Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Etterfølgelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Etterfølgelse. Vis alle innlegg

17 juni 2018

Lille Marias rene hjerte og Guds nåde

Forventningsfullt fireårsdåpsdagsbarn.

Noe av det fineste som finnes på hele jorden, er å våkne som i morges, av at lille Maria (4) ser på meg med øyne som er så fulle av kjærlighet at de renner over, mens hun sier «Du er den snilleste mammaen i hele verden».


Og siden jeg ikke skriver dagbok, og siden dette er en sånn ting jeg kommer til å glemme hvis jeg ikke skriver det ned, så skriver jeg det her.

I dag feiret vi Marias dåpsdag en uke for sent. Hun ble døpt på festen for Jomfru Marias rene hjerte i 2014. Med fem barn og mer enn full jobb blir ikke alt perfekt til enhver tid, men Maria har heldigvis ikke rukket å utvikle en så sikker tidssans at akkurat det var noe problem.

Be som du kan

«Be som du kan, og ikke som du ikke kan» heter det, og akkurat det er en leveregel som fungerer også i de fleste andre deler av livet med Gud (og i livet generelt). 

«Feir dåpsdag som du kan, og ikke som du ikke kan.» Så da ble det brownieskake med fire lys i dag (for Jesus er verdens lys) og tre gaver som gjorde det lille dåpsdagsbarnet strålende fornøyd.


Dåpsdagskake, laget og pyntet av storesøster Ingrid (10).


Godt nok

Med seks sommeravslutninger, Marias dåpsdag, Olavs bursdag og tre andre barnebursdager på under to uker klapper jeg meg selv på skuldra og sier «Well done. Godt nok.» 

I stedet for å piske meg selv for at vi ikke klarte å komme oss i kirken denne søndagen heller, gleder jeg meg over at Maria og jeg fikk med oss Corpus Christi-feiringen for to uker siden, og over at hele familien var i kirken forrige søndag da Maria fikk 4-årsbibelen og Sunniva og Ingrid sang solo og med kirkens barnekor under familiemessen. 

Sånne ting er det lurt å være takknemlig for, i stedet for å la alt det jeg ikke får gjort ta motet fra meg. Det er nok av bibelhistorier vi ikke har fått lest i år, messer vi ikke har klart å komme oss på og menighetskatekese vi ikke har fått deltatt i. Men hvem er det som vil ta motet fra deg? Er det Gud? Nei. Disse barna er døpt. De er Guds barn. Det er klart han vil ta seg av dem og bevare dem hos seg. Jeg gjør alt det jeg får til. Gud gjør resten og fyller inn i hullene med sin nåde. Jeg stoler på ham.

Tro i hverdagslivet

Her i innlegget "Din mormors tro" skriver jeg mer om det å gi troen videre til barna i hverdagslivet. Jeg tror du vil synes det er oppmuntrende og inspirerende å lese, spesielt hvis du i likhet med meg er en gjennomsnittlig deltidsmor/-far som så vidt ser barna i noen slitne kveldstimer.

Trikset er å stoppe opp og se det du har. Alt det du får til av og til. Barna våre er for eksempel så heldige å få gå på en kristen skole (St. Sunniva skole) der de ber tre ganger om dagen (om morgenen, til lunsj og før de går hjem), der de har utvidet kristendomsundervisning og har månedlige skolemesser. I hverdagen stikker vi innom kirken og tenner lys og ber. Hver kveld ber vi sammen hjemme og opplever at det er sant at «Kirken er vår store familie, og familien er den lille kirken»Familiemessene kl. 13 på søndager rekker vi stort sett, hvis vi ikke er syke. Barna går i kirkekor etter skolen. Snart reiser Sunniva på katolsk sommerleir, og om bare to uker feirer vi seljumannamesse og er pilegrimer på Selja sammen med kristne fra hele Norge. (Følg lenken for å bli med på seljumannamessen selv.) Mye å være takknemlig for og få håp av!

Deo gratias

Vel. Sånn går no dagan. Og plutselig er det sommerferie og vi har klart å gjennomføre enda et skoleår med fem barn og to fulle jobber. Er det ikke utrolig? Jeg føler jeg har fortjent en eller annen tapperhetsmedalje ved slutten av hvert skoleår, jeg. 

Også føler jeg et stort behov for å si Deo gratias, Gud være lovet, takk Gud - for at han har holdt sin hånd over oss enda et år, og har fylt inn med sin nåde alle de stedene jeg selv har kommet til kort. Akkurat her passer uttrykket «Gud i hullene» særdeles godt. For sånn er fembarnslivet med Gud. Han fyller inn i hullene. Deo gratias!



