Ettertanke | I dag er nådens dag

STÅ OPP: That's my church. Så glad og fri blir du når du har møtt den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt.
Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel, påsken 2016.

Jeg tenker på 29. februar, skuddårsdagen, som en nådens dag. En gang hvert fjerde år sier liksom Gud: «Se her, i år får du en ekstra dag i gave fra meg.» På samme måte er det fast jubelår hvert 25. år. Da åpnes blant annet de hellige dørene i de store katedralene i Roma.

I 2016 var jeg i Peterskirken, der vi feiret det ekstraordinære jubelåret Barmhjertighetens år som Pave Frans utropte. Det året holdt paven en fantastisk tale om «den hellige døra». Her har du et utdrag av den:

«Dette er døra der menneskets smerte og Guds medfølelse møtes. Når vi trer over terskelen, reiser vi som pilegrimer inn i Guds barmhjertighet. Til oss alle, liksom til den døde unge mannen, sier han «Stå opp!» (Luk 7,14).

Til hver enkelt av oss sier han «Stå opp!» Gud vil ha oss til å stå oppreist. Han har skapt oss til å stå oppreist; det er derfor Jesu medfølelse fører til den helbredende gesten - til å helbrede oss, og nøkkelsetningen her er «Stå opp! Reis deg opp og stå, slik Gud har skapt deg!» Stå.

«Men Far, vi faller stadig vekk» - «Så stå opp!» Dette er Jesu ord, alltid. La oss prøve å høre dette «Stå opp!» i hjertet når vi går gjennom den hellige døra.

Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen og føre også oss over fra døden til livet. Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døra er den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt skåret inn for hver av oss!»

Om selve jubelåret sa Pave Frans:

«Det er mitt ønske at jubelåret skal være en levende opplevelse av at Faderen er nær, hans ømhet nesten til å ta og føle på, slik at hver enkelt kristens tro kan bli styrket og vitnesbyrdet dermed bli stadig mer virksomt.»

Akkurat slik var det det opplevdes å feire jubelåret som pilegrim i Roma.

I dag, på nådens dag, vil jeg synge om Herren Gud som «dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.» (Salme 91,4)

Nærmere bestemt vil jeg synge med Lina Sandells toner og ord:

«Bred dina vida vingar o Jesus över mig
och låt mig stilla vila i ve og väl hos dig.
Bliv du mitt alt i alla, min visdom och mitt råd,
 och låt mig alla dagar få leva blott av nåd!» 

Alle dager. Bare av nåde.

Må Gud gi deg en velsignet, nåderik fastetid. Ta imot alt det han vil gi deg! Det er nådens tid!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29. februar 2020 da Jona 3,3-10 var dagens bibeltekst

Vil du lese mer? Du finner hele Pave Frans' tale (på norsk) her.

BARMHJERTIGHETENS DØR: Peterskirkens hellige dør åpnes i forbindelse med jubelårene. Pave Frans utrop et ekstraordinært jubelår i 2016. Dette bildet er tatt på kvelden 3. påskedag 2016, rett etter at døren var blitt stengt for dagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildene for å se dem i større format)

"Conversus Dominus respexit Petrus" - "Herren snudde seg og så Peter"
Dette er et av motivene som møter deg når du går inn den hellige døren i Peterskirken.

"Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert." (Luk 22,61-62)

Her er et etterord fra meg:

Da jeg gikk gjennom den hellige døra i Peterskirken, var det ett bilde som traff meg midt i hjertet, nemlig det som er avbildet rett over her: Relieffet av da Peter møter Jesus. Peter som hadde sveket Jesus tre ganger. Det er den rå og brutale sannheten om Peter - og om oss.

Kirken er et feltsykehus der du - uansett hva du har gjort - kan vakle inn døren, bli tatt i mot med åpne armer og få alt Jesus har å gi deg av nåde, kjærlighet og helbredelse for sjelen.

«Stå opp!» Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19: 

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."

Det er min kirke. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

TU ES PETRUS: Inne i kuppelen: "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."
På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler." (Matt 16,18-19)

MOT HIMMELEN: Peterskirkens kuppel sett undenfra. Vakkert, vakkert.
Trekker blikket mot himmelen og Himmelen.
"Menneske, løft blikket! Så store ting er du kalt til! Elsk Gud og elsk din neste som deg selv!"

Les også:

• Roma | Den hellige døren - en bloggpost om Pave Frans, jubelåret og den hellige døren
• Besøk apostelen Peters grav - slik går du frem for å besøke Peters grav, dypt under Peterskirken
• Roma-reportasje | Livets tjenere styrket av Peter - min reportasje fra den europeiske katolske legekongressen i 2012
• Roseblader i Pantheon på pinsedag
• Ettertanke | Bli med Paulus til Roma - bli med til den store Paulus-kirken i Roma
• Ettertanke | Gud gjør ikke forskjell på folk - med bilder fra Hellig Olav-kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma
• Ettertanke | To minutter om Den katolske kirke - en liten video om Den katolske kirke

Ettertanke | Jul på sykehuset

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.)
Faksimile: nrk.no

Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Narkose hver dag

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

To ting bærer meg

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.

Svøpt i et tøystykke

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.

Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)

Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.

Venite adoremus Dominum. Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst

Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

"Your scars are proof that God heals."
Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Mer?

Her i NRK P1, Morgenandakten, kan du høre meg fortelle om hvordan Kirken bar meg etter brannen. 

Gode, gamle sabbaten | Den hvite kaninen i hatten

Foto: Anne Marit Riste

Jeg kom over denne nydelige "starte opp igjen etter ferien"-teksten som jeg gjerne vil dele med deg. Den hjalp iallfall meg til å få troen på at det går an å overleve denne travle høsten som ligger foran. Kanskje hjelper den deg også? Det handler om Annerledesdagen, hviledagen, et sted du kan hente kraft og hente deg inn igjen.

Tusen takk til Anne Marit Riste for at jeg får publisere både bildet og teksten hennes her. 

ANNLEISDAGEN

Mange av oss har nettopp hatt ferie. No er det ikkje alltid at feriar blir akkurat slik vi håpar på. Men likevel ser vi på feriar som eit gode. Vi treng det, det kjenner vi veldig godt. Før ferien, så gler vi oss. Og etter ferien, så kjenner vi at ferien gjorde oss godt. Som oftast.

Kanskje ser vi også på kvardagen med nye augo, etter eit slikt avbrekk. Ein ferie gir oss litt avstand til det daglige. Og den avstanden gjer at vi ser livet og arbeidet og kvardagen litt klarare.

Det er litt som når vi betraktar eit stort bilde: For at vi skal sjå eit stort bilde skikkeleg, så treng vi litt avstand. Står vi for nær, så ser vi det ikkje ordentleg. Men om vi tek nokre skritt tilbake, så trer det fram for oss, på ein heilt annan måte. Slik kan det også vere å ha ferie. Ferien gir oss den nødvendige avstanden til det daglige.

Mange av oss blir litt fortvila no på seinsommaren, når vi er ferdige med ferien og ser framover. Vi tenkjer på kor mange månader som ligg framfor oss, før neste mulegheit for å få ein pause. Ein kan bli motlaus av mindre…

Men akkurat då er det at Gud trekker den store kvite kaninen ut av hatten og seier: «Taaraaa! Sjå her! Her er den store, gode overraskelsen: Kvar sjuande dag, heile denne lange hausten, er ein annleisdag. Ja, ikkje berre i haust, men så lenge du lever.»

Gode, gamle sabbaten. Den som er til for mennesket si skuld, og ikkje motsatt. Den gode annleisdagen. Som ikkje handlar om plikt og tvang og krav. Men som er ei gåve, ei mulegheit, ein invitasjon. Kvar sjuande dag gir oss ei mulegheit til å koble av, hente oss inn. Med korte og jevne mellomrom kjem denne annleisdagen. Gir oss mulegheit til kvile og rekreasjon og fellesskap. Og til å ta desse nødvendige skritta tilbake, så vi ser eit større bilde.

Å vere menneske er ikkje å vere slave. Å vere menneske er å vere fri og å høyre til. Om du tek turen til kyrkja denne helga får du høyre ord om dette. I denne ramma er det også vi best kan forstå kviledagen. Den gode annleisdagen. Den som er til for mennesket si skuld, for fellesskapet si skuld – ja, for livet si skuld.

Denne teksten ble først publisert i avisa Nordre 22. august 2019. Hvis du vil lese mer av Anne Marit Riste, finner du henne i den samme Ettertanke-spalten i Vårt Land som jeg har skrevet i siden 2008. Hennes neste uke på trykk i Vårt Land er 21.-26. oktober. (Mens min neste uke i Vårt Land er 4.-9. november.)

Les også: Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk

"Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.
Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen?" Det kan du lese mer om her.

NRK-andakt | Båret av Kirken

Det er jeg som ligger på båren på dette bildet. Jeg husker at de flinke folkene fra alle nødetatene var der (for et fantastisk land vi bor i!), men har faktisk ikke noe minne av at det var presse til stede.
Faksimile fra nrk.no

15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. 

LYTT til andakten her på nrk.no

Det er mannen min som roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Sånn høres det ut. Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første er det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, Han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", Han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de.

Alltid kommer de uventet, og alltid er det guddommelig timing - alltid når jeg trenger det aller mest.

Det var helt fantastisk å bli båret av Kirken på den måten. Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer.


Musikk: Nick Neel – "Because He Lives" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

"Your scars are proof that God heals."
"Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Du liker kanskje også:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

NRK-andakt | Gud bor på bunnen

En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.
Her er Kristin (26) i Sainte Chapelle i Paris i september 2017.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen. Livet smiler til henne. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått.

Lytt til andakten her på nrk.no.

"Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma." "Kommer hun til å overleve?" spør jeg. "Vi vet ikke," svarer pappa. "Jeg kommer med en gang," sier jeg.

Faksimile: BA

Den morgenen får den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: "Stå stille og gi akt på Herrens under." Det ordet kommer til å bære oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt får vi være i en overnaturlig fred og visshet om at Kristin er i Guds hender.

Kristin har fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativ tilstand. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger Jeg er i Herrens hender, og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge. Hun synger:

Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.

Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

3,5 måneder etter ulykken er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes sier rett ut til oss: "Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring."

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med.

I Jesajas bok står det rett fram: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

«Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der.

Musikk: Maria Solheim - "Jeg er i Herrens hender" (lenke til Spotify)

Radioandakten min ble sendt på P1 og P1+ mandag 16. april 2018.

Lytt til andakten her på nrk.no.

Hilsen fra Maria Solheim

Da jeg delte NRK-andakten med offentlig visning på Facebook, kom det en hilsen fra Maria Solheim. Den var så fin at jeg gjerne vil dele den med dere her på bloggen også.

Maria Solheim Kjære Ragnhild. Jeg hørte andakten din mens jeg var ute og kjørte bil i dag tidlig. Tårene rant og rant. Du har en sterk og varm formidlingsevne. Jeg er så glad for at søsteren din klarte seg. Takk for påminnelsen i budskapet ditt. Fred over deg og dine.

7

Administrer

HjerteVis flere reaksjoner

 · Svar · 3 d

Ragnhild Helena Aadland Høen Å, så nydelig å lese, Maria Solheim! Jeg har aldri gitt opp tanken på at jeg skulle skrive til deg og fortelle om det. Jeg fikk til og med tak i kontaktinfoen din fra Vårt Land (den gang du var skribent der), men så stoppet det opp - og vips har det gått åtte år. 

Du skulle vært der, på sykerommet. Det var fantastisk. Helt til å få gåsehud av. Å se den jeg er så glad i, som har alvorlig hjerneskade og ikke våkner fra koma - plutselig ligge der og synge at hun er i Herrens hender - fordi du sang for henne og med henne... Helt magisk. Det var virkelig et "Stå stille og gi akt på Herrens under"-øyeblikk. Jeg får fortsatt tårer i øynene bare å tenke på det. Tok meg skikkelig sammen da jeg spilte inn denne andakten, men jeg tror det går an å høre litt av det likevel.

Vil bare fra dypet av hjertet og på vegne av hele familien si tusen, tusen takk til deg som sang og vekket Kristin, og til Mette-Marit Crown Princess of Norway som fikk laget det nydelige salmealbumet. Tror du vi kan få henne til å lage et nytt? Det har jo gått ti år siden nå. På høy tid å gi ut en ny salmeplate da, synes jeg. Hun har sikkert rukket å oppdage noen nye favorittsalmer på så mange år ❤️

2

Administrer

LikerVis flere reaksjoner

 · Svar · 3 d

Ragnhild Helena Aadland Høen Det er jo for eksempel noen salmer av Svein Ellingsen som skulle blitt spilt inn: https://www.vg.no/.../mette-marit-i-sterkt.../a/24059338/

Administrer

Mette-Marit i sterkt møte med salmedikter: – Haakon, kan du gi…

VG.NO

1

Liker

 · Svar · Fjern forhåndsvisning · 3 d

Maria Solheim Vi får håpe kronprinsessen lager flere slike album. Det er overveldende å føle seg inkludert i en så sterk historie. En slik omsorg kan bare Gud selv ta æren for.

2

Administrer

Hjerte

 · Svar · 3 d

Ragnhild Helena Aadland Høen Det er alltid en velsignelse å få være en liten brikke i de undrene Gud gjør - til og med når vi ikke vet det selv. Nåde over nåde ❤️

1

Administrer

Liker

 · Svar · 3 d

Lytt også til:

Jeg har holdt NRKs morgenandakt én gang tidligere, 1. august 2017. Da snakket jeg om Hellig Olav som forbilde:

• Her på nrk.no kan du lytte til andakten om Hellig Olav.
• Og her på bloggen kan du lese den.