Google Analytics

søndag 12. mai 2013

Lidelsens mysterium i ditt eget liv


LIDELSEN: Den hellige Elisabet av Treenigheten skriver: «”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp
Foto: Waiting for the Word/Flickr Creative Commons

Legkarmelitt Anne Samuelsen skriver dypt og innsiktsfullt om lidelsens mysterium i denne artikkelen som hun har skrevet spesielt for bloggens lesere. Takk, Anne, for at du øser både av din egen og helgenenes erfaring - av Kirkens store skatter!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.


Den ”umulige” tilnærming til Lidelsens Mysterium


”Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.” (Sal 42,8)

”Vi må hver dag gå nedover stien til den avgrunn som er Gud. La oss bare gli utfor denne skråningen med en tillit fylt av kjærlighet. ”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp. Det er der vi kommer til å få styrke til å dø fra oss selv og der mister vi sporet av oss selv for å kunne forvandles til kjærlighet. ”Salige er de som dør i Herren” (Åp 14,13) [1]

Elsker han meg?

Det finnes perioder i livet, eller for noen kanskje et helt liv, som er så vanskelig og smertefullt at man kan begynne å tvile på om Gud virkelig elsker oss. Dette er jo også ateistens mest hyppig brukte argument: ”Dere må ha en hevngjerrig og likegyldig Gud når han kan la sine mennesker lide slik de gjør.”

Ja sannelig, som troende kan man bli presset så hardt at denne anklagen kan vokse som et stort uformelig mørke. Også våre store helgener gikk igjennom ubeskrivelige åndelige netter, som kanskje best uttrykkes ved vår Herres ord på Korset: ”Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg”.

Åndens natt

STOR HELGEN: Den hellige Johannes
av Korsets åndelige natt viser at det er
ingen motsetning mellom stor hellighet
og stor lidelse.
Den Salige Mor Teresa av Calcutta levde i et slikt mørke nesten uavbrutt i 50 år. Den helligeThérése av Lisieux opplevde åndens natt mot slutten av sitt liv når hun lå for døden med store smerter. Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke.

Og her kommer vi til kanskje de mest virksomme, forunderlige, paradoksale, strålende dyp i vår tro. Dybdene av Kristi etterfølgelse, dybdene av menneskesinnet, og Gud. Det som rommer alt og alle, og som stadig overgår vår fantasi og forestillingsevne.

KRISTI ETTERFØLGELSE: Vi er Kristi hender og føtter,
øyne og ører. "Finn ditt Calcutta," sa Mor Teresa av Calcutta.

1) Karitativ etterfølgelse

Det finnes bare ett kristent svar på lidelsen: Kristi etterfølgelse! Og ganske så opplagt går denne gjennom de gode gjerninger vi kan gjøre for våre nester (Luk 10,33). Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. Han har satt oss til sin etterfølgelse, satt oss til å forkynne det glade budskap, legge hendene på syke og helbrede dem, fortelle dem om omvendelsens nåde og legge til rette så de kan motta Ham gjennom dåpen!

Til ateisten kan vi da si: Hvordan ville jorden sett ut om alle mennesker var sitt ansvar som ”nester” bevisst? Ville det ikke da vært mindre lidelse på jorden? Og alle måtte svare: ”Jo, det ville det!” Dette er Kristi etterfølgelse på det praktiske nestekjærlighetens (karitative) plan. Det han gjorde mens han ennå gikk på jorden, forkynte og gjorde store tegn og undre. Dette er den Kristi etterfølgelse som alle kristne må være seg bevisst gjennom sine aktive kristenliv.

2) Bønnens, overgivelsens og lidelsens etterfølgelse: Kristus Korsfestet

Men så har vi all den andre lidelsen: Naturkatastrofer, sykdom, medfødte lidelser som ingen kan gjøre noe som helst med. Den peker på den andre typen Kristi etterfølgelse, den som er så vanskelig for mange troende å gripe fatt i, den som gjør at også kristne misforstår for eksempel Mor Teresas forhold til lidelse, når de beskylder henne for å dyrke og glorifisere lidelsen.

Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. Dette er den Kristi etterfølgelse som karmelittordenen på en helt spesiell måte er veiviser for, og som kan illustreres gjennom Den Salige Elisabeth av Treenigheten når hun sier:
”En karmelittnonne er en sjel som har skuet den Korsfestede. Som har sett ham bære frem seg selv til sin Far som offer for sjelene. Når hun mediterer og betrakter Kristi store kjærlighet, så har hun forstått hans sjels lidelse og valgt å gi seg selv som ham”[2]
I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap [3]... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie.

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!

Jeg taler av egen erfaring og har selv fått oppleve mitt liv som før og etter jeg fikk ta inn over meg Mor Teresa av Calcuttas ord:
”I Minneapolis møtte jeg en kvinne i rullestol som led av cereberal parese med sammenhengende krampetrekninger. Hun spurte meg hva mennesker som henne kunne gjøre for andre. Jeg sa til henne: Det er du som kan gjøre mest. Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle. Der er en enorm styrke som vokser i verden gjennom denne kontinuerlige kommunikasjonen, det å be sammen, lide sammen og å arbeide sammen[4]
FORENET MED KRISTUS: "Du kan gjøre mer enn noen
 
av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset
og det bringer styrke til oss alle" (Mor Teresa av Calcutta)
Foto: Josh Kenzer/Flickr Creative Commons

Ofre din smerte og din hjelpeløshet

Mor Teresa var en praktisk person. Hun tok konsekvensene av sin erkjennelse og satte det i system: Hver eneste en av hennes aktive søstre har en bønnestøtte, et menneske som ofrer sin smerte, litenhet, hjelpeløshet som bønn for en aktiv søster. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for meg! Plutselig stod Pauli så dunkle og uforståelige ord om forskjellige lemmer på Kristi legeme så tydelig for meg. Mitt ”håpløse” liv kunne være bønn - pulserende, virksom bønn for legemets organer!

Denne erkjennelsen var mitt personlige ”springbrett” dypere inn i troen, og som jeg nå bruker som eksempel når jeg skal prøve å forklare den karmelittiske spiritualitetens unike rolle på det kristne, katolske legeme: Karmelittordenen er en ”bønnestøtte” ikke bare for enkeltsjeler, men for alle sjeler i verden. Dens dype mystiske overgivelse er en gave av seg selv, i Kristi etterfølgelse, til sjelenes frelse og Kirkens liv.

Det er en vedvarende bønnens hjerterytme for hele Kirkens legeme som har sine forskjellige oppgaver i verden. Det er en vedvarende bønnens kjærlighet for sjelene, også de ”håpløse”, de uvillige og utilgjengelige. En bønn som strekker seg like ned i avgrunnen. En bønn som gjør den bedende til et ”bytte” for Guds fortærende kjærlighet. En bønn som går inn i det uforståelige, uakseptable, i det som bare kan leves gjennom Guds uendelige nådefulle innvirkning. Mystikkens utilgjengelige territorium. En bønn som er karmelittenes spesielle varemerke og som ikke kan forklares med fornuften, men kanskje kun forstås gjennom kontemplasjon?

ST. ELISABETH AV TREENIGHETEN:
Boken om St. Elisabeth kan du lese
omtale av her på bloggen.

Elisabeth av Treenighetens erfaringer og råd

Men jeg skal prøve meg med noen ord, ordene fra Elisabet av Treenigheten [5] i hennes Åndelige testamente [6], skrevet i 1906 på et sykeleie som krevde mer enn hun kunne gi. Hun hadde Addisons sykdom og ble gradvis fortæret innenfra med smerter som drev henne til vanviddets, selvmordets rand. Og akkurat her er det at hun kommer til den dype innsikt og ytrer disse ordene som vi i våre forskjellige situasjoner kan trykke til vårt bryst. Ord som hun skrev i brev til sin mor, som i tillegg til fortvilelse og desperasjon over sin datters lidelse, hadde sin egen sykdom og ensomhet å gjennomleve.

Elisabet av Treenigheten skriver:
”Bruk din ensomhet til å samle deg i Herren. Når din kropp hviler, tenk på din sjels hvile i ham, og slik som et barn elsker å få være i sin mors armer, så finner du din hvile i Guds armer som omgir deg fra alle sider
”Ha stunder med indre samling i ham og ofre til ham din lidelse som du må holde ut på grunn av din dårlige helse, det er det dyrebareste vi kan gi ham. Om vi virkelig kunne verdsette lykken i lidelsen, ville vi hungre etter den. Tenk på at takket være lidelsen kan vi gi Gud noe….”
”Jeg skulle ville ta på meg alle dine lidelser. Mitt hjertes første innskytelse er å tenke slik, men jeg tenker at det ville være egoistisk, for lidelsen er slik en dyrebar ting. Det jeg i stedet vil be om for deg, er at du skal få nåden til trofast å bære lidelsen, uten å tape noe av det, og til og med få nåden til å elske og å ta imot hver eneste lidelse som en kjærlighetspant fra vår Far i himmelen.”
Dette skriver Elisabeth til sin mor på sitt dødsleie. Hun forsikrer henne om at hun skal være ”en engel for sine små:
”Det går ikke an å ta på en engel, men den er nærværende hele tiden. Og de englevinger jeg beskytter dem med er bønn og lidelse.” 
 Til slutt, bare noen uker før sin død, avslutter hun:
”Det finnes et vesen som er Kjærligheten og som vil at vi skal ha fellesskap (1 Joh 1,3) med ham. Han er her og holder meg med selskap og hjelper meg å lide, lærer meg å overvinne min smerte for å hvile i ham. Gjør som jeg, da skal du få se hvordan alt blir forvandlet.”
AMEN


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

Referanseliste:
[1] Elisabeth av Treenigheten ANDELIGA SKRIFTER

[2] Andeliga skrifter s. 39, Karmeliterna 1979 (På svensk, alle Elisabet-sitater i denne artikkelen er min oversettelse fra denne)

[3] 1 Kor 27: ”Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.”

[4] The Joy of Loving s. 51

[5] 18 juli 1880 – 9 november 1906

[6] ÅNDELIG TESTAMENTE (1906) ”Jeg overlater i arv det kall som var mitt i den stridende Kirken og som jeg nå uavlatelig kommer til å oppfylle i den triumferende Kirken: LOVPRISNING AV DEN HELLIGE TREENIGHETS HERLIGHET (posthumt formidlet til moder priorinne) http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_of_the_Trinity Den Salige Elisabet av Treenigheten er skytshelgen for syke mennesker, for sykdom og tap av foreldre.
LIDELSENS ETTERFØLGELSE: "Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. (...)I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie. 

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!"
(Sitat fra Anne Samuelsens artikkel)


(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i kirkekunstamlingen ved de kulturhistoriske samlingene
på Universitetsmuseet i Bergen)

 

LES OGSÅ:

Ettertanke: Korsmystikken
Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten
En liten skole i indre bønn og kontemplasjon

12 kommentarer:

  1. Indre vandring av stinissen er det en bok du kan anbefale Anne?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja den kan jeg absolutt anbefale. Det er en forklaring til Sta Teresa av Avilas "Den indre borgen",og beskriver stadiene innover i bønnen. Det er kanskje en bok man ønsker å ha i hyllen, fordi man vil skjønne mer og mer av den etter hvert som man utvikler seg åndelig. For en som akkurat har startet med indre bønn er kanskje de første kapitlene de mest nyttige... men de er til gjengjeld veldig nyttige.

      For å si det sånn: Jeg anbefaler alt det br Wilfrid Stinissen har skrevet! Noe finner du på biblioteket, annet i antikvariater. Hvis du leser svensk, kan mye bestilles fra hjemmesiden http://karmel.se/ Jeg har akkurat nå begynt å lese "Det nye vinet. om Andens fukter", som er han siste bok (på Svensk) Jeg tar den i små doser og bare nyter.

      Håper du får mye glede av "Indre vandring".

      hilsen Anne


      Slett
  2. Tusen takk til Anne Samuelsen for at du skriver denne artikkelen om lidelsens mysterium, og dermed deler noe av din innsikt med oss lesere av Ragnhilds gode blogg.

    SvarSlett
  3. Det er så mye lettere for meg å takke og glede meg i Herren når jeg har det godt!
    Jeg vet at man også burde gjøre det når man har vondt, men synes det er mye vanskeligere. Denne artikkelen må leses flere ganger! Tusen takk for at du deler!

    eia

    SvarSlett
  4. Kjære dere: Takk for respons og ja, takk for Ragnhilds blogg! Og takk Gud for den spontane gleden vi kan føle når vi har det godt! Det er jo det vi vanligvis forbinder med glede. Den er forankret i konkrete følelser og situasjoner, og kanskje vi tenker at følelsene må være med for at det skal være ekte glede?

    Men så er den en annen glede, den som ligger dypere, den som man kan støte på selv i det vanskelige, i sykdom og midt i vanskelige mellommenneskelige konflikter. Gleden over å vite at vi er i Guds hender. Det er en glede vi må øve oss på å finne. En takknemlighet vi må øve oss i å utføre. Små hjertesukk: "Min Gud, dette kan jeg ikke klare, men Du kan!" Min Gud, dette er så tungt, alt jeg kan gi deg i dag er håpet om at du må ta imot og bruke dette som en bønn fra dypet av min hjelpeløshet!" "Min Gud, du ser de vonde følelsene som jeg har til denne personen som har såret meg,(og som jeg kanskje også har såret!?) bruk denne smerten som en trygling fra meg til å helbrede både meg og ham\henne".

    Dette kan vi øve oss på å tenke, på å si, på å be... og så kan vi gradvis kjenne at vi overgir også det umulige til Ham, i tillit til det engelen sa det til Maria: "for ingen ting er umulig for Gud." Det er en annen type glede, en annen type fred: Guds fred og glede!

    Kanskje vi kan be om denne freden og gleden for hverandre? Alltid lettere å be for andre..

    hilsen fra anne

    SvarSlett
  5. En gang opplevde jeg noe som var så vondt og smertefullt at jeg kunne ikke takle det av egne krefter. Jeg sa til Gud at dette klarer jeg ikke, nå gir jeg meg selv og denne vanskelige situasjonen til deg. Det er utrolig å se i ettertid hvordan Gud har vært med hele tiden og selv om det var det vondeste og vanskeligste jeg har opplevd så var jeg veldig lykkelig på et dypere nivå. Det er jo et stort mysterium dette! Jeg har også opplevd styrken av andres bønner når man ikke selv klarer å be. Det er godt å bli holdt oppe av andres bønner og vi må aldri slutte med å be for hverandre.

    Tusen takk for fine innlegg! Det gir så mye!

    SvarSlett
  6. Kvile, tillit og tru.
    Eit godt innlegg å lese. Kommentaren din også Anne.Takk.

    Med vennleg helsing Marie

    SvarSlett
  7. Vet du om en bok Anne som beskriver hvordan man kan skille mellom de indre stemmene?

    SvarSlett
    Svar
    1. Adolphe Tanquerey, Precis de theologie ascetique et mystique. Oversatt til flere språk i mange utgivelser. Alt man måtte ønske seg å vite om bønn, skrevet i form av en meget oversiktelig lærebok. Skatt.

      Jana

      Slett
  8. Kjære Anonym

    Du tenker kanskje på en bok som har dette som tema, med konkret informasjon som kan være til hjelp? Jeg vet ikke om noen slik bok. Sta Teresa av Avila nevner enkelte steder noe om slike ting "Boken om mitt liv", men det er jo ikke alt som er overførbart fra en stor helgen og mystiker, til våre liv. Men kanskje den er interessant likevel?

    alt godt!
    hilsen Anne

    SvarSlett
  9. Tusen takk til begge! Lurer på om indre vandring av stinissen berører dette temaet?

    SvarSlett