Google Analytics

tirsdag 28. februar 2017

Fem boktips til Mammut-salget



Her er tips om fem fine bøker som kommer på årets Mammut-salg.


Mammut-salget er alltid et av årets høydepunkt, synes jeg. Her er fem bøker fra årets Mammut-salg som jeg allerede har - og som jeg anbefaler.




Kirkefedrene: fra Klemens av Roma til Augustin


Er du glad i pave Benedikt XVI? Jeg også. Denne boken inneholder en serie katekeser som pave Benedikt XVI gav under onsdagsaudiensene fra 7. mars 2007 til 27. februar 2008. Ordet "katekese" betyr dåpsopplæring/trosopplæring.

I Den katolske kirke blir du aldri utlært, det er alltid noe nytt å lære. Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i ni år, og jeg har vært kateket i seks år av dem, men fortsatt føler jeg at jeg bare har dyppet tærne i havet av alt det Kirken har å gi meg. Det er alltid noe spennende nytt å finne i den dype skattekisten som Kirkens trosarv utgjør!

I denne serien av katekeser presenterer paven hver og en av de første kirkefedrene, fra Klemens av Roma til Augustin. Kjempenyttig hvis du er ukjent med kirkefedrene og den eldste Kirkens tro. Masse spennende historie å lese om, og mye klok kristentro å hente! En bok for deg som er tørst på vann fra dype kilder. 



En sky av ikkeviten: en bok om kontemplasjon


En sky av ikkeviten (The Cloud of Unknowing) er blant mesterverkene innen den kristne mystiske litteratur. Boken er første bind i serien St. Olav klassikere - en serie jeg anbefaler på det varmeste.

Teksten er skrevet av en ukjent munk i England mot slutten av 1300-tallet. Veiledningen er like aktuell og utfordrende i dag, og boken har inspirert en mengde av historiens største kristne mystikere.

Oppfølgeren "En personlig veiledning i kontemplativ bønn" (The Book of Privy Counselling) er også tatt med i denne utgivelsen. Den er formet som en personlig veiledning i det kontemplative liv. 



Ortodoksi av G. K. Chesterton


Denne boken ble avgjørende for en av mine venners vei inn i Den katolske kirke. G. K. Chesterton (1874-1936) var engelsk forfatter, legteolog, poet, journalist og kristen apologet med stor innflytelse i sin samtid. Ortodoksi (1908) ble skrevet mens Chesterton fremdeles var anglikaner. Senere ble han en av verdens mest profilerte katolikker. 

"Ortodoksi" er blitt stående som en klassiker innen apologetikk (trosforsvar). Chestertons skarpsynte betraktninger, vittige formuleringer og uvanlige evne til å spissformulere og vinkle spørsmål på utfordrende og humoristisk vis, kommer til sin fulle rett i denne boken. 

Chestertons forfatterskap var med på å prege personer som C. S. Lewis, Mahatma Gandhi, George Bernard Shaw, Hilaire Belloc og Jorge Luis Borges. Ved hans requiemmesse i 1936 uttalte Ronald Knox: «Denne generasjonen har så til de grader vokst opp under Chestertons innflytelse at vi ikke en gang vet at vi tenker Chesterton».

NB: Med tittelen "ortodoksi" henspeiler ikke Chesterton på Den ortodokse kirkes lære. Han bruker ordet i den opprinnelige betydningen: "Den sanne/rette lære".

(NB: Denne boken er mye mer spennende enn forsiden er.)

Alle mine veier - en pilegrims vandringer


Liker du å være pilegrim? Det gjør jeg også. I "Alle mine veier - en pilegrims vandringer" blir vi med Anne Kristin Aasmundtveit langs mange av Norges og Europas viktigste pilegrimsleder. 

Langs veien reflekterer hun over spørsmål som: Hva skiller pilegrimen fra turisten? Finnes det en særegen pilegrimsspiritualitet? Hva vil det si "å gå pilegrim"? I tillegg deler hun med oss sine store kunnskaper om pilegrimsledenes kultur- og kirkehistorie, samt et vell av egne erfaringer fra sine vandringer i regn og solskinn. Til å bli inspirert av!