FEST: Dåpsdagen er dagen du blir født på ny. Det er verdt å minnes og å feire! Hver dag tegner vi oss med korsets tegn, som et synlig tegn på vår dåp.

JESUS OG MARIA: Til dåpen i 2014 fikk Maria blant annet en nydelig, liten statue av Vår Frue av Walsingham, Our Lady of Walsingham. Den fikk jeg kjøpt i London, i bokhandelen St. Paul's som ligger rett ved siden av den katolske Westminster Cathedral (litt nedi gata for anglikanske Westminster Abbey). Maria er veldig klar over at hun fikk denne statuen til dåpen, så hun klatret opp og hentet den ned fra hylla slik at den fikk bli med på dåpsdagsfeiringen.
HVERDAGSGLIMT: Avspaseringsdag med Maria. Hun ville til kirken, så da gjorde vi det.

FRED: Det er bare så utrolig fint å være en del av en levende kirke der folk kommer og ber til og tilber Jesus hele dagen. 
FIREÅRSBIBELEN: I hagen hjemme forrige søndag, stolt innehaver av ny barnebibel. (Nei, ikke stolt innehaver av hund. Det er en mye mer overkommelig løsning at naboen har hund.)

KRISTI LEGEMSFEST: Corpus Christi-feiring 3. juni. Maria fikk æren av å bære blomstene og gå først i offertorieprosesjonen under messen. Stort ansvar for store blomster.
I denne bloggposten kan du lese mer om hvordan vi feirer Kristi Legemsfest.

PROPPFULLT: Corpus Christi-feiringen er en stor fest. Den startet med messefeiring i Trefoldighetskirken, som er mye større enn vår egen St. Olav domkirke. Likevel var det så fullt at mange måtte stå - helt ned i trappen.

Foto: Henriette Teige.
Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen

KJÆRLIGHET: Vi kneler for Jesus, som er virkelig til stede i brødets og vinens skikkelse.
 Det er litt utfordrende å få til å knele i en kirke uten knelebenker, men "where there is a will, there is a way".

ROSEBLADER: Kongen kommer! Førstekommunionsbarna går rett foran hostien (hostie = forvandlet nattverdsbrød). De strør roseblader for Jesus hele prosesjonen. 

JESUS: Virkelig til stede. Hellig øyeblikk.
ROSESPOR: Kom du litt sent ut av Trefoldighetskirken og aner ikke hvor de andre gikk?
Følg rosesporet.
17. MAI: I Corpus Christi-prosesjonen går vi gjennom byen mens vi synger. Litt sånn som 17. mai, bare at det er Kongenes Konge vi hedrer.
BØNNEALTER: Det er alltid fire bønnealtere underveis under en Corpus Christi-prosesjon. Et for hvert verdenshjørne, fordi hele verden omsluttes av vår forbønn.
PILEGRIMSFERD: "Vi er et folk på vandring" i over 30 grader og sol. St. Olav domkirke i sikte.

VELSIGNELSE: Etter siste bønnestopp utenfor kirken, er det velsignelse og avslutning inne i St. Olav kirke. Det er tre timer siden messen startet i Trefoldighetskirken. Fortsatt er det så mange mennesker som er med, at mange må stå i St. Olav.

Blomsterdekorasjonen:
De gule rosene danner en kalk til vinen.
Over kalken er hostien, det forvandlede brødet.
IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOS.
På latin står IHS dessuten for "Jesus, menneskenes Frelser" - Iesos Hominum Salvator.
KIRKEKAFFE: Mamma og Maria på vei hjem. Et lite stopp i Slottsparken der vi møtte mange kristne, filippinske kvinner fra pinsemenigheten Filadelfia og joinet deres kirkekaffe. Sterkt å kunne dele med dem Sigrid Undsets profeti fra 1926 om hvordan Norge kom til å bli et land med færre og færre trofaste kristne, før Gud vil sende misjonærer til oss fra andre land, fra Asia og Afrika. Nå ser vi det skje. 


Fin video fra Corpus Christi-feiringen


På YouTube ligger en fin video fra Corpus Christi-feiringen vår i år. Sett av 3 minutter og 21 sekunder til å se den! Her er den:





Etterord/oppdatering 


I dag, to dager senere, overrasket Ingrid (10) meg med en medalje.


Ingrid har selvsagt ikke lest noe her og jeg har ikke sagt et ord i den retningen. Hun bare kom på det helt av seg selv - på en helt vanlig dag - at hun skulle overraske meg med en stor, fin, spiselig «Best mum»-sjokolademedalje som kostet henne ganske mye av hennes begrensede budsjett. Er ikke hun til å spise opp, så vet ikke jeg. Skikkelig rørende. En oppmuntring fra oven, opplevdes det også som. En bedre og viktigere medalje er det ikke mulig å få på denne siden av døden. En skikkelig oppmuntring på veien ❤️

"Vær tålmodig med alle ting, men spesielt med deg selv", sier den hellige Francis de Sales. "Be patient with all things, but especially with yourself.” Så ikke mist motet. Gjør som atletene: Hvis du feiler og ikke får det til, så prøv igjen. Ikke gi etter for motløsheten. Ikke gi opp. Fortsett!

Fram mot målet

Her er retningen for mitt liv som kristen mor, og som bare meg:
«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» (Fil 3,12-14)
Han være lovet i all evighet!

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!» (2. Kor 1,3) Amen!

GIGAMEDALJE: Prisutdeling foran Stortinget, på vei hjem fra skole og jobb.
Foto: Ingrid Aadland Høen


BEST MUM: Den beste prisen her på jord..

«Kirken er vår store familie,
og familien er den lille kirken»

14 mars 2018

Ettertanke | Etterfølgeren Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

"Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar," sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, på festen Corpus Christi, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt.


Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det fortsatt uendelige rikdommer igjen etter ham.

Alle som kom nær pater Arnfinn merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Bror Arnfinn levde dette bibelverset: "For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor." (1. Pet 2,21)

Arnfinn fulgte de sporene uansett hvor de ledet, helt inn i Skavlan-studioet. Han var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Dominikanermunken var en av dem som virkelig viste meg det hele, troverdige, integrerte kristne livet – det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.


Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han til og med å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Fader Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud (Matt 6,33).

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud.

Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest skjedde det. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. mars 2018, da 1 Pet 2,21-25 var dagens bibeltekst

LES MER:


    SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
    (Foto: Skjermdump fra videoen
    )

26 mai 2017

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet

LOVE ONE ANOTHER: «Let's love one another, it's better bi far; Mak peace wi yor Brother - it's better nor war! Life's rooad's rough enuff - let's mak it mooar smooth, Let's sprinkle awr pathway wi kindness an love". (A verse of dialect ditty for Yorkshire Day. J. Hartley, Christmas 1898.)
Foto: Michael Fawcett/Flickr Creative Commons








Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre» (Joh 15,17).


«Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» (Joh 15,12).

Elske. Akkurat det som vi er så inderlig dårlige til. Akkurat det som jeg ikke får til – hver eneste dag. Jeg kommer ikke på en eneste festlig eller sterk historie. Jeg finner ikke et eneste sitat som passerer dvaskhetskontrollen. Jeg har ingenting å komme med.

Jeg har tryglet Jesus om hjelp, om nåde, men det er bare stille. Helt stille. Litt klinging i en bjelle. Babyen gråter. I bakgrunnen er det noen barn som krangler og jeg hører lyden av meg selv som ber dem om å slutte, jeg skal skrive en andakt (om det å elske), kan de ikke bare være snille med hverandre? VÆR SÅ SNILL!? (Sint, drønnende malm.)

En annen stemme begynner å synge i meg. Forsiktig. «Mine barn, elsk hverandre». Det er Helene Bøksle som synger «Hymne», komponert av Nils Larsen i 1915. Jeg lytter nøye.
«Fader vor, kom oss i møde. Hjelp os du som gav din søn, der led for oss og døde. I vort hjem mørket os knuger. Lad oss skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder over dem som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vor bøn! Lad det være alle vore tårers løn.»

«Mine børn, elsk hverandre. Se, jeg gav min Søn at i hans fodspor I skal vandre.
Lyd mit ord, elsk hverandre! Tilgiv alt, så blir der dag og fred på jord.»

Endelig bryter Jesus stillheten. «Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.» Jeg tegner meg med korsets tegn og går.
Forventningsfull.


LA OSS BE

Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute – ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager, helt inn i himmelen. I all evighet: Takk.

LYTT

Lytt til Helene Bøksle synge "Hymne" fra albumet "Det hev ei rose sprunge" her på Spotify.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. april 2012, da Joh 15,9-17 var dagens bibeltekst


LES OGSÅ:

Ettertanke | Ty kärleken är allt"Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.»"

01 april 2017

Ettertanke | Slik blir du en helgen

Foto: Lillian Mostraum

 

Hvem er hellig? Bare Gud. All annen hellighet er en delaktighet, en avglans av Guds hellighet.


Vi mennesker er skapt i den hellige Guds bilde, og det er meningen at vi skal ligne på ham. ”For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige,” skriver Paulus (1. Tess 4,3). Eller som Jesus sier det: "Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen." (Matt. 5,48). Vi er med andre ord alle kalt til å bli helliggjorte mennesker til å bli helgener, rett og slett.

Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg.

Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

Hvordan kan du bli en helgen, et helliggjort menneske? Ved å leve livet åpent med Gud, i hans nåde, i det daglige, der du er! Den lange veien til hellighet består av de mange små stegene, i Kristi etterfølgelse.

Det meste i livet er et spørsmål om å holde ut – holde ut i det gode. Så hold ut! Og er du på vei bort fra Gud, så vend om og kom tilbake. Ikke bryt løpet! Heia, heia!

”Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.” (Fil 3,12–14)
Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 11. mai 2011. Første gang publisert her på bloggen 24. august 2012.


"Alt av Naade". De gamle visste at 
 hvis du broderer ord opp på veggen,
så broderer du dem samtidig inn i hjertet.

Post Scriptum: Alle kjenner en helgen


Hvis du tenker etter har du sikkert møtt en gammel kristen som det «lyser Jesus av»? En herlig, eldre dame som helt tydelig har blitt preget av å leve tett sammen med Jesus gjennom et langt liv? Eller en dypt troende lærer som du kjente at det var noe annerledes ved, en som ba mye og utstrålte Jesu vennlighet? Eller en bestefar som har tilbrakt mye tid i bønn over Guds ord, og som har blitt så forvandlet gjennom sin åpenhet for Gud og for Guds nåde at han nå utstråler Jesus – Jesu kjærlighet og Jesu vennlighet?

Da kjenner du en helgen, et menneske som Gud har gjort hellig. 


Les også:



11 januar 2017

Paven: Sett Jesus i sentrum av ditt liv

Foto: News.va

"Det kristne livet er enkelt; en kristen trenger ikke å gjøre merkelige eller vanskelige ting. En kristen trenger bare å sette Jesus i sentrum for sine daglige valg," sa pave Frans i sin preken mandag.


I jakten på manuset til pave Frans' preken under julenattens midnattsmesse (som forhåpentligvis kommer som en ny bloggpost her om ikke så lenge) kom jeg over denne nyhetssaken fra News.va med en oppsummering av pavens preken under en messe han holdt mandag.

I prekenen kom pave Frans med tre oppfordringer:

1. Bli kjent med Jesus. Gjennom bønn, gjennom å lese Evangeliet hver dag, gjennom Den Hellige Ånd.

2. Tilbe Jesus. Lovpris Gud. Be "Ære være"-bønnen i tilbedelse. Det er en måte å be "'du er den eneste, du er begynnelsen og enden, og jeg vil være sammen med deg hele mitt liv, i all evighet", sa Pave Frans.

3. Følg Jesus. Sett ham i sentrum av ditt liv. "Kristent liv er enkelt, men vi trenger Den Hellige Ånds nåde for å vekke opp ønsket/begjæret/lengselen (the desire) etter å kjenne Jesus, tilbe ham og følge ham. Derfor spurte vi i kollektbønnen Herren om hva vi er kalt til, og vi ba om styrken til å gjøre det."

Pavens preken

Her har du et lengre, engelsk sammendrag av pavens preken fra News.va:

Christian life is simple; a Christian does not need to do strange or difficult things, but put Jesus at the center of his or her daily choices.

This was the message at the heart of Pope Francis’ homily on Monday during morning Mass.We must ask ourselves the question: “is Jesus Christ at the center of my life? And what is my relationship with Jesus Christ?"

Thus, the Pope continued, we have three tasks because "to be able to put Jesus at the center we must make sure that we know Him and that we are able to recognize Him.

“In His time many did not recognize him: the doctors of the law, the chief priests, the scribes, the Sadducees and the Pharisees. Indeed, they persecuted Him and they killed Him. We too must ask ourselves: ‘Am I interested in getting to know Jesus? Or am I perhaps more interested in watching soap operas, in gossiping, in pursuing an ambition or talking about the lives of others?’” he said.

To get to know Jesus, the Pope explained, there is prayer, there is the Holy Spirit, “there is also the Gospel, which we should carry with us and read a passage every day. It’s the only way to get to know Jesus. And then the Holy Spirit does the work afterwards. He who makes the seed sprout and grow is the Holy Spirit”.

The second task, Francis continued, is to worship Jesus: “not just asking things of Him and thanking Him”, but praying silently in adoration, and removing from our hearts other things we adore and that capture our interest. “All the rest, he said, is of use only if I am capable of worshiping God alone”.

And the Pope invited the faithful to pray the ‘Glory Be’: “Glory be to the Father, and to the Son, and to the Holy Spirit”. ["Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen."]

Pointing out that too often we recite it like parrots, he said: “this prayer is adoration!” It is a way of worshiping the Father, the Son and the Holy Spirit. A little prayer, in silence, before the greatness of God is a way to worship Jesus and say: 'You are the only one, you are the beginning and the end, and I want to stay with you throughout my life, throughout eternity. It is a way to chase away the things that prevent me from worshiping Jesus.”

The third task, the Pope said, is to follow Jesus, as illustrated in today's Gospel in which the Lord calls his first disciples. It means putting Jesus at the center of our lives:

“Christian life is simple, but we need the grace of the Holy Spirit to awaken the desire to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him. That’s why, during the Collect we asked the Lord what we are called to do and we asked Him for the strength to do it” he said.

Christians, Pope Francis concluded, do not need to do strange, difficult or superfluous things, so let us ask the Lord for the grace to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him."

03 oktober 2016

Katolsk grovbrød

Faksimile: Vårt Land 23.09.2016

Er du sulten? Lei av å bli servert papp? Kom til Den katolske kirke og få skikkelig mat. Mat du virkelig vokser på.


I St. Olav menighet i Oslo får du i høst servert katolsk grovbrød for sjelen, noe til liv og vekst. Alle som er sultne på åndelig føde eller er nysgjerrig på katolsk tro og liv er hjertelig velkommen til foredrag og deretter samtale og tidebønn. Hvis du i tillegg er sulten på fysisk mat serveres det deilig suppe i pausen mellom messen kl. 18.00 og foredraget som begynner kl. 19.00. I det hele tatt kunne nok denne serien like godt vært kalt "Katolsk treretters middag" ;)

Kristen vekst i medgang og motgang

16. november er det jeg som skal holde foredrag. Temaet mitt er "Kristen vekst i medgang og motgang". Jeg håper å få med meg flest mulig av de andre foredragene også, for dette er virkelig førsteklasses foredragsholdere - de beste av de beste, folk som jeg svært gjerne lytter til. Dessverre får jeg ikke med meg det første foredraget med p. Pål Bratbak, da er jeg i Bergen. Håper flest mulig av dere andre får det med dere! Dette vil du ikke gå glipp av!


HØSTENS PROGRAM

Onsdag 5. oktober
P. Pål Bratbak: Messen, troen og livet

Onsdag 19. oktober
Bernt T Oftestad: Kristi offer – vårt offer

Onsdag 2. november
P. Øystein Lund: En barmhjertig Gud – ?

Onsdag 16. november
Ragnhild Aadland Høen: Kristen vekst i medgang og motgang

Onsdag 30. november
P. Ole Martin Stamnestrø: Jomfru Maria – floke og knuteløser

PRAKTISK

"Katolsk grovbrød" begynner kl 19.00 og foregår annenhver onsdag i høst. Sted: I menighetssalen, det vil si den røde teglsteinsbygningen like bak St. Olav kirke. Kirken ligger i Akersveien 1 i Oslo. Suppen serveres fra kl 18.30. (2. november fra kl 19.00.)

Det er mulig å først delta i kveldsmessen i St. Olav kirke kl. 18.00. Anbefales! Spesielt 2. november, Alle sjelers dag. Da fremføres Gabriel Faurés Requiem!

26 august 2016

Ettertanke | Sjelen må utstå en kamp

PERLEPORTEN: Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei.
Foto: Grant MacDonald/Flickr Creative Commons

«Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger» skrev salmepresten Lars Linderot i 1798.


200 år senere er det fortsatt en kamp å være kristen. Jeg er egentlig litt skuffet over det; jeg trodde livet med Gud skulle være lettere. I stedet må jeg stadig på nytt velge den rette veien, den smale veien, den som krever at jeg gir Gud alt og enda litt til. Sånt tar på.

Nei. Jeg vet. Det var ikke dette du ville høre.
Du vil høre at Jesus gjør livet lettere og bedre og helt perfekt. Og du er ikke helt på jordet. Den følelsen dypt inni deg av at «det er sånn livet skal være» - den har du fordi du er skapt for nettopp det himmelske, evig gode livet i Paradis.

Men vi er ikke der ennå.
Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv (1. Kor 9,27).

Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste.
Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering».

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.
«Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen denne dagen i 2013, da 1 Kor 9,24-27 var dagens bibeltekst



Ingen vinner frem til den evige ro


Ingen vinner frem til den evige ro
som seg ei veldig fremtrenger.
Sjelen den må utstå en kamp for den tro
hvorav vår salighet henger.
Porten kalles trang og veien heter smal.
Dog kan Herrens nåde åpne himmelens sal.
Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt,
om du vil himmelrik vinne!

Jesus i ditt hjerte er alle ting verd,
selv er han himmelriks rike.
Derfor gjør med Jesus din daglige ferd,
aldri vil han fra deg vike!
Treng deg til hans hjerte inn med all din makt,
han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt.
Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel,
så skal du himmelrik vinne! 

Lars Linderot, 1798
 

Tips: På YouTube kan du høre Knut Reiersruds og Iver Kleives vakre og mektige innspilling av "Ingen vinner frem til den evige ro" fra platen Blå Koral



  
Klikk på vinduet for å lytte til "Ingen vinner frem til den evige ro".
Åpner ikke vinduet seg på mobilen din? Klikk her: http://www.youtube.com/watch?v=E5rB44MZz9I

17 august 2016

Ettertanke | Når problemene er for store

GUDS PERSPEKTIV: Delingen av Rødehavet, sett fra luften. Ved hjelp av Google Earth har James Dive laget et "satelittbilde" av delingen av Rødehavet.

Når du står foran store, helt uoverstigelige problemer: Bli med Moses til Rødehavet.


Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da? Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt.

Hva ser Moses da? Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at alle små, jødiske guttebarn skulle drepes. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen: «Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.» (2. Mos 2,10) Nå stod mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen.

Moses hadde gjort alt han kunne. Det vanskeligste gjenstod imidlertid – å være stille og vente på Herren. Da fikk Moses oppleve underet: Gud laget en vei gjennom problemet og Gud gikk sammen med folket sitt på den veien.

Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet (en tysk konsentrasjonsleir) under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet.» (Pave Benedikt XVI)

De fleste av oss må belage oss på et møte med Rødehavet langs den veien. Da gjelder det å se bakover, til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Stol på at den Gud som har vært med deg i fortiden ikke vil forlate deg, verken i dag eller i fremtiden. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.


BØNN
Herre, forbarm deg over oss.
Når vi lengter etter et liv uten vanskeligheter,
så hjelp oss å holde ut i kampen og fortvilelsen.
Kyrie eleison.

Jesus, jeg stoler på deg.



Første gang publisert i avisen Vårt Land lørdag 17. november 2012
Første gang publisert her på bloggen 22.11.2012




15 juli 2016

Moder Angelicas onelinere | Topp 7

SKARP I REPLIKKEN: Moder Angelica, gründernonnen som grunnla og var CEO i den store, katolske TV-kanalen EWTN.
Foto: EWTN


Moder Angelica har mange gode onelinere. Her er sju av mine favoritter.



On Error:
"Every moment of life is like God saying, 
“Look, I know you messed up the last moment, 
but here’s a new one.”"

On Clarity:
"If you are following God, 
he never shows you the end. 
It’s always a walk of faith."

On Perseverence: 
"Faith is what gets you started. 
Hope is what keeps you going. 
Love is what brings you to the end."

On Reality:
"Those who tell the truth love you. 
Those who tell you what you want to hear 
love themselves."

On Trust:
"Unless you are willing to do the ridiculous, 
God will not do the miraculous."

On Not Limiting God: 
"Your plans, your projects, your dreams 
have to always be bigger than you, 
so God has room to operate."

On Worldliness: 
"God wants you to be in the world 
but so different from the world that you will change it. 
Get cracking."

17 november 2015

Den hellige Elisabeth av Ungarn - helgendronningen som lagde skandale i kirken

Den hellige dronning Elisabeth av Ungarn var viden kjent for sin omsorg for de fattige.

Kirkehistorien er full av sterke, inspirerende kvinner. En av dem har minnedag i dag: Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231). Få med deg Pave Benedikts fortelling om henne.


"Today I would like to speak to you about one of the women of the Middle Ages who inspired the greatest admiration; she is St Elizabeth of Hungary, also called St Elizabeth of Thuringia…Despite the fact that political reasons had determined [Ludwig and Elizabeth’s] betrothal, a sincere love developed between the two young people, enlivened by faith and by the desire to do God’s will. On his father’s death when Ludwig was 18 years old, he began to reign over Thuringia.

Elizabeth, however, became the object of critical whispers because her behaviour was incongruous with court life. Hence their marriage celebrations were far from sumptuous and a part of the funds destined for the banquet was donated to the poor.

With her profound sensitivity, Elizabeth saw the contradictions between the faith professed and Christian practice. She could not bear compromise. Once, on entering a church on the Feast of the Assumption, she took off her crown, laid it before the Crucifix and, covering her face, lay prostrate on the ground. When her mother-in-law reprimanded her for this gesture, Elizabeth answered: “How can I, a wretched creature, continue to wear a crown of earthly dignity, when I see my King Jesus Christ crowned with thorns?”.

She behaved to her subjects in the same way that she behaved to God. Among the Sayings of the four maids we find this testimony: “She did not eat any food before ascertaining that it came from her husband’s property or legitimate possessions. While she abstained from goods procured illegally, she also did her utmost to provide compensation to those who had suffered violence” (nn. 25 and 37).

She is a true example for all who have roles of leadership: the exercise of authority, at every level, must be lived as a service to justice and charity, in the constant search for the common good.

Pope Benedict XVI, General Audience (October 20, 2010) 

Henne skulle jeg gjerne ha møtt! Rettelse: Henne gleder jeg meg til å møte!

LES MER:

Her på katolsk.no kan du lese St. Elisabeths biografi

02 april 2014

Ettertanke | Den lange veien til hellighet

ALT AV NÅDE: "Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt."
Foto: Lillian Mostraum


Hvem er hellig? Bare Gud. All annen hellighet er en delaktighet, en avglans av Guds hellighet.


Vi mennesker er skapt i den hellige Guds bilde, og det er meningen at vi skal ligne på ham.
”For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige,” skriver Paulus (1. Tess 4,3). Eller som Jesus sier det: "Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen." (Matt. 5,48). Vi er med andre ord alle kalt til å bli helgener.

Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen.

Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden slik at den får arbeidsrom, slik at Gud får slippe til i dypet av deg. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

Hvordan kan du bli en helgen, et helliggjort menneske?
Ved å leve livet åpent med Gud, i hans nåde, i det daglige, der du er! Den lange veien til hellighet består av de mange små stegene, i Kristi etterfølgelse.

Det meste i livet er et spørsmål om å holde ut – holde ut i det gode. Så hold ut! Og er du på vei bort fra Gud, så vend om og kom tilbake. Ikke bryt løpet! Heia, heia!

”Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.” (Fil 3,12-14)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. mai 2011 da Fil 3,12–14 var dagens bibeltekst

ALT AV NÅDE: Hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk hjelper oss ved at vi formes utenfra og innover. En dag - en vakker, nådefull dag - skal jeg brodere et sånt bilde.

LES OGSÅ:

04 oktober 2013

Pave Frans' preken om St. Frans av Assisi


KRUSIFIKSET I SAN DAMIANO: "Where did Francis’s journey to Christ begin? It began with the gaze of the crucified Jesus. With letting Jesus look at us at the very moment that he gives his life for us and draws us to himself. Francis experienced this in a special way in the Church of San Damiano, as he prayed before the cross" (Pave Frans i dagens preken)

 

I dag er det festdagen for en av Kirkens aller største helgener: Den hellige Frans av Assisi. Pave Frans samlet tusener til messe i Assisi i dag. Prekenen kan du lese her.


Selve biografien til den hellige Frans av Assisi (1182-1226) kan du lese mange steder, for eksempel her på katolsk.no.

Fransiskansk fred vs. panteistisk harmoni

I dag hadde jeg bare lyst til å dele med deg Pave Frans' preken som han holdt i Assisi i dag, på festen for Frans av Assisi. Det er ikke alle som føler de har tid til å lese en hel preken, men sørg for at du iallfall får med deg dette sitatet fra prekenen:
"Franciscan peace is not something saccharine. Hardly! That is not the real Saint Francis! Nor is it a kind of pantheistic harmony with forces of the cosmos…That is not Franciscan either; it is a notion some people have invented! The peace of Saint Francis is the peace of Christ, and it is found by those who “take up” their “yoke," namely, Christ’s commandment: Love one another as I have loved you (John 13:34; 15:12.) This yoke cannot be borne with arrogance, presumption or pride, but only with meekness and humbleness of heart."
(Liten ordforklaring: "Saccharine" heter sakkarin på norsk og er et kunstig søtningsstoff av samme type som aspartam, sukralose, acesulfam etc)

Selve prekenen

Og nå; hele prekenen, hentet fra Vatikanets hjemmeside.
(Uthevinger i kursiv er fra originalmanuset. Uthevinger i fet skrift er mine egne.) 

“I give you thanks, Father, Lord of heaven and earth, for you have hidden these things from the wise and understanding, and revealed them to babes” (Mt 11:25).

Peace and all good to each and every one of you! With this Franciscan greeting I thank you for being here, in this Square so full of history and faith, to pray together.

Today, I too have come, like countless other pilgrims, to give thanks to the Father for all that he wished to reveal to one of the “little ones” mentioned in today’s Gospel: Francis, the son of a wealthy merchant of Assisi. His encounter with Jesus led him to strip himself of an easy and carefree life in order to espouse “Lady Poverty” and to live as a true son of our heavenly Father. This decision of Saint Francis was a radical way of imitating Christ: he clothed himself anew, putting on Christ, who, though he was rich, became poor in order to make us rich by his poverty (cf. 2 Cor 8:9). In all of Francis’ life, love for the poor and the imitation of Christ in his poverty were inseparably united, like the two sides of the same coin.

What does Saint Francis’s witness tell us today? What does he have to say to us, not merely with words – that is easy enough – but by his life? 


1. The first thing he tells us is this: that being a Christian means having a living relationship with the person of Jesus; it means putting on Christ, being conformed to him.

Where did Francis’s journey to Christ begin? It began with the gaze of the crucified Jesus. With letting Jesus look at us at the very moment that he gives his life for us and draws us to himself. Francis experienced this in a special way in the Church of San Damiano, as he prayed before the cross which I too will have an opportunity to venerate. On that cross, Jesus is depicted not as dead, but alive! Blood is flowing from his wounded hands, feet and side, but that blood speaks of life. Jesus’ eyes are not closed but open, wide open: he looks at us in a way that touches our hearts. The cross does not speak to us about defeat and failure; paradoxically, it speaks to us about a death which is life, a death which gives life, for it speaks to us of love, the love of God incarnate, a love which does not die, but triumphs over evil and death. When we let the crucified Jesus gaze upon us, we are re-created, we become “a new creation”. Everything else starts with this: the experience of transforming grace, the experience of being loved for no merits of our own, in spite of our being sinners. That is why Saint Francis could say with Saint Paul: “Far be it for me to glory except in the cross of our Lord Jesus Christ” (Gal 6:14).

We turn to you, Francis, and we ask you: Teach us to remain before the cross, to let the crucified Christ gaze upon us, to let ourselves be forgiven, and recreated by his love. 

2. In today’s Gospel we heard these words: “Come to me, all who labour and are heavy laden, and I will give you rest. Take my yoke upon you and learn from me, for I am gentle and lowly in heart” (Mt 11:28-29).

This is the second witness that Francis gives us: that everyone who follows Christ receives true peace, the peace that Christ alone can give, a peace which the world cannot give. Many people, when they think of Saint Francis, think of peace; very few people however go deeper. What is the peace which Francis received, experienced and lived, and which he passes on to us? It is the peace of Christ, which is born of the greatest love of all, the love of the cross. It is the peace which the Risen Jesus gave to his disciples when he stood in their midst (cf. Jn 20:19-20).

Franciscan peace is not something saccharine. Hardly! That is not the real Saint Francis! Nor is it a kind of pantheistic harmony with forces of the cosmos… That is not Franciscan either! It is not Franciscan, but a notion that some people have invented! The peace of Saint Francis is the peace of Christ, and it is found by those who “take up” their “yoke”, namely, Christ’s commandment: Love one another as I have loved you (cf. Jn 13:34; 15:12). This yoke cannot be borne with arrogance, presumption or pride, but only with meekness and humbleness of heart.

We turn to you, Francis, and we ask you: Teach us to be “instruments of peace”, of that peace which has its source in God, the peace which Jesus has brought us. 

3. Francis began the Canticle of the Creatures with these words: “Praised may you be, Most High, All-powerful God, good Lord… by all your creatures (FF, 1820). Love for all creation, for its harmony.

Saint Francis of Assisi bears witness to the need to respect all that God has created and as he created it, without manipulating and destroying creation; rather to help it grow, to become more beautiful and more like what God created it to be. And above all, Saint Francis witnesses to respect for everyone, he testifies that each of us is called to protect our neighbour, that the human person is at the centre of creation, at the place where God – our creator – willed that we should be. Not at the mercy of the idols we have created! 

Harmony and peace! Francis was a man of harmony and peace. From this City of Peace, I repeat with all the strength and the meekness of love: Let us respect creation, let us not be instruments of destruction! Let us respect each human being. May there be an end to armed conflicts which cover the earth with blood; may the clash of arms be silenced; and everywhere may hatred yield to love, injury to pardon, and discord to unity. Let us listen to the cry of all those who are weeping, who are suffering and who are dying because of violence, terrorism or war, in the Holy Land, so dear to Saint Francis, in Syria, throughout the Middle East and everywhere in the world. 

We turn to you, Francis, and we ask you: Obtain for us God’s gift of harmony, peace and respect for creation!

Finally, I cannot forget the fact that today Italy celebrates Saint Francis as her patron saint. I greet all the Italian people, represented by the Head of Government, who is present among us. The traditional offering of oil for the votive lamp, which this year is given by the Region of Umbria, is an expression of this. Let us pray for Italy, that everyone will always work for the common good, and look more to what unites us, rather than what divides us.

I make my own the prayer of Saint Francis for Assisi, for Italy and for the world: “I pray to you, Lord Jesus Christ, Father of mercies: Do not look upon our ingratitude, but always keep in mind the surpassing goodness which you have shown to this City. Grant that it may always be the home of men and women who know you in truth and who glorify your most holy and glorious name, now and for all ages. Amen.” (The Mirror of Perfection, 124: FF, 1824).