barron
catholicgentleman - "holiness isn't for wimps" - det er ikke the Catholic Gentleman heller
Good_news_of_Christ - en Intagram-konto velsignet med frimodighetens nådegave, evangelium i hver minste dråpe, bare helt herlig - min nyeste favoritt
catholicconnect - masse, masse deilige helgensitater (+ et sterkt pro life-engasjement)
catholiclink_en - både helgensitater og sitater fra dagens forkynnere
Catholic Daily - "Sharing Catholic Truth, Beauty and Goodness every day"
restoreculture - gode sitater, lekkert design

Katolske nyheter:

franciscus - pavens offisielle konto
newsva - News.va = offisielle nyheter fra Vatikanet
popereport
catholic_news_service
catholicnewsagency

For unge:

ucatholic - "dedicated to sharing traditional Catholic information in the modern world"
catholic_teen_posts - engasjert "tradcat teen girl" (NB, ikke i betydningen "skismatisk tradisjonell", bare en vanlig katolsk jente som brenner for det alminnelige/tradisjonelt katolske)

Også litt "kommersielt":

catholiccompany - når jeg skal ha noe jeg ikke får tak i hos St. Olav bokhandel, handler jeg hos the Catholic Company (vievannskar, statuer, kunst, førstekommunionskjoler - bare å kose seg, de har alt)
ignatius_press - et av de beste katolske bokforlagene i USA
mysaintmyhero - lager både kule og vakre katolske smykker, men deler også fine sitater og bilder

Og her er noen jeg følger på norsk:

katolsk - informasjonstjenesten for Den katolske kirke i Norge
katarinahjemmet - dominikanerinnene på Katarinahjemmet i Oslo
norgesungekatolikker - Den katolske kirkes barne- og ungdomsorganisasjon i Norge
stolavmenighet - min menighet i Oslo

Alle bildene i denne bloggposten er eksempler på hva du finner i den katolske Instagram-kontoen catholicsoul_2014:

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

"While the world changes,
the Cross stands firm."
St. Bruno

"Love that does not know of suffering
is not worthy of the name."
St. Klara av Assisi

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."
Josemaria Escriva

Har du noen Instagram-kontoer du vil anbefale andre å følge? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet under her, så deler vi med hverandre!

Preken | Olsok uten Hellig Olav

KATOLSK OLSOKPROSESJON: Vakkert, vakkert på vei til Nidarosdomen 29. juli 2013.
Foto: Henriette Teige

Biskop Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er nå lagt ut på katolsk.no. Den er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav.

"Vi kan ikke feire Olsok uten å beskjeftige oss med Den hellige Olav", konstaterer biskop Bernt Eidsvig i sin olsokpreken som han holdt i selveste Nidarosdomen 29. juli 2013.

Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.

Anakronistisk Olavskritikk

"God medisin mot anakronistisk Olavskritikk" skriver Geir Gundersen om biskopens preken, og det har han helt rett i. Som biskopen selv sier det i sin preken: "Det ville være idiotisk å overse det gode i fortiden fordi fortiden ikke er som nutiden."

Biskopen fortsetter:

"Vi vet med sikkerhet at Olavs livsførsel ikke var uten plett og lyte. La dette balanseres av at han ville hva Guds ville, at han ydmykt lot seg vise til rette av Kirkens menn, og at hellighet hos et menneske alltid lever side om side med tilkortkommelser."

- Ta Olavs omvendelse til forbilde

Om Olavs omvendelse sier biskopen dette:

"Neste år vil vi feire 1000 års-jubileet for Olavs omvendelse og dåp. Jeg ber dere forberede dere på det. Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse."

Biskopen presiserer at "nå er det ikke for sitt liv kongen regnes for hellig, men for sin død: for Norge som en kristen nasjon, for den svakes rett til liv og verd."

BØNNESTUND: Etter olsokmessen 2012 strømmet vi frem til alteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sigrid Undset og Hellig Olav

Biskopen kommer inn på Sigrid Undsets holdning til helgenkongen:

"Sigrid Undset ser Olav den helliges døde kropp som et såkorn. Det var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Han var sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her."

Mirakuløst omslag

Biskopen kommer også inn på det mirakuløse omslaget som skjedde i Norge etter Olavs død: Hellig Olavs fiender vendte totalt om og bekjente at Olav var en helgen. Det norske folk vendte om og ble et kristent folk.

