Ettertanke | Klara av Assisis sang

Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.

Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 770 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("770 år siden") 11. august 2023.

Klarissene i Larvik

Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no

I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra

P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.

Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

Bli med og gjør Jerusalemsseilasen til virkelighet!

Jeg er ambassadør for Returning To Jorsal - en historisk seilas med seilskipet Christian Radich som vil gå fra kristenrettjubileet på Moster til Jerusalem i 2024. Kan du være med og be? Og gi? Den siste timen er det kommet inn 30.000 kroner på spleisen. Vi trenger 42.000 kroner til.

Hvorfor vil jeg anbefale at du blir med og gjør seilasen til virkelighet?

Målet med seilasen er å sende Norges beste, unge kristne med det beste seilskipet - og reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.

 

• TAKK: Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.
• VELSIGNELSE: Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne de sju byene vi besøker i Europa og Israel.
• FRED: Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21)

"Be om fred for Jerusalem!" (Salme 122,6)

Kontakt meg gjerne hvis du har noen spørsmål!

OPPDATERING 11.8.: 95 prosent av beløpet til Spleisen kom inn før midnatt! Vil du hjelpe til med de siste 5 prosentene? Du kan fortsatt gi gjennom Vipps og direkte til bankkontonummeret! Det mangler bare 12.134 kroner på å nå innsamlingsmålet! Bli meg og gi den siste, lille dytten slik at seilasen blir virkelighet!

Vipps til #810466 og gi til bankkontonummer 3626.32.36089! 

OPPDATERING 12.8.: Totalt kom det inn over 400.000 kroner fra giverne! Fantastisk! Det er likevel ikke nok til å betale første depositum for alle etappene, fordi man ikke kom i havn med målet som var satt for sponsorinntekter.

Styret skriver: "Though we will not be able to go ahead with our first plan, we are in talks with Christian Radich leaders to make a new plan, one that could work even better for both ourselves and them!

So thank you again! Without your generosity and this amount we would not have been able to make it to this stage of the process.

So stay tuned for the next big update! We will share details as soon as we can."

Jeg skal oppdatere dere så snart informasjonen er klar for å offentliggjøres :)

Foto: Skjermdump fra seilasens Instagram-side @returning2jorsal

Seilas med ringvirkninger

Seilasen starter fra kristenrettens 1000-årsjubileum på Moster pinsen 2024. "We have benefited from this heritage for a thousand years, it is time to return with a blessing."

Jeg tror dette kan bli en seilas som vi ser ringvirkninger av i tiår framover, på SÅ mange ulike nivåer. Her er bare ett av dem: Kong Sigurd Jorsalfare var 18 år da han dro ut. De som blir med på seilasen er unge voksne, slik som ham. Hvis alle kirkesamfunnene sender sine beste unge - og de får være sammen over så lang tid med et så spesielt oppdrag på vegne av nasjonen - tenk på hva det vil bety for bygging av relasjoner og ekte vennskap på tvers av det som skiller oss nå! Det kan bli begynnelsen på noe helt nytt!

De unge kristne kommer fra mange ulike kirkesamfunn i Norge. Hvorvidt det blir alle, vil tiden vise. I og med at mange av dem er ledere der de kommer fra, kan vi bare gjette på hvor mye dette vil få å bety for Kirken i årene framover. 

Sak i Dagen nylig: https://www.dagen.no/nyheter/trenger-millioner-for-a-gjennomfore-israel-seilas-spent-atte-dager-for-fristen/

Her er nettsiden til Returning to Jorsal: https://returning2jorsal.com/

De fineste presentasjonene av Jerusalemsseilasen finner du på Instagram: https://www.instagram.com/returningtojorsal/

Se denne inspirerende videoen med en av initiativtakerne, John Bollen fra Misjonskirken Betel i Bergen! https://www.instagram.com/reel/Cu2Yt92M67V/

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Returning to Jorsal (@returningtojorsal)

Brosjyren

Under her ser du de fire sidene som utgjør brosjyren som har blitt delt ut på kristne leirer og festivaler i sommer. Bli med og be!

FORSIDEN: Let us look back in time to set a course for the future.
With a new generation comes a new journey.
Set sail on a historic voyage from Norway to Israel!

SKIPET FRA NORGE TIL ISRAEL: I 2024 er det 1000 år siden Norge fikk et lovverk basert på kristne verdier. Det norske skoleskipet Christian Radich sendes da ut fra Norges kyst, fylt av det beste vi har; en ung generasjon med hjertet i brann.

Vi skal dra tilbake til utgangspunktet for evangeliet, Jerusalem, med takkebrev på vegne av Norge. På veien skal vi stoppe i sju byer i Europa for å spre Guds godhet i ord og handling, som ambassadører for Guds kjærlighet.

"Få en opplevelse for livet, og vær med på å gjøre noe historisk!"

Dette er både en jubileumsreise, en fredsreise, en forsoningsreise og en fremtidsreise. I tråd med 1000-årsjubileets offisielle motto, ser vi til vår historie og røtter for å stake ut en kurs for fremtiden.

Vi inviterer deg til å være med på å sjøsette prosjektet på en eller flere måter:

·  Ved å bli med og seile en etappe eller flere
·   Økonomisk
·   I bønn

HVA SKAL VI? Vi vil reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.

TAKK. Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.

VELSIGNELSE. Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne byene vi besøker i Europa og Israel.

FRED. Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21) 

TUSEN ÅR MED TRO: Bli med det norske skoleskipet Christian Radich fra Norge til Israel sommeren 2024! (Foto: Christian Radich)

MELD DIN INTERESSE:
returning2jorsal@gmail.com
www.returning2jorsal.com/join
Instagram: @returningtojorsal
Facebook: @returningtojorsal

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

St. Laurentius var en av de mest kjente helgenene i Norden i katolsk tid. Her i Norge gikk Laurentius under navnet St. Lavrans, og mange er de som er oppkalt etter ham, enten som Lavrans, Lauritz, Lars eller Lasse.
Minnedagen for St. Laurentius, Larsok, er avmerket på den norske primstaven. Dagen het egentlig Lavransvaka, forkortet til Larsok. Primstavmerket er en rist, fordi legenden forteller at martyren ble stekt til døde over svak varme på en rist.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld kan du se etter St. Laurentius' tårer på nattehimmelen. Over hele verden feirer Den katolske kirke festen for den hellige Lavrans i dag, 10. august.

Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til Paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige.

Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter. De dagene brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige. Deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle, og sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket St. Laurentius sin Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen. (Kilde: katolsk.no)

St. Laurentius' tårer på nattehimmelen

En annen legende forteller at St. Laurentius gråt mens han ble stekt, og at tårene ikke stoppet før flere dager etter hans død. Både her til lands og i mange andre land var disse tårene forbundet med stjerneskudd. Hver gang folk så et stjerneskudd, sa de: "Der feller Laurentius en tåre!" (Kilde: Boken "Mari Vassause og den hellige Margareta - Gamle norske merkedager" av Birger Sivertsen) 

Den hellige Laurentius avbildet i en tidebønnsbok fra 1390. 

Dagens kirkebønn fra Den katolske kirkes messeliturgi

Barmhjertige Gud, du tente din kjærlighet i den salige Laurentius, 

så han ble et lys for ditt folk ved sin trofaste tjeneste og sin ærerike martyrdød. 

Hjelp oss å elske det han elsket, 

og øve barmhjertighet, slik han viste oss. 

Ved vår Herre, Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg 

i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Ettertanke | Dagen uten Gud

I dag, 9. august, er det minnedag for den hellige Edith Stein (1891-1942), vernehelgen for Europa. Det mest slående trekket hos karmelittnonnen Edith Stein er hennes kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Senere skulle hun skrive: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Edith Stein døde i Auschwitz 9. august 1942. Les hennes spennende livshistorie på katolsk.no.

Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne.

Hva gjør du da? Du oppsøker en dyktig kirurg som våger å sprette hjertet åpent, en sjelesørger som tar Guds Ord på alvor: ”Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.” (Jud 1,22) Mange gode svar senere kunne jeg si fra til Jesus at fra nå av var det han og jeg: "Jeg vil bruke livet mitt på å bli kjent med deg, leve med deg og elske deg."

Det var imidlertid en dag jeg datt ut. Jeg hadde hatt noen utfordrende samtaler med en ekskristen venn. Uken etter, nærmere bestemt Kristi Himmelfartsdag i år 2000, våknet jeg til en blå himmel og oppdaget at Jesus hadde forduftet. Han hadde tatt Himmelen med seg. Tilbake satt jeg i et annet univers der himmelen og skyene var flatere. De manglet dybde. Bortsett fra atomene var alt tomt. Flatt. Det var helt merkelig.

Etter en dag var det hele over, like plutselig som det hadde begynt. Om kvelden skrev jeg: 

”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud."

Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten. For som den hellige Edith Stein (1891-1942) sier det:

«Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Første gang publisert i Vårt Land 26. november 2009 og her på bloggen 9. august 2012. Løftet opp på nytt 9. august 2023.

Hellig Olav – En syndig helgen for vår tid

Norges to nasjonalhelgener, Sankt Olav og Sankta Sunniva, sammen på alterskapet fra Trondenes kirke, Troms.

Foto: Svein Skare/Universitetsmuseet i Bergen, CC BY NC SA 4.0

I dag, 5 august, er det oktavdagen til olsok. Store kirkefester har alltid blitt feiret åtte dager til endes – i en hel oktav – og slik var det også med Olavsfesten i katolsk tid i Norge. 

Nøkkelen til å forstå Hellig Olav er denne: Han ble ikke erklært hellig på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød for troen i Norge; for Norge som en kristen nasjon; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet og overga seg i Guds hånd på Stiklestad. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord. Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her», skriver Sigrid Undset. Dette såkornet var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Olav er en syndig helgen, som passer for vår tid.

Det er en heretisk tanke fra nyere tid at helgeners glorie må være flekkfrie fra vuggen til graven. Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.» Helgener er ikke moralsk ufeilbarlige, men de kjennetegnes av at de lar nåden seire i livet sitt.

Olav Haraldsson (995-1030) dro på vikingtokt allerede som tolvåring, og fortsatte med det fram til han fikk en kristen omvendelse og ble døpt i Rouen i Normandie som 19-åring. Etter det stod Olav med ett bein plantet i vikingtiden og ett bein i kristendommen. Det var en lang prosess å få «vikingbeinet» helt over i kristen leir, men han klarte det til slutt.

Biskop Erik Varden sier det slik: 

«Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»

Hellighet hos et menneske lever alltid side om side med tilkortkommenheter. Olav er ingen from «skrivebordshelgen» eller en «sukkerhelgen». Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider. Han er et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det. Dette er typisk for Guds nåde: Nåden kommer dit den trengs mest, ikke der den er mest fortjent. «Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.» (Rom 4,7)

I middelalderens kunst står Olav ofte oppå fienden han har beseiret: Dragen, som er et symbol for hedendommen i Norge. Og dragen, den pleier å ha Olavs eget ansikt. Slik visualiseres det hvordan Hellig Olav hele sitt liv måtte kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Biskop Bernt Eidsvig skal få det siste ordet: 

«Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra, og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse.»

Første gang publisert her på bloggen 13.08.2023 og i avisen Vårt Land 05.08.2023 da Rom 4,4-8 var dagens bibeltekst.

Statue av St. Olav fra Kulturhistorisk museum i Bergen.
Her står Hellig Olav oppå fienden han har beseiret: Dragen. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Dragens ansikt er Olavs eget ansikt. Hele sitt liv måtte Hellig Olav kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.
Foto: Wikimedia Commons/Wolfman

Ettertanke | Hellig Olavs fiendekjærlighet

Hellig Olav skrinlegges. Utsnitt fra middelalderens alterfrontale i Nidarosdomen.

I dag feirer vi primstavens merkedag Vesle Olsok – Translatio Olavi – dagen da kong Olav Haraldsson ble skrinlagt og helligkåret, 3. august 1031. Snorre Sturlason skriver levende om skrinleggingen av Olav den hellige. Til stede var både kirkens representanter og Olavs fiender; danskekongen Svein og dronning Alfiva.

Snorre forteller: «Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.»

Både like før og like etter reformasjonen i 1537 bekrefter fire uavhengige kilder at Hellig Olavs legeme fortsatt lå uråtnet i kisten, skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige – Olav Haraldsson» (St. Olav forlag). I tillegg kommer de utallige miraklene og jærtegnene som skjedde ved Olavs grav. Helgenkjennetegnene var ikke til å misforstå.

Før slaget på Stiklestad hadde Hellig Olav en drøm som varslet hans død: Han drømmer at han klatrer oppover en stige som når like opp i himmelen. Men Olav våkner ikke opp og flykter fra kampen. I stedet sørger han for at det skal bli lest sjelemesser for dem som kommer til å falle i slaget fra fiendens hær.

I sin olsokpreken i St. Olav domkirke pekte biskop Bernt Eidsvig på nettopp denne fiendekjærligheten, og sa: 

«Som et åndelig testamente for det norske folk, kunne han ikke ha gitt oss noe bedre. Også etter døden lar Gud ham uttrykke sin kjærlighet til sine levende fiender. Den kongen som ble drept, helbreder ikke bare sin fiende Tore Hunds sår, eller den blinde stakkaren på Stiklestad – men han leget et såret og splittet folk, og gav det syn for tro og rettferdig statsstyre. Flere av de første som trodde på, bevitnet og forstod kongens hellighet, var blant hans motstandere på Stiklestad. De var ikke kirkens eller kongens menn. De ble det. Olavs kropp – som ikke gikk i oppløsning – ble et tegn på kristningsverket. Hans seier – etter det som så ut som det endelige nederlag – har gitt vårt folk håp i onde dager, fra Alfiva og Svein til den 2. verdenskrig og vår samtids brutalitet.»

Jesus er ikke til å misforstå i Bergprekenen. Han sier: Elsk dine fiender (Matt 5,44). Og i dagens bibeltekst sier han: Tilgi en bror også den syvende gangen han synder mot deg den dagen (Luk 17,4). Ingenting av dette er lett. Men det er rett. Det er den kristne måten å overvinne sine fiender på.

Biskop Bernt Eidsvig fortsatte: 

«Hvis vi tar med oss én tanke fra vår hellige konge i dag, la det være at vi, som han, elsker våre fiender på en måte de kan forstå. Det er intet annet som bedre kan vekke dem til ettertanke. Ingen kristen dyd kan gjøre et dypere inntrykk, og ingen pregning i vår sjel kan gjøre oss Kristus mer lik.»

Ingen mann har betydd mer for Norge enn Sankt Olav. «Ingen person har preget landets sjel sterkere og dypere enn han har gjort», sier biskop Eidsvig. Det er med rette Hellig Olav kalles for Norges evige konge, Rex Perpetuus Norvegiæ. Derfor feirer vi ham fortsatt i dag. I katolsk tid og lenge etterpå pleide man mange steder i Norge å spise olsokgrøt på kvelden Vesle Olsok, så her i huset blir det rømmegrøt etter kveldsmessen i dag. Mmm!

Første gang publisert her på bloggen 03.08.2023 og i avisen Vårt Land 02.08.2023 da Luk 17,3-4 var dagens bibeltekst.

OLSOKGRØT. Norsk matkultur. Den fløyelmsyke grøten for de store anledninger. Dette er ikke hverdagsmat. Fra gammelt av var det tradisjon å servere rømmegrøt ved bryllup, barsel, dåp, konfirmasjon, begravelse, jonsok, olsok og slåttegrøt. I nyere tid er det blitt tradisjon å servere rømmegrøt på nasjonaldagen 17. mai. Tradisjonelt tilbehør er smørøye, sukker og kanel. Selv foretrekker jeg å ha med rosiner også. Slik blir maten både søt (sukker+rosin+rød saft), sur (rømme) og salt (smørøyet). Serveres gjerne sammen med flatbrød og spekemat, dermed får du enda mer av det salte. Mmm!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Olsokprekenen i St. Olav domkirke i Oslo

Her kan du se og høre biskop Bernt Eidsvigs innledning og deretter hans preken olsok 2023:

https://www.youtube.com/watch?v=7DybuxV43QE

ANBEFALING: «Olav den hellige – Olav Haraldsson» (St. Olav forlag) av pater Olav Müller.

Boktips

Hvis du ikke har lest noe særlig om Hellig Olav fra en katolsk/kristen synsvinkel, vil jeg anbefale at du starter med den lille boken «Olav den hellige – Olav Haraldsson» (St. Olav forlag). Teksten er også tilgjengelig gratis på katolsk.no.

Ettertanke | Send meg

MITT LIV ER DITT: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg.
Foto fra presteordinasjon i Clear Creek Abbey i USA, et datterkloster av det franske benediktinerklosteret L'abbaye Notre-Dame de Fontgombault.
Foto: Clear Creek Abbey 

Det er umulig for meg å lese Jes 6,8 uten at det begynner å synge en sang inni meg: «Jesus har et spørsmål, og det lyder så: Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Hvem vil bære budet om at Gud er kjærlighet? Si meg, vil du være med?»

Jeg føler meg rimelig sikker på at Arnold Børuds barnesang Jesus, her er jeg alene har ført til mer kirkelig rekruttering de siste 40 årene enn hva reklamekampanjer til 100 millioner kroner kunne ha utrettet. For det er jo der det begynner, ikke sant? I det små. Hos de små. Hos de som elsker Jesus.

Vers nummer to er en blanding av Jes 6,8 og Matt 9,37: «Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» Og slik er sangverset: «Høsten er moden, arbeiderne få. Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Kallet gjelder alle som tror på Frelseren. Vil du være med, min venn?» Det ville jeg! Jeg var på barneleir, og jeg sang med på refrenget av hele min lille, store, jublende sjel: «Jesus, her er jeg, send meg! Jesus, her er jeg, send meg! Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg. Jesus, her er jeg, send meg!» 

Den sangen har forblitt en slags grunntone i min sjel: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg, Jesus. Jeg vil bare være der du vil ha meg. Jeg er din og du er min. Jeg vil bare være nær deg.

I Den katolske kirkes katekisme står det: «Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til «prest, profet og konge». Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem.» (§ 784) Hele Guds folk, altså.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7)

Høsten er moden. Så be om kallsvekkelse! Be om at Gud må kalle på flere arbeidere og bedere, og be om at de må si JA. Be hver dag!

Første gang publisert på bloggen og i avisen Vårt Land 7. juli 2023 da Jes 6,1-13 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Peters oppdrag

Hvorfor er Peters etterfølger viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er.
Avbildet: de tre siste pavene. Fra venstre: Pave Frans, Pave Benedikt XVI og den hellige Pave Johannes Paul II. 
Fotomontasje laget av Creative Commons-bilder (klikk på bildet for å se det i større versjon)

Hva er forskjellen på katolikker og protestanter? Det er et spørsmål som skoleklasser alltid stiller når de besøker katolske kirker i Norge. 

Det viktigste da er selvsagt å vektlegge at det er mer som samler enn skiller. Alle kristne tror på den treenige Gud. Vi tror på evangeliet; at Gud ble menneske i Jesus Kristus, som døde på korset for våre synders skyld, for å gi oss evig liv.

Det er viktig å nevne først, men det besvarer jo ikke spørsmålet. Så hvor skal man begynne? 

• Med Maria og helgenene? Nei, det er mange protestanter som er glad i Maria og helgenene. 
• Med realpresensen og messeofferet? Nei, lutheranere tror at Jesus er virkelig til stede i brødet og vinen, og mange anglikanere har et katolsk syn på messeofferet. 
• Med de sju sakramentene? Nei, også de ortodokse har gyldige sakramenter.

Pastor Ole Martin Stamnestrø pleier å svare slik: «Hva er det som skiller katolikker fra andre kristne? Spørsmålet kan besvares kort og presist med ett ord: Peter. Vi katolikker har Peter.»

Hvert år den 29. juni feirer vi høytiden for Peter og Paulus, som gav sine liv for Kristus på denne datoen. Vi feirer deres martyrdød; det ultimate vitnesbyrdet om Jesus. Men vi feirer ikke bare en historisk begivenhet. «Vi feirer nåtiden. For vi har fortsatt Peter. Peter bor i Roma, og for noen år siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. Paven er Peters etterfølger og fortsetter like til denne dag den jobben Jesus selv betrodde Peter. Vi katolikker er kristne som er i kommunion med Paven i Roma, i kommunion med Peters etterfølger. Det er det som skiller oss fra andre kristne,» sier pastor Ole Martin Stamnestrø.

Men hvorfor er dette viktig? Hvorfor er Peters etterfølger så viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er. «Hvem sier dere at jeg er?», spør Jesus. Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds sønn.» (Matt 16,16)

Jesus grunnla den levende Kirken på Peter som han kalte klippen (Matt 16,18). Peters oppdrag er å være en god gjeter; å beskytte flokken, gi den mat, holde den samlet og trygg. Petersembetet er enhetens embete.

Synet på Kirken, læreembetet og Tradisjonen henger sammen, og er nok de punktene hvor det i dag er størst skille mellom protestanter og katolikker. Men kanskje kan det nettopp derfor være interessant å få litt innsikt i hva som er det katolske synet – selv om det kan oppleves provoserende fremmed?

Det som vi kaller Tradisjonen (med stor T) er ikke støv og aske, det er liv og ild. «Det er Den levende Gud, Den Hellige Ånd, som er med oss og fortsetter å tale om Jesus – gjennom Pavens munn som er Peters etterfølger, og gjennom biskopene som er apostlenes etterfølgere. Og Guds vitnesbyrd er troverdig fordi det er konsekvent. Tradisjonen sier oss ikke noe nytt, men forklarer på en ny måte det Jesus lærte Peter og apostlene, og som vi leser om i Bibelen,» sier pastor Stamnestrø.

Her er mitt enkle vitnesbyrd: I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men når jeg lytter til Peter, får jeg kontakt med herlig, fast grunn. Klippen. Petros. I hans stemme gjenkjenner jeg stemmen til Jesus, den levende. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert her på bloggen 19. juli, og i avisen Vårt Land 6. juli 2023 da Joh 21,15-19 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Legenden om Sankta Sunniva

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går.
Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

De første kristne som kom til Norge, kom fra vest. Sankta Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen. I dag, 8. juli, feirer vi seljumannamesse til minne om Sta. Sunniva og hennes følge som led martyrdøden på øya Selja like ved Stadt.

Kirkens legenda forteller at Sunniva var dronning i et av de mange små kongerikene på øya Eyre, altså Irland. En hedensk mann forsøkte å lokke og tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i båter uten seil, årer eller ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit han ville. I denne tidsperioden var det slett ikke uvanlig at irske kristne gjorde dette. Å forlate alt for Kristi skyld kaltes det hvite martyrium.

Sta. Sunnivas følge landet på Selja. Der levde de et enkelt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene på fastlandet hadde imidlertid sauene sine på øya, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres. Den hedenske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å utrydde dem. Sunniva og følget hennes gjemte seg da i hulen på Selja, og fjellet styrtet sammen. Slik gav de sitt liv for Kristus, men ble frelst fra skjendingen og den vanhellige døden som hedningene ville gi dem.

Norge hadde fått sine første martyrer, og som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

I år 996 dro kong Olav Tryggvason til Selja, etter at et under-lig lys hadde strømmet ned over øya. I hulen fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er noe som inntreffer hos helgener også i dag. Sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut en velduft – duften av de hellige.

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er de første helgenene vi kjenner til i Norge, og Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Norge; Patrona Norvegiæ.

I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor skriver Paulus at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge feiret de hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære – fordi de var kristne som holdt troen så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden.

En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljemennene hadde, kan alle få i gave av Gud. Min bønn i dag på Selja er denne: Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.

Første gang publisert på bloggen 21. juli 2023 og i avisen Vårt Land 8. juli 2023 da Rom 1,1-7 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Den læren dere har tatt imot

APOSTLENE OG JESUS: Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”."

 

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke «Evangeliet etter Jesus»? «Jesus – His Own Story»?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok.

Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18). De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt. Denne troen – kalt apostlenes lære – har Kirken overlevert trofast gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2023. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 1,3).

På latin heter overlevering traditio, og det er denne apostoliske overleveringen av troen som Den katolske kirke kaller for Tradisjonen (med stor t). Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Bibelen er Tradisjonens høyeste uttrykk. Det nye i Martin Luthers prinsipp om «Skriften alene» var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Vi leser om de første kristne at de «holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære» (Apg 2,42). Det er også vårt oppdrag; å være trofaste mot den apostoliske troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Uten en slik trofasthet vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.

«Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke». Slik har trosbekjennelsen vært formulert siden kirkemøtet i Nikea i år 325. Det innebærer at Kirken er grunnleggende apostolisk i sin karakter.

Det blir synlig når apostelen Johannes i Ånden blir ført opp på et stort og høyt fjell der han får se «den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. […] Bymuren hadde tolv grunnsteiner, og på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler.» (Åp 21;10,14) 

Det er denne hellige arkitekturen som mange katolske kirker tar form etter: De har tolv søyler som bærer taket, der hver søyle er synlig dedikert til en av apostlene. Fordi apostlene er Kirkens grunnsteiner og søyler. Det er apostlenes vitnesbyrd som bærer Kirken og holder den oppe, gjennom all forvirring. 

Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i Kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: «Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.» (Rom 16,17) Og han fortsetter: «Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.» (2. Tess 2,15).

Så stå fast og hold fast, ellers glipper det!

Ettertanke | Et hellig speil

HELLIGET HERREN: «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.»
Foto: Flickr Creative Commons

I takt med sekulariseringen har vi mistet mange av de ordene som hører til i Guds sfære. Når noe blir borte fra språket, forsvinner det også ut av bevisstheten. Derfor vil jeg slå et slag for det vakre og viktige ordet hellig.

Først en ordforklaring: Det hebraiske ordet som vi oversetter med «hellig», betyr «skilt ut», «utvalgt» eller «satt til side». Det hellige er skilt ut fra vanlig bruk, det er rent.

Ordet «hellig» kan bli brukt om alt som er Guds. All hellighet kommer fra ham. Guds folk er et hellig folk, og det finnes både hellige tider (for eksempel påskenatt), hellige steder (for eksempel kirkerommet) og hellige ting (for eksempel dåpsvann).

Og så har vi verbformen: Det går an å hellige noe til Herren. Da blir det innviet til Gud. I dagens bibeltekst leser vi om hvordan profeten Jeremia ble helliget allerede før han ble født.

Over til hverdagsbruken: Forkynneren Edin Løvås (1920-2014) fortalte engasjert om en mann som hadde merket bilen sin med to ord – Helliget Herren – som en visuell påminnelse til seg selv om at han hadde gitt bilen sin til Gud. Folk som trengte kjørehjelp skulle få det, for denne bilen tilhørte Gud. «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» som Josva sa det (Jos 24,15).

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, hentet jeg inspirasjon fra Josva og bileieren. Jeg hadde ingen bil, men jeg hadde et speil som jeg brukte til å si usanne, stygge ting til meg selv. Det tjente absolutt ikke Gud. Derfor festet jeg de to ordene «Helliget Herren» over speilet. Hver gang jeg så det, ble jeg minnet på at «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.» Hver dag øvde jeg meg i å si nei til onde tanker, og i å se meg selv med Guds blikk. Og det er så nydelig!

Speil deg i Guds blikk, han som har elsket deg inn i verden, han som har kjent deg helt siden før du var en prikk. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg» (Jer 1,5). «Du så meg den gang jeg var et foster» (Salme 139,13). «Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.» (Jes 49,1) Så nært kjenner Gud deg, «Han som formet deg fra mors liv» (Jes 44,24).

Når du speiler deg i et speil som er helliget Herren, blir du satt fri fra både forfengelighet og selvforakt. Anbefales varmt. Og: Husk at et av Den Hellige Ånds mange navn er Trøsteren. Be gjerne en kort skuddbønn – «Kom, Hellig Ånd» – og ta med deg Kirkens eldgamle hymne «Kom, Hellig Ånd med skaperkraft» inn i dagen din: «En trøsters store navn du bær, Guds gave dyr og hjertens kjær, den syke sjel en salve mild, en livets brønn, en hellig ild. Ditt lys opptenn i vår forstand, i hjertet kjærlighetens brann, til vanmakt vår og usseldom med hellig hjertestyrke kom!» Amen! Kom, Hellig Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4. juli 2023 da Jer 1,4-10 var dagens bibeltekst