Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

St. Maximilian Kolbe (1894-1941)

På denne dagen for 82 år siden, klokken 12.30 den 14. august 1941, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

To uker tidligere var en fange forsvunnet. Som represalie ble ti tilfeldige fanger plukket ut til å sulte i hjel i den underjordiske mørkecellen. En av dem, Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Maximilian Kolbe gikk da fram og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten. «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte 47-åringen. Dette var eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

De neste dagene forvandlet Kolbe sultebrakkens mørke helvete til å bli en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Etter hvert ble de tørstende mennene så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men fransiskanermunken sto eller knelte midt i rommet.

Etter 14 dager var bare Kolbe ved bevissthet. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til dødssprøyten. Maximilian ble helligkåret i 1982 på Petersplassen i Roma. Franciszek Gajowniczek, mannen som ble reddet, var til stede.

Kirkelærer Frans av Sales (1567-1622) skrev: "Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk".

Maximilian Kolbe levde evangeliet, og han levde dagens bibeltekst: 

”Sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.” (1 Tess 5,14 f.f.)

Tidligere publisert i Vårt Land 14. august 2008, samt her på bloggen 14. august 2012, 2017 og 2020. Utvidet i 2021 og løftet opp på nytt i 2023.

Les mer:

Les biografien til Maximilian Kolbe her på katolsk.no

Denne boken anbefaler jeg varmt.

I tillegg anbefaler jeg varmt denne boken, Maximilian Kolbe - martyren fra Auschwitz,  av Ingrid Ydén-Sandgren. En ytterst interessant bok om en en av vår tids største helgener. 188 sider, det vil si ikke for lang. Du får kjøpt den her i St Olav bokhandel (både på nett og i den fysiske bokhandelen i Akersveien i Oslo).

Boken er godt skrevet, lettlest og koster bare 95 kr 😊

Og her er fem kjente sitater av den hellige Maximilian Kolbe:

"Vær en katolsk kristen:
Når du kneler foran et alter,
gjør det på en slik måte
at det er mulig for andre å se
at du vet hvem du kneler for."
St. Maximilian Kolbe

"Let us remember that love lives through sacrifice
and is nourished by giving.
Without sacrifice, there is no love.
I wish for you and for myself the best appreciation of sacrifice
which is the unconditional willingness to sacrifice."
(Letter of St. Maximilian to Fr. Konstanty)

"La oss huske at kjærligheten lever gjennom offer
og får næring av å gi.
Uten offer er det ikke kjærlighet
Jeg ønsker for deg og for meg selv den beste verdsettelsen av offer,
som er den ubetingede viljen til å ofre."
(Brev fra St. Maximilian Kolbe til fr. Konstanty)

"The most deadly poison of our time
is indifference."
"Vår tids dødeligste gift
er likegyldigheten."
St. Maximilian Kolbe

Den hellige Maximilian Kolbe hadde en særlig kjærlighet til Jomfru Maria, og tillit til hennes forbønn og hjelp. Han sa:

"Never be afraid of loving the Blessed Virgin too much.
You can never love her more than Jesus did."

"Ikke vær redd for å elske den salige Jomfruen for mye.
Du klarer aldri å elske henne mer enn Jesus gjorde."
St. Maximilian Kolbe

"Never forget to love."
"Glem aldri å elske."
St. Maximilian Kolbe

Under den tyske okkupasjonen av Polen skjulte St. Maximilian Kolbe (1894-1941) og hans fransikanerbrødre 3500 flyktninger i klosteret sitt. Da det ble oppdaget, ble de alle deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz, der fransiskanerpresten reddet familiefaren Franciszek Gajowniczek fra døden ved å gi sitt eget liv.

Jesus sier: "Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 
Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen.
Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 
Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!" (Joh 15,9 ff.) 

Ettertanke | Vi trenger alle en frelser – gjesp?

Jeg måtte se videoen med biskop Austin Vetter om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk.
Foto: Skjermdump fra Instagram/Stand Firm Productions

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt predikanter si – med vekslende innlevelse og troverdighet – at «Vi trenger alle en frelser – jeg også». 

Litt for ofte har det vært noe med måten de sa det på som gjorde at jeg satt igjen med en emmen ettersmak av at «Hm, det føles egentlig som at du bare inkluderer deg selv fordi du har lært at det er det man skal gjøre, ikke fordi du faktisk mener det og har erfart det». At de egentlig ikke opplever seg selv som like syndige som andre – hvis du skjønner hva jeg mener – men at de har skjønt at hvis de skal fremstå som fromme, så må de si at de er syndere, «slik som dere».

Slik var det ikke da Austin Vetter plutselig dukket opp i feeden min på Instagram. Jeg hadde aldri hørt om ham før, men Instagram syntes jeg burde ta en kikk på videoen «We all need a savior» fra Stand Firm Productions. Senere fant jeg ut at Austin Vetter er katolsk biskop i Montana, helt nord i USA.

Denne mannen hadde en helt fantastisk måte å snakke på. Det var ingenting tilgjort, pompøst eller selvhøytidelig ved ham. Han var bare fullt og helt oppriktig, helhjertet og engasjert. Guds kjærlighet boblet opp gjennom både ham og videoens bakgrunnslyd: Arvo Pärts «Spiegel im Spiegel» – et stykke for fiolin og flygel som formidler Guds skjønnhet så inderlig at det gjør vondt.

I videoen blir vi klippet inn på dette tidspunktet i en lengre podkastsamtale: «Jeg sa til ham: Hvilken religion tilhører du?» «Han sa: Jeg har ingen.» «Jeg sa: Vil du bli katolikk?» «Ville dere ha meg?» «Ville vi ha deg!? Vår kirke er full av alkoholikere! Vi har alkoholikere, løgnere, juksemakere, narkotikabrukere, gamblere – alt! Hele pakken!» «Dere ville ha meg?!» «Jeg sa: Absolutt. Du må ikke være på en spesiell måte for å få hjelp fra oss. Vi hjelper deg. Vi er alle et rot. Vi trenger omvendelse alle sammen. Det betyr ikke noe hva akkurat din synd er. Det er sju dødelige synder. Du blir god i én av dem, vi hjelper deg med den – også plukker du opp en ny en, og så jobber du med den dødssynden en stund. Sånn er det med oss alle! Jeg er like menneskelig som alle andre. Samme greiene. Jeg trenger en frelser like mye som du gjør det.»

Det ser ikke så spektakulært ut på trykk. Jeg ser det. Det var måten han sa det på som grep meg. Du kunne høre at dette er lyden av en sjel som er fylt av barmhjertighet. Dette er ekte ydmykhet. Jeg måtte se videoen om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk. Det har sannsynligvis en del andre også gjort, i og med at denne bittelille, nye Instagram-kanalen har fått nesten en halv million visninger av reels-videoen sin.

I Ordspråkene 28,13 står det: «Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes; den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.» Det var nettopp dette som biskop Austin Vetter klarte å formidle. Kirken er ikke en eksklusiv klubb for de perfekte og plettfrie, den er et feltsykehus for syndere. Kom til Kirken, kom til Jesus og finn Guds barmhjertighet!

Som biskopen oppsummerer det i den lengre YouTube-versjonen av samtalen: «Du må ikke være på en spesiell måte først. Jesus er svaret.» Så enkelt som det. Så sant som det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Første gang publisert her på bloggen 12.08.2023 og i avisen Vårt Land 04.08.2023 da Ordsp 28,9-13 var dagens bibeltekst.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av STAND FIRM (@standfirmproductions)

https://www.instagram.com/reel/Ctw5l4pgzc5/

"You're not your sin. The awful things you did last year, last week, last night, two minutes ago. You're not your sin. You're the Father's." Matt Fradd
Foto: Catholic Link

"Know, o beautiful soul, that you are the image of God.
Know that you are the glory of God."
St Ambrosius
Foto: Steubenville Conferences

Bishop Austin Vetter: Truly Connecting With People & Visiting the Imprisoned

Den lille videoen (over) er et utdrag fra en halvtimes lang podkastsamtale som du kan se på YouTube (under). Det er en veldig inspirerende samtale om hvordan Kirken og vi som kristne kan nå ut med evangeliet i en tid som vår. Anbefales!

https://www.youtube.com/watch?v=KN6hs7jB1ZU

Ettertanke | Klara av Assisis sang

Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.

Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 770 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("770 år siden") 11. august 2023.

Klarissene i Larvik

Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no

I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra

P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.

Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

Bli med og gjør Jerusalemsseilasen til virkelighet!

Jeg er ambassadør for Returning To Jorsal - en historisk seilas med seilskipet Christian Radich som vil gå fra kristenrettjubileet på Moster til Jerusalem i 2024. Kan du være med og be? Og gi? Den siste timen er det kommet inn 30.000 kroner på spleisen. Vi trenger 42.000 kroner til.

Hvorfor vil jeg anbefale at du blir med og gjør seilasen til virkelighet?

Målet med seilasen er å sende Norges beste, unge kristne med det beste seilskipet - og reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.

 

• TAKK: Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.
• VELSIGNELSE: Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne de sju byene vi besøker i Europa og Israel.
• FRED: Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21)

"Be om fred for Jerusalem!" (Salme 122,6)

Kontakt meg gjerne hvis du har noen spørsmål!

OPPDATERING 11.8.: 95 prosent av beløpet til Spleisen kom inn før midnatt! Vil du hjelpe til med de siste 5 prosentene? Du kan fortsatt gi gjennom Vipps og direkte til bankkontonummeret! Det mangler bare 12.134 kroner på å nå innsamlingsmålet! Bli meg og gi den siste, lille dytten slik at seilasen blir virkelighet!

Vipps til #810466 og gi til bankkontonummer 3626.32.36089! 

OPPDATERING 12.8.: Totalt kom det inn over 400.000 kroner fra giverne! Fantastisk! Det er likevel ikke nok til å betale første depositum for alle etappene, fordi man ikke kom i havn med målet som var satt for sponsorinntekter.

Styret skriver: "Though we will not be able to go ahead with our first plan, we are in talks with Christian Radich leaders to make a new plan, one that could work even better for both ourselves and them!

So thank you again! Without your generosity and this amount we would not have been able to make it to this stage of the process.

So stay tuned for the next big update! We will share details as soon as we can."

Jeg skal oppdatere dere så snart informasjonen er klar for å offentliggjøres :)

Foto: Skjermdump fra seilasens Instagram-side @returning2jorsal

Seilas med ringvirkninger

Seilasen starter fra kristenrettens 1000-årsjubileum på Moster pinsen 2024. "We have benefited from this heritage for a thousand years, it is time to return with a blessing."

Jeg tror dette kan bli en seilas som vi ser ringvirkninger av i tiår framover, på SÅ mange ulike nivåer. Her er bare ett av dem: Kong Sigurd Jorsalfare var 18 år da han dro ut. De som blir med på seilasen er unge voksne, slik som ham. Hvis alle kirkesamfunnene sender sine beste unge - og de får være sammen over så lang tid med et så spesielt oppdrag på vegne av nasjonen - tenk på hva det vil bety for bygging av relasjoner og ekte vennskap på tvers av det som skiller oss nå! Det kan bli begynnelsen på noe helt nytt!

De unge kristne kommer fra mange ulike kirkesamfunn i Norge. Hvorvidt det blir alle, vil tiden vise. I og med at mange av dem er ledere der de kommer fra, kan vi bare gjette på hvor mye dette vil få å bety for Kirken i årene framover. 

Sak i Dagen nylig: https://www.dagen.no/nyheter/trenger-millioner-for-a-gjennomfore-israel-seilas-spent-atte-dager-for-fristen/

Her er nettsiden til Returning to Jorsal: https://returning2jorsal.com/

De fineste presentasjonene av Jerusalemsseilasen finner du på Instagram: https://www.instagram.com/returningtojorsal/

Se denne inspirerende videoen med en av initiativtakerne, John Bollen fra Misjonskirken Betel i Bergen! https://www.instagram.com/reel/Cu2Yt92M67V/

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Returning to Jorsal (@returningtojorsal)

Brosjyren

Under her ser du de fire sidene som utgjør brosjyren som har blitt delt ut på kristne leirer og festivaler i sommer. Bli med og be!

FORSIDEN: Let us look back in time to set a course for the future.
With a new generation comes a new journey.
Set sail on a historic voyage from Norway to Israel!

SKIPET FRA NORGE TIL ISRAEL: I 2024 er det 1000 år siden Norge fikk et lovverk basert på kristne verdier. Det norske skoleskipet Christian Radich sendes da ut fra Norges kyst, fylt av det beste vi har; en ung generasjon med hjertet i brann.

Vi skal dra tilbake til utgangspunktet for evangeliet, Jerusalem, med takkebrev på vegne av Norge. På veien skal vi stoppe i sju byer i Europa for å spre Guds godhet i ord og handling, som ambassadører for Guds kjærlighet.

"Få en opplevelse for livet, og vær med på å gjøre noe historisk!"

Dette er både en jubileumsreise, en fredsreise, en forsoningsreise og en fremtidsreise. I tråd med 1000-årsjubileets offisielle motto, ser vi til vår historie og røtter for å stake ut en kurs for fremtiden.

Vi inviterer deg til å være med på å sjøsette prosjektet på en eller flere måter:

·  Ved å bli med og seile en etappe eller flere
·   Økonomisk
·   I bønn

HVA SKAL VI? Vi vil reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.

TAKK. Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.

VELSIGNELSE. Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne byene vi besøker i Europa og Israel.

FRED. Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21) 

TUSEN ÅR MED TRO: Bli med det norske skoleskipet Christian Radich fra Norge til Israel sommeren 2024! (Foto: Christian Radich)

MELD DIN INTERESSE:
returning2jorsal@gmail.com
www.returning2jorsal.com/join
Instagram: @returningtojorsal
Facebook: @returningtojorsal

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

St. Laurentius var en av de mest kjente helgenene i Norden i katolsk tid. Her i Norge gikk Laurentius under navnet St. Lavrans, og mange er de som er oppkalt etter ham, enten som Lavrans, Lauritz, Lars eller Lasse.
Minnedagen for St. Laurentius, Larsok, er avmerket på den norske primstaven. Dagen het egentlig Lavransvaka, forkortet til Larsok. Primstavmerket er en rist, fordi legenden forteller at martyren ble stekt til døde over svak varme på en rist.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld kan du se etter St. Laurentius' tårer på nattehimmelen. Over hele verden feirer Den katolske kirke festen for den hellige Lavrans i dag, 10. august.

Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til Paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige.

Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter. De dagene brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige. Deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle, og sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket St. Laurentius sin Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen. (Kilde: katolsk.no)

St. Laurentius' tårer på nattehimmelen

En annen legende forteller at St. Laurentius gråt mens han ble stekt, og at tårene ikke stoppet før flere dager etter hans død. Både her til lands og i mange andre land var disse tårene forbundet med stjerneskudd. Hver gang folk så et stjerneskudd, sa de: "Der feller Laurentius en tåre!" (Kilde: Boken "Mari Vassause og den hellige Margareta - Gamle norske merkedager" av Birger Sivertsen) 

Den hellige Laurentius avbildet i en tidebønnsbok fra 1390. 

Dagens kirkebønn fra Den katolske kirkes messeliturgi

Barmhjertige Gud, du tente din kjærlighet i den salige Laurentius, 

så han ble et lys for ditt folk ved sin trofaste tjeneste og sin ærerike martyrdød. 

Hjelp oss å elske det han elsket, 

og øve barmhjertighet, slik han viste oss. 

Ved vår Herre, Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg 

i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Ettertanke | Dagen uten Gud

I dag, 9. august, er det minnedag for den hellige Edith Stein (1891-1942), vernehelgen for Europa. Det mest slående trekket hos karmelittnonnen Edith Stein er hennes kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Senere skulle hun skrive: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Edith Stein døde i Auschwitz 9. august 1942. Les hennes spennende livshistorie på katolsk.no.

Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne.

Hva gjør du da? Du oppsøker en dyktig kirurg som våger å sprette hjertet åpent, en sjelesørger som tar Guds Ord på alvor: ”Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.” (Jud 1,22) Mange gode svar senere kunne jeg si fra til Jesus at fra nå av var det han og jeg: "Jeg vil bruke livet mitt på å bli kjent med deg, leve med deg og elske deg."

Det var imidlertid en dag jeg datt ut. Jeg hadde hatt noen utfordrende samtaler med en ekskristen venn. Uken etter, nærmere bestemt Kristi Himmelfartsdag i år 2000, våknet jeg til en blå himmel og oppdaget at Jesus hadde forduftet. Han hadde tatt Himmelen med seg. Tilbake satt jeg i et annet univers der himmelen og skyene var flatere. De manglet dybde. Bortsett fra atomene var alt tomt. Flatt. Det var helt merkelig.

Etter en dag var det hele over, like plutselig som det hadde begynt. Om kvelden skrev jeg: 

”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud."

Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten. For som den hellige Edith Stein (1891-1942) sier det:

«Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Første gang publisert i Vårt Land 26. november 2009 og her på bloggen 9. august 2012. Løftet opp på nytt 9. august 2023.

Hellig Olav – En syndig helgen for vår tid

Norges to nasjonalhelgener, Sankt Olav og Sankta Sunniva, sammen på alterskapet fra Trondenes kirke, Troms.

Foto: Svein Skare/Universitetsmuseet i Bergen, CC BY NC SA 4.0

I dag, 5 august, er det oktavdagen til olsok. Store kirkefester har alltid blitt feiret åtte dager til endes – i en hel oktav – og slik var det også med Olavsfesten i katolsk tid i Norge. 

Nøkkelen til å forstå Hellig Olav er denne: Han ble ikke erklært hellig på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød for troen i Norge; for Norge som en kristen nasjon; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet og overga seg i Guds hånd på Stiklestad. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord. Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her», skriver Sigrid Undset. Dette såkornet var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Olav er en syndig helgen, som passer for vår tid.

Det er en heretisk tanke fra nyere tid at helgeners glorie må være flekkfrie fra vuggen til graven. Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.» Helgener er ikke moralsk ufeilbarlige, men de kjennetegnes av at de lar nåden seire i livet sitt.

Olav Haraldsson (995-1030) dro på vikingtokt allerede som tolvåring, og fortsatte med det fram til han fikk en kristen omvendelse og ble døpt i Rouen i Normandie som 19-åring. Etter det stod Olav med ett bein plantet i vikingtiden og ett bein i kristendommen. Det var en lang prosess å få «vikingbeinet» helt over i kristen leir, men han klarte det til slutt.

Biskop Erik Varden sier det slik: 

«Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»

Hellighet hos et menneske lever alltid side om side med tilkortkommenheter. Olav er ingen from «skrivebordshelgen» eller en «sukkerhelgen». Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider. Han er et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det. Dette er typisk for Guds nåde: Nåden kommer dit den trengs mest, ikke der den er mest fortjent. «Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.» (Rom 4,7)

I middelalderens kunst står Olav ofte oppå fienden han har beseiret: Dragen, som er et symbol for hedendommen i Norge. Og dragen, den pleier å ha Olavs eget ansikt. Slik visualiseres det hvordan Hellig Olav hele sitt liv måtte kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Biskop Bernt Eidsvig skal få det siste ordet: 

«Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra, og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse.»

Første gang publisert her på bloggen 13.08.2023 og i avisen Vårt Land 05.08.2023 da Rom 4,4-8 var dagens bibeltekst.

Statue av St. Olav fra Kulturhistorisk museum i Bergen.
Her står Hellig Olav oppå fienden han har beseiret: Dragen. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Dragens ansikt er Olavs eget ansikt. Hele sitt liv måtte Hellig Olav kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.
Foto: Wikimedia Commons/Wolfman

Ettertanke | Den hellige skriftefaren i Ars

St. Jean-Marie Vianneys tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser. Han ble en sogneprest som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

Slutt med all hardhet og hissighet. Si bare det som er godt. La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Dagens bibeltekst fungerer effektivt som skriftespeil. 

Et skriftespeil hjelper hukommelsen til å ransake samvittigheten før du tar imot skriftemålets sakrament. Skriftespeilene tar utgangspunkt i de ti bud, slik at du systematisk kan identifisere syndene dine – i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser.

Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe så ubehagelig som dette? Fordi sannheten er det eneste som kan sette deg fri. Synden ødelegger og binder deg enten du erkjenner den eller ikke. Hvis du har fått betennelse i et brannsår, er det en dårlig idé å skjule pusset og late som du er frisk. Den eneste måten å bli fri(sk) på, er å få renset sårene. Det blir du faktisk ikke nedtrykt av. Du blir helbredet. Skriftemålet gir fryd og fred og en frisk start.

I dag, 4. august, feirer vi minnedagen til en av Kirkens aller største helgener gjennom tidene; den hellige Jean-Marie Vianney (1786-1859). Han er helgenen som ofret seg fullt og helt for sine skriftebarn, med 12 til 18 timer i skriftestolen hver dag. Livet til denne fascinerende presten er ganske enkelt utrolig. Dette er sognepresten som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

St. Jean-Maries tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser – i et trofast hjem som ble et tilfluktssted for prester som var på flukt. Sju år gammel ble han preget av synet av hemmelige messer som ble feiret i ly av nattemørket ute i skogen eller i forlatte låver. Han kjente seg tidlig kallet til å bli prest.

I 1818 ble Jean-Marie sendt som sogneprest til Ars, en forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholmisbruk, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Fra nå av ble han kjent som Curé d'Ars, «sognepresten i Ars». Jean-Marie forble i Ars i over førti år, og tjente Guds folk av hele sitt hjerte. Han levde stort sett av kalde poteter og melk, og sov bare tre-fire timer hver natt, ofte avbrutt av uvanlige fenomener; stadige angrep av djevelen, mange regelrett fysiske, og utallige av dem bevitnet av andre mennesker.

Curé d'Ars ble viden kjent for sine profetiske evner og sin helt ualminnelige innsikt i sjelene og hjertets hemmeligheter. Det var som om sjelene ble gjennomsiktige for øynene hans. Curé d'Ars ble også kjent som undergjører, og den isolerte landsbyen ble et valfartssted. Blant de titusener som hvert år kom til ham, var prester og biskoper, munker og nonner, aristokrater, intellektuelle, arbeidere og bønder.

Natt til den 4. august 1859 døde Jean-Marie Vianney (73). Da kisten ble åpnet ti år senere, var legemet hans mirakuløst like friskt. I dag hviler relikviene i et glasskrin i Ars. Det tok ikke lang tid før paven kunne fastslå at sognepresten i Ars var en helgen, «skytshelgen for alle sogneprester i hele verden».

Her er tre kjente sitater av Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney: 

• «Hvis vi eide en ekte, gjennomtrengende tro slik som helgenene, ville vi se Vår Herre slik de gjorde.» 
• «Ikke prøv å behage alle. Prøv å behage Gud, englene og de hellige – de er ditt publikum.» 
• «Herren er mer utålmodig etter å tilgi våre synder enn en kvinne er etter å bære babyen sin ut av et brennende hus.» 

Så løp ut av brannen – og bli fri!

Første gang publisert her på bloggen 04.09.23, og i avisen Vårt Land 03.08.2023 da Ef 4,29-32 var dagens bibeltekst.

Heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" får du kjøpt for bare 30 kroner hos St. Olav forlag. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du lese mer om Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney? 

• Helgenbiografien på katolsk.no er fin. Den biografien ligger også inne som "Dagens helgen" i appen Katolsk.
• Jeg kan også varmt anbefale heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" til bare 30 kroner som du får kjøpt hos St. Olav forlag.

Vil du lese mer om skriftemålet? 

Klikk her for å få opp alle bloggposter som er tagget med Skriftemålet.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Ascension (@catholicfaithformation)

Ettertanke | Hellig Olavs fiendekjærlighet

Hellig Olav skrinlegges. Utsnitt fra middelalderens alterfrontale i Nidarosdomen.

I dag feirer vi primstavens merkedag Vesle Olsok – Translatio Olavi – dagen da kong Olav Haraldsson ble skrinlagt og helligkåret, 3. august 1031. Snorre Sturlason skriver levende om skrinleggingen av Olav den hellige. Til stede var både kirkens representanter og Olavs fiender; danskekongen Svein og dronning Alfiva.

Snorre forteller: «Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.»

Både like før og like etter reformasjonen i 1537 bekrefter fire uavhengige kilder at Hellig Olavs legeme fortsatt lå uråtnet i kisten, skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige – Olav Haraldsson» (St. Olav forlag). I tillegg kommer de utallige miraklene og jærtegnene som skjedde ved Olavs grav. Helgenkjennetegnene var ikke til å misforstå.

Før slaget på Stiklestad hadde Hellig Olav en drøm som varslet hans død: Han drømmer at han klatrer oppover en stige som når like opp i himmelen. Men Olav våkner ikke opp og flykter fra kampen. I stedet sørger han for at det skal bli lest sjelemesser for dem som kommer til å falle i slaget fra fiendens hær.

I sin olsokpreken i St. Olav domkirke pekte biskop Bernt Eidsvig på nettopp denne fiendekjærligheten, og sa: 

«Som et åndelig testamente for det norske folk, kunne han ikke ha gitt oss noe bedre. Også etter døden lar Gud ham uttrykke sin kjærlighet til sine levende fiender. Den kongen som ble drept, helbreder ikke bare sin fiende Tore Hunds sår, eller den blinde stakkaren på Stiklestad – men han leget et såret og splittet folk, og gav det syn for tro og rettferdig statsstyre. Flere av de første som trodde på, bevitnet og forstod kongens hellighet, var blant hans motstandere på Stiklestad. De var ikke kirkens eller kongens menn. De ble det. Olavs kropp – som ikke gikk i oppløsning – ble et tegn på kristningsverket. Hans seier – etter det som så ut som det endelige nederlag – har gitt vårt folk håp i onde dager, fra Alfiva og Svein til den 2. verdenskrig og vår samtids brutalitet.»

Jesus er ikke til å misforstå i Bergprekenen. Han sier: Elsk dine fiender (Matt 5,44). Og i dagens bibeltekst sier han: Tilgi en bror også den syvende gangen han synder mot deg den dagen (Luk 17,4). Ingenting av dette er lett. Men det er rett. Det er den kristne måten å overvinne sine fiender på.

Biskop Bernt Eidsvig fortsatte: 

«Hvis vi tar med oss én tanke fra vår hellige konge i dag, la det være at vi, som han, elsker våre fiender på en måte de kan forstå. Det er intet annet som bedre kan vekke dem til ettertanke. Ingen kristen dyd kan gjøre et dypere inntrykk, og ingen pregning i vår sjel kan gjøre oss Kristus mer lik.»

Ingen mann har betydd mer for Norge enn Sankt Olav. «Ingen person har preget landets sjel sterkere og dypere enn han har gjort», sier biskop Eidsvig. Det er med rette Hellig Olav kalles for Norges evige konge, Rex Perpetuus Norvegiæ. Derfor feirer vi ham fortsatt i dag. I katolsk tid og lenge etterpå pleide man mange steder i Norge å spise olsokgrøt på kvelden Vesle Olsok, så her i huset blir det rømmegrøt etter kveldsmessen i dag. Mmm!

Første gang publisert her på bloggen 03.08.2023 og i avisen Vårt Land 02.08.2023 da Luk 17,3-4 var dagens bibeltekst.

OLSOKGRØT. Norsk matkultur. Den fløyelmsyke grøten for de store anledninger. Dette er ikke hverdagsmat. Fra gammelt av var det tradisjon å servere rømmegrøt ved bryllup, barsel, dåp, konfirmasjon, begravelse, jonsok, olsok og slåttegrøt. I nyere tid er det blitt tradisjon å servere rømmegrøt på nasjonaldagen 17. mai. Tradisjonelt tilbehør er smørøye, sukker og kanel. Selv foretrekker jeg å ha med rosiner også. Slik blir maten både søt (sukker+rosin+rød saft), sur (rømme) og salt (smørøyet). Serveres gjerne sammen med flatbrød og spekemat, dermed får du enda mer av det salte. Mmm!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Olsokprekenen i St. Olav domkirke i Oslo

Her kan du se og høre biskop Bernt Eidsvigs innledning og deretter hans preken olsok 2023:

https://www.youtube.com/watch?v=7DybuxV43QE

ANBEFALING: «Olav den hellige – Olav Haraldsson» (St. Olav forlag) av pater Olav Müller.

Boktips

Hvis du ikke har lest noe særlig om Hellig Olav fra en katolsk/kristen synsvinkel, vil jeg anbefale at du starter med den lille boken «Olav den hellige – Olav Haraldsson» (St. Olav forlag). Teksten er også tilgjengelig gratis på katolsk.no.