Google Analytics

20 november 2017

En kirke uten Gud

"The Queen is inseparable from the church."
"What about God?"
"I think he is what is called an optional extra."

(Faksimile fra BBCs "Yes. Prime Minister")

I 1969 forutså Pave Benedikt fremtiden til kirken, lenge før han var blitt pave, og lenge før den kirkelige utviklingen hadde kommet så langt som i dag.

Fader Joseph Ratzinger (som han het den gang) prøvde ikke å late som at han kunne se inn i fremtiden i 1969. Min kloke yndlingspave var selvsagt for klok til det. Faktisk startet han talen sin i tysk radio med å legge inn en skikkelig disclaimer:
“Let us, therefore, be cautious in our prognostications. What St. Augustine said is still true: man is an abyss; what will rise out of these depths, no one can see in advance. And whoever believes that the Church is not only determined by the abyss that is man, but reaches down into the greater, infinite abyss that is God, will be the first to hesitate with his predictions, for this naïve desire to know for sure could only be the announcement of his own historical ineptitude.”

Pave Benedikt og Yes, Prime Minister

Likevel: Les det Ratzinger sa i 1969 og bli sjokkert over hvor presist han så inn i vår tid og enda lenger enn det. 

Man skulle nesten tro at gjengen bak "Yes, Prime Minister" hadde lest sin Ratzinger før de laget denne scenen (se videoen nedenfor) om den "relevante" kirken der Gud er "an optional extra""Ah, well, the word "modernist" is code for non-believer."

Det er vel verdt å bruke 4,5 minutter på å se denne! Kos deg! Le  og bli klok :)

Og et tips: Se gjerne filmen om igjen etter at du har lest ordene av Pave Benedikt. Det som skildres i denne videoen er nemlig den kirken som Ratzinger omtaler som "the Church of the political cult, which is dead already".

Dette er heldigvis bare satire. Satire fremstiller ikke ting slik de er, men den tar visse trekk ved en person eller en institusjon på kornet og forstørrer dem; gjør trekkene enda skarpere og lettere å se. Jeg er overrasket over at disse trekkene var så tydelige at man kunne lage satire av dem allerede for 20 år siden. I dag er de så overtydelige at man ikke trenger satirens forstørrelsesglass for å se dem klart.

SÅ: Over til fr. Josef Ratzinger skarptseende, avsluttende kommentarer (alle uthevinger i teksten er mine egne):

En kirke med dype røtter

“The future of the Church can and will issue from those whose roots are deep and who live from the pure fullness of their faith. It will not issue from those who accommodate themselves merely to the passing moment or from those who merely criticize others and assume that they themselves are infallible measuring rods; nor will it issue from those who take the easier road, who sidestep the passion of faith, declaring false and obsolete, tyrannous and legalistic, all that makes demands upon men, that hurts them and compels them to sacrifice themselves. 

To put this more positively: The future of the Church, once again as always, will be reshaped by saints, by men, that is, whose minds probe deeper than the slogans of the day, who see more than others see, because their lives embrace a wider reality. Unselfishness, which makes men free, is attained only through the patience of small daily acts of self-denial. 

By this daily passion, which alone reveals to a man in how many ways he is enslaved by his own ego, by this daily passion and by it alone, a man’s eyes are slowly opened. He sees only to the extent that he has lived and suffered. If today we are scarcely able any longer to become aware of God, that is because we find it so easy to evade ourselves, to flee from the depths of our being by means of the narcotic of some pleasure or other. Thus our own interior depths remain closed to us. If it is true that a man can see only with his heart, then how blind we are!"

A Church without God

“How does all this affect the problem we are examining? It means that the big talk of those who prophesy a Church without God and without faith is all empty chatter. We have no need of a Church that celebrates the cult of action in political prayers. It is utterly superfluous. Therefore, it will destroy itself. What will remain is the Church of Jesus Christ, the Church that believes in the God who has become man and promises us life beyond death. 

The kind of priest who is no more than a social worker can be replaced by the psychotherapist and other specialists; but the priest who is no specialist, who does not stand on the [sidelines], watching the game, giving official advice, but in the name of God places himself at the disposal of man, who is beside them in their sorrows, in their joys, in their hope and in their fear, such a priest will certainly be needed in the future."

A Church that has lost much

“Let us go a step farther. From the crisis of today the Church of tomorrow will emerge — a Church that has lost much. She will become small and will have to start afresh more or less from the beginning. She will no longer be able to inhabit many of the edifices she built in prosperity. As the number of her adherents diminishes, so it will lose many of her social privileges. In contrast to an earlier age, it will be seen much more as a voluntary society, entered only by free decision.

As a small society, it will make much bigger demands on the initiative of her individual members. Undoubtedly it will discover new forms of ministry and will ordain to the priesthood approved Christians who pursue some profession. In many smaller congregations or in self-contained social groups, pastoral care will normally be provided in this fashion. Along-side this, the full-time ministry of the priesthood will be indispensable as formerly. But in all of the changes at which one might guess, the Church will find her essence afresh and with full conviction in that which was always at her center: faith in the triune God, in Jesus Christ, the Son of God made man, in the presence of the Spirit until the end of the world. In faith and prayer she will again recognize the sacraments as the worship of God and not as a subject for liturgical scholarship.

A more spiritual Church

“The Church will be a more spiritual Church, not presuming upon a political mandate, flirting as little with the Left as with the Right. It will be hard going for the Church, for the process of crystallization and clarification will cost her much valuable energy. It will make her poor and cause her to become the Church of the meek.

The process will be all the more arduous, for sectarian narrow-mindedness as well as pompous self-will will have to be shed. One may predict that all of this will take time. The process will be long and wearisome as was the road from the false progressivism on the eve of the French Revolution — when a bishop might be thought smart if he made fun of dogmas and even insinuated that the existence of God was by no means certain — to the renewal of the nineteenth century.

But when the trial of this sifting is past, a great power will flow from a more spiritualized and simplified Church. Men in a totally planned world will find themselves unspeakably lonely. If they have completely lost sight of God, they will feel the whole horror of their poverty. Then they will discover the little flock of believers as something wholly new. They will discover it as a hope that is meant for them, an answer for which they have always been searching in secret."

The Church of faith will survive

“And so it seems certain to me that the Church is facing very hard times. The real crisis has scarcely begun. We will have to count on terrific upheavals. But I am equally certain about what will remain at the end: not the Church of the political cult, which is dead already, but the Church of faith. It may well no longer be the dominant social power to the extent that she was until recently; but it will enjoy a fresh blossoming and be seen as man’s home, where he will find life and hope beyond death.

The Catholic Church will survive in spite of men and women, not necessarily because of them. And yet, we still have our part to do. We must pray for and cultivate unselfishness, self-denial, faithfulness, Sacramental devotion and a life centered on Christ."

I 2009 publiserte amerikanske Ignatius Press fr. Joseph Ratzingers tale “What Will the Church Look Like in 2000” i sin helhet, i boken Faith and the Future (lenke til boken hos Amazon)


Les også her på bloggen:

12 november 2017

Lutherdommens bidrag til sekulariseringen - og hva løsningen er

"Dette er mitt blod". Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav katolske domkirke

"I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra" sa den lutherske biskop Halvor Nordhaug nylig.

Det var under reformasjonsmarkeringen i Bergen Domkirke 29. oktober 2017 at Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin Bispedømme, uttalte seg slik. Her er et lengre utdrag av prekenen hans:

«Men troen har en praksis. Nåden skal tas imot – og leves i. Troen er jo utrolig. Vi trenger derfor å høre evangeliet igjen og igjen. Vi trenger å møte de andre som tror, og utsette oss selv for det hellige møtet med Gud. Ellers blir Gud og troen langsomt uten betydning for oss. I følge en meningsmåling sier 78 % av nordmenn at religion ikke er viktig for dem.

Når lutheranere slutter å tro er det sjelden fordi de har trosvansker, men snarere fordi de sovner. Se på disse menneskene på alterbildet! De gjør jo noe. De går til møteplassene. De bruker nådemidlene.

I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. 

Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra. 

Det ville ikke Luther likt. Denne bedrøvelige feilutvikling innen lutherdommen skal vi la oss utfordre oss av i dag. Vi trenger å lære av en mer katolsk måte å forholde oss til kirken på: Her i kirken er nådens midler, og dem trenger vi! Her er troens rom, her møter vi hverandre og her gir vi Gud den ære Gud skal ha. Derfor hører vi hjemme her, og derfor går vi hit.»

Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud

Så langt Halvor Nordhaug. Tusen takk til Nordhaug for at han setter fingeren på dette problemet og at han også peker på hva løsningen er: KIRKEN. 

