Google Analytics

søndag 9. februar 2020

En salme å leve hele livet i

Det står altså "Statsministeren" på den stolen der. Bildet er tatt 9. februar 2015.

I dag er det nøyaktig fem år siden min første dag som kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe på Stortinget. Det føles som det var i går.


Jeg kan virkelig ikke fatte at det allerede er gått fem år siden jeg gikk fra å være kateket i St. Paul menighet til å jobbe med kommunikasjon igjen. Samtidig føles tiden i Bergen som en evighet siden. Som om det var et annet liv. Det er så utrolig mye som har skjedd på disse fem årene.

Det var Facebook sin minnefunksjon som minnet meg på at det er fem år siden oppstarten på Stortinget i dag:







Egentlig skulle jeg begynt på Stortinget i januar 2015, men oppstarten ble litt forsinket av jeg lå med brannskade på Haukeland Universitetssykehuset,

Facebook minnet meg også på at på denne dagen, 9. februar for fire år siden, delte jeg dette bildet på Facebook:

 Nydelig vinterlys over St Olav domkirke i Oslo 9. februar 2016.
Og her er det jeg skrev:
FUNNET: Fantastisk lys over St Olav i ettermiddag. Det mest fantastiske var imidlertid å finne igjen Olav etter at han hadde vært sporløst forsvunnet i 18 minutter. Sitat tillitsfulle Olav (6) som ble funnet igjen nede på St Olavs plass: "Men det kom noe godt ut av at vi kom bort fra hverandre, mamma, for jeg fikk noen nye, hyggelige voksne venner!" Takk Gud at de som fant ham var to snille damer med mobil. #vipsborte #plutseligtilbake
Olav og jeg skulle hente storesøstrene på koret den dagen, og plutselig var han der ikke lenger. I begynnelsen trodde vi at han hadde gjemt seg et sted, men til slutt hadde vi jo lett over alt. De siste fem minuttene var ikke kjekke. 

Det ante meg at Olav kunne ha gått i forveien til Kiwi (butikken ligger litt lenger nedi veien - vi skulle dit etterpå), men han er en så fornuftig kar at jeg ikke oppriktig trodde at han ville bare gå av gårde sånn. Ulempen med å ha små, utadvendte og tillitsfulle barn er at de ikke helt skjønner hva de driver på med når de legger av gårde på ekspedisjon alene ut i den store vide verden. Men heldigvis, det gikk bra! Takk Gud! Noen ganger må skytsenglene jobbe litt ekstra. 9. februar 2016 var en sånn dag.
LES: DU HAR EN SKYTSENGEL

Vestlending i øst

Men hvor vil jeg egentlig med denne bloggposten? Jeg vet ikke. Det er vel bare noe med at jeg fikk plutselig den samme følelsen som da jeg fylte 40. Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Kanskje gjør det faktum at jeg er en vestlending i øst, og det faktum at vi bor i en leid bolig, at jeg kjenner litt ekstra på at jeg er en pilegrim i verden. Jeg er på gjennomreise. På vei hjem til Gud.

Jeg tror jeg rett og slett skal kjøre en reprise på den andakten jeg hadde på trykk i Vårt Land på 40-årsdagn min, 5. september 2016. Her er den:


Ettertanke | En salme å leve hele livet i


Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.


I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud.  Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.


«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. 

«Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg
ho skin som soli klåre,
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»


Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. september 2016, da Sal 90,1.10-14 var dagens bibeltekst

Lær meg å telle mine dager

Siden den gang har jeg faktisk passert 15 000 dagers-jubileet mitt, og jeg visste det ikke en gang. Jeg behandlet den 30. september 2017 som en helt vanlig dag, selv om det var et stort jubileum. Akk ja.

I dag er det 15 862 dager siden jeg ble født. "Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar