Storslått Olsok-feiring på Stiklestad og i Trondheim

Mektig olsokmesse i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg ligger skikkelig langt bak med alt jeg har lyst til å dele med dere her på bloggen. Men i dag feirer vi minnedagen for Hellig Olavs omvendelse, så her kommer endelig en bildepost fra olsokfeiringen på Stiklestad og i Trondheim.

Det var så fantastisk å være med på olsokfeiringen i Trondheim i fjor at jeg bestemte meg for at "dette må hele familien få oppleve neste år!" Som sagt så gjort. Her følger noen glimt av det vi fikk oppleve 27.-29. juli 2022.

27. juli, pilegrimsvandring til Nidarosdomen

Her går alle fem barna sammen med pilegrimene fra Norges Unge Katolikker. De unge voksne pilegrimene hadde alle gått mer enn 100 kilometer langs pilegrimsleden. Vi joinet dem på den siste etappen deres. I videoen under her kan du gå sammen med oss fra Ilen kirke og helt inn i Nidarosdomen, mens vi synger og ber.
Alle foto der det ikke står noe annet: Ragnhild H. Aadland Høen

https://www.facebook.com/StRitaRadio/videos/488300199963405

Kanskje du vil spole fram til pilegrimsfølget kommer fram til Nidarosdomen, for eksempel rundt 27 minutter. Pilegrimstradisjonen tro gikk vi tre runder rundt kirken og sang før vi gikk inn. 

• Hvis du vil hoppe direkte til når vi går syngende inn i kirken, kan du gå til 40 minutter ut i opptaket. 
• Rundt 42 minutter kneler vi ned på gulvet foran høyalteret i Nidarosdomen. 
• Biskop Erik Vardens hilsen til pilegrimene starter ved 46 minutter. 
• Ved 52:50 synger vi første verset av Ja, vi elsker.

Pilegrimsflokken fulgte tradisjonen og gikk tre runder rundt kirken og sang før vi gikk inn. 

Alle kneler ned i bønn.

Sånn er det. Vi kommer til Jesus som vi er, med alt vi bærer på. Vårt livs bagasje.

Jesus sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
og jeg vil gi dere hvile." (Matt 11,28)

Sankta Sunniva i Nidarosdomen, kledt i blått og hvitt.

Nidarosdomens døpefont.
Noas Ark er et gammelt bilde på dåpen.

Nytt i år var kunstverket Gaia, en globus på sju meter i diameter, som hang i tårnfoten akkurat under Olavsfestdagene.

De katolske pilegrimene på vei ut fra kirken.

Johannes tok et lite bønnestopp og tente et lys på vei ut.

Slik ser Nidarosdomen ut sett fra Tyholttårnet, der Egon har restaurant. Den ytre delen av tårnet roterer, slik at du i løpet av en time har sett hele Trondheim.

Utsikten mot sjøen. Den lille øya heter Munkholmen.

Innzoomet. Til nå har arkeologene sagt at Selja kloster og klosteret på Munkholmen ble bygget samtidig, men mye tyder nå på at Nidarholm kloster var det første klosteret i hele Norden.

28. juli, Stiklestad og Munkeby

28. juli feiret vi messe i gamle Stiklestad kirke. Ifølge tradisjonen er kirken bygget slik at alteret er plassert over stedet der Olav Haraldsson falt under slaget 29. juli i 1030.

Foto: Jan Erik Kofoed

 Biskop Erik Varden holdt prekenen.

Biskop Erik Vardens preken under olavsvaken på Stiklestad

På nettstedet til biskop Erik Varden kan du lese hele prekenen. Under her følger kun avslutningen av prekenen:

"Hvordan kan vi sikre at Kristi sak, som Olav døde for, forblir reell på Stiklestad? Vi skal være oss bevisst det som egentlig skjedde her. Hva ligger i “egentlig”? At vi som troende minnes og beretter om Olavs offer i lys av tro; at vi bevarer det i vår bevissthet som noe margfullt; at vi ikke lar det kokes bort i kål.

For at så skal skje må vi, hver av oss, daglig utkjempe vårt eget, indre Stiklestadslag. Det går ut på å vandre traust under korsets banner i visshet om, slik Paulus sier, at kjærlighet uten svik forutsetter sannhets ord — sannhet, presiserer han, som må ytres i kjærlighet; for sagt i sinne, virker den nesten alltid mot sin hensikt. Kristus åpenbarte seg som sannhet. Vi mottar ham, hans ord, hans bud, som sannhet, med takk. Sannheten frigjør.

Å la historien, samtiden, oss selv, opplyses av Kristus: Dét er oppgaven Stiklestad maner oss til. Tidens tendens går, det må sies, i motsatt retning: Kristus overskygges av vårt syn på oss selv, vår samtid og historie. Et minimalistisk, moteriktig kjørel settes over evighetens lys, som kveles og går ut med et sukk som knapt noen merker. Først når mørket omgir oss, skjønner vi hva vi har tapt. La oss da være føre vár, frimodige og sterke, ikke i oss selv, men i Jesu Kristi kraft. Viker vi ikke fra ham, hverken til høyre eller venstre, kan vi tre viselig gjennom vannene inn i hans nådes rike.

Lux illuxit laetabunda synger vi i Olavssekvensen: i Kristus, gjennom Olav, spredte lys seg over vårt land til liv og glede. La oss nære det trofast med våre liv og i vår død. Amen."

