Ettertanke | Det overjordiske vannet

OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons

Menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet.

«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn. Historien om vår verden begynner i vann. «Mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Og listen bare fortsetter. Den gang «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15). Senere vandrer Guds folk gjennom Det røde hav, som et bilde på de døptes folk.

Også besøk i katolske kirker begynner med vann, for vi er Guds døpte folk. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet er et tegn på lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Døperen Johannes døpte «med vann til omvendelse» (Matt 3,11). Johannes-dåpen var en bekjennelseshandling; et synlig tegn på at folk mente alvor med å vende seg bort fra synd og starte et nytt liv.

Den kristne dåpen – i vann og Ånd – er noe enda mer. Den er en ny fødsel der du blir født inn i en stor familie; Kirken, Guds folk. Gjennom dåpen blir du befridd fra mørkets makt. Du mottar Den Hellige Ånd og blir forenet med Jesus. Gjennom dåpen både dør du, begraves og oppstår du med Jesus (Rom 6,3-5). Du blir rett og slett en ny skapning (2. Kor 5,17) av vann og Den Hellige Ånd. Derfor får du kalles Guds barn – ja, du er det! (1 Joh 3,1).

I dag vil jeg dele med deg en av den katolske påskenattliturgiens skatter, fra bønnen over dåpsvannet: «På mangfoldig vis lot du vannet du skapte, innvarsle dåpens nåde. […] Måtte dette vann gjennom Den Hellige Ånds kraft formidle Kristi nåde, så mennesket, skapt i ditt bilde, kan befries ved dåpens sakrament fra det gamle menneskets urenheter, og oppstå ved vann og Den Hellige Ånd til sitt nye barnekår.»

Presten dypper så påskelyset i dåpsvannet og ber: «Herre, la Den Hellige Ånds kraft gjennom Kristus, din Sønn, stige ned i dette vann så alle som blir begravet med Kristus i dåpen til døden, gjenoppstår til livet med ham, som lever og råder fra evighet til evighet.» Amen! Å, som jeg gleder meg til påskenatt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. janur 2023 da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Den villeste helgenen

Den hellige Johannes Døperen.
Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår.

Er det noen mann gjennom årtusenene som har fortjent å kalles «larger than life», så er det Johannes Døperen. Det er som om han kommer fra en annen verden. 

Johannes passer ikke inn i noen rammer. Han sprenger dem. Han er den minste og den største profeten. Han er den siste og den første profeten. Han er den helt frie og den fengslede. Troen hans har en villskap og styrke som ikke passer inn – og den er konform. La meg utdype.

Johannes er den siste profeten i den gamle pakt, og han er den første profeten i den nye pakt (det nye testamentet). Etter 400 års taushet siden profeten Malaki, står endelig Johannes Døperen fram, og det til og med allerede før han er født.

Johannes er den minste profeten verden har sett, fordi han profeterte om Jesus mens de begge var fostre. Møtet mellom den gravide Jomfru Maria og den gravide Elisabeth fortelles i Bibelen som om det egentlige møtet foregår mellom fosteret Jesus og fosteret Johannes. Bare slå opp i Luk 1,39-45 og les selv om hva som foregår. Det er de to små som er hovedpersonene i historien.

Samtidig er Johannes den største verden har sett, ifølge Jesus selv (Luk 7,11). Johannes er så stor at han faktisk er noe mer enn en profet (Luk 7,10). Han er den som bryter inn i verdenshistorien og rydder veien for Gud (Mark 1,2).

Johannes er bare opptatt av hva som er sant. Slik blir han han den helt frie, som bor i ørkenen og ikke bryr seg om sosiale konvensjoner. Han er ikke opptatt av å passe inn, og er ikke redd for å tråkke noen på tærne. Dermed blir han den fengslede og halshuggede Johannes (Mark 6,27).

Johannes er den som tror så sterkt – og som skjønner så inderlig hvem Jesus er – at han utbryter at han ikke en gang er verdig til å knytte skolissene til Jesus – ja, eller løse sandalremmen som det heter i ørkenstrøk (Mark 1,7). Johannes vet at det er han selv som trenger å døpes av Jesus, og ikke omvendt (Matt 3,14).

Den store Johannes Døperen er personen som ser det som de andre ikke ser. Han har denne radikale, ville troen. Troen hans er likevel konform. Konform til Gud, og bare Gud. Johannes blir en revolusjonær i sin tid – ikke ved å bryte reglene, men vet at han følger dem. Mens de andre er troløse, er Johannes trofast og lydig mot Gud. Han har en radikal konformitet som forskrekker og fascinerer selv to tusen år senere. Hvem er denne mannen? Hva vil han oss?

«Det er historiens paradoks at hver generasjon omvendes av den profeten som i størst grad motsier den», sier G.K. Chesterton. Det har vært stille rundt Johannes Døperen en tid nå. Men hvem vet. Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår. Vi trenger Johannes Døperen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10.01.202 da Matteus 11,7–10 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Mørket er ikke det dypeste i deg

"Lyset du så
i øynene
til den som elsket deg."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Lyset er det naturfenomenet som fascinerer meg aller mest. Ikke bare er det vakkert, men det er et naturvitenskapelig mysterium. 

Lyset er nemlig materie, fotoner. Og: Det er ikke materie, det er bølger. Det skal ikke kunne gå an. Så hva er dette egentlig? Det vi iallfall kan slå fast, er at lyset er. Det finnes virkelig. Mørket derimot, finnes ikke.

Subjektivt sett kan det oppleves som at mørket er i stand til å overvelde lyset. Men objektivt sett er mørket alltid sjanseløst mot lyset. Fordi: Mørket er bare fravær av lys. Mørket finnes ikke. Det er ikke en ting. Lyset derimot, det finnes, på ekte. Med en gang lyset kommer, forsvinner mørket.

Vi vet at det ikke finnes noe lys uten en lyskilde. Så, overført til troens verden: Hvor er det sjelens og hjertets lys kommer fra? Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Joh 1,4f) Mørket kan aldri, aldri vinne over lyset. Det er et fysisk faktum.

«Mørket

er ikke det dypeste i deg

Lyset er

Lyset du møtte

da du kom inn

i vår verden

Lyset du så

i øynene

til den som elsket deg

Lyset du hørte

da kjærlighet ble hvisket inn

i ditt lille øre

Lyset som

ikke kan slukkes»

Av Åse Gulbrandsen
(publisert med tillatelse)

En av Vårt Land-leserne spurte meg en gang: «I alt du skriver og taler virker du så trygg og glad, har du oppskriften?» Her er kortversjonen av mitt svar: Jeg bare gir videre det lyset jeg selv får, og jeg tror ikke det finnes noe annet triks enn å holde seg nær Jesus, nær Gud, han som er kjærlighet. I Bibelen står det: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.» (Sal 23,4) Jeg er grunnleggende trygg fordi jeg har opplevd at hver gang ting faller sammen har Gud vist meg at han er alt jeg trenger.

Jeg tror på Gud fordi det er der lyset kommer fra. Jeg synes C. S. Lewis sier det veldig godt: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror på at solen har stått opp: ikke bare fordi jeg ser den, men fordi at det er ved den jeg ser alt annet.»

Det er ikke alltid vi kan se solen. Sånn er det. Men jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den. Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den. Jeg tror på Gud selv når han er taus. 

Dagens musikktips fra meg er det fremragende norske kvinnekoret Cantus’ innspilling av «Even when He is silent» av Kim André Arnesen. Ordene i sangteksten sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust: «I believe in the sun even when it is not shining. And I believe in love, even when there’s no one there. And I believe in God, even when He is silent.»

I vintermørket fester jeg blikket på det lille, lilla stearinlyset og holder sta fast ved at Helge Torvund har rett:

«Lyset
du treng
finst».

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. desember 2022 da Salme 23 var dagens bibeltekst.

Lyset du hørte 

da kjærlighet ble hvisket inn 

i ditt lille øre

Mørket 

er ikke det dypeste i deg

Lyset er

Det øverste bildet tok jeg i St. Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i 2019 på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.

Ettertanke | Ekte og falsk ydmykhet

JORDNÆR. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Den som er ydmyk, har bakkekontakt og er myk i sinnet, som god jord. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig.
Foto: Ivan Radic/Flickr Creative Commons

Ekte ydmykhet handler om ærlighet og jordnærhet.

«Er noen av dere vis og forstandig? Da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den ydmykhet som visdommen gir» skriver Jakob. Er denne vektleggingen av ydmykhet en 2000 år gammel versjon av Jantelovens «Du skal ikke tro at du er noe»? Nei. For ifølge kristen tro skal du tro at du er noe. Du er verdt å elske – ellers hadde ikke Gud vår Far elsket deg inn i livet. Du er til og med verdt å dø for – ellers hadde ikke Jesus gått i døden for deg.

Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Det handler om å være ærlig i møte med Gud, livet og deg selv. Den som vet at hun er elsket, tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der – både det gode og det skakkjørte – uten å bli hverken oppblåst eller nedbrutt.

Det er ikke ydmykhet hvis du tenker om deg selv at du er dårligere enn det du faktisk er. Da lever du ikke i sannheten, men i falsk ydmykhet. Og falskhet har aldri satt noen fri. Ydmykhet er ikke å tenke mindre om deg selv, men det er å bli satt fri til å tenke mindre på deg selv.

Ydmykhet handler om å ta Gud og troen og livet på alvor, men samtidig ikke ta seg selv så alvorlig. Trikset er: Start med Gud. Rett blikket mot ham og møt hans blikk, så faller resten på plass av seg selv. Hvis du har blikket rettet mot Gud, kommer du i kontakt med sann ærefrykt, tilbedelse, «awe». Da betyr det fint lite hva andre mennesker tenker om deg – om de lovpriser deg eller skjeller deg ut eller synes du er rar. I sann og sunn gudsfrykt ligger det en frigjøring fra menneskefrykt, selvhevdelse og hovmot. Ved å holde Guds blikk, blir jeg fri fra menneskenes blikk.

Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud. Dersom du derimot ser på Gud og holder øyekontakten, blir du et sant menneske. Du blir fri. Den store St. Teresa av Avila sier:

«La ingenting forvirre deg.
La ingenting skremme deg.
Den som har Gud, han mangler ingenting.
Gud alene er nok!»

Føles det som om du bare har fått to fisker og fem brød? Vel, sett det i aksjon, gi det til Jesus, så blir det nok til 5000. Du har noe å komme med. Jeg lover.

Det Gud ønsker fra deg, er at du er åpen. At du lar ham slippe til i deg. Og det skjer når du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand.

Er hjertet ditt på rett sted? Vil du det Gud vil? Vil du bare det Gud vil? Da kan store ting begynne å skje. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier St. Ignatius av Loyola (1491-1546). Er du klar?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. oktober 2022 da Jak 3,13-18 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Søk Gud i det skjulte - om ydmykhet som eneste kjente kur mot hovmod
• Ettertanke | Nederlagets vei - Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass!
• Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - da jeg ble grundig kurert for overmot

Ettertanke | De har forlatt meg

Når mennesker ikke lenger tilber Gud, begynner de å dyrke og tilbe hva som helst - og barneofringer er noe hedninger alltid har drevet med. Noen barn må dø for at andre skal få leve det livet de vil.

Foto: Wikimedia Commons, illustrasjon fra Bible Pictures and What They Teach Us

Dagens andakt handler om avgudsdyrkelse og hva som skjer når et folk forlater Gud.

Dersom du er nysgjerrig på hva folket i Juda hadde gjort for å gjøre seg fortjent til en så flammende harme som det Gud utviser i dagens bibeltekst - i 2 Kong 22,14-20 - så kan jeg anbefale å ta en kikk på det påfølgende kapittelet, 2. Kong 23. 

I flere generasjoner før dagens domsavsigelse hadde nemlig folket brutt det første av de ti bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». De hadde forlatt Gud, og ut fra det sprang all mulig annen slags synd og djevelskap. Når de ikke lenger tilba Gud, begynte de å dyrke og tilbe hva som helst. En fortvilet Gud må bare slå fast realitetene: «de har forlatt meg» (2. Kong 22,17). Fullstendig. De feiret ikke en gang påske lenger (2. Kong 23,22).

I stedet for å tilbe Gud, tilba de demoner som fruktbarhetsguden Baal og fruktbarhetsgudinnen Asjera i Guds tempel. De hadde kamre i tempelet med mannlige tempelprostituerte. De tente offerild til solen, månen og stjernebildene. De ofret og drepte barna sine i ilden til demonen/avguden Molok. For å nevne noe.

Til og med den vise kong Salomo forfalt og bygget offerhauger «for Astarte, Sidon-folkets motbydelige gudinne, for Kemosj, Moabs motbydelige gud, og for Milkom, ammonittenes avskyelige gud» (2. Kong 23,13) Når det står avskyelig og motbydelig, så er det velfortjente adjektiver. Ta deg gjerne tid til å google avgudsnavnene for å skjønne mer om hva det går i.

Salme 115 i Bibelen beskriver hvordan «Folkenes gudebilder er av sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se.» (v.4-5) Slike døde og maktesløse gudebilder gjør deg maktesløs: «Slik blir også de som lager dem, enhver som setter sin lit til dem» (v. 8). Gud, derimot, er «den levende Gud» (Jos 3, 10; Sal 42,3 etc.) som gir liv og griper inn i historiens gang.

Jeg synes det er interessant å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om avgudsdyrkelse i §2113: «Avgudsdyrkelse angår ikke bare hedendommens falske gudsdyrkelse. Den utgjør en stadig fristelse for troen. Avgudsdyrkelse består i å gjøre noe som ikke er Gud, til en guddom. Det er avgudsdyrkelse når mennesket ærer og dyrker en skapning i stedet for Gud, enten det nå dreier seg om guder eller demoner (satanisme, for eksempel), eller det dreier seg om makt, forlystelse, rase, forfedre, staten, penger osv. «Dere kan ikke tjene både Gud og pengene», sier Jesus (Matt 6, 24).»

Apostelen Paulus slår fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3,5 og Ef 5,5), og det er få ting Jesus advarer så sterkt mot som pengejag. Han sier det rett ut: «Pass dere for pengebegjær!» (Luk 12,15)

Katekismen fortsetter så med å si noe om spådomskunst i alle former: Å søke Satans eller demoners hjelp, dødemaning og andre påfunn som skal «avsløre» fremtiden. Å rådspørre horoskoper, astrologi, spåing i hender, tolke varsel og tegn, synskhet og bruk av medium. Alt dette er brudd på det første bud. Det samme gjelder alle former for magi og trolldom, hvor man søker å temme mørkets makter. Og ja, hvis du lurte: Også ateisme og agnostisisme (praktisk ateisme) er brudd på det første bud.

Hvordan overholder du så det første bud? Det tar mye kortere tid å si: Hold deg nær til Jesus. Ikke forlat ham. Tro på Gud, håp på ham og elsk ham over alle ting. Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Simple as that.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. august 2022 da 2 Kong 22,14-20 var dagens bibeltekst

Den hellige profeten Elia utfordret Baals profeter på berget Karmel i Israel:

«Samle hele Israel på Karmelberget samt 450 av Baals profeter». Kong Akab gikk med på det, så han møtte opp på det avtalte stedet og til den avtalte tiden. Elia formante folket til å velge mellom Baal og Jahve – den av dem som viste seg sterkest skulle de tilbe. Guds profet og Baals profeter skulle hver velge en okse, skjære den opp og legge den på veden. Den sanne Gud ville være den som kunne skape et brennoffer.

Baals profeter skulle prøve først. I dager og netter ba de og danset rundt og sprang på alteret, inntil Elia hånte dem: "Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først." Baals profeter mangedoblet sine anstrengelser og la til selvskading og ekstatisk henrykkelse. Men ingenting skjedde. 

Så var det Elias’ tur. Han forberedte rolig alteret, slaktet oksen og satte opp veden, dynket alt med rikelig vann og så ba han: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.»

 Straks sendte Gud et lyn fra himmelen som antente Elias' brennoffer, og ilden fortærte alt. Da folket så dette, falt de til jorden og ba til den levende Gud.

Les hele historien i 1. Kongebok kapittel 18 i Bibelen.

Litt mer fakta om Baal og Asjera

Avguden Baal går også under navnet Beelsebul. I Det nye testamentet kalles Beelsebul for høvdingen/prinsen/herskeren over de onde ånder  (Matt. 12,24, 27; Mark. 3, 22; Luk.11,15,18f.), og han identifiseres med Satan (Matt. 12,26; Mark. 3,23, 26; Luk. 11,18).

Innen New Age-miljøer har fruktbarhetsgudinnen Asjera fått fornyet interesse. Og kanskje ikke helt uventet: feministiske bibelforskere er også blant dem som har fattet interesse for  Asjera.

Og et lite etterord om synskhet versus profetisk gave

Den okkulte spådomskunsten synskhet gir demonene makt og må ikke forveksles med den kristne, profetiske gaven, som en kristen kan få gjennom en åpenhet for Den Hellige Ånd (som har kunnskap om alt) Det første er avgudsdyrkelse. Det siste er en gave fra Den Hellige Ånd.

Gud kan i gitte tilfeller gi et menneske kunnskap til å se inn i andres liv (en form for ”synskhet”). Det er kjent fra mange av helgenene, for eksempel St. Benedikt og St. Padre Pio. Men det er likevel ikke dekning i Bibelen for å lære at kunnskapstale (kunnskapsord) eller visdomstale (visdomsord) er en form for overnaturlig evne til å spå eller være synsk. Denne typen profetisk "synskhet" rammes altså ikke av katekismens definisjon av synskhet som brudd på det første bud.

Kunnskapstale nevnes i 1. Hebr 4, 13; 1. Kor 13,9; 1. Kor 12,8; Luk 24,32. 

Visdomstale nevnes i 1. Kor 12, 8; Jakob 1,5; 1. Kor 2,7-10; 1. Kor 2,1-2; 1. Kor 1,17-18 og 21-24; Lukas 15, 12 -18, 1. Kor 2, 12-15. 

Ettertanke | Ekte pasjon

Det var en augustdag jeg egentlig bare skulle passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016
Klikk på bildene for å se dem i større format.

Vi var tenåringer og på hyttetur. Med oss hadde vi sangboken Rop det ut. Utover natten lå vi på gulvet og sang alt vi kunne finne av spirituals, sangarven fra de troende slavene i USA. 

«Sometimes I feel like a motherless child, a long way from home.» Vi sang med blånoter – tonene som ikke hører hjemme i hverken helnoten eller halvnoten, fordi de ligger midt imellom. Det finnes ingen blånoter avmerket i sangboken. Du må bare høre dem inni deg og forsøke å finne dem. Blånoter er litt lost – like a motherless child, som et morløst barn.

Akkurat slik er det Sion, Guds folk, føler seg i Jesaja kapittel 49: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v. 14) Når Guds folk begynner å tro at selveste Herren har forlatt dem – at han rett og slett har glemt dem – da sammenligner Gud folket sitt med et spedbarn. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49,15)

Det er fysisk umulig for en ammende mor å glemme et diebarn. Melkesprengen vil sørge for at hun ikke kan glemme. Men altså: selv om hun skulle glemme – så skal ikke jeg glemme deg, lover Gud. Aldri i evighet. Jeg har tegnet deg i mine hender. Du står alltid foran meg.

«Se, jeg har tegnet deg i mine hender,» sier Jesus, og rekker frem hendene med naglemerkene. Kjærlighetsmerkene. Det var ikke naglene som holdt ham fast til korset. Det var den brennende kjærligheten.

En augustdag skulle jeg egentlig bare passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen. Jeg gikk oppover kirketrappen mens jeg fortsatte med å høre på Joni Mitchells nydelige sang Boths sides now: «I’ve looked at love from both sides now, from give and take, and still somehow, it’s love’s illusions I recall, I really don’t know love at all.» Og akkurat da var det jeg så inn den åpne kirkedøren. Akkurat da var det jeg så glassmaleriet av Jesus på korset. Da Joni sang I really don't know love at all.

