Skikkelig fest med dansende munker

Det er få ting som slår dansende munker og nonner. Evangelisering i Argentina er definitivt til å bli i godt humør av. Husk å slå på lyden!

De siste dagene har jeg hatt det sånn at hver gang jeg kjenner at Den norske kirkes krise/kirkemøte drar meg ned, går jeg hit til fransiskanerne og henter glede og styrke i den faste grunnen jeg står på: Kristus og hans legeme, Kirken. 

Jeg synes gateevangelisering her i Norge ofte blir en trist, klein og flau affære som kommuniserer dårlig. Når det imidlertid er argentinere som er oppriktige frie og glade og danser salsa på et kirketorg, da er jeg med:

"Venga, venga, venga a la fiesta de Jesús. Estamos de fiesta con Jesús, al cielo queremos ir ♪♫" (På norsk: "Kom, kom, kom til festen for Jesus. Vi fester med Jesus, vi vil til Himmelen.")

Forkynn Evangeliet med glede!

Disse fransiskanerne følger definitivt Pave Frans' oppfordring: Forkynn Evangeliet med glede! Heia fransiskanerne!

Selv om musikken er på spansk (som er hovedspråket i Argentina), er appellen på italiensk, sannsynligvis fordi de er i et italienskspråklig nabolag. (Pave Frans er også italienskspråklig argentiner.) Jeg kan ikke mye italiensk, men at han snakker om la joya del Signore Gesù Cristo - gleden i Herren Jesus Kristus - i appellen, det skjønner jeg. Også gjenkjenner jeg glede når jeg ser den, så klart.

NB: Den dansen som gjør meg aller mest full av boblende glede er nr. to, som starter etter appellen, ved 4 min og 26 sekunder. Hopp dit hvis du ikke har tid til å se alt :)

Ni år som katolikk | Ustoppelig strøm av nåde

I går var det nøyaktig ni år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap sammen med Paulus, på festdagen for hans omvendelse.

Og det vet alle som har vært i et forhold i så mange år, at nå kan ingen beskylde meg for å være en blind, nyforelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det vidunderlige og fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen) 

Fire år før Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke skrev hun i et brev til Nini Roll Anker i 1920:

"Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."

Som Undset oppdaget: Den Kirken finnes! Deo gratias! Gud være lovet!

Et av de mest innleggene på bloggen min er posten "Derfor ble jeg katolikk" om min vei inn i Den katolske kirke. Les det gjerne (igjen) i dag!

Les også:

• Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske troen? Les "To minutter om Den katolske kirke" her.
• Evelyn Waughs sjokkerende konvertering: "Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world, where everything is an absurd caricature, into the real world God made; and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."
• Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk. Les Undsets egen forklaring, fra boken "De søkte de gamle stier".

Kirkens positive rolle i naturvitenskapens historie

Faksimile: forskning.no

Innlegget Kirken har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie på forskning.no bør du absolutt få med deg.

Dette er obligatorisk lesning for alle som ikke allerede vet at det er sånn. Og til dere andre: Dette er en lur lenke å lagre til senere diskusjoner.

"Fortellingen om en dyp konflikt mellom kirken og naturvitenskapen finner lite støtte i historievitenskap. Det kan faktisk argumenteres for det stikk motsatte: at kirken og kristendommen har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie.
I sin mest ekstreme form inneholder konfliktfortellingen flere falske påstander, som at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, bannlyste tallet null eller brant folk på bålet på grunn av vitenskapelige idéer. Men selv uten de mest håpløse historiske mytene kan tanken om en grunnleggende konflikt virke overbevisende. Problemet er bare at den ikke stemmer" skriver tre forskere på forskning.no.

Les innlegget "Kirken har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie" her på forskning.no 

Om å (ikke) se ned på protestanter

FELLES HISTORIE I ROMA: Den hellige døren fra år 1070 i basilikaen "St. Paulus utenfor murene", "San Paolo fuori le mura" der du kan besøke apostelen Paulus' grav.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Jeg er veldig glad for at dere kommenterer her på bloggen! En av de kommentarene som kom i går var så viktig at den måtte få et skikkelig svar. Her er det.