"Den norske historiker Ludvig Daae skriver at aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere. Fiender og likegyldige så storheten hos Olav, de godtok hans hellighet, de gjorde hans mål til sine."

PILEGRIMSMÅL: Hellig Olavs grav ble et pilegrimsmål fra første stund.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Guds såkorn i Norges jord

Og her er hele det siste avsnittet i prekenen:

"Gud kalte Olav til å gjøre så godt han kunne der i livet hvor han befant seg. Vårt kall er så langt identisk med hans. Olavs storhet ligger i hans vilje. I militær og politisk henseende var han ikke naiv; han var heller ikke desperat. Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord."

Takk Gud for det!

Les hele prekenen her på katolsk.no

LES OGSÅ:

• Primstaven og preken: Olsok - En hellig viking (olsoksaken her på bloggen i år)
• Primstaven: Vesle Olsok - Translatio Olav
• "Hellig Olav forklart for barn"  - i tilfelle du har lyst til å få det inn med teskje ;)
• Ettertanke: Våkenatt for Norge - ettertanken jeg skrev til Olsok i fjor 
• Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012 
• En god og lettlest bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi "Olav den hellige - Olav Haraldsson" (koster bare kr. 98,-)

Preken: Seljumannamesse 2013

MEKTIG SELJUMANNAMESSE: Den 8. juli 2013 feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja, og både katolikker, lutheranere og medlemmer av Den nordisk-katolske kirke kom fra nord, øst og sør for å bli med på messen her ved Norges ytterste vestpunkt. Før messen gikk vi i pilegrimsprosesjon over den hellige øya mens vi sang og ba sammen (rosenkransen; gledens mysterier). Messen feiret vi i St. Albanuskirken i klosterruinene. Etter messen ba vi sammen i Sta. Sunniva-hulen.

Sitat fra prekenen av p. Ole Martin Stamnestrø: "Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv."

Alle foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

8. juli, på minnedagen for Sta. Sunniva og Seljumennene, feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja. Les prekenen og se bildene her.

Preken ved p. Ole Martin Stamnestrø, kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund
Selja, Seljumannamesse, 8. juli 2013
Messetekstene: Ordspr. 10, 28-32; 11,3.5.6.8-11a; Matt 10,26-32

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

«Rettferdig mann skal alltid stå støtt, men de gudløse får ikke bo i landet.» (Ordspr. 10,30) Slik hørte vi det nettop lest i første lesning fra Salomos ordsprog, en lesning som har vært lest på denne dag hertillands helt siden Kirken i Norge begynte å feire Seljumannamesse.

PILEGRIMMER: I Sta. Sunniva og seljumennenes fotspor
i vandring over den hellige øya mens vi ber for Vestlandet
og for Norges omvendelse.

Men forteller ikke historien om Sta. Sunniva oss nettop det motsatte? Den rettferdige og gudfryktige Sta. Sunniva blir fordrevet fra sitt land, mens den gudløse vikingekonge står støtt. Ikke bare ble hun fordrevet fra sitt eget land, heller ikke her på Selja fant hun trygghet. Forfulgt av hedenske nordmenn, søkte hun tilflukt i hulen her oppe. Der møtte hun sin død, skjønt ikke ved en hednings hånd.

Historien om Sta. Sunniva later til å være en historie om en rettferdig som ikke står støtt, mens de gudløse får bo i landet. For en ikke-troende moderne nordmann, må Sta. Sunniva fortone seg som den ultimate anti-helt. Hennes liv er antitesen av moderne snusfornuft. For det første var hun sta og bråmoden: Hun hadde allerede som ung tatt et endelig valg - det gudviede liv i kyskhet. Selv ikke en kongelig frier kunne rokke henne. Vår tids unge derimot anbefales årelange samboerskap før de våger å ta et endelig valg – som selvsagt kan gjøres om hvis man ombestemmer seg. Dernest var Sta. Sunniva uansvarlig: Med suveren forakt for HMS-kulturen, satte hun sin lit til Herren og lot seg drive til sjøs. For det tredje var hun uheldig: Da hun endelig nådde land, var hun kommet til sin hedningekonges hjemland, og der skulle hun møte en hel flokk av villmenn av samme støpning som den mann hun hadde flyktet fra. Og endelig, da hun var blitt presset opp i et hjørne, valgte hun ikke den raske og smertefrie død vi blir anbefalt nutildags i eutanasiens gullalder, men en lang og uthalet sultedød i en mørk hule.

HELLIG STUND: Innerst i hulen.
Her skjedde det.

"Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen,
døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet.
Hun var en av Jesu første venner hertilands.
Men da hennes blod sildret nedover fra hulen,
var det Kristi blod som langsomt begynte
å overrisle vårt fedreland."

 “But things ain’t what they seem," som det står i sangen. Sta. Sunnivas liv og død var ingen fiasko, men en triumf. For Guds målestokk er ikke som verdens. For Gud kan de menneskene som verden dømmer som de svakeste og mest mislykkede være de største heltene. Og Sta. Sunniva var nettop et slikt menneske. For Gud er det mennesket det mest vellykkede som følger Hans sønns eksempel mest trofast. Og det gjorde Sta. Sunniva.

«Å var eg meir deg Jesus lik», synger vi i en annen sang. Og dette var Sta. Sunnivas livsmotto. Hun fulgte sin frelsers eksempel. Kongenes konge snudde ting på hodet, da han valgte seg en krone av torner, og valgte korset som sin herskertrone. Fra korset fløt Hans blod ned på jorden, idet Han gav sitt liv for sine venner. Og helt fra Kirkens første tid har Jesu beste venner skjønt dette. Martyrene frydet seg over å få dø for troens skyld. Den som døde som martyr var så inderlig forbundet med Jesus at selv ikke dåpen var nødvendig for deres frelse, de mottok «blodsdåpen» i dødsøyeblikket. Så passer det godt at vi i denne juli- måned, som er Jesu-blods-måneden feirer et av vårt lands viktigste martyrer.

Vi feirer en Jesu venn fra en svunnen tid. Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen, døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet. Hun var en av Jesu første venner hertilands. Men da hennes blod sildret nedover fra hulen, var det Kristi blod som langsomt begynte å overrisle vårt fedreland.

BØNNESTUND I HULEN: Vi ber sammen.
"Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for.
Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge
Jesus og Hans plan for vårt liv."

Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv. Hvis vi følger Hans vilje for våre liv, spiller det ingen rolle om vår samtid dømmer oss som gammeldagse, svake, dumme, unyttige, godtroende, latterlige eller hva de måtte finne på å kalle oss. Gud har staket ut kursen for vår livsvandring.

Vi er på vei hjem til Gud i Himmelen. Himmelen er det landet der den rettferdige skal få bo; det er der den rettferdige mann skal stå støtt. Sta. Sunniva er der allerede, og derfra heier hun oss frem på Himmelveien. Amen.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Prekenen er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø

HER STOD SUNNIVASKRINET: Da Olav Tryggvason fant helgenen "i nådeåret 996", var kroppen like hel og hun så ut som om hun sov. Dette er et fenomen som inntreffer hos noen av helgenene også i dag. Les mer om ukorrumperte legemer her.

Rett utenfor hulen står ruinene av Sta. Sunnivakirken. Kirken står så nær martyrstedet som over hodet mulig. Her på høyalteret i Sta. Sunnivakirken stod helgenskrinet. Kirken var for liten til å romme alle pilegrimmene som søkte seg dit på de store festdagene. De to motstilte portalene i kirken tyder på at den lille kirken har vært et ambulatorium, der pilegrimer kunne passere gjennom kirken og få se og og røre ved skrinet. Til gjengjeld var terrassene utenfor kirken store, for å gi plass til prosesjoner og alle pilegrimene.

Sta. Sunniva-skrinet stod her helt frem til 7. september 1170 da Sunnivaskrinet (og bispesetet) ble flyttet til Bergen, der skrinet var helt frem til reformasjonen i 1537. Det finnes ingen kilder som forteller hvor Sta. Sunnivas relikvier ble av. Noen mener skrinet brant opp i en brann, andre tror helgenen ble begravet på ukjent sted i Bergen. Ingen vet.

Relikvieskrinene etter seljumennene (de andre i Sta. Sunnivas følge) ble igjen på Selja. Ett av disse skrinene kan du se på Universitetsmuseet i Bergen i dag: Flåvær-relieffet med 13 forgylte kopperrelieff; et nydelig, nesten komplett, lite relikvieskrin.

Helgener for vår tid

NÅR DU ER NEDBRUTT: "Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3).
Foto: Slimmer_jimmer/Flickr Creative Commons

I denne artikkelen skriver legkarmelitt Anne Samuelsen om alle kristnes kall og vårt endelige mål: Hellighet! Og hun sier: Mist ikke motet, for Gud kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter. Denne artikkelen har hun skrevet spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

”Så sier Herren: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg? Alt dette har jeg skapt med min hånd, slik er alt blitt til, sier Herren. Det er disse jeg ser nådig til: De hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord” (Jes 66, 1-2)

Kalt til å bli helgen

Ingen har salig- og helgenkåret flere enn vår forrige pave Johannes Paul II. I løpet av sitt pontifikat saligkåret han 1338 mennesker og helgenkåret 483, hvorav omtrent 1/4 av disse er legfolk. Denne iveren blir tolket som et bevisst ambisjon om å sette fokus på det som er alle døpte kristnes endelige mål: Hellighet!

Vår pave Benedikt XVI følger opp sin forgjenger med stadige henvisninger til alle kristnes kall til hellighet, og da ikke bare som et individuelt troens mål, men som et gode for hele kristenheten. Hør bare hva han sa 17. januar i år til en finsk økumenisk delegasjon:

“Julen, som vi nettopp har feiret, minner oss på at det er Gud som helt fra begynnelsen har gått sammen med oss, og som i tidens fylde, ble menneske for å frelse oss fra våre synder og for å veilede våre skritt på veien til hellighet, rettferdighet og fred. Å gå ydmykt for Guds åsyn i lydighet til hans frelsende ord, og med tillit til hans nådefulle plan, gir oss et talende bilde ikke bare for troens liv, men også for vår økumeniske reise på veien mot full og synlig enhet for alle Kristne.[1] 

Ikke mist motet!

Og for at dette ikke bare skal forbli utilgjengelige ord – og for at vi ikke alle sammen hele tiden skal si til oss selv: ”Dette gjelder da ikke meg, jeg er bare en helt vanlig kristen som gjør så godt jeg kan, man helgenaspirasjoner? Nei!” – så må vi prøve å se litt nærmere på hvilke ”smutthull” vi har.

Vi kan så lett miste motet når vi ser på de store helgenene, med i våre moderne øyne overmenneskelige krav til dyder. Selv ikke den Lille Therese av Lisieux, er liten nok for mange av oss, hun som tross alt allerede fra ung alder ønsket å vie sitt liv til Herren, og som sier at hun allerede fra ung alder aldri nektet Gud noe. Finnes det i det hele tatt noen helgener i vår samtid? Som kan inspirere også oss ”vanlige”?

Gud har NOE MER for deg

Jeg tror at Gud har helgener for alle tider, vi må bare øve oss i å se dem. Jeg tror de er blant oss, ”hvite martyrer”[2] ganske så usynlige, ganske så nedbrutte. Kanskje møtte jeg en, den gangen jeg i 1986, som ung idealist med at arrogant og nedlatende forhold til kristen tro, var på kaffebrigade for å hjelpe Sandinistene i Nicaragua. Han gikk forbi meg på plazaen, utenfor kirken en søndags formiddag, gammel, barbeint, tannløs, med filler til klær. Han befant seg utenfor kirken (de med pene klær satt inne)… Men med sin rosenkrans og det bønnen bevirket i ham, bare med sitt blikk, vekket hhan mitt gudsavvisende sinn til å tro at det måtte finnes en Gud, til å skjønne at det var noe mer, til å begynne å lengte etter dette ”NOE MER”.

Kirkens vakreste perler

Kanskje møter jeg dem i min egen menighet? Disse menneskene - fra så mange forskjellige spiritualiteter og verdenshjørner, mange med et uutålelig intimt forhold til sorg og forskjellige former for smerte, men som samtidig også kan stråle av glede, lyse av fred når de overgir seg og sine til Herren i messen.

Det er hos disse ”små”, fattige, lidende, med alvorlig sykdom og svakheter, gjennom deres trofasthet og overgivenhet, at jeg finner de vakreste av de vakre perlene som kirken i denne tiden kan smykke seg med – inspirasjon til hellighet i hverdagen. Og jeg undrer meg i dag sammen med karmelittbroder Wilfrid Stinissen, som skriver følgende[3]:

En ny hellighetstype?

"Kan det ikke være slik at Gud i denne stormfulle og utrygge tid lar oss oppdage en ny hellighetstype? En hellighet der svakhet og nederlag ikke nødvendigvis overvinnes, men frivillig aksepteres og ønskes velkommen med kjærlighet? Guds fremste attributt i sitt forhold til oss, barmhjertigheten, møter jeg hovedsakelig ut ifra min egen svakhet og fattigdom. Om jeg stiller meg selv midt i min svakhet og derfra roper om barmhjertighet, er jeg absolutt sikker på å møte Gud.

Der finnes mennesker med misbruksproblemer eller alvorlige psykiske lidelser, som de kanskje aldri skal komme ut av. Men hvis de fortsetter med å lengte og begynne på nytt, uten noensinne å gi opp, er hellighet mulig også for dem: en hellighet som ikke inneholder fantastiske gjerninger og synlige frukter, men som består av grenseløs tillit til Gud og tro på hans kjærlighet.

Jeg tror at Gud i denne kaotiske tiden er tilbøyelig til å gi dispensasjon fra det gamle helgenidealet. Kanskje tiden er moden for dispensasjonshelgener? Kirken kan ikke annet enn å holde fast ved de høye kravene når det gjelder heroiske dyder i en helligkåringsprosess. Den indre holdning kan ikke Kirken måle. Men Gud ser menneskenes hjerte og vil tydeligvis i større grad enn noensinne la sin barmhjertighet strømme ned over oss. Han kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg. Han arbeider med det materiale han har for hånden. Han har ikke forandret sine planer for menneskeheten. Han ønsker fortsatt at vi skal bli hellige. Han er klar til å gi dispensasjon fra heroiske dyder, men ikke fra vår lengsel og stadig nye forsøk. Kanskje er det akkurat vår tids karisme å trenge dypere inn i hellighetens vesen; at den ikke består av heroiske dyder, men av en umettelig tillit til Gud [4]." (Hele dette avsnittet er et sitat av br. Wilfrid Stinissen fra bladet Karmel nr. 2-2010)

Til slutt tre spørsmål til ettertanke:

• Er jeg beredt på å lete etter mine medmenneskers hellighet – ikke bare iøynefallende feil og mangler?
• Tåler jeg å se min egen svakhet? 
• Tør jeg å innse at Gud ønsker at også jeg skal bli hellig?

---

FOTNOTER

[1] Uautorisert oversettelse, les originalen her: http://www.news.va/en/news/pope-benedict-addresses-ecumenical-delegation-from

[2] Archbishop Nowak: “The devotion to the saints began with martyrdom, with those lives given for Christ. One spoke of "red martyrdom", but also of a "white martyrdom". Christians who live with their difficulties day after day, who continue to do their work, who look after their families, often heroically, are true martyrs and the early Christians already knew this. Let us think of our own families, of our own parents. How many sacrifices they made, how hard they worked!” Fra: http://www.piercedhearts.org/theology_heart/church_teaching_saints/saints_new_evangelization.htm

[3] I bladet Karmel (2-2010)

[4] Dette reduserer selvsagt ikke betydningen av helgenforklaringer. Det kirkelige fellesskapet trenger synlige forbilder som beviser at et Evangelisk liv ikke er noen utopi.

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram

"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 - For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.

Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.

Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.

Eskil Skjeldal

Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den.

På veggen over skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å ramme inn.

Arnfinn Haram og havet.
Foto: katolsk.no

Semper major

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.

Hans kritiske sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg. Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning av Gud. 

Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds ord. 

Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler, fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.

Rådgiveren

For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten. 

De fleste av oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en indre overbevisning som endte som en ytre handling.

Presten

Han var prest i alt han foretok seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest, skribent, klosterbror, ja, som katolikk. 

De siste ukene var Arnfinn tydelig på at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn, hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas, broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var hans bror, i troen.

Hans store presteideal var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu Kristi lidende lemmer.” 

Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.

Kondolanseprotokollen i p. Arnfinn Harams minnesamvær.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den ambisiøse

Selv om han søkte ydmykhetens vei, var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner. Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:

”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.  Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”

Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det maksimalt perfekte og optimale i alle ting.

Mennesket

Arnfinn snakket alltid om å slippe alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham. Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. 

Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. 

Jeg var litt streng med ham og sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet førerkortet enda en gang.

Fremtiden

Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.

A-dieu

Kjære Arnfinn, ditt legeme orket ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss, men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp. 

Kanskje trengte Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette er den katolske troen.

For meg var du en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg. Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så for meg.

Hvil i fred, kjære venn. Eskil

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.

LES OGSÅ: 

• Mitt minneord om fr. Arnfinn kan du lese her på bloggen.
  
• Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse på katolsk.no.
  
• Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.