Min tro


For noen år siden ble jeg intervjuet i serien "Min tro" i avisen Vårt Land. Det kan du lese mer om her. Gjennom tjue år har avisen gjort over 1000 Min tro-intervjuer. 30 av dem er blitt utgitt i bokform. Mitt er ett av dem. 

Disse personene er intervjuet i boken: Mehtab Afsar, Ingvar Ambjørnsen, Tom Egeland, Ylva Eggehorn, Joralf Gjerstad, Ragnhild Aadland Høen, Nils-Øivind Haagensen, Torbjørn Røe Isaksen, Siv Jensen, Jenny Jenssen, Einar Johnsen, Prableen Kaur, Geir Lippestad, Sylfest Lomheim, Håvard Nyhus, Håvard Rem, Georg Fr. Rieber- Mohn, Anne Sofie Roald, Asle Rossavik Ola Didrik Saugstad, Anne Sender, Anita Skorgan Linn Skåber, Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Henrik Syse, Simona Vaduva, Gerd-Liv Valla, Jan Erik Vold, Knut Olav Åmås.

Dersom du ikke har råd til (eller ikke ønsker) å kjøpe boken, kan du lese intervjuet med meg gratis her på vl.no.

Mammut-salger starter 6. mars, men det er smart å legge inn en bestilling hos din bokhandler allerede nå. 


Husk: Du kan bestille online, du trenger ikke fysisk gå i butikken før bøkene er der. Det er gratis å reservere Mammut-bøker, og du er ikke forpliktet til å kjøpe en bok selv om du har reservert den. Bla i den først, og hvis du liker den kjøper du den :)

Det er begrenset beholdning, og sjeldne titler som disse kan fort bli utsolgt - også før selve salget starter. Mammut-salgets "førstemann til mølla"-prinsipp gjelder også blant forhåndsbestillerne. Jo før du bestiller, jo større sjanse for at du får tak i bøkene du vil ha. Bestill i dag!

torsdag 23. februar 2017

Livslærdom på ski - og ellers

fredag 17. februar 2017

Herren er min hyrde på Bygdøy

Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976. 

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017

Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.


Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker. 

I dag var det "Come, Thou Fount of Ev'ry Blessing" av Rob Gardner som dukket opp der. Derfra gikk jeg videre til selve albumet, "The Missionary Hymn Project", og lyttet til det mens jeg gikk utover Bygdøy. Akkurat mens jeg går over disse markene dukker "The Lord is My Shepherd" opp:


The Lord is my Shepherd

The Lord is my Shepherd;
no want shall I know.
I feed in green pastures;
safe-folded I rest.

He leadeth my soul 
where the still waters flow,
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed, 
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed.

Thru the valley and shadow of death though I stray, 
Since thou art my Guardian, no evil I fear.

Thy rod shall defend me, thy staff be my stay. 
No harm can befall with my Comforter near. 
No harm can befall with my Comforter near. 

In the midst of affliction my table is spread. 
With blessings unmeasured my cup runneth o'er. 
With perfume and oil thou anointest my head.

Oh, what shall I ask of thy providence more? 
Oh, what shall I ask of thy providence more? 
The Lord is my Shepherd.

Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!

Norges dype kristne røtter

Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!

Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer. 

Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!


Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.

Inne i stavkirken. Nydelig.


En av stavkirkens sidedører.

Detalj.


Og glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.

Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!

Les også:

onsdag 15. februar 2017

Hvorfor blir folk katolikker?

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside." (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)



Få med deg en interessant artikkel av George Weigel her: "Why do adults become Catholics?"


Her er noen smakebiter:

"There are as many reasons for “converting” as there are converts."

"If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” 

That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony.

Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."

"You don't have to be an intellectual to appreciate this "symphony of truth," however. For Catholicism is, first of all, an encounter with a person, Jesus Christ, who is "the way, the truth, and the life" (John 14.6). And to meet that person is to meet the truth that makes all the other truths of our lives make sense."

"Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

Les hele artikkelen her: "Why do adults become Catholics?"

tirsdag 14. februar 2017

Kronikk om abort | Det pragmatiske menneskesynet

Faksimile: Vårt Land 13.02.2017


I går hadde Espen Ottosen og jeg en kronikk om abort på trykk i Vårt Land. Den kan du lese her.


Den lave aktiviteten min her på bloggen de siste dagene skyldes at jeg har diskutert abort i denne posten på den offentlige delen av Facebook-siden min.

Det hele begynte da Kirkens Nødhjelp gikk ut i Vårt Land og oppfordret KrF til å "hoppe ned fra gjerdet og kjempe for sårbare kvinners rett til abort".

Jeg bestemte meg for å kutte støtten min til Kirkens Nødhjelp (KN) umiddelbart da jeg leste om KNs nye abortstandpunkt. Her kan du lese intervjuet som avisen Dagen gjorde med meg i den anledning: - Jeg slutter å gi til Kirkens Nødhjelp.



Etter at Berit Aalborg skrev kommentaren "Abortkampens etikk" i Vårt Land skrev Espen Ottosen og jeg en kronikk sammen, rettet mot både KN og Aalborg.

Espen Ottosen og jeg er begge med i fagrådet i tankesmien Skaperkraft. Her er kronikken "Aalborgs pragmatiske menneskeverd" som vi hadde på trykk i Vårt Land i går.


Aalborgs pragmatiske menneskeverd


Kommentator Berit Aalborg tar til orde for en slags pragmatisk holdning til menneskeverdet for det ufødte liv. Det er problematisk av mange grunner.


Av Espen Ottosen, fagrådsleder i tankesmien Skaperkraft
og Ragnhild Aadland Høen, medlem i fagrådet i Skaperkraft

I arbeidet med å redusere aborttallene bør konsekvensene av ulike politiske tiltak vektlegges. Problemet med argumentasjonen til Berit Aalborg er at hun lager en unødvendig stor spenning mellom et prinsipielt nei til abort og arbeidet for å få ned aborttallene. Hvorfor går det ikke an å si ja takk til begge deler?

Utgangspunktet for denne debatten er at Kirkens Nødhjelp (KN) har tatt til orde for at KrF bør «sikre sårbare kvinners rett til abort». I Vårt Land 8. februar skriver generalsekretær Anne-Marie Helland at «all erfaring viser at antallet aborter faktisk går ned i land hvor det er mulig med lovlig og trygg abort». Vi er ikke kjent med at dette er entydig dokumentert.

Helland ber KrF om «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Dermed bruker Helland en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig ­modell. Det er absurd at en kristen organisasjon som ­Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to ­individer – en kvinne og et foster. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv.

En menneskerettighet?

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser. Men for de av oss som har som utgangspunkt at også fostre har rett til liv, kan ikke løsningen være å frata fostre enhver rettighet. Et ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; hvilken som helst kvinne har, av hvilken som helst grunn, rett til å avslutte et annet menneskeliv

Kristen etikk anerkjenner kvinnens rett til å velge sitt eget liv fremfor barnets liv i de tilfellene der valget står mellom å berge den ene eller den andre. Med andre ord: Når valget står mellom at begge dør, eller at kun den ene dør, vil vi støtte kvinnen/jenta i at hun avslutter barnets liv – for å redde sitt eget liv. ­Kirkens Nødhjelp går imidlertid inn for full tilgang til abort for alle kvinner som ønsker det. De gjør abort til en menneskerettighet for kvinner. Det er noe helt annet.

Abortspørsmålet utsetter oss for krevende dilemmaer. Hva gjør vi når en gravid 14-åring har blitt tvangsgiftet eller en kvinne blir gravid som resultat av voldtekt? Mange kristne vil åpne for abort i enkelte tilfeller, og vi ­erkjenner at man står overfor viktige og vanskelige avveininger i praktisk politikk. Vårt poeng her er å advare imot at de ekstreme tilfellene brukes for å annullere prinsippet om at fostre også har menneskeverd.

Det generelle argumentet

KN går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»

For det første er det merkelig å spille «fattige kvinner» ut mot (dumme?) «hvite menn». For det andre argumenterer Baarøy med «kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp». Dette er det generelle abort­argumentet som vi ikke aksepterer.

Helt ulike vinkler

Berit ­Aalborg prøver i Vårt Land (10. februar) å argumentere for at det går an å gå inn i abortdebatten fra to helt ulike vinkler, plikt­etikken og konsekvensetikken. Når Aalborg skriver om plikt­etikk, males et dystert bilde. Da sammenlignes man med Børre Knudsen og Donald Trump. Aalborg synes å forutsette at plikt­etikken ikke anerkjenner krevende dilemmaer eller kan være opptatt av færre aborter.

På den andre siden befinner konsekvensetikken seg. De som er opptatt av konsekvensetikk er ifølge Aalborg mest opptatt av å få ned antallet aborter i motsetning til pliktetikkens tilhengere som legger vekt på forbud.

Dermed blir det tydeligvis uproblematisk for en konsekvensetiker å sluke svært store kameler – som å hevde at abort er en rettighet.

Gode grunner

All etisk tenkning vektlegger konsekvenser. Det spesielle med konsekvens­etikken er holdningen at det eneste som skal vurderes er konsekvenser. Hvis det å drepe et uskyldig menneske fører til at to uskyldige mennesker ikke dør, er en slik handling rett. I så fall blir ingenting prinsipielt galt – verken tortur, begrensninger av ytringsfriheten, grove krenkelser av enkeltpersoner eller andre ting. Det vil selvsagt overraske oss hvis Aalborg tenker slik.

Med andre ord er det gode grunner for å avvise konsekvens­etikken – særlig når temaet er menneskeverd, liv og død. Det går an å være opptatt av konsekvenser, i dette tilfelle færrest mulig aborter, og samtidig ha som utgangspunkt at også et lite foster har en rett til liv.

Abort handler aldri om bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død.

Det er her vi ikke kan følge hverken Kirkens Nødhjelp eller Berit Aalborg. Ifølge kristen etikk er det kun lov å ta liv dersom ditt eget liv er truet. Ikke alle de ­andre gangene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

torsdag 9. februar 2017

Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fugelli

Sammen for menneskeverdet. Denne uken hadde jeg æren og gleden av å spise en nydelig middag med Per Fugelli, hans familie og venner samt styret og ansatte i Menneskeverd.
Foto: Charlotte Holst Fugelli

Mandag fikk Per Fugelli Menneskeverds Livsvernpris 2017 for sin evne til å snakke naturlig og ærlig om døden, samtidig som han inspirerer til livsglede. På den måten er han med på å gi næring til selve livet. 


Tusen takk, Per Fugelli, for at du gjør alt du kan for at vårt samfunn skal bygges på den grunnleggende respekten for menneskeverdet!

Menneskeverd uten grenser og brøk

Her to viktige sitater fra Per Fuggelis tale under prisutdelingen:
"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med.
Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk."
"Livet er aldri mer forsvarsløst åpent, enn ved unnfangelse og død. Derfor trenger mennesket livsvern i de to fasene.
Men kampen for menneskeverdet, må også skje mellom start og mål – hele veien, gjennom livet og landet og verden."
Erik Poppe holder på å lage dokumentarfilm om Per Fugelli. Den må du få med deg! Filmteamet var med under hele utdelingen og etterpå. De følger ham ca over alt nå. Filmen blir først ferdiglaget etter hans død.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) fikk det ærefulle oppdraget å overrekke prisen til Per Fugelli. Til høyre Liv Kjersti Thoresen, generalsekretær i Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Se prisutdelingen her

Utdelingen av Livsvernprisen ble sendt direkte. Her kan du se Livestreamen minutt for minutt:



Programmet begynner med at Helene Bøksle synger "Ved havet". Nydelig. Pass spesielt på å få med deg fremføringen hennes av "Gabriellas song" (ved 48:07) like etter Per Fugellis tale (29:04). Hun var så rørt av talen hans at hun slet med å synge i begynnelsen (jeg snakket med henne etterpå, hun fortalte at det var veldig lenge siden hun har vært så rørt under en fremføring), men hør hvordan hun henter seg inn etter hvert. Wow! (Og jada, det er jeg som sitter der på venstre side av midtgangen og filmer litt med mobilen, men dette livestreamopptaket er så mye bedre).

Etter Helenes sang/Gabriellas song kommer en lengre hilsen fra Marie Aakre om hospice og omsorgen for de døende (53:34). Den er også å anbefale. For å ikke å glemme Bent Høies personlige tale før prisoverrekkelsen (ved 17:36)!

Knut Arild Hareide ble dessverre forhindret fra å komme, men fylkesleder i Oslo KrF, Ann Kathrine Skjørshammer, steppet inn og holdt en flott hilsen der hun snakket om aktiv livshjelp versus aktiv dødshjelp (1:19:02). Vel verdt å få med seg hvis du har tid!


Under prisutdelingen fikk alle i salen utdelt Per Fugellis "7 lyspunkter før døden". Etter middagen føyde han til "Lyspunkt nr 8: spise vidunderlig middag på Bristol". Helt enig. Det var en dypt meningsfull dag, full av glede. Eller som Fugelli selv oppsummerte det: "En lykkepille av en dag!"

Les mer:

Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen i Dagbladet
TV-intervju med Per Fugelli i God morgen Norge (TV 2) i anledning Livsvernprisen
Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen på nrk.no 

onsdag 8. februar 2017

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen

ETTERPÅ: Etter at jeg hadde overlevd dødskampen i elva var jeg glad. Veldig, veldig glad.
Foto. Karen Nystøyl, juni 2000

 

Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett. 


Monsterbølger gjorde at jeg stadig vekk falt av brettet. Til sist kom vi til det frådende stykket av elva som blir kalt ”Cocktail”. Der skulle vi krysse. Nedenfor Cocktail-partiet ventet en flomstor foss som ingen overlever. Skytsengelen min forsøkte å gjøre jobben sin og fikk overbevist meg om at det var tid for å trekke seg. Men elvebrettinstruktøren kjørte på: ”Det her kommer til å gå så bra, så. Siden du er redd skal du få med deg en egen instruktør.”

Det gikk ikke bra. Det gikk aldeles ikke bra. Bølgene kastet meg av brettet i et bankende kjør, og jeg var bare noen få sekunder fra fossen. ”How am I doing?” spurte jeg den utenlandske instruktøren. ”Keep kicking!” brølte han tilbake. Jeg sparket. For livet – mot døden. Ved Guds nåde overlevde jeg, livsvarig kurert for overmot.

Noen uker senere kom jeg over dette avsnittet i Jesajas bok:
”Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort.”
Det var en sterk melding å få. Betyr det at jeg begir meg ut i elver igjen? Nei. Men det betyr at jeg har forstått at jeg ikke vil møte døden alene. Jeg vil møte den sammen med Jesus Kristus, han som har vunnet over døden.

Hver morgen og hver kveld overgir jeg meg i Herren Guds hender, og det finnes ingen andre steder jeg heller vil dø enn nettopp der, i hendene som jeg kommer fra og som jeg en gang skal vende tilbake til. Han sier i dag: ”Vær ikke redd, for jeg er med deg!”


Noe redigert versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 16. juni 2010 da Jes 43,1–7 var dagens bibeltekst 

ETTERORD:  

Etterpå fortalte instruktørene meg at bare én person noen gang har vært nærmere fossen enn meg. Da måtte de kaste ut tau for å redde henne. Problemet var at denne gang stod det ingen klar for å kaste ut tau. Jeg takker Gud for at jeg lever i dag...

LES OGSÅ:

fredag 3. februar 2017

Ønsket om å bli kvitt "de andre"

Auschwitz, 1945.
Foto: Wikimedia Commons

Se nøye på han som står der fremst og ser ned, gutt nummer to fra høyre. Han ser ut akkurat som min Olav; øynene, nesen, munnen til og med øret som stikker litt ut. Prikk likt.


Og jeg klarer ikke å ta blikket fra ham. Jeg vet jo at det ikke er min Olav. Det bare ser sånn ut. Men jeg skjønner veldig inderlig at det er en annen sin sønn. Han tilhører en mor som elsket ham like høyt som jeg elsker min egen sønn. 

Denne gutten overlevde og ble fotografert av de sovjetiske soldatene som frigjorde ham. Disse barna står der som representanter for alle de barna som ikke overlevde. Alle de som ble myrdet. Gasset ihjel. Sultet ihjel. En million jøder ble drept bare i Auschwitz, mange av dem barn og babyer.

Å holde barnet sitt

Under her skriver jeg mer om sorteringssamfunnet og om mitt eget forhold til Holocaust, men først vil jeg dele et sterkt dikt av Hilde Myklebust som hun skrev på Holocaust-dagen i forrige uke. Det beskriver akkurat det jeg opplever når jeg ser bildet av min Olav som krigsfange.

HALDE DEG

Barnet mitt
som eg har bore i meg
Kvilande sparkande sovande
mot det innste i meg
all den tid vi delte hjarteslag
To hjarte hadde eg i kroppen
Mitt eige og ditt


På utsida er du framleis fast i meg
Strekkjer brystvorta til det yttste sjølv i svevnen
når eg freistar å kome meg fri
No går du spring du inn barnehageporten
så lenge du veit eg følgjer deg hakk i den vesle hælen din
som er så akkurat passeleg til å krumme handflata kring
som ei jording
eller ei kopling
slik dei tunge magnetane mellom togvogner
driv saman i ei veldig naturkraft

Du koplar snart skinner sjølv no
og durar av garde med lokomotiva
over golv og under stolar
Men framleis græt du når eg skal forlate deg
Klamrar deg til kroppen min
Det går over så snart eg er ute av døra
seier dei og vil ta over
Dei små hendene kring nakken min
misser taket og glir frametter halsen
Fektar i lufta etter meir mor
meir lukt meir hud og varm mjølk
og hjarteslag
dei du kjenner frå innsida

På vegen heim fortel røysta på radioen
at det er Holocaust-dagen
Eg køyrer langs fjorden
Det er i slutten av januar
og inga anna tid på året
kjempar morgonen hardare mot natta
Dei renn saman i eit overjordisk lys
som ikkje høyrer heime nokon stad
flakkande drivande
Det er Holocaust-dagen
og eg kjenner framleis armane kring nakken

Denne dagen for over sytti år sidan
gjekk dei inn i leirane og såg
Vondskapen sine overlevande
Vondskapen sine daude
Vondskapen sin grenselause vondskap

Eg har slite meg laus frå barnet mitt
Hjartet er ømt og tungt
og tankane kan knapt tole
det eg høyrer
At nokon slit laust barnet ditt
Bryt armar til sides og skil ifrå
Soldathender kring ein liten dirrande kropp
Og skrika til ei mor
som brest
som går i oppløysing

Ingen membranar
til å halde saman
korkje forstand eller liv
i ein slik vondskap

Det var natt
og det vart morgon denne dagen
Ein morgon i slutten på januar
køyrer eg langs fjorden
og er berre mor

Er det natt vil morgonen kome
Er det morgon vil dagen kome
Og kvelden vil kome
og natta igjen
Og vit vesle ven
At snart vil mamma kome
og hente deg
og halde deg
og halde deg


Hilde Myklebust - på Holocaust-dagen 2017
(Publisert her med tillatelse)


Sterke inntrykk på ungdomsskolen

Da jeg gikk på ungdomsskolen lånte jeg alle bøkene på skolebiblioteket med beretninger fra 2. verdenskrig. "Fange i natt og tåke" av Trygve Bratteli. "Og tok de enn vårt liv" av Per Hansson. "Jeg vil leve" av Oscar Magnusson. "Natt og tåke" av Kristian Ottosen. Alle bøkene til Max Manus. "Ni liv - historien om Jan Baalsrud" av David Howarth. Boken du forventer å finne på denne listen, "Anne Franks dagbok", og flere bøker jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Det var et godt skolebibliotek som satte varige spor. (Jeg leste mange andre typer bøker også, altså, av den lettere typen du forventer av en 14-15-åring. Jeg leste generelt mye.) 

Fortsatt kan jeg ikke gå i kald og mørk tåke uten å bli minnet på NN-fangene og Holocaust. Jeg tenker ikke på det som et traume jeg ikke blir kvitt. Jeg tenker på det som sann menneskelighet. For vi har ikke lov til å glemme.

Siden jeg var 14 år har jeg visst hva mennesker er i stand til. Og jeg har visst at det eneste som står mellom oss og den tilstanden, er menneskeverdet. Bevisstheten om menneskeverdet. At du ikke har lov til å nedgradere verdien av et annet menneske. At "de andre" (som kommer i så mange underkategorier) også er mennesker og aldri må defineres som noe annet, ellers går verden til helvete. 

BBC News' dronevideo fra Auschwitz.
https://www.youtube.com/watch?v=449ZOWbUkf0

- Du er annerledes, du må dø

Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Kronikken hans er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår i Norge i dag, bare på et tidligere stadium. 

Alle mennesker i Norge har nemlig ikke lik rett til å leve. Vi har allerede et sorteringssamfunn i Norge i dag. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk eller annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24. 

Og det blir enda verre: Hvis du har kromosomavviket trisomi 18 har moren din rett til å ta livet av deg helt frem til termin i Norge. Ikke bare det, men Statens helsevesen presser på og oppfordrer henne faktisk til å gjøre det. Den forferdelige sannheten er at det statlige helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med trisomi 18 både før og etter at barna er født.

Det tenker jeg på. Og hver gang jeg ser røyken stige fra sykehusets forbrenningsovn tenker jeg på røyken fra krematoriene i Auschwitz. Fordi hjernen min vet at jeg de facto ser på det samme: En røyk som inneholder forbrente rester av små, uønskede menneskekropper. Fremtiden vil dømme oss nordmenn anno 2017 like hardt som vi nå dømmer folkemordet på jødene.

Frem til den dagen er det vårt ansvar å kjempe for at menneskeverdet skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av størrelse og funksjonsevne.


HÅPSTEGN: "March for Life", den årlige marsjen i Washington, samler flere hundre tusen mennesker hvert år.
Foto: Catholic_teen_posts

Helt konkret

Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss.

Alle som én: Meld dere inn i organisasjonen Menneskeverd i dag! Til deg som allerede er medlem: Kontakt Menneskeverd og start en fast giveravtale!

Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.

Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker.

Sammen kan vi gjøre en forskjell!



Les også:

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz - fra den aller første andaktsuken jeg hadde i Vårt Land, i 2012. "På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz."

onsdag 1. februar 2017

Ettertanke | Klumpen min

Skjermdump fra Journeys with the Messiah

Den verdenskjente motefotografen Michael Belk ble lei av å være opptatt av seg selv og sine egne prosjekter. Resultat: Et helt år der han brukte talentene sine til å lage "Journeys with the Messiah”, kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.


På forunderlig vis greier Belk å gjøre Jesu budskap relevant for vår tid. Her er Jesus avbildet i alt fra fengsel til fest. Den utslitte businessmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone.

I ett av motivene er Jesus avbildet som pottemaker. (Les bibelteksten om leiren i pottemakerens hånd i Jeremia 18.) På plakaten står en setning som slo inn i meg, og som jeg har gjentatt for meg selv mange ganger nå: ”Let the Master Artist reshape your life into all it can be.” Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen.

Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av ”leiren” vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov.  Som Belk sier det:
”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.”
Jesus har en plan: Å gi oss liv, å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal ”få del i guddommelig natur” (2. Pet 1,4). ”Guds barn skal åpenbares i herlighet” (Rom 8,19). ”Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.” (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?

Let the Master Artist reshape your life into all it can be.


Tidligere publisert i Vårt Land 26. juni 2010 og her på bloggen 20. juli 2012.


Journeys with the Messiah har en egen hjemmeside der du kan se alle bildene gratis og kjøpe dem hvis du vil. (Tips: Jeg bestilte sammen med to venninner. Da ble ikke frakten så dyr per kunstplakat.) Plakaten med Jesus og barna (t.v.) henger innrammet på kateketkontoret i St. Paul menighet i Bergen .
Foto: Skjermdump fra journeyswiththemessiah.org/the-images