Jeg anbefaler at du får med deg hele prekenen her på "Coram Fratribus", nettstedet til biskop Erik Varden.

Hvis du foretrekker å lytte til prekenen hans, kan du gjøre det her på EWTN Norge sin YouTube-kanal. Prekenen starter ved 41 minutter og 19 sekunder.

28. juli i fjor var jeg fadder da Victoria Bryn Hoff konverterte. I år leste hun forbønnene.
Foto: Jan Erik Kofoed

Etter messen gikk vi i prosesjon til det katolske Olavskapellet.
Foto: Jan Erik Kofoed

Godt å ha en storesøsterhånd å holde i.

Biskop Erik Varden bærer et relikvie fra Hellig Olav.
1000 år gammelt bein. Det bærer du med ærbødighet!

Unn Lindgard Madsø var helt sentral under etableringen av det nye cistercienserinneklosteret på Tautra, like utenfor Trondheim. Hit kommer det nå folk i busslaster for å være med på tidebønnene.
Hennes viktigste råd til oss på Selja har fra første dag vært dette: Ta imot de folkene Gud sender deg.

Solsikker for Ukraina. Innrammet: Katolske pilegrimer og Stiklestad gamle kirke.

Etter messe, prosesjon og grillfest på Stiklestad, dro vi videre til Munkeby, der det nå bygges et nytt cistercienserkloster. Endeveggen til klosterkirken ses i midten. Ysteriet til høyre. Til venstre står de midlertidige brakkene der byggearbeiderne bor.

Her bygges det kloster!
Munkeby ligger utenfor Levanger i Nord-Trøndelag.

Det nye klosteret på Munkeby blir stort!

Dette er cisterciensermunken fr. Joseph fra Irland. Han syntes det var spennende å høre om klosterplanene på Selja.

Kapellet. Den mørke steinen foran alteret kommer fra den gamle klosterruinen på Munkeby, og er en gave fra Fortidsminneforeningen.

Bror Bruno kommer fra moderklosteret i Citeaux. Han har vært munk på Munkeby siden 2015. Munkene følger St. Benedikts regel som sier at de skal ta imot alle som om de var Kristus.

Maria plukket noen små natt og dag-blomster til Jomfru Maria.
Her setter Bror Bruno dem fint på plass.

Jomfru Maria med blomstene fra Maria.

Du kan kjøpe munkenes ost i den lille, selvbetjente bua nede ved veien. Munkeby er en halvfast ost av Reblochontype som blir ystet av cisterciensermunkene på Munkeby Mariakloster. Den har mye smak og aroma, og blir mer kremete og fyldig på smak ved modning. "Osten har blitt så populær at det ofte er vanskelig å tilfredstille etterspørselen!" skriver fromagerie.no.

Det nye klosteret bygges rett i nærheten av det gamle cistercienserklosteret som har gitt navn til hele stedet: Munkeby.
Foto: Ingrid Aadland Høen

Vi var så heldige å få overnatte hos en norsk-fransk, katolsk familie: Frøydis og Louis de Damas på Brennmoen gård. Her sees pappagris, mammapris og dere ni ullgrisunger, kattemoren som fikk fire kattunger mens vi var der, oksen og hingsten og noen av geitekillingene som gikk fritt i fjøset. I tillegg hadde de enda flere geiter og geitekillinger, to drektige kyr, en kanin, en hel flokk med ender, en solid høneflokk, en hane og to gjeterhunder. Tror jeg har fått med alle da :)

29. juli, Olsok i Nidarosdomen

I timene før olsokmessen var det Barnas Olsok utenfor St Olav katolske domkirke i Trondheim - med ekte geiter fra Brennmoen gård (takk til Frøydis og Louis de Damas!), grilling, tautrekking, rebus og sangleker, sekkeløp og hesteskokasting. For de voksne var det et veldig godt olsokforedrag med professor Eivor Oftestad, som du kan lytte til og se her på YouTube. "Når troen blir kulturarv" het hennes foredrag.

Olsokprosesjon fra St. Olav domkirke til den katolske olsokmessen i Nidarosdomen.
Foto: Jan Erik Kofoed

Biskop Erik Varden holdt prekenen.
Til venstre sitter seremonimester pater Pål Bratbak.

Biskopens preken i Nidarosdomen olsok

På biskop Erik Vardens nettside kan du lese hans sterke og tydelige preken i Nidarodomen 29. juli 2022. Noen sitater derfra: "Vårt kall er ikke å vinne, men å være trofaste; å leve som Kristi vitner, om verden forakter vårt vitnesbyrd."

"Nå for tiden mener mange at vi er gått inn i helt ny æra som på alle plan krever nye kategorier, ny hermeneutikk. Det holder jeg for å være rent svada. Jeg tror vi har å gjøre med et tidstypisk uttrykk for samme, banale vrangforestilling Erkebiskop Eystein sier Olav møtte da han først tilbød nordmenn kristendom. “Folk hadde visstnok hørt om troen”, skriver Eystein, men de syntes den var så plundrete å leve etter. Det er lettere å surfe på en bølge av fremskrittseufori, etisk eller politisk, enn å spørre, “Finnes der en absolutt fordring som krever noe av meg?”

Vår tids motstand mot tro gjentar i stor grad argumenter, om så de kan kalles, som Kirkefedrene alt besvarte. Hos dem finner vi stoff til inspirasjon, næring til likevekt."

ETWN Norge sendte hele olsokmessen direkte. Du kan se opptaket av selve prekenen her på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=7t7j_THM_Q0

Koret Schola Sanctae Sunnivae sang Lux illuxit under olsokmessen i Nidarosdomen. Nydelig!

Ministantene (og hele menigheten) kneler for Jesus som er levende og virkelig til stede i nattverdbrødet og vinen.

Eukaristien.
Foto: Jan Erik Kofoed

Selveste Kyiv kammerkor sang tre sanger under eukaristien. Mektig! Når du kopler så mye skjønnhet med så mye alvor, og alt sammen skjer i tro og bønn til Gud... da blir resultatet uvanlig mye tårer.

Biskop Erik Varden velsigner menigheten med en relikvie fra Hellig Olav.

Vi synger: "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge! Du som kristne folk og land, Kristi tjener, Kong Olav. Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge!"

Et stort antall prester, munker og nonner av mange ordener var til stede under messen. Nydelig!

Koret bestod av sangere fra både St. Olav menighet i Trondheim og St. Olav menighet i Oslo.

På vei ut.
Foto: Jan Erik Kofoed

Olavsrelikvien på vei hjem igjen til St. Olav menighet.

Det norske, korsmerkede flagget til høyre, Vatikanets flagg med Peters nøkler til venstre.
Foto: Jan Erik Kofoed

Kongeinngangen er nyrestaurert og nyåpnet.

Og den er vakker, vakker!

Sedes Sapientia. Visdommens sete. Jomfru Maria med dronningkrone og med Jesusbarnet på fanget.

Nydelig steinarbeid.

Norges to skytshelgener side om side på Nidarosdomens vestfront. Hellig Olav bekranses alltid på sin festdag 29. juli, olsok.

To cisterciensermunker og en birgittasøster ved St. Olav domkirke.

Vi deltok også på økumenisk vesper olsokkvelden, der vi satt på første rad, og plutselig havnet rett etter biskopene i ugangsprosesjonen.

Schola Sancta Sunnivae vil gjerne komme til Selja og synge.

Den gamle Olavs-fanen henger i St. Olav domkirke under olsokhøytiden. På fanen står det:
"Hellig Olav
Kristi Martyr
bed for
Norge".

Maria og mamma foreviget foran Norges vakreste kirke før vi forlater St. Olavs by for denne gang.

Hele søskenflokken på vei hjem 30. juli, etter å ha funnet noen skatter på historisk marked ved Nidarosdomen.

Hjemme igjen. Olavsalteret i St. Olav domkirke i Oslo etter høymessen søndag 31. juli.

Hjemme igjen. Dramatisk kveldsutsikt fra terrassen hjemme 31. juli.

Epilog: Hellig Olavs omvendelse, 16. oktober

16. oktober er minnedagen for Hellig Olavs omvendelse. Til avslutning i høymessen i dag sang hele menigheten "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge, du som kristnet folk og land, Kristi tjener, Kong Olav." 

Olavsrelikviaret inneholder Hellig Olavs leggbein. Beinet har blitt vitenskapelig undersøkt av uavhengige forskere. Den første undersøkelsen var en karbondatering for å finne ut når personen døde.

– Det ble så nære klaff som vi kan komme. Vi kan si sikkert at han døde i slutten av 900-tallet eller opp mot 1040. Men mest sannsynlig rundt 1030. Undersøkelsene viste at personen var mellom 25 og 35 da han døde, sier religionshistoriker Øystein Morten til NRK. Olav døde i 1030 på Stiklestad, og var trolig 35 eller litt yngre da han døde.

Leggbenet er noe over 40 centimeter langt, noe som vil si at dette har vært en person som har vært cirka 180 centimeter høy. Snitthøyden på denne tiden lå på rundt 165. Samtidskilder kalte Olav for både Olav Digre og Olav Digerbein, noe som tyder på at han var en høy og stor mann.

Undersøkelsene viser også kroppen har vært tørket og bevart - det vil si naturlig mumifisert slik Hellig Olav ble (og slik det ikke var vanlig å bli - det vanlige var jo å bli begravet i jorden).

Røntgenbildene viser også tydelig at personen har vært i kamp, slik Olav Haraldsson var helt fra 12-års alder av.

– Vi fant et merke etter en pilspiss rett under kneet. Han hadde ganske mange skader på dette benet, noe som tyder på at han har vært i strid. Et hardt slag midt på leggen kan også ha gjort at han har haltet i perioder, sier Øystein Morten til NRK.

Etter messen var det ekstra mange som gikk fram og tente votivlys ved Olavs-alteret. Dette er lys du tenner for en bønneintensjon. Hellig Olav er en mektig forbeder.

Les også:

• Fantastisk preken ved 1000-årsjubileet for Hellig Olavs omvendelse - med bilder fra Rouen der St. Olav ble døpt
• Hellig Olav forklart for barn

Ettertanke | Den hellige Padre Pio

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange karismatiske gaver, inkludert mirakuløse helbredelser.

I dag, 23. september, er det minnedagen til en av de mest mystiske, fascinerende helgenene fra vår tid: Den hellige Padre Pio (1887-1968). 

Allerede fra barnsben av ble Padre Pio vant til kontakt med den usynlige verden, med sin skytsengel. Bare femten år gammel trådte han inn hos kapusinerne, en gren av fransiskanerordenen.

Den unge munken var ofte syk av en sykdom som lignet tuberkulose, men som legene aldri fant helt ut av. Han skulle lide av dårlig helse hele sitt liv, og det ble ikke bedre av konstante smerter og blodtap som følge av det som skulle komme siden.

Etter prestevielsen i 1910 begynte Padre Pio å få smerter i hender og føtter. Han fikk usynlige stigmata – Kristi sårmerker. 5. august 1918 gjennomgikk han den mystiske erfaringen av transverberatio – gjennomboringen av en lanse – som ga ham et sår i siden som blødde konstant.

Under messen fredag 20. september 1918 ble munken fylt av en helt uvanlig fredsfølelse. Deretter fikk han en visjon av Jesus og mistet bevisstheten. Da han våknet igjen på kirkegulvet, blødde han fra sår på hender, føtter og i siden. Han skulle bære fysiske stigmata i femti år, helt til sin død.

Ingen leger greide å forklare sårene og heller ikke å få dem til å gro. Gjentatte undersøkelser viste verken knokkelskader eller det minste tegn på betennelse eller verk. Sårene blødde hele tiden, og hver dag resten av livet mistet Padre Pio en hel kopp blod. Blodet fra stigmata hadde en søt lukt, «som parfyme eller blomster».

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange merkelige karismatiske gaver. Hos ham fant mange pilegrimer trøst og hjelp, inkludert mirakuløse helbredelser. 

Når han var frisk, kunne han høre skriftemål i 15-16 timer i strekk. Over 600.000 mennesker (*) skal ha skriftet for ham – til tross for at han var kjent for å nekte folk absolusjon dersom de holdt synder skjult for ham i skriftestolen. Folk fikk seg litt av et sjokk når han fortalte dem om syndene deres uten at de hadde nevnt dem.

Historiene om underlige hendelser forbundet med Padre Pio, om hans mirakler og hans svært konkrete konfrontasjoner med Den onde, er så mange og så utrolige at man nesten kvier seg for å feste lit til dem. Likevel: De er godt dokumentert og bevitnet av troverdige mennesker.

Padre Pio ble også tilskrevet bilokasjonens gave, det vil si evnen til å være til stede flere steder på en gang. Under andre verdenskrig var general Bernardo Rosini en av de mange flygerne som møtte «en munk i himmelen». Munken forhindret dem fra å slippe bomber på tyske installasjoner nær Padre Pios kloster. Det gjaldt både engelskmenn, amerikanere, polakker og palestinere, og både katolikker, ortodokse, protestanter, jøder og muslimer. Hver gang de nærmet seg, kom denne munken til syne i skyene, og pilotene vendte hjem mer forskrekket enn om de hadde møtt en tysk jager.

Etter krigen bestemte general Rosini og noen soldater seg for å besøke klosteret. De gikk inn i sakristiet og kjente straks igjen den munken de hadde sett i skyene. Padre Pio la hånden på generalens skulder og sa smilende til ham: «Nå, så det var altså deg som ville bombe oss alle». Generalen falt på kne og ble en av Padre Pios største støtter.

Padre Pios klosterforstander sier om ham: «Tro og håp var Padre Pios dyder. Han ga menneskene mye håp, og gjennom ham åpenbarte Kristus seg for menneskene. Jesus elsker menneskene, og han utvalgte denne ydmyke, ulærde kapusinerpateren for å bringe menneskene budskapet om frelse».

Padre Pios minnedag er i dag, på dødsdagen 23. september – hans himmelske fødselsdag.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. september 2021, da Matteus 8,14–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

* Tallet 600.000 skriftende er hentet fra katolsk.no. Jeg ser at den kjente katolske bibelteologen Scott Hahn skriver i dag at det var over en million mennesker som skriftet for Padre Pio.

"My past, O Lord, to you mercy;
my present, to your love;
my future, to your providence"
Den hellige Padre Pio

Likte du bildet? Her hos Cassie Pease Designs kan du laste det ned i stort format, slik at du kan bruke det som skjermbakgrunn.

Les mer:

• Les mer om Padre Pio i biografien på katolsk.no.

Flere fakta om Padre Pio:

• Helligkåringsdokumentasjonen om Padre Pios liv og virke teller 104 bind med 30.000 sider.
• Kort tid etter at Karol Wojtyla (den senere pave Johannes Paul II) ble viet til prest den 1. november 1946, besøkt han Padre Pio i 1947. Den gangen skal munken ha forutsagt pavevalget og ha meddelt unge Wojtyla at han «så ham kledd i en hvit drakt med blodstenk», noe man anser for å være en forutsigelse av attentatet på paven på Petersplassen den 13. mai 1981.
• I Italia overgår Padre Pio alle helgener i popularitet. Det viser antallet pilegrimer til San Giovanni Rotondo. Ofte kommer opptil 40.000 troende daglig til stedet hvor kapusineren virket og er gravlagt. San Giovanni har overtatt førsteplassen fra Lourdes blant Europas valfartssteder. I 1998 var det 7½ millioner besøkende, mot Lourdes' 6 millioner. (Kilde: katolsk.no)

"Pray, hope and don't worry.
Worry is useless.
God is merciful and will hear your prayer."
Den hellige Padre Pio

"Today's society does not pray. That is why it is falling apart."
Padre Pio

Padre Pio sier:
"Love the Madonna and pray the rosary,
for her rosary is the weapon against the evils of the world today."

 "The greater the suffering, 
the greater God's love for you."
St. Padre Pio

"The most beautiful act of faith
is the one made in darkness, in sacrifice,
and with extreme effort."
St. Padre Pio

Ettertanke | Matteus, Edin og du

TYDELIG DISIPPEL: Norge har intenst behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Som Edin Løvås (bildet), sier det: "Vår tid trenger Kristusdisipler."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i år 2000 da Edin var 80 år

 

I dag, den 21. september, er det minnedagen for den hellige disippelen Matteus. I den anledning løfter jeg opp igjen en andakt jeg skrev i 2010 da dagens bibeltekst var evangelieteksten der Jesus kaller Matteus.

Vår tid behøver Kristusdisipler. Det har jeg lært av mitt store forbilde disippelen Edin Løvås, og han igjen har lært det av Herren Jesus Kristus.

Den gang Jesus kalte disiplene sine, gikk det veldig enkelt for seg. ”Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.” (Matt 9,9)

Og siden gjorde Matteus (og Edin) og de andre disiplene nettopp det. De fulgte Jesus, så hva han gjorde, snakket med ham og gjorde det han gjorde. De simpelthen levde med ham. Og det er noe vi alle kan få til, midt i livet slik det er.

Alle døpte er kalt til å leve som Jesu disipler, som hans traineer. Vi er kalt til å følge Jesus, til å elske ham og til å la oss forvandles av ham. Å være disippel er ikke noe for ”superkristne” eller ”de spesielt begeistrede”. Det er for alle. Vi følger Jesus gjennom livet og blir stadig bedre kjent med ham. Og jo tettere vi kommer på Jesus, jo mer frimodige blir vi.

Norge og Europa har et desperat behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Vår tid trenger Kristusdisipler.

Edin har aldri lagt skjul på sin sterke inspirasjon fra St. Ignatius av Loyola (1491-1556), som blant annet skrev denne fantastiske disippelbønnen:

”Herre, motta all min frihet, 
min erindring, 
min forstand 
og hele min vilje; 
alt hva jeg eier og har. 
Du har gitt meg det; 
til deg, Herre, gir jeg det tilbake. 
Alt er ditt, 
bruk det helt etter din vilje. 
Gi meg bare din kjærlighet 
og din nåde, 
det er nok for meg.” 

Hvis du ikke er klar for å gi Jesus alt ennå, så begynn med litt og se hva som skjer. Bare følg ham.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. juni 2010 og her på bloggen 23. januar 2013

Et lite etterord om Edin Løvås og Ignatius av Loyola

Forkynneren, forfatteren og Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. 

Edin Løvås levde et langt disippelliv i Jesus-meditasjon og kontemplasjon. Han tilhørte Misjonsforbundet der han var forkynner i en mannsalder.

Edins store inspirasjonskilde Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å være alene med Jesus i ensomhet og stillhet, både alene og på retretter/retreater.

LES MER

Her kan du lese mer om Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen.

Marias syv smerter

LIVETS TRE: På kvinnesiden i Røldal stavkirke henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden. .
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag feirer vi festen for Marias syv smerter. Passende nok feires denne dagen etter festen for korsets opphøyelse. 

I det gamle Bysants fantes det en kalenderregel som sa at en helgen som hadde en spesiell forbindelse med en fest, skulle feires dagen etter festen. Når festen for Marias smerter faller på dagen etter Korsets opphøyelse, minner det oss på hvordan Maria led under Kristi lidelse og død. Marias deltakelse i Jesu lidelser var ulik alle andres; den var spesiell fordi hun er hans mor.

Derfor er det slik at festen for korsets opphøyelse er 14. september, mens festen for Marias syv smerter feires 15. september. 

Marias syv smerter er:

1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» (Luk 2,34-35). Av denne grunn avbildes Marias syv smerter som syv sverd i Marias hjerte.

2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)

3) Da den 12 år gamle Jesus var forsvunnet i tre dager. (Luk 2,41-50)

4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveiandakten (jf Luk 23,27)

5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut, stående under korset (Joh 19,25-27)

6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveiandakten, i kunsten fremstilt som Pietà.

7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveiandakten.

Michelangelos berømte statue Pietà og hymnen Stabat Mater er kunstneriske uttrykk for Marias sorg.

Pietà i St. Erik katolske domkirke i Stockholm.

På veggen står Klagesangen 1,12 på svensk: "Ni alla som här går förbi · skåda och se · om en smärta är lik den smärta varmed jag har blivit hemsökt."
I Bibelselskapets oversettelse: "Se hit, dere som går forbi på veien. Finnes det en smerte som min, den som har rammet meg?"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Stabat Mater

I dag vil jeg anbefale å lytte til Pergolesis versjon av Stabat Mater (lenke til Spotify). Jeg skriver mer om denne her i bloggposten Pergolesis Stabat Mater. Her kan du lytte til sangen på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=9A5_xwlPBas

Maria i Bibelen og i våre liv

Vil du lese mer om Maria? Da anbefaler jeg på det varmeste Wilfrid Stinissens fine bok "Maria i Bibelen og i våre liv".

Wilfrid Stinissen (1927-2013) var katolsk prest, karmelittmunk, åndelig veileder og doktor i filosofi og er en av Skandinavias mest leste forfattere av åndelig litteratur. Boken hans om Maria er på bare 142 sider, og lett å lese.

Maria er til stede over alt i Guds Ord, fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring. Hvis du ikke har funnet henne, hjelper Stinissen deg med å oppdage henne. Les mer om boken her på stolavbok.no. 

Boken passer godt både for protestanter og katolske kristne som ønsker å lære mer. Jeg leste denne boken før jeg konverterte, og likte den veldig godt allerede da. Anbefales på det varmeste! Du kan kjøpe den her hos stolavbok.no eller her hos bokogmedia.no. Noe å ønske seg - eller gi bort?

Les også:

• Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - mitt manus til et foredrag om Maria. Her finner du nesten alt jeg har skrevet om Maria, oppsummert på ett sted.
• Maria møy den reine | En vandring langs primstavens Maria-dager - videoopptak av mitt foredrag om Maria-dagene, i tilfelle du foretrekker å lytte og se fremfor å lese
• Marias syv smerter - en fyldig artikkel på katolsk.no

Korsmesse om høsten | Festen for korsets opphøyelse

Tilbedelse på festen for korsets opphøyelse.
I monstransen på alteret er Jesus til stede i brødets skikkelse.
Vi tror Jesus mente det han sa om brødet da han innstiftet nattverden og sa «Dette er min kropp».

I dag er det festen for korsets opphøyelse, «korsmesse om høsten» på primstaven. Fortsatt er det en måned til vi snur primstaven til vintersiden.

Jeg elsker å være i kirken når det er sakramental tilbedelse. 

Bare være der i stillheten, sammen med Jesus. Elske og tilbe. 

Ave Crux, spes unica! 

Hill deg, kors, vårt eneste håp!

Det går ingen vei utenom korset og lidelsen for den som vil leve i Kristi etterfølgelse. St. Augustin sier: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» Jeg har skrevet en andakt om det til denne festen: «Hold ut, hold ut», heter den. Du finner den her.

Stille bønn og tilbedelse. Godt å være her!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 14.09.2022

Fest hjemme: denne festens farge er rød.

Forsinkede bursdagsblomster er en fin ting.

Utsikt fra terrassen da vi kom hjem fra kirken. Til høyre treffer regnbuen Akershus festning.
Regnbuen er Guds paktstegn; et tegn på Guds trofasthet og løfter.

Primstavmerket er naturligvis et kors, men det kan være så utbrodert at du ikke umiddelbart gjenkjenner det (slik som på den store primstaven til høyre her).
Den letteste måten å finne korsmesse om høsten, er å orientere seg ut fra den store øksen 29. august, "Johannes halshogg", dagen da vi minnes Johannes Døperens martyrdød. 15 dager etter det, feirer vi korsmesse om høsten, 14. september.
Du kan også telle deg oppover nedenfra. Den siste dagen på sommersiden av primstaven er 13. oktober. Den 14. oktober skifter vi til vintersiden.

Fakta om korsmessene

Festen for Korsets opphøyelse heter Exaltatio Sanctae Crucis på latin. Festen er merket av på primstaven den 14. september som "korsmesse om høsten". 

Den andre korsmessen som er merket av på primstaven, er "Korsmesse om våren" 3. mai, på latin Inventio Sanctae Crucis, til minne om da den hellige Helena gjenfant Jesu kors i Jerusalem.

Les også:

Ettertanke | Hold ut, hold ut

Jomfru Marias fødselsdag | Andakt i MF-kapellet

Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, som har en av Europas vakreste kirkekunstutstillinger fra middelalderen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hver morgen klokken 10 er det morgenandakt i MF-kapellet. I dag var det jeg som holdt andakten, og her er det jeg sa:

I dag, 8. september, er det en veldig spesiell dag. I dag feirer nemlig Kirken over hele verden Jomfru Marias fødselsdag. Denne festen er så viktig at den er merket av på primstaven, den gamle norske kalenderen. «Marimesse om høsten» heter denne dagen der. Dermed er vi dypt inne i et veldig sentralt tema: Den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske kirke og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Det står i Bibelen (Rom 8,34) at han ber for oss. Jesus er vår fremste forbeder, og det er vår tro at de som er sammen med ham ikke står og bare ser på da. Det er en logisk konsekvens av troen på oppstandelsen at de som er forenet med Jesus ber sammen med ham, for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, den er udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). 

Vi er ett med dem som har gått foran. Slik vi sang i salmen nettopp: "Å signet samfunn, sæle søskenkrans! Vi står i striden – de i seirens glans. Men ett er alle – alle er jo hans! Halleluja!" 

Vi er én kirke. Vi i den stridende kirke og de i den seirende kirke – sammen er vi én kirke. Og dette er viktig: Kirken, Jesu kropp, er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg tror det. Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn, og på forbønn, fra alle oss som er hans – inkludert fra Maria, hun som er moren til hans sønn. 

Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun «Adams datter og Guds mor». Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall. Maria er datter av Adam og hun er mor til den andre Adam, Jesus. Hun er mor til Jesus som er Guds sønn, han som er en av de tre tre personene i den ene guddommen. Jesus, han som er Gud. Alle Marias titler og alt Kirken lærer om Maria vitner om Jesus og om Kirken. Å kalle henne for Guds mor, er en av de sterkeste Kristus-bekjennelsene som finnes. Da bekjenner vi at inkarnasjonen er virkelig. Vi sier at Gud ble faktisk et helt ekte menneske – ikke i Betlehem, men i Maria.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kirken: av Kristus, av Kirkens tro og av hele Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. 

Som avslutning vil jeg lese et mektig bibelvers som jeg hørte Dronning Sonja lese på Selja, på den hellige øya der Kirken i Norge ble født gjennom de første martyrene, som ble såkorn i Norges jord. Dronningen løftet blikket, så opp mot hulen der martyrene gav sitt liv, og du kunne høre stemmen hennes dirre av bevegelse da hun leste:

«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)

MUSIKK: Før andakten sang vi de første fem versene av salmen «For alle helgner», slik den står i salme 268a i Norsk Salmebok (2013), i Johannes Smemos oversettelse.

Etter andakten sang vi «Lovsangen toner», salme 129 i Norsk Salmebok (2013), en nydelig salme av Svein Ellingsen med en vakker melodi av Johan Varen Ugland, der Marias lovsang, magnificat, utgjør omkvedet.

Les også:

Her på bloggen: Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag
På p. Oddvar Mois blogg:  Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham – et utdrag fra den hellige kirkefaderen Augustins kommentar til salme 86.

Ettertanke | De har forlatt meg

Når mennesker ikke lenger tilber Gud, begynner de å dyrke og tilbe hva som helst - og barneofringer er noe hedninger alltid har drevet med. Noen barn må dø for at andre skal få leve det livet de vil.

Foto: Wikimedia Commons, illustrasjon fra Bible Pictures and What They Teach Us

Dagens andakt handler om avgudsdyrkelse og hva som skjer når et folk forlater Gud.

Dersom du er nysgjerrig på hva folket i Juda hadde gjort for å gjøre seg fortjent til en så flammende harme som det Gud utviser i dagens bibeltekst - i 2 Kong 22,14-20 - så kan jeg anbefale å ta en kikk på det påfølgende kapittelet, 2. Kong 23. 

I flere generasjoner før dagens domsavsigelse hadde nemlig folket brutt det første av de ti bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». De hadde forlatt Gud, og ut fra det sprang all mulig annen slags synd og djevelskap. Når de ikke lenger tilba Gud, begynte de å dyrke og tilbe hva som helst. En fortvilet Gud må bare slå fast realitetene: «de har forlatt meg» (2. Kong 22,17). Fullstendig. De feiret ikke en gang påske lenger (2. Kong 23,22).

I stedet for å tilbe Gud, tilba de demoner som fruktbarhetsguden Baal og fruktbarhetsgudinnen Asjera i Guds tempel. De hadde kamre i tempelet med mannlige tempelprostituerte. De tente offerild til solen, månen og stjernebildene. De ofret og drepte barna sine i ilden til demonen/avguden Molok. For å nevne noe.

Til og med den vise kong Salomo forfalt og bygget offerhauger «for Astarte, Sidon-folkets motbydelige gudinne, for Kemosj, Moabs motbydelige gud, og for Milkom, ammonittenes avskyelige gud» (2. Kong 23,13) Når det står avskyelig og motbydelig, så er det velfortjente adjektiver. Ta deg gjerne tid til å google avgudsnavnene for å skjønne mer om hva det går i.

Salme 115 i Bibelen beskriver hvordan «Folkenes gudebilder er av sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se.» (v.4-5) Slike døde og maktesløse gudebilder gjør deg maktesløs: «Slik blir også de som lager dem, enhver som setter sin lit til dem» (v. 8). Gud, derimot, er «den levende Gud» (Jos 3, 10; Sal 42,3 etc.) som gir liv og griper inn i historiens gang.

Jeg synes det er interessant å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om avgudsdyrkelse i §2113: «Avgudsdyrkelse angår ikke bare hedendommens falske gudsdyrkelse. Den utgjør en stadig fristelse for troen. Avgudsdyrkelse består i å gjøre noe som ikke er Gud, til en guddom. Det er avgudsdyrkelse når mennesket ærer og dyrker en skapning i stedet for Gud, enten det nå dreier seg om guder eller demoner (satanisme, for eksempel), eller det dreier seg om makt, forlystelse, rase, forfedre, staten, penger osv. «Dere kan ikke tjene både Gud og pengene», sier Jesus (Matt 6, 24).»

Apostelen Paulus slår fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3,5 og Ef 5,5), og det er få ting Jesus advarer så sterkt mot som pengejag. Han sier det rett ut: «Pass dere for pengebegjær!» (Luk 12,15)

Katekismen fortsetter så med å si noe om spådomskunst i alle former: Å søke Satans eller demoners hjelp, dødemaning og andre påfunn som skal «avsløre» fremtiden. Å rådspørre horoskoper, astrologi, spåing i hender, tolke varsel og tegn, synskhet og bruk av medium. Alt dette er brudd på det første bud. Det samme gjelder alle former for magi og trolldom, hvor man søker å temme mørkets makter. Og ja, hvis du lurte: Også ateisme og agnostisisme (praktisk ateisme) er brudd på det første bud.

Hvordan overholder du så det første bud? Det tar mye kortere tid å si: Hold deg nær til Jesus. Ikke forlat ham. Tro på Gud, håp på ham og elsk ham over alle ting. Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Simple as that.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. august 2022 da 2 Kong 22,14-20 var dagens bibeltekst

Den hellige profeten Elia utfordret Baals profeter på berget Karmel i Israel:

«Samle hele Israel på Karmelberget samt 450 av Baals profeter». Kong Akab gikk med på det, så han møtte opp på det avtalte stedet og til den avtalte tiden. Elia formante folket til å velge mellom Baal og Jahve – den av dem som viste seg sterkest skulle de tilbe. Guds profet og Baals profeter skulle hver velge en okse, skjære den opp og legge den på veden. Den sanne Gud ville være den som kunne skape et brennoffer.

Baals profeter skulle prøve først. I dager og netter ba de og danset rundt og sprang på alteret, inntil Elia hånte dem: "Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først." Baals profeter mangedoblet sine anstrengelser og la til selvskading og ekstatisk henrykkelse. Men ingenting skjedde. 

Så var det Elias’ tur. Han forberedte rolig alteret, slaktet oksen og satte opp veden, dynket alt med rikelig vann og så ba han: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.»

 Straks sendte Gud et lyn fra himmelen som antente Elias' brennoffer, og ilden fortærte alt. Da folket så dette, falt de til jorden og ba til den levende Gud.

Les hele historien i 1. Kongebok kapittel 18 i Bibelen.

Litt mer fakta om Baal og Asjera

Avguden Baal går også under navnet Beelsebul. I Det nye testamentet kalles Beelsebul for høvdingen/prinsen/herskeren over de onde ånder  (Matt. 12,24, 27; Mark. 3, 22; Luk.11,15,18f.), og han identifiseres med Satan (Matt. 12,26; Mark. 3,23, 26; Luk. 11,18).

Innen New Age-miljøer har fruktbarhetsgudinnen Asjera fått fornyet interesse. Og kanskje ikke helt uventet: feministiske bibelforskere er også blant dem som har fattet interesse for  Asjera.

Og et lite etterord om synskhet versus profetisk gave

Den okkulte spådomskunsten synskhet gir demonene makt og må ikke forveksles med den kristne, profetiske gaven, som en kristen kan få gjennom en åpenhet for Den Hellige Ånd (som har kunnskap om alt) Det første er avgudsdyrkelse. Det siste er en gave fra Den Hellige Ånd.

Gud kan i gitte tilfeller gi et menneske kunnskap til å se inn i andres liv (en form for ”synskhet”). Det er kjent fra mange av helgenene, for eksempel St. Benedikt og St. Padre Pio. Men det er likevel ikke dekning i Bibelen for å lære at kunnskapstale (kunnskapsord) eller visdomstale (visdomsord) er en form for overnaturlig evne til å spå eller være synsk. Denne typen profetisk "synskhet" rammes altså ikke av katekismens definisjon av synskhet som brudd på det første bud.

Kunnskapstale nevnes i 1. Hebr 4, 13; 1. Kor 13,9; 1. Kor 12,8; Luk 24,32. 

Visdomstale nevnes i 1. Kor 12, 8; Jakob 1,5; 1. Kor 2,7-10; 1. Kor 2,1-2; 1. Kor 1,17-18 og 21-24; Lukas 15, 12 -18, 1. Kor 2, 12-15. 

Ettertanke | Én Gud for alle

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener.
Foto: Etienne Valois/Flickr Creative Commons

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk. «Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.»

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5)

Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket. Og det er nettopp denne trosbekjennelsen – selveste omdreiningspunktet i den jødiske tro – som Paulus trekker fram når han prøver å forklare for menigheten i Roma hvordan det er mulig at også hedningefolkene kan bli frelst, og det til og med uten det jødiske paktstegnet; omskjærelsen.

Hedningefolkene, det er oss – det vi si alle andre folkeslag enn israelsfolket. Hvordan kan vi bli rettferdiggjort, vi som ikke er Abrahams barn av fødsel? Paulus svarer: Ved tro, og ikke gjennom omskjærelsen. Og her kommer da referansen til shema: «For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro.» (Rom 3,30)

Slik er det Paulus forklarer det hele: Fordi jøder og hedninger har én og samme Gud, så blir vi frelst på den samme måten: Ved tro. I de neste versene, i Rom 4,1-15, forklarer Paulus hvordan Abraham er far ikke bare for jødefolket, men for alle som tror på Herren (Rom 4,11), og han utdyper hvordan det er troen som frelser oss alle, ikke omskjærelsen eller lovgjerninger.

«For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.» (Rom 4,3) Her siterer Paulus fra 1. Mos 15,6. Og han fortsetter: «Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. Når skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret.» (Rom 4,9-10)

Abraham fikk et stort løfte fra Gud: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos 12,3). Ifølge kristen tro ble dette løftet oppfylt da Jesus Kristus – verdens frelser, Guds sønn, Messias – kom til jorden gjennom Abrahams ætt; Guds utvalgte folk.

Hedningenes innlemmelse i Guds folk var et hett tema under apostelmøtet i Jerusalem. Der sa Jakob dette: «Brødre, hør på meg! Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over.» (Apg. 15, 14-17)

Kirken er i sitt vesen universell. Den omfatter alle folkeslag. Noe av det fine med å høre til i St. Olav menighet, er at vi er en slags «den universelle kirke i miniatyr». Det tenker jeg ofte på under nattverdsliturgien når vi hilser hverandre med Guds fred. Gang etter gang slår det meg at innen jeg har snudd meg 360 grader rundt og hilst på de nærmeste rundt meg, så har jeg hilst på kristne fra alle verdensdeler: Fra Afrika, Asia, Oceania, Nord-Amerika, Sør-Amerika og alle deler av Europa. Helt fantastisk! Sånn blir det i himmelen!

Kirken er én fordi Herren er én Gud for alle folkeslag og alle slags folk. I Jesus er vi alle ett, på tvers av alle slekter og nasjoner. Halleluja!

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. august 2022 da Rom 3,27-31 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen