Halloween og Allehelgensdag | En vaksine mot hovmod

HALLOWEEN-SMINKE: "For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre. Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur" skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i denne kronikken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli," skriver de to kronikkforfatterne som begge er forskere og katolske småbarnsmødre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

En kronikk av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo. Første gang publisert i Morgenbladet fredag 26. oktober 2012. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

Like årvisst som at handelsstanden pusher gresskar og spøkelseseffekter i slutten av oktober, er det at avisspalter og blogger tar til orde mot den importerte skikken som ”ikke har noe med norsk kultur å gjøre” og som har ”negativt fokus på hekser, djevler og dødningskaller” – for å sitere den vanligste kritikken. Dødningkarnevalet 31. oktober skiller seg nemlig ut i forbrukskalenderen fordi det er den eneste feiringen i året som ikke selger et budskap om idyll. Uhyggen er fremmed for en hyggefiksert norsk kultur, og derfor arrangeres det mange steder alternative, snille karneval istedenfor: ”hallo venn” istedenfor halloween. Her er det skumle borte, ikke en eneste dødningsskalle er å se. Barna skal få ”ha det gøy i trygge omgivelser”. Men til tross for appellen om snillhet og trygghet, er ”hallo venn” sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid. Den norske kirke, som fortsatt er den viktigste aktøren når det gjelder å tolke døden, har omfavnet lystenningen som ”et samlende sorgritual på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer”. Men slik har det ikke alltid vært. På 1950-tallet stengte den samme norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.

Er halloween-spetakkelet og lystenningen på allehelgen et symptom på at de døde igjen holder på å få en plass i vår kultur? I Norge har de i flere århundrer hatt en helt marginal plass, bortsett fra de få som har dødd en heltedød eller på annet vis satt spor etter seg i historien. For dem arrangeres det minnemarkeringer og jubileer, og ved deres graver legges det årvisst ned kranser og holdes taler. Alle andre døde har vært henvist til privatsfæren – eller glemselen. Det er selvsagt flere faktorer som har gjort at det er slik. En av dem finner vi på 1500-tallet, da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge.

For en av de mest virkningsfulle konsekvensene av reformasjonen var det radikale bruddet mellom levende og døde. Middelalderens religiøsitet hadde på mange vis vært strukturert ut fra forholdet til de døde, som en slags solidaritet mellom levende og døde i form av gjensidig forbønn. Man ba for de dødes sjeler og feiret messer for dem, og man hadde tillit til at de sjelene som hadde funnet veien til himmelen også ba for de levende. Fordi alle ventet på å bli dømt av den samme dommer, var de avhengige av hverandres bønn om nåde, og det var ikke vesentlig om de befant seg på hver sin side av dødens terskel. Men reformasjonens hovedbudskap var Jesus som eneste mellommann mellom mennesket og Gud. Dermed hadde helgener og gjensidig forbønn ingen effekt. De levende ble irrelevante for de døde, mens de døde ble redusert til eksempler for de levende. Med tanken om Jesus alene ble også skjærsilden overflødig og avvist som papistisk oppspinn. Bare himmel og helvete ble igjen som destinasjoner i det hinsidige, begge steder utenfor de gjenlevendes rekkevidde. Døden brøt nå alle relasjoner, og de døde ble bare et minne som kunne skildres i portretter (epitafier) eller nekrologer (likprekener). Slik lærte reformasjonen oss at ”minne” er noe fortidig som ikke finnes lenger. Tidligere betegnet minnet, memoria, å gjøre noe nærværende for bevisstheten, og begrepet ”til minne om”, in memoriam, indikerte å gjøre noe present, samtidig og tilstedeværende.

Mens den katolske kulturen fortsatte å feire allehelgensdag for å ære de hellige i himmelen som man kunne påkalle og stole på, ble denne dagen i det protestantiske Norden til en minnedag for avdøde som hadde levd eksemplariske liv. Allehelgensdag 1582 holdt Jens Nilssøn, biskop av Oslo, en preken i Oslo domkirke der han understreket nettopp dette: man skal feire dagen som en hederlig ihukommelse om de gudfrygtige mennesker som er døde og avgangne. De skal bare minnes og etterleves, og ikke appelleres til. Det var den samme tenkningen som lå til grunn for 1950-tallets motstand mot lystenning på gravene: Et slikt kollektivt rituale fikk det til å se ut som om de døde hadde en relevans for folk utover det å være minneverdige forbilder.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På 1950-tallet stengte Den norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons

Reformasjonens tenkning om de døde utelukker egentlig de som ikke duger som forbilder. De døde som ikke burde etterlignes, hadde derfor ingen plass i den protestantiske minnekulturen. Det samme kan sies om dens sekulære arvtager, den humanistiske minnekulturen, som mange velger å forholde seg til i dagens post-kristne Norge. Både i gammellutherske og i human-etiske begravelser er minnetalen seremoniens kjerne, og de gode og oppbyggelige minnene er i fokus. Mislykkede døde med elendige, onde eller ynkelige liv utfordrer denne måten å håndtere de døde på. For hvordan skal man gi deres liv og død mening? I de protestantiske delene av Europa oppsto det et problem med en særlig kategori av mislykkede døde: De som gikk igjen.

Spøkelsene – alle de ulykkelige døde som ungene etterligner på halloween – har plaget både protestanter og katolikker gjennom århundrene, men fordi konfesjonene hadde ulike oppfatninger av forholdet mellom levende og døde, ble fortellinger om skrømt og gjenferd tolket på forskjellige måter. Katolikkene holdt muligheten åpen for at beretninger om spøkelser kunne være mystiske visjoner eller åpenbaringer av urolige sjeler fra skjærsilden. I så fall kunne man hjelpe disse stakkars sjelene ved å be Gud fri dem fra deres lidelser og gi dem fred. Protestantene, derimot, avviste spøkelsenes eksistens. Beretninger om spøkelser var ikke annet enn papistisk overtro.

"Memento mori" - "husk, du skal dø" -
er en vaksine mot hovmod.

Men spøkelsene forsvant likevel ikke fra protestantiske områder. Folkelige beretninger om gjenferd viser at den protestantiske læren om de døde bare i liten grad slo rot i folks bevissthet. Kanskje var denne tenkningen i sin reneste form i utakt med allmenn intuisjon og grunnleggende psykologiske behov.

Reformasjonshistorikeren Peter Marshall argumenterer for at folks lengsel etter og kjærlighet til sine egne avdøde utgjorde den største hindringen når den protestantiske avvisningen av enhver relasjon til de døde skulle implementeres. Nå ser det ut som om omsorgen for de døde på ulike måter tyter frem i en kultur som ikke lenger lar seg regulere av det protestantiske regimet. For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne.

Av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo, hvor Aavitsland forsker på gravtavler, mens Oftestad forsker på liktaler.
Kronikken er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

LYTTETIPS 

Få også med deg sr. Anne Bente Hadlands korte radioinnslag "Døden er ikke unorsk" - om Halloween, Allehelgensdag og synet på døden i vår kultur. 

Du kan lytte til radioinnslaget her på katolsk.no

Møt Herr Skummel, Herr Skummel-søt og Frøken Søt, sminket av storesøstrene. Gledelig Halloween!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Areopagos sett fra Akropolis.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Athen 1998

I dag har jeg et frispark på trykk i avisen Dagen. Det handler om sannheten i kristendommen og i de andre religionene. Nærmere bestemt handler det om å søke sannheten - hele livet. 

Søk sannheten hele livet

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten. Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus i hans innerste nesten 2000 år tidligere.

På veien ned igjen gikk vi ut på en fjellknaus. Der kom vi over en bronseplakett med noen uforståelige ord. En forbipasserende amerikaner hadde heldigvis studert klassisk gresk og kunne oversette for oss. Etter få sekunder forstod vi hva det var han leste: Apostelen Paulus’ mest berømte tale.

Areopagos

Det var en sterk opplevelse å stå der på Areopagos og se utover hele Aten mens vi lyttet til Paulus som snakket til oss gjennom århundrene. Akkurat her var det han sa det. På akkurat dette fjellet. Mektig! 

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.»

Litt lengre ut i talen sier Paulus: 

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17, 22f)

Logoi spermatikoi

Noen få år senere, på 100-tallet, former kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». St. Justin fremhever hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Når pave Gregor den store sender de første misjonærene til det hedenske England på 600-tallet, er det med beskjed om at det finnes en kjerne av Logoi spermatikoi i all hedensk gudsdyrkelse. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. I England (og Norge) skjer det ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager døpes; de tømmes for hedensk innhold og fylles med Kristus – med kristent innhold.

Edith Stein

Nær vår tid dukker så ett av mine store forbilder opp: Filosofen, jøden, eks-ateisten og karmelittnonnen Edith Stein (1891-1942). Det mest slående trekket hos Edith Stein er hennes brennende kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Etter vandringen fra jødedommen til ateisme til den kristne tro skriver hun: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Hun skriver også: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Fordi: Man trenger ikke å bevisst be med ord for å i praksis be. Kristen bønn er å åpne seg (og verden) opp for Gud. Bønn er å søke Gud. Av hele sitt hjerte og av hele sin sjel. Den som søker sannheten – den som gjør seg åpen og tilgjengelig for Sannheten – søker i praksis Gud, fordi Gud er Sannheten. Og derfor er det at Edith kan si at denne aktive handlingen og holdningen – selve det å søke sannheten – er å ligne med bønn.

Det annet vatikankonsil

Kort tid etter Edith Steins martyrdød i Auschwitz, møtes så Det annet vatikankonsil – det store katolske kirkemøtet på 1960-tallet. Konsilfedrene skriver om sannheten og om de andre store religionene: 

«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.»

Er det ikke vakkert? Men for at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, la konsilfedrene til: «Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde.»

Fylden av sannheten

Paulus greide å formidle den kristne troen på en troverdig og relevant måte inn i Atens livssynsmangfold. Det er Kirken kalt til å gjøre også i dag, på livssynstorget i vår egen tid, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus. Den kristne tro.

Jeg kommer aldri til å slutte med å søke sannheten. Jeg tørster etter den. Fordi jeg tørster etter Gud. Han som er sannheten. Hele meg vet at dette er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Det er. Gud er. 

«Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» (Apg 17,28)

Søk sannheten hele livet. Da søker du i praksis Han som er sannheten og livet. Da finner du livet.

Første gang publisert i avisen Dagen i dag, 29.10.2016

Les også:

Ettertanke | Søk sannheten hele livet

Odd Nordstoga | Våren om høsten

"Gledar du deg til våren alt no. Fortvil ikkje. Klikk deg inn her og lull deg inn i våren som fossar og blømer og rallar og krullar" skriver Odd Nordstoga over filmen sin på Facebook.

Så det gjorde jeg selvsagt. Det kan du også gjøre her.

Jeg liker Odd Nordstoga. Han snakker mitt språk. Ikke haugesundsk, altså, men med ordene han velger: Mirakel, livet, velsignelse. Om våren sier han: "Det er jo et mirakel." [...] "Å virkelig ta det inn over seg, hva slags mirakel det er. Det gjør Aasmund Olavsson Vinje her på en utrolig flott måte. Det handler om en slik takknemlighet for livet som er veldig veldig veldig veldig flott."

Vårfuglen som syng mot Sol og mot Sumar

Deretter synger Odd Nordstoga med sin egen melodi (ikke Edvard Griegs):

"Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjå for Våren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var på eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen at sjå frå Landet at fljota,
Snjoen at bråna, og Fossen i Å at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song mot Sol og mot Sumar.

Enno ein Gong den Velsignad eg fekk, at Gauken eg høyrde"

Og der, etter første linje i andre vers, avbryter han seg selv og sier: "Når du tenker slik at "å, for en velsignelse å få høre gjøken si ko-ko"... det er vanvittig sjarmerende og enormt flott poesi"." 

Der er vi helt på linje, Odd, Aasmund og jeg. Sjarmerende og flott. Og livsomfavnende, eller hva vi skal kalle det. Det er derfor jeg liker våren og sommeren. Fordi jeg liker livet. Og det er derfor jeg får et mer og mer anstrengt forhold til vinterhalvåret jo eldre jeg blir - fordi jeg ikke liker døden. Døden, sykdom og mørket. 

Nei, det gjelder å holde seg levende gjennom nok en vinter slik at man får oppleve en ny vår og nye lyse sommernetter. Til hjelp på veien gjennom mørket: Her finner du lenke til "Våren" av Aasmund O. Vinje tonesatt av Odd Nordstoga - i seks ulike musikkstrømmetjenester.

Magnolia og blå himmel. Høstet inn i mai - til å leve på gjennom vinteren.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hamstret til vinteren

Jeg kunne vært bedre til å sylte og hamstre fra naturen. Mye bedre. Men i stedet for å irritere meg over det jeg ikke har kapasitet til å få gjort, vil jeg heller være fornøyd med det jeg har klart å høste inn fra Guds natur i 2016, nemlig både spurver og svarttroster.

Her har du åtte sekunder med spurvelykke, lagret på boks til å nyte av gjennom vinteren:

(NB: Husk å slå på lyden. Det er liksom hele poenget her. Spurvelyden.)

Og ikke minst - her er min ultimate favoritt - Svarttrosten i Slottsparken 10. mai:

Dessuten har jeg fått i hus rørte jordbær fra foreldrene mine. Resten er det mulig å få kjøpt på butikken.

Sånn. Nå kan vinteren bare komme. Nå er vi klar, Odd og jeg.

KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med din bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alf A. Sæter | Ein grunn til å leva

Kjærleiken, "det stille drysset gjennom sjela" (Alf A. Sæter).

Høsten er over oss, med mørkere og kortere dager. Heldigvis finnes det en fantastisk oppfinnelse kalt Poesiringen, der 1700 personer daglig deler dikt med hverandre. 

Det er legen Arild Vedvik som tar imot forslagene og velger ut dagens dikt. Her om dagen delte han et høstbidrag fra Alf A. Sæter, en av mine yndlingslyrikere.

Alf A. Sæter har gitt ut noen få lyrikksamlinger (hvorav "Å elska er å vera stille nesten heile tida" er min favoritt - finn den på biblioteket). Akkurat dette diktet har du imidlertid ikke sett på trykk noe sted. Derfor skrev jeg like godt til Alf (slik jeg har gjort to ganger før også) og lurte på om jeg kunne få dele diktet og innledningen hans her på bloggen. Han svarte: "Takk for gode ord om diktet mitt. Ja, eg står for det eg skriv/sender til Poesiringen, så versågod, del det gjerne med andre som du trur har “antenner” for å ta imot slike dikt. Med ynskje om GOD HAUST frå Alf A.S." 

AH, you made my day, Alf. Som jeg svarte: "No blei eg glad! Eg trur nemleg at dei som følgjer bloggen er blant dei som er spesielt opne for dette diktet. Hjarteleg takk! Ynskjer deg også ein retteleg GOD HAUST! Beste helsing Ragnhild"

Nok snikksnakk. Her kommer gullet fra Alf A. Sæter. Nyt det.

Til Poesiringen.
Hausten er over oss med kortare dagar og lengre netter, men det finst gode grunnar for å leva, då òg. Her er ein av dei.

EIN GRUNN TIL Å LEVA

Det er kjærleik eg snakkar om,

ikkje den banalt brusande,

men det svale vinddraget,

luftninga,

det stille drysset gjennom sjela,

det mjuke usynlege som slører lydar

og dekker skorper og sår.

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.

Helsing Alf A. Sæter

Kjærleiken, "det mjuke usynlege som slører lydar
og dekker skorper og sår"
(Alf A. Sæter)

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 02.10.2016
Klikk på bileta for å sjå større versjon.

Meningen med livet

Hvordan ville du besvart spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Ikke lett. Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju i 2014:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

I dag synes jeg svaret mangler noe. Det er riktig at meningen med livet er å elske Gud og mennesker. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.

Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre - og av Gud. 

Som du skjønner - Alf A. Sæters ord er også mine: 

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.

"Det er kjærleik eg snakkar om,

ikkje den banalt brusande,

men det svale vinddraget,

luftninga"
(Alf A. Sæter)

Bli med i Poesiringen?

Dersom du ønsker å få dikt gratis tilsendt på epost hver dag, er det mulig å melde seg inn i Poesiringen ved å sende en epost til poesiringen-at-gmail.com. Redaktør Arild Vedvik synes det er hyggelig om du skriver en linje om deg selv :) Det er ingen forpliktelser, og du kan når som helst be om å bli tatt av mailinglisten. Anbefales!

Du kan også følge Poesiringen på Facebook, slik 6473 andre gjør. Da får du med deg en del av diktene (men ikke alle, og du går glipp av innledningen før diktene og en del annet).

For øvrig anbefaler jeg også å følge den herlige Instagram-kontoen Renpoesi.

Les også:

• Ettertanke | Drømmen som hendte - med diktet "Draum" av Alf A. Sæter
• Ettertanke | En Gud som gråter - med diktet "Lidingstimen" av Alf A. Sæter

Bli med på Angelus-bønnen

Herrens bebudelse malt av Fra Angelico (ca. 1430).
Den nye Eva svarer JA til Guds vilje der den første Eva (til venstre) svarte sitt store NEI.

I nesten 2000 år har Marias store JA gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd. 

Angelus er en katolsk bønn som heter nettopp det fordi det første ordet i bønnen er Angelus. "Angelus Dei" betyr Herrens engel: "Herrens engel brakte Maria det glade budskap, og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd." Se mer her på katolsk.no.

Tre ganger tre slag

Fortsatt kimer Angelus-klokkene her i Oslo, morgen, middag (klokken tolv) og kveld. Først er det tre ganger tre slag - 3x3 slag som du fortsatt gjenfinner på slutten av Den norske kirkes gudstjenester. Deretter er det kiming.

I det første slaget sier engelen: ”Vil du?” På det andre slaget svarer Maria ja. På det tredje slaget blir Kristus unnfanget. Gud blir menneske! Klokkene jubler mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:

”Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.”

Lytt til Angelus-bønnen her:

https://www.youtube.com/watch?v=g7BbncHyw9E

Her er teksten til hele Angelus-bønnen på norsk:

Herrens engel (Angelusbønnen)

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd. (Luk 1,35)

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. (Luk 1,28) 
Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus * (Luk 1,42) 
Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)
be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16) Amen.

Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord. (Luk 1,38)
Hill deg, Maria...

Og Ordet ble kjød. Og tok bolig iblant oss. (Joh 1,14)
Hill deg, Maria...

Be for oss, Guds hellige mor. At vi må bli verdige til Kristi løfter. (2. Tess 1,11)

La oss be: Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Ved nevnelsen av Jesu navn, bøyer man seg for Kristus Kongen, markert med *

Angelus på latin

V. Angelus Domini nuntiavit Mariae.
R. Et concepit de Spiritu Sancto.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ecce ancilla Domini,
R. Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Et Verbum caro factum est,
R. Et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus.* Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ora pro nobis, sancta Dei Genetrix,
R. Ut digni efficiamur promissionibus Christi.

Oremus. Gratiam tuam, quaesumus, Domine, mentibus nostris infunde; ut qui, Angelo nuntiante, Christi Filii tui incarnationem cognovimus, per passionem eius et crucem ad resurrectionis gloriam perducamur. Per eumdem Christum Dominum nostrum. R. Amen.

Les også:

• Uimotståelig vakre Ave Maria av Franz Biebl: Franz Biebls versjon av Ave Maria er uvanlig fordi den er sammensatt av både Ave Maria (Hill deg, Maria) og Angelus-bønnen. Lytt til den her.

Disse anbefaler jeg å følge på Instagram

"Too late have I loved Thee,
O Beauty ever ancient, ever new."
St. Augustin av Hippo

Synes du Facebook er blitt mye kjedeligere i høst? Her er noen tips til gode Instagram-kontoer som jeg anbefaler.

I sommer la Facebook om algoritmen sin, altså regnestykket som bestemmer hvilke Facebook-poster som skal dukke opp i akkurat din nyhetsfeed. Du har kanskje merket at du nesten bare får opp oppdateringer fra vennene dine nå, og at sidene du følger dukker opp mye sjeldnere enn før? Kjedelig.

Løsningen er å gå inn på de Facebook-sidene som er viktigst for deg (for eksempel Katolsk Informasjonstjeneste): hold musepekeren over "Likt". Under "I NYHETSOPPDATERINGEN" velger du "Vis først" i stedet for "Standard".

Heldigvis: Instagram lar deg fortsatt følge akkurat hvem du vil uten å gjøre forskjell på noen. Her er mine tips til bra, katolske Instagram-kontoer:

Mine favoritter:

Catholicsoul_2014 - samler mye fint fra mange Instagram-kontoer
Word on Fire - følg kirkeåret med biskop Robert Barron
catholicgentleman - "holiness isn't for wimps" - det er ikke the Catholic Gentleman heller
Good_news_of_Christ - en Intagram-konto velsignet med frimodighetens nådegave, evangelium i hver minste dråpe, bare helt herlig - min nyeste favoritt
catholicconnect - masse, masse deilige helgensitater (+ et sterkt pro life-engasjement)
catholiclink_en - både helgensitater og sitater fra dagens forkynnere
Catholic Daily - "Sharing Catholic Truth, Beauty and Goodness every day"
restoreculture - gode sitater, lekkert design

Katolske nyheter:

franciscus - pavens offisielle konto
newsva - News.va = offisielle nyheter fra Vatikanet
popereport
catholic_news_service
catholicnewsagency

For unge:

ucatholic - "dedicated to sharing traditional Catholic information in the modern world"
catholic_teen_posts - engasjert "tradcat teen girl" (NB, ikke i betydningen "skismatisk tradisjonell", bare en vanlig katolsk jente som brenner for det alminnelige/tradisjonelt katolske)

Også litt "kommersielt":

catholiccompany - når jeg skal ha noe jeg ikke får tak i hos St. Olav bokhandel, handler jeg hos the Catholic Company (vievannskar, statuer, kunst, førstekommunionskjoler - bare å kose seg, de har alt)
ignatius_press - et av de beste katolske bokforlagene i USA
mysaintmyhero - lager både kule og vakre katolske smykker, men deler også fine sitater og bilder

Og her er noen jeg følger på norsk:

katolsk - informasjonstjenesten for Den katolske kirke i Norge
katarinahjemmet - dominikanerinnene på Katarinahjemmet i Oslo
norgesungekatolikker - Den katolske kirkes barne- og ungdomsorganisasjon i Norge
stolavmenighet - min menighet i Oslo

Alle bildene i denne bloggposten er eksempler på hva du finner i den katolske Instagram-kontoen catholicsoul_2014:

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

"While the world changes,
the Cross stands firm."
St. Bruno

"Love that does not know of suffering
is not worthy of the name."
St. Klara av Assisi

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."
Josemaria Escriva

Har du noen Instagram-kontoer du vil anbefale andre å følge? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet under her, så deler vi med hverandre!

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

"Gjett hvor glad jeg er i deg"
av Sam McBratney og Anita Jeram (Gyldendal Forlag)

Har du lest boken ”Gjett hvor glad jeg er i deg”? Den handler om Lille Hare Hasselbrun som er på vei til sengs. ”Gjett hvor glad jeg er i deg,” sier han til Store Hare Hasselbrun.

”Å, det klarer jeg nok ikke å gjette,” sier den store haren. ”Så mye!” sier den lille haren og strekker ut armene sine så langt han kan. ”Men jeg er SÅ glad i deg”, sier storeharen og strekker ut sine mye lengre armer. ”Oj, det var mye,” tenker Lille Hare Hasselbrun. Og sånn fortsetter de. De er så glad i hverandre som de kan rekke, like høyt som de kan hoppe, hele veien ned til elva OG til bortsiden av åsene.

Lille Hare Hasselbrun ser bakenfor tornekrattet, ut i den store, mørke natten. Ikke noe kan være lenger borte enn himmelen. ”Jeg er glad i deg helt opp til månen”, sier han og lukker øynene. ”Oj, det er langt,” sier storeharen. ”Det er virkelig veldig langt.” Han legger lilleharen til sengs, bøyer seg ned og hvisker mens han smiler ”Jeg er glad i deg helt opp til månen – OG TILBAKE!”

Bibelen er på mange måter en ”Gjett hvor glad jeg er i deg”-bok. ”Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss.” (Sal 103,11-12)

Så høyt som himmelen er over jorden. ”Oj, det er langt.” Så langt som øst er fra vest. ”Det er virkelig veldig langt.”

Gud elsker oss mennesker så høyt at han ikke kunne se oss gå under. Han er glad i oss hele veien ned til jorden – OG TILBAKE. ”Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. Han fyller ditt liv med det som godt er.” (Sal 103,4-5)

Og han bøyer seg ned og hvisker når det er kveld: ”Vil du jeg skal bære deg hjem?"

Første gang publisert i Vårt Land 19. juni 2010, og første gang publisert  her på bloggen 22. juli 2012

_____________________________________________

PS: I kommentaren under her fra 2012 spør en av leserne etter å få historien om min vei inn i Den katolske kirke. Den fortellingen skrev jeg året etter, og du finner den her.

Under | Å se det store i det lille

Jeg er svak for fine sko, men det som gjør meg aller mykest om hjertet er små støvler - spesielt med den kry, lille innehaveren i, og spesielt når hun har tatt dem på selv (på feil fot).

Å være en Maria på to og nesten-et-halvt-år og greie å ta på støvlene selv, det er stort. Å få være moren hennes er enda større. For å si det sånn: Det er forundringsverdig mye hverdagslykke samlet i hver kubikkcentimeter med ministøvel.

"Det som var vidunderlig med barndommen, var at alt i den var et under. Det var ikke bare en verden full av mirakler, det var en mirakuløs verden." (G. K. Chesterton )

Verden er fortsatt like mirakuløs og full av under som da du var barn. Det er bare vi som er blitt så vant til undrene at vi ikke ser dem lenger. Men lille Maria, hun hjelper meg til å gjenoppdage dem, gjennom at hun så tydelig selv er et Guds under og ved at hun i tillegg har øynene så åpne for alt det underfulle rundt seg. Sammen med Maria ser jeg stjernene på den store himmelen over Selja mye klarere.

Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.»

O store Gud, når jeg i undring aner
Hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universet med de mange baner
Og vet alt liv oppholdes ved ditt bord;
Da bryter lovsang ifra sjelen ut:
Takk store Gud, takk store Gud!
(Carl Boberg, 1886)

Ha en velsignet dag i Guds forunderlige verden!

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Tunold-gården, Selja  8.10.2016

Å lengte etter Selja

MAGISK: Klosteret på Selja, en helt vanlig ettermiddag i oktober i fjor. Uansett årstid er Selja uimotståelig.

Å, som jeg lengter til Selja - til havet, himmelen og det magiske lyset der helt vest mot storhavet. 

Jeg tror det er umulig å vokse opp med panoramautsikt til havet og horisonten uten at det for alltid etterlater et hull i hjertet ditt der havet har vært.

Jeg er oppvokst i Haugesund - på Haugalandet som har fått sitt navn med rette. Der bodde vi på en av haugene, Porshaug, med utsikt rett vest ut i havet. Det å alltid kunne se sola gå ned i havet (jada, med værforbehold) - mmm! Det er avhengighetsdannende.

Havet

Lyden. Synet. Lukten. Følelsen. Luften. Alt er deilig med havet. Hva var det Haugesunds-dikteren Kolbein Falkeid skrev nå igjen?

"Alt er spontanfestivaler.
Bare havet
evig."

SÅ HERLIG: Kjenner du vinddraget? Sterk vind gir deg den deilige følelsen av å leve sterkt. Jeg liker solen og lyset i Oslo, men savner vinden. En vestlandsskade. Jeg er tross alt oppvokst i byen der sykkelturen til skolen tok 15 minutter i sidevind, 10 minutter i medvind og 20 minutter i motvind ;)

BERGTATT: Selja er øya der legendene og undrene vokser rett opp av bakken.

I dag reiste jeg til Bergen. Torsdag går ferden videre til Selja. Der skal jeg sette meg i klosteret, nyte havet og lese dette diktet av munken Arnfinn Haram:

BERRE DETTE

Berre dette kan eg no: 

gå ved havet 

lange strender fram 

lange tilbake 

Berre dette høyrer eg no: 

stor sus av bylgjer 

Berre dette ser eg no: 

Vind og himlar 

Berre dette ventar eg på: 

sjå Gud

VINKER FARVEL: "Åååå! Jeg flyyyyr! Høyt oppe i luften! Ha det, Oslo!" Sitat begeistret Maria (2,5 år) på vei til Bergen, 5. okt. 2016. Derfra går ferden videre til Selja.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se større versjoner)

Les også:

Ettertanke | Hav i himmelen
Hva gjør hellige steder med oss?

Katolsk grovbrød

Faksimile: Vårt Land 23.09.2016

Er du sulten? Lei av å bli servert papp? Kom til Den katolske kirke og få skikkelig mat. Mat du virkelig vokser på.

I St. Olav menighet i Oslo får du i høst servert katolsk grovbrød for sjelen, noe til liv og vekst. Alle som er sultne på åndelig føde eller er nysgjerrig på katolsk tro og liv er hjertelig velkommen til foredrag og deretter samtale og tidebønn. Hvis du i tillegg er sulten på fysisk mat serveres det deilig suppe i pausen mellom messen kl. 18.00 og foredraget som begynner kl. 19.00. I det hele tatt kunne nok denne serien like godt vært kalt "Katolsk treretters middag" ;)

Kristen vekst i medgang og motgang

16. november er det jeg som skal holde foredrag. Temaet mitt er "Kristen vekst i medgang og motgang". Jeg håper å få med meg flest mulig av de andre foredragene også, for dette er virkelig førsteklasses foredragsholdere - de beste av de beste, folk som jeg svært gjerne lytter til. Dessverre får jeg ikke med meg det første foredraget med p. Pål Bratbak, da er jeg i Bergen. Håper flest mulig av dere andre får det med dere! Dette vil du ikke gå glipp av!

HØSTENS PROGRAM

Onsdag 5. oktober
P. Pål Bratbak: Messen, troen og livet

Onsdag 19. oktober
Bernt T Oftestad: Kristi offer – vårt offer

Onsdag 2. november
P. Øystein Lund: En barmhjertig Gud – ?

Onsdag 16. november
Ragnhild Aadland Høen: Kristen vekst i medgang og motgang

Onsdag 30. november
P. Ole Martin Stamnestrø: Jomfru Maria – floke og knuteløser

PRAKTISK

"Katolsk grovbrød" begynner kl 19.00 og foregår annenhver onsdag i høst. Sted: I menighetssalen, det vil si den røde teglsteinsbygningen like bak St. Olav kirke. Kirken ligger i Akersveien 1 i Oslo. Suppen serveres fra kl 18.30. (2. november fra kl 19.00.)

Det er mulig å først delta i kveldsmessen i St. Olav kirke kl. 18.00. Anbefales! Spesielt 2. november, Alle sjelers dag. Da fremføres Gabriel Faurés Requiem!