Og det bare slo imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jeg ble nesten fysisk truffet av pasjonen – et ord som betyr både lidelse og lidenskapelig kjærlighet.

Jeg stod der og SÅ Jesu pasjon. Ekte passion. En pasjon av en annen verden. Den kjærligheten som er alt annet enn en illusjon. Den pasjonen som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Jeg så den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond. Og Herren Jesus Kristus sier: Jeg glemmer deg ikke, uansett hvor mye det måtte føles sånn. Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Du er ikke glemt. Du er min elskede. I all evighet.

«Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Herren glemmer ikke Sion.» (Jes 49;8,13)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. august 2022 da Jes 49,14-16 var dagens bibeltekst.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

Glassmaleriene i koret i St. Olav domkirke.

Klikk på bildene for å se dem i større format.

Ekte pasjon.

Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke

HEDDAL STAVKIRKE: For de katolske misjonærene som brakte evangeliet til Norge var det viktig å få reist kapeller og kirker. Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde,” sier Trygve Andersen.

I Bibelen finnes det mengder av symboler og bilder på det mysteriet som Jesus har gitt navnet Kirken. Bildene fra Det Gamle Testamente er alle sammen variasjoner over det samme grunntemaet, nemlig "Guds folk". I dag leser vi om hvordan Gud passer på sitt folk, som om den var vingården hans. ”Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den.” (Jes 27,3)

I følge Bibelen valgte Gud seg ut én slekt som han gjorde til sitt eget folk, og han lovet Abraham at dette Gudsfolket skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten (1. Mos 12,3). For at alle folkeslag skulle få del i velsignelsen, måtte imidlertid folket utvides og bli overnasjonalt. Jesus skapte ikke et helt nytt folk. Han utvidet det gammeltestamentlige folket til å bli et internasjonalt fellesskap for alle mennesker.

Men alltid er det noen som kommer og gjør skade på Guds folk. De forråder Kirken innenfra og angriper den utenfra. ”Torn og tistel” er bildet som brukes på dem: ”Men finner jeg torn og tistel, da går jeg til kamp imot dem og brenner opp alt sammen”. Nåde den som skader Guds folk. Men den som ber om nåde får det, så lenge de ”søker vern hos meg og slutter fred med meg, ja, slutter fred med meg.” (Jes 27,5)

Guds folk er blitt plantet på jorden av den himmelske gartneren. Røttene er solid festet i den treenige Gud: Vi er Gud vår fars familie. Vi er Jesu legeme. Vi er vingården som Ånden blomstrer i.

Den himmelske gartneren er fortsatt høyst aktiv. Stol på det.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. februar 2011, og her på bloggen 27. januar 2013

Hvordan velger du rett utdanning og rett vei?

Ragnhild, MF-student 1999.

Da jeg var ferdig med videregående, visste jeg at det var to ting jeg ville: Jeg ville skrive, og jeg ville lære mer om troen min. 

Derfor tok jeg journalistikk ved NLA Høgskolen i Kristiansand ("Gimlekollen") og kristendomsstudier ved MF vitenskapelig høyskole i Oslo og NLA i Bergen. Det har jeg aldri angret på.

Jeg fant aldri helt ut "hva jeg skulle bli", men jeg visste hva jeg brant for, og jeg kjente at for meg er det umulig å ikke bruke livet mitt på nettopp det.

 
Mesteparten av din våkne tid bruker du faktisk på jobb, derfor er det så viktig å velge en utdanning som gir livet ditt mening.

Jeg tenker at de som velger å studere noe de brenner for og interesserer seg for - de finner måter å bruke det på i fremtiden. Uansett hvordan den fremtiden ser ut.

 

Hvor trengs DU?  

Hva er du god til? Hva liker du å lære? Hva gjør deg glad? Når forsvinner timene? Se om du kan studere fag som gjør at du kan gjøre mer av det - i arbeidstiden! 

Du kan også forsøke å se deg rundt: Hvor er det bruk for deg? Hvor trenger de deg? Hvor har noen bruk for akkurat den personen som Gud skapte deg til å være?

Jeg hadde aldri noen klar plan om hvor jeg skulle, men likevel har jeg hele tiden havnet i spennende, meningsfylte jobber i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Det er akkurat der jeg vil være. Og jeg tror faktisk det er akkurat der det er meningen at jeg skal være.

Den gang jeg begynte å studere, i 1995, var ikke internett utbredt ennå (jeg fikk min første epostadresse i 1998), og ingen hadde ennå fått tittelen kommunikasjonsrådgiver. Det var med andre ord komplett umulig for meg å forutse den veien jeg skulle komme til å gå. 

Guds veier er uransakelige, men på forunderlig vis har Gud ledet meg dit Han ville ha meg - til steder jeg selv aldri kunne ha planlagt å komme. 

Cocktailparty i Folkets Store Sal i Beijing, liksom. 人民大会堂. Hvem så det komme? Eller jobb på Stortinget? Kommunikasjonsjobb i NHO? Eller at erkelutherske Ragnhild skulle bli kateket i Den katolske kirke? Og dra på jobboppdrag til Roma? Bare for å nevne noe. Det har skjedd veldig, veldig mye rart. Og gøy. Og fint. Og det der var bare noen eksempler fra yrkeslivet. I tillegg kommer alt det andre, som fem barn, NRK-andakter og et klosterprosjekt på Selja + + + Livet med Gud er spennende.

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»
St. Ignatius of Loyola

Leid, milde ljos

Den hellige kardinal Newman (1801-1890) har skrevet en salme som beskriver grunnvilkårene for alle som tror på Gud, men spesielt for den som skal begynne på veien sin inn i det ukjente. "Lead, kindly light" heter den. Her er det første verset på norsk:

"Leid, milde ljos,
igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;

eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."

Sånn ble det for meg. Ett steg om gangen. Og sånn er det fortsatt. Jeg har ikke en plan for hva jeg skal gjøre fram til jeg blir pensjonist. Jeg er åpen. Det er helt greit.

Jeg skal ikke hevde at jeg alltid har følt at "ett steg om gangen er nok for meg". Men jeg kan vitne om at det har vært nok. Det krever mye tro å leve på den måten - å ikke vite veien videre. Men jo mer du gjør det, jo mer erfarer du at det funker, og jo mer tillit får du til Gud. Det er en av de deiligste tingene med å bli eldre - at du får leve i den erfaringen.

Å leve i overgivelse, tett innpå Guds ledelse, er dermed både veldig spennende og samtidig trygt. Den perfekte blandingen av spenning og trygghet, vil jeg si. Kan absolutt anbefales.

Velge feil?

Noen unge kristne er redde for at livet deres ikke skal bli slik som Gud har planlagt hvis de «velger feil» når de skal velge utdanning og retning for livet sitt. Jeg tenker at det er en kristenplikt å møte framtiden med holdningen «Hva er det Gud vil med meg?» Men deretter må du hvile i tilliten til Gud. Stol på at Gud vil lede deg, også gjennom andre mennesker, gjennom Kirken. Tenk etter om det er noen du kan snakke med: en nonne, en prest, en munk, en kateket, diakon eller en annen person i kirken du har tillit til. Ta gjerne en tur i kloster og lytt til Gud - og søk åndelig veiledning der. Dra på retrett og søk Gud. Mitt favorittkloster er Karmel i Tromsø.

Mitt råd er å be og bruke fornuften. Gud har gitt deg fornuften for at du skal bruke den. Ta utgangspunkt i de talentene du har fått og det som gir deg indre glede og mening. Mening gir dyp tilfredsstillelse også når du ikke klarer å kjenne glede. 

Bruk mye tid på bønn og på å lese i Guds ord! Mange har et bønneliv som først og fremst kjennetegnes av at man ber om noe – «jeg vil ha noe, Gud». Men forsøk heller å høre etter. Lytt. Skal du få svar, må du faktisk lytte. Du kan lytte også mens du leser i Bibelen, for Guds ord er levende, og taler til oss i dag. Plutselig er det noe som står ut av bibelteksten og du kjenner at dette er sagt til deg inn i din situasjon.

Hvordan vet du at du gjør det rette valget? Det er min erfaring at den hellige Ignatius av Loyola har helt rett i at «kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.»

Kall til å bli prest, munk eller nonne?

Kan det være at du har et kall til å bli prest, munk eller nonne? Da har du et særskilt ansvar for å utforske det. Biskop Bernt Eidsvig sier det slik i St. Olav tidsskrift: 

– I en del yrker, som lærer, lege eller sykepleier, kan man drives av en idealisme så sterk at man kaller yrkesvalget et kall. Slik idealisme er viktig og sunn, og den gjør noe med både personen og yrkesutøvelsen, men det er ikke et kall som forplikter deg overfor andre enn din samvittighet, arbeidsgiver, dine elever eller pasienter. Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.

Her kan du lese mer om opptaket til Norges eneste katolske presteseminar, St. Eystein presteseminar, som har opptak i januar hvert år. Ta kontakt med dem hvis du ønsker å starte der allerede til høsten, så ordner det seg selv om det er etter fristen (dersom de også tror at du kan ha et kall til å bli prest, så klart). Og si for all del fra til meg dersom du lurer på om du har kall til å bli benediktinermunk på Selja!

Studere ved MF?

Som kjent er jeg kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole. MF er Norges kanskje største økumeniske prosjekt, med lærere som er alt fra lutheranere og katolikker til pinsevenner og metodister. Her er en 3 minutters video vi har laget om hvordan det er å studere ved MF:

https://youtu.be/uZMMkibbpnk

Det var på MF og på NLA at jeg tok kristendomsutdanningen som gjorde meg kvalifisert til å være kateket i St. Paul menighet 2008-2015. De fleste kateketer i Den katolske kirke er frivillige medarbeidere, og ikke heltidsansatt slik jeg var i St. Paul. Hvis det er din situasjon - eller du bare har lyst til å lære mer om katolsk tro - kan jeg anbefale å ta nettstudier i katolsk tro ved det velrennomerte Maryvale International Catholic College i Birmingham.

