Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Den Hellige Ånd. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Den Hellige Ånd. Vis alle innlegg

14 oktober 2017

Ettertanke | Din mormors tro

BORDBØNN HOS MORMOR: Rett før "O du som metter liten fugl" og mormors deilige Hardanger-betasuppe 17. mai 1984. Jeg er nr. to fra venstre.
Foto: Hermund Aadland

Det finnes flere interessante teorier om hvorfor sekulariseringen er så sterk i mange vestlige land. Rikdom er én av dem, sosial trygghet en annen. Hva skal man vel med Gud når man har Mammon og Staten?


En tredje faktor det kunne være interessant å se nærmere på, er korrelasjonen mellom sekulariseringen og «hvor mye tid barna tilbringer med familien sin»-faktoren. Jeg tror nemlig det er noe der. Oddsene for at en fulltidsmor greier å gi troen videre til barna sine må være betraktelig bedre enn for alle oss gjennomsnittlige deltidsmødre som så vidt ser barna våre i noen slitne kveldstimer.

Men ikke gi opp! Det finnes mange gode valg du kan gjøre, nesten uansett hvor trøtt du er.
Her er noen av dem: Kristen barnehage. Kristen skole. Søndagsskole. Gå i kirken sammen. Be sammen. Bordbønn. Kveldsbønn. Bli med på leirer. Lære bort (eller lytte til) kristne sanger på vei til og fra barnehagen/skolen. Snakke om troen når muligheten dukker naturlig opp. Felles samlingsstund om kvelden. Fylle på med kristne DVD-er i hyllen. Lese fra barnebibelen/Bibelen og andre kristne bøker om kvelden. Markere dåpsdagene og de kristne høytidene i hjemmet. Delta i menighetens trosopplæring, kor og annet barnearbeid.

Jeg får ikke til alt det der. Ikke hele tiden. Men tenk etter: Det er faktisk mye du kan få til av og til. Så ikke gi opp! «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1,7)

Hvem vet, én dag er det plutselig dine barn som kjenner seg igjen i brevet til Timoteus, når Paulus skriver om «din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (2. Tim 1,5).

Heia alle mødre, mormorer og farmorer, pappaer og bestefedre der ute! Ikke tenk for lavt om dere selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. februar 2014, da 2 Tim 1,1-7 var dagens bibeltekst. Første gang publisert her på bloggen 21. februar 2014.

JULEFEIRING HOS MORMOR OG BESTEN: Ragnhild (1 år) på mormor Ragnhilds fang, julaften 1977.
Foto: Hermund Aadland

19 september 2017

Ettertanke | Test deg selv med Jesus

På fruktene skal treet kjennes. Hva smaker det av deg? Hvem er du? Ta en test! Du har kanskje gjort det på internett allerede?


«Test deg selv» (i ulike varianter) er en populær aktivitet på nettet. Dagens bibeltekst fungerer godt som en slik test.

Helt siden vi mistet oss selv i Edens hage, har mennesket vært på konstant jakt etter å finne seg selv; det sanne svaret på hvem det er. Hvem er jeg? Egentlig?

Hvis du skal se deg selv godt, trenger du et godt speil. 

Bibelen er et sånt sannhetsspeil, og dagens bibelord er en te(k)st til å speile seg i. Les den med interesse: Hva kan jeg kjenne meg igjen i fra den dårlige listen? (Den jeg ikke har lyst til å finne meg selv igjen i.) Og hva kan jeg kjenne meg igjen i fra den gode listen? (Den jeg håper å finne meg selv igjen i.) 

Begge listene er nyttige. Den lyse listen løfter meg mot det gode. Den mørke listen avslører om det er noe frukt i meg som trenger å bli renset.

Alle som har prøvd å ta med frukt på tur i sommer vet hvor lett de blir dårlige. Ett fall er nok til at den delen av frukten begynner å råtne. Løsningen er ikke å kaste hele frukten, men å skjære bort det råtne før det sprer seg.

Ordet synd kommer av «å gå i sund», å gå i stykker. Synd får alltid noe til å gå i stykker i deg, til å råtne. Løsningen er å gå til Han som elsker deg. Gå til Legen. Gå til Jesus, blottlegg alt for ham, la ham skjære bort det ødelagte og la ham helbrede deg. Deretter begynner du på nytt – frisk og fri.

Vi lever i en fallen verden. Vi selv er også preget av syndefallet, «så dere ikke kan gjøre det dere vil», skriver Paulus (Gal 5,17). 
Sånn er det. 
Du kommer til å gjøre ting du ikke egentlig vil. 
Da er løsningen å gå til Jesus. Alltid dette: Å gå til Jesus. Det er løsningen på alt. Forén deg med Jesus.

Hvordan bærer man god frukt? Ikke ved å fokusere veldig hardt på frukten og på deg selv, men ved å fokusere på å bli i treet. 

Jesus er treet, vi er grenene. «Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt», sier Jesus (Joh 15,5). 

Hvilken frukt? «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse». (Gal 5,22-23)

Vil du ha de fruktene? Kom deg ut av skyggene. Lev i lyset. «Lev et liv i Ånden!» (Gal 5,16). Det er i lyset du ser best. Og det er i lyset du virkelig kan være deg selv. Helt deg selv. Fri. Sett. Og elsket. Elsket som den du er. Det er i lyset du finner svaret du hele tiden søker etter, svaret på hvem du egentlig er: 

Du er den høyt elskede.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. juli 2017 da Gal 5,16-26 var dagens bibeltekst


Les også:


Dette er svaret på hvem du er, i følge Guds Ord.
Du er Den høyt elskede.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

24 april 2017

Ettertanke | Kraft fra det høye

Legg merke til duen!
Foto: David Seibold/Flickr Creative Commons

Har du gått forbi en trafostasjon noen gang? 


Du vet, der høyspentmastene kommer ned fra høyfjellet og møter sivilisasjonen; der er det en transformatorstasjon der den elektriske spenningen overføres til et nytt spenningsnivå, et nivå som kraftnettet i byen kan tåle. 

Hele trafostasjonen står der og bare dirrer og durer. Det døgnkontinuerlige bzzz-et er så sterkt at du føler det i hver celle i kroppen.

Jeg tror det var omtrent slik disiplene hadde det i de dagene de måtte vente på pinsen. De tolv apostlene hadde møtt Jesus etter at han hadde overvunnet døden. De hadde verdens beste budskap som skulle ut. Ut og forvandle verden. Også måtte de bli i byen og bare vente. Og vente. Og vente. Vente på Guds timing. Vente på kraften fra det høye. Vente på at de siste ordene fra Jesus skulle bli virkelighet: «Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk 24,49)

Det er 50 dager fra Jesu oppstandelse og til pinsedag. Jeg ser for meg disiplene under oppladningen. Hører lyden av transformasjonen. Bzzz.

Til slutt hadde de tolv mottatt så mye kraft fra det høye at ingenting kunne stoppe dem. De ble fylt av Den Hellige Ånd som slo ut som ild over hodene deres pinsedag. «Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset der de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apg 2,2-4)

I dag vil jeg stille meg til lading i kraftfeltet fra det høye. Vente sammen med disiplene. Glede meg over påskedagen som ligger bak og pinsedagen som ligger foran. Bli en liten trafostasjon som mottar kraft fra det høye og sender den videre. Jeg vil be med Kirkens pinsenovene: 
«Kom, Hellige Ånd,
fyll dine troendes hjerter
og tenn i dem din kjærlighets ild. 
Send ut din Ånd og alt blir omskapt.
Herre, la din Ånd komme med kraft
og utøse sine gaver over oss.»
Bzzz.

Første gang publisert i Vårt Land 24. april 2017 da Luk 24,44-49 var dagens bibeltekst

Les også:

  • Ettertanke | Kom, Hellige Ånd - «Guds hellige, varsomme Ånd går bare inn der han blir invitert. Han er ikke en kraft som besetter deg og kontrollerer deg som et viljeløst redskap. Den Hellige Ånd bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den.»
  • Ettertanke | Den Hellige Ånds fiolin - «Å være Guds fiolin er noe helt annet enn å spille fiolin for Gud,» sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen.
FRIHET: Den Hellige Ånd bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den. Les hele ettertanken "Kom, Hellige Ånd" her.
Foto: izarbeltza/Flickr Creative Commons


11 januar 2017

Paven: Sett Jesus i sentrum av ditt liv

Foto: News.va

"Det kristne livet er enkelt; en kristen trenger ikke å gjøre merkelige eller vanskelige ting. En kristen trenger bare å sette Jesus i sentrum for sine daglige valg," sa pave Frans i sin preken mandag.


I jakten på manuset til pave Frans' preken under julenattens midnattsmesse (som forhåpentligvis kommer som en ny bloggpost her om ikke så lenge) kom jeg over denne nyhetssaken fra News.va med en oppsummering av pavens preken under en messe han holdt mandag.

I prekenen kom pave Frans med tre oppfordringer:

1. Bli kjent med Jesus. Gjennom bønn, gjennom å lese Evangeliet hver dag, gjennom Den Hellige Ånd.

2. Tilbe Jesus. Lovpris Gud. Be "Ære være"-bønnen i tilbedelse. Det er en måte å be "'du er den eneste, du er begynnelsen og enden, og jeg vil være sammen med deg hele mitt liv, i all evighet", sa Pave Frans.

3. Følg Jesus. Sett ham i sentrum av ditt liv. "Kristent liv er enkelt, men vi trenger Den Hellige Ånds nåde for å vekke opp ønsket/begjæret/lengselen (the desire) etter å kjenne Jesus, tilbe ham og følge ham. Derfor spurte vi i kollektbønnen Herren om hva vi er kalt til, og vi ba om styrken til å gjøre det."

Pavens preken

Her har du et lengre, engelsk sammendrag av pavens preken fra News.va:

Christian life is simple; a Christian does not need to do strange or difficult things, but put Jesus at the center of his or her daily choices.

This was the message at the heart of Pope Francis’ homily on Monday during morning Mass.We must ask ourselves the question: “is Jesus Christ at the center of my life? And what is my relationship with Jesus Christ?"

Thus, the Pope continued, we have three tasks because "to be able to put Jesus at the center we must make sure that we know Him and that we are able to recognize Him.

“In His time many did not recognize him: the doctors of the law, the chief priests, the scribes, the Sadducees and the Pharisees. Indeed, they persecuted Him and they killed Him. We too must ask ourselves: ‘Am I interested in getting to know Jesus? Or am I perhaps more interested in watching soap operas, in gossiping, in pursuing an ambition or talking about the lives of others?’” he said.

To get to know Jesus, the Pope explained, there is prayer, there is the Holy Spirit, “there is also the Gospel, which we should carry with us and read a passage every day. It’s the only way to get to know Jesus. And then the Holy Spirit does the work afterwards. He who makes the seed sprout and grow is the Holy Spirit”.

The second task, Francis continued, is to worship Jesus: “not just asking things of Him and thanking Him”, but praying silently in adoration, and removing from our hearts other things we adore and that capture our interest. “All the rest, he said, is of use only if I am capable of worshiping God alone”.

And the Pope invited the faithful to pray the ‘Glory Be’: “Glory be to the Father, and to the Son, and to the Holy Spirit”. ["Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen."]

Pointing out that too often we recite it like parrots, he said: “this prayer is adoration!” It is a way of worshiping the Father, the Son and the Holy Spirit. A little prayer, in silence, before the greatness of God is a way to worship Jesus and say: 'You are the only one, you are the beginning and the end, and I want to stay with you throughout my life, throughout eternity. It is a way to chase away the things that prevent me from worshiping Jesus.”

The third task, the Pope said, is to follow Jesus, as illustrated in today's Gospel in which the Lord calls his first disciples. It means putting Jesus at the center of our lives:

“Christian life is simple, but we need the grace of the Holy Spirit to awaken the desire to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him. That’s why, during the Collect we asked the Lord what we are called to do and we asked Him for the strength to do it” he said.

Christians, Pope Francis concluded, do not need to do strange, difficult or superfluous things, so let us ask the Lord for the grace to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him."

20 oktober 2016

Bli med på Angelus-bønnen

Herrens bebudelse malt av Fra Angelico (ca. 1430).
Den nye Eva svarer JA til Guds vilje der den første Eva (til venstre) svarte sitt store NEI.

I nesten 2000 år har Marias store JA gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd. 


Angelus er en katolsk bønn som heter nettopp det fordi det første ordet i bønnen er Angelus. "Angelus Dei" betyr Herrens engel: "Herrens engel brakte Maria det glade budskap, og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd." Se mer her på katolsk.no.

Tre ganger tre slag

Fortsatt kimer Angelus-klokkene her i Oslo, morgen, middag (klokken tolv) og kveld. Først er det tre ganger tre slag - 3x3 slag som du fortsatt gjenfinner på slutten av Den norske kirkes gudstjenester. Deretter er det kiming.

I det første slaget sier engelen: ”Vil du?” På det andre slaget svarer Maria ja. På det tredje slaget blir Kristus unnfanget. Gud blir menneske! Klokkene jubler mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:

”Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.”



Lytt til Angelus-bønnen her:






Her er teksten til hele Angelus-bønnen på norsk:

Herrens engel (Angelusbønnen)

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd. (Luk 1,35)

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. (Luk 1,28) 
Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus * (Luk 1,42) 
Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)
be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16) Amen.

Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord. (Luk 1,38)
Hill deg, Maria...

Og Ordet ble kjød. Og tok bolig iblant oss. (Joh 1,14)
Hill deg, Maria...

Be for oss, Guds hellige mor. At vi må bli verdige til Kristi løfter. (2. Tess 1,11)

La oss be: Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.
Ved nevnelsen av Jesu navn, bøyer man seg for Kristus Kongen, markert med *


Angelus på latin


V. Angelus Domini nuntiavit Mariae.
R. Et concepit de Spiritu Sancto.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ecce ancilla Domini,
R. Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Et Verbum caro factum est,
R. Et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus.* Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ora pro nobis, sancta Dei Genetrix,
R. Ut digni efficiamur promissionibus Christi.

Oremus. Gratiam tuam, quaesumus, Domine, mentibus nostris infunde; ut qui, Angelo nuntiante, Christi Filii tui incarnationem cognovimus, per passionem eius et crucem ad resurrectionis gloriam perducamur. Per eumdem Christum Dominum nostrum. R. Amen.

Les også:

03 mars 2015

Ettertanke: Å drikke Jesus

DRIKK HAM: Jesus ber oss aldri om å gjøre det umenneskelige, bare det ytterst menneskelige: Som å drikke og spise. Som å være. Å forbli. «Bli i meg». Så bli!
Foto: Jeremy Wilburn/Flickr Creative Commons

Jeg pleide å bli ganske stresset av dagens bibeltekst. 


Neida, jeg hadde ikke noe problem med at Jesus er et vintre og at vi er greinene, men jeg ble lettere urolig av at hans Far vinbonden tar bort «hver grein som ikke bærer frukt».

Akkurat det der verset kjente jeg at skapte mer frykt enn frukt.

Men så tenkte jeg etter: Hvordan er det en grein bærer frukt? Er det ved å stresse og arbeide veldig hardt? Nei. Er det ved å fokusere intenst på frukten og virkelig forstå at en fruktgrein burde bære frukt? Nei.

En grein bærer frukt ved å bli i treet.
«Bli i meg,» sier Jesus. En uhyre enkel oppgave. En oppgave som er så enkel at til og med en grein kan få den til. «Bli i meg, så blir jeg i dere.» (Joh 15,4). Så fysisk henger det simpelthen sammen for en grein og et tre.

Derfor, når jeg nå hører dagens bibeltekst, hører jeg Jesus si dette: «Ja, du skal bære frukt. Åndens frukt: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet. Men du får alt du trenger fra meg. Bare drikk sevjen som kommer fra meg. Bare bli i meg. Jeg er der. I deg. Og du er i meg. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Vintreet henger uløselig sammen med vinen. Jesus selv sier at «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Joh 6,56).

Eukaristien – nattverdens sakrament – er selve pulsslaget i kristenlivet. Når vi spiser Jesu kropp og drikker hans blod, tar vi imot Jesus selv, han som er fullt og helt til stede i brødet og vinen. 
«Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» (Joh 15,5)
Uten Gud er det umulig. Med Gud er alt mulig. Og alt det Gud befaler, gjør Han mulig ved nåden. Han ber oss aldri om å gjøre det umenneskelige, bare det ytterst menneskelige: Som å drikke og spise. Som å være. Å forbli. «Bli i meg». Så bli!

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 15. desember 2014, da Joh 15,1-5 var dagens bibeltekst 

09 mai 2014

Ettertanke: Kom, Hellige Ånd

FRIHET: Den Hellige Ånd bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den.
Foto: izarbeltza/Flickr Creative Commons

I tenårene var jeg rimelig engstelig for Den Hellige Ånd, for hva kunne vel ikke skje hvis jeg gav ham lov til å gjøre hva som helst med meg? Da ville jeg jo på en måte bli ”besatt”? Tenk hvis jeg plutselig begynte å snakke i tunger på bussen? Skrekk og gru.


Heldigvis forstod jeg mer etterhvert.
For hva er det egentlig Den Hellige Skrift sier om Ånden? Jo, at ”Hvor Herrens Ånd er, der er frihet” (2. Kor 3,17). Guds hellige, varsomme Ånd går bare inn der han blir invitert. Han er ikke en kraft som besetter deg og kontrollerer deg som et viljeløst redskap.

Ånden bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den.


I snart 2000 år har Den Hellige Ånd gitt oss alle de nådegavene som har bygget opp Kirken. Selv om nådegavene er mange og forskjellige, forener de Guds barn til ett, fordi «alt dette gjør den ene og samme Ånd » (1. Kor 12,11).

Her er tre ting som er viktig å si om nådegavene:
  1. Egentlig er de Guds. Du selv er bare satt til å forvalte dem. Så: Ta imot dem og bruk dem, til Guds rikes beste. 
  2. De er gaver gitt av nåde, ikke etter fortjeneste. Vær takknemlig for dem, ikke stolt. 
  3. Bibelen sier at vi skal “strebe etter nådegavene”. Med andre ord: Ikke vær redd for verken Den Hellige Ånd eller gavene hans. Be ham om å fylle deg. Gi ham lov til å gi deg alt det han han vil gi deg.

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag,
særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. Bli med og be med Kirkens bønn i dag:
“Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.” Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19.08.2011, da 1 Kor 12,4–11 var dagens bibeltekst


DUEN: Rett over pavens lærestol i Peterskirken, er det et stort glassmaleri av Den Hellige Ånd, avbildet som en due.
Foto: Seejo Sebastine/Flickr Creative Commons

Hvorfor avbildes Den Hellige Ånd som en due?


Den Hellige Ånd avbildes som en due i kirkekunsten på grunn av det som skjedde da Jesus ble døpt av døperen Johannes i Jordan-elven. Da åpenbarte både Faderen, Sønnen og Ånden seg sammen på denne måten:
"Hele folket lot seg nå døpe, og Jesus ble også døpt. Mens han sto og ba, åpnet himmelen seg, Den hellige ånd kom ned over ham i skikkelse av en due, og en røst lød fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Luk 3,21-22)

10 februar 2014

Ettertanke: Levende steiner på klosterøya

SELJA: "I dag (og alle dager) ber jeg om at benediktinerne skal vende tilbake til Norge. Jeg ber om at Den hellige ånd igjen skal bygge med levende steiner på Selja og gi oss et kloster – et kraftfullt og levende senter for kristent liv og kristen tro i vår tid. Blir du med og ber?" Foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse


I dag er det minnedagen for den hellige Scholastica (480-543) som var nonne og søsteren til den hellige Benedikt, klosterbevegelsens far i Europa. 


PILEGRIMSVEIEN: Den gamle pilegrimsveien over Selja.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Benediktinerklostrene ble kristendommens brohode i Europa nord for Alpene. Til Norden kom de på 1000-tallet og var først misjonærer.

Ute på Norges ytterste vestkyst,
på den hellige øya Selja ved Stadt, finner du både Norges eldste pilegrimsmål og ruinene etter et av landets første benediktinerkloster. Her ute er det nesten som om steinene lever. De dirrer av historie og levd liv – levd pilegrimsliv, kirkeliv og klosterliv.

I over 400 år var klosteret på Selja aktivt, helt til reformasjonen i 1537. Hit kom folk for å finne sann kristentro, for den slags finner du mye av i klostrene; i kristne fellesskap som bobler av bønn, Bibel-meditasjon, tilbedelse, messefeiring, forkynnelse, åndelig fordypning og åndelig veiledning.

Klostrenes oppgave er å bygge en kirke av levende steiner, der Jesus selv er hjørnesteinen (Apg 4,11). Dette gjør klostrene gjennom bønn, forvaltning av sakramentene og ved at de forkynner evangeliet som et vitnesbyrd om en levende Kristus. «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4,12)

Biskop Bernt Eidsvig sier: «Apostlene, som så Kirken i sin fullkomne og opprinnelige skjønnhet pinsedag, opplevde aldri å se en kirkebygning – de kom først lenge efter deres martyrdød. Det de så, var Kirken i de mennesker som tok imot Den hellige ånd og ble Den hellige ånds tempel. La oss se med dem.»

I dag (og alle dager) ber jeg om at benediktinerne skal vende tilbake til Norge. Jeg ber om at Den hellige ånd igjen skal bygge med levende steiner på Selja og gi oss et kloster – et kraftfullt og levende senter for kristent liv og kristen tro i vår tid. Blir du med og ber?


Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 10. februar 2014, da Apg 4,8-12 var dagens bibeltekst 

LES MER:

  • Her kan du lese mer om Selja og se flere bilder fra Selja (nederst i artikkelen er det lenker til mange andre av bloggens Selja-artikler)
  • Du får opp samtlige artikler tagget med Selja ved å klikke her.
  • NRK P1 intervjuet meg nylig om klosterprosjektet. Det innslaget kan du lytte til her i P1s radioprogram Mellom himmel og jord
  • Også NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet meg nylig om klosterprosjektet, ute på Selja. Den reportasjen kan du lytte til her.
  • NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet også den lutherske biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, der han erklærer at han at "både håper og ber om at dette må lykkes" og at han har troen på at klosteret kommer. Intervjuet med biskop Nordhaug kan du lytte til her.
  • NRK1 Vestlandsrevyen hadde også nylig et tv-innslag om klosterprosjektet på Selja. Det kan du se her. Først er det en liten reportasje ute fra Selja, deretter intervjues biskop Halvor Nordhaug i tv-studio.
  • Fly til den hellige øya Selja mens Nidarosdomens guttekor synger "Ave Maris Stella" for deg: "Ave Maris Stella over Selja"

19 juni 2013

Ettertanke | Den Hellige Ånds fiolin

FIOLINEN: «Å være Guds fiolin er noe helt annet enn å spille fiolin for Gud,» sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen.
Foto: Maestro Liutaio a Cremona Valerio Ferron/Flickr Creative Commons


«Når er vi lykkeligst? Når vi gjør det vi er skapt for,» sa erkebiskop Fulton Sheen. 


Og hva er det vi er skapt for? Det varierer – men generelt er vi skapt for å være fioliner. (Jeg skal komme tilbake til det.)

9. juni var det minnedagen for den hellige Efraim Syreren (306-373 e.Kr.) som bærer tittelen kirkelærer. Gjennom hele Den katolske kirkes nesten 2000 år lange historie er det kun 35 personer som er æret med den tittelen. Hvordan oppnådde Efraim det? Vel, det var nok ikke han som oppnådde det, det var Den Hellige Ånd.

MINNEDAG: Den hellige
Efraim Syreren (306-373 e.Kr.)
St. Efraim skrev mengder av bibelkommentarer og prekener, og ryet hans bredte seg til den gresktalende verden allerede mens han levde. Kirkefaderen St. Gregor av Nyssa kalte ham for «et lys for hele den kristne verden». 

St. Efraim var uredd og gikk heftig ut mot de populære arianske vranglærerne. Biskoper søkte råd hos ham og store skarer av teologistudenter samlet seg om ham. Ikke minst var St. Efraim en stor poet og musiker, og vi har bevart flere hundre av hymnene hans (helt siden 300-tallet!). Den hellige Efraim er viden kjent under tilnavnet «Den Hellige Ånds harpe».

St. Efraim var et menneske som Gud fikk spille på. «Å være Guds fiolin er noe helt annet enn å spille fiolin for Gud,» sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen.

I dag og alle dager vil jeg være Den Hellige Ånds fiolin. Jeg har naturligvis innsett at det er et komplett umulig livsprosjekt. Men som engelen sa til Maria: «Ingen ting er umulig for Gud» (Luk 1,37).

Det er bare å la seg falle uti det. I tillit. Dag etter dag. Og stadig vekk er det noen der som tar meg imot.


LA OSS BE

Herre, fylt av Den Hellige Ånd priste den salige diakon Efraim dine mysterier med jubel og lovsang. 
Fyll også våre hjerter med din Ånd, og gi oss styrke til å tjene deg alene. 
(Kirkebønnen på minnedagen for den hellige Efraim) 
Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. juni 2012 da Sal 66,1-6 var dagens bibeltekst:

"Rop med jubel for Gud, hele jorden! Spill og syng til ære for hans navn, gi ham pris og ære!" (Sal 66,1-2)

25 januar 2013

Intervju om min konversjon

GALLERIUTSIKT: Slik ser St. Paul kirke ut fra galleriet. Og her er Tarjei Giljes bildetekst til det nedenforstående intervjuet: "Fra galleriet i St. Paul observerte Aadland Høen messene før hun selv var klar for å ta del i dem. Hun mener protestantisk frykt for det katolske har tatt bort mange av de sanselige inntrykkene som preger messene i St. Paul. – Det var vel Mozart som sa at protestantismen er en religion for hodet."

 

På denne dagen for fem år siden, på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse, gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært uendelig takknemlig for hver eneste dag siden. O lykke!


I dag har jeg begynt på et "Derfor konverterte jeg"-blogginnlegg, som kommer til å bli det lengste innlegget på bloggen her noen sinne. Det er imidlertid ikke ferdig på noen dager ennå.

I mellomtiden kan dere lese intervjuet med meg som stod på trykk i Dagen 6. desember 2008, altså litt under ett år etter at jeg konverterte.

  • Ang. Luther: Jeg blitt usikker på om det egentlig er slik som jeg sier i intervjuet at "Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange." Paven gjorde helt klart en alt for dårlig jobb, men tatt i betraktning de katastrofale resultatene av Luthers arbeid (Kirkens dype splittelse) er jeg usikker på om inspirasjonen hans virkelig kom fra Gud. Mon det egentlig var slik at "Gud kalte Luther, men Luther og paven rotet det til"? Jeg vet ikke. Jeg er sikker på at Gud ville ha en skikkelig opprydning og reform i Kirken, men jeg er blitt mer skeptisk til Luthers rolle oppi det hele.
  • Ang. formuleringen "Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker" så er den litt for kort og ubeskyttet. Det er jo ikke slik at det bare finnes to typer kristne, at enten er de konservative eller så er de liberale. Vi snakker om retninger av bevegelse her, og om grader. Mange er "liberale" på noen (få/flere) felt og "konservative" på resten. Uansett tilhører "liberale og konservative katolikker" samme kirke, og vi er ett gjennom eukaristien/nattverden - det er en virkelig, sakramental enhet som jeg altså ikke deler med protestanter. For øvrig føler jeg like mye enhet med konservative protestanter som før.
  • Maria har falt på plass. Gud skje lov!
  • Men for å oppsummere: I det store og det hele kan jeg stå for dette intervjuet fortsatt, og det er iallfall representativt for hvor jeg var i desember 2008.

Forelskelse versus kjærlighet

Alle ferske katolske konvertitter er nyforelskede, noe jeg også var den gang dette intervjuet ble laget. Nå er det imidlertid gått fem år, så heretter er det ingen som kan beskylde meg for noe annet enn dyp og ekte kjærlighet, hurra!


Intervjuet er skrevet av Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, og publiseres her på bloggen med hans tillatelse.


Tro mot troen

 

– Jeg fryder meg over at barna våre får vokse opp i en kirke som står på fast grunn, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. I januar ble hun tatt opp i Den katolske kirke, mandag begynner hun som kateket i St. Paul menighet i Bergen.


– Ja, jeg er forelsket, utbrøt Ragnhild Helena Aadland Høen på en samling i regi av Kirkelig Fornyelse i vår. Og det var ikke mannen hun snakket om, men kirken. Både i tiden før og etter konversjonen 25. januar hadde den dype gleden over å bli innlemmet i Den katolske kirke overgått bekymringen over Den norske kirkes utvikling. Den 32 år gamle tobarnsmoren er utdannet journalist og har skrevet i både Dagen, Vårt Land og Credo. Hun er full av lovord om oppveksten i Rossabø menighet hjemme i Haugesund, hun skryter av Laget, og hun takker Gud for bibelskoleåret i Staffeldtsgate og tiden i Storsalen.

– For ti år siden hadde jeg en kamerat som konverterte. Jeg hadde null forståelse for valget hans og gav ham inn, blant annet på grunn av læren om Maria, forteller Aadland Høen.

Vi sitter på galleriet bak i St. Paul kirke i Bergen, hvor hun i begynnelsen satt og observerte messene. Hvordan kunne hun bli katolikk?

Barnebarns barn

I 1998, det samme året som hun refset den konverterende kameraten, var Aadland Høen på interrail. Der møtte hun Den katolske kirke, «og ikke bare en luthersk propagandaversjon av den».

– Etter å ha besøkt både Notre Dame i Paris og Peterskirken i Roma gikk det opp for meg at disse folkene er jo genuint kristne! Den Hellige Ånd er her! Det var en sterk bønnestemning i Notre Dame, og jeg møtte en ekte og levende menighet som var opptatt av å nå ut med evangeliet.

Like etter leste hun Peter Halldorfs «Jomfrumark» og merket fort at den rørte ved dype strenger. Likevel trivdes hun godt i hjemmemenigheten, selv om hun syntes Den norske kirke var i ferd med å akseptere «mye rar teologi». Fortvilelsen over den teologiske utviklingen ble forsterket da tre år gamle Sunniva ble født. Foreldrene kom til at det ikke lenger var nok at de trivdes i sin lokale menighet.

– Vi begynte å løfte blikket og se etter en kirke som vil stå på fast grunn også den dagen våre barnebarns barn får bruk for den. Den katolske kirke tar overleveringen av troen på alvor og er trofast mot kirkens Herre.

– Kirken har gått gjennom vanskelige tider før. Hva tenker du om dem som blir værende i Den norske kirke i håp om at utviklingen vil snu?

– Den norske kirke er i teologisk oppløsning, og det er ingen tegn til at ting vil snu. Tvert i mot akselerer utviklingen. Når man gifter seg med folkemeningen i stedet for overleveringen er løpet kjørt. Både lutheranere, metodister og anglikanere sliter for tiden med å holde fast på den troen de har fått overlevert. Det kommer av at Bibelen kan tolkes ulikt, slik de liberale protestantiske teologene ganske riktig påpeker. For å klare å ta vare på troen er vi helt avhengig av den kirkelige overleveringen, tradisjonen. Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble helt alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp dem til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden.

Solid undervisning

Etter at hun begynte i St. Paul har hun én gang kjent seg for sliten til å gå til messe, ellers går hun ikke glipp av en eneste søndag.

– Ikke siden bibelskolen i Staffeldtsgate har jeg fått så solid undervisning. Mannen min og jeg spør hverandre hvem sin tur det er til å bli med barna på søndagsskolen, for vi vil så gjerne ha med oss den gode og klare forkynnelsen. Prekenen er konsentrert og velforberedt, og man merker at Den Hellige Ånd har vært i arbeid. Det er helt herlig å lytte til en teologi som ikke er orientert ut fra følelser eller prestens opplevelser. Her får vi ren forkynnelse av Ordet. Høydepunktet i messen er likevel kommunionen, nattverden, der vi blir ett med Jesus og hverandre.

Ingen utglidning

– Da pave Benedikt ble utnevnt mente en del analytikere at han er en overgangsfigur og at hans etterkommer kan komme til å bevege Den katolske kirke i en annen retning. I så fall blir kanskje konversjonen din delvis verdiløs. Hvordan vurderer du det?

– Det var liberale vestlige analytikere som hevdet det, og de tar like mye feil i den analysen som de ellers gjør. Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker. Gjennom århundrene har Den katolske kirke konsekvent avvist vranglære, og det vil den selvsagt fortsette med. Det var ingen tilfeldighet at Benedikt ble valgt. Den Hellige Ånd vil sørge for at flertallet av kardinalene velger rett også neste gang. Jeg er trygg på at Den katolske kirkes fremtid er i Guds hender.

Vanskelig for foreldrene

En pilegrimstur til Roma i 2004 i regi av Sjømannskirken ble også viktig på veien mot Den katolske kirke. Sjømannsprest Torbjørn Holt påpekte parallellen mellom Den norske kirke og Kardemomme by der det ikke finnes noen annen morallære enn at ”man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil”. Når også troslæren etter hvert smuldret bort, ble det nødvendig for henne å ta steget.

– Hvordan reagerte omgivelsene dine?
– Blant dem i min egen generasjon er det ingen som har reagert negativt. Noen har vurdert å gå i samme retning, andre har det greit der de er. Og mange har sagt «så fint for deg» uten å være så opptatt av hva som er sant. Men i mine foreldres generasjon vet de at noe er sant og noe ikke, og at en teologi som er sann for meg eventuelt også må være sann for dem. Derfor ble dette vanskeligere for dem. Men de er glad for at vi er bevisste kristne, og de ble med i kirken under konversjonen.

Enhet

Aadland Høen snakker varmt om kristen enhet, og sier at det var uaktuelt for henne å gå inn i noe mindre da hun bestemte seg for å forlate Den norske kirke.

– Det å arbeide for kirkens enhet er en guddommelig befaling. Jesus bad inderlig om at vi skal være ett ”for at verden skal tro”. Hvis vi ikke er ett, svikter vi det oppdraget. Man kan si hva man vil om den usynlige enheten i Guds kirke, men det verden ser er oppsmuldring og stadig mer splittelse. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er etter Guds vilje at folket hans i en liten bygd smuldrer opp i løsrevne husmenigheter og sju kirkesamfunn, sier Aadland Høen.

Luthersk og katolsk

– Hvilket forhold har du i dag til Martin Luther?

– Så lenge Den norske kirke var luthersk, var den veldig katolsk. Når den så har gått mer og mer bort fra Luther har den også gått mer og mer bort fra katolsk lære. Luther var mer katolsk enn mange tror, og han skjønte at hvis folk skal være alene med Bibelen, får vi et utall sekter. Det han mente, var at hans kirke, som han slett ikke ville kalle opp etter sitt eget navn, var den sanne katolske kirke. Jeg tror Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange. Luther hadde heller ikke tålmodighet til å vente. Da kirken omsider fikk sin sårt tiltrengte reform, hadde katastrofen allerede skjedd. Ved siden av Det store skismaet som skilte Øst- og Vestkirken i 1054, er reformasjonen kristenhetens største tragedie. Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg, mener hun.

– Hvordan vurderer du Den katolske kirkes oppfatning av seg selv som den ene virkelige kirken i lys av det du har sagt om enhet?

– Det betyr bare at Den katolske kirke er den historiske kirken, den som ble grunnlagt av Jesus. Frem til Det store skismaet var ingen i tvil om hva kirken var, understreker hun.

Messeofferlæren, den katolske læren om nattverden, møter jevnlig protestantisk kritikk for at man angivelig gjentar Jesu offer på korset. Dette mener Aadland Høen er en stor misforståelse.

– Det handler ikke om at Jesu offer skjer på nytt, men at vi går ut av tid og rom og inn i det evige nå, og får del i Jesu offer der, forklarer hun.

Mariologi

– Var det vanskelig for deg å komme til rette med den katolske læren om Maria?
– Det gikk opp et lys for meg den dagen soknepresten kunne fortelle at dogmene om Maria ikke handler om Maria, de handler om Jesus og kirken. Dogmet om at hun er jomfru er for eksempel viktig fordi Jesus var Guds og ikke Josefs biologiske sønn. Og dogmet om at hun er evig jomfru er viktig fordi han var Guds enbårne sønn. Men jeg har faktisk aldri hørt en eneste preken om Maria, forteller Aadland Høen.

– Læren om helgenene handler om at vi er kirke sammen med dem som har gått foran oss. Derfor kan vi be dem om forbønn slik vi også kan be venner om forbønn. Jeg ber bare til Gud og Jesus, understreker hun.

– Når du som protestant ser et menneske som kneler foran Maria, tenker du kanskje at han ber til henne. Men det er ingen som kan be til Maria, man spør henne om forbønn. Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne ære. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke engang kongen eller statsministeren ære, påpeker Aadland Høen.

Da hun ble tatt opp i kirken på Paulus’ festdag i januar hadde hun ikke fått på plass alt i læren om Maria. Hun hadde likevel ikke problemer med å fremsi den obligatoriske bekjennelsen «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner».

– Det er som en vielse, der det viktigste som skjer er at man gjør et livsvarig valg og binder viljen. Jeg vil elske, tro og bekjenne alt det Gud har åpenbart.

Større tro

– Mener du selv at du har gjennomgått en stor teologisk endring?
– Ja og nei. Troen min er den samme, men den har vokst og blitt større. I Moderkirken gjenfinner jeg alt som jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. For å være tro mot troen måtte jeg gå inn i Kirken, sier Ragnhild Helena Aadland Høen.

[Bildetekst til et portrettfoto av meg:] Aadland Høen bekymrer seg ikke over at messen i mindre grad enn norske bedehusmøter er preget av spontanitet.
– Jeg synes det spontane er fryktelig oppskrytt. Mange sier at de ikke har liturgi, men så har de jo det, den er bare mindre gjennomtenkt. I Den katolske kirke har vi mange rom for spontanitet, men messen er ikke først og fremst stedet for det. Vi har både bibelgrupper, bønnegrupper og diskusjonsfora. Presten vår sier forresten at liturgien er der for å beskytte menigheten mot presten, ler hun.

10 januar 2013

Kontemplasjon: Å be er å si "Fader Vår" til Gud


KRISTEN MEDITASJON: Den kristne meditasjonen er det første stadiet i "den indre bønnen”. Denne meditasjonen har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.
"For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver legkarmelitt Anne Samuelsen.
Bildet: Den første bokstaven i Lukas-evangeliet fra
Lindisfarne, ca. år 700 e.Kr.
Foto: Medievalscript.com

Syvende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" er bunnsolide saker. Her gir legkarmelitt Anne Samuelsen deg nok stoff til å grunne på og komme tilbake til i mange dager. Les og bli klok!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ: 

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille 
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n


Å be er å si "Fader Vår" til Gud


"Å be er å si "Fader Vår" til Gud slik som Jesus gjorde og sammen med Jesus. Og vi kan bare gjøre det når vi ærlig forsøker å leve som brødre og søstre.” (Carlos Noyen O.C.D. i forordet til den svenske utgaven av ”Den inre borgen” av Teresa av Avila)


Kjært barn har mange navn, og jeg tror at det kan være viktig med en begrepsavklaring rundt en del ord vi bruker og har brukt når vi snakker om bønnen – fordi gjennom begrepene og forklaringen av disse, vil vi kanskje også kunne finne en vei og noen porter til bønn.


Hinduistisk og buddhistisk meditasjon

Ordene ”meditasjon” og ”kontemplasjon” er begreper som brukes om mange forskjellige mystiske religiøse praksiser; for eksempel hinduistisk mantrameditasjon eller buddhistisk meditasjon, og går vi inn i New Age-relaterte praksiser, finner vi stor variasjon og bredde i bruken av for eksempel begrepet meditasjon. Som søkende og kirkeløs på 1990-tallet, var jeg i kontakt med flere av disse før jeg fant denne fullkomne karmelittiske veien.

Kristen dypmeditasjon

Da br. Wilfrid Stinissen i 1978 skrev sin velsignelse av en bok: ”Kristen dypmedistasjon”, som jeg leste i starten av min omvendelsesprosess, brukte han ordet ”kristen dypmeditasjon” på det som karmelittene i Skandinavia nå betegner som ”indre bønn”. Dette hadde en pedagogisk dimensjon; den å fortelle omverdenen, som på denne tiden hadde oppdaget og omfavnet østlige meditasjonsformer, at den kristne tradisjonen også er bærer av et bønneliv som strekker seg dypt inn i mystikkens kjerne men også for å si: At den kristne meditasjonen er vesensforskjellig fra andre tradisjoner. Den er KRISTEN! Og ikke kun en generisk mystisk praksis!


Den indre bønnens første steg: Tekstmeditasjon - å drøvtygge Guds Ord


Den kristne ”meditasjonen”, som altså er det første stadiet i den ”indre bønnen” har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.

Tekstmeditasjonen dreier seg om å bli kjent med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd gjennom Guds Levende Ord - som blir gjort forståelig og tilgjengelig for oss gjennom Kirkens lære (Katekismen) og Liturgien.

For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Ordet [1], og det er et nødvendig skritt på den ”indre bønnens” vei som altså kan lede til kontemplativ bønn. (Den Ignatianske spiritualiteten har også et sterkt fokus på nettopp tekstmeditasjon.) Vår bønns dybder henger sammen med dypet i vår erkjennelse av oss selv som Kristi brødre og søstre, som del av det ”folk han har gjort til sitt”.

La Gud slippe til i deg

For søkende, slike som meg, som hadde drevet med meditasjonspraksis fra andre tradisjoner, blir det umåtelig viktig at man i omvendelsesprosessen, nettopp gjennom tekstmeditasjon, virkelig tar til seg det KRISTNE i denne praksisen. Gjennom å lytte til Ordet, ta del i Liturgien og bli innkapslet i Kristi kjærlighet. Å gå dypere inn i mystikken uten dette som utgangspunkt, er åndelig risikoadferd! 

Motsvarende må mennesker med dyp forankring i fornuft, kristen moralsk og teologisk kunnskap, utfordres på det å gi slipp på tanken og fornuften, for at Gud kan få plass og virke i den delen av mennesket som ligger utenfor disse konkrete og erfarbare sjelskreftene.

Vi blir med andre ord alltid utfordret nettopp på våre svakheter og mangler, som igjen kan være porter inn til Guds kjærlighet. Det er først når vi erkjenner vår manglende mestring, når vi ikke lenger strekker til, når vi er små og hjelpeløse og kun har én mulighet tilbake: å be Herren om hjelp - at Gud virkelig får slippe til i våre liv.

Saligprisningenes smale vei

Ingen kristen bønn er løsrevet omsorgen for og kjærligheten til sjelene. Altså: Slik som tekstmeditasjon aldri gjøres uten de dype røtter som er Kirkens lære, vil kontemplasjonen aldri kunne være løsrevet Guds Ord, som selvsagt alltid er forankret i vår konkrete virkelighet, som treet med sine dype røtter. Gud ble menneske for å forklare oss dette! Treet strekker grenene mot himmelen som en nødvendig bevegelse, men dette er aldri løsrevet treets formål: Å slippe frukter til jorden.

Jeg illustrerer her med igjen et sitat fra Carlos Noyen:
”Bønnen må derfor sammenfalle med et livsvalg. Mennesket må kvitte seg med all unødig bagasje når det legger ut på denne veien som leder til Herren. Hun må fremfor alt være klar over at dette er saligprisningenes smale vei (..) For: Å be er å bli fattig i ånden for å bli rik i Den Hellige Ånd; å be er å bringe fred inn i ditt eget liv og i dine medmenneskers liv; å be er å bli barmhjertig og saktmodig som Jesus; å be er å hungre og tørste etter Guds gaver, ettersom denne verdens goder aldri kan mette deg. Den som forsøker å leve slik, har stor mulighet til å trenge inn i den indre borgen og få oppdage mer av dens skjønnhet.” 

Med røtter i Guds nådes elv

Å be er å være dette fullkomne treet som er ”plantet med røtter som strekker seg dypt i den Treenige Guds nådes elv”, jmf. Sal 1,3: ”Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes.” …. han er i kontakt med himmelens rike, det treet Jesus snakket om, som kommer fra det minste av alle frø (vår egen hjelpeløshet) - sennepsfrøet - og som vokser seg så stort at det kan strekke seg mot himmelen og ”får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Mark 4,32)

Den indre bønnens andre steg: Kontemplasjon


Kontemplasjonen, den mystiske bønnen, er ikke noe mennesket produserer selv, men noe som Gud gir til sjelene. Den er ikke resultat av mentale prosesser, og derfor kan den engelske betegnelsen ”mental prayer”, med dens norske oversettelse, ”mental bønn”, gi feilaktige assosiasjoner når vi snakker om indre bønn.

Kontemplasjonen har sitt utspring i Kristi kjærlighet, vår kjærlighet til våre medmennesker. Den finner sin antennelsesgnist i meditasjonen over Kristi liv, i beredvilligheten til å la hans liv forme dypet av vår eksistens.

Kontemplasjon springer ut av en ektefødt nærhet og kjærlighet til Kristi Lidelse, til en slik grad at man selv ikke sier nei til å ta del i denne. Å be, strekker seg utover alle bilder og inn i det uforståelige og umulige. De som ber slik, "er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.” (Sal 92,14-15)

Kristi Lidelse og den trofaste bønnen

Vi gjør vel i å ta imot Sta Teresas ord om inngangen til bønn, som også var kilden til hennes andre omvendelse foran bildet av den torturerte Kristus: Trofastheten i bønn og beredvillighet til å ta del i Kristi Lidelse. I ”Boken om mitt liv”, skriver hun:
”Nesten hver kveld i mange år før jeg la meg til for å sove og anbefalte meg til Gud, lå jeg og tenkte en liten stund på Jesu bønn i Haven, til og med før jeg ble nonne gjorde jeg det, for det ble meg sagt at slik kunne jeg oppnå meget syndsforlatelse. Og jeg mener bestemt at dette var til stor vinning for min sjel, for jeg begynte å holde bønn uten å vite hva det var, og så sterk ble denne vanen at jeg ikke forsømte å be, like lite som jeg forsømte å korse meg før jeg sovnet.” 
Kristi lidelse ble på denne måten inngangen til hennes omvendelse og også den kontemplative bønnen!

Til neste gang

  • Har jeg mot til å se på Kristi Lidelse?
  • Har jeg mot til å se på min egen lidelse?
  • Har jeg tillit til at Kristus kan forene mitt offer med sitt?

[1] En vakker bok om dette tema, og som jeg på det sterkeste vil anbefale er Wilfrid Stinissens: ”I din munn og i ditt hjerte”, utgitt på Verbum Forlag i 1998 (Ekstra tips fra Ragnhild: Boken som Anne anbefaler koster bare kr. 78,- hos Bok og Media nå!)

06 januar 2013

Helligtrekongersdagen: Velsignelse av hjemmene

GUDS VELSIGNELSE: Her ber Dom Lukas om Guds velsignelse over våre hjem. På bordet ligger sedlene som alle tar med hjem og henger over døren sin, som en daglig bønn og påminnelse. På sedlene står årstallet og forkortelsen C + M + B. De tre bokstavene står for: Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
, 6.1.2013

Etter en gammel katolsk tradisjon velsigner man hjemmene i menigheten på festen for Herrens Åpenbaring, også kjent som Helligtrekongersdagen.


Egentlig skal prestene gå fra hjem til hjem og tegne med kritt over inngangsdøren til alle i menigheten, men det er på ingen måte gjennomførbart i St. Paul menighet med sine over 13 000 medlemmer som ikke en gang bor samlet rundt kirken. I stedet trykker St. Paul menighet opp noen nydelige sedler der det står med gullskrift årstallet og forkortelsen CMB: "20 C+M+B+ 13"

Må Kristus velsigne ditt hjem

C + M + B betyr: Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem.
C + M + B står også for navnene på de hellige tre konger som tilba Jesus: Caspar, Melchior og Balthasar.

I dag har de tre vise menn endelig nådd frem til barnet, til Maria og Josef – og her, sammen med hele den hellige familie, ber vi ved årets begynnelse om Guds velsignelse over våre hjem: At livet der kan leves i nærhet, omsorg og innbyrdes kjærlighet i det året som vi nå har begynt.

Slik som kongene overbrakte Jesusbarnet sine gaver, ber vi om at også vi må gi av oss selv til Gud, til våre nærmeste og til alle medmennesker.

Jeg synes liturgien som brukes er så fin at jeg gjerne vil dele den med dere i dag.

Velsignelse av hjemmene

Presten går frem til bordet der merkelappene ligger. Han legger røkelseskorn på et lite kull på et fat. En ministrant følger med vievannet. Presten sier med utstrakte hender:
Gud, vår himmelske Far!
For å vigsle våre hjem til deg, setter vi opp disse sedlene over våre dører. Velsign + dem, og gjør våre hjem til boliger for din kjærlighet.
Ledsag alle som går inn og ut av disse dørene med din velsignelse.
Vær med alle som er uten tak over hodet.
Hold din beskyttende hånd over våre hjem i hele dette nye året, og gi at vi når den tid kommer finner en evig bolig beredt for oss hos deg i himmelen.
Han stenker vievann over merkelappene med ordene:
Før oss til Kristus, + i Faderens, Sønnens og den hellige Ånds navn. Amen.
Vendt mot menigheten lyser han velsignelsen:
Den Gud som har skapt dere med lengsel i hjertet, han som har åpenbart seg som kjærlighet, og han som opplyser deres hjerter, Far, Sønn og Helligånd, velsigne + og bevare dere alltid. Amen.
MÅ KRISTUS VELSIGNE DEG SOM GÅR INN OG UT AV DENNE DØREN
Gud, vår himmelske Far!
For å vigsle våre hjem til deg, setter vi opp disse sedlene over våre dører. Velsign + dem, og gjør våre hjem til boliger for din kjærlighet.
Ledsag alle som går inn og ut av disse dørene med din velsignelse.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES OGSÅ HER PÅ BLOGGEN:

21 november 2012

Keltisk tro - omsluttet av apostlene

La oss dra fremad,
omsluttet
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet.

En av de uendelig mange tingene som ledet meg til Den katolske kirke, var at jeg oppdaget den keltiske arven, det vil si den gamle katolske arven fra Irland. Her er en vakker tekst fra den keltiske fromhetstradisjonen som passer godt å lese om morgenen: "Når vi står opp".


Når vi står opp

La oss dra fremad,
omsluttet
av vår nådige Fars godhet,
av Jesu, vår brors mildhet,
av stråleglansen fra hans Hellige Ånd,
av apostlenes tro,
av englenes frydefulle lovsang,
av helgenenes hellighet,
av martyrenes mot.
La oss dra fremad,
omsluttet
av visdommen til vår Far som ser alt,
av tålmodigheten til vår bror som elsker alle,
av sannheten til Ånden som vet alt,
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet,
av martyrenes selvbeherskelse.

Slik er veien for alle Kristi tjenere,
veien fra døden til det evige liv.

12 november 2012

Ettertanke | På vei til å bli forvandlet


KLASSIKER: Wilfrid Stinissen er en av de tydeligste stemmene innenfor åndelig fordypningslitteratur i Norden. I bokhyllen min har jeg så langt elleve av bøkene hans. Jeg kan anbefale alle. I dag vil jeg trekke frem klassikeren "I Guds tid" (bildet) med én andakt for hver dag i året. For å oppsummere den i ett ord: Storslagent!

En av mine store yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen er en vis, gammel karmelittmunk som alltid gjør meg klokere. 


Forrige uke hjalp Stinissen meg for eksempel til å forstå bedre hva Paulus mener når han skriver: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom»? Hva betyr det? Stinissen skriver: «Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og som Stinissen fortsetter: «Det finnes ingen annen herlighet enn hans [Jesus, min anm.]. Jo mer vi ser på ham, lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være. Helliggjøringsprosessen, altså veien til å bli et helt menneske, er en progressiv transfigurasjon.»

Transfigurasjon er det ordet man bruker for å beskrive hva som skjedde med Jesus på «forklarelsens berg» da Jesus plutselig ble forvandlet foran øynene til disiplene, slik at de fikk se ham som han egentlig er; «hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset» (Matt 17,2).

Vi selv skal også gjennomgå en transfigurasjon. Når vi lar Ånden få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde. Denne transfigurasjonen – helliggjørelsen – er både en gave og en oppgave, forklarer Stinissen. Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Men for å lese mer om den, må du selv gå til www.karmel.se og klikke på Stinissens artikkel «På väg till att transfigureras». Anbefales på det varmeste.


BØNN

Takk, Jesus, for at du låser meg ut av meg selv og inn i din herlighet som omslutter meg over alt. Form meg helt etter ditt bilde. Gjør meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 12. november 2012

06 november 2012

Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte


GODT TIPS: "Har du et ikon eller krusifiks foran deg, et tent stearinlys i det ellers uopplyste rommet, kan det være til stor hjelp hvis du trenger noe å se på innimellom, for å samle deg."
Foto: Stefan Pasch
 

Jeg har bedt legkarmelitt Anne Samuelsen om å lage "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Her er andre del av serien: Om å sitte i stillhet og mørke med Ham som elsker oss. Og hvordan går du egentlig fram, sånn helt konkret?


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter

”Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg.” (Matt 6,6)

Stillhet og mørke

Blir lengselen sterk nok, kjærligheten vekket, er det ikke så vanskelig å ønske tid sammen med Ham, som er alle gavers giver. Hvis vi virkelig tar inn over oss at denne indre bønnen er å tale i ensomhet med Gud som er i det skjulte, blir det ikke vanskelig å skjønne at vi må venne oss til stillhet og mørke.

Gud skjuler seg ikke fordi han vil, men fordi vi ikke er i stand til virkelig å ta imot verken Ham eller hans gaver når oppmerksomheten vår hele tiden er rettet mot ytre ting.

La evnene få fri

Fordi Gud ikke kan skjønnes, defineres eller fullkomment mottas av våre menneskelige evner, blir det altså ved å la disse ”få fri”, at vi kan ta imot ham i vårt innerste: Treenighetens sete, stedet der ifølge Johannes av Korset det onde ikke kan nå inn. Menneskets dybde, Den Hellige Ånds tempel, (1. Kor. 6. 19) kan ikke fullkomment nåes av minnet, fornuftens eller viljens lys.

Hvis vi virkelig tar inn over oss denne bønnens virkelighet, det at vi faktisk setter av tid til å sitte i mørke ansikt til ansikt men ”ham som vi vet elsker oss”, da blir det også aktuelt å tenke seriøst på spørsmålet – hvordan?

Teknisk sett: Veldig enkelt

Teknisk sett er det hele veldig enkelt. Du finner et beskyttet sted der du kan unngå å bli forstyrret i den avsatte bønnetiden. Mobilen ligger i et annet rom, familie eller andre du bor sammen med har blitt forklart på en god måte hvor viktig denne tiden er for deg og at du trenger tiden til bønn. .. Eller alternativt, du ber før de andre står opp, eller etter de har lagt seg.

Har du et ikon eller krusifiks foran deg, et tent stearinlys i det ellers uopplyste rommet, kan det være til stor hjelp hvis du trenger noe å se på innimellom, for å samle deg. Ettersom tankene stilner og bønnen får liv, faller det naturlig at øynene lukkes... skulle man se noe da, må det være med sjelens øyne.

Sitt godt – eller knel godt

En god sittestilling er viktig. Det kan være en bønnekrakk hvor du sitter på kne på gulvet, rett i ryggen med bekkenet hvilende på krakken. Skaper dårlige knær eller rygg problemer, kan en vanlig stol med rett ryggstø være best. Pass bare på at du ikke sitter så behagelig at du sovner eller begynner å dagdrømme.

Pust fritt

Det viktigste er å sitte med overkroppen oppreist slik at pusten kan gå fritt og uanstrengt. Mange finner at det i den innledende fasen hjelper å konsentrere seg om å puste dypt og rolig.

Du kan til og med tenke deg pusten som et bilde på det denne bønnen skal bevirke i deg: At du på utpust legger fra deg ved Korset alt som tynger og holder deg nede, og at du på innpust får del i Helligåndens frigjørende, livgivende luft.

Slipp taket

Målet for bønnen er å slippe taket i tanker, følelser, planer, problemer eller ”ideene om alt det gode vi ønsker å gjøre for Gud og Kirken” - slik at vi fullt ut kan søke, lytte til, være mottakelig for Kristi stille nærvær. For hvem kommer til sin beste venn eller kjæreste og ignorerer ham\henne til fordel for sine egne tanker og ideer?

Og skulle tankene ta overhånd... noe som de helt sikkert vil, så la dem vennlig passere forbi og vend tilbake med et bedende hjerte til Ham som ”tørster” (Joh. 19,28) etter deg: Jesus.

Jesus ser på meg, og jeg ser på ham

Å, milde Jesus
vårt eneste gode og vår glede!
Gi meg ditt lys,
vis meg dine øyne.

Jesus ser på meg
og jeg ser på ham.
Han sier til meg: ”Jeg, jeg
døde for deg”.

Å, milde Jesus
vårt eneste gode og vår glede!
Gi meg ditt lys,
vis meg dine øyne.
Av karmelittnonne den salige Anna av Sankt Bartolomeus (1549-1626)


Til neste gang:

Er jeg klar til å legge ut på dypet? (Luk 5,4)

Første del av serien finner du her:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god