Google Analytics

25 august 2020

Ettertanke | Alle kan bli en helgen

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Mark Hart, katolsk forkynner og forfatter 

Foto: Catholic Link

Har du planer om å komme til Himmelen? Da kommer du før eller siden til å bli en av de helliggjorte – det vil si en helgen. Alle i Himmelen er det.


Alle mennesker er kalt til å la Gud gjøre dem hellige. Og her er de sjokkerende nyhetene: Hvis du bruker din frie vilje til å gi Gud frie hender, kan han faktisk få det til allerede her på jorden.

Synes du den tanken er absurd? Deg, liksom?

Ta to av mine helter, Paulus og Olav Haraldsson. Før Paulus ble en kristen, drepte han mennesker bare fordi de var kristne. Og Hellig Olav? Ah, hvor skal man begynne?

Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. «Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, det være håp for meg også.»

Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.

«Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men deri at de lar nåden seire i sitt liv.» skriver pater Olav Müller. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.

Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid!

Til oppmuntring for alle stridende – her er min personlige topp 10-liste med inspirerende sitater:


«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg». (Mark Hart)

«Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.» (Oscar Wilde)

«Kampen er et tegn på hellighet. En helgen er en synder som fortsetter med å prøve.» (Den hellige Josemaria Escriva)

«Vi er ikke summen av våre svakheter og feil. Vi er summen av vår Fars kjærlighet til oss.» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven.» (Den hellige Johannes Krysostomos)

«Å være en helgen er ikke et privilegium for de få. Det er et kall for alle.» (Pave Frans)

«Vær ikke redd for å bli det nye årtusenets helgener!» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (Den hellige Frans av Sales)

«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)

«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sefanja 3,17)

Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2019, da Rom 6,14-23 var dagens bibeltekst


Oversettelse

Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse. De andre sitatene er oversatt fra engelsk av meg. Noe vil alltid gå tapt i oversettelser, derfor finner du originalsitatene under her. Dessuten får du noen fine bonussitater med på kjøpet. Nederst, etter alle bildene, finner du tips til andre bloggposter som handler om dette temaet: Helliggjørelsen.


"Every saint has a past
and every sinner has a future."


"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."
St John Chrysostom

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."

St. Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 

"Confession is a place of victory."
Father Mike Schmitz (les ham si mer om dette her)

"We are not the sum of our weaknesses and failures.We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II
"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II


"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
Pave Frans

"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II


"The Lord delights in every little step you take."

"He restores my soul."
Salme 23,3
Foto: Chickadee Art, Pinterest 

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."
Den hellige Richard av Chichester (1197-1253)


Les også:

"Alle er kalt til å bli helliggjorte mennesker – til å bli helgener, rett og slett. Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg." Les mer her.

"Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg. Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje." Les mer her.

"Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det." Les mer her.

”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.” Les mer her.

Les om 15 kvinner og troshelter som kommer til å inspirere deg. Klikk her for å bli inspirert.

"Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett." Les hele foredraget her.

15 august 2020

Ettertanke | Marias himmelfart - og din

VAKKERT: Marias opptakelse i himmelen, "L'Assomption" av Bruno Chérier (1893)
Foto: Altesses.eu
(Klikk på bildet for å se det i større versjon.)

Det begynner å bli en stund siden vi feiret Kristi Himmelfart. Har du tenkt over at du skal oppleve din egen himmelfart en gang? 


Som kristne tror vi ikke bare på sjelens udødelighet, men på det ufattelige mysteriet kalt “legemets oppstandelse”. sjokkerende konkret tror vi.

I dag, 15. august, feirer Den katolske kirke festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. 

Har du en primstav? Da vil du se at det er en krone eller et Maria-bilde avmerket i dag, på “Marias Himmelfart”. En krone fordi Maria er himmeldronningen. I det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp 12,1).

Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Som det står i dagens bibeltekst: “På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1 Joh 4,2)

Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at “fra nå av skal alle slekter prise meg salig” (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?


Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. august 2011 og her på bloggen 15. august 2012. Oppdatert 15. august 2017.

Les mer:

14 august 2020

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

St. Maximilian Kolbe (1894-1941)

På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz.


