Pilegrimsvandring til Assisi - om ti år?

Være pilegrim og vandre i sånne landskap i Italia på vei til Assisi? Ja takk! Kanskje jeg får det til om ti år?

I kveld var jeg på åpen kveld om Assisi i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. Det var utrolig inspirerende.

Jeg har hatt lyst til å reise til Assisi i mange år. Det kommer av at jeg kjenner så mange fine folk som har vært i Assisi, og som har kommet hjem med usedvanlig glitrende øyne og et felles omkved: "Assisi er et heeelt spesielt, hellig sted. Du MÅ dra dit." "Guds fred er til stede der på en helt spesiell måte."

Derfor slo jeg til med én gang da Pilegrimsfellesskapet St. Jakob inviterte til Assisi-kveld på Pilegrimskontoret (under ti minutter å gå fra der jeg bor). Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg bildene fra vandringen og foredraget om hvordan det er å gå pilegrim fra La Verna til Assisi. Derfor ville jeg dele det med dere også. Kanskje du også blir inspirert?

Fra Fagernes i Norge til La Verna i Italia.
Alle foto i denne saken er mine foto av Arne Bergers bilder som han viste på storskjerm, men også i bokform.

Det var pilegrimsvandrerne Hans Enger og Kristen M. Hyrve som holdt foredraget. De hadde vandret sammen med en tredje venn.

Her er noen notater jeg gjorde meg fra deres tips og triks:

Før de dro ned fikk de god hjelp til planleggingen fra Pilegrimskontoret som er drevet av idealistene i den frivillige organisasjonen Pilegrimsfellesskapet St. Jakob.

De tre pilegrimene gikk i sitt eget tempo. "Det er ikke godt å gå i andres tempo."
Hver gang de kom til et veiskille ventet de på hverandre, for å ikke miste hverandre.

De vandret i stillhet.

Etter 1,5 times vandring om morgenen hadde de en samling der de ba og sang sammen.

ASSISI: Den mektige San Francesco-basilikaen med klosteret "under".

Fordi de var bare tre personer som gikk sammen, kunne de få hjelp til å bli kjørt i bil og ha plass til bagasjen i bilen.

Folk var gjestfrie og hjelpsomme. "Å få hjelpe en pilegrim, er en Guds gave", var holdningen hos folk de møtte.

De gikk fra La Verna i nord til Assisi i sør. To ganger underveis ble de kjørt med bil.

De fikk kjøpt et pilegrimspass som de samlet stempler i underveis.

De gikk til fots i 16 mil. Du må gå i minst 10 mil (og skaffe deg stempler underveis) for å få pilegrimsbevis når du kommer fram til Assisi.

Forsiden av fotoboken som Arne Berger lagde fra turen. Vandringen ble et personlig møte med den hellige Frans.

De startet vandringen 24. april, og dro tilbake til Norge 8. mai, etter å ha utforsket Assisi i fire dager da de kom fram.

April-mai er en veldig fin tid for pilegrimsvandring i dette området. Det er grønt, frodig og passelig varmt.

Det er mulig å få bagasjen sin kjørt langs denne pilegrimsleden, men selv bar de sin egen bagasje.

De hadde med seg soveposer som veide 600 gram, som de fikk bruk for noen ganger underveis.

Panoramautsikt.

De overnattet ofte på "agrotorismo"-overnattingssteder, og var storfornøyde med det. Prisen lå på fra 15 til 25 euro per natt.

Det var styrete og vanskelig å få bestilt overnatting på forhånd, men de var veldig glade for at de hadde ordnet med det likevel. Det er ikke alle steder underveis det er så mange overnattingssteder. Da må du plutselig gå to mil ekstra for å komme til neste overnattingssted... Så: Book på forhånd!

Underveis fikk de servert god mat til en god pris. Tips: Ha med mye kontanter, det var ikke så lett (og stort sett alltid dyrere) å bruke kredittkort.

St. Frans på hesten har funnet ut at han ikke skal bli ridder likevel.

Ved La Verna er elva Tiberen nesten bare som en bekk. En ren, klar, liten elv. Den badet de i. (Ja, den samme Tiberen som renner mektig gjennom Roma.)

Den første dagsetappen gikk de bare på sti og i natur. Senere måtte de gå noe på grusvei og vei, men fortsatt i vakker natur.

De var fornøyde med å ha kommet til klosteret Monte Cassale tidlig på morgenen, slik at de fikk vært der i stillhet før alle turistene kom.

I Sansepolcro bodde de på et fint kloster.

I Gubbio la de inn en hviledag. De var veldig fornøyd med å være i nettopp Gubbio på hviledagen sin. Gubbio er en ganske stor by, og den er kjent for historien om St. Frans og ulven.

Assisi i sikte.

I Assisi vandret de opp til fjellet Monte Subasio - det var en veldig fin tur.
I tillegg besøkte de naturligvis kirkene og klostrene i byen.

San Damiano er klosteret i Assisi der Sta Klara av Assisi holdt til, og der St. Frans døde etter å ha skrevet Solsangen. Det er også stedet der St. Frans hørte Jesus si til ham fra krusifikset "Bygg opp igjen min Kirke" (som Frans først tolket bokstavelig om selve kirkebygningen, og senere billedlig om hele Kirken).

Klokken 18 om kvelden leser man opp navnene til de som har kommet vandrende som pilegrimer til Assisi den dagen - i en av kirkene i Assisi (de sa ikke navnet, jeg skal forsøke å få sjekket opp i det).

"På vår vei til Santa Maria degli Angeli, hadde vi denne utsikten mot Assisi da vi snudde oss."
Nydelig!

"Jeg fant en slags fred under mursteinstaket foran dette maleriet, her i Museo Diocesano e Cripta de San Rufino." Foran meg var Kristus på korset, av Puccio Capanna "Storia della Passione" (1334).
Vakkert!

De tre pilegrimene hadde stort utbytte av denne boken: The Way of St Francis. Tips: Sørg for å få tak i nyeste versjon!

De likte godt Kristin Floods helgenbiografi om St Frans. Den leste de både før de dro og etter at de var kommet hjem igjen.
Jeg har ikke lest boken og kan dermed ikke gå god for vinklingen, historiefortellingen eller det teologiske innholdet i denne boken. Undertittelen virker imidlertid lovende: "Jakten på en annen rikdom".

Åpen kveld om Assisi i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i Huitfeldtsgate 11, nær Slottet. Så stinn brakke at det ble duggvått på vinduet. Det var så fullt at det ikke var sitteplasser til alle. Assisi engasjerer!

Det var vel sånn ca det jeg rakk å notere meg underveis. Men det viktigste var følelsen jeg satt igjen med til slutt: Jeg VIL til Assisi. Og helst vil jeg vandre dit.

Når skal det skje? Vel, om sju år er de to eldste jentene 20 og 18 år, og yngstejenta er 11 år. Kanskje da? Eller kanskje om ti år? Ikke vet jeg.

Om 14 år er iallfall alle fem barna myndige.  Jeg måtte vente i 14 år (fra 2004 til 2018) på å få kommet meg til Iona. Jeg skal klare å vente på Assisi også. For dette vet jeg: En gang SKAL jeg dit.