Elsa reagerte på innlegget "Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud" som du kan lese her. Her er kommentaren hennes:

nydeleg innlegg!

samstundes som du får meg til å føle meg så ekskludert når du stadig og alltid skal framheve det katolske i kristentrua di. for meg er vi alle kristne sysken i Kristus, og eg skule ynskje du også følte og uttrykte det! både her og på facebooksida di (særleg i kommentarfelta) er det stadig måter å sjå ned på dei som ikkje er katolske, dei som har misforstått, og da sjølvsagt dei uopplyste lutheranerne. eg har gode og store tankar om dykk katolikkar! og eg ser på oss alle som sysken. vonar det samme for dykk!

Kjære Elsa, kjære søster i Kristus!

Takk for en god og viktig kommentar! Good news: jeg ser på alle kristne som søsken, som søstre og brødre i Kristus. Virkelig. Det har jeg alltid gjort! Lengselen etter enhet mellom kristne var en av de viktigste grunnene til at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Det er tusenvis av gode kristne og våkne prester i Den norske kirke (DNK) og andre protestantiske trossamfunn her til lands. Selvsagt mener jeg det! Jeg har gode, store og håpefulle tanker om dere. Jeg tenker at det er håp for kristentroen her i landet fordi vi har så mange trofaste kristne her - i både protestantisk og katolsk utgave. Alt dette kunne jeg sikkert sagt enda oftere. Takk for påminnelsen, jeg skal bli flinkere til det. 

Jeg ser av tilbakemeldingene jeg får at mange setter pris på at jeg er så tydelig katolsk, andre synes det er slitsomt. (Og noen synes sikkert begge deler, at det er både fint og slitsomt.) Jeg veier hele tiden for og imot hvor jeg skal legge meg i hver enkelt sak. Noen ganger er det viktigst at jeg ordlegger meg diplomatisk og samlende. I Vårt Land-andaktene og når jeg holder foredrag hos protestanter legger jeg vinn på det. Andre ganger er det viktigere at jeg er tydelig katolsk. Her på bloggen og på min egen Facebook-side føler jeg meg mer fri til å være meg selv; en frimodig, katolsk kristen. 

Jeg mener selvsagt at det er mange flere ting - og mye viktigere ting - vi som kristne er enige om enn det vi er uenige om. Virkeligheten er likevel slik at det dessverre er en del teologiske saker og ting der du mener at vi katolske kristne har misforstått, og nøyaktig like mange ting der jeg mener at protestanter ikke har forstått ting riktig.

Slitsom uenighet

Det er slitsomt og leit å være uenig. Men det at jeg mener du som protestant tar feil (i noen ting) og at du mener at jeg tar feil (i de samme tingene) betyr heldigvis ikke at jeg ser ned på deg, og heller ikke at du ser ned på meg.

I saken om vennskap som du reagerte på, følte jeg selv at jeg landet på den forsiktige siden. Jeg bare fortalte om gleden ved å tilhøre det store, universelle katolske fellesskapet. Det dype og gledesfylte slektskapet. Jeg sa ingenting om hverken protestanter eller om min fortid som protestant. Jeg bare skrev at "Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden." Enkelt og greit. For sånn er det, og det ville være rart å skulle utelate det av økumeniske hensyn.

Jeg kunne sagt enda mer også, om hvordan jeg, når jeg går inn en hvilken som helst katolsk kirkedør hvor som helst i verden, får lyst til å si "Hei alle sammen, jeg er hjemme!" :) (Ah, jeg har aldri gjort det, så klart. Men det er den følelsen og den gleden jeg har. I Den katolske kirke er det ikke sånn at jeg "føler meg mer hjemme". Jeg er hjemme.)

Etter å ha levd i 31 år som aktiv kristen i Den norske kirke der min helt vanlige, kristne tro ble mer og mer sett på som «konservativ» og rar, er det deilig å tilhøre en helt vanlig kristen kirke der alle simpelthen frimodig tror, forkynner og holder fast ved den alminnelige kristne troen; alt det som Kirken har trodd og forkynt i 2000 år. Det vil si at ja, jeg møter på mange flere mennesker som er som meg, folk som oppleves som «beslektede sjeler», her enn i DNK - selv om det finnes drøssevis av dem der også, naturligvis! De fleste av mine nærmeste venner har forblitt lutheranere, og jeg ser definitivt ikke på dem som uopplyste.

Jeg ser ikke ned på protestanter. Jeg er lei meg for at det oppleves sånn. Det er virkelig ikke meningen å fremstå slik. Men ja, jeg ser at jeg har en tendens til å benytte anledningen til å vitne frimodig om hva Den katolske kirke er og betyr for meg, og om hva troen er og betyr for meg. Jeg er klar over at det kan oppleves slitsomt at jeg er så (irriterende) fornøyd, men «jeg kan egentlig ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.» Jeg kan bare prøve å ordlegge meg som best jeg kan - og så heller begrense meg når jeg ser at det er det som tjener Jesus/Kirken/Evangeliet best.

Det katolske kirkesynet

Det vil alltid være provoserende for en protestant at Den katolske kirke har det synet på seg selv som den har. Fryktelig provoserende. Den katolske kirke sier om seg selv at den forvalter Kirkens enhet, Kirkens fylde og troens fylde. Det er kraftige saker. 

Den katolske kirke sier også at manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd, og den kaller oss til enhet - i seg. Det som Kirken ønsker er med andre ord å inkludere - fullt ut, alle - mens en kristen som står utenfor kan oppleve budskapet som svært ekskluderende, slik du også gir uttrykk for. Fordi Den katolske kirke har den selvforståelsen den har, må den hele tiden aktivt søke å avspeile Kristi ydmykhet og vennlighet for at ikke den skal fremstå triumfialistisk og nedlatende. Den må også aktivt sette ord på hvordan den verdsetter alt godt som protestantiske kristne har å tilføre det store kristne fellesskapet.

Jesus ba oss om å være ett "for at verden skal tro". Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. 

Så lenge vi kristne søsken er delt opp på den måten vi dessverre er blitt etter den ulykksalige splittelsen som har vokst i 500 år, er det vårt felles ansvar å arbeide for kristen enhet så mye vi kan ut fra de rammebetingelsene som foreligger. Den katolske kirke og Peters etterfølger har et særskilt tungt ansvar for å sørge for så mye enhet som mulig blant kristne. Der feilet kirken grovt på 1500-tallet, og det lider vi alle under i dag. Ikke bare vi kristne, men også alle de som ikke er kristne. Spesielt dem, faktisk.

Troens fylde

Jeg ser på Den norske kirke med kjærlighet og sympati. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt man kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort. 

Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Dette er min tro, dette er Den katolske kirkes lære: at vi skal være ett i den éne Kirken, og at det er Den katolske kirke som forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Jeg kan ikke late som at det ikke er sånn, dessverre. 

Jeg prøver å ikke si disse tingene i utrengsmål, men det er altså slik vi tenker: at det er i Den katolske kirke at du finner fylden av troen, mens protestantiske trossamfunn har bevart troen i ulik styrkegrad - noen nesten alt, mens andre protestanter begynner farlig å nærme seg ingenting. Ja, det er provoserende påstander og jeg skjønner naturligvis at det oppleves som fryktelig nedlatende. Men hva hvis det er sant? Hva hvis Den katolske kirke er det den sier at den er? Hva hvis det er faktisk er meningen at du skulle være fullt og helt med i Den katolske kirke? Hva hvis du hadde hatt det bedre her? Hva hvis verden hatt det bedre hvis du var her?

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke

Her er katolsk lære: Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, skjer det et paradigmeskifte, da går det ingen vei tilbake. 

Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg klarer hverken å få uttrykt det nok eller å få undertrykt det nok. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd. 

PUR GLEDE: Like etter påskedagsmessen på Petersplassen. Vanskelig å skjule den gleden. "Ja, én dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre." (Sal 84,11).

Voksen kjærlighet

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". DET er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke. Denne troen ligger under og bobler opp enten jeg vil eller ikke, og de gangene jeg tar meg hardt sammen og trykker det ned skinner det nok gjennom likevel, er jeg redd.

I neste uke, på minnedagen for apostelen Paulus' omvendelse, har jeg hatt fullt fellesskap med Den katolske kirke i ni år, siden 25. januar 2008. Nå kan iallfall ingen beskylde meg for å være en blind, forelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen)

Takk

Igjen: Takk for det viktige innspillet ditt, Elsa. Jeg skal ha det i bakhodet. Håper du likte de to innleggene jeg har publisert etter Venner-saken: "Herren er min hyrde i Nordmarka" og "Ettertanke | Da barna forsvant". Der har jeg ikke nevnt det katolske ved kristentroen min en eneste gang. De bare er det; gjennomkatolske, det vil si allmennkristelige. Katolsk tro er bare helt alminnelig, levende kristen tro - den troen som alle kristne har hatt over alt og til alle tider. Det er den troen og den kirken jeg frimodig løfter frem. Gang på gang.

Jeg vil ikke legge lokk på at jeg er kristen - heller ikke på at jeg er en katolsk kristen. Jeg tilhører og elsker den Kirken som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. I alle disse ni årene har jeg levd kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. 

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søkte jeg fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. Takk Gud! Deo gratias!

Ettertanke | Da barna forsvant

Da barna forsvant lå hagen tom tilbake.
Foto: Brian M. Forbes/Flickr Creative Commons

Inne på tekstfoto.no kom jeg over en perle av en film: Et stille, nydelig og tankevekkende portrett av legbror Gérard-Marie Ketterer i St. Dominikus kloster i Oslo.

«Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. «Hvor er du?», spør han, og det har han gjort hele tiden med alle mennesker,» sier den franske bror Gérard ettertenksomt på norsk.

Bibelen forteller at vi mennesker er skapt for å leve sammen med Gud vår Far, Han som har skapt oss i sitt bilde. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» står det (Fork 3,11). Vi kan ikke ta evigheten fra folk og erstatte den med en velferdsstat. Da går det helt galt, for Gud har skapt oss til seg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i Gud.

«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis. Bli stille og kjenn etter, så skjønner du hva han mener.

Dersom du lytter ekstra godt kan du faktisk høre stemmen til Han som går i den svale kveldsbrisen og leter. Han søker deg hele tiden. «Hvor er du?» sier han (1. Mos 3,9). Han roper på deg med en stemme som er full av uendelig kjærlighet og uendelig smerte: «Å kjære barn, kom hjem!»

Erik Hillestad skriver (gjengitt med tillatelse):

«Da barna forsvant
bak siste bro som brant
lå hagen så tom tilbake.
En far stod og gråt
over alt han hadde tapt.
En drøm var forbi,
men en sang var blitt skapt:
Å kjære barn, å kjære barn,
kom hjem, kom hjem!»

Sønn av Adam, datter av Eva: Hvor er du? Kveldsmaten er klar. Kom hjem.

(Post Scriptum: Ordet "nattverd" betyr rett og slett "kveldsmat". Når presten i Den norske kirkes nattverdsliturgi sier "Kom, for alt er ferdig", hører du en gjenklang fra hagen, av Gud vår Far som roper barna sine inn til kveldsmat.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 16. februar 2013, da 1 Mos 3,8-13 var dagens bibeltekst:

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» (1 Mos 3,8-13)

Se også:

• Her kan du se portrettet av legbror Gérard-Marie Ketterer. Filmen varer i under seks minutter.

Herren er min hyrde i Nordmarka

Ladestopp i sola ved Skjennungen.

Av og til er det helt nødvendig å lade batteriene. I dag var en sånn dag. En skikkelig Salme 23-dag.

Bibelens Salme 23
En salme av David.

Herren er min hyrde
jeg mangler ikke noe.

Det betyr ikke at jeg har alt jeg vil ha. Men det betyr at jeg ikke mangler noe. Det er forskjell på det. Med Davids formulering er det lettere å være takknemlig for livet slik det er.

Han lar meg ligge i grønne enger.
Eller på hvite marker, om du vil.

Han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Skjennungen, for eksempel (et vann i Nordmarka). Der var det stille i dag, og masse sol. Perfekt sted for å finne fram sjokoladekaken jeg hadde med i sekken.

Han gir meg nytt liv.
Det trenger jeg.

Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.
En av mine favorittbønner er denne av St. Birgitta av Vadstena: "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den".

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.
Faktisk var det dette verset som satte meg på sporet av Salme 23 i dag. Det viser seg nemlig at Nordmarka er overraskende mørk i januar. Det er få steder den lave januarsola finner veien forbi de høye grantrærne. Veldig uvant for en vestlending som er vant til å gå på ski i åpne fjellandskap.
Jeg liker ikke å gå i skygge. Noen ganger i livet må man det, men det er heldigvis ikke noe påbud om å aktivt oppsøke skyggen. Neste gang legger jeg nok ladeturen til lyset på Frognerseteren eller på Bygdøy, også kan jeg heller returnere til Nordmarka i februar når sola når fram til flere steder.

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Amen!

Sol! Det viser seg at batteriene mine er solcellebatterier.
Begge foto: Ragnhild Aadland Høen, Nordmarka 16.01.2017

Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud

FINE FJELLFOLK: Ved Huanghua - den ville delen av den kinesiske mur.

The world is so empty
if one thinks only of mountains, rivers and cities;
but to know someone here and there
who thinks and feels with us,
and though distant, is close to us in spirit
— this makes the earth for us an inhabited garden.

Johann Wolfgang von Goethe

Vakkert, ikke sant? Jeg har samlet på ord helt siden jeg var tidlig i tenårene. Goethe-sitatet over her har fulgt meg i tjue år nå. Den siste tiden har det kommet til meg spesielt når jeg er ute og flyr, faktisk. Midt mellom noen jeg er glad i. På vei til noen. På vei fra noen. Da kjenner jeg at «Ja. Akkurat sånn er det.» «De her gjør at verden ikke føles tom.»

Goethe-øyeblikk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Nye og gamle venner

Sjøutsiktbildet ovenfor her er tatt under et slikt Goethe-øyeblikk i høst på vei hjem fra en begravelse i Haugesund der en god barndomsvenninne hadde mistet faren sin. Han var glad i båtliv og jeg har mange gode barndomsminner fra hytta deres ved sjøen (eller "på landet", som det heter i Haugesund). 

Selv om det heldigvis er slik at man kan få nye, gode venner hele livet, kan man ikke få nye, gode, gamle venner, så det gjelder å ta godt vare på hverandre. (Det vil si: Venner jeg får nå, vil jo faktisk være veldig gamle venner om 30-40 år, da. Ja ja. Uansett gjelder prinsippet om å ta godt vare på hverandre.)

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Det er akkurat det jeg kjenner på når jeg flyr. Etter å ha studert, reist, jobbet og bodd i fire byer i Norge og to byer i Kina - og fått venner fra mange flere steder enn det - føler jeg meg rik der oppe i lufta. Jeg vet at det er så mange gode folk der nede, fra Vesterålen i nord til Høvåg i sør, fra Bergen i vest til Oslo og Fredrikstad i øst - for ikke å glemme fra USA i vest til Japan i øst. Takk for alt godt jeg har fått, og for alt som jeg har fått gi. Det tenker jeg på der jeg sitter alene oppi flyet, på et sted der jeg fysisk sett er helt uten connection med noen, men samtidig er så veldig bevisst på dem akkurat da, disse som "though distant, is close to us in spirit". 

 - Vennene mine!

Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden. Det er en ekte connection som bare er der med en gang - gjennom Jesus og hans kropp, Kristi legeme, Kirken. Gjennom Gud, han som alltid er der, også når andre går bort.

Uansett hvor jeg er i verden føler jeg meg hjemme og inne i familien når jeg kommer inn i en katolsk kirke eller er en del av en katolsk forsamling - selv i et fremmed land. Jeg har vel i grunnen blitt litt som min lille Maria (2,5 år) som da hun kom hjem til stuen full av ni år gamle ukjente jenter (storesøsterens bursdagsselskap) utbrøt jublende: "Vennene mine!"

Hva kan jeg si? Jeg er takknemlig. Jeg skulle ønske enda flere fikk oppleve det. Velkommen hjem til Den katolske kirke!

https://www.youtube.com/watch?v=T0mNeja7M4E

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? 

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,

hvem vil si: du er av meg, jeg elsker din sjel gjennom alt.

