Google Analytics

fredag 20. januar 2017

Om å (ikke) se ned på protestanter

FELLES HISTORIE I ROMA: Den hellige døren fra år 1070 i basilikaen "St. Paulus utenfor murene", "San Paolo fuori le mura" der du kan besøke apostelen Paulus' grav.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Jeg er veldig glad for at dere kommenterer her på bloggen! En av de kommentarene som kom i går var så viktig at den måtte få et skikkelig svar. Her er det.


Elsa reagerte på innlegget "Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud" som du kan lese her. Her er kommentaren hennes:
nydeleg innlegg!
samstundes som du får meg til å føle meg så ekskludert når du stadig og alltid skal framheve det katolske i kristentrua di. for meg er vi alle kristne sysken i Kristus, og eg skule ynskje du også følte og uttrykte det! både her og på facebooksida di (særleg i kommentarfelta) er det stadig måter å sjå ned på dei som ikkje er katolske, dei som har misforstått, og da sjølvsagt dei uopplyste lutheranerne. eg har gode og store tankar om dykk katolikkar! og eg ser på oss alle som sysken. vonar det samme for dykk!

Kjære Elsa, kjære søster i Kristus!

Takk for en god og viktig kommentar! Good news: jeg ser på alle kristne som søsken, som søstre og brødre i Kristus. Virkelig. Det har jeg alltid gjort! Lengselen etter enhet mellom kristne var en av de viktigste grunnene til at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Det er tusenvis av gode kristne og våkne prester i Den norske kirke (DNK) og andre protestantiske trossamfunn her til lands. Selvsagt mener jeg det! Jeg har gode, store og håpefulle tanker om dere. Jeg tenker at det er håp for kristentroen her i landet fordi vi har så mange trofaste kristne her - i både protestantisk og katolsk utgave. Alt dette kunne jeg sikkert sagt enda oftere. Takk for påminnelsen, jeg skal bli flinkere til det. 

Jeg ser av tilbakemeldingene jeg får at mange setter pris på at jeg er så tydelig katolsk, andre synes det er slitsomt. (Og noen synes sikkert begge deler, at det er både fint og slitsomt.) Jeg veier hele tiden for og imot hvor jeg skal legge meg i hver enkelt sak. Noen ganger er det viktigst at jeg ordlegger meg diplomatisk og samlende. I Vårt Land-andaktene og når jeg holder foredrag hos protestanter legger jeg vinn på det. Andre ganger er det viktigere at jeg er tydelig katolsk. Her på bloggen og på min egen Facebook-side føler jeg meg mer fri til å være meg selv; en frimodig, katolsk kristen. 

Jeg mener selvsagt at det er mange flere ting - og mye viktigere ting - vi som kristne er enige om enn det vi er uenige om. Virkeligheten er likevel slik at det dessverre er en del teologiske saker og ting der du mener at vi katolske kristne har misforstått, og nøyaktig like mange ting der jeg mener at protestanter ikke har forstått ting riktig.

Slitsom uenighet

Det er slitsomt og leit å være uenig. Men det at jeg mener du som protestant tar feil (i noen ting) og at du mener at jeg tar feil (i de samme tingene) betyr heldigvis ikke at jeg ser ned på deg, og heller ikke at du ser ned på meg.

I saken om vennskap som du reagerte på, følte jeg selv at jeg landet på den forsiktige siden. Jeg bare fortalte om gleden ved å tilhøre det store, universelle katolske fellesskapet. Det dype og gledesfylte slektskapet. Jeg sa ingenting om hverken protestanter eller om min fortid som protestant. Jeg bare skrev at "Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden." Enkelt og greit. For sånn er det, og det ville være rart å skulle utelate det av økumeniske hensyn.

Jeg kunne sagt enda mer også, om hvordan jeg, når jeg går inn en hvilken som helst katolsk kirkedør hvor som helst i verden, får lyst til å si "Hei alle sammen, jeg er hjemme!" :) (Ah, jeg har aldri gjort det, så klart. Men det er den følelsen og den gleden jeg har. I Den katolske kirke er det ikke sånn at jeg "føler meg mer hjemme". Jeg er hjemme.)

Etter å ha levd i 31 år som aktiv kristen i Den norske kirke der min helt vanlige, kristne tro ble mer og mer sett på som «konservativ» og rar, er det deilig å tilhøre en helt vanlig kristen kirke der alle simpelthen frimodig tror, forkynner og holder fast ved den alminnelige kristne troen; alt det som Kirken har trodd og forkynt i 2000 år. Det vil si at ja, jeg møter på mange flere mennesker som er som meg, folk som oppleves som «beslektede sjeler», her enn i DNK - selv om det finnes drøssevis av dem der også, naturligvis! De fleste av mine nærmeste venner har forblitt lutheranere, og jeg ser definitivt ikke på dem som uopplyste.

Jeg ser ikke ned på protestanter. Jeg er lei meg for at det oppleves sånn. Det er virkelig ikke meningen å fremstå slik. Men ja, jeg ser at jeg har en tendens til å benytte anledningen til å vitne frimodig om hva Den katolske kirke er og betyr for meg, og om hva troen er og betyr for meg. Jeg er klar over at det kan oppleves slitsomt at jeg er så (irriterende) fornøyd, men «jeg kan egentlig ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.» Jeg kan bare prøve å ordlegge meg som best jeg kan - og så heller begrense meg når jeg ser at det er det som tjener Jesus/Kirken/Evangeliet best.

Det katolske kirkesynet

Det vil alltid være provoserende for en protestant at Den katolske kirke har det synet på seg selv som den har. Fryktelig provoserende. Den katolske kirke sier om seg selv at den forvalter Kirkens enhet, Kirkens fylde og troens fylde. Det er kraftige saker. 

Den katolske kirke sier også at manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd, og den kaller oss til enhet - i seg. Det som Kirken ønsker er med andre ord å inkludere - fullt ut, alle - mens en kristen som står utenfor kan oppleve budskapet som svært ekskluderende, slik du også gir uttrykk for. Fordi Den katolske kirke har den selvforståelsen den har, må den hele tiden aktivt søke å avspeile Kristi ydmykhet og vennlighet for at ikke den skal fremstå triumfialistisk og nedlatende. Den må også aktivt sette ord på hvordan den verdsetter alt godt som protestantiske kristne har å tilføre det store kristne fellesskapet.

Jesus ba oss om å være ett "for at verden skal tro". Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. 

Så lenge vi kristne søsken er delt opp på den måten vi dessverre er blitt etter den ulykksalige splittelsen som har vokst i 500 år, er det vårt felles ansvar å arbeide for kristen enhet så mye vi kan ut fra de rammebetingelsene som foreligger. Den katolske kirke og Peters etterfølger har et særskilt tungt ansvar for å sørge for så mye enhet som mulig blant kristne. Der feilet kirken grovt på 1500-tallet, og det lider vi alle under i dag. Ikke bare vi kristne, men også alle de som ikke er kristne. Spesielt dem, faktisk.

Troens fylde

Jeg ser på Den norske kirke med kjærlighet og sympati. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt man kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort. 

Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Dette er min tro, dette er Den katolske kirkes lære: at vi skal være ett i den éne Kirken, og at det er Den katolske kirke som forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Jeg kan ikke late som at det ikke er sånn, dessverre. 

Jeg prøver å ikke si disse tingene i utrengsmål, men det er altså slik vi tenker: at det er i Den katolske kirke at du finner fylden av troen, mens protestantiske trossamfunn har bevart troen i ulik styrkegrad - noen nesten alt, mens andre protestanter begynner farlig å nærme seg ingenting. Ja, det er provoserende påstander og jeg skjønner naturligvis at det oppleves som fryktelig nedlatende. Men hva hvis det er sant? Hva hvis Den katolske kirke er det den sier at den er? Hva hvis det er faktisk er meningen at du skulle være fullt og helt med i Den katolske kirke? Hva hvis du hadde hatt det bedre her? Hva hvis verden hatt det bedre hvis du var her?

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke

Her er katolsk lære: Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, skjer det et paradigmeskifte, da går det ingen vei tilbake. 

Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg klarer hverken å få uttrykt det nok eller å få undertrykt det nok. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd. 


PUR GLEDE: Like etter påskedagsmessen på Petersplassen. Vanskelig å skjule den gleden. "Ja, én dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre." (Sal 84,11).

Voksen kjærlighet

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". DET er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke. Denne troen ligger under og bobler opp enten jeg vil eller ikke, og de gangene jeg tar meg hardt sammen og trykker det ned skinner det nok gjennom likevel, er jeg redd.

I neste uke, på minnedagen for apostelen Paulus' omvendelse, har jeg hatt fullt fellesskap med Den katolske kirke i ni år, siden 25. januar 2008. Nå kan iallfall ingen beskylde meg for å være en blind, forelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen)

Takk

Igjen: Takk for det viktige innspillet ditt, Elsa. Jeg skal ha det i bakhodet. Håper du likte de to innleggene jeg har publisert etter Venner-saken: "Herren er min hyrde i Nordmarka" og "Ettertanke | Da barna forsvant". Der har jeg ikke nevnt det katolske ved kristentroen min en eneste gang. De bare er det; gjennomkatolske, det vil si allmennkristelige. Katolsk tro er bare helt alminnelig, levende kristen tro - den troen som alle kristne har hatt over alt og til alle tider. Det er den troen og den kirken jeg frimodig løfter frem. Gang på gang.

Jeg vil ikke legge lokk på at jeg er kristen - heller ikke på at jeg er en katolsk kristen. Jeg tilhører og elsker den Kirken som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. I alle disse ni årene har jeg levd kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. 

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søkte jeg fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. Takk Gud! Deo gratias!

2 kommentarer:

  1. og no kom eg på innlegget mitt og at du kanskje hadde svart, og det hadde du!
    tusen takk for nydelege og interessante og viktige ord. det er veldig mykje vi ikkje er enige om, men heldigvis har vi den viktigaste brikka å einast om: Herren Jesus.
    Ynskjer deg stor velsigning på livsvegen, og at du må få vere til velsigning med kunnskapen din - samtidig som du kjenner at du kan kvile i nåden uten å måtte vera flink og kunnskapsfull heile tida.
    Jesu fred!

    elsa

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for velsignet gode ord, Elsa. Alt godt over livsveien din også!

      Å finne den rette balansen mellom arbeid og hvile er vel noe vi må jobbe med å finne hele livet. Iallfall må jeg det :) Nå er det sommer og hviletid her, kjenner jeg. Nyter sol i Oslo og fridager, og gleder meg til gode dager på Selja i juli :)

      Pax Christi!
      Jesu fred!
      Ragnhild

      Slett