Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen. Foto: AZ Quotes
Da pave Johannes Paul II stod på balkongen som nyvalgt pave og kom med sine første ord, sa han: "Vær ikke redde – åpne dørene for Kristus!" De ordene skulle bli et ledemotiv for hele pontifikatet hans.
Pave Johannes Paul den store startet ut som en ung og kraftfull, atletisk pave i 1978. Hvilke andre paver har du sett stå slalåm? Han drev med både fjellklatring, svømming, padling, fotball og knusing av kommunismen. Spesielt berømt ble han for sitatet "Av alle uviktige ting, er fotball det viktigste."
Johannes Paul II forble pave i over 26 år, helt til 2005. De siste ti årene hadde han sykdommen Parkinson. Dermed ble han stiv i kroppen, han fikk skjelvinger, langsommere bevegelser og det kjente, bøyde hodet.
Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.
Mange var de som mente han burde gå av. Han ble latterliggjort, hånet og gjort narr av over alt. Men pave Johannes Paul II holdt fast ved kallet og ved korset. Han forente seg med den lidende Kristus. Han fikk oppleve at Guds kraft fullendes i svakhet, og at hans egen hjelpeløshet bare forherliget Kristus. På den måten gav han verdighet til andre som lider under sykdom og alderdom.
Den skjelvende paven nådde gjennom til hjertene, og spesielt hos de unge. På de katolske Verdensungdomsdagene møtte millioner av unge kristne opp. De ville være med den gamle hyrden som ledet dem til Jesus Kristus – han som gjennom hele sitt pontifikat gjentok: Vær ikke redde!
Han talte med Ånd og kraft, og sa til dem:
«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.»
«Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet.»
Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2019 da 1 Kor 2,1-8 var dagens bibeltekst
I en liten fordypning foran alteret kan du gå ned og se lenkene som Paulus hadde på da han ble holdt fengslet i Roma. Høres det vilt ut?
Vel, tenk etter: Dette var en av de største skattene de første kristne hadde. Ville de tatt vare på dem? Så klart. Ville Kirken på noe tidspunkt ha mistet dem av syne? Nei.
Det er dette som er det fascinerende med kristendommen. Vi er ikke en filosofi. Vi er ikke et abstrakt sett med overbevisninger. Vi er en åpenbaringsreligion som bor i den helt konkrete historien.
Kristendommen er basert på en person: Jesus fra Nasaret. Vi tror på en Gud som har åpenbart seg helt konkret i verden ved at han kom til oss som menneske.
Og Paulus? Han var en helt virkelig mann som fikk noen helt virkelige lenker – fordi han aldri sluttet med å forkynne én ting: Jesus er Herre.
Utsagnet "Jesus Kyrios" går stadig igjen i brevene hans. "For oss høres det ut som et nokså platt åndelig utsagn. Men på Jesu tid var det kjempende ord, fordi epokens slagord var "Cæsar Kyrios". Keiseren er Herren. Keiseren er den man skylder ubetinget troskap. Budskapet Paulus hadde til verden, var: "Nei, ikke keiseren. Jesus Kyrios. Jesus er Herre", sier biskop Robert Barron i den glitrende DVD-serien "Catholicism".
Eller ta et annet ord du kjenner godt: Evangeliet. Ja, det betyr "gode nyheter". Men vet du hvordan "euangelion" ble brukt? Det ble brukt for å beskrive en keiserlig seier. Når keiseren vant en stor seier, sendte han budbærere foran seg med ordet "Euangelion!"
Her er Paulus' budskap: De virkelig gode nyhetene hadde ingenting med keiseren å gjøre. De hadde å gjøre med en som keiseren henrettet, og som Gud oppreiste fra de døde.
Og så, for å understreke det hele, kaller Paulus ham Guds sønn. Det var en keiserlig tittel! Keiseren var "Guds sønn". Det Paulus skriver til romerne er dermed: Ikke keiseren, men Jesus er Guds sønn.
Midt i hjertet av Roma forkynner Paulus disse samfunnsomstyrtende og revolusjonære ordene: Jesus er Herre. Det betyr at keiseren ikke er Herre. Det er Jesus Kristus vi skylder vår ubetingede troskap. Han skal vi ære. I Roma. Og i Norge. I alle nasjoner.
"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!" (Paulus i Fil 2, 10f) Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. februar 2019 da Rom 1,1-7 var dagens bibeltekst
"Sankt Paulus utenfor murene"-katedralen er den nest største kirken i Roma. Bare Peterskirken er større.
Kirken er en av de sju pilegrimskirkene i Roma som alle pilegrimer besøker.
Alle martyrer avbildes med det som drepte dem. Paulus ble halshugd med sverd, derfor holder han sverd i hånden her. I venstre hånd holder han en bok, fordi han var misjonsapostelen som dro ut i verden og forkynte evangeliet til folkeslagene.
På sokkelen til Paulus-statuen står det: "Prædicatori veritatis doctori gentium". Det skulle bli noe sånt som: "Sannhetens forkynner Folkeslagenes lærer".
Basilikaen har mange vakre, gamle dører.
"Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit. Han hersker over alle land, og er all verdens Frelser sann."
"Dette må være Guds hus, her er himmelens port." (Jakob i 1. Mosebok 28,17) En ekte kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden.
Den hellige døren åpnes bare i jubelår (hvert 25. år) og ved spesielle anledninger. Jeg var der i 2016 da døren var åpen fordi pave Frans hadde utropt et ekstraordinært jubelår: "Barmhjertighetens år". Neste gang den åpnes, blir i 2025 - hvis ikke noe ekstraordinært skjer før det. Les mer her i bloggposten min "Roma | Gjennom den hellige døren".
Den bysantinske døren fra 1070. "In 1070 the Byzantine door was commissioned by Pantaleone, Consul of Amalfi in Constantinople (it was his gift for being redeemed from his sins; as a noble merchant he became wealthy from Muslim and Christian slave trafficking, a trade which was forbidden by the Church). Theodore, an artist of that time, depicted a Christological cycle, an Apostolic cycle (the martyrdom of the Apostles) and a Prophetic cycle. In our time, the door has been restored and transferred to serve as the counter façade of the Holy Door." (Kilde: vatican.va)
Kirkens tak skal gjenspeile Himmelens herlighet og få deg til å løfte blikket mot Himmelen.
Slik ser høyalteret i Paulus-kirken ut. Mektig skjønnhet. Alteret er formet som en himmelseng, fordi det er her Kristus, brudgommen, fysisk forenes med sin brud, Kirken.
Nydelig Kristus-mosaikk i kirkens apsis. Rundt Jesus står apostlene Peter og Paulus, Andreas og Lukas.
Her ser du ned i krypten som er foran høyalteret. Det lysende skrinet i midten er der Paulus' lenker oppbevares.
Gjennom gitteret ser du sarkofagen der Paulus ligger begravet. Stopp opp her. Ikke la deg forstyrre av turistene. Du står på hellig grunn.
For å sitere Aftenposten: "Det har lenge vært antatt at krypten inneholdt en sarkofag, men store stykker marmor rundt og under alteret har vært i veien. Etter å ha fjernet to store marmorblokker fant arkeologene sarkofagen som har vært skjult i nærmere 1700 år. Inskripsjonen på sarkofagen lyder "Paulo Apostolo Mart", som er latin for "Paul Apostel Martyr".
Arkeologene startet utgravningene i 2002. Sarkofagen ble avdekket i 2006.
Hellig øyeblikk. Knel og tilbe Jesus. Ungdomsmesse i et sidekapell i Paulus-kirken.
Paulus-kirken har mange vakre kapiteler, slik det høver seg for en av verdens vakreste og viktigste kirker.
Et glimt fra klostergangene i San Paolo fuori le Mura.
Les også:
Besøk apostelen Peters grav - en annen av mine bloggposter. Bli med meg til Peters grav også! "I jorden under Peterskirken finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Etter en lang vandring gjennom det gamle, hedenske Roma kommer du fram til den hellige Peters grav, som ligger dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg."
- Dette er apostelen Paulus' grav - en reportasje i Aftenposten om hvordan utgravninger førte til at man fant Paulus' sarkofag ved å fjerne to store marmorblokker under hovedalteret i 2006.
I disse dager der biskopene i Den norske kirke avlyser sin abortmotstand, har jeg blitt minnet på prosessen jeg gikk gjennom for tolv år siden - den gang jeg skjønte at vi ikke kunne være i Den norske kirke lenger, men var usikker på hvor vi skulle gå.
Her er det jeg skrev til en kirkeaktiv venn som fortalte meg at han har meldt seg ut nå:
Hjertelig velkommen hjem til Kirken. (Altså Moderkirken.) Du må iallfall høre hjemme et sted. Og det mest naturlige er å gå heim til ho mor.
Kanskje du allerede har en plan. Ikke vet jeg. Men jeg vil iallfall oppfordre deg på det sterkeste til å ikke bli privatreligiøs. Hør hjemme et sted. Ingen kristen overlever alene, ikke en gang de sterkeste, ikke en gang du.
Teologisk oppløsning
Jeg selv var en av de kirkeaktive i Den norske kirke som gikk ut i 2007 da Den norske kirke endret ekteskapslæren sin.
Vi visste at vi ikke kunne overlate barna våre til den teologiske oppløsningen i Den norske kirke, men hvor skulle vi gå?
Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Derfor stod det klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.
SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge. (Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger)
Ikke noe enda mindre
Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.
Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen.
Jesus er dessuten veldig klar på at han vil vi skal være ett. Han vil ikke at vi skal være splittet opp i 13 kirkesamfunn i én by. Han ba om at vi skal være ett "for at verden skal tro"(Joh 17,21). SÅ avgjørende er det.
En helt vanlig kirke
Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de tror på den tradisjonelle, helt vanlige kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?
Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.
Så hvordan kunne da jeg, den helt vanlige, streite, klassiske lutheraneren ende opp i Den katolske kirke?
KORSET: Det var Den katolske kirke som brakte kristentroen til Norge. Her: Krosshaugen i Haugesund, der jeg vokste opp. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Reformasjonens langsiktige virkning
I avslutningen av leserinnlegget mitt i Vårt Land den dagen jeg konverterte, 25. januar 2008, skrev jeg:
Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”.
Over 11 år senere er jeg like lykkelig over valget jeg gjorde om å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. I dag er det nøyaktig 4045 dager siden jeg konverterte. Hver eneste dag i 4045 dager har jeg kunnet oppsummere det valget jeg tok i to ord: Dyp takknemlighet. Hver eneste dag.
Lære mer om den katolske tro?
Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den kristne, katolske tro? Da vil jeg oppmuntre deg til å ta kontakt med din lokale katolske prest for en hyggelig samtale om saken.
Det å konvertere er vanligvis en prosess som tar lang tid. Det vanlige er at du bruker et helt år på å gå i messen jevnlig og å følge undervisning i troen. Det er ingen som rusher deg eller maser, og det er fullt mulig for ikke-katolikker å følge undervisningen bare av nysgjerrighet eller for å få påfyll i troen. Dette er rett og slett kurs for deg som vil utforske den kristne tro.
I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig. I mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt. Alle katolske menigheter tilbyr undervisning i den kristne, katolske tro, for både voksne, barn og ungdommer.
DEN HELLIGE MESSE: Høymesse i St. Paul kirke i Bergen. Ekte næring og levende trosliv.
Egenstudier
I tillegg til å gå til messe og på troskurs, vil jeg også anbefale egenstudier på katolsk.no/tro. Der finnes det utrolig mange gode artikler om alt mellom himmel og jord som du har lyst til å få svaret på.
Bruk også søk-funksjonen på katolsk.no aktivt hvis du ikke finner det du leter etter. Hvis du ikke er fornøyd med søkeboksen deres, så bruk Google. Skriv søkeordet på Google, og deretter skriver du site:katolsk.no Da får du bare søketreff fra katolsk.no :)
Jeg bruker Katolsk-appen som min bibelleseplan. I tillegg ligger det mange bønner i appen, samt tekster om dagens helgen. En annen nyttig ting med Katolsk-appen er at du kan ha parallell visning av messeliturgien på flere språk, slik at du for eksempel kan ha liturgien oppe samtidig på italiensk og norsk hvis du er i Italia. Veldig kjekt!
Er det noe du synes er fremmed eller rart med katolsk tro? Bruk Google til å gjøre søk på katolsk.no. Her har jeg for eksempel skrevet "rosenkransen site:katolsk.no". Da får jeg opp 2880 resultater fra katolsk.no, med de beste treffene først. Anbefales :)
Jeg tok med meg kompendiet til undervisningstimene, og noterte i den underveis. Når presten går gjennom kapitlene får du jo vite mye mer enn det som står i boka, og du kan stille alle spørsmålene du har. Da blir det litt av hvert å notere, og boken blir fort seende slik ut:
Er det noe du vil fordype deg ytterligere i? Da kan du lese i selve katekismen, som er en mye mer omfangsrik bok på 678 sider. Også katekismen finner du gratis her på katolsk.no. Hvis du vil vite hva katekismen sier om et spesifikt tema, for eksempel om abort, skriver du "abort site:katolsk.no/tro/kkk" i søkefeltet på Google. Da vil du få treff alle steder i katekismen der abort er nevnt.
Oppbyggelig katolsk litteratur
Jeg vil også varmt anbefale deg å lese oppbyggelig katolsk litteratur. Min favorittforfatter er karmelittmunken Wilfrid Stinissen. Jeg har aldri lest noe av ham som jeg har blitt skuffet over. Han leverer alltid. Andre gode navn som er lett tilgjengelige for protestanter, er Henry Nouwen, Scott Hahn og biskop Robert Barron og Peter Kreeft. For ikke å glemme alt som er skrevet av helgenene - og om helgenene!
En av de fantastiske tingene St. Olav forlag har gjort, er at de har utgitt biskop Robert Barrons DVD-serie Catholicism med norske undertitler. KJØP DEN! Her får du tak i den. Det er den beste presentasjonen av kristen tro som jeg noen gang har sett laget.
"Catholicism - journey around the world and deep into the faith". Det er akkurat det du får her: Du får reise over hele verden, dypt inn i troen, inn i historien, i skjønnheten, inn i Kirken. En magisk reise! Bli med!
Serien har norske (og svenske, polske og engelske) undertitler.
Her på YouTube kan du se høydepunkter fra de ti episodene, i tillegg til at du kan se hele kapittel 6: "The Mystical Union of Christ and the Church".
Hvordan foregår konverteringen - sånn helt konkret?
Etter at du har fått opplæring i hele troen og har gått jevnlig i messen (sånn at du vet hva du gjør), kan du søke om å bli tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap dersom du ønsker det.
Etter å ha snakket med presten, skriver du et brev til biskopen der du forteller hvorfor du ønsker å bli tatt opp i Den katolske kirke.
Før opptakelsen går du til generalskriftemål hos en katolsk prest som du velger selv. I et generalskriftemål sier du alle synder som ligger deg på hjertet fra hele livet ditt. Det tar fort to timer, sammen med samtalen du har med presten. Men nei, du blir ikke nedtrykt av det. I stedet går du derfra som det mest oppreiste og frigjorte mennesket du noen gang har vært. (Merk: En katolsk prest har absolutt taushetsplikt under skriftemål. Absolutt som i absolutt, uten noen unntak.)
Selve konverteringen foregår alltid i en messe. Det kan være i en stor høymesse (for eksempel påskenatt), en vanlig høymesse, en roligere kveldsmesse eller i en ganske privat messe i for eksempel et kloster. Det bestemmer du.
Underveis i messen går du fram sammen med fadderen din (en katolsk fadder) og bekjenner den nikenske trosbekjennelsen sammen med hele menigheten. Deretter sier du:
Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner.
Denne tro som jeg nå bekjenner (du legger hånden din på evangelieboken) og oppriktig tar imot, skal jeg med Guds nåde forsøke trofast å bekjenne og bevare gjennom hele mitt liv, så sant hjelpe meg Gud og dette hellige evangelium.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Deretter følger umiddelbart fermingens sakrament (konfirmasjonen) dersom du har nådd konfirmasjonsalder.
Den katolske kirke anerkjenner all kristen dåp fra andre trossamfunn som gyldig dersom den har skjedd: 1. Med vann, 2. "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn", og 3. Med den intensjon å gi deg en kristen dåp.
I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament. Det er den ikke i protestantiske sammenhenger. Derfor blir du ikke døpt på nytt dersom du tas opp i Den katolske kirke, men du mottar altså konfirmasjonen/fermingens sakrament under opptakelsen til Kirken selv om du er konfirmert fra før.
Under fermingen bes det mange bønner for deg. Selve sakramentet mottar du ved at presten tegner korsets tegn på pannen din med hellig krisma (en velduftende olje), mens han sier:
TA IMOT GUDS GAVE, DEN HELLIGE ÅNDS INNSEGL.
HJEMME: That's my church. Så glad og fri blir du av å bli koplet på Kirkens uuttømmelige skatt. Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
Så: Der har har du det. Det er ikke komplisert å bli med i Den katolske kirke. Alt du trenger å gjøre er å ta imot.
Ta imot troen.
Ta imot Jesus.
Ta imot Den Hellige Ånds innsegl. Ta imot alt det Den katolske kirke vil gi deg.
Ah, det er så mye, og det er så fint!
Selv etter elleve år føler jeg fortsatt at jeg bare har dyppet tærne i alt det rike som Den katolske kirke har å gi meg. Mer og mer går det opp for meg at denne oppdagelsesferden og utforskningen tar bare aldri slutt!
Jeg simpelthen elsker den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirken. Jeg elsker Kirken, kort og godt.
Mange spør meg om jeg føler meg "mer hjemme" i Den katolske kirke.
Til det pleier jeg å svare: Nei.
Jeg kom hjem.
Jeg har hatt lyst til å reise til Assisi i mange år. Det kommer av at jeg kjenner så mange fine folk som har vært i Assisi, og som har kommet hjem med usedvanlig glitrende øyne og et felles omkved: "Assisi er et heeelt spesielt, hellig sted. Du MÅ dra dit." "Guds fred er til stede der på en helt spesiell måte."
Derfor slo jeg til med én gang da Pilegrimsfellesskapet St. Jakob inviterte til Assisi-kveld på Pilegrimskontoret (under ti minutter å gå fra der jeg bor). Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg bildene fra vandringen og foredraget om hvordan det er å gå pilegrim fra La Verna til Assisi. Derfor ville jeg dele det med dere også. Kanskje du også blir inspirert?
Fra Fagernes i Norge til La Verna i Italia. Alle foto i denne saken er mine foto av Arne Bergers bilder som han viste på storskjerm, men også i bokform.
Det var pilegrimsvandrerne Hans Enger og Kristen M. Hyrve som holdt foredraget. De hadde vandret sammen med en tredje venn.
Her er noen notater jeg gjorde meg fra deres tips og triks:
De tre pilegrimene gikk i sitt eget tempo. "Det er ikke godt å gå i andres tempo."
Hver gang de kom til et veiskille ventet de på hverandre, for å ikke miste hverandre.
De vandret i stillhet.
Etter 1,5 times vandring om morgenen hadde de en samling der de ba og sang sammen.
ASSISI: Den mektige San Francesco-basilikaen med klosteret "under".
Fordi de var bare tre personer som gikk sammen, kunne de få hjelp til å bli kjørt i bil og ha plass til bagasjen i bilen.
Folk var gjestfrie og hjelpsomme. "Å få hjelpe en pilegrim, er en Guds gave", var holdningen hos folk de møtte.
De gikk fra La Verna i nord til Assisi i sør. To ganger underveis ble de kjørt med bil.
De fikk kjøpt et pilegrimspass som de samlet stempler i underveis.
De gikk til fots i 16 mil. Du må gå i minst 10 mil (og skaffe deg stempler underveis) for å få pilegrimsbevis når du kommer fram til Assisi.
Forsiden av fotoboken som Arne Berger lagde fra turen. Vandringen ble et personlig møte med den hellige Frans.
De startet vandringen 24. april, og dro tilbake til Norge 8. mai, etter å ha utforsket Assisi i fire dager da de kom fram.
April-mai er en veldig fin tid for pilegrimsvandring i dette området. Det er grønt, frodig og passelig varmt.
Det er mulig å få bagasjen sin kjørt langs denne pilegrimsleden, men selv bar de sin egen bagasje.
De hadde med seg soveposer som veide 600 gram, som de fikk bruk for noen ganger underveis.
Panoramautsikt.
De overnattet ofte på "agrotorismo"-overnattingssteder, og var storfornøyde med det. Prisen lå på fra 15 til 25 euro per natt.
Det var styrete og vanskelig å få bestilt overnatting på forhånd, men de var veldig glade for at de hadde ordnet med det likevel. Det er ikke alle steder underveis det er så mange overnattingssteder. Da må du plutselig gå to mil ekstra for å komme til neste overnattingssted... Så: Book på forhånd!
Underveis fikk de servert god mat til en god pris. Tips: Ha med mye kontanter, det var ikke så lett (og stort sett alltid dyrere) å bruke kredittkort.
St. Frans på hesten har funnet ut at han ikke skal bli ridder likevel.
Ved La Verna er elva Tiberen nesten bare som en bekk. En ren, klar, liten elv. Den badet de i. (Ja, den samme Tiberen som renner mektig gjennom Roma.)
Den første dagsetappen gikk de bare på sti og i natur. Senere måtte de gå noe på grusvei og vei, men fortsatt i vakker natur.
De var fornøyde med å ha kommet til klosteret Monte Cassale tidlig på morgenen, slik at de fikk vært der i stillhet før alle turistene kom.
I Sansepolcro bodde de på et fint kloster.
I Gubbio la de inn en hviledag. De var veldig fornøyd med å være i nettopp Gubbio på hviledagen sin. Gubbio er en ganske stor by, og den er kjent for historien om St. Frans og ulven.
Assisi i sikte.
I Assisi vandret de opp til fjelletMonte Subasio - det var en veldig fin tur.
I tillegg besøkte de naturligvis kirkene og klostrene i byen.
San Damiano er klosteret i Assisi der Sta Klara av Assisi holdt til, og der St. Frans døde etter å ha skrevet Solsangen. Det er også stedet der St. Frans hørte Jesus si til ham fra krusifikset "Bygg opp igjen min Kirke" (som Frans først tolket bokstavelig om selve kirkebygningen, og senere billedlig om hele Kirken).
Klokken 18 om kvelden leser man opp navnene til de som har kommet vandrende som pilegrimer til Assisi den dagen - i en av kirkene i Assisi (de sa ikke navnet, jeg skal forsøke å få sjekket opp i det).
"På vår vei til Santa Maria degli Angeli, hadde vi denne utsikten mot Assisi da vi snudde oss." Nydelig!
"Jeg fant en slags fred under mursteinstaket foran dette maleriet, her i Museo Diocesano e Cripta de San Rufino." Foran meg var Kristus på korset, av Puccio Capanna "Storia della Passione" (1334). Vakkert!
De tre pilegrimene hadde stort utbytte av denne boken: The Way of St Francis. Tips: Sørg for å få tak i nyeste versjon!
De likte godt Kristin Floods helgenbiografi om St Frans. Den leste de både før de dro og etter at de var kommet hjem igjen. Jeg har ikke lest boken og kan dermed ikke gå god for vinklingen, historiefortellingen eller det teologiske innholdet i denne boken. Undertittelen virker imidlertid lovende: "Jakten på en annen rikdom".
Åpen kveld om Assisi i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i Huitfeldtsgate 11, nær Slottet. Så stinn brakke at det ble duggvått på vinduet. Det var så fullt at det ikke var sitteplasser til alle. Assisi engasjerer!
Det var vel sånn ca det jeg rakk å notere meg underveis. Men det viktigste var følelsen jeg satt igjen med til slutt: Jeg VIL til Assisi. Og helst vil jeg vandre dit.
Når skal det skje? Vel, om sju år er de to eldste jentene 20 og 18 år, og yngstejenta er 11 år. Kanskje da? Eller kanskje om ti år? Ikke vet jeg.
Gratulerer så mye med Menneskeverds Livsvernpris 2019, Birgit Skarstein! Denne prisen er så velfortjent!
En av de største gledene med å sitte i Menneskeverds styre er nettopp å få være i juryen til Livsvernprisen. I dag delte vi ut Livsvernprisen til Birgit Skarstein som gjør så mye for å viske ut skillet mellom «oss» og «dem». Takk for at du er et så utrolig fint forbilde når det gjelder å fremme likeverd i samfunnet, Birgit ❤️ Det er så viktig!
Foto: Øyvind Ganesh Eknes/Menneskeverd
Jeg satte også stor pris på alle de flotte talene: Fra kultur-, idretts- og likestillingsminister Trine Skei Grande som overrakte prisen, og fra alle de flotte talerne som kom med hilsener. Live på scenen var Cato Zahl Pedersen, Marit Breivik, Kristin Skogen Lund og Gerhard Heiberg. I tillegg var det flotte videohilsener fra Jens Stoltenberg, Marit Bjørgen og Terese Johaug. For et lag! For en heiagjeng! Heia Birgit!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Ole Paus er ambassadør for Menneskeverd. Stolt over hans budskap her på Hotel Bristol!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Det er noe eget ved å feire en verdig prisvinner på et sted der du kommer så tett på historiens sus. Det gir høytid til dagen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Det er ikke alle backstage-rom for crewet som ser slik ut, for å si det sånn. Jeg føler sjelen blir helbredet bare av å puste i sånne rom, jeg.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Hvite storseil. Mitt skip er lastet med... operahuset i Sydney? Fint er det iallfall. Festmiddag på Hotel Bristol.
Foto: Maria Selbekk/Menneskeverd
Etter prisutdelingen er det festmiddag for å gjøre stas på prisvinneren. Den som vinner Livsvernprisen får alltid invitere familie og venner til festmiddagen. I tillegg deltar styret og staben i Menneskeverd. Alltid stas! En riktig høytidsdag for menneskeverdet i Norge.
Foto: Charlotte Holst Fugelli. 9. februar 2017
Menneskeverds tidligere generalsekretær Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen var opptatt av å bygge broer i kampen for menneskeverdet. Hun fikk blant annet opprettet Livsvernprisen, som i 2017 gikk til Per Fuggeli. Bildet over her er tatt etter utdelingen i februar 2017. Siden den gang har både Per Fuggeli og Liv Kjersti gått bort. Det tenkte jeg på i dag. Takknemlig for alt de gav!
Her er to viktige sitater fra Per Fuggelis tale under prisutdelingen i 2017:
"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med. Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk."
"Livet er aldri mer forsvarsløst åpent, enn ved unnfangelse og død. Derfor trenger mennesket livsvern i de to fasene. Men kampen for menneskeverdet, må også skje mellom start og mål – hele veien, gjennom livet og landet og verden."
Prisvinnerne i 2018.
I 2018 gikk Livsvernprisen til disse tre fantastiske løvemødrene, for deres engasjement for barna med trisomi 13 og 18 som i dag nektes livreddende helsehjelp. De fikk prisen for den ærlighet og det motet de i en årrekke har utvist i møte med helsevesen, politikere og media ❤️ Tusen takk for at dere står opp for trisomibarna, (f.v) Åsta Årøen, Siri Fuglem Berg og Anna Solberg!