Hvem orker å se meg som den jeg er,

og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Ole Paus

Utdrag fra sangen "Det begynner å bli et liv" av Ole Paus. Lytt til Ole Paus her på Spotify. Du kan også høre den her i Anita Skorgans innspilling.

Paven: Sett Jesus i sentrum av ditt liv

Foto: News.va

"Det kristne livet er enkelt; en kristen trenger ikke å gjøre merkelige eller vanskelige ting. En kristen trenger bare å sette Jesus i sentrum for sine daglige valg," sa pave Frans i sin preken mandag.

I jakten på manuset til pave Frans' preken under julenattens midnattsmesse (som forhåpentligvis kommer som en ny bloggpost her om ikke så lenge) kom jeg over denne nyhetssaken fra News.va med en oppsummering av pavens preken under en messe han holdt mandag.

I prekenen kom pave Frans med tre oppfordringer:

1. Bli kjent med Jesus. Gjennom bønn, gjennom å lese Evangeliet hver dag, gjennom Den Hellige Ånd.

2. Tilbe Jesus. Lovpris Gud. Be "Ære være"-bønnen i tilbedelse. Det er en måte å be "'du er den eneste, du er begynnelsen og enden, og jeg vil være sammen med deg hele mitt liv, i all evighet", sa Pave Frans.

3. Følg Jesus. Sett ham i sentrum av ditt liv. "Kristent liv er enkelt, men vi trenger Den Hellige Ånds nåde for å vekke opp ønsket/begjæret/lengselen (the desire) etter å kjenne Jesus, tilbe ham og følge ham. Derfor spurte vi i kollektbønnen Herren om hva vi er kalt til, og vi ba om styrken til å gjøre det."

Pavens preken

Her har du et lengre, engelsk sammendrag av pavens preken fra News.va:

Christian life is simple; a Christian does not need to do strange or difficult things, but put Jesus at the center of his or her daily choices.

This was the message at the heart of Pope Francis’ homily on Monday during morning Mass.We must ask ourselves the question: “is Jesus Christ at the center of my life? And what is my relationship with Jesus Christ?"

Thus, the Pope continued, we have three tasks because "to be able to put Jesus at the center we must make sure that we know Him and that we are able to recognize Him.

“In His time many did not recognize him: the doctors of the law, the chief priests, the scribes, the Sadducees and the Pharisees. Indeed, they persecuted Him and they killed Him. We too must ask ourselves: ‘Am I interested in getting to know Jesus? Or am I perhaps more interested in watching soap operas, in gossiping, in pursuing an ambition or talking about the lives of others?’” he said.

To get to know Jesus, the Pope explained, there is prayer, there is the Holy Spirit, “there is also the Gospel, which we should carry with us and read a passage every day. It’s the only way to get to know Jesus. And then the Holy Spirit does the work afterwards. He who makes the seed sprout and grow is the Holy Spirit”.

The second task, Francis continued, is to worship Jesus: “not just asking things of Him and thanking Him”, but praying silently in adoration, and removing from our hearts other things we adore and that capture our interest. “All the rest, he said, is of use only if I am capable of worshiping God alone”.

And the Pope invited the faithful to pray the ‘Glory Be’: “Glory be to the Father, and to the Son, and to the Holy Spirit”. ["Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen."]

Pointing out that too often we recite it like parrots, he said: “this prayer is adoration!” It is a way of worshiping the Father, the Son and the Holy Spirit. A little prayer, in silence, before the greatness of God is a way to worship Jesus and say: 'You are the only one, you are the beginning and the end, and I want to stay with you throughout my life, throughout eternity. It is a way to chase away the things that prevent me from worshiping Jesus.”

The third task, the Pope said, is to follow Jesus, as illustrated in today's Gospel in which the Lord calls his first disciples. It means putting Jesus at the center of our lives:

“Christian life is simple, but we need the grace of the Holy Spirit to awaken the desire to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him. That’s why, during the Collect we asked the Lord what we are called to do and we asked Him for the strength to do it” he said.

Christians, Pope Francis concluded, do not need to do strange, difficult or superfluous things, so let us ask the Lord for the grace to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him."

Intervju om 13. dag jul | Feiring av Helligtrekongersdag

FEST: I dag har Dagen et intervju med meg om feiringen av Helligtrekongersdag. Her er et glimt fra feiringen vår i dag, med tenningen av Helligtrekongerslyset. Snøjulekuler er alltid magiske. Denne med Den hellige familie er den mest magiske av alle. I bakgrunnen: Utejuletreet som vi satte opp i dag :)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag har vi feiret Helligtrekongersdag med julekaker, gaver, innhøsting av juletre og tenning av Helligtrekongerslyset.

I tillegg til å ta juletreet ned, satte vi opp et utejuletre. Jeg var nemlig så heldig å gå forbi da juletrærne på Aker brygge ble tatt ned i dag. Kunne jeg få et av dem med meg hjem? lurte jeg. Å ja, så klart, de skulle jo bare bli flis uansett, fikk jeg som svar. Heldige meg! Det er nemlig ikke slik at julen er ferdig i dag. Etter gammel tradisjon varer juletiden  helt til Kyndelsmesse, også kalt "Herrens frembæring i tempelet". 

Selv om vi tar ned innejuletreet og mye av julepynten i dag, 13. dag jul, får julekrybben og julens lys bli med oss og stråle gjennom hele januar, helt til Kyndelsmesse 2. februar. Herlig!

Gammel fest

Kjært barn har mange navn, og det gjelder definitivt denne høytidsdagen 6. januar som går under både navnet Trettendedagen (det er 13. dag jul), Epifani, festen for Herrens Åpenbaring og Helligetrekongersdagen. På latin heter festen Epifania Domini som betyr Herrens Åpenbaring.

På denne dagen åpenbares det at Barnet som er født, er Herren Gud. De vise mennene er de første som tilber Jesus som Gud.

Epifanidagen har blitt feiret helt siden det 2. århundret. De tre vise mennene dukker opp som motiv allerede i katakombemaleriene, det vil si i svært tidlig kristen tid.

INTERVJU: Dagens Helligtrekongersreportasje i Dagen. Du kan lese intervjuet med meg ved å kjøpe dagens avis i Buyandread.com, eller du kan slå til og lese alle sakene i avisen digitalt i en hel måned for kun 1 kr.

Caspar, Melchior og Balthasar

I legendene regnes de vise mennene for å være tre hellige konger. Kongene Caspar, Melchior og Balthasar ble sett på som representanter for Europa, Asia og Afrika - de tre kjente verdensdelene i middelalderen. Les mer om de hellige tre konger her på katolsk.no.

De vise mennene, magiene, fra evangeliefortellingen ble tidlig tre - fordi gavene var tre: gull, røkelse og myrra. De ble også konger på grunn av gavene, som er usedvanlig spesielle og kostbare gaver å gi i barselgave. Dessuten blir de sett på som oppfyllelsen av Jesajas profeti: "Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang." (Jes 60,3)

De representerer "folkeslagene" ved at de ikke er jøder, og de gikk jo helt tydelig mot lyset. Det sa de selv: "Vi har fulgt hans stjerne". 

Konger og gaver fra alle kontinenter

Tradisjonen vil altså ha det til at en av kongene var fra Asia, en fra Afrika og en fra Europa, og at en av dem var ung, en gammel og en midt imellom. Slik representerer de oss alle; alle aldersgrupper i hele den da kjente verden. Alle sammen er vi kalt til å gjøre det de vise mennene gjorde: søke Jesus og tilbe ham. "Wise men sought Jesus. Wise men still do."

Afrikaneren blir gjerne framstilt med etiopiske trekk fordi myrratreet kun vokser langs østkysten av det afrikanske kontinent, ned mot Etiopia.

• Gull var kongenes gave og symbolet på makt og kongeverdighet.
• Røkelse var symbolet for det guddommelige og for tilbedelse.
• Myrra var en svært kostbar salve som ble brukt til å balsamere døde. Denne gaven varslet om Jesu offerdød og vår frelse.

JULETREETS FRUKTER: Alt klart for innhøsting.

GAVER: Etter innhøstingen av juletreet var det tid for gaver. Det lærte jeg om i den fantastiske boken "De gyldne dagene" av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen. Der skriver hun: "Noen sparer en liten julegave til i dag, for å minnes gaven vismennene hadde med til Jesusbarnet." Vel, det var ikke planlagt, men det hadde seg sånn at jeg faktisk hadde glemt disse julegavene til barna innerst i skapet. Da passet det perfekt å gi dem til dem i dag.

Primstaven

Helligtrekongersdagen markeres på primstaven med tre kors, tre kroner eller tre menn. Primstavmerket kan også være en klokke som kan ringe jula ut.

Epifani var helligdag i Norge helt frem til helligdagsreduksjonen i 1770.

Tolkien | Hemmeligheten bak et godt ekteskap

I dag er det nøyaktig 125 år siden den katolske forfatteren J. R. R. Tolkien ble født, 3. januar 1892. Jeg kom over en interessant bloggpost om ham og hans holdning til ekteskapet i kveld.

Det er Sam Guzman, bedre kjent som bloggeren the Catholic Gentleman, som har skrevet posten Tolkien Speaks: The Secret to a Happy Marriage.

Tolkien er en av mine yndlingsforfattere. Det er fascinerende å få et innblikk i hvor ytterst romantisk og samtidig jordnær og definitivt ikke-romantisk han var. Les, så skjønner du hva jeg mener.

BE A MAN. BE A SAINT. Fra bloggens egenpresentasjon: "More than ever, the Church needs men. Sadly, many Catholic men have believed the lie that being holy isn’t manly, and that the faith is boring. They leave religion to women and children and simply tune out. But holiness is for men. There is nothing more difficult, rewarding, or manly than becoming a saint. The spiritual life is full of combat, struggle, hardship, and adventure. It requires blood, sweat, tears, perseverance, and courage. It isn’t for the faint of heart. Catholic men are called to leave mediocrity behind and to strive for greatness. The Catholic Gentleman exists to inspire men to holiness—to love God, to serve others, and to deny self. And to do it all with class and classic manly flair."

Jordnære livsråd fra en far

Her er et utdrag fra Tolkiens brev til sin sønn Michael:

"No man, however truly he loved his betrothed and bride as a young man, has lived faithful to her as a wife in mind and body without deliberate conscious exercise of the will, without self-denial. Too few are told that — even those brought up in ‘the Church’. Those outside seem seldom to have heard it.

When the glamour wears off, or merely works a bit thin, they think that they have made a mistake, and that the real soul-mate is still to find. The real soul-mate too often proves to be the next sexually attractive person that comes along. Someone whom they might indeed very profitably have married, if only—. Hence divorce, to provide the ‘if only’.

And of course they are as a rule quite right: they did make a mistake. Only a very wise man at the end of his life could make a sound judgement concerning whom, amongst the total possible chances, he ought most profitably have married! Nearly all marriages, even happy ones, are mistakes: in the sense that almost certainly (in a more perfect world, or even with a little more care in this very imperfect one) both partners might have found more suitable mates. But the ‘real soul-mate’ is the one you are actually married to. In this fallen world, we have as our only guides, prudence, wisdom (rare in youth, too late in age), a clean heart, and fidelity of will…"

Romance and glory

Dette er det samme brevet der Tolkien skrev noe som er blitt et av hans mest kjente sitat:

"Out of the darkness of my life, so much frustrated, I put before you the one great thing to love on earth: the Blessed Sacrament … There you will find romance, glory, honour, fidelity, and the true way of all your loves upon earth.” 

(Til tolkningen for ikke-katolikker: "Det velsignede sakramentet" er nattverden/kommunionen/eukaristien.)

Les hele artikkelen Tolkien Speaks: The Secret to a Happy Marriage her.

THE ONE GREAT THING TO LOVE ON EARTH: "Out of the darkness of my life, so much frustrated, I put before you the one great thing to love on earth: the Blessed Sacrament … There you will find romance, glory, honour, fidelity, and the true way of all your loves upon earth.” (J. R. R. Tolkien)

"Jesus has made Himself the Bread of Life to give us life. Night and day, He is there. If you really want to grow in love, come back to the Eucharist, come back to that Adoration." (Den hellige Mor Teresa)

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Paul kirke i Bergen