Dersom kristendom, religion og samfunnsfag er dine favorittfag på skolen - og hvis du kan tenke deg å bli lærer - kan jeg varmt anbefale lektorutdanningen ved MF. 

Her kan du lese mer om studietilbudet ved MF. 

Til slutt: Mitt viktigste råd

Her er det som funker for meg, og som er mitt viktigste råd hver gang du skal ta et veivalg i livet: Be med St. Birgitta av Vadstenas bønn. Den er slik:

 "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den."

Må Gud velsigne deg og veien din.

Må din vei komme deg i møte (lenke til Spotify). 

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."
(Salme 37,5)

Denne kjente bønnen - Suscipe - av den hellige Ignatius av Loyola 
vender jeg stadig tilbake til:

«Herre, motta all min frihet,
 min erindring, min forstand og hele min vilje.
 Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»

Første gang publisert her på bloggen 12. april 2021. Utvidet og oppdatert 30. juni 2022.

Ettertanke | Når alle venter på Gud

Det skjer noe når alle vender øynene til Gud og venter på det han har å gi.

Dagens lange utdrag fra salme 104 er ikke langt nok. Unn deg tid til å slå opp i Bibelen og lese hele salmen i dag, helt fra starten: «Velsign Herren, min sjel! Stor er du, Herre, min Gud! Du har kledd deg i høyhet og herlighet. Du svøper lyset om deg som en kappe, du spenner himmelen ut som en teltduk.» (Sal 104,1f)

Det er denne Gud vi møter i hele salmen. Han er så stor og så herlig at det speiles av i alt fra den høyeste himmel til det dypeste hav: «Her er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både små og store.» Når jeg leser denne salmen, føles det som å få et glimt inn i skapelsesberetningens sjette dag: «Og Gud så på alt han hadde skapt, og se, det var overmåte godt.» (1. Mos 1,31) 

Vi får møte den Gud som lar kilder velle fram i dalen, slik at «Herrens trær får slukke tørsten». Han er Skaperen som «lar brødet komme fra jorden», og som gir alle skapninger både et hjem og den maten de trenger.

«Alle venter på deg, at du skal gi dem mat i rett tid. Du gir, og de sanker, du åpner hånden, og de blir mettet med det gode.» (Sal 104,27f) Hvis du synes at det høres umiskjennelig ut som bordverset «Alle vender augo sine til deg», er jeg helt enig med deg. Men det kjente bordverset er faktisk hentet fra Salme 145: «Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rett tid. Du åpner din hånd og metter alt som lever, med det gode.» (Sal 145,15f) Bemerkelsesverdig likt som i salme 104, ikke sant? Gud har en tendens til å gjenta det som han virkelig vil at vi skal få med oss.

Jeg tror det følger stor velsignelse med å leve på denne måten. Det skjer noe når alle vender øynene til Gud og venter på det han har å gi. Jeg tror at Jesus rett og slett mente at vi skulle be «Gi oss i dag vårt daglige brød» hver dag og mene det. Helt på ekte.

I dag vil jeg synge for maten med den vakre bønnen jeg lærte å synge flerstemt som barn:

«Alle vender augo sine til deg,
og du gjev dei alle deira føde i rette tid.
Du opnar di milde hand, Gud,
og mettar alt levande, alt levande med hugnad.»

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 1. juni 2022 da Sal 104,14-30 var dagens bibeltekst

Syng!

Du finner firstemte noter til «Alle vender augo» i Norsk Salmebok, salme 761. Dette er et av de sjeldne korarrangementene der hver eneste stemme har en så tydelig, egen melodi at hver og én av dem kunne vært hovedstemmen. Jeg kan tre av stemmene like godt, og må alltid tenke meg grundig om for å huske hvem av dem som egentlig er melodien. Det er et tegn på en dyktig komponist!

Overraskende og gledelig nyhet: Vårt Land har begynt å trykke andaktene sine på sistesiden.
Jeg skulle gjerne ha visst om førstesidesaken da jeg skrev sistesiden. Her skriver jeg en tekst om alle som venter på mat fra Gud, også handler førstesiden om de sultrammede i Sør-Sudan som venter på mat fra FN. Men kanskje var det like bra at jeg ikke visste det. Jeg har jo ikke lyst til at andaktene mine skal høres ut om politiske debattinnlegg. Ettertanke-spalten er ikke en spalte som skal komme med konkrete, politiske løsninger. Det er andaktsspaltens oppgave å gi deg det virkelighetssynet og de verdiene som gjør at du har det rette grunnlaget for å ta politiske beslutninger.

Her er situasjonen som vi nå står stilt overfor:
 Ukraina har i mange tiår vært en av verdens viktigste matprodusenter. 
Russlands uberettigede og uprovoserte angrepskrig mot Ukraina fører til at flere hundre millioner mennesker står i fare for å rammes av hungersnød. Verdens matvareprogram (WFP) anslår at tallet på underernærte har steget fra 132 millioner før pandemien til 276 millioner tidlig i 2022. Nå har tallet igjen steget – til 323 millioner mennesker.

Hvis jeg nå bytter hatt fra å være andaktsskribent til å være fylkesstyremedlem i Oslo KrF, vil jeg hevde at det er dypt umoralsk at Norge kutter ned på bistanden til de fattigste av de fattige nettopp nå når Norges statskasse flommer over av økte strøm- og oljeinntekter som skyldes den samme Ukraina-krigen som fører til matkrise og hungersnød hos andre. Jeg er glad for at KrFs stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein er en klar stemme som sier akkurat dette.

Det er et objektivt faktum at Russlands krig forårsaker sultkatastrofe, og hva gjør Norge? Hva gjør vår regjering? De gir MINDRE enn før. Det henger ikke på greip. Det er både flaut og dypt umoralsk.

Ettertanke | Om å leve i usikre tider

"Prayer is putting oneself in the hands of God" sier den hellige Mor Teresa.
I Guds hender sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Jeg husker godt den forsiden av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet. Med krigstyper stod det: «USIKRE TIDER». 

Faksimile: Forsvarets Forum
oktober 2014

NATOs nye generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger var noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger var utenkelig. 24. februar 2022 ble det enda mindre utenkelig.

Jeg er nødt til å forholde meg til den nye virkeligheten. Et europeisk demokrati er under militært angrep. Det er ikke lenger fred i Europa. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4) «Hele folket i landet: Vær sterke! […] Min Ånd er blant dere. Vær ikke redde!» (Hag 2,4f)

Er det noe nyhetsbildet har lært meg de siste årene, så er det én ting: At det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2) Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. Uansett.

Det er en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd». (Luk 23,46) I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd (Joh 10,28). Ikke en gang døden. Du er trygg.

I kveld vil jeg be slik de katolske prestene, nonnene og munkene gjør hver eneste natt: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.» Og så skal jeg trekke pusten inn, puste helt ut og kjenne at freden kommer. Stille og forsiktig. Guds fred.

Uansett hvor trygge eller usikre tidene er: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. mai 2022 da Hag 2,3-9 var dagens bibeltekst

Les også:

• Keltisk bønn - St. Patricks brynje - en av de mest kjente, keltiske bønnene. God å be om morgenen! En smakebit derfra: 

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,

Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

• Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Diktet handler om å gå inn i det truende, ukjente, og det passer perfekt for en tid som vår.

Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

Ettertanke | Frelst av å tenke rett?

Hjernecelle.
Foto: Gerry Shaw/Wikimedia Creative Commons

Bor troen i «hjernen alene»? 

Noen ganger kan man få inntrykk av at det å være kristen handler om å ha forstått alt og ha det rette puslespillet i hodet, der alle bitene har falt pent på plass. Men det er jo ikke sånn det er. Det går fint an å være en kristen selv om tankene dine er et virrvarr som ligner mer på en labyrint enn et leksikon.

Å tro er å ville ha en aktiv gudsrelasjon (selv om du tviler). Å tro er å søke Gud med hele ditt hjerte og all din forstand (selv om du famler). «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke», sier den hellige Edith Stein.

Bibelen er ikke primært en doktrinebok. Den er ikke skrevet for å forklare deg alt, for Gud er alltid større enn noe du kan forstå. «Deus semper major», som kirkefedrene sa – «Gud er alltid større».

Kristendommen er ikke en tørr, byråkratisk greie av typen: «Vær så god, her er skjemaet og prinsippene, bare les gjennom og signér, så er du frelst.» Hvis troen reduseres til å bli «en hjerneaktivitet for dem som har skjønt det», får du en kristendom uten tiltrekningskraft, en tro uten mysterier. Hvorfor skulle du knele i undring og ærefrykt for denne lille guden – han passer jo inn i skjemaet, bare se her så fint det går.

Kristentroen handler ikke om å være grepet av tanker og teorier. Den handler om å være grepet av Herren Jesus Kristus. Ja, Kirken har mange læresetninger og det skal den ha, for Kirken har uendelig mye viktig og sant å si om den treenige Gud. Kirken har fått i oppdrag av Jesus å forkynne Sannheten for alle folk. Men Sannheten er en stor historie, full av nåde, skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv.

Å være kristen handler om å være grepet av Sannheten Kristus Jesus; Han som ble en av oss fordi han elsker oss og vil at vi skal leve evig med ham. Det handler om å elske Han som alltid er større enn vi noen gang klarer å begripe.

«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» (Fil 3,12)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 6. juni 2020, da Apg 15,1-11 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Han lar din vilje skje: "Men tro handler ikke om tekniske ord og from hjerneaktivitet. Tro er åpenhet for Gud. Tro er liv. Tro er å overgi seg til Gud og si ja til ham. Og med livet vårt kan vi si ja eller nei til Gud. Vi kan åpne oss eller lukke oss for ham."
  
  
• Ettertanke | Nederlagets vei: "Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død?
  Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan. Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp."
  
  
• Ettertanke | Dagen uten Gud: "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
  
  
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.