Google Analytics

14 mars 2018

Ettertanke | Etterfølgeren Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

"Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar," sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, på festen Corpus Christi, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt.


Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det fortsatt uendelige rikdommer igjen etter ham.

Alle som kom nær pater Arnfinn merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Bror Arnfinn levde dette bibelverset: "For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor." (1. Pet 2,21)

Arnfinn fulgte de sporene uansett hvor de ledet, helt inn i Skavlan-studioet. Han var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Dominikanermunken var en av dem som virkelig viste meg det hele, troverdige, integrerte kristne livet – det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.


Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han til og med å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Fader Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud (Matt 6,33).

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud.

Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest skjedde det. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. mars 2018, da 1 Pet 2,21-25 var dagens bibeltekst

LES MER:


    SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
    (Foto: Skjermdump fra videoen
    )

12 mars 2018

Ettertanke | Det evige øyeblikket

AEVUM: I messen blir fortid og nåtid forenet i den liturgiske tid, en tid der vi blir samtidig med det som hendte i Det gamle og Det nye testamentet. Dette er det som middelalderen kalte aevum, der fortid og fremtid blir nærværende nåtid i det evige øyeblikket.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Paul kirke, Bergen


Fremme i koret i St. Paul katolske kirke i Bergen er det to store glassmalerier.


De to personene som er avbildet der, ser til forveksling like ut, både i ansiktet og gjennom det de holder: Begge bærer brød og vin. Til og med de røde og hvite klærne ligner. Til høyre står den første øverstepresten, Melkisedek. I det venstre vinduet står den siste øverstepresten, Jesus.

Du har kanskje ikke et så nært forhold til Melkisedek? Han var konge, prest og profet i Salem, som senere ble til Jerusalem. Det hebraiske navnet Melkisedek betyr fredens konge, rettferdighetens konge. Vi møter ham i 1. Mosebok der han velsigner Abraham:
"Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Gud, Den høyeste. Han velsignet ham og sa: «Velsignet er Abram av Gud, Den høyeste, han som brakte fram himmel og jord!" (1. Mos 14,18)
Deretter finner vi Melkisedek igjen i davidssalmen: "Herren har sverget og tar det ikke tilbake: «Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.»" (Salme 110,4)

Dette har Kirken alltid sett på som en Messiasprofeti som peker på Jesus (Heb 5,6). Løftet om at Jesus skal være prest på Melkisedeks vis blir oppfylt i og ved innstiftelsen av nattverden.

Nå begynner du kanskje å ane hvorfor Melkisedek står der fremme ved alteret sammen med Jesus? De to står der og løfter brødet og vinen og omslutter presten som selv står midt mellom dem og løfter opp brødet og vinen.

I messen blir fortid og nåtid forenet i den liturgiske tid, en tid der vi blir samtidig med det som hendte i Det gamle og Det nye testamentet. Den fortiden vi ser i glassmaleriene blir nåtid på alteret, der Jesu kropp og Jesu offer er reelt nærværende.

Dette er det som middelalderen kalte aevum, der fortid og fremtid blir nærværende nåtid i det evige øyeblikket. "På den måten rykkes vi opp i en tidløs dimensjon når vi overværer nattverden, en dimensjon der vi ikke bare minnes det som en gang skjedde, men opplever det her og nå," skriver kunsthistoriker Gunnar Danbolt.*

"Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.» (Heb 10, 21f). Amen.

Første gang publisert i Vårt Land 12. mars 2018 da Hebr 4,14-16 var dagens bibeltekst


* Sitat hentet fra professor Gunnar Danbolts briljante artikkel "St. Paul kirke i Bergen - Arkitektur og utsmykning i lys av det liturgiske", som står på trykk i St. Paul menighets 150-årsjubileumsbok, utgitt på Efrem forlag

Glassmaleriet av Jesus i St. Paul kirke. Jeg skal feire påske i Bergen og skal få tatt et bilde av Melkisedek da :)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

25 februar 2018

Ettertanke | Din egen klagesang

Klag til Jesus. Han vet alt om hva smerte er.
Han kom fordi han elsket oss. Vi kronet ham med torner og nagler.

På korset ropte han med høy stemme
:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
(Sal 22,2/Matt 27,46)

Foto: Doug1021/Flickr Creative Commons 

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.


Så gi Gud ære. Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.



BØNN
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. 
Herre, hør min røst! 
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. 
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, 
vaktmenn etter morgenen.»

(Hentet fra Salme 130 i Bibelen)

Første gang publisert her på bloggen 11. september 2012

Les også:

21 februar 2018

Ettertanke | De døde er ikke døde

KRISTEN SYMBOLIKK: En halv alterring med dyp symbolikk. Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre halvdelen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden. 


Den andre halvdelen av alterringen befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss. I sentrum av ringen står Jesus, virkelig til stede i brødet og vinen.

Vi tilhører Jesus alle sammen – enten vi kneler for ham på den ene eller den andre siden av alterringen. Ingenting kan skille oss fra Jesus, ikke en gang døden. ”For jeg er viss på at verken død eller liv […] skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”, skriver Paulus (Rom 8,38f).

De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55).

Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss. Vi er aldri alene. Vi er forenet i Jesus, enten vi lever her eller der, på den ene eller den andre siden av døden.

Jesus «sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34), og det er katolsk tro at de som allerede har nådd fram er helt forenet med ham. Der ber de for oss slik de gjorde her på jorden. De ber sammen med Jesus – fylt av Guds fred.

Vi tror på de dødes oppstandelse. Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Gud skje lov!


LA OSS BE

Takk, Jesus, for at døden ikke har noen makt over oss, fordi du har vunnet over den. Takk for at vi som tilhører deg allerede har gått over fra døden til livet og alltid skal få leve sammen med deg. I all evighet, TAKK.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. september 2012

19 februar 2018

Ettertanke | Best til å tro

BARNETRO: «Du och jag, Jesus.» «Du och jag.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Singsås kirke, 24.7.2012

«Barnas tro er ikke god nok, den er best,» sa biskop Ole D. Hagesæther en gang jeg intervjuet ham om barnetro.


Disiplene til Jesus ville gjerne være best. Derfor spurte de: «Hvem er den største i himmelriket?» Da la Jesus armen om et lite barn og sa til dem: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matt 18,3-4)

Betyr det at du må være naiv og godtroende for å være kristen?
Nei. Å være naiv eller barnslig har aldri vært et bibelsk ideal, tvert imot (1. Kor 13,11).

Poenget er ikke at vi skal bli «uskyldsrene» heller. Ideen om «det uskyldige barnet» er et produkt av Rousseau og opplysningstidens romantiske idealer. Det er ikke en bibelsk tanke. Barna er ikke spesielt gode eller spesielt onde. De er mennesker. Vi har godt i oss, og vi har ondt i oss, og derfor trenger vi Jesus så inderlig.

Hva er det da som er så spesielt med det lille barnet? At det er hjelpeløst. Det er avhengig. Det trenger foreldrene sine. På samme måte trenger vi Gud vår gode Far, og det går veldig galt med oss hvis vi innbiller oss at vi klarer oss uten ham. I stedet for å bli selvstendige blir vi selviske. Vi klarer oss ikke uten Gud. Ikke i all evighet.

Heldigvis er ikke tro en intellektuell prestasjon. Det handler ikke om «å få det til». Å tro handler om å ta imot Guds nåde og leve i den. Tro handler om tilhørighet til Jesus.

Det lille barnet kan ikke klare seg uten tilhørighet. Ikke du heller.
Så gjør som Astrid Lindgrens Emil i dag, og si: «Du och jag, Jesus.» Hvis du lukker øynene og lytter godt, kan du høre den trygge stemmen som svarer. «Du och jag.»

LA OSS BE

«Du, vår Frelser, som elsket oss først, lær oss å elske deg. 
Du som søkte oss først, gi at vi søker deg. 
Du som fant oss da vi var fortapt, vær du selv veien, 
du som er vårt eneste håp og vår evige glede.» 
(E. B. Pusey, 1800-1882)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 14. september 2012

13 februar 2018

Forbildet Geir Magnus Nyborg (1951-2018)

Geir Magnus Nyborg fotografert i 2009.

Nei! Så ufattelig trist å høre at Geir Magnus Nyborg er død!


Jeg var så heldig å få samarbeide med mediemannen, seriegründeren, misjonæren, teologen, KrF-mannen og medieviteren Geir Magnus Nyborg da jeg var redaktør i medieorganisasjonen Barnevakten, som den gang var et underbruk under organisasjonen Familie & Medier der Geir Magnus var generalsekretær. (Siden den gang har Barnevakten blitt selvstendig, og moderorganisasjonen har endret navn til Tro & Medier.)

Redaktør Tarjei Gilje i Dagen har skrevet et sterkt minneord - "Et stort tap" som oppsummerer Geir Magnus' livsverk svært godt, og som jeg anbefaler alle å lese. Slik kjente vi ham, vi som var så heldige å få samarbeide med ham i Familie & Medier.

Jeg anbefaler også å lese saken «Geir Magnus var en utrolig inspirator» på dagen.no. Den inneholder mange gode minneord.

Jeg satte stor pris på inspirerende, varme, kloke, smarte, dyktige, engasjerte Geir Magnus, helt siden han var min sjef i Barnevakten. Som tidligere Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund skriver det: "Geir Magnus var like sympatisk og vennligsinnet som han var faglig dyktig."

Geir Magnus var en ener, og ikke bare var han visjonær, han hadde drive og fikk ting til å skjeFor et tap, ikke bare for familien, men for Norge! Gud signe minnet.

Må englene løpe deg i møte, Geir Magnus.

Nunc Dimittis | Simeons lovsang

Her profeterer Anna og Simeon om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.

Den vakre bønnen Nunc Dimittis, Simeons bønn, synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.


Teksten er hentet direkte fra Bibelen, fra Matteusevangeliet. Her kan du lese hele bibelhistorien og meditére over den. Stopp opp. Bli med lille Jesus, Maria og Josef i tempelet. Lytt til Simeon. Lytt til Anna, Fanuels datter. Se Maria og Josef som står der og undrer seg over det som blir sagt om sønnen deres.

Nydelige Nunc Dimittis

Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»

«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»

«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

(Tekst på norsk fra Bibelselskapet, 2011-oversettelsen)

Hvordan synger man Nunc Dimittis?

Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.

Selvsagt er det mest vanlig med gregorianske melodier, men også komponister fra vår tid har laget vakre melodier til Nunc Dimittis. Her er en vakker og mektig Nunc Dimittis fra vårt eget årtusen; komponert av Arvo Pärt i 2001 (sunget av Estonian Philharmonic Chamber Choir, lenke til Spotify).

Arvo Pärt har vært verdens mest populære nålevende komponist de siste 7 årene. Han er fra Estland, og konverterte fra luthersk til ortodoks tro i 1972. Musikken hans er inspirert av den katolske, gregorianske sangen.

Her kan du høre cisterciensermunkene i Stift Heiligenkreuz synge Nunc Dimittis til en vakker gregoriansk melodi:



Åpner ikke videovinduet seg?
Her er lenken:
https://www.youtube.com/watch?v=GrDTzQtfvwk

Kirkens bønn

Når jeg går tom for ord selv, spesielt når jeg er sliten, er det godt å lene seg på Kirkens bønn - å bare få ta del i og gå inn i en bønn som finnes der allerede, uavhengig av meg selv. Kople seg på Kirkens evige bønn og tilbedelse av Gud. Ta imot nåden. «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.»  (Joh 1,16)

«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»
(Simeon)
Amen!

Les også:

25 januar 2018

Et jubileum til å juble av

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Når sola viser seg fra sitt vakreste på akkurat den dagen du feirer ti år i Den katolske kirke - det kaller jeg en bra dag.

❤️
«Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?» spør mange meg. Svaret på det er: Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem. Smarteste jeg noen gang har gjort. Evig takknemlig.

Det er rett og slett superdeilig å være helt hjemme! Og nå når jeg har vært sånn i ti år kan ingen avfeie meg med at jeg er nyforelsket lenger, he he. #ektekjærlighet

Pauli omvendelsesdag

"Hvorfor?" er et annet spørsmål jeg ofte får. Det er et spørsmål som er skikkelig vanskelig å svare generelt på, for det mange egentlig lurer på er hvorfor DE skulle finne på å konvertere til Den katolske kirke - noe som er et helt annet spørsmål.

Det finnes like mange veier til Roma som det finnes mennesker, for veien starter fra der du er, og den ser ganske forskjellig ut for en agnostiker og en lutheraner (for å ta de to utgavene det finnes flest av i Norge). Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.

Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.»

Her har jeg skrevet om min vei til Den katolske kirke: Derfor ble jeg katolikk - et av bloggens mest leste innlegg

Forskjellen i kirkesynet 

Jeg delte bildene fra i dag og noen ord på Facebook-siden min i kveld (med offentlig visning). Der skrev en av mine protestantiske venner:
"Nå har jeg lest gjennom blogg innlegget ditt, som er velskrevet og interessant. Jeg lurer på en del, men mest på hva du mener med at "ene, sanne, hellige, apostoliske, katolske kirke, også kjent som Den katolske kirke. "? Betyr det at vi andre står utenfor denne ene sanne kirken? Kan ikke kirken med stor K være felleskapet av alle kristne av alle konfesjoner? Gratulerer med jubileumet, er alltid spennende å lese det du legger ut om tro og religion 😊"

Her er mitt svar:

"Tusen takk for gratulasjonen! Så kjekt at du har lest bloggposten! Du peker rett på smertepunktet. Det er faktisk kirkesynet som er den største forskjellen på katolsk og luthersk tro i dag. Rettferdiggjørelseslæren er det faktisk bare nyanseforskjeller i, men hva Kirken er, der ligger den største avstanden i dag. De to kirkesynene er ikke forenlige.

Det er Den katolske kirkes tro - og min tro - at Jesus innstiftet en kirke som ikke bare er usynlig men også synlig. Vi tror at det er Den katolske kirke som er den hellige, katolske, apostoliske, ene kirken vi bekjenner i de oldkirkelige trosbekjennelsene (som vi har felles). Det var sånn det faktisk VAR fram til splittelsen begynte. Ingen i Norge var i tvil om hva Kirken var før i 1537.

Men hva betyr dette i dag? Det betyr at dere gode, protestantiske medkristne brødre og søstre har blitt døpt inn i den ene, sanne kirke og trenger ingen annen dåp. Du er døpt inn i Den katolske kirke. Det betyr også at vi tenker at du har et reelt fellesskap med Den katolske kirke - men det er et delvis fellesskap, på samme måte som protestanter også har tatt vare på deler av den fulle, katolske, kristne tro.

Alle er velkommen til å når som helst få fullt fellesskap med Kirken - altså å konvertere. Vi tenker at alle som er kristne hører hjemme i Kirken, i fylden av Kirken, som Den katolske kirke besitter. Det er Den katolske kirke (og Den ortodokse kirke) som tar vare på apostlenes tro. Det er her du får del i fylden av den kristne tro. Det er her du kommer helt hjem, og ikke bare føler deg mer eller mindre hjemme.

Jeg er selvsagt klar over at dette høres provoserende og merkelig ut for en lutheraner, men dette er altså vår tro :)

Jeg tror du hadde syntes det var fascinerende og interessant å lese Dag Øivind Østerengs bok "Fra Luther til Peter". Han forklarer alt på en veldig forståelig måte, spesielt for alle som har bakgrunn fra det lavkirkelige Norge. Jeg leste ut hele den boken fra søndag til onsdag - anbefales!"


https://www.youtube.com/watch?t=54&v=5UyzW99zAzw

 

Les også:

21 januar 2018

En bønn ved et nytt år

SELMA LAGERLÔF: Forfatteren Selma Lagerlöf (1858-1940) i 1928. Jeg elsker hennes bok "Kristuslegender" som du for eksempel får kjøpt her hos St. Olav bokhandel. Selv har jeg funnet boken på loppemarked i to eldre utgaver.
Foto: Wikimedia Commons


Den kjente svenske forfatteren Selma Lagerlöf  lar en av personene i romanen ”Körkarlen” (1910) be denne bønnen:


"När så många inför det nya året vill bedja om lycka, välgång och älskog är min enda bön; Herre låt min själ få komma till mognad innan den skall skördas”

Første gang publisert her på bloggen 1. januar 2014 

20 januar 2018

Poetica | I ein augneblink

Nydelig.
"Når hans kjærleik går som lysande band
gjennom himmelrommet"

Foto: David Phan/Flickr Creative Commons


I EIN AUGNEBLINK

I ein augneblink
i ein liten del av eit sekund
når mi svakheit møter styrke
når mi avmakt møter allmakt
akkurat då
mi fortid møter framtid
mitt mismot møter håp
min kulde møter varme
i ein augneblink
når alle ting står stille
når stjerner og planetar stopper opp
når hans kjærleik går som lysande band
gjennom himmelrommet
i den delen av eit sekund
då mitt stille rop om hjelp
møter hans hjarte.

Sigmund Akselvoll

(Publisert her på bloggen med forfatterens tillatelse. Første gang publisert her 31. januar 2017.)

01 januar 2018

Nyttår | Et dikt av fr. Arnfinn Haram



NYTTÅR


Eit nytt år
la seg over det gamle

eit lett lag av nysnø
ein duk av ljos
over berrfrost og skare
over alt livs
sprukne hud

det dreiv forbi
i ein augneblink av sanning
det berre kviskra over markene
sveva gjennom skogholta

la seg til ro
som ei uventa von
som ung nåde
over ei gamal jord

Fader Arnfinn Haram, O.P. (1948-2012)
fra diktsamlingen Babylonsk harpe


Velkommen, Anno Domini 2018. Det Herrens år 2018.
2018 år etter Kristi fødsel, han som kom og flerret hele vår tidsregning i to - i et før og et etter.
Må det bli et år med velsignelse og fred.


Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Tjuvholmen 31.12.2017


Her kan du lese fire av fr. Arnfinn Harams dikt som jeg har delt tidligere her på bloggen:


    Les også:



    Denne midnattsvåkne, begeistrede søskenflokken   kan du høre juble over det spektakulære fyrverkeriet i Oslo i videoen under her 👇🏻👆🏻



    Glitrende nysnø
    og glitrende fyrverkeri
    som daler ned
    som ung nåde over gammel jord.

    Med ønske om et godt nytt år til alle bloggens lesere!