Ettertanke: Bli med til Saligprisningsberget

SALIGPRISNINGSBERGET: "Saligprisningsberget er dekket av grønne, frodige, gresskledde sletter og skråninger der blomster og blomstrende trær vokser vilt. Når du er der trenger du ikke en gang å lukke øynene for å se for deg hvordan det var den gang Jesus holdt Bergprekenen. Alt bare dukker opp: Lydene, luktene, stemningen."
Foto: Clare Jim/Flickr Creative Commons

Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.

Det er 18 år siden jeg var der nå, men de hellige stedene gav meg en skattkiste full av ”ut av tiden og inn i evigheten”-opplevelser som skinner ennå. Som J. J. Jansen sier det: ”Det største i våre liv som kristne er ikke ”de salige stunder” på forklarelsens berg, men gjenskinnet fra dem i vårt daglige liv.”

Saligprisningsberget reiser seg 554 meter over den nordvestre bredden av Gennesaretsjøen. Fra den østre skråningen av berget har du en fantastisk utsikt over Gennesaretsjøen og Golanhøyden. I nord ser du det mektige, snøkledte Hermon-fjellet. I sør har du Tabor-fjellet, som i følge tradisjonen er det stedet der Jesus ble forvandlet foran øynene på disiplene (Luk 9,28ff).

Sånn, nå er du klar for å bli med. Saligprisningsberget er dekket av grønne, frodige, gresskledde sletter og skråninger der blomster og blomstrende trær vokser vilt. Når du er der trenger du ikke en gang å lukke øynene for å se for deg hvordan det var den gang Jesus holdt Bergprekenen. Alt bare dukker opp: Lydene, luktene, stemningen. Folk over alt, barna, leing, roping, folk i bevegelse, og så – plutselig STEMMEN til Jesus. Ordene. Guds ord. Lytt! 

 «Salige er dere fattige, Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er den lønn dere har i himmelen.”
(Luk 6,20-23)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. mai 2011, da Luk 6,20–26 var dagens bibeltekst

KIRKEN: Den skjønne kirken på Saligprisningsberget.
Foto: Donna Dick/Flickr Creative Commons

Maria Budskapsdag i Marias hage

MARIMESSE I HAGEN: Blomstrende tre på bar kvist på Marias Minde i Bergen i dag.
Høytiden "Herrens bebudelse" (Annuntio Domini) er en av de eldste kirkefestene vi har. Jødisk tradisjon sier at verdens skapelse begynte ved vårjevndøgn (25. mars). Omkring overgangen mellom 100- og 200-tallet anså man i Roma og Nord-Afrika denne dagen som Jesu dødsdag. På denne dagen skjedde den nye skapelse, det vil si Jesu Kristi død på korset. Augustin skriver at samme dag skjedde også Inkarnasjonen, at Gud ble menneske - det vil si Jesu unnfangelse. Julen ble altså beregnet ut fra Bebudelsen, og ikke omvendt.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen (med mobilen)

Som barn elsket jeg boken "Den løyndomsfulle hagen". I dag følte jeg at jeg fikk meg en tur dit, til den spennende, gamle hagen full av hemmeligheter.

Vi er så heldige her i Bergen at vi har noe fint som heter "Marias Minde". Det er ordenshuset til to apostoliske ordener: St. Franciskus Xaverius-søstrene (en skjønn, gammel, døende orden) og Søstrene av Det hellige kors (en ung, voksende orden - faktisk kom det de to nye søstre til Bergen senest for tre dager siden!)

Maria Budskapsdag

På Marias Minde feires det messe om morgenen hver eneste dag hele året, og alle er velkommen til å bli med. I dag dro jeg dit for å bli med på feiringen av festen for Herrens bebudelse, også kjent som "Maria Budskapsdag" (i Den norske kirke) og som "Vårfrumesse" og "Marimesse om våren" på primstaven).

De kristne har alltid visst at Gud ble kjød i det øyeblikket Jomfru Maria sa sitt fiat, sitt "La det skje”. ”La det skje med meg som du har sagt”. Derfor er Herrens Bebudelse en av kirkeårets største dager.

Etter messen ble jeg lokket av alle de syngende småfuglene til å bruke tid i hagen - en hage full av liv.

Marias Minde er velsignet med en flink gartner og en spennende naturtomt der nye hemmeligheter venter bak hver stein. Det er som om du går i Marias hage. Bak en sving dukker plutselig denne overraskelsen opp:

MARIAS HAGE: En liten Maria-grotte på Marias Minde.

Maria-blomster

Det er massevis av planter og blomster med kristen symbolikk på Marias Minde. Nå om morgenen ligger Maria-grotten i skyggen av kristtornen (ja, navnet kommer av Kristi torner). Foran henne spirer rosebuskene (rosen er dronningen av blomstene, og er spesielt assosiert med Maria, ref. bønnekransen rosenkransen). Og jammen meg vokser det ikke masse klosterklokker der også. Se her:

KLOSTERKLOKKER: Ring, ring. Kanskje de ringer til Angelus-bønn?

Den som tørster

Litt lenger oppi skråningen renner bekken ned fjellsiden. Her passer det å meditere over ettertanken "Det tørste hjertet", for det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Menneskets dypeste lengsel er fellesskap med Gud, derfor er det bare Gud som kan gi oss det vi tørster etter. Jesus roper: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» (Joh 7,37–38).

LEVENDE VANN: "Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann." (Jesus i Johannesevangeliet)

Her kan du bli med til Marias Minde-bekken i ti sekunder:

Maria og Eva

Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall.

I det hele tatt oppdaget jeg i dag at en fredfull, gåtefull hage er et spesielt velegnet sted å tenke over frelseshistorien.

Eva sa sitt store nei til Gud i en hage. Derfor passer det så godt å meditere over Marias store JA til Gud nettopp i en hage - i en løyndomsfull, gammel hage som har mye på hjertet. Jeg tror jeg må tilbake dit i morgen...

Ulf Ekmans konversjon: Sannhet og enhet

KONVERTERER: Søndag 9. mars 2014 ble det kjent at Birgitta og Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke.
Foto: Livets Ord

 

Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke. Få med deg leserinnlegget som p. Ole Martin Stamnestrø, prest i Vår Frue menighet i Ålesund, hadde på trykk i avisen Dagen i dag, 21. mars 2014. Her er det:

Sannhet og enhet

Av p. Ole Martin Stamnestrø, katolsk prest

Publisert med tillatelse

Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke. Det gjør han som et svar på Jesu bønn om at «de alle må være ett» (Joh. 17,21). Men han ofrer ikke sannheten på enhetens alter. Tvert imot hevder han å ha funnet sannhetens fylde i Den katolske kirke. Sann enhet kan bare tuftes på Sannheten – altså Han som bad om at de alle må være ett. 

Som så mange andre konvertitter beskriver Ekman konversjonen som et trossteg først og fremst i kontinuitet med – og ikke som et brudd på – sin tidligere trosreise. Ikke desto mindre innebærer en konversjon også brudd. For den som konverterer, bryter med sine tidligere oppfatninger som viser seg å være i strid med den katolske lære. Sjefredaktør Selbekks lederartikkel (Dagen 15.3.) betoner nettopp bruddet, ved å nevne en rekke eksempler på uoverensstemmelser mellom katolsk og protestantisk lære. Han antyder med rette at disse er symptomer på en grunnleggende forskjell i teologisk metode. Selbekk nevner de tre protestantiske «alenene»: Skriften alene, troen alene, nåden alene.

Den grunnleggende forskjellen på katolsk og protestantisk kristendom kan oppsummeres i ordet «alene». For en katolikk er ikke alene. En katolikk er en som tror med Kirken, en som deler Kirkens tro. En katolikk er tilfreds med å være en del av fellesskapet, et lem på Kristi kropp. Han trenger ikke å konstruere sin egen dogmatikk på bakgrunn av sin private bibeltolkning. Han leser Bibelen i fellesskap med andre troende, både levende og døde. Og han tror at dette fellesskapet er blitt ledet av Den Hellige Ånd i dets 2000-årige lesning av Bibelen. Denne felleslesningen sammen med andre kristne under Den Hellige Ånds ledelse kaller han Tradisjonen.

Men en katolikk forveksler ikke Tradisjonen med stor «T» med tradisjonene med liten «t». Tradisjonene med liten «t» kan være støvete, eller de kan være sjarmerende. Disse tradisjonene er alle de skikkene og vanene et fellesskap legger seg til i løpet av 2000 år, men som ikke har med det sentrale å gjøre. Tradisjonen med stor «T», derimot, er langtfra støvete; den er den levende Gud som leder sin kirke. Jesus lovet oss at vi ikke skulle bli efterlatt som foreldreløse barn. «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting.» (Joh. 14,26) Merk flertallsformen! Den som vil leve et liv i Den Hellige Ånd, skal ikke sette seg på en tue alene med sin Bibel, med ryggen til alle andre kristne; nei han må oppsøke det kristne fellesskapet som er grunnlagt av Jesus og inspirert av Ånden.

Selbekk innrømmer avslutningsvis at «den dype splittelsen og den ekstreme læremessige pluralismen som eksisterer blant evangeliske kristne» er et eksempel på en stor svakhet ved protestantismen. Men han unnlater å se at dette er en uunngåelig konsekvens av det protestantiske «alene».

P. Ole Martin Stamnestrø, katolsk prest
Publisert med tillatelse

LES MER:

• "Paret Ekman blir katoliker – lämnar Livets ord": Fyldig intervju i avisen "Världen i dag" med Livets Ords grunnleggere, Ulf og Birgitta Ekman, om hvorfor de konverterer til Den katolske kirke. Store deler av intervjuet er gjengitt på norsk i  denne saken på dagen.no: "– En lang og vanskelig prosess" på dagen.no (men jeg synes originalversjonen på svensk er best)
• "Tror Ekman vil bety mye for kristen enhet" på dagen.no: Intervjuer med biskop Bernt Eidsvig og med meg
• "Reaksjoner på Ekmans konvertering" på dagen.no: I denne artikkelen er min uttalelse på Facebook sitert: "Kon­ver­sjo­nen er ikke over­ras­ken­de for den som har fulgt med på hans teo­lo­gis­ke ut­vik­ling de siste årene, men det er li­ke­vel et stort og be­mer­kel­ses­ver­dig skritt han tar - et valg som kan få store kon­se­kven­ser for langt flere enn ham selv."
• Tidligere her på bloggen (nov. 2013): Ulf Ekman intervjuet om katolsk tro i Dagen

Min tro i Vårt Land - Intet mindre

Faksimile: vl.no

 

"Min tro"-intervjuet i Vårt Land i dag handler faktisk om min tro.

Slik starter journalist Turid Sylte Min tro-intervjuet med meg:

Intet mindre

MIN TRO: Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes.

Det brøt løs i 2004 den dagen på hjemvei fra et bryllup på Sunnmøre. Selv om det ble sent kvelden før, dro hun og mannen Hans til øya Selja i Nordfjord. Som redaktør for Sjømannskirkens blad hadde hun laget et nummer om pilegrimer. Klosterruinene ute i havgapet like ved Stadt hadde hun fått høre at hun måtte oppsøke.

– Den reisen ble livsforvandlende. Det var en magisk dag.

 

Du kan lese hele intervjuet (gratis) her på vl.no.

 

 

Faksimile: Vårt Land, s. 26-28, 15. mars 2014

Jeg ser forresten at desken har måttet kutte litt i teksten for å få plass. Avsnittet om "Da Gud grep inn" var egentlig slik:

Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

– Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

– Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte. Om kvelden skrev jeg i dagboken min: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud." Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten.

– Gud er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Denne sannheten puster og lever, ble menneske og gikk omkring på jord. Fornuften sier meg at dette kunne ikke mennesker funnet på av seg selv.

VIDEOINTERVJU: - For at jeg skal oppleve mening med livet, må jeg leve det sånn som det var ment.
Se hele intervjuet på vl.no

Videointervju om meningen med livet

Vårt Lands fotograf Bård Kristian Bøe gjorde et ekstra, lite videointervju med meg om hva som er meningen med livet. Det kan du se her på vl.no.

Hvordan ville du besvare spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Her er det jeg svarte:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

Du kan se og høre mini-intervjuet om meningen med livet her på vl.no

LES MER OM MIN TRO:

• Den flate, merkelige dagen uten Gud kan du lese mer om her: Ettertanke: Dagen uten Gud
• Intervju om min konversjon i luthersk menighetsblad
• - Det går mot katolsk tro eller splittelse - intervju med meg i Dagen
• Derfor ble jeg katolikk - et av bloggens mest leste innlegg
• Det mest solide innblikket i min tro får du imidlertid ved å lese noen av de 109 ettertankene jeg så langt har publisert her på bloggen ;)
• Artikkelen "Fire myter om abort" som jeg refererer til i intervjuet, kan du lese her på Verdidebatt.no

MER OM SELJA OG KLOSTERPROSJEKTET:

• Klosterprosjektet på Selja var hovedsaken i avisen Dagen lørdag 2. november 2013. Du kan lese reportasjen gratis på dagen.no.
• NRK P1 intervjuet meg nylig om klosterprosjektet. Det innslaget kan du lytte til her i P1s radioprogram Mellom himmel og jord. 
• Også NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet meg nylig om klosterprosjektet, ute på Selja. Den reportasjen kan du lytte til her.
• NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet også den lutherske biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, der han erklærer at han at "både håper og ber om at dette må lykkes" og at han har troen på at klosteret kommer. Intervjuet med biskop Nordhaug kan du lytte til her.
• NRK1 Vestlandsrevyen hadde også nylig et tv-innslag om klosterprosjektet på Selja. Det kan du se her. Først er det en liten reportasje ute fra Selja, deretter intervjues biskop Halvor Nordhaug i tv-studio.

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

MEDIEYNDLINGEN: Sånn er vi blitt vant til å se ham. Da BBC News skulle presentere "Uken i bilder", ble hyrden Pave Frans valgt som toppbilde.
Foto: Skjermpdump fra BBC News

I anledning Pave Frans' ettårsdag i dag har jeg gleden av å kunne dele en kommentar om hva Pave Frans snur opp-ned på - og hva han aldri kommer til å endre på.

Teksten "Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?" ble skrevet av Eirik A. Steenhoff da Pave Frans hadde vært pave i et halvt år. I likhet med Steenhoff tenker jeg at mens Pave Benedict ble alt for vrangvillig fortolket/forvrengt av media, blir Pave Frans alt for velvillig fortolket/forvrengt av media, i betydningen at de sekulære journalistene stadig vekk prøver å få det til å høres ut som at Pave Frans er på linje med dem og ikke på linje med Kirkens lære - noe som selvsagt er tull.

Materialismens farer

Jeg skal innrømme at jeg fortsatt er mer glad i Pave Benedikt XVI enn Pave Frans. Faktisk. Vi har alle våre favorittpaver. Pave Frans' har likevel hatt en positiv innvirkning på mitt liv. Hans klare budskap om fattigdom, rikdom og materialismens farer er en stor inspirasjon for meg og en medvirkende årsak til at jeg/vi våget å selge leiligheten og plassere pengene i Guds rike/på Selja. Når det kommer til alt som har å gjøre med penger liker jeg Pave Frans' radikalitet. Materialismen med dens dennesidighet er kirkentroens absolutt største trussel i vår verdensdel.

Og så - over til Eirik Steenhoffs tekst:

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

Den nye pavens livsførsel og ordvalg skaper begeistring både i og utenfor Den katolske Kirke. Men revolusjonen blir ikke slik som du tror.

Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo

Pave Frans er en pave som er populær i mediene. Til forskjell fra, vel, alle andre paver. Med et mulig unntak av Johannes Paul II, særlig i de første årene, da han var på sitt mest vitale, og så i de aller siste, da han var oldingpaven vi alle sympatiserte med. Men Johannes Paul fikk også mye kritikk. Han hamret jo dogmeboken i bordet titt og ofte. For ikke å snakke om Benedikt XVI, "panserkardinalen" som ble pave.

Men i realiteten har pavene Frans og Benedikt - ja, alle paver! - mer til felles enn enkelte liker å tro. Frans og Benedikt har det særlig til felles at de har hatt en tendens til å feilrepresenteres av mediene.

Benedikt var han gamle, strenge som bare var opptatt av rett lære og å kritisere samtiden. Hans diverse uttalelser ble således tolket i denne forståelsesrammen. Andre ganger ble han mer eller mindre bevisst feilsitert og hans budskap forvrengt: En lærd og imponerende klarttenkende tale om forholdet mellom kristendommen og islam i Regensburg i 2006, ble redusert til en polemisk passasje om islam - et historisk utsagn, ikke hans eget - som Benedikt så forsøkte å nyansere og ta avstand fra.

Forsiden av The New Yorker
23. desember 2013

Pave Frans har hatt en kommunikasjonsutfordring på den andre enden av skalaen. Dette er nemlig den snille paven som smiler og vinker og kysser barn og tar trikken. En veritabel Disney-pave, altså. Han som ikke vil bo i det store palasset, men heller vil være sammen med vennene sine i det enkle herberget på den andre siden av gaten. Han som trives bedre blant de fattige enn blant rike velgjørere og den kirkelige og verdslige adel, og vil ha en "fattig Kirke for de fattige". Så han har klokelig droppet de høyeste hattene og de rødeste skoene. Hvordan kan denne mannen bry seg om rett lære? spør man. Han er jo pave Benedikts rake motsetning i ett og alt. Dessuten uttaler han seg friskt og uforferdet om Kirkens situasjon i forskjellige intervjuer. Er dette reformpaven vi har ventet på? Han som kommer til å snu opp-ned på Kirken og dens skikker og seder - og ikke minst: dens foreldede og menneskefiendtlige lærepunkter. Kan ikke også Den katolske Kirke snart gå inn for homofilt ekteskap og abort, hallooo?

Svaret er delt: Ja, pave Frans kommer til å snu opp-ned på mangt. Men til det siste spørsmålet er svaret nei.

Jeg gir fem forklaringer:

1. Pave er pave. Paven har enkelte primæroppgaver.

Kirken tror at paven er Peters arvtager, ikke bare den forrige paves. Han ble innsatt av Jesus Kristus for å forvalte troen og den katolske og apostoliske tradisjon til tidenes ende. Kirkens lære springer ut av troen og tradisjonen. Ja, Kirken kan forandre sitt syn på saker som ikke er av en læremessig natur. Men den kan ikke fundamentalt endre selve den trosmessige og moralske lære. Imidlertid kan - og bør - Kirken betone nye aspekter ved læren gjennom historien. Dette er selvsagt, da tider og kulturer forandrer seg. Og det er nettopp dette pave Frans nå forsøker å gjøre.

2. Pave Frans har en ny strategi

Ja, Frans har en ny strategi, kanskje til og med en ny visjon for Kirken. Han ønsker å fremheve en dimensjon ved Kirken som kan kalles den pastorale. 'Pastor' er latin for hyrde. Kirkens prester og biskoper - med biskopen av Roma, Frans, som den fremste blant dem - er legfolkets hyrder. Å være en hyrde i denne evangeliske forstand, betyr å ha omsorg for hele sin saueflokk - og særlig for den ene som går seg vill (jf. Matt. 18,12-14). Å være en hyrde, er å ha omsorg for synderne og deres åndelige liv. Denne pastorale omsorg utgjør selve kjernen i Den katolske Kirkes liv. Utfordringen består i å formidle dette til en sekulær verden uten å samtidig undergrave Kirkens lære - for budet om nestekjærlighet og budene om rett livsførsel henger uløselig sammen.

Å fremheve Kirkens pastorale dimensjon, betyr at man snarere enn å fremheve at "abort er forbudt og en dødssynd", fremhever den gravide og abortsøkende kvinne som kommer til Kirkens menn eller kvinner for veiledning og sjelesorg. Det er en kvinne som søker Kirken i et alvorlig og avgjørende livsvalg. Det er paret som satser på kjærligheten og søker Kirken for å fullbyrde den i et ekteskap. Det er ekteparet hvis ekteskap holder på å gå i oppløsning, og de nå forsøker å redde. Det er den fattige som ikke har tak over hodet, som får det. Alkoholikeren som vil ha livet på rett kjøl.

Alle mennesker trenger hjelp, og alle mennesker får plass i Kirken. At Kirken har institusjonalisert pastoral omsorg og frivillig nestekjærlighet, bør i seg selv være en revolusjonerende innsikt for dagens mennesker.

3. Paven har et nytt språk 

Den pastorale dimensjon ved Kirken er en del av pave Frans' personlighet og livskall. Dette er den han er. Frans fremstår som pastor, ikke pave. Hans språk er derfor ganske annerledes fra hans umiddelbare forgjenger på Peters stol. Der Benedikt av natur var forsiktig, mer vant til akademisk diskusjon (og når han først snakket, snakket han gjerne i hele avsnitt), er pave Frans usjenert og "frampå". Han er mindre terminologisk enn pave Benedikt, snakker enklere slik at han kan forstås enklere, enten det er av folket i favelaen eller den ikke-troende journalisten. Han bryr seg mindre om pavelig etikette og mer om å nå frem til akkurat den han snakker med, her og nå. Hans selvbevissthet som pave er ikke like sterk som hans forgjenger. Da blir det lettere å slippe seg løs i intervjuer - og lettere å bli misforstått.

Pave Frans: Person of the Year
i Time Magazine

4. En pave definerer ikke kirkelære gjennom intervjuer

Pave Frans har møtt endel journalister det siste halvåret. Resultatet er en rekke lange intervjuer der paven sier mye om mangt. Men et intervju er ikke det samme som en magisteriell uttalelse. Et intervju er nettopp et intervju, og ikke en sammenheng hvor definisjon av kirkelære kan finne sted. Sekulære journalister som vil ha svar på grunnleggende spørsmål på Kirken og dens tro, må besvares på en passende måte. Journalister er ikke "insidere" - nærmest per definisjon representerer de et utenfraperspektiv - og må presenteres for Kirkens lære og praksis på en måte som er forskjellig fra hva praktiserende katolikker vil forvente å høre fra deres prest - eller pave.

5. Pave Frans kan også være "streng" (men slipper unna med det)

Alle elsker pave Frans - særlig når de ikke vet hva han bedriver tiden med mellom babykyss og trikketur. Iblant ser vi oppslag, som da paven suspenderte en tysk erkebiskop forrige uke. Han hadde brukt hundre millioner på oppussing og levde i alminnelighet et luksusliv. Men hvem kunne kritisere denne avgjørelsen? Den fremstår som helt i tråd med Frans' prioriteringer og personlighet, og alle liker konsekvens og misliker hykleri. Og ingen liker erkebiskoper med luksusvilla og champagnebudsjett - bortsett fra dem selv.

Men paven som suspenderte erkebiskopen av Limburg for overdådig livsførsel er også paven som ekskommuniserte en australsk prest, Greg Reynolds, blant annet for støtte til homofilt ekteskap og ordinasjon av kvinner i Kirken. Pave Frans får altså honnør for å slå ned på "skandalebiskoper" (i Dagbladets fomulering); ekskommunikasjonen av Reynolds har nærmest ikke blitt omtalt.

Kan det være at pave Frans har lykkes i å formidle sitt ønskede bilde av Kirken - i så stor grad at hans antatt mer kontroversielle avgjørelser ikke engang når medienes kritiske søkelys?

For troende katolikker er det selvsagt betryggende at pave Frans også våger å utøve sin pavelige autoritet og læremyndighet, også når noen misliker det. Derfor kunne han også i sommer erklære for en konferanse holdt i Roma for katolske gynekologer, at fosteret i mors mage "bærer Kristi ansikt" og er hellig. Abort er forbudt i henhold til Kirkens lære, og skal ikke foretas av katolsk helsepersonell, sa pave Frans. Dette sa han i samme uke som det store intervjuet med Civiltà Cattolica utkom, og han ble sitert som følger: "Vi bør ikke snakke om disse tingene (abort og homofilt ekteskap) hele tiden".

Og det er selvsagt helt rett; for Kirken er mer enn som så. Men det er også rett at "disse tingene" ikke er rett, og her kommer Den katolske Kirke ikke til å endre sitt grunnleggende syn. Den kommer derfor heller ikke til å slutte å utfordre etablerte sekulære sannheter.

Pave Frans er en pave som representerer noe nytt. Han har kommunisert Kirkens kjærlighetsbud og dens pastorale dimensjon og derved vunnet gehør på tvers av mange gamle skillelinjer. Pave Frans er på denne måten også blitt en pave som slipper unna i media med å være noe media ikke liker: pave. En rolle som innebærer å forvalte troens innhold og Kirkens lære, irettesettee avvikere og i det hele: styre kirkeskuten med fast hånd. Men også dette gjør pave Frans - og slipper unna med det, i velvillighetens fravær av kritisk søkelys.

Mange katolikker fryktet at pave Frans ville utgjøre en kommunikasjonskrise for Kirken. Det begynner snarere å se ut som om han er en kommunikasjonssuksess.


Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo
Publisert med tillatelse

VÆR MODIG: "Spør Jesus hva han ønsker av deg - og vær modig!" (Pave Frans)

Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter

TORTURERT TIL ABORT:  FN estimerer at 200 millioner jenter er blitt drept, abortert og forlatt bare fordi de er jenter. Her er en av de utsatte mødrene: "They started torturing me to get an abortion done, what should I do to save my daughters?"
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentarfilmen "It's a girl"

HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.

Hvert år blir flere jenter i India og Kina utsatt for kjønnsbetinget abort enn det samlede antallet jenter som blir født i USA hvert år. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen.

Hvor er kvinnene som står opp for alle jenters rett til å leve? I stedet marsjerer påståtte "feminister" i Norges gater og definerer det å ta livet av jenter (og gutter) før fødselen som "kvinnefrigjøring" og "en rett alle kvinner skal ha". For et ufattelig svik mot ekte feministiske verdier! Jeg forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

Økende problem

De fleste vet at Kina og India har et unaturlig høyt antall gutter og et alt for lavt antall fødte jenter. Imidlertid er det få abortfeminister som anerkjenner hvor alvorlig problemet er, eller at problemet er økende.

I Kina var ubalansen mellom kjønnene 108 fødte gutter mot 100 fødte jenter på slutten av 80-tallet. På begynnelsen av 2000-tallet hadde ubalansen økt til 124 mot 100, og i noen provinser var den på 130 mot 100.

Faksimile:
The Economist

Utryddelsen av jenter er verst i Kina og i India, men den er også utbredt i andre øst-asiatiske land (inkludert Taiwan og Singapore), tidligere kommuniststater på Balkan og i Kaukasus, og til og med blant kinesisk- og japansk-amerikanere i USA. Alle disse stedene er kjønnsbalansen horribelt ute av balanse. Dessverre viser statistikken at økt velstand ikke er løsningen på gendercide-problemet. Både Taiwan og Singapore har åpne, rike økonomier, og i India og Kina er kjønnsubalansen aller verst blant de rikeste og høyest utdannede. Alt dette i følge The Economist, som ikke akkurat er et anti-abort-magasin. Les deres artikkel "The war on baby girls".

It's a girl

Se traileren til dokumentarfilmen "It's a Girl", det er noe av det mest meningsfylte du kan bruke tre minutter på i dag. Her kan du se den:

Anbefaling: Klikk på "de fire hjørnene"-symbolet nederst i høyre hjørne for å se filmen i fullskjerm.

http://www.youtube.com/watch?v=ISme5-9orR0#t=11 

200 millioner jenter drept

I følge The Economist manglet det 100 millioner jenter allerede i 1990, mens FN altså estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag på grunn av gendercide.

Jentene blir drept både tidlig og sent i svangerskapet, og både før og etter fødselen. Jeg synes ikke det ene er mindre grusomt enn det andre, men det synes norske abortfeminister, i og med at abort ikke kan være drap i deres verden. Grøss! Når til og med kvinnene som skulle forsvare jenter svikter, når feministene ikke vil beskytte småjenter mot DØDEN da, da... da har jeg ikke ord.

Forsvar jentene!

Jeg håper den dagen en gang kommer at norske feminister - som ærlig talt burde være blant de mest opplyste og oppegående i verden - en dag forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke. 

Mitt menneskeverd hviler ikke på at jeg har blitt født. Det hviler på at jeg er til. Kom igjen, abortfeminister, ikke lat som at det ikke var jeg som var der fra begynnelsen, ikke lat som om det ikke var mitt liv moren min hadde tatt hvis hun hadde "tatt abort". Dere er for intelligente til å være så dumme. 

Det er et biologisk faktum at fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Derfor: Kjære Norges feminister - opp med øynene! NÅ!  

Å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter!

 

JENTEDRAP: "Jeg bare kvelte den [babyen] etter at den var født." Denne kvinnen drepte i alt åtte nyfødte døtre. I dag er hun barnløs, for det kom aldri noen gutt. Hun smiler og ler mens hun forteller om det, og viser filmcrewet hvor hun gravla jentene.
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentaren "It's a girl"

LES OGSÅ:

• Les gjerne The Economists artikkel "The war on baby girls" (gratis) her.
• Dokumentarfilmen "It's a Girl" kan du få kjøpt på DVD og iTunes, les mer her på filmens hjemmeside.

Frispark: Fosterreduksjon og andre dødelige løgner

Å TA LIVET AV NOEN: "De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem."
Foto: Ultralydbilde av babyen jeg har i magen akkurat nå, tatt i svangerskapsuke 18

Ekte norsk kvinnefrigjøring anno 2014 går blant annet ut på å avsløre abortfeministenes forførende, dødelige abortretorikk. Her har du min abortprotest på kvinnedagen 8. mars.

Dette frisparket ble skrevet 20. februar og publisert i avisen Dagen 1. mars

Jeg vet ikke om du la merke til det, men nå i februar fikk det norske språket et flunkende nytt ord: «Fosterreduksjon». Når foreldre oppdager at de venter tvillinger og trillinger hender det nemlig at de ikke vil ha alle barna, og spørsmålet er hva sykehuset da skal gjøre. Skal moren få ta abort på det barnet eller de av barna hun ikke vil ha? Skal hun i tilfelle få velge om hun vil beholde jenta eller gutten, eller er det legene som skal bestemme? Gynekologene er i villrede og vet ikke hva de skal gjøre. NRK rapporterer om at flere norske kvinner allerede har reist til utlandet for å ta abort på et eller to av sine friske tvilling-/trillingfostre.

Helt konkret går «fosterreduksjon» i et tvillingsvangerskap ut på at legen stikker en nål inn i magen til kvinnen, og sprøyter saltvann eller kalium inn i hjertet til et av de små menneskene der inne. Det andre fosteret får leve videre. Det vil si: Forhåpentligvis får det leve videre. I om lag 15 prosent av tilfellene vil også det ønskede barnet dø som en følge av tvillingens død. Andre ganger fører «fosterreduksjonen» til at det ønskede barnet blir født alt for tidlig med de komplikasjonene det kan innebære.

Premature barn er utsatt for å få alt fra svært alvorlige funksjonshemninger med multihandikap, alvorlig cerebral parese, sansedefekter og alvorlig psykisk utviklingshemning til «lettere problemer» som konsentrasjonsproblemer, lese- og skrivevansker og psykososiale problemer. Heldigvis går det bra med mange av de prematurfødte barna, men skal foreldre få lov til å bevisst påføre barnet sitt en risiko for slike skader og senfølger?

Hvordan vil det egentlig være å vokse opp og vite at «Vi skulle ha vært to, og vi skulle ha vært friske. I stedet må jeg være blind hele livet fordi foreldrene mine tok livet av tvillingen min fordi de ikke orket å få to barn.» Jeg klarer bare ikke å forestille meg hvordan samtalen mellom foreldrene og det senere voksne barnet må forløpe. Eller hvordan vil det kanskje enda verre alternativet bli: Hvordan påvirkes foreldre-barn-forholdet dersom moren og faren går og bærer på en så mørk og alvorlig hemmelighet hele livet?

Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde skriver på Twitter: «Fridom til å ta bort eitt eller fleire liv er abortlovas innebygde logikk. Kan tvillingdebatten vekke samvit og tanke til vern om livet?» Jeg håper det. De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem.

Lederen i Norsk gynekologisk forening, Jone Trovik, sier rett ut til NRK at «Fosterreduksjon er vanskelig fordi du skal la noen leve og andre ikke.» «Du skal velge den ene foran den andre». Og det er altså ikke så lett, skjønner vi, å skulle stå der og bestemme hvem som skal dø og hvem som skal få leve.

Vi er ikke vant til at gynekologer bruker så ærlige ord. Språket rundt abort pleier å være fullt av forførende, dødelige løgner, slik som det lingvistiske fenomenet «svangerskapsavbrudd» og nå altså det manipulerende nyordet «fosterreduksjon»; to ord som definitivt er symptomer på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret synlig.

Ord kan snu virkeligheten. Heldigvis går det an å ta ordene tilbake og begynne å kalle ting ved deres rette navn igjen – spesielt nå når sannheten kommer frem ved at gravide får stadig mer medisinsk viten om fosteret. Gjennom nettsider for gravide får de greie på alt som er å vite om barnets utvikling fra uke til uke. Når gravide i tillegg går til 3D-ultralyd og kan se med egne øyne små nurk som gjesper i uke 14 og som prøver å suge på tommelen i uke 12 er det ikke like lett å lure dem inn i det dødelige språket som det var før. De skjønner at det de ser på skjermen ikke er «en celleklump». Det er et menneske. Og mennesker har jo rett til å leve, har de ikke?

Det er håp. Håp fordi Sannheten alltid er på livets side. Pave Johannes Paul II skriver: «Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.» Det er håp.

Første gang publisert i avisen Dagen 1. mars 2014

LES OGSÅ:

•  I anledning kvinnedagen har jeg publisert et eget blogginnlegg om kjønnsbetinget abort på jenter: "Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter"  

  Sitat derfra: "HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen. "
  
• Det passer godt å slå et slag for samvittighetsfriheten også i dag. Her er innlegget mitt om samvittighetsfrihet som jeg publiserte i oktober: Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten

Litt mer om Børre Knudsen - en prest og en plage

HER SKJER DET: Dette er ikke en sårbar pasient. Det er en operasjonssykepleier eller anestesisykepleier. Når du vet at "inne på denne avdelingen tar helsepersonellet livet av små mennesker med loven i hånd", er det da et voldsomt virkemiddel å snakke, synge og be? Jeg vet ikke, jeg.

For bare 30-40 år siden var det en vanlig holdning blant nordmenn at man skulle gripe inn hvis andre menneskers liv stod på spill. Nå kalles det middelaldersk og defineres som galt. Fordi norske stortingspolitikere i 1978 bestemte med én stemmes overvekt at fra nå av skulle galt være rett og rett være galt.

Foto: Skjermdump fra dokumentarfilmen "En prest og en plage", f(x)-produksjoner

I forrige uke skrev jeg litt om Børre Knudsen og filmen "En prest og en plage". Her kommer litt til.

Jeg har aldri møtt Børre Knudsen og er oppriktig nysgjerrig på dokumentarfilmen som settes opp på norske kinoer fra 28. mars. Fra før har jeg lest boken om ham - "En prest og en plage" av Niels Chr Geelmuyen (anbefales!) - og ellers fikk jeg selvsagt med meg gjennom oppveksten alle disse som var "enig med ham i sak, men ikke i metode", men jeg vet ikke, jeg. Hvis du vet at "inne på denne avdelingen står noen leger og tar livet av små mennesker med loven i hånd", er det da et voldsomt virkemiddel å synge og be? Er det virkelig forferdelig å vise frem en liten dukke som viser hvordan fosteret faktisk ser ut - en liten figur som viser at det faktisk er små mennesker vi snakker om? Når vi reagerer med avsky på å se en liten dukke med noe rødt på, er det vel fordi det faktisk er selve virkeligheten vi reagerer på og ikke orker å forholde oss til? Fordi vi ikke vil se?

Når andre menneskers liv står på spill

Spørsmålet er: Er det Børre Knudsen som gjorde noe galt, eller er det vi som skal kritiseres, vi som er fullstendig paralysert av at norske stortingspolitikere i 1978 bestemte med én stemmes overvekt at fra nå av skulle galt være rett?

I samme slengen ble det i allmennheten også galt å gjøre det som er rett; å forsøke å beskytte de mest uskyldige og forsvarsløse menneskene på jorden. For bare 30-40 år siden var det en vanlig holdning blant nordmenn at man skulle gripe inn hvis andre menneskers liv stod på spill. Nå kalles det middelaldersk.

Jeg har fått med meg at Børre Knudsen angrer på noe av det han har gjort, men jeg vet ikke akkurat hva. Forhåpentligvis vil filmen gi svar på det.

Abort er kvinnemishandling

En viktig ting som kanskje har gått mange hus forbi, er at Børre Knudsen aldri har fordømt kvinnene. Hans kamp handler om å redde menneskeliv, ikke fordømme noen. Børre Knudsen ser på abort som kvinnemishandling. "Den aborterende kvinne er i høyeste grad et offer", sier han (side 170 i boken "En prest og en plage"). Det er LOVEN og politikerne han hele tiden har kritisert beinhardt.

I den sagnomsuste prekenen 22. april 1979 sa han: "Hvem er det Guds kirke fordømmer i denne sak? Ikke den ulykkelige kvinne, men de ansvarlige lovgivere." I samme preken fordømte Knudsen "en statsmakt som gjør det lovlig å drepe hvert eneste barn i landet". I brevet til Kong Olav fremmet han "en skarp og enfoldig protest mot en blodig krenkelse av Guds lov og Norges grunnlov". "Abortloven er ingen lov i det hele tatt. Den er lovløshet merket med paragrafer" (s. 171 i boken).

Hvor mange menneskeliv har du berget?

Børre Knudsen har berget menneskeliv. Hvor mange av oss kan si det samme om oss selv?

Her er det siste avsnittet i boken "En prest og en plage", der Niels Chr Geelmuyden skriver:

Vi sitter i kafeteriaen. Da hender det noe underlig. En kvinne banker på Knudsens skulder. Den fremmede stikker en konvolutt til ham og forsvinner i det samme. "En liten takk" står det med skjev skrift utenpå. Knudsen åpner konvolutten, leser kortet og viser meg det drivende våte i de store øynene.

"Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det."

Post Scriptum

PS: Denne bloggposten var egentlig bare min kommentar etter blogginnlegget "Ettertanke: En prest og en plage". Jeg har heist den opp som eget innlegg etter oppfordring fra en av leserne. I samme slengen vil jeg gjerne få heise opp leserens kommentar også: 

"Takk for ein flott kommentar! Denne må du gjerne løfte opp som eigen post på bloggen. Lenge sidan eg har lest Geelmuyden si bok no, men den fortener verkeleg eit gjensyn. Er veldig spent på den kino-filmen som er varsla, både på innhaldet og virkningar den får.

Eg har møtt Børre Knudsen nokre få gongar og hugsar spesielt eit føredrag på Modum Bad i 1990(?). Det er ikkje sjølve føredraget som set igjen i minnet, men den intense åndsatmosfære som spreidde seg akkurat idet han kom inn i salen. Trur eg elles, aldri, har hatt ei slik oppleving av å møte eit "offerlam" i ein levande person før. Her såg vi ein mann som ikkje gjekk for å fremje si eiga sak, men som var totalt overgjeven det kallet han var lydig mot. KRI"

LES OGSÅ:

• Ettertanke: En prest og en plage

LES MER OM FILMEN:

• Filmregissøren Fridtjof Kjæreng har fulgt livet til Børre Knudsen (76) gjennom to år. Filmtraileren og bilder fra ytringsfrihetsprosjektet "En prest og en plage", som er støttet av Fritt Ord, Norsk Filminstitutt og NRK, bler først sensurert og avvist av Facebook. Les mer i Dagen og i Bergens Tidende.
• Etter en drakamp med Facebook åpnet nettgiganten igjen for annonsering for dokumentarfilmen om Børre Knudsen. Les mer i Dagen.
• Her kan du selv se filmtraileren.
• Filmen "En prest og en plage" har en egen Facebook-side der du kan lese om når og hvor i Norge filmen kommer til å gå. 

 

LES OGSÅ ANDRE SAKER OM ABORT HER PÅ BLOGGEN:

• Kommentar: Abortkampen er ikke over
• - Du er annerledes, du må dø
• Intervju: Kvinnene som bærer samfunnets ansvar
• Kommentar: De sjeldne, vanlige barna vi ikke vil ha
• Tre kvinners valg om å ta imot et annerledes barn
• Lille Ole endelig innvilget rett til å leve
• Intervju: Hun kjemper for det ufødte livet
• Det dødelige abortspråket og de små menneskene
• Fordi hvert eneste menneskeliv er verdifullt
• Nei til sortering av mennesker
• Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort
• Ettertanke: Ave Maria
• Ettertanke: Det hellige fosteret

• Her kan du komme til en oversikt over alle blogginnleggene mine er som tagget med abort.

Ettertanke | Askeonsdagens velsignelse

I BILEN: Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet.
Det er dagen for å slutte å si nei til Gud.

Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker.

Foto: Høygravid på vei hjem etter morgenmessen på Marias Minde, askeonsdag 5. mars 2014

I dag er det askeonsdag, den første dagen i fastetiden. På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får et svart askekors tegnet i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med ordene «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Her i St. Paul er det så fullt i kirken på askeonsdagen at messen bare kan konkurrere med påsken og julen i popularitet.

Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om fra dine synder og få starte helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje.

Fastetiden markerer opptakten og forberedelsestiden til Kirkens viktigste høytid, påsken. Denne 40 dagers perioden som innledes i dag kalles for botens, forsakelsens og almissenes tid. I fastetiden føres vi inn i den store bevegelsen som fører fram til Kristi korsfestelse og død, og til hans oppstandelse fra de døde påskedag - den grenseoverskridende hendelsen som er sentrum for hele vår tro og hele vårt liv som kristne.

Askeonsdag er dermed dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. I dag ber jeg med dagens kirkebønn:

«Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.»

«Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land askeonsdag 13. februar 2013

LES OGSÅ:

• Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet
• Katolsk faste i Norge i 2013  

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.

"Skriv deg Jesus på mitt hjerte!du min konge og min Gud,
at ei lyst, ei heller smerte,
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være."
(Thomas Kingo, 1689)

Fastetiden er tiden for åndelig fornyelse. På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. "Fasten er sjelens åndelige vår," sier kirkefaderen Johannes Gullmunn (Johannes Chrysostomos).

Mmm, herlige vårvind. Kom og riv meg med!

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen