Google Analytics

torsdag 30. juni 2016

Intervju med Edvard Hoem | Et levende håp

Faksimile: Dagens Perspektiv/PLOT

Jeg har kommet over et fantastisk intervju med forfatteren Edvard Hoem. Virkelig verdt å lese.


Her er to smakebiter fra intervjuet "Et levende håp", skrevet av Alf van der Hagen:
"– Jo, jeg håper på det evige liv. Men det begynner i så fall her, og det foregår nå. Og jeg håper og tror i mine beste stunder at det fortsetter. Men her har jeg ikke lenger sikker grunn under føttene."
"- Vi kan best forstå den himmelske kjærligheten gjennom den jordiske. For vi har ikke noen ekstra sans som kan trenge seg inn i de himmelske marker.
- Unntatt musikken?
- Ja, unntatt musikken, kanskje. Når jeg lytter til de aller største, Bach, Messiaen, aner jeg at det finnes dimensjoner i tilværelsen som ikke kan bli erkjent og forstått ved vitenskapens metoder. Der ligger også håpet om det evige liv. At ikke vitenskapen kan gripe det, betyr ikke at det ikke finnes."
Anbefales!

onsdag 29. juni 2016

Pave Frans, skjønnheten og Instagram

"So often we forget about beauty!
Mankind thinks, feels, makes,
but is in such need today of beauty."
Pave Frans

Bildetekst og foto: Pavens Instagram-konto, @fransiscus

Hurra, endelig er Pave Frans på Instagram! Følg ham på @franciscus


Her er for eksempel det aller nyeste bildet som Pave Frans har delt på sin Instagram-konto, i anledning at det i går var 65 år siden Pave Benedikt XVIs presteordinasjon:

Klikk på bildet for å se det i større format.
Eller enda bedre: Se det her i pavens Instagram-konto.

Pave Frans ser på kirkens tilstedeværelse i de sosiale mediene som en viktig del av kirkens misjonsoppdrag. Her er en av tweetene hans til de 9,49 millionene som følger ham på Twitter: "Jesus Christ, the incarnation of God’s mercy, out of love for us, died on the cross, and out of love he rose again from the dead." Fint, ikke sant? Ikke mye sekularistisk markedstilpasning der, bare rent evangelium :)

tirsdag 28. juni 2016

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.


Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".


Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."
"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og da begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."
Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.
“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”
Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:
"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."
“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”
Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.
Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 
As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 
As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.


This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Les også:


  • Ettertanke: En episk historie om omvendelse - "Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner."

mandag 27. juni 2016

Peonen | Rosen uten torner

Foto: Ragnhild Aadland Høen

Peoner er noe av det vakreste jeg vet. Visste du at peoner er forbundet med Jomfru Maria?

Generelt er rosen Marias blomst. Maria er himmeldronningen og rosen er blomstenes dronning, ergo hører de to naturlig sammen.

Nå er riktignok ikke peonen i rosefamilien, sånn egentlig, men kallenavnet dens er "rosen uten torner" - noe som er den perfekte beskrivelse av Maria. Med andre ord er peonen den perfekte Maria-blomsten. 

torsdag 23. juni 2016

Ettertanke: Radikale Frans


Det er umulig å lese dagens bibeltekst uten å tenke på en av verdens mest elskede helgener: den hellige Frans av Assisi (1182-1226).


I tre år hadde Frans lett etter hva det var Jesus kalte ham til. Denne dagen, den 24. februar 1208, skulle Europa bli forandret. Den dagen var nemlig Frans i kirken og hørte dette evangeliet: 
«Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet, ikke veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav. Jeg sender dere ut som sauer blant ulver.» (Matt 10,7 ff).
Fra det øyeblikket visste Frans at veien hans var pekt ut. Han tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Deretter tok han på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Frans hadde egentlig ikke planlagt å stifte noen orden, men etter kort tid spredte den fransiskanske vekkelsen seg over hele Italia og videre ut i verden. Mange ville følge Frans i hans radikale liv som Jesu disippel. Tusenvis av fransiskanerbrødre dro parvis på prekenreiser og forkynte omvendelse, akkurat slik Jesus hadde befalt.

I forkynnelsen sin la Frans alltid vekt på enkelhet, fattigdom og tillit til Guds forsyn. Brødrene sov rett på golvet, hadde ingen bord eller stoler og ble kjent som «barfotmunkene». Fortsatt i dag finnes det fransiskanere som bare går barføtt eller i sandaler, aldri i sokker eller sko.

Frans fordypet seg i Jesu lidelser på korset, og selv hadde han hele livet bare ett mål: Å bli stadig mer lik Kristus.

Noen av den hellige Frans’ siste ord før han døde var: «Nå har jeg gjort min del. Måtte Kristus lære dere å gjøre deres.»

Som dominikanersøster Anne Bente Hadland sier det: 
«Vi trenger unge kvinner og menn som våger å stille sine liv totalt i Kristi tjeneste, åpne og uredde mennesker som ved sitt vitnesbyrd gir menneskene i vår del av verden det de mest av alt trenger – glede og håp. Vi trenger levende vitnesbyrd om friheten og gleden i Kristus.»
Vår verden trenger flere mennesker som setter hjerter og hoder i brann for den levende Kristus. Jesus sier det selv: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Luk 10,2) Så be!

Tidligere publisert i avisen Vårt Land 7. juni 2016 da Luk 10,1-12 var dagens bibeltekst

tirsdag 21. juni 2016

Ettertanke: Irriterende dumme gjester

TA IMOT: "Vi blir det vi tar imot. Dersom vi vegrer oss for å ta imot det, vegrer oss for å spise og drikke ham, forblir vi livløse." (Wilfrid Stinissen)
Foto: Jeremy Wilburn/Flickr Creative Commons

Jeg har alltid tenkt at folkene i fortellingen til Jesus er usedvanlig dumme. Irriterende dumme. De har ingen relevans for meg. 


Jeg mener, her blir du invitert til fest hos selveste Herren Gud, også kommer du med all slags unnskyldninger og lar være å gå? Hvem er det som er så dumme at de gjør det, liksom? Vel, jeg for eksempel. Og veldig mange av oss. På jevnlig basis, faktisk.

Hver søndag (i Den katolske kirke: hver dag) blir vi invitert til lammets måltid, til nattverdsmåltidet, der Herren sier til de innbudte: «Kom, for nå er alt ferdig!» (Luk 14,17). Det er ikke så bra å la være å gå når du blir invitert til den festen. Eller sagt på en mer 2016-måte: Det er lurt og veldig bra for deg å gå på den festen.

Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skriver om hvordan nattverden (eukaristien) er et måltid som viser at vi ikke har livet i oss selv: 
«Vi må få det, spise det. Vi blir det vi tar imot. Dersom vi vegrer oss for å ta imot det, vegrer oss for å spise og drikke ham, forblir vi livløse. […] Det er han som kommer til deg. Det eneste du trenger å gjøre er å spise og drikke det som settes på bordet. […] Du behøver ikke å erobre ham, han gir deg seg selv. Han kommer til deg for å selv bli din kjærlighet, din hellighet.»
Og Stinissen fortsetter: 
«Hellighet er ikke en prestasjon, men en gave. Thérèse av Lisieux (1873-1897) visste det: ‘Jeg ønsker å være hellig, men jeg kjenner min vanmakt og ber deg, min Gud, at du selv er min hellighet.’ I eukaristien spiser vi hellighet
Gav det mersmak? Du kan lese mye mer i Stinissens bok «Bröd som bryts», den beste boken om nattverden jeg vet om. Ellers kan jeg også anbefale å lese det Jesus selv sier:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» (Joh 6,53f)
Dagens anbefaling er enkel: Si ja når du blir invitert til å spise med Gud. Si ja når du blir invitert til å spise ham som er din kjærlighet og din hellighet. «Den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet,» sier Jesus (Joh 6,58) Bare ta imot.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. juni 2016 da Luk 14,15-24 var dagens bibeltekst

søndag 19. juni 2016

Ettertanke: Selvransakelsen som gjør fri

FRI: "So vil ved korset eg standa
Med undring eg ser: Eg er fri
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid."
( Trygve Bjerkrheim)
Foto: Ragnhild Aadland Høen, sommeren 2011

«Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» oppfordrer Paulus i dagens tekst. Selvransakelse kan fort bli en rimelig selvopptatt aktivitet der du bare vikler deg enda lenger inn i deg selv. Men det var ikke dit Paulus ville ha oss.


I en eldgammel bibelhåndbok fant jeg en gang et herlig avsnitt med tittelen ”menneskets hovmodige selvklokskap”. Her står det:
”Mennesket vil være selvstendig, men ender opp som selvISK, som slave av destruktive krefter som ødelegger mennesket. Det selvtilstrekkelige menneske har den vrangforestilling at det ved egen kløkt og evne kan forme livet uten å ta hensyn til Guds gjerning og vilje. Denne tåpelige klokskap vil Gud avsløre som ynkelig, latterlig dårskap.”
Jeg falt spesielt pladask for den siste setningen. Ingen hadde turt å skrive noe så rått i dag. Men sannheten er jo rå. Befriende. Gud avslører meg OG elsker meg. Det er helt herlig. Jeg kan stå her med rak rygg og med et fortrolig forhold til Gud – og det uten å være verken oppblåst eller nedbrutt. Jeg er fri.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom i generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Jeg antok at jeg kom til å bli skikkelig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kunne huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende åndelig opplevelse at jeg til og med kjente det på kroppen og pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Der – i lyset fra Guds kjærlighet – møtte jeg meg selv. Jeg møtte Jesus. Og ble satt fri.

Som Jesus selv sier det: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. Den som gjør synd, er slave under synden. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8,31 ff). Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. oktober 2011 da 2 Kor 13,5-10 var dagens bibeltekster

fredag 17. juni 2016

Ettertanke: En stor, mobil misjonsmark

Møt mennesker i sosiale medier slik Jesus ville møtt dem.


Er det lenge siden du har lest Apostlenes gjerninger? I sammenheng? Som en vanlig bok?


Da sliter du gjerne med å skjønne akkurat hvor du befinner deg i historien her i kapittel 13. Du må lese alle kapitlene etter dette for å få vite hva det er Den Hellige Ånd sikter til når han sier «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» (Agp 13,2)

For at alle bruddstykkene og episodene fra den første kirkehistorien skal henge sammen er det bare én ting som hjelper: Å lese Apostlenes gjerninger i sin helhet. Hvis du ikke får til å lese boka på den perfekte måten (konsentrert, alt på én gang), så gjør det på den måten du får det til. Takket være mobiltelefonen og bibel.no går det for eksempel an å lese Apostlenes gjerninger mens du synger og synger for barn som ikke sovner i sommernatten. Det er i det hele tatt mye du kan gjøre på mobilen når du likevel sitter der. Hele verden er i din hånd. En eneste stor misjonsmark er bare noen tastetrykk unna.

«Vår tid trenger Kristus-disipler» sa Edin Løvås. Og jeg vil legge til: Vår tid trenger Kristus-disipler i alle livets flater – også de digitale flatene. Apostlene tok samtlige tilgjengelige kanaler i bruk for å nå ut med evangeliet. Det er vi også kalt til å gjøre. Så vær frimodig! Jeg mener ikke at du skal være slitsom. Selvsagt skal du bruke de sosiale antennene dine. Men likevel: Kan du være hakket mer frimodig? Dufter det Kristus av din Facebook-profil?

Over en milliard mennesker er på Facebook. Informasjonsmengden er enorm. For at du skal nå gjennom må du være ekte, ikke påtatt, og du må være frimodig, ikke plagsom. Løsningen: Del personlige historier om troen. Det var apostlenes måte å dele evangeliet på, og det er fortsatt den beste metoden. 


Våg å tenke om deg selv at du er en mobil misjonær og en digital disippel. Møt mennesker i sosiale medier slik Jesus ville møtt dem. Spør deg selv og Den Hellige Ånd hvilken oppgave det er du er kalt til. Er du villig til å bli sendt ut?



Første gang publisert 8. juni 2016 da Apg 13,1-5 var dagens bibeltekst

onsdag 15. juni 2016

Ettertanke: Dersom han ikke var Gud


Er du glad i teologi? Har du i tillegg sansen for det vakre? Da må du bli kjent med kirkelæreren Efrem Syreren (306-373) som har minnedag i dag, 9. juni.


Den hellige Efrem fra Syria er en av Kirkens største teologer og poeter gjennom tidene. Allerede året etter at han ble døpt som 18-åring, var han til stede på det sagnomsuste kirkemøtet i Nikea. Resten av livet skulle han bruke på å forsvare den kristne, nikenske troen. Det gjorde han ved først å bli leder av katedralskolen i hjembyen, før han grunnla en anerkjent teologisk skole samme sted. Etter å ha flyktet fra kristenforfølgelsene i Syria ble han raskt en berømt lærer ved den betydningsfulle teologiske skolen i Edessa i Tyrkia.

Edessa var full av rivaliserende vranglærer, filosofier og religioner. I denne komplette forvirringen tok Efrem teologisk poesi og bibelverset «Syng for Herren, syng en ny sang» (Sal 96,1) til et helt nytt nivå. Han forsvarte den nikenske troen ved å skrive nye, fantastisk vakre tekster til kjente melodier.

Den hellige Gregor av Nyssa kalte ham for «et lys for hele den kristne verden». Efrems mest populære tilnavn er imidlertid «Den Hellige Ånds harpe». Du skjønner hvorfor når den hellige Efrem selv får det siste ordet i dag, med dette kraftfulle utdraget fra en av hans mest kjente tekster:
«Om han ikke var menneske, hvem var det da som lå i krybben?
Og om han ikke var Gud, hvem var det englene kom for å lovprise?
Om han ikke var menneske, hvem ble da svøpt i et linklede?
Og om han ikke var Gud, hvem var det gjeterne tilba?
Om han ikke var menneske, hvem var det Maria gav bryst?
Og om han ikke var Gud, til hvem ofret vismennene gaver?
Om han ikke var menneske, hvem var det Josef omskar?
Og om han ikke var Gud, til hvem sin ære skjøt en stjerne gjennom himmelen?
Om han ikke var menneske, hvem ble innbudt til bryllupet i Kana i Galilea?
Og om han ikke var Gud, hvem gjorde vann til vin?
Om han ikke var menneske, hvem falt i søvn i båten?
Og om han ikke var Gud, hvem truet vinden og sjøen?
Om han ikke var menneske, hvem gråt ved Lasarus’ grav?
Og om han ikke var Gud, hvem fikk den som hadde vært død i fire dager til å komme ut ved sin befaling?
Om han ikke var menneske, hvem ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Og om han ikke var Gud, hvem sa: Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør?
Om han ikke var menneske, hvem sine naglemerker og sidesår var det Tomas rørte ved?
Og om han ikke var Gud, til hvem ropte Tomas: Min Herre og min Gud?»
Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. juni 2016 da Sal 96,1-9 var dagens bibeltekst

mandag 13. juni 2016

Ettertanke: Spør Jesus hva han ønsker av deg


Hvordan hadde Norge sett ut hvis alle som tror på Gud startet dagen sin med å spørre «hva ønsker du av meg i dag, Gud?» Jeg vet ikke. Men jeg er temmelig sikker på at svaret «veldig annerledes» ville være dekkende.


Så hvorfor starter vi ikke dagen på den måten, med et lite og enkelt spørsmål som er stort nok til å forandre verden? Igjen: Jeg vet ikke. Men jeg tror nok at frykt kan utgjøre en vesentlig del av forklaringen.

Pave Johannes Paul II gjentok stadig budskapet «Vær ikke redd!». Det er fordi vi trenger å høre det, igjen og igjen. «Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet,» er et av hans mest berømte sitater.

Når jeg leser bibelordet i dag der Jesus snakker om de hvite markene som står klare til innhøsting, da tenker jeg på dette sitatet av pave Frans: «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» Det er faktisk nødvendig å legge til de tre siste ordene, «og vær modig», ellers skjer det ingenting. Ab-so-lutt ing-en-ting.

Pavene er helt samstemte i dette budskapet. Her er et av mine favorittsitater av pave Benedikt XVI:
 «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden
Vi lever i en verden som tørster etter evangeliet – en verden som tørster etter å høre at: 
«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.» (Pave Johannes Paul II)
Selvsagt er det skummelt å legge ut på dypet. Men du gjør det ikke alene. Jesus er med. Når både verden og oppdraget føles for stort hjelper det dessuten å holde fast ved denne ene tingen: At det er Gud som har satt deg her. Han ville det. Det er ikke tilfeldig at du er her nettopp nå, i dette landet, i denne kulturen, i dette nabolaget. Han ville at akkurat du skulle leve akkurat nå, der du er. Hvil i det. Det gir glede, håp og mot.

Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. juni 2016 da Joh 4,31-38 var dagens bibeltekst

Les også:

lørdag 11. juni 2016

Ettertanke: Apostelen Barnabas og de andre B-kjendisene


Det er ofte bare de aller mest kjente som får all oppmerksomheten. I Apostlenes gjerninger, for eksempel, er det Peter og Paulus som er de store heltene. Men har du lagt merke til at det også er en sentral person der som heter Barnabas? I dag er det minnedagen hans.


Den hellige apostelen Barnabas ble født rundt Kristi fødsel på Kypros. Han het egentlig Josef og var jøde av Levis stamme. Josef ble oppdratt i den jødiske tro og ble sendt til Jerusalem til den berømte læreren Gamaliel, som også hadde undervist Paulus. I følge Apostlenes gjerninger var han «en god mann, full av Hellig Ånd og tro» (Apg 11,24). Da Josef sluttet seg til den første kristne menigheten i Jerusalem solgte han alt han eide, inkludert gården han arvet etter foreldrene. Da ga apostlene ham navnet Barnabas, som betyr «Trøstens sønn» (Apg 4,36).

Barnabas kalles apostel selv om han ikke var en av de tolv. Den tittelen fikk han på grunn av det apostoliske arbeidet og det oppdraget apostlene ga ham. Dessuten var han en av Jesu 70 disipler, i følge flere kilder.

Da den nyomvendte Paulus kom tilbake til Jerusalem «forsøkte han å komme inn blant disiplene. Men alle var redd ham og trodde ikke han var noen disippel. Barnabas tok ham da med seg til apostlene.» (Apg 9,26-27) Og gjennom Barnabas’ anbefaling ble verdens viktigste misjonsapostel akseptert og tatt inn i apostelfellesskapet.

Barnabas huskes best for sitt tette samarbeid med Paulus. Det var Barnabas som ble sendt til den voksende kristne menigheten i Antiokia, og han fikk Paulus til å hjelpe seg. De to ble der i ett år. Senere møtte de Barnabas' slektning evangelisten Markus, som sluttet seg til dem og ble med dem til Kypros på deres første misjonsreise.

Det er mye mer å fortelle om Barnabas. Mye, mye mer enn det er plass til her. Jeg har jo ikke en gang kommet inn på apostelkonsilet i Jerusalem i 51, konflikten med Paulus eller Barnabas’ andre misjonsreise, som førte til at han anses for å være grunnleggeren av Kirken på Kypros.

Jeg kan bare anbefale å lese Apostlenes gjerninger én gang til, og prøve å legge merke til hver gang Barnabas og alle de andre «B-kjendisene» i boken nevnes. Let etter dem som er litt utenfor spotlighten. Der er det mange spennende personer å bli kjent med. I Guds rike finnes det ikke noe B-lag.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11.juni 2016 da Apg 16,6-10 var dagens bibeltekst

onsdag 8. juni 2016

“It is Jesus that you seek when you dream of happiness"

Mmm. Sitter og skriver andakter til Vårt Land og må bare dele tre av mine yndlingspavesitater i originalversjon.


I Vårt Land er jeg nødt for å oversette disse tre fantastiske sitatene til norsk. Her er imidlertid fullversjonen, uten at et fnugg har blitt lost in translation:
«It is Jesus that you seek when you dream of happiness; He is waiting for you when nothing else you find satisfies you; He is the beauty to which you are so attracted; it is He who provoked you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is He who urges you to shed the masks of a false life; it is He who reads in your heart your most genuine choices, the choices that others try to stifle.
It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.» (Pave Johannes Paul II)
“Do not be afraid. Do not be satisfied with mediocrity. Put out into the deep and let down your nets for a catch.” (Pave Johannes Paul II)
 «Dear friends, may no adversity paralyze you. Be afraid neither of the world, nor of the future, nor of your weakness. The Lord has allowed you to live in this moment of history so that, by your faith, his name will continue to resound throughout the world.» (Pave Benedikt XVI)