To uker tidligere var en fange forsvunnet. Som represalie ble ti tilfeldige fanger plukket ut til å sulte i hjel i den underjordiske mørkecellen. En av dem, Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Maximilian Kolbe gikk da fram og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten. «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte 47-åringen. Dette var eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

De neste dagene forvandlet Kolbe sultebrakkens mørke helvete til å bli en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Etter hvert ble de tørstende mennene så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet.

Etter 14 dager var bare Kolbe ved bevissthet. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til dødssprøyten. Maximilian ble helligkåret i 1982 på Petersplassen i Roma. Franciszek Gajowniczek, mannen som ble reddet, var til stede.


Kirkelærer Frans av Sales (1567-1622) skrev: "Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk".


Maximilian Kolbe levde evangeliet, og han levde dagens bibeltekst: 
”Sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.” (1 Tess 5,14 f.f.)


Tidligere publisert i Vårt Land 14. august 2008, samt her på bloggen 14. august 2012 og 2017.



Les mer:

Les biografien til Maximilian Kolbe her på katolsk.no

Denne boken anbefaler jeg varmt.

I tillegg anbefaler jeg denne boken, "Maximilian Kolbe - martyren fra Auschwitz",  av Ingrid Ydén-Sandgren. Du får kjøpt den her i St Olav bokhandel (både på nett og i den fysiske bokhandelen i Akersveien i Oslo).

Boken er godt skrevet, lettlest og koster bare 95 kr 😊

Og her er fem kjente sitater av den hellige Maximilian Kolbe:


"Vær en katolsk kristen:
Når du kneler foran et alter,
gjør det på en slik måte
at andre klarer å se
at du vet hvem du kneler for."
St. Maximilian Kolbe

"Let us remember that love lives through sacrifice
and is nourished by giving.
Without sacrifice, there is no love."
"La oss huske at kjærligheten lever gjennom offer
og får næring av å gi.
Uten offer er det ikke kjærlighet."
St. Maximilian Kolbe

"The most deadly poison of our time
is indifference."
"Vår tids dødeligste gift
er likegyldigheten."
St. Maximilian Kolbe

"Never be afraid of loving the Blessed Virgin too much.
You can never love her more than Jesus did."
"Ikke vær redd for å elske den velsignede Jomfruen for mye.
Du klarer aldri å elske henne mer enn Jesus gjorde."
St. Maximilian Kolbe
"Never forget to love."
"Glem aldri å elske."
St. Maximilian Kolbe

11 august 2020

Ettertanke | Klara av Assisis sang


Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.


Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte å i stedet leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 767 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”


Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("767 år siden") 11. august 2020.



Klarissene i Larvik


Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no
I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 23 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra


P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.
Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

10 august 2020

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

St. Laurentius var en av de mest kjente helgenene i Norden i katolsk tid. Her i Norge gikk Laurentius under navnet St. Lavrans, og mange er de som er oppkalt etter ham, enten som Lavrans, Lauritz, Lars eller Lasse.
Minnedagen for St. Laurentius, Larsok, er avmerket på den norske primstaven. Dagen het egentlig Lavransvaka, forkortet til Larsok. Primstavmerket er en rist, fordi legenden forteller at martyren ble stekt til døde over svak varme på en rist.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld kan du se etter St. Laurentius' tårer på nattehimmelen. Over hele verden feirer Den katolske kirke festen for den hellige Lavrans i dag, 10. august.


Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til Paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige.

Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter. De dagene brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige. Deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle, og sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket St. Laurentius sin Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen. (Kilde: katolsk.no)

St. Laurentius' tårer på nattehimmelen

En annen legende forteller at St. Laurentius gråt mens han ble stekt, og at tårene ikke stoppet før flere dager etter hans død. Både her til lands og i mange andre land var disse tårene forbundet med stjerneskudd. Hver gang folk så et stjerneskudd, sa de: "Der feller Laurentius en tåre!" (Kilde: Boken "Mari Vassause og den hellige Margareta - Gamle norske merkedager" av Birger Sivertsen) 


Den hellige Laurentius avbildet i en tidebønnsbok fra 1390. 

Dagens kirkebønn fra Den katolske kirkes messeliturgi

Barmhjertige Gud, du tente din kjærlighet i den salige Laurentius, 
så han ble et lys for ditt folk ved sin trofaste tjeneste og sin ærerike martyrdød. 
Hjelp oss å elske det han elsket, 
og øve barmhjertighet, slik han viste oss. 
Ved vår Herre, Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg 
i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet. Amen.

28 juli 2020

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.


Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".


Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."
"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."
Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.
“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”
Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:
"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."
“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”
Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.
Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 
As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 
As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.

Les også:


  • Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

22 juli 2020

Ettertanke | Jeg så henne i hagen

DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt.
Freske: "Noli Me Tangere" av Giotto

I dag, 22. juli, er det Magdalimesse, den hellige Maria Magdalenas festdag, som er merket av på primstaven. I den anledning løfter jeg opp igjen en ettertanke jeg skrev om henne tidligere i år.
___________________________________________

Det var i Jerusalem jeg så henne. Vi var i «Gordons Golgata»: En frodig hage med gamle, høye trær. Her ligger det en jødisk, eldgammel, tom rullesteinsgrav av den typen Jesus ble lagt i.


Det var en stille, tidlig morgen, før de mange turistene var kommet. Vi hadde feiret gudstjeneste. Sunget. Bedt. DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt. Så høyt at hun skyndte seg til graven mens det ennå var mørkt. Maria fra byen Magdala ved Galilea-sjøen.

Hun hadde fulgt Jesus der han gikk. Rundt omkring i landsbyene og byene. Hele veien til Jerusalem. Helt til Golgata. Og nå var hun altså her, i hagen. Hun klarte ikke å vente lenger.

«Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven.» (Joh 20,1) Ifølge Johannes-evangeliet kommer hun alene, og oppdager at steinen foran graven er rullet bort. Hun løper for å hente Peter og Johannes. Sammen løper de tilbake til graven. Peter og Johannes går inn og ser at graven er tom. Om Johannes står det at «Han så og trodde» (Joh 20,8). Deretter går disiplene hjem.

Maria derimot, blir stående utenfor graven. Gråtende bøyer hun seg inn i graven og ser to hvitkledde engler sitte der Jesus hadde lagt. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør de. Hun svarer: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snur hun seg og ser Jesus stå der, men hun skjønner ikke at det er ham.

Jesus stiller det samme spørsmålet: «Hvorfor gråter du, kvinne?» Maria Magdalena tror at hun snakker med gartneren, og forklarer hvor forvirret hun er: Noen har tatt Jesus. Er det kanskje han, gartneren, som har gjort det?

Jesus forklarer ingenting. Han sier ikke bebreidende: «Skjønner du ikke at det er jeg som snakker med deg?» Han sier: «Maria». Bare det ene ordet. Navnet hennes. Og hun svarer «Rabbuni». Det betyr Mester.

Ifølge den latinske Vulgata-oversettelsen sier Jesus så til henne: «Noli me tangere». «Rør meg ikke». Fordi tidspunktet er galt; «for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» (Joh 20,17)

Men sa han det? Ifølge kirkefaderen Augustin og flere av dagens katolske bibeloversettelser sier Jesus: «Ikke hold meg fast, for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» Det stemmer bedre med at Matteus forteller at Maria Magdalena «gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham» (Matt 28,9).

Uansett: Maria fra Magdala er det første vitnet. Hun er den som får gå til disiplene og si: «Jeg har sett Herren!» En tidlig, stille morgen. Den dagen verden var blitt ny. I en frodig hage - som en avspeiling av Edens hage. Nær korsets tre. Livets tre.


Å salige stund uten like! «Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så.» 


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. februar 2020 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst

Slik ser den tomme graven i gravhagen ut. Gordons Golgata er ikke det ekte Golgata der Jesus døde, men det er et sted der det er lett å forestille seg hvordan Jesu grav så ut den gang graven lå i en hage - før det ble bygget en stor kirke over den.
Foto: upyernoz/Flickr Creative Commons

Engelens ord står på døren: Han er ikke her. Han er oppstått.
"
Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!" (Matt 28,6)
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er eid og drevet av en engelsk stiftelse. Det merkes. Hagen holder definitivt et britisk hagenivå. Nydelig!
Foto: Chris Smith/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er et sted det er lett å leve seg 2000 år tilbake i tid, til da det virkelig skjedde, helt på ekte, så reelt at det flerret verdens historie i to.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons


Dette er Gravkirken i Jerusalem. HER var det det skjedde.
Kirken er bygget over Golgata, der Jesus hang på korset, og over den tomme graven.
Det var keiserinne Helena, som er min fermingshelgen, og som jeg har tatt navnet etter, som sørget for at Gravkirken ble bygd på 300-tallet.

Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons


Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.

Les andre andakter fra Israel her på bloggen:

05 juli 2020

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evense
n ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.


Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone
©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone
©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone
©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen
©


Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone
©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.


Les også:

  • Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
  • Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
  • Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
  • Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

29 juni 2020

Petersmesse | Quo vadis, Domine?

PETERS MARTYRIUM: Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren.


I dag, 29. juni, feirer vi Petersmesse – Persok – til minne om martyriet til apostlene Peter og Paulus.


I følge legenden flyktet St. Peter fra keiser Neros forfølgelser i Roma, og møtte Kristus som var på vei inn i byen. Peter spurte: ”Quo vadis, Domine?” ”Hvor går du, Herre?” Og Herren svarte: ”Jeg går inn i Roma for å korsfestes for andre gang.” Da snudde Peter og fulgte etter Kristus inn til byen og sitt martyrium.

Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren. Paulus ble halshogd med sverd.

Primstavmerket for denne dagen er en nøkkel, på grunn av Jesu ord til Peter: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler” (Matt 16,18-19). Etter katolsk tro ble han med det innsatt som den første paven.

I kveldsbønnen i kirken denne dagen synger vi om begge apostlene. Den gamle antifonen til Marias lovsang lyder slik:
”I dag steg Simon Peter opp på korsets galge, halleluja.
I dag dro bæreren av himmelrikets nøkler med glede til Kristus.
I dag bøyde apostelen Paulus hodet for Kristi navns skyld,
og han som er et lys for verden mottok martyriets krone.”
Halleluja!
Kirkefaderen St. Augustin (354-430) skriver i en av prekenene sine for denne dagen:
 "Vi feirer en høytid som er helliget ved apostlenes blod. La oss elske deres tro, liv, arbeid, lidelse, bekjennelse og forkynnelse." 
For: "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4,33) Takk Gud for det i dag!

Publisert på bloggen 29. juni 2013 og i avisen Vårt Land 29. juni 2011 da Apg 4,32–37 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan 


"Domine quo vadis?" av Annibale Carracci (1602), National Gallery, London.Foto: Wikimedia Commons

PRIMSTAVEN: Nøkkelen er apostelen Peters symbol.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES MER:


28 juni 2020

En epoke er over – og en ny epoke starter

Maria har hatt sin siste dag i barnehagen - og jeg starter i ny jobb i august.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter sommerferien skjer det to store ting på én gang: Yngstemann begynner på skolen, og jeg begynner i ny jobb som kommunikasjonsleder på MF Vitenskapelig Høyskole.


Dermed blir neste skoleår det eneste året vi har alle fem barna samlet på ett sted (St. Sunniva skole), og altså; fra 1. august begynner jeg i fast stilling som kommunikasjonsleder ved MF Vitenskapelig Høyskole, etter et kjempefint år i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i Norges Korforbund.

Spennende institusjon

Jeg tenker at denne nye jobben går inn i kjernen av det jeg opplever at er min misjonÅ styrke Kirken i Norge. 

I min siste, retningsgivende samtale med dominikanerpater Arnfinn Haram O.P. før han døde, var han veldig tydelig på én ting. Han mente at i den tiden vi lever i nå, er Den katolske kirkes viktigste oppgave i Norge å styrke Den norske kirke og de kristne der. 

Der så han ikke bare sin egen misjon, men også min misjon – vår alles misjon som katolske kristne. Selv fikk jo pater Arnfinn bety mye mer for de kristne i Den norske kirke etter at han gikk ut av den enn da han fortsatt var medlem der. Det har også vært min egen erfaring.

Jeg fikk dåpen og troen gjennom Den norske kirke og alle de fine organisasjonene der, og det kommer jeg til å være evig takknemlig for, så lenge jeg lever. Jeg vil gjerne gi det jeg kan tilbake til Den norske kirke, i takknemlighet til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer. 

Som jeg skrev i Vårt Land på min konversjonsdag 25. januar 2008: «På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke.» Jeg har alltid sett på meg selv som «bare en helt vanlig kristen», og det gjør jeg fortsatt. Det er jo det som er definisjonen på hva katolsk kristendom er: Helt alminnelig kristendom. (Ordet "katolsk" betyr "universell/allminnelig/allmenn".)

Vi må jobbe sammen

Institusjoner er viktige, fordi de kan utrette langt mer enn det noen av oss kan få til alene. MF er en av de viktigste institusjonene i Norge. Og som Dagen-redaktør Tarjei Gilje sier det: «Hvis det går an å bruke ordene «spennende» og «institusjon» etter hverandre, mener jeg de passer på MF.»

I Getsemane ba Jesus om at vi skulle være ett. Reelt ett. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men også synlig ett. For at kristentroen skal overleve i Norge de neste århundrene, må vi jobbe sammen – ikke splitte oss opp i mindre og mindre deler.

Jeg mener at økumenisk arbeid og økumenisk samarbeid er uhyre viktig, og jeg ser på MF som det viktigste økumeniske prosjektet i Norge i dag, der kristne fra alle mulige konfesjoner jobber sammen, og til og med har det skikkelig fint sammen – ifølge alle ansatte jeg har snakket med.

Ekte sannhetssøken

Jeg er selvsagt klar over at MF har professorer og andre lærere som står for både den gamle og den nye læren i mange spørsmål, og min jobb vil være å hjelpe dem alle. Hva gjør jeg hvis det er to professorer ved MF som er rykende uenige, og som begge vil ut i det offentlige ordskiftet? Da hjelper jeg dem selvsagt begge, uavhengig av hvem jeg personlig er enig eller uenig med.

Det blir ingen ekte sannhetssøken uten akademisk frihet; uten at argumenter brynes mot hverandre. Det er dette jeg er oppdratt til både som journalist og som kristen: Å søke sannheten, uforferdet. Ikke være redd for hva som dukker opp i den andre enden. Debatt, klare meninger, frittalende akademikere og uenighet er ikke farlig. Det er nødvendig. 

Jeg selv har fått mye solid utdanning ved MF. Først da jeg tok mellomfag og begynte på hovedfag på MF i 1998-2000, deretter når jeg har tatt studieemner på mastergradsnivå i katolsk kristendom (i diverse fødselspermisjoner). Jeg er veldig glad i MF.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg synes fransiskanerpater Hallvard Thomas Hole sier det godt: «Den katolske kirke har mye å lære av andre, og det er vår felles tro at Den Hellige Ånd virker i alle kristne, ikke minst for å forene alle.» 

Derfor er min bønn for MF og for tjenesten min ved MF dette: Kom, Hellige Ånd!

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. 

I dag ber jeg med Kirkens bønn:

“Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.” Amen.


Jeg ser fram til en ny epoke. 
Jeg er klar for MF-epoken.


Første og siste dag i barnehagen. Vips var det gått fem år.
Første dag i barnehagen var i august 2015 (akkurat i det jeg var i overgangen mellom kommunikasjonsrådgiverjobben for KrF på Stortinget og på KrFs partikontor).
Siste dag i barnehagen var ikke bare Marias siste barnehagedag, men også vår siste dag. Med det sier vi takk for 25 barnehageår (5 barn ganger 5 år), fordelt over 14 tettpakkede år (2006-2020). En epoke er over! (Tenk, et liv uten barnehagevirusene! O lykke!)


Marias "fullført barnehagen"-roser. Store dager må markeres.


Et hverdagsglimt fra Olavs guttebursdag denne uka, med sugerørbriller og vannkrig. Kjempestas!


Så glad blir du av å ha signert kontrakt med MF.


MFs hjerte: Kapellet. Å starte en ny jobb i bønn og overgivelse er alltid den beste måten å starte på.


MF Vitenskapelig høyskole. Mitt nye arbeidssted! Deo gratias!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen