Google Analytics

13 desember 2021

Primstaven | Sankta Lucia av Sicilia

SANKTA LUCIA: Velkommen, Lucia, velkommen til Nordens mørke natt.
Bildet: Carl Larsson, Lucia (1908)

I dag feirer hele Norge den hellige Lucia. Sankta Lucia ble feiret med en egen minnedag allerede for 1000 år siden her i Norge. Hun har sin egen minnedag på den norske primstaven. 


Lucia er en så viktig helgen at hun nevnes i liturgien i hver eneste messe som feires i Den katolske kirke - over hele verden. Det har hun blitt helt siden 600-tallet!

Populær i Skandinavia

Navnet Lucia betyr "lys", og Lucia-festen feires som en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa, for eksempel Ungarn, Serbia og Kroatia. Å feire Lucia-dagen er med andre ord både et urnorsk og et europeisk fenomen. Reformasjonen i 1536 tok fra oss den vakre Lucia, men heldigvis har hun kommet tilbake i moderne tid.

Tusen takk til Sverige som har sørget for at vi har fått tilbake feiringen av Lucia i Nordens mørke natt!


Her kan du høre Adolf Fredriks Ungdomskör synge "Sankta Lucia" på Spotify. Vakkert!


Skjønne Lucia. Skjønne lille Maria. Alltid fint å starte Lucia-dagen i barnehagen.
Foto: Ragnhild Aadland Høen, Lucia-dagen 2017

Litt mer om Lucia

Lucia er ikke oppdiktet. Hun er en reell, ung kvinne som uten tvil led martyrdøden i Siracusa (Syrakus), sannsynligvis rundt år 304 i forfølgelsene under den romerske keiseren Diokletian (284-305). 

Den hellige Lucia ble født rundt år 286 i Siracusa, en stor by på øya Sicilia i Italia. Under de voldsomme kristenforfølgelsene hjalp hun andre kristne. Bjørn Olav Hansen skriver:
"Lucia skal ha tilhørt en svært velstående familie. Hun hadde dermed mulighet til å dele ut mat til de kristne som gjemte seg i byens katakomber. Det fortelles at hun hadde fått laget seg en krans av lys til å sette på sitt hode, slik at hun kunne bruke begge hendene til å hjelpe de trengende.
Lucia-festen er en av de få kristne martyrfestene vi har igjen i vårt protestantiske Norge. Lucia er absolutt verdt å minnes, særlig i en tid hvor så mange av våre brødre og søstre blir forfulgt og lider martyrdøden verden rundt. Lucia bringer lys til en mørk, mørk verden."
Lucias minne ble æret tidlig. En innskrift på gresk i Giovanni-katakomben i Siracusa nevner festdagen hennes allerede rundt år 400. Du kan lese mer om Sankta Lucia på katolsk.no.

Lucia-sanger

BARNESANG-CD:
"Lucia" fra IKO-forlaget
Sangen Santa Lucia er kanskje mer kjent som "Svart senker natten seg". Melodien er en gammel siciliansk folketone, og sangen er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia.

IKO-forlaget har gitt ut en barne-cd med elleve ulike Lucia-sanger. "Svart senker natten seg" er selvsagt med, men i tillegg har de hentet inn flere sanger fra den rike, svenske Lucia-tradisjonen. Min favoritt er en nydelig melodi som høres ut som en nordisk folketone. Den er laget av svensken Ola Eriksson, som også har laget arrangementet og denne teksten:
Velkommen, Lucia, velkommen,
velkommen til Nordens mørke natt,
Lucia, vær velkommen, Lucia.


Vær varmt velkommen tilbake her i Nordens mørke vinternatt, Sankta LuciaVi har savnet deg.


PRIMSTAVEN: Primstavmerket til "Luciemesse"/"Lussinatt" kan være et sverd eller et bål til minne om hvordan hun døde, eller et lys, alternativt et beger.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Svensk Sankta Lucia-feiring: https://www.youtube.com/watch?v=i2-Q_ObdE-4

10 desember 2021

Ettertanke | Livets og dødens vei

Pave Johannes Paul II mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv.
Foto: L'Osservatore Romano, Wikimedia Commons


Da jeg studerte katolsk sosiallære, hadde vi en fascinerende bok av pave Johannes Paul II på pensum: Evangelium Vitae, «Livets evangelium».

 
I denne encyklikaen skriver paven om den verdien menneskelivet har i kristendommen. Han peker på at inkarnasjonen – det at Gud ble menneske – ikke bare viser oss Guds grenseløse kjærlighet. Det viser oss også hver eneste persons ukrenkelige verdi.

Deretter setter paven fingeren på hvordan menneskets verdi – menneskeverdet – er begrunnelsen for den mest fundamentale av alle rettigheter: Retten til å leve. Uten retten til liv blir alle andre rettigheter verdiløse. Paven fremholder at menneskelivet er hellig, fra unnfangelsen av og til sin naturlige avslutning. Mennesket kan ikke reduseres til samme nivå som ting, fordi vi er skapt i Guds bilde. «Guds herlighet lyser over menneskets ansikt.»

Paven siterer Didaché – det eldste ikke-bibelske, kristne skriftet – der det står: 
«Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene [...] Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn.» 
I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette.

Pave Johannes Paul II vektlegger hvordan samfunnet i dag preges av strukturell synd på det kulturelle, sosiale og politiske område: Det vokser frem en kultur som ufarliggjør abort og eutanasi (dødshjelp). Samvittigheten fordunkles slik at den ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt.

Det er i denne sammenhengen at paven introduserer begrepet «culture of death», dødskultur. Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, en dødskultur, gir de sterke rett til å gå til angrep på de svake. Mennesker som blir ansett for å være belastende, blir definert som fiender man legitimt kan eliminere. 

Paven fremhever imidlertid at et foster ikke under noen omstendighet kan betraktes som en angriper. Fosteret er uskyldig, svakt og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer.

«Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt attributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre» skriver paven. 

Han mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv. Abort og eutanasi er angrep som retter seg mot livet når det er på sitt svakeste og mest utsatte.

Pave Johannes Paul II fremholder at det nå mer enn noen sinne er behov for en kamp for menneskets verdighet: 
«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom en «dødskultur» og en «livskultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side. Moses' oppfordring gjelder også oss: «Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» (5. Mos. 30,15.19).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19. november 2021 da 5 Mos 30,15–20 var dagens bibeltekst.


Les Livets evangelium

09 desember 2021

I den kalde vinter | King's College Choir: In the Bleak Midwinter

VINTERMUSIKK: "Heaven and earth shall flee away when He comes to reign". 
Jeg tror ikke sjelen min kan overleve uten engelsk kormusikk.

Foto: Skjermdump fra YouTube
 

En av de vakreste salmene jeg vet om, er "In the Bleak Midwinter". Et av de beste korene jeg vet om er Cambridge-koret Choir of King's College. Kombinasjonen er uslåelig, bare lytt her på Spotify eller på YouTube. 


De to komponistene Gustav Holst og Harold Darke har laget hver sin nydelige melodi til Christina Rosettis kjente dikt.

In the Bleak Midwinter med Gustav Holsts melodi




In the Bleak Midwinter med Harold Darkes melodi




In the Bleak Midwinter

In the bleak midwinter
Frosty wind made moan,
Earth stood hard as iron,
Water like a stone;
Snow had fallen, snow on snow,

Snow on snow,
In the bleak mid-winter
Long ago.

Our God, Heaven cannot hold Him
Nor earth sustain;
Heaven and earth shall flee away
When He comes to reign:
In the bleak mid-winter
A stable-place sufficed
The Lord God Almighty,
Jesus Christ.

Enough for Him, whom cherubim
Worship night and day,
A breastful of milk
And a mangerful of hay;
Enough for Him, whom angels
Fall down before,
The ox and ass and camel
Which adore.
 

Angels and archangels 
May have gathered there, 
Cherubim and seraphim
Thronged the air,
But only His mother
In her maiden bliss,
Worshipped the Beloved
With a kiss.

 What can I give Him,
Poor as I am?
If I were a shepherd
I would bring a lamb,
If I were a wise man
I would do my part,
Yet what I can I give Him,
Give my he
art.

Tekst: Christina Rosetti (1872)
Melodi: Harold Darke og Gustav Holst har laget hver sin melodi til denne salmen


I den kalde vinter


I den kalde vinter
Jorda ble som jern
Vannet ble som stein og
vinden gråt i trær
og det snedde, snedde ned
sne uendelig
i den kalde vinter
i en annen tid.

Himlen gir han fra seg
jorden lar han gå
jord og himmel bøyer seg
når han tar kronen på.
I en steingrå vinter
i stallen mørk og trist
gjenoppstod vår Herre selv
som Jesus Krist.

Engler og Serafer
kanskje var de der
kanskje himlen skjulte
en veldig englehær,
men moren stod alene
jomfruelig og tysst,
og velsignet barnet sitt
med et kjærlig kyss.

Når jeg eier lite
hva skal jeg gi ham?
Hvis jeg var en gjeter
skulle han fått et lam
Hvis jeg var en vis mann
hadde jeg et svar
Han skal få mitt hjerte
det er det jeg har.

Kari Bremnes og Ole Paus har laget hver sine oversettelser til Gustav Holsts melodi.
Her har jeg sitert vers 1 og 4 fra 
Kari Bremnes' sang "I den kalde vinter" og vers 2 og 3 fra Ole Paus' sang "I en steingrå vinter"

Musikktips

Choir of King's College, Cambridge har nettopp (2021) gitt ut albumet "In the Bleak Midwinter: Christmans Carols from King's. Her kan du høre det på Spotify.


De to brødrene Joel og Luke Smallbone i bandet for KING & COUNTRY har laget en fin epilog til In the Bleak Midwinter som du finner på det nye julealbumet deres (lenke til Spotify). Musikkstilen deres? American Songwriter beskriver dem som "Australia's answer to Coldplay", og det er godt sagt. Hvis du fikk lyst på mer kan du også høre deres In the Bleak Midwinter prologue her på Spotify. Ikke minst vil jeg anbefale å gå inn på julealbumet deres og klikke på A Christmas Monologue (som går direkte over til Little Drummer Boy når du er i albumet).

Første gang publisert på bloggen 29. november 2013. Oppdatert 9. desember 2021.

08 desember 2021

Ettertanke | Du velsignede Maria


Advent er høysesong for å lytte til Israels profeter. Hele Det gamle testamentet er jo på mange måter en eneste lang advent til Det nye. 


I advent lengter vi sammen med israelsfolket etter Han som skal komme; Frelseren, Messias, Kristus.

Jeg liker å tenke på dem: Herrens paktsfolk som venter og holder ut. Det er dette folket som Maria blir født inn i. Tusener av år har gått. Nå begynner endelig profetiene å gå i oppfyllelse. Frelserens mor – hun som det er blitt profetert om i både 1. Mos 3,15, Jesaja 7,14 og Mika 5,2-3 – nå blir hun til!

I dag, 8. desember, feirer vi den vakre høytiden «Conceptio Mariae», «Jomfru Marias uplettede unnfangelse». Den festen er så viktig at den er merket av på primstaven. Dette er dagen da Gud skapte Maria. Nå er det like før Messias også blir til! «Herrens komme er nær

Når vi minnes Marias unnfangelse i adventstiden, blir vi minnet på den unike og helt avgjørende posisjonen i frelseshistorien hun har. Samtidig blir vi minnet på hvordan vi alle er kalt til å være Maria-er. Vi er alle kalt til å være mennesker som lar Guds Ord få bli kjød og virkelighet i oss – mennesker som bærer Kristus inn i verden.

Maria er tempelet der Herrens hellighet bor, hun er tabernakelet, hun er Paktens ark. Og vi, vi er også templer. Vi er templer for Den Hellige Ånd. Vi er Kirken, vi er Kristi legeme på jord, og Guds liv fortsetter å utfolde seg i oss, som levende tro, levende kjærlighet.


Både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke lærer om Maria at hun var «alltid ren». Eller «full av nåde», som engelen Gabriel uttrykker det (Luk 1,28). I oss andre finnes det dyp som ennå ikke er fylt av Gud, som ennå ikke er klare for å møte ham. Vi har dyp og krinkelkroker der nåden ennå ikke har fått slippe helt til.

Advent er fastetid. Det er tiden for å gjøre julerent i sjelen. Gjør ditt for å bli kvitt det mørket som alle mennesker opplever til alle tider. Slipp lyset inn. La Guds nåde få jobbe i deg. La Jesus slippe til i deg. Kort sagt: Gå til skriftemål.

«Ta profetene som talte i Herrens navn, til forbilde» (Jak 5,10) og ta Maria, Sions datter, til forbilde. Gjør som Maria: Ta imot Kristus og bær ham ut til verden, du velsignede. Gled deg!

«Gled deg, Jerusalems datter, og juble av hele ditt hjerte! Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sef 3; 14, 17)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 8.12.2016 da Jak 5,7-11 var dagens bibeltekst

Les også:

07 desember 2021

Vi trenger tankesmien Skaperkraft

Styresamling i Tankesmien Skaperkraft.
Foto: Elisabeth Hovland

Det var utrolig kjekt og inspirerende å være med på styresamling i Tankesmien Skaperkraft! Til daglig jobber jeg med kommunikasjon i akademia, på fritiden er jeg aktiv politisk. En tankesmie bygger bro mellom nettopp politisk og akademisk tenkning.


Vi trenger tankesmiene! De kan være et bindeledd mellom akademia og politikk, tenke mer langsiktig enn politikere, og de er frie til å løfte viktige prinsipper uten hensyn til politiske kompromisser.

I en verden der alt skal gå så kjaptkjaptkjapt - og der politikerne sjelden har anledning til å tenke lengre enn fram til neste valg - så er det viktig med tankesmier som kan se lengre, tenke dypere og løfte de sentrale ideene og prinsippene som kan bevege samfunnet i riktig retning. 

Forvent store ting!

Skaperkraft ble grunnlagt 28. april 2011. Det betyr at Skaperkraft fyller ti i år, og har fått konsolidert seg. Det blir spennende å se hva vi får utrettet de neste ti årene!

Styret har bestemt at Skaperkrafts satsingsområder de neste årene skal være:
  •  Den kristne kulturarven
  •  Troens plass i offentligheten
  •  Menneskesyn og menneskeverd
  •  Arbeid, innovasjon og økonomi
  •  Relasjoner og familie

Jeg er veldig glad for at Tankesmien Skaperkraft finnes. Jeg var en av stifterne i 2011, var med i fagrådet i noen år og sitter nå i styret på fjerde året. 

Tenk etter om du skal bli partner i Skaperkraft, eller om det er noen du kjenner som du kunne utfordre til å bli partner. Det er slik Tankesmien Skaperkraft finansieres; gjennom partnernes givertjeneste. 

Med flere partnere kan vi ansette flere medarbeidere og gjøre en enda større forskjell! Bli partner her: https://skaperkraft.no/partner

Ved et tiårsjubileum er det fint å se både bakover og framover. Jeg synes denne videoen fra starten i 2011 var fin å se igjen: https://vimeo.com/30849053 Spesielt rørende er det å se fader Arnfinn Haram (1948-2012) som oppfordrer folk til å komme over fra defensiven til offensiven, ta del i samfunnsdebatten og bli partner i Skaperkraft.

Som han sier det i videoen: "Den kristne trosarven skal gjøres gjeldende i samfunnet. Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene også i 2011 og i tiden som ligger foran oss." 

Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere som forplikter seg til en fast givertjeneste. Det er slik Skaperkraft finansieres. Ved å bli partner mottar du automatisk Skaperkrafts månedlige nyhetsbrev, får invitasjoner til åpne arrangement samt egne arrangement for partnere. Men det viktigste er altså at du bidrar til at Skaperkraft kan gjøre jobben sin. Bli partner her: https://skaperkraft.no/partner
(Foto: Skjermdump fra videoen)


Styresamlingen ble holdt på historiske Olavsgaard på Lillestrøm 12.-13. november. Jeg har aldri vært på Olavsgaard før. Det er skikkelig historisk sus over det stedet! Hvordan går det an å ikke bli sjarmert i senk av runde tårn som det vokser villvin på? Også med Hellig Olav i front? Smelt!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Statuen utenfor Olavsgaard er reist til minne om slaget på Raumariket (Romerike) i 1022, som i følge sagaen stod her mellom Hellig Olav og raumarne.

På Olavssteinen utenfor Olavsgaard er det risset inn: "Reist til minne om slaget i 1022 som i følge sagaen stod her mellom St. Olav og raumarne".

Adventstid i den store og den lille familien

1. søndag i advent i den store familien (kirken). 

Kirken er vår store familie, og familien er vår lille kirke. Derfor lever vi adventstiden i både den store og den lille kirken.


Første søndag i advent er den første dagen i kirkeåret. Det er vår nyttårsdag! I år var denne søndagen ekstra spesiell for St. Olav domkirkemenighet i Oslo: Biskop Bernt Eidsvig velsignet de to nye sidealtrene som domkirken har fått. Slik har kirken blitt mer tilbakeført til slik den var før det annet Vatikankonsil og "utrenskningene" som dessverre skjedde i kjølvannet av konsilet (eller "raseringene" som det er mer nærliggende å kalle dem i 2021).

Under her finner du bilder fra først kirken, og deretter litt hjemmefra.


Se, så vakkert det var før 1970-tallets rasering!
Bryllup i St. Olav domkirke i 1951.

Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum, Creative Commons 3.0

Slik så det ut i St. Olav domkirke i 1937. Jeg har ikke klart å finne igjen noen bilder av hvor ribbet kirken ble etter den store ikonoklasmen på 1970-tallet. Det er kanske like greit, så blir det lettere for deg å sammenligne dette bildet fra 1937 direkte med det neste fra 2021.
Foto: Anders Beer Wilse, Oslo Museum, Creative Commons 3.0.


Fantastisk å være i en stappfull kirke igjen. Biskop Bernt Eidsvig på den nye prekestolen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


St. Olav domkirke, "sannsynligvis i mellomkrigstiden", skriver katolsk.no.
Foto: Katolsk.no

"Dette må være Guds hus, her er himmelens port." (Jakob i 1. Mosebok 28,17)
En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden.
Alle foto herfra og nedover: Ragnhild H. Aadland Høen


Det nye Olavsalteret. Relikeviemonteren er ikke helt ferdig ennå, fortalte biskopen.


Den katolske dronning Josephine av Sverige og Norge engasjerte seg i byggingen av St. Olav domkirke. Det var hun som kontaktet danskekongen og ba om at Olavsrelikvien skulle bli gitt tilbake til Norge. Og hun fikk ja! Relikvien ble overrakt St. Olav domkirke på Olsok i 1862.


Mariaalteret er utsmykket med malerier av sentrale norske helgener (se de neste bildene for nærmere beskrivelse av helgenene).


Kirken har fått en ny, gammel Maria-statue. Den er fra 1500-tallet og er helt nydelig!

Nærbilde av St. Olavs nye, 500 år gamle Maria-statue.

 Fra venstre: Ærverdige Karl Maria Schilling (1835-1907), sjelesørger i barnabittenes ordenesdrakt og med et bilde av en monstrans i hånden.

Hellige Hallvard Vebjørnsson av Oslo (~1020-1043), martyr i kappe med piler og kvernstein i armene. Ved en feil er han fremstilt som en gammel mann. Biskopen fortalte i sin preken at Hallvard kommer til å bli "retusjert og barbert" slik at man kan se at han dødes om ung martyr. 

Hellige Magnus Orknøyjarl (~1076-~1117), kledt som kriger med hjelm og øks.


Fra venstre: Hellige Eystein av Nidaros (~1120-1188), biskop i messeklær, holder en bok med Olavsmerket.
Hellige Torfinn av Hamar (1243-1285), biskop i kåpe stående i et skip, med roser over hodet.
Hellige Sunniva av Selja (900-tallet), kronet og med en sten i hendene.


 Også dette maleriet av Rafaels Madonna ble gitt til kirken av den katolske Dronning Josephine, som mange mener var en helgen.


De siste 40 årene har det stått en enkel lesepult her, som har blitt brukt til både evangelielesning, preken, kunngjøringer og andre tekstlesninger. Nå er vi tilbake til slik det også er i St. Paul kirke i Bergen: Prekestolen til venstre brukes til evangelielesning og preken. Lesepulten til høyre (ikke med på dette bildet) brukes til andre tekstlesninger og kunngjøringer.


Bispesetet er oppgradert.


Mitt tips: Bruk adventsfargen lilla i adventstiden, og gå over til rødt først når det jul. Deretter beholder du julen i huset til kyndelsmesse 2. februar. Hvis du begynner med rød jul allerede i advent, blir du så lei at du kaster ut jula i det juletiden faktisk begynner.


Nå har Johannes også begynt å synge i St. Hallvard-guttene. Den første helgen i advent holdt de to konserter her, i søsterkirkene på Gran. Jeg kunne dessverre ikke bli med hit fordi jeg hadde dugnadsvakt på julemarkedet til St. Sunniva. Men videoen jeg fikk se var veldig fin!
Foto: Hans Martin Dur Molvik

Julemarkedet på St. Sunniva skole har lange tradisjoner. Inntektene går til klassetur til Roma i 10. klasse og til FAU.

Jeg sendte det forrige bildet hjem, og fikk spørsmålet: "Kan du ta på deg luen så jeg får se hvordan den ser ut på"? Resultatet falt i smak, og luen ble kjøpt med til hun hjemme.


Etter søndagsmessen bar det videre til Odeon kino med hele familien og en vennefamilie.


"We make movies better". Enig i det. Kino lager gode fellesskapsopplevelser. Vi delte oss i to grupper på seks i hver, slik at alle fikk sett en film som passet for dem.

Etter kinoen lekte de små gjemsel mens de store snakket. Alle syntes det var et bra opplegg.

Samtidig hjemme i tunet vårt: Julelystenning med et kvinnekor som sang julen inn. Skulle gjerne ha vært der også, men jeg klarer bare å være ett sted om gangen. Neste år får vi det til igjen!
Foto: En nabo

Snø! Julestemning på terrassen!


Mamma og Maria.


Det var tørr, fin puddersnø som dalte ned. Perfekt å kjøre telemark i, men ikke perfekt å bygge noe i. Men en bitteliten snømann ble det likevel!

Øyne, nese, munn, armer - og hatt. Alt kommer fra den samme sommerblomsten som blomstret så fint i august.


Det er umulig å lage snølykt av puddersnø, så Maria fant sin egen måte å lage lykt på.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


06 desember 2021

St. Nikolas | Den ekte nissen

Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

6. desember feirer vi festen for en av de mest populære helgnene i Kirken: St. Nikolas. Da passer det godt å dele helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.


Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for voksne? Klikk her: Ettertanke | Den ekte julenissen

Vær så god, her er den gode Sankt Nikolas, skrevet for barn:

St. Nikolas – den ekte nissen

Visste du at julenissen på en måte er ekte? Han levde i Tyrkia for mange hundre år siden, og er en helgen i Himmelen hos Gud.


Av Ragnhild H. Aadland Høen

En gang for over 1700 år siden (på 300-tallet) var St. Nikolas biskop av Myra, som i dag ligger i Tyrkia.

Navnet Nisse

Sankt Nikolas ble født i ca. 280 e. Kr og døde i ca. 345 e. Kr. Han er kjent under mange navn. I USA kaller de ham for Santa Claus. I Danmark, Norge og Sverige ble Nikolas forkortet til Niklas, Nils og Nisse. Minnedagen til St. Nikolas er 6. desember, altså rett før jul.

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften!

St. Nikolas på et postkort i Nederland

Veldig ydmyk og gavmild biskop

Legenden forteller at St. Nikolas ble godt oppdratt av de fromme foreldrene sine og at han var veldig from selv også. Allerede da han var 19 år gammel ble han viet til prest.

Foreldrene hans var styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, men det fikk de aldri. Derfor arvet biskop Nikolas hele den kjempestore formuen alene da foreldrene hans døde. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille, for han ville ikke ha ros eller bli berømt for det – han ville bare hjelpe og gjøre godt.

Hjalp i hemmelighet

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen (=medgift), ellers kunne ikke døtrene bli gift.

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

Nå skjønner du sikkert hvorfor fortellingen om julenissen har blitt sånn at nissen kommer og gir gaver ned skorsteinen uten at du vet når han kommer!


Julenissedrakten

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor ser han alltid gammel ut og har gjerne hvitt skjegg på bildene. Den røde bispedrakten hans og mitraen (bispehatten) har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt.

Fortsatt er Nikolas en av de mest populære helgenene i verden, og han er skytshelgen for både land, bispedømmer, byer, mer enn 2000 kirker og alt mulig du kan tenke deg (for eksempel for fiskere, bakere og advokater). Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn! St. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av gode gaver. Han hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Hellige Nikolas, be for oss!

Artikkelen er en del av Arken-serien "Helgenene – Guds venner". Du kan lese en annen tekst fra samme serie her, om Olav den Hellige.


Det kristne barnebladet Arken kommer i posten til alle barn som er medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster bare 50 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.

Denne bloggposten ble første gang publisert 6. desember 2012. Oppdatert 29. november 2021.

Juleverkstedtips eller tips til juleaktivitet i søndagsskolen: 
Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!

Les også:

16 november 2021

Tale| All Guds gjerning er god

Ragnhild Aadland, 1976.
Foto: Hermund Aadland

Lurer du ikke så mye på om Gud finnes, men sliter med å stole på Gud? Da er denne talen til deg. Denne talen handler om store ting som det onde, det gode, hvem Gud er og hva det betyr å elske. Hvor er Gud når du har det vondt?


Det er en tale som forhåpentligvis gjør det litt lettere å tro på Gud og stole på ham, uansett hvordan du har det.


Denne talen holdt jeg under Kvinnenes internasjonale bønnedag, 2. mars 2018Det tverrkirkelige bønnemøtet ble holdt i pinsemenigheten Arken i Horten. Temaet for den verdensvide, økumeniske bønnedagen, var "All Guds gjerning er god". Jeg husker ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang, men jeg dumpet iallfall over den som utkast nå, fordi jeg sitter og skriver på denne ukens andakter til Vårt Land. Jeg håper at du kan høre stemmen min, selv om du ikke kan høre den fysisk. Men først og fremst håper jeg at Den Hellige Ånd kan bruke denne talen til noe godt i ditt liv. At den blir til liv for deg. At den blir til velsignelse for deg. Og nå, over til selve talen:


«All Guds gjerning er god», har du smakt på temaet? Hva kjente du da? Dette er et tema som er så dypt og så bredt at vi kunne hatt en hel møteuke om det.

Men det er også et tema som fort kan bli platt, tomt og kjedelig. Det kan lett fylles med svada og papp som holder i gode og lykkelige dager, men papp tåler som kjent ikke at det regner.

Når du skal holde en andakt er det alltid en fristelse å velge letteste utvei, og her finnes det mange av dem. Jeg har prøvd å unngå dem og heller gå i en dypere retning. En som ikke viker unna det vanskelige i livet. Hvis du vil ha virkelig næring til å overleve på som kristen i både gode og onder dager kan du nemlig ikke holde deg på overflaten. Du må ned, du må få røttene dine ned dit næringen er.

«All Guds gjerning er god». Jeg tror mange av oss tror at vi tror det. Men hvis vi virkelig hadde trodd det, ville samtlige her inne ha vært helgener allerede. 


For her ligger selve syndefallets rot begravd i dypet, i at menneskene begynte å mistro Gud, tvile på hans godhet, at han ville oss godt. Vi begynte å tro at han ikke er så god at vi kan stole på ham og de klare beskjedene han gir. Han vil oss egentlig ikke bare godt. Vil han vel?

Mange av de jeg møter sliter ikke først og fremst med intellektuell tvil. De sliter mer med det jeg vil kalle «relasjonell tvil». De lurer ikke så mye på om Gud finnes, men de sliter med å stole på Gud. Tør jeg å stole på Gud? Må man ikke være halvveis gal for å satse livet på Gud? Går livet egentlig bra da?

Den første bibelteksten som leses i alle katolske kirker over hele verden i dag, handler om Josef som blir kastet i brønnen av brødrene sine og solgt til slavehandlere. «så solgte de ham til ismaelittene for tyve sekel sølv; og de tok ham med seg til Egypt.» (1. Mos 37,28)

Det er her, i sånne situasjoner, at det begynner å bryte på dypt vann for oss. For hvor var den allmektige Gud da dette skjedde?

Det er da, i disse dagene, når alt faller fra hverandre, at vi trenger å holde fast ved dette: This is the one thing, the one thing that I know: At all Guds gjerning er god. Synden og det onde kommer ikke fra Gud. Aldri. Noe som er mot Guds vilje kan ikke være Guds vilje.


Det onde kommer fra den onde og fra mennesker som velger å bruke sin frie vilje feil.

Men Gud er allmektig, Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt.

Det at brødrene syndet alvorlig mot Josef, det klarte Gud å forvandle til noe godt, for gjennom det sørget Gud for at hele Israelsfolket ble reddet fra hungersnød og sultedød mange år senere – etter at Josef hadde blitt Faraos høyre hånd.

Og her finner vi en av de viktigste nøklene jeg vet om i Bibelen, når Josef sier til brødrene sine – etter at han ikke har drept dem, men tvert imot har gitt dem mat:

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag.» (1. Mos 50,20


Gud tenkte det til det gode.

Hvordan kan jeg si at Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt? 

Punkt 1: fordi han er allmektig. 

Og punkt 2 fordi han allerede har gjort det. 

Det verste som noen gang kunne skje har allerede skjedd: Gud ble menneske og vandret rundt her blant oss, i kjøtt og blod, med våre gener. Bare fordi han elsket oss. Bare fordi vi trengte at han kom og reddet oss.

Og vi, vi drepte ham. Vi slo ham i hjel. Og han, han lot oss få gjøre det. Han lot oss få drepe ham.

Deretter snudde han alt opp ned. Dette grusomste vi har gjort, ble til det vakreste Gud har gjort.




Gjennom påskens hellige triduum – de tre hellige dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen.

I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud hver eneste lille ting på hodet, dag for dag, time for time:

  • Mesteren vasker disiplenes føtter.
  • Adams selviskhet viker for den andre Adams selvoppofrelse (Matt 20,26-27).
  • Gud dør for at menneskene skal få liv.
  • I Edens hage var det egoismen og ulydigheten som vant,
  • og livets tre ble til dødens tre.
  • Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen – i Guds Paradis.
  • Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen – i vår mørke hage, i Getsemane. 
  • Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.
  • Og der, i Getsemane hage, seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje.
  • Så forvandles korset fra dødens tre til livets tre. Alt er snudd på hodet. Eller kanskje bedre: Alt som var snudd på hodet står nå rett vei igjen.


Jesus hos søndagsskolen i pinsemenigheten Arken i Horten.

Derfor, på denne dagen da vi hører om Josef som blir solgt som slave av brødrene sine, passer det godt at kirkebønnen som bes i alle katolske kirker i hele verden i dag er denne:
Allmektige Gud,
du sendte din Sønn til verden,
han som ble slått i hjel av oss.
Fyll oss med kjærlighet og vilje til forsoning.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Fyll oss med kjærlighet. Dette fantastiske og vanskelige ordet. Kjærlighet.

Det er en jeg har stor respekt for som heter Daniel Joachim Kleiven. Han skriver på bloggen sin:


«Men hva betyr det så å elske?

I vår hollywoodske tidsalder, høres det å elske ut som noe som har mye med følelser å gjøre. Men hvem av oss klarer å mane frem gode følelser for fremmede? Ja, selv for fiender? For folk vi egentlig har lyst til å hate?

Det hjelper å tenke litt gjennom hva det egentlig vil si å elske, og hva kjærlighet kan bety, i denne konteksten. Som alltid kan nok vår kjære Thomas Aquinas hjelpe oss.

Aquinas lærer oss at det å elske er et verb. Det å elske er å ville det gode for den andre.

Det å ville er noe vi gjør. Mer utdypende:

Ikke nok med det. Å elske er noe vi gjør for den andre. Handlingene våre har mål i vår neste. Vi elsker for den personens skyld – ikke for oss selv. […] Siden det å elske er å ville det gode for en annen, er det også en aktiv handling innenfor hva vi har kapasitet til.»


Kjærlighet materialisert i atomer: De nydelige tulipanene jeg fikk som takk for talen. 

Vi vet at Gud er kjærlighet. Det står rett ut i Bibelen: Johannes skriver «Gud er kjærlighet» i sitt brev. (1. Joh 4,8)

Vi vet at å elske er å ville den andre godt.

Og vi vet at Gud er kjærlighet.

Derfor vet vi at Gud vil bare godt. 

Gud vil deg bare godt.

Derfor vet vi at all Guds gjerning er god.

Men så må vi bevege oss ut på dypt vann igjen. For: hvis Gud er bare god og i tillegg allmektig, hvorfor skjer det onde ting og vonde ting da?


Et glimt fra møtet. Forsangerne.

Det er dette som kalles lidelsens problem, og som jeg ikke er i stand til å løse i løpet av tre enkle setninger her. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand til å løse det i løpet av et helt liv, for dette henger sammen med det store mysteriet som heter menneskets frie vilje, det som er forutsetningen for sann kjærlighet men som samtidig åpner opp for den største ondskap.

Men jeg har likevel en løsning i to setninger, og den går ut på:

1. Å ikke slippe taket, bare holde fast ved Gud uansett hva som skjer.

Og 2. Å alltid være ærlig og sann. For Jesus er sannheten, og når jeg lever i sannheten lever jeg i ham.

LIDELSE: Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse. 
Foto: Utsnitt av krusifikset i San Domenico-basilikaen i Arezzo, Toscana

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet. Han sa:

«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. Er det ikke fantastisk? «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» står det i Salmenes bok (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære: Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang. Og hvis du ikke finner ord selv, finn ordene dine i Guds Ord, i Salmenes bok:
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
Herre, hør min røst!
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber.
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen,
vaktmenn etter morgenen.» (Salme 130)

Det er ingen vits i å holde andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet noen år tidligere: «Holder dette? Nå?»

En andakt som jeg har skrevet, den heter «Når du har det vondt». Det er et klassisk eksempel på en slik tekst. Det har seg nemlig slik at for tre år siden begynte det å brenne hjemme hos oss, inkludert at jeg begynte å brenne, nærmere bestemt den høyre hånden, som bare fikk andregradsforbrenning, og det høyre beinet som fikk alvorlig tredjegradsforbrenning. Jeg måtte gjennom 32 døgn og tre operasjonsrunder på brannskadeavdelingen før jeg var ferdig.


Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir likevel ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

Og der inne på sykehuset er det altså at jeg leser om igjen en andakt jeg har skrevet tidligere: «Når du har det vondt». Kunne den bestå ildprøven inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for – av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning. Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Jeg vil dele denne lille andakten med dere her nå:
Når du har det vondt

På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.
Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.
«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16)
Amen.»

Det var andakten med den praktiske tilnærmingen til lidelsens problem; om lidelsen når jeg har det vondt. Men jeg skal prøve å si litt mer om lidelsens problem, fordi så mye av vår tvil ligger og beveger seg i dette landskapet. Da må vi si noe om dette: Hvorfor lar Gud det skje onde ting?

Hvis vi skal kunne elske Gud må vi være frie til å elske. Det finnes ingen kjærlighet uten frihet. Vi må ha en fri vilje, ellers ville det ikke være kjærlighet. Problemet er at etter syndefallet er det slik at over alt hvor det finnes mennesker med fri vilje finnes det også ondskap.

Her var møtet, i pinsemenigheten Arkens lokaler i Horten. 

Hvis Gud skal gjøre slutt på ondskapen – som vi ber ham om – må han gjøre slutt på oss. Og det kommer han faktisk til å gjøre en dag – en dag som er nærmere nå enn den noen gang har vært.

Gud er god, derfor kommer han til å sette en grense for det onde. Den dagen er livet her på jorden slutt for oss alle. Det er den eneste måten Gud kan eliminere all ondskap.

Dette er Guds løfte: En gang skal alt bli godt. En gang skal hele Guds snuoperasjon bli fullt og helt sluttført.

Men hvorfor gjør ikke Gud sånn at alle ting blir godt ? Dette er selvsagt ikke et nytt spørsmål i 2018. Apostelen Peter skriver om dette i sitt andre brev:

«Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. […] etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2. Pet 3, 8ff)


"Vi tror på jordens forvandling." Forsangerne under bønnemøtet.

«Vi tror på jordens forvandling», sang vi nettopp. En dag skal alt bli sånn som det skal være. Men det er ikke sånn nå. Ikke ennå.

Derfor er det slik at Kirken og Kirkens store helter, helgenene, ikke er ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den hellige Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.»

De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham – ofte også gjennom det de må bære. Ofte slipper de ikke så veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirkefaderen St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt.

Faksimile: BA

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min Kristin på 18 år våkner opp og sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler til Kristin. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Herren til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i dagene og månedene som kom. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, men hun svarer oss ikke. Så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»
Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt annet er skrelt bort. Når alle disse tingene har blitt så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake.

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har.

Kristen vekst har ofte best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar, 3,5 måneder etter ulykken, er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet, står det i Bibelen (2. Kor 12,9)

Og som vi allerede har hørt Jesajas bok: I det høye og hellige bor Han, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Han vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, Han vil gi hjertet liv hos dem som er knust. (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Jeg er glad i en katolsk prest og forfatter som heter Jean Vanier. Han skriver i boken «Community and Growth» om hvordan lidelsen og smerten kan bli føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst.

Han skriver:
«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen

Dette var det jeg opplevde på Haukeland. Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var takknemlighet. Jeg har aldri før takket Gud så inderlig som jeg gjorde i de 32 dagene der. Jeg var så takknemlig for at det var jeg som lå der på sykehuset, og ikke lille Johannes på tre år, han som jeg var gått inn for å redde.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. «Den lidende Kristus», han ble jeg godt kjent med på Haukeland.

Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da soknepresten kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Det var så spesielt at jeg var faktisk sikker på at nå har jeg blitt helbredet. Det var så veldig, veldig spesielt.

Mor Theresa-søstrene kom med nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. «We bring you Jesus,» sa de – og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing – alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

Jeg fikk oppleve at også tårene er et bønnens språk, og at det er sant at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

For meg var dessuten brannskaden en sterk erfaring av et konsept som heter «stedfortredende lidelse» – som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Det er sikkert ingen av dere som er protestanter hørt før, men jeg skal forsøke å forklare litt, fordi det var noe av det viktigste jeg opplevde.

Ifølge katolsk, kristen tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her, i dag. Det å ofre opp sin lidelse for et formål, det er en bønn: En spesielt virksom bønn. Det er selve foreningen med den lidende Jesus, som gjør dette. Det er en trossannhet som jeg hentet mye styrke fra.

Det går an ofre opp lidelsen sin for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse. 

Det er veldig enkelt. Når jeg kjenner smerten tar tak, sier jeg: «Kjære Jesus, for Norges omvendelse, for Norges omvendelse». Siden dere er gode protestanter ønsker dere selvsagt et bibelvers for dette, og det skal dere få. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Verdens frelseshistorie er ikke over ennå, og alle har vi en rolle å spille i den historien. Det jeg opplevde på sykehuset, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når den er forenet med Jesu lidelser. Jeg opplevde det som at all denne smerten som den onde hadde kastet over meg, kunne jeg simpelthen vende tilbake mot han – for Norges omvendelse – med full styrke.

Jeg fikk være fullt forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid fra sykesenga, i verdens frelseshistorie, på en helt spesiell og virksom måte.

UTEN FILTER: Et bein som faktisk kan brukes til noe. Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg måtte bare si det. Fordi det var så viktig for meg. Så er det nytt for dere, så får dere tenke litt på det.

Disse to hendelsene, med brannen og med Kristins ulykke, er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:
At Gud er med gjennom alt,
at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett og du er mett
og at det eneste som gir mening i dette livet er å holde fast ved at uansett hva som skjer meg kan jeg være sikker på at all Guds gjerning er god, og at jeg er i Herrens hånd. Og det er det beste stedet jeg kan være.

Sunn kristen lære kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og den apostoliske, overleverte troen.

Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Akkurat nå er vi inne i den hellige fastetiden, forberedelsestiden før påske. I år vil jeg gå inn i påskens hellige dager med noen ord fra pater Ole Martin Stamnestrø, som holdt en preken på skjærtorsdag der han sa:

«Jesus er virkelig til stede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt.

Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.»

Bare den som stoler på Jesus, bare den som stoler på at alt Gud gjør er godt, tør å gi seg helt hen til Gud. Men det er dit han som er kjærlighet ønsker å få oss: I den overgivelsen til ham. I den fulle og hele overgivelsen til ham.

Kjærlighet er å gi seg selv til den andre. Det tør jeg bare å gjøre hvis jeg vet at den andre vil meg godt. Hvis jeg vet at Gud vil meg godt. Hvis jeg vet at han elsker meg. Jeg har ikke sjanse til å gi meg hen til Gud hvis jeg ikke tror at han vil meg bare godt.

Dette er min tro: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der. Fordi: All Guds gjerning er god.

Og når jeg vet denne ene tingen – at Gud er bare god og at alt Gud gjør er godt – da tør jeg å be med Ignatius av Loyolas overgivelsesbønn. Det er en bønn som kom til meg da jeg var i kirken Il Gesu i Roma. Det var som om 500 år bare forsvant, og så traff ordene fra Ignatius meg. Kanskje vil de også være din bønn:

«Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.

Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.

Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.

Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»

(En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556)

Amen.

—————————————–
Her slutter talen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Bonusbønn (som ikke ble brukt i talen)

En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556:


O Christ Jesus,
when all is darkness,
and we feel our weakness and helplessness,
give us the sense of Your presence,
Your love and Your strength.
Help us to have perfect trust
in Your protecting love
and strengthening power,
so that nothing may frighten or worry us,
for, living close to You,
we shall see Your hand,
Your purpose, Your will through all things.
Amen.

Å Kristus Jesus,
når alt er mørke,
og vi er svake og hjelpeløse,
la oss erfare ditt nærvær,
din kjærlighet og din styrke.
Hjelp oss å ha fullkommen tillit
til din beskyttende kjærlighet
og styrkende kraft,
slik at ingenting kan skremme eller bekymre oss,
for, ved å leve nær deg
skal vi se din hånd
din mening, din vilje gjennom alle ting.
Amen.
(Min oversettelse)


Ragnhild Aadland, 1976.
"Alt starter et sted. En fødestue. En dato. Og så kommer alt dette andre. Alle seiere. Og nederlag. Alle valg vi gjør uten å vite hvor de fører oss. Hvem ble vi egentlig? Hvor tok vi veien?" (Sitat fra NRKs programserie Datoen)

Foto: Hermund Aadland


Mine første sko.
"Du til di grein meg sette
alt i min fyrste vår,
med livsens dogg meg vætte,
gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
alt til min siste slutt:
lat meg i deg få leva,
i deg få anda ut!
"
DET er min bønn.

4. vers av "Med Jesus vil eg fara".
Les hele salmen her.
Hør Nidarosdomens guttekor synge hele salmen her på Spotify


Les også:

  • Ettertanke | Korsmystikken
  • Ettertanke: Hold ut, hold ut: "Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»"
  • Ettertanke: Den salige Mor Theresa av den dunkle natten: "I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke."
  • Ettertanke: En Gud som gråter: "Vi tror på en Gud som gråter. «Jesus gråt» (Joh 11,35) og Salmenes bok i Bibelen er full av klagesanger. Verken Bibelen eller livserfaringen gir oss forhåpninger om at vi skal slippe unna lidelsen. Men Guds ord om framtid, håp og nåde er kraftfulle ord. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse – de går til dit hvor det ikke skal være mer tårer, skrik eller smerte. «For det som før var, er borte.» (Åp 21,4)
  • Ettertanke: Når problemene er for store«Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har» (Corrie ten Boom)
  • Ettertanke: Din egen klagesang: "I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.»" (Sal 142,2-3)
  • Poetica: Sliten engel: Dette diktet av Guro Skottene er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp.
  • Ettertanke: Når du har det vondt