Søk det kristne fellesskapet, delta i messen og ta imot nådemidlene/sakramentene (både Guds Ord og alle de sju sakramentene, ikke bare de to lutherske sakramentene). Utsett deg selv for Kirken i hele sin fylde. Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud!

Vil du finne Jesus? Gå til Kirken. Den er Kristi legeme på jorden. Den er kroppen til Jesus. I kirken får du til og med spise Jesus. Vi tror nemlig han mente det han sa da han innstiftet nattverden: "Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod." Du blir hva du spiser. Hva spiser du? Overlever du på substitutter, på papp og junk? Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.

Vil du lese mer om eukaristien/nattverden? Da anbefaler jeg boken "Bröd som bryts" av Wilfrid Stinissen. Den er på bare 95 lettleste sider, og du får den for kun 110 kroner hos St. Olav bokhandel (lenke til boken i nettbutikken).

Retning katolsk tro eller sekularisering

Jeg har uttalt meg om protestantisme og sekularisering for fem år siden, i avisen Dagen. Hva jeg sa da kan du lese her i bloggposten - Det går mot katolsk tro eller splittelse.

Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering», så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden: 

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i fylden av Guds åpenbaring i historien. 

2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen går ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering og tomhet.

Jeg kommer inn på dette temaet - om hvor avgjørende viktig Kirken er for at det skal være sannheten som formidles -  også i kronikken jeg skrev til Dagen, som en oppfølger etter Dagen-intervjuet. Den kan du lese her på bloggen: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

Hva er katolsk tro?

Den kristne, katolske tro stammer fra Jesu tid (år 33) og er blitt forkynt av apostler og Jesu etterfølgere frem til vår tid.

For å bli kjent med den katolske tro anbefales å lese evangeliene og å oppsøke Kirken. Alle er velkommen til alt som skjer i kirken. Bli med på messene og tidebønnene!

Ordet katolsk kommer av det greske ordet καθόλου (katholousom betyr "i følge" (kata) "helheten" (holos). Katolsk betyr altså "universell, allmenn, allminnelig, vanlig". Katolsk tro er med andre ord den helt vanlige, kristne troen, slik den ble definert av Den katolske kirke i de oldkirkelige bekjennelsene lenge før splittelsenes tid.

Troen er sammenfattet i den katolske katekismen som har en forkortet utgave: Kompendium.

På Den katolske kirkes hjemmeside finner du mange artikler om katolske emner. Der finner du også en veldig nyttig liste over ofte stilte spørsmål.
Du får innføring i den katolske, kristne tro i absolutt alle katolske menigheter i hele Norge (i hele verden, for den del). I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt.

Har du to minutter? Se min yndlingsfilm om Den katolske kirke her:

09 november 2017

Den blodige engelske reformasjonen

Nå når Norge endelig er ferdig med feiringen av splittelsen mellom de kristne (også kjent som reformasjonen), er det tid for å puste litt lettet ut.

Kanskje er det også tid for å realitetsorientere seg. Her er et viktig aspekt ved reformasjonen som ble sterkt underbelyst i året som ligger bak oss: Reformasjonen gikk ikke fredelig for seg her til lands. Det var ikke noe folkekrav om å få reformasjonen i Norge. Tvert imot var det nesten ingen som visste hva reformasjonen var den før ble innført med tvang, drap, statskupp og statsmakt her i Norge. 

Mer om det senere - jeg har intervjuet Henning Laugerud om hans nye bok om innføringen av reformasjonen i Norge som blir utgitt på St. Olav forlag våren 2018. Allerede nå kan du lese dybdeintervjuet mitt med ham i det katolske årsskriftet SEGL som er til salgs i bokhandelen. Her kan du lese mer om årets SEGL, bla i boken og kjøpe den hvis du vil. Anbefales! Jeg går aldri glipp av en utgave av SEGL.

Den blodige engelske reformasjonen

Over til dagens tema: England. I England ble reformasjonen innført med tvang og massehenrettelser, og her er dagens lesetips: Få med deg artikkelen "Never forget the bloody horrors of the English Reformation" hos The Catholic Herald. Den er skrevet av historikeren Dominic Selwood og er en god, lettlest, historisk innføring i hva som egentlig skjedde da reformasjonen ble innført med makt av kong Henry VIII i England.

Her er noen eksempler/en smakebit fra artikkelen:
"As the new religion was promulgated from London, there was deep resentment in the countryside. Particular objection was taken to Cranmer’s “Ten Articles” of 1536 (the new church’s canon of beliefs), to Cromwell’s ransacking of the monasteries, and to his attempts to increase his personal power in the north.
On October 1, 1536, people gathered at Louth in Lincolnshire. Others joined and, before they knew it, thousands had occupied Lincoln demanding an end to the changes. Henry countered with threats of military reprisals, and the uprising melted away.
In the aftermath, Nicholas Melton (“Captain Cobbler”), the vicar of St James’s in Louth where the uprising began, and its other leading figures, were duly hanged, drawn and quartered [quartered = liket ble partert i fire deler, min anm.]
Further north, 40,000 people from Yorkshire, Durham, Northumberland, and Lancashire took York, demanding a return to the old ways. This was the famous “Pilgrimage of Grace”. After securing the surrender of 300 men guarding the royal castle at Pontefract, the pilgrims were led by royal representatives to believe their requests had been met. They stood down, and then the reprisals began. Some 220 to 250 were executed, including the leaders: Robert Aske and Baron Darcy of Templehurst, as well as Sir Francis Bigod, who led a simultaneous uprising in Cumberland and Westmorland.
Wriothesley’s Chronicle confirmed that hanging, drawing, and quartering was performed in more or less the traditional way at this time. One terse description reads that the victim was, “hanged, membred, bowelled, headed, and quartered”.
One of the most shocking executions was that of Margaret Pole, the 67-year-old Countess of Salisbury, who was beheaded without trial in 1541 because Henry was furious with her son, Cardinal Reginald Pole, who had slipped abroad."

Les hele artikkelen hos The Catholic Herald

Les også:

07 november 2017

Kjærlighetsbrev i oktober

"Det gull du ser på himlen i oktober, 
er renningar i veven som han vev. 
Frå hans palett flyt purpur og sinober. 
Og du er den som får hans kjærleiksbrev!"

Morgenstemning på vei til jobb: Gyldenløves gate av gull. Som i det himmelske Jerusalem:
"Gaten gjennom byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass." (Åp 21,21)

OK, så gikk oktober så fort at jeg ikke rakk å dele denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø. Men oktober er jo like fint å tenke på i november, ikke sant?

Han gyller himlens tak i gullsinober. 
Han heiser sola varsomt opp og ned. 
Han helsar oss med sommar i oktober. 
Han skifter fargar på kvart ospetre. 

Han lyfter trea langsamt opp av jorda. 
Han murer opp eit fjell og lar det stå. 
Han pustar liv og varme inn i orda.
Han hentar deg den dagen du skal gå!

Går du på glør, så går du på hans hender. 
Og når du blør, er det hans blod som renn. 
Han står der nederst når di krise vender, 
for han stig ned og du stig opp igjen! 

Det gull du ser på himlen i oktober, 
er renningar i veven som han vev. 
Frå hans palett flyt purpur og sinober. 
Og du er den som får hans kjærleiksbrev!

Av Jan Inge Sørbø
 Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok.
Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø.
Tusen takk!

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, oktober 2017

01 november 2017

Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

På denne dagen i 2014, allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

For 17 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.

Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted før her på bloggen (første gang publisert her på bloggen 1.11.2016).

Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".

LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

Nesten Jesus

I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.

- Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

- Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

Drag på tenåringer

De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

- Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

- Hva er trikset ditt?
- Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

- Hva gjør du for å følge med i tiden?
- Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.


Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

- Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

- Så det blir ikke noe comeback?
- Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.


Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

- Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.

TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.

Middelaldersk mystikk

Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

- Hvordan ble du så mystisk?
- Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

- Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

- Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.


Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

- Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
- Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

JESUS-MEDITASJON: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".


- Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

- Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

- Hvor ofte opplever du det?
- Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

- Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
- Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

Ikke uendelig

Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

- Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

- Hva er galt med uendelighetsmystikken?
- Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

- Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
- Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.


Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

- Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

- Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
- Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.

KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.

Biskopenes sjelesørger

Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

- Alle ser på deg som sin?
- Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

- Hvorfor er det sånn, tror du?
- Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.


- Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
- Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.

Vitsen med humor

- Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
- Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

- Men du har pacemaker?
- Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

- Du er glad i morsomme historier?
- Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

Vakre piker

- Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
- Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

- Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

- Sex?
- Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.


- Hva mer har du å si om sex?
- Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

- Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

Sunn selvbevissthet

- Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
- Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

- Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014.

Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a), så sender jeg dem i høyoppløselig format :)

Les også:

23 oktober 2017

Katolsk skolekor på NRK

Stolt bøssebærer Maria (3) fulgte mange barn til skolen i går.

"La alle barn i verden få det like godt som jeg", synger jeg med barna om kvelden. Og når man ber om det, må man jo også gjøre det. 

Derfor var Maria (3) med på å samle inn penger til å bygge opp igjen skoler i Syria, og derfor sang Ingrid (10) med skolekoret, direkte på NRK, til inntekt for TV-aksjonen NRK som i går gikk til Unicef - for å gi skolegang til barn som er rammet av krig og konflikt.

Meningsfullt å få være digital kommunikasjonsrådgiver når du kan være med og promotere TV-aksjonen i sosiale medier gjennom NHOs kanaler.

En skole for hele mennesket

Sang har dessverre nettopp ramlet ut av den norske læreplanen (er det mulig!), men heldigvis går de katolske skolene (og forhåpentligvis mange andre skoler?) motsatt vei. Skolekoret ved St Sunniva skole øver i skoletiden og er blitt superpopulært å være med i. 

St. Sunniva skole har som motto: "En skole for hele mennesket". De vil være en skole for hele barnet, med kropp, sjel og ånd. Derfor har de for eksempel ekstra timer med fysisk aktivitet hver uke, derfor har de utvidet kristendomsundervisning, ber hver morgen og har skolemesser hver måned, derfor har de sang hver dag og derfor har de tilbud om skolekor i skoletiden. For å nevne noe.

Katolsk skolekor

I år avsluttet St. Sunniva skolekor NRKs direktesending fra Slottsplassen 17. mai (der var Sunniva (12) med - se dem synge her). I går var det 18 barn fra mellomtrinnskoret ved St Sunniva skole som fikk æren av å synge direkte på NRK. Du kan se dem synge sammen med Helene Bøksle og KORK her. Vi er heldige som får ha barna våre på en god, katolsk skole i Norge. "La alle barn i verden få det like godt som dem!"

Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler. Og heldige er de barna som får livsnødvendig skolegang gjennom Unicef!

Vil du også bli med på å følge krigsrammede barn til skolen? Vipps til Unicef til 2131! 💙

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også disse sakene her på bloggen om katolske skoler:

21 oktober 2017

Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk

PUSTEROM. Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.

Rommene du trenger

Pusterom kan dukke opp av seg selv. Men det gjør de altfor sjelden - iallfall i mitt liv - derfor må jeg være bevisst på å finne dem og skape dem.

Torsdag, for eksempel. Torsdag tok jeg ut en avspaseringsdag og spaserte ned til Aker Brygge. Det er det man skal gjøre på avspaseringsdager, ikke sant? Spasere. Spankulere. Bare gå og drive litt. Finne sjøen. Helst havet. Men i mangel av havet: sjøen. Og der nede ved sjøen dumpet jeg jammen over havet. Det vil si jeg: Jeg fant Bjørnson. Sånn:

"Havet stunder jeg mot,
jo havet, hvor fjærnt det ruller
i ro og højhed".
Bjørnstjerne Bjørnson

Hvis du vil finne pusten igjen: Gå helt ned til sjøen. Der er det godt å puste. Godt å tenke. Godt å be.

Gå nær nok til at du kommer tett på dypet og høstbladene som ligger og dupper der i overflaten. Sånn:

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større og skarpere format.

Der i vannskorpen kan du for eksempel lese hele Kjærlighetens høysang, 1. Korinterbrev kapittel 13, som avsluttes slik: 
"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1. Kor 13,12-14)
På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. 

Du så bildet litt uklart, som i sjøen her. Som i en gåte. 
Det er sånn Gud er. Det er sånn livet er. 
Du ser, men du ser ofte uklart. 
Du ser bare klart i glimt, 
stykkevis og delt.

En annen måte å få puste på, er ved hjelp av roser.
Eller skjønnhet, om du vil.
"The world in which we live needs beauty in order not to sink into despair," sier den salige pave Paul VI.

Hvis du er så heldig at du treffer blink med været på en avspaseringstorsdag, finner fin musikk, finner noen fine roser, sjøen og høstsola, da har du skapt et pusterom. Da blir du salig. Sånn:

Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.

Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen? Som katolsk kristen er jeg så heldig å tilhøre en kirke som har morgenmesser, formiddagsmesser og kveldsmesser sju dager i uken. I praksis er det imidlertid vanskelig for denne fembarnsmoren med mer enn full jobb å få til det. Jeg rekker ikke jobb hvis jeg går på morgenmessen kl. 8, kl. 11 er jeg på jobb og hvis jeg går på kveldsmessen kl. 18 krasjer leksene og leggingen. Så: Hvordan overleve da?

Her er mitt pusterom i hverdagen:

Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. 

"When life gives you more than you can stand - kneel."

Mitt pusterom er en bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Akkurat stor nok til å bli en liten klostercelle. Et lite lønnkammer. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
 Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Sånn ser det ut på døren til høyre for bønnekrakken.
"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105)
"Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2. Kor 12,9)
"Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (2. Tess 3,3)
"This is the Day that the Lord has made." (Sal 118,24)
De fine, små bibelkortene (mannakort) laget av Kari Elise Liodden kan du lese mer om her. 

Blir du med på et lite hopp tilbake noen tusen år i tid? Trellkvinnen Hagar er den første som gir navn til Gud i Bibelen. Etter at hun har flyktet ut i ørkenen fordi Sarai har vært så hard mot henne, blir hun funnet av Herrens engel. Der får Hagar vite at hun skal bli stammor til en stor ætt. Engelen sier:
«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn; du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt hva du led.»
Ismael betyr "Gud hører".
"Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?» Derfor kaller de den brønnen Lakai-Ro’i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered." (1. Mos 16,13-14)
"Lakai-Ro'i-brønnen" betyr "brønnen til den levende som ser meg". "Den ligger mellom Kadesj og Bered." I dag kan det godt være at du finner den mellom Kjøkkenet og Badet.

Dette er min Lakai-Ro'i-brønn. Her møter jeg den levende Gud som ser meg. Her:

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"

(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Pusterom kan dukke opp av seg selv, men det hjelper å innrette livet og huset slik at det blir litt lettere for at de gjør det. Lag et rom - et fysisk sted i huset - for de rommene du trenger: pusterom, hellige rom, hellige øyeblikk.

Hvis ikke du har din egen Lakai-Ro'i-brønn: Lag deg det. Lag deg et pusterom. Gjerne et som du snubler over, et sted midt oppi alt, slik at det minner deg om den Gud som er med deg midt oppi alt, "for det er i ham liv lever, beveger oss og er til" (Apg 17,28). 

Gud er Herren Gud som gir liv og ånde til alle ting. Så klart han hjelper deg med å finne pusten igjen.

Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Les også:

En levende, åpen kirke
Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

15 oktober 2017

Fager kveldsol smiler

Fager kveldsol smiler
over heimen ned,
jord og himmel kviler
stilt i heilag fred.

Berre bekken brusar
frå det bratte fjell,
Høyr kor sterkt det susar
i den stille kveld!

Ingen kveld kan læra
bekken fred og ro,
ingi klokke bera
honom kvilebod.

Så mitt hjarta stundar,
bankande i barm,
til eg ein gong blundar
i Guds faderarm.

Tekst: A. H. H. von Fallersleben, 1839
 Oversettelse: Peter Hognestad, 1904

Bildet øverst er fra balkongen hjemme. Vår definisjon på kveldssol er at en treåring ser flere meter lang ut (på bakken, altså). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Fra slekt til slekt

Det er herlig med sanger som er så fine at de gis videre fra generasjon til generasjon. Farmoren min døde før jeg ble født, men hun var veldig glad i Fager kveldsol smiler og lærte den videre til sønnen sin som lærte den videre til meg som nå lærer den videre til barna mine. 

"Fager kveldsol smiler" er en skikkelig hit på barnerommet nå når høsten gir oss skikkelig kveldssol. Det er noe ur-trygt og ur-godt over den sangen. Bare lytt til Marianne Juvik Sæbø synge "Fager kveldsol smiler" her på Spotify, så skjønner du hva jeg mener.

Ved sengekanten

Har du barn? Eller kjenner du noen som har det? Har du oppdaget platen "Ved sengekanten" utgitt av Lynor og IKO-Forlaget? Du kan kjøpe CD-en her hos IKO-forlaget. Boken "Sanger ved sengekanten" er også nydelig . Begge er perfekte som barselgave, dåpsgave og fødselsdagsgave til de små.

Det er fullt mulig å høre "Ved sengekanten"-innspillingen fra 2000 på Spotify (og sikkert på andre strømmetjenester også). Noen av sangene på den nye utgaven av "Ved sengekanten"-CD-en er nyinnspilte, andre er hentet fra 2000-innspillingen. 

"Ved sengekanten"-CD-en fra Lynor og IKO-Forlaget. Dette er vår CD som ble utgitt i 2000. CD-en er siden utgitt på nytt. Du kan kjøpe den nye utgaven her hos IKO-forlaget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Jeg intervjuet en gang Ole D. Hagesæther (biskop i Den norske kirke) om barnetro. Han sa mye fint, blant annet dette:

- Vi må ikke ta kveldsbønnen fra barna. Det er et øyeblikk som er så spesielt i døgnrytmen - i det vi går over fra turbo til stabilt sideleie. Dagen kommer til oss slik som den var. Og der, i dørsprekken mellom dagen og natten, er vi mer mottakelige for Gud. Her kan vi snakke med mor og far og den store Far som er nær oss, og som bryr seg om oss. Ta vare på det øyeblikket. Be kveldsbønn med barna dine, oppfordret Hagesæther. Det er min oppfordring også!

14 oktober 2017

Ettertanke | Din mormors tro

BORDBØNN HOS MORMOR: Rett før "O du som metter liten fugl" og mormors deilige Hardanger-betasuppe 17. mai 1984. Jeg er nr. to fra venstre.
Foto: Hermund Aadland

Det finnes flere interessante teorier om hvorfor sekulariseringen er så sterk i mange vestlige land. Rikdom er én av dem, sosial trygghet en annen. Hva skal man vel med Gud når man har Mammon og Staten?

En tredje faktor det kunne være interessant å se nærmere på, er korrelasjonen mellom sekulariseringen og «hvor mye tid barna tilbringer med familien sin»-faktoren. Jeg tror nemlig det er noe der. Oddsene for at en fulltidsmor greier å gi troen videre til barna sine må være betraktelig bedre enn for alle oss gjennomsnittlige deltidsmødre som så vidt ser barna våre i noen slitne kveldstimer.

Men ikke gi opp! Det finnes mange gode valg du kan gjøre, nesten uansett hvor trøtt du er.
Her er noen av dem: Kristen barnehage. Kristen skole. Søndagsskole. Gå i kirken sammen. Be sammen. Bordbønn. Kveldsbønn. Bli med på leirer. Lære bort (eller lytte til) kristne sanger på vei til og fra barnehagen/skolen. Snakke om troen når muligheten dukker naturlig opp. Felles samlingsstund om kvelden. Fylle på med kristne DVD-er i hyllen. Lese fra barnebibelen/Bibelen og andre kristne bøker om kvelden. Markere dåpsdagene og de kristne høytidene i hjemmet. Delta i menighetens trosopplæring, kor og annet barnearbeid.

Jeg får ikke til alt det der. Ikke hele tiden. Men tenk etter: Det er faktisk mye du kan få til av og til. Så ikke gi opp! «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1,7)

Hvem vet, én dag er det plutselig dine barn som kjenner seg igjen i brevet til Timoteus, når Paulus skriver om «din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (2. Tim 1,5).

Heia alle mødre, mormorer og farmorer, pappaer og bestefedre der ute! Ikke tenk for lavt om dere selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. februar 2014, da 2 Tim 1,1-7 var dagens bibeltekst. Første gang publisert her på bloggen 21. februar 2014.

JULEFEIRING HOS MORMOR OG BESTEN: Ragnhild (1 år) på mormor Ragnhilds fang, julaften 1977.
Foto: Hermund Aadland

05 oktober 2017

Om september, høst og savn

Ole Horvli mistet moren sin en septemberdag. Han skriver vakkert om september og savn i diktet September. Heldige meg har fått lov til å dele diktet med dere her. 

Her er det:


Umerkelig går hun
gjennom parken

legger små brev
under trærne, under lyktene
i dammene, på benkene

med en hilsen
fra noen
du en gang har elsket

Ole Horvli

September er liksom min måned siden det er da jeg feirer fødselsdag, "min dag", med glede, sang og latter. Men for hvert år som går må jeg kjempe hardere for å forbli venn med september måned - måneden der sommeren går under og mørket og kulden kommer.

September er vakker, skarp og klar. Jeg nøt virkelig de fine septemberdagene i år. Samtidig er september full av nostalgi og gråvær, der den kommer med mørket, regn og et halvt år å vente på at lyset skal vende tilbake i mars. Jeg begynner å savne lyset allerede før jeg har mistet det, liksom. 🍂🍃🍁

Jeg har nytt å sykle forbi Nasjonalbiblioteket de fine dagene i september. Det er få ting som slår klatreplanter. De utgjør den perfekte blandingen av natur og noe av den ypperste kulturen mennesket lager: vakker arkitektur.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

Vel. Jeg har funnet ut at det som hjelper i september er å fokusere på lyset. Vips er det oktober og vips er det november. Jeg liker november. Og plutselig er det en av mine favorittider: advent og jul.

Jeg skal skrive andaktene som skal stå på trykk i Vårt Land den siste adventsuka i år. Det gleder jeg meg til. Jeg er allerede halvveis i havn med andakten til lillejulaften. Har nemlig kommet over et helt fantastisk, nydelig julaftensitat av Edin Løvås. Sånt gjør meg glad i september.

I september er det dessuten fortsatt lenge til januar og februar. Det er jo også fint. (Veldig fint.) Men først; glede seg til november.


Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

Ja, også kan det godt være at du liker denne posten min om å glede seg til våren om høsten: Odd Nordstoga | Våren om høsten.

Ha en fin oktober!

23 september 2017

Ettertanke | Mormoren til Jesus Kristus

Giotto di Bondone: The Meeting of Joachim and Anna (ca. 1305), fresco, Arena Chapel, Padua (Italia)

Å være kristen er å oppdage at du har blitt født inn i en veldig lang og spennende familiehistorie: Guds folks historie, fra Adam og Eva, gjennom bibelhistorien og hele kirkehistorien, helt til i dag.

Har du tenkt over at Jesus hadde en mormor? Det står ikke noe om mormoren i Bibelen, men vi skjønner jo at hun må ha fantes. Tradisjonen forteller at hun het Anna og var gift med Joakim. I dag, 26. juli, er det minnedagen for de hellige Anna og Joakim.

Begge to var de fromme og gode mennesker, men de slet med ufrivillig barnløshet, noe som på den tiden ble sett på som en skam eller til og med en forbannelse; et tegn på at Gud ikke ville velsigne dem.

Kirkens legenda forteller at Joakim var prest i Jerusalems tempel. En gang Joakim skulle bære frem offeret, nektet ypperstepresten å ta imot offeret hans, siden «Guds velsignelse ikke hvilte over ham».

Den dypt sårede Joakim dro ut i ørkenen for å faste og be i førti dager. Anna ba under et laurbærtre. Da viste det seg engler for begge to, og forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Begge skyndte seg til hverandre, og de møttes ved Den gylne Port i Jerusalem. Mange store malere har malt scenen ved Den gylne Port og lagt i det hellige ekteparets omfavnelse all den ømhet et menneske kan uttrykke.

Anna har vært voldsomt populær gjennom århundrene. Før reformasjonen var hun en viktig helgen også i Norge. Den hellige Anna er forbildet på den gode mormor. Sammen er Anna og Joakim forbilder og forbedere for ektepar. Det trenger vi, ikke minst i vår tid.

Det har seg nemlig slik at kampen for å leve livet helt i tråd med Guds bud (Rom 13,9), den går ikke av seg selv. Vi trenger noen iherdige forbedere, og vi trenger gode eksempler på at det er fullt mulig å kle seg «i lysets rustning», slik Paulus oppfordrer til (Rom 13,12).

Mange er så heldige at de selv er velsignet med besteforeldre som Anna og Joakim – besteforeldre som er trofaste forbedere og gode forbilder i troen. Har du hatt slike besteforeldre som er døde nå? Her skal du få et lite glimt inn i det katolske, kristne univers. Vi tenker ikke at: «Nå er bestemoren min død, der mistet jeg en forbeder». I stedet tenker vi: «Nå er bestemoren min sammen med Jesus, nå ber hun mer for meg enn noen gang».

Vel, det var kanskje en for fremmed tanke for deg. Men én ting er sikkert: Denne verden trenger flere bestemødre og bestefedre som ber. Det kan du være med og be om at vi får, enten du nå gjør det alene – eller sammen med storfamilien, i de helliges samfunn med mormoren og morfaren til Jesus Kristus. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. juli 2017 da Rom 13,8-14 var dagens bibeltekst

Les også: