Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.

I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden. Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:

«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»

Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 

«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.»

Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 

«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst

Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.

Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også:

• Ettertanke | Vesle Olsok og Karl den store
• Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi
• Ettertanke | Hellig Olavs såkorn
• NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde
• Preken | Olsok uten Hellig Olav
• Fantastisk preken om Hellig Olav ved 1000-årsjubileet av Hellig Olavs omvendelse
• Primstaven og preken: Olsok - en hellig viking
• Alle saker på bloggen som er tagget med Hellig Olav

Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjernen

ADVENTSSTJERNEN: Morgenstjernen er Guds egen, tindrende, utendørs adventsstjerne. «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» (Åp 22,16)
(Bildet: "Morning Star", maleri av Greg Mort)

En av de gode tingene med den mørke norske vinteren, er at du kan se stjerner om morgenen. Har du lyst til å oppleve noen hellige sekunder nå i advent? 

Da skal du stanse opp om morgenen, legge hodet litt bakover og se etter Morgenstjernen, den klareste stjernen av dem alle. ”Stella matutina” er det mest lyssterke objektet på himmelen etter sola og månen.

Egentlig er Morgenstjernen en planet, nærmere bestemt Venus. Det spesielle med Venus er at den beveger seg så nær solen at du bare kan se den like før soloppgang (og like etter solnedgang, da kalles den Aftenstjernen). Når du ser Morgenstjernen vet du med sikkerhet at dagen kommer, og det snart.

Se godt på Morgenstjernen der du står ute under himmelen. Ta deg tid til noen hellige sekunder og meditér over adventsmysteriet: Jesus, Guds sønn, Menneskesønnen, kommer snart. Han sier om seg selv at han er ”den klare morgenstjerne.” (Åp 22,16)

Midt i mørket kan du med egne øyne se at natten snart er slutt. At Guds nye og evige dag er på vei. Morgenstjernen står der og forteller stille om advent, om ”Adventus Domini”, ”Herrens komme”. Dermed blir Morgenstjernen til Adventsstjernen – Guds egen, tindrende, utendørs adventsstjerne.

Morgenstjernen forteller at vi ikke er på vei mot livets solnedgang. Den vitner om at vi snart skal få se tidenes soloppgang, den morgenen da alt skal bli nytt. Alt vi venter på nå er at Jesus skal komme.

Så gå ut, se opp, finn Adventsstjernen, og be med tre av Bibelens siste ord: ”Kom, Herre Jesus!” (Åp 22,20)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. november 2009 og her på bloggen 2. desember 2013.

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet

Nesten som hjerter i et notesystem.
Foto: Takeshi Kawai/ Flickr Creative Commons

Det er noe med dagens bibeltekst som får meg til å tenke på de aller siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni. Femåringen min elsker den sluttsatsen: «Hva kjærligheten forteller meg», som Mahler kalte den. Den har samme grunnstemning som Salme 96.

Og dette er hva Bibelens salme, Mahlers symfoni og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som har vært feil kommer til å bli rett, og himmelen og jorden vil bli fylt av fryd og fred.

«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.

Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for.

Eventyrene har en gjenklang av evangeliet. I likhet med sluttsatsen i Mahlers symfoni forteller eventyrene – og evangeliet – at godhet finnes, både underveis og til slutt.

Det betyr ikke at alt går bra. Definitivt ikke. Det betyr at alt går bra til slutt. Etter at tiden er over. Når evigheten begynner. Derfor kan den store danske eventyrforfatteren skrive at hvert menneskes liv er et eventyr, skrevet av Guds finger. Og derfor kan jeg lytte til Gud, han som er kjærlighet, og til Mahlers kjærlighetssats, og finne den samme tonen. Den samme A-en.

Mahlers sluttsats starter med en fløyte som spiller en forsiktig A. A er kammertonen; grunntonen som alle orkestre stemmer instrumentene etter. Livets kammertone finner du i den stemmen som kommer til deg gjennom tid og rom. Den har hvisket til deg helt siden du ble til: «Jeg er her. Du er elsket.»

Lytt etter A-en fra kjærlighetssatsen. 
Lytt etter tonen fra Himmelen. 
Evangeliets grunntone. 
Den klare tonen av håp.
Finn A-en og stem livet etter den.
Og hvis du trenger hjelp til å finne den: Lytt til «Hva kjærligheten forteller meg».
Deretter er du klar for å synge. 

«Så vakkert jeg kan vil jeg synge for deg, du velsignede kjærlighet 

For alle de mektige stunder av liv som du omfavner meg med 

for alle drømmer som driver av sted 

og for alle lysets sekunder» 

(Ole Paus)

«Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag!» (Sal 96,2)

Første gang publisert 25. april 2017 da Sal 96,1-13 var dagens bibeltekst

HENFØRT: Johannes (5) elsker å lytte til sluttsatsen av Mahlers tredje symfoni: "Hva kjærligheten forteller meg", som Mahler kalte den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2017

Lytt til Berlinerfilharmonikerne spille de siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni her på Spotify (Deutsche Grammophon 2002)

Om livet, et pust i sivet, og evigheten

Vips var det gått sju år. Fascinerende!

«Hva er vel livet, 

et pust i sivet, 

som synker ned. 

Et spill av krefter, 

som higer efter 

en evighet.»

... skrev den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779-1850). Som tenåring skrev jeg det inn i sitat- og diktsamlingen min.

For sånn er det jo, livet. Fort borte, som et pust i sivet. Og samtidig har vi disse sterke livskreftene i oss, som "higer etter en evighet". 

I Bibelen dukker det også opp. I Forkynnerens bok finner du både det flyktige og evighetslengselen.

Alt har sin tid 3Alt har sin faste tid,         alt som skjer under himmelen, har sin tid:      2 en tid til å fødes, en til å dø,         en tid til å plante, en til å rykke opp;      3 en tid til å drepe, en til å lege,         en tid til å rive, en til å bygge;      4 en tid til å gråte, en til å le,         en tid til å sørge, en til å danse;      5 en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,         en tid til å ta i favn, en til å la det være;      6 en tid til å lete, en til å miste,         en tid til å gjemme, en til å kaste;      7 en tid til å rive sund, en til å bøte,         en tid til å tie, en til å tale;      8 en tid til å elske, en til å hate,         en tid til krig og en til fred.     11 Alt skapte han vakkert i sin tid.         Også evigheten har han lagt         i menneskenes hjerter.

Her kan du høre Kronprinsesse Mette-Marit lese akkurat dette bibelutdraget på albumet "Sorgen og gleden" (lenke til Spotify).

Et ungt hjerte

På kjøleskapet vårt har vi en magnetplate der det står:

"Måtte ditt hjerte alltid forbli ungt, og dine drømmer leve evig." 

Nei, det er ikke svulstig eller sentimentalt svada. Det er fint sagt. Jeg skal forklare hvorfor.

I Bibelen snakkes det ofte om hvordan Gud står de harde imot - de stolte, de lukkede, de hovmodige, de som har stivnede hjerter, steinhjerter. Målet mitt er å passe på at hjertet mitt forblir mykt og levende, åpent for Gud og menneskene rundt meg. Det legger jeg i "et ungt hjerte": Et hjerte som er åpent og mykt, ikke hardt og stengt. Jo eldre du blir, og jo mer fælt du opplever, jo mer aktivt må du jobbe for å forhindre forsteining.

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det" står det i Ordspråkene 4,23.

Må hjertet ditt forbli ungt, varmt, bankende og levende - gjennom alt. 

Drømmer som lever evig

Når det gjelder drømmer, så tenker jeg det gjelder å holde drømmene så store at de ikke bare omfatter meg. Drømmer som er så store at flere kan bo i dem, også gjennom lange tider. Drømmer som gir mening til livet. Hvilke drømmer har du som burde leve evig?

Her er mine topp tre:
Jeg drømmer om at folk i Norge, og i Europa, skal finne veien hjem igjen. Hjem til sin far, Gud, og til sin mor, Kirken.

Jeg drømmer om at det skal bli reist et nytt benediktinerkloster på Selja, som vil hjelpe mange i Norge med nettopp å finne veien hjem igjen til Gud og til Kirken.

Og jeg drømmer om at barna mine skal leve i kjærlighet og finne den plassen i Guds historie som er bare deres. Da vil de (og mennesker de forandrer) gjøre en forskjell i historien også etter at jeg er borte, når jeg er helt hjemme hos Gud.

Det drømmer jeg om, det ber jeg om og det jobber jeg for. Tre drømmer som henger nøye sammen med Guds store historie. Tre drømmer som har det felles at de alle kan leve videre etter meg, og gjennom andre enn meg.

Bare sånn kan livet mitt få dyp mening og bli noe mer enn et pust i sivet - ved at livet mitt kobles på evigheten. Guds evighet.

SUNNIVA: Skjønneste Sunniva. Like nydelig, inni og utenpå, da som nå. Første skoledag på fantastiske St. Paul skole, på St. Paul kirketrapp, 24. august 2011. 
Siste skoledag på barneskolen på St. Sunniva skole, på St. Olav kirketrapp, 22. juni 2018.

På én måte skjønner jeg ikke hvor de sju årene har blitt av. På en annen måte føles det som et halvt liv, eller et helt annet liv, siden.

PÅ VEI HJEM: Livet går så fort. Plutselig er det over. Det er viktig å feire alt som feires kan mens man er på vei hjem. For eksempel at Sunniva er ferdig med barneskolen - og at hele skoleåret er fullført for alle fire. Det er definitivt verdt en isfest.

ROSER TIL EN ROSE: Sunnivas "siste dag på barneskolen"-roser. Er det noe som minner om livets flyktighet, så er det avkuttede blomster. Samtidig er det få ting som vitner så direkte og intenst om Skaperen som det vakre blomster gjør. De forteller om Han som kalte oss til livet; både vi og rosene og alt annet som lever.

Les også:

• Alf A. Sæter | Ein grunn til å leva
• Lille Marias rene hjerte og Guds nåde
• Kom hjem, Europa
• Benediktinerne på Selja

Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

AV JORDEN SKAL DU IGJEN OPPSTÅ: I en enkel furukiste dekket med markblomster og en bukett forglemmegei ble fr. Arnfinn Haram O.P. begravet. Les minneordet mitt om ham her.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

 

Vi mennesker er så skjøre. Så lett forgjengelige. Allerede kort tid etter dødsøyeblikket begynner prosessene som bryter ned kroppen. Av jord er vi kommet, og til jord blir vi igjen. 

Men historien om oss stopper ikke der, takk Gud. Den Hellige Skrift er full av bibelvers som gjør at vi kan møte døden med en trassig bekjennelse om at vi tror på ”legemets oppstandelse og det evige liv”. Bare hør:

Men jeg vet at min gjenløser lever;
og som den siste skal han stå fram på jorden.
Når det ikke er noe igjen av min hud,
og mitt kjøtt er tæret bort,
da skal jeg skue Gud.
Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed.
Å, jeg fortæres av lengsel!” (Job 19,25-27)

Har du en versjon av Händels Messias tilgjengelig? Finn det første sporet i del tre, eller gå inn på YouTube og finn 'I know that my Redeemer liveth, Parcells'.

Bli stille. Lytt. Jeg lover deg: Har du ikke fått legemets oppstandelse inn i troen og under huden før, så gjør du det da. 

Når alt arrangement bare forsvinner og solisten for andre gang synger ”and He shall stand” (”og Han skal stå”) – da er det som om hele verden forsvinner og bare Jesus står igjen. Omtrent som når du dør.

Händels arie går rett fra Jobs bok til 1. Kor 15,20. Litt senere fortsetter Händel:

”For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. [...] Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1. Kor 15,52 ff)

BØNN

Jesus, du som er livets og dødens hersker, jeg stoler på deg.
Far, i dine hender overgir jeg min ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14.05.2011 da Job 19,21–27 var dagens bibeltekst

MESSIAS FRELSEREN: Lytt til ”I know that my redeemer liveth" av G.F. Händel, fremført av Elizabeth Parcells. Dersom videovinduet over her ikke åpner seg, kan du gå rett til arien på You Tube: http://www.youtube.com/watch?v=eEnws5brUcI

Musikktips

Denne bloggposten ble opprinnelig publisert i juni 2013, med kun henvisning til Elizabeth Parcells innspilling på YouTube. Dessverre finnes ikke denne innspillingen på Spotify, så jeg spurte en jeg kjenner, Per Kristian Skalstad som er dirigent for symfoniorkestre: Hvilken innspilling på Spotify ville han tipset dere om?

Han svarte: "Fra de senere år finnes flere fine innspillinger i den lette, transparente stilen; tidligere sang/spilte man mer fyldig og langsomt. Mitt tips er Margaret Marshall med English Baroque Soloists / John Elliot Gardiner (Spotify). Hun har fin, emosjonell fylde samtidig som orkesteret spiller slik vi helst spiller Händel i våre dager. Det finnes nydelige vokale tolkninger av andre (feks. Kiri Te Kanawa), men der spiller orkestrene på den gamle, tunge måten." Tusen takk til Per Kristian for et godt tips!

Minnevandring

Den opprinnelige bloggposten fra juni 2013 inneholdt reklame for minnevandringen for fr. Arnfinn Haram noen dager senere (slik kommentarene under her viser). Bloggposten med tekst og bilder fra minnevandringen 10. juni 2013 kan du lese her.

Ettertanke | Å leve med himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

Når jeg leser om «den store, hvite skare» i Bibelen dukker mange ansikter opp. Ett av dem tilhører Endre Gustavsen, en frimodig kristen ungdomsleder som var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Livet er et skjørt prosjekt. Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning.

Han gjorde inntrykk på alle han fikk kontakt med. Endre, den ekstra levende. En av hans mange venner skriver om ham:

MIN VENN

La meg se bilparken!

sa min venn, den levende til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!

sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp

Jeg elsker deg mer enn noensinne!

sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!

sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen

(under pedalene lå skoene igjen)

Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven.

I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. 

På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!»

Frem til dagen før ulykken var Endre leirsjef på påskeleir for ungdom fra Frikirken. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. april 2017 da Åp 7,13-17 var dagens bibeltekst

Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.
Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

En smak av Himmelen

Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl

Ettertanke | Han er de levendes Gud

Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

Allehelgensdag | Dei heilage og det heilage

Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

Palmesøndag: Kongen kommer!

KONGEN KOMMER! FRED! VI ER FRIE! Hvis du vil få et inntrykk av hvilken stemning det var i Jerusalem palmesøndag i år 33, tror jeg du skal ta en kikk på disse filmklippene fra 7. juni 1945 på Kongehusets hjemmeside. Husk å skru på lyden!
Foto: Skjermdump fra filmen på Kongehuset.no

Søndag 1. april 2007 inviterte pinsevennene i Sauland i Telemark til sin årlige påskekonsert. Dette året hadde de invitert meg til å til holde andakt, og under her kan du lese manuset. 

Det blir aldri det samme å lese en andakt som er skrevet for muntlig fremøring. Jeg skulle selvsagt helst ha skrevet en ny andakt bare for dere her på bloggen, uten spørsmål-svar-dialog og med et voksent språk. Dessverre har jeg ikke tid til det, så dere får ta teksten for det den er: En andakt laget for en blanding av små og store pinsevenner og deres både kirkevante og kirkefremmede slektninger og naboer. Jeg tror det skal være mat her for både store og små. Bare husk å legge inn noen tankepauser selv underveis.

Skjermdump fra kongehuset.no

 

Kongen kommer!

Andakt under påskekonsert i Sauland, Palmesøndag søndag 1. april 2007

Kongen kommer!

Tenk hvis det plutselig var noen som hadde ropt det her!

Det var det som skjedde i Jerusalem på palmesøndag for nesten 2000 år siden.

Er det noen som vet hvorfor folk ropte det? Fordi Jesus kom til byen! 

Det var sannsynligvis nesten tre millioner mennesker i Jerusalem den dagen, for de skulle nemlig feire påske. Det er nesten like mange mennesker som det er i hele Norge i dag, det, og når så mange mennesker er samlet på ett sted sprer ryktene seg veldig fort.

Og da tok det bare helt av for de som var i Jerusalem, for de ble så utrolig glade når de hørte at den nye kongen kom. Det hadde seg nemlig sånn at jødefolket hadde hatt vært styrt av utenlandske konger og keisere i flere hundre år. Men Gud hadde lovet at han skulle sende dem en ny konge, en god konge, en frelserkonge som skulle redde dem. De visste at den nye kongen skulle være i slekt med en annen god konge de hadde hatt for lenge siden; kong David. 

Den kongen som Gud hadde lovet at skulle komme ble kalt Messias. Og derfor gikk folk og ventet og ventet på at denne kongen, Messias, skulle komme. Og nå fikk de høre at han var kommet!

Tenk deg selv da, hvis du hadde ventet på at landet ditt skulle bli fritt i mange hundre år, og så plutselig får du høre at nå skjer det, nå kommer den nye kongen! 

Da hadde du blitt rimelig glad, tenker jeg. Omtrent som når Norge ble fritt etter krigen og alle stormet ut på gatene med de flaggene de kunne finne eller lage. Bare at i Jerusalem hadde de ikke flagg, så de brukte noe annet. Er det noen som vet hva de brukte? Palmegrener! De svaier akkurat like fint som flagg gjør.

Og folk visste ikke hva godt de skulle gjøre for kongen sin, for Jesus. De hadde jo ikke noen rød løper, så er det noen som vet hva de gjorde da? De tok av seg ytterklærne sine, kappene, og la dem på veien der Jesus skulle ri, også kuttet de av greiner av trærne og la det også på veien.

Og er det noen som vet hva folkemengden ropte da Jesus red forbi?

De ropte Hosianna!

Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

”Hosianna” er ikke et norsk ord, det er hebraisk - og det er et rop om hjelp og frelse som en bare brukte når skulle be en konge eller Gud om hjelp. Med andre ord var det et litt høytidelig uttrykk, og det kunne være en måte å si ”Vær hilset!” til en konge på. 

Når folkene i byen ropte ”Hosianna, Davids sønn”, så betydde det at de skjønte at Jesus var Messias, frelserkongen som var i slekt med kong David. Nå tenkte jeg at vi skulle høre akkurat hvordan Matteus i Bibelen forteller at det hele gikk til:

"Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: 'Herren har bruk for dem.' Da skal han straks sende dem med dere.»  Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:

Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg,
 ydmyk, ridende på et esel, og på trekkdyrets fole.

Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!"
(Matt 21, 1-10) 

Israelsfolket gikk altså og ventet på at det skulle komme en konge som skulle befri dem. Jeg tror nok at mange så for seg at det skulle komme en staselig konge på en flott, høy hest og med mange soldater med våpen. For hvordan skulle han ellers kunne klare å befri dem fra de mektige romerne? Men det var ikke sånn Jesus kom. Hesten er et dyr som symboliserer makt og krig, men Jesus, han kom på en liten eselfole. Og i stedet for soldater med våpen kom Jesus sammen med glade mennesker med palmegrener. Det er fordi Jesus ikke var den krigerkongen folk trodde han skulle være. Nei, Jesus, han var og er fredskongen, fredsfyrsten.

Israelsfolket hadde rett og slett tenkt for smått og begrenset når de tolket det Gud hadde sagt, og forestilte seg hvordan Messias skulle være:

• De trodde han skulle komme med makt og våpen, vinne over romerne og være konge over Israel.
• Men Jesus, Messias, kom i stedet med fred og kjærlighet til alle mennesker.
• Han var ikke kommet til jorden for å vinne over romerne og befri jødene fra romerne, men for å vinne over døden og befri menneskene fra dødens makt slik at vi kan leve evig sammen med Gud. At Jesus er både frelseren vår og kongen vår sier vi faktisk hver gang vi sier Jesus Kristus, for Kristus er det greske ordet for Messias, frelserkongen!
• Jesus skulle ikke bare være konge for Israelsfolket, men for alle folkeslag i hele verden. Han skulle i det hele tatt redde og befri alle mennesker, ikke bare jødene.
• Jesus er Gud, og Gud er sterkest i hele verden. Men i stedet for at Jesus drepte alle som er motstandere av Gud, så gjorde han det stikk motsatte. Han gav livet sitt - for å redde alle mennesker på jord, alle som vil tro på han.

Om en uke er det første påskedag, og på den dagen for nesten 2000 år siden stod Jesus opp igjen fra de døde. Derfor feirer vi påskedagen ennå, for da vant Jesus over de verste fiendene mennesket har, nemlig døden og synden, det som holder oss nede og ødelegger oss og gjør at vi ikke er frie. Og derfor feirer vi påsken som en fest, og er glade og synger lovsanger til Gud og takker Jesus for det han har gjort for oss; nemlig at han har vunnet over døden og gjort oss fri og gitt oss evig liv sånn at vi kan leve sammen med ham og ikke dø selv om vi dør. Alt dette vet vi helt sikkert at stemmer. Hvordan kan vi vite det? Jo, fordi det står i Guds Ord, i Bibelen.  

I 1. Tess. 5,10 står det rett ut: 

”Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham”. 

Og i Johannesevangeliset står det at Jesus sier: 

«Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” (Joh. 11,25)

Folkene i Jerusalem hadde helt rett da de ropte ”kongen kommer”, for Jesus er helt konge! 

Han lever i dag og kommer fortsatt til oss hvis vi ber ham om det. Kongen kommer!

Da skal vi be:

Kjære Jesus

Takk for at du lever i dag, og for at du er her i dette rommet sammen med oss nå. 

Takk for at vi får leve livet vårt sammen med deg, både før og etter døden. 

Takk Gud for at du er så ufattelig glad i oss at du sendte din eneste sønn for å redde oss. 

Takk for at du vil gi oss evig liv sammen med deg! Takk for påsken!

Amen!

 

LES OGSÅ:

• Palmesøndag: Den ensomme kongen: "Kongen selv, Jesus, må føle seg underlig til mote under denne hyllesten. Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett."
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et intervju med meg i Dagen, om blant annet katolske tradisjoner i Den stille uke

Poetica | Selja

SELJA: "aldri åleine den lange vegen heim"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 8. september 2012

Legkarmelitten og kardiologen Frode Thorup har skrive ein fantastisk flott tekst om Selja som han har gitt meg lov til å dele her på bloggen til Sta. Sunniva av Selja.

Frode Thorup er altså kardiolog til dagleg, det vil seie at han er ein lege som er hjartespesialist. Som legkarmelitt frå vakre Rosendal er nok Frode òg spesialist på hjartet i overført tyding. Les berre denne nydelege teksten hans som òg ligg ute på hans eigen blogg.

Spesielt i dei siste ni linjene treff hjartespesialisten meg langt inn i hjartet:

Selja

Ikkje vindkast og uroleg sjø mot Stadt

men havet krystallklårt og speglande

som ei flate vi kunne stiga ut på

gje oss på vandring mot horisonten

og gå dei i møte dei som kom over Nordsjøen

for over tusen år sidan

bore fram av trua og bølgjene

Den heilage Sunniva og Seljumennene

steig i land og vart verande

næra av vona og nåden

himmelen vida seg ut over dei

og over stormen, havet og fjella

heilt til det uskapte ljoset

braut igjennom og viste veg

for alle dei som kom etter

over havet eller langs ulendte stiar

for å æra skrinet med Sunnivas lekam

det som bar i fem hundre år

for så å dekkast med gløymsle

i fem hundre nye år

berre ein og annan vandringsmann

kom her i kuling eller solgylt sommardag

drakk av kjelda og det var nok

men så ein dag skulle det uskapte ljoset

på ny bryta igjennom og visa veg

til mysteriet så nært så levande

at vi berre kunne strekkja ut handa

og verta møtt av gjennombora hender

frå den andre sida

som eit forsiktig kjærteikn

som ein lovnad som ber gjennom natt og einsemd

aldri åleine den lange vegen heim.

Av Frode Thorup

LES OGSÅ

Les gjerne også Frode sin første bloggpost frå valfarten til Selja, den er veldig fin.
Eg kan generelt anbefale bloggen til Frode, det er ein verkeleg flott, katolsk blogg.

For å bli med ein tur til Selja her på Sta. Sunniva-bloggen, kan du ta ein kikk på "- Det regner velsignelse på Selja" - ein reportasje eg skreiv i 2012 for St. Olav Kyrkjeblad etter Seljumannamesse-valfarten.

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

"Gjett hvor glad jeg er i deg"
av Sam McBratney og Anita Jeram (Gyldendal Forlag)

Har du lest boken ”Gjett hvor glad jeg er i deg”? Den handler om Lille Hare Hasselbrun som er på vei til sengs. ”Gjett hvor glad jeg er i deg,” sier han til Store Hare Hasselbrun.

”Å, det klarer jeg nok ikke å gjette,” sier den store haren. ”Så mye!” sier den lille haren og strekker ut armene sine så langt han kan. ”Men jeg er SÅ glad i deg”, sier storeharen og strekker ut sine mye lengre armer. ”Oj, det var mye,” tenker Lille Hare Hasselbrun. Og sånn fortsetter de. De er så glad i hverandre som de kan rekke, like høyt som de kan hoppe, hele veien ned til elva OG til bortsiden av åsene.

Lille Hare Hasselbrun ser bakenfor tornekrattet, ut i den store, mørke natten. Ikke noe kan være lenger borte enn himmelen. ”Jeg er glad i deg helt opp til månen”, sier han og lukker øynene. ”Oj, det er langt,” sier storeharen. ”Det er virkelig veldig langt.” Han legger lilleharen til sengs, bøyer seg ned og hvisker mens han smiler ”Jeg er glad i deg helt opp til månen – OG TILBAKE!”

Bibelen er på mange måter en ”Gjett hvor glad jeg er i deg”-bok. ”Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss.” (Sal 103,11-12)

Så høyt som himmelen er over jorden. ”Oj, det er langt.” Så langt som øst er fra vest. ”Det er virkelig veldig langt.”

Gud elsker oss mennesker så høyt at han ikke kunne se oss gå under. Han er glad i oss hele veien ned til jorden – OG TILBAKE. ”Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. Han fyller ditt liv med det som godt er.” (Sal 103,4-5)

Og han bøyer seg ned og hvisker når det er kveld: ”Vil du jeg skal bære deg hjem?"

Første gang publisert i Vårt Land 19. juni 2010, og første gang publisert  her på bloggen 22. juli 2012

_____________________________________________

PS: I kommentaren under her fra 2012 spør en av leserne etter å få historien om min vei inn i Den katolske kirke. Den fortellingen skrev jeg året etter, og du finner den her.

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.

I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud. Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.

«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg,

ho skin som soli klåre,

der er kje synder eller sorg,

der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son

i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,

hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 5. september 2016, da Sal 90,1-4.10-14 var dagens bibeltekst

Les også:

Vil du lese mer om Mor Teresa? I går ble hun helgenkåret. Her kan du lese en artikkel jeg har skrevet om henne tidligere: Den salige Mor Teresa av den dunkle natten

Jordisk fødselsdag på Mor Teresas himmelske fødselsdag er fint. Klokker inn 14 610 dager i dag.
"Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!"

Ettertanke | Sjelen må utstå en kamp

PERLEPORTEN: Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei.
Foto: Grant MacDonald/Flickr Creative Commons

«Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger» skrev salmepresten Lars Linderot i 1798.

200 år senere er det fortsatt en kamp å være kristen. Jeg er egentlig litt skuffet over det; jeg trodde livet med Gud skulle være lettere. I stedet må jeg stadig på nytt velge den rette veien, den smale veien, den som krever at jeg gir Gud alt og enda litt til. Sånt tar på.

Nei. Jeg vet. Det var ikke dette du ville høre. Du vil høre at Jesus gjør livet lettere og bedre og helt perfekt. Og du er ikke helt på jordet. Den følelsen dypt inni deg av at «det er sånn livet skal være» - den har du fordi du er skapt for nettopp det himmelske, evig gode livet i Paradis.

Men vi er ikke der ennå. Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv (1. Kor 9,27).

Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering».

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

«Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen denne dagen i 2013, da 1 Kor 9,24-27 var dagens bibeltekst

Ingen vinner frem til den evige ro

Ingen vinner frem til den evige ro
som seg ei veldig fremtrenger.
Sjelen den må utstå en kamp for den tro
hvorav vår salighet henger.
Porten kalles trang og veien heter smal.
Dog kan Herrens nåde åpne himmelens sal.
Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt,
om du vil himmelrik vinne!

Jesus i ditt hjerte er alle ting verd,
selv er han himmelriks rike.
Derfor gjør med Jesus din daglige ferd,
aldri vil han fra deg vike!
Treng deg til hans hjerte inn med all din makt,
han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt.
Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel,
så skal du himmelrik vinne! 

Lars Linderot, 1798
 

Tips: På YouTube kan du høre Knut Reiersruds og Iver Kleives vakre og mektige innspilling av "Ingen vinner frem til den evige ro" fra platen Blå Koral

  

Klikk på vinduet for å lytte til "Ingen vinner frem til den evige ro".
Åpner ikke vinduet seg på mobilen din? Klikk her: http://www.youtube.com/watch?v=E5rB44MZz9I