 |
| 22. juli 2011. Gravid med nummer fire og idyll på katolsk familieleir i Sogn. Katastrofe i Oslo og på Utøya. |
Jeg var i Sogn da stemningen på NRK radio brått endret seg. Nyhetene meldte om en stor eksplosjon i regjeringskvartalet. Det var starten på et voldelig angrep mot kjernen i demokratiet, og dermed mot hele Norge.
Det var uvirkelig å få vite at regjeringen var under angrep på den andre siden av landet. Min første reaksjon var: "Hva skjer? Angripes Norge av Al Qaida? Eller av norske islamister? Er det vår tur til å få vårt 11. september nå? Slutter det med denne eksplosjonen, eller kommer det flere angrep? Takk Gud, at vi er her i trygge Sogn, langt borte fra denne ondskapen. Ingen vet hva som skjer videre nå."
De vonde tallene
Senere fikk vi jo vite at dette bare var starten på ondskapen. Fredag 22. juli la vi oss til meldingen om at 10-20 mennesker var drept. Lørdag 23. juli våknet vi til nyheten om at 88 var drept - et tall som senere ble nedjustert til 77 drepte.
- 8 personer ble drept i høyblokka. 9 ble alvorlig skadet. 500 personer befant seg i området der det skjedde.
- 69 personer ble drept på Utøya. 495 overlevde, hvorav 33 var fysisk skadet. I dag vet vi at en av tre overlevende sliter fortsatt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) ti år etterpå. To av tre etterlatte sliter fortsatt med å få sove. En tredel av de etterlatte er blitt helt eller delvis uføre. (Kilde: Vårt Land, 22. juli 2021)
Mitt lille land
Lørdag 23. juli 2011 kjørte vi hjem fra Sogn til Bergen. To dager senere delte jeg Maria Menas musikkvideo på Facebook, og skrev:
"Sterkt å kjøre gjennom vakre Norge i seks timer lørdag. Fra innerste Sogn til Bergen passerte vi flaggstang etter flaggstang på halv stang. Mitt lille land."
Flaggene gav en sterk følelse av at vi står sammen. Det var utrolig rørende. Et helt land kledd i sorg på den måten, uten at det var koordinert fra noe sted. Det var ikke gått ut oppfordring om at hele Norge skulle flagge på halv stang. Likevel gjorde folk det, på hele Vestlandet, fra innerste Sogn til Bergen.
Det gjorde også sterkt inntrykk å se rosehavet foran Oslo Domkirke og rosetoget i Oslo 25. juli. Men det jeg husker aller best, er synet av det norske flagget som vi møtte igjen og igjen og igjen helt fra fagre Sogn til Bergen. Og musikken. Mitt lille land og Til ungdommen.
 |
| Den første Facebook-posten min om terrorangrepet. Både "Mitt lille land"- sangen og de seks timene med kontinuerlige møter med flagg på halv stang er fortsatt noen av mine sterkeste minner fra disse dagene da hele landet var i sjokk. |
Et kristent land
Den 25. juli 2011 møtte 150 000-200 000 mennesker opp til rosetoget i Oslo, der statsminister Jens Stoltenberg sa: "Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk". Det var vakkert å se blomsterhavet og folket i Oslo, og jeg var enig med statsministeren da han sa: "For et fantastisk syn! Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen."
Dette avsnittet er det jeg husker best fra statsministerens tale:
Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har maktet å stå oppreist i en kritisk tid.
Jeg er imponert over hvor mye verdighet, omsorg og fasthet jeg har møtt.
Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.
Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.
Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.
Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN:
”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
Jeg husker hvordan gråten vellet opp i meg da jeg så foto av Utøya fra lufta, det luftfotoet som er tatt i en slik vinkel at øya ser ut som et eneste, stort hjerte. I det hele tatt husker jeg best det vakre, og de gode kreftene som dukket opp.
Morderen fulgte hatets vei. Vi er kalt til å gå på kjærlighetsstien. Hvis du havner i en katastrofe: Se etter godheten som dukker opp. Se etter hjelperne.
Jesus er verdens lys. Og lyset overvinner mørket. Lyset er alltid sterkere enn mørket.
Internasjonale reaksjoner
I disse julidagene 2011 uttalte USAs president Barack Obama: "Lille, fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende."
Der Spiegel skrev: "Even in their deepest sorrow the Norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."
Prior Jon Atle Wenaas i St. Dominikus kloster oppsummerer det norske folks reaksjon godt når han nå, ti år senere, sier til katolsk.no:
– Vår umiddelbare reaksjon på terroren er et historisk faktum, som viser at det Kristus kom for å lære oss faktisk har slått rot i vår kultur. Vårt svar på det onde som rammer oss, er å finne sammen generelt, og i gudshusene spesielt: Tenk bare på alle lys som ble tent i ukene etter 22. juli i våre kirker, bønnene som ble bedt og på blomsterhavet utenfor Oslo domkirke.
 |
Min Facebook-post 26. juli 2011, angående Pave Benedikts hilsen til det norske folk uner Angelus den 24. juli: "“To everyone I want to repeat again the heartfelt plea to forever abandon the path of hatred and escape from the logic of evil." Stolt av å tilhøre en nasjon som allerede har valgt å gå den veien som Pave Benedict oppfordrer oss til å gå." "Once again, regrettably, news of death and violence is arriving. We all feel profound sorrow at the serious acts of terrorism perpetrated last Friday in Norway. Let us pray for the victims, for the injured and for their loved ones. I want to repeat again to everyone my heartfelt appeal to abandon the path of hatred for ever and to flee the logic of evil." Les gjerne også pavens lille Angelus-refleksjon den dagen, om kong Salomon og de politiske myndigheter. Den passer godt her. |
 |
| Oppslag på oppslagstavlen i St. Paul menighet 28. juli 2011: "La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!" (hentet fra Bibelen, brev fra St. Paul til Romerne, Rom 12,2) |
Lytt til Mitt lille land
Etter terrorangrepene ble artisten Maria Mena oppfordret av ungdom til å legge ut sin versjon av Ole Paus-låten «Mitt lille land» på nett. Det er en utrolig rørende video, med bilder fra disse ufattelig vonde dagene. Like sterkt er det å se NRK-opptaket der Maria Mena synger direkte i Oslo domkirke.
Under her finner du videoene. Først kommer den sterke teksten av Ole Paus:
Mitt lille landEt lite sted, en håndfull fredslengt ut blant vidder og fjordMitt lille landDer høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ordOg der stillhet og drømmer grorSom et ekko i karrig jordMitt lille landDer havet stryker mildt og mykt som kjærtegn fra kyst til kystMitt lille landDer stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lystmens natten står blek og tyst
Ole Paus
Tusen, tusen takk, Ole Paus, for at du skrev denne sangen!
Lytt til Maria Mena som synger sin versjon av Mitt lille land, til bilder fra julidagene i 2011:
Hør Maria Mena synge i Oslo domkirke 30. juli 2011, til et vakkert arrangement av P. Winroth:
Få også med deg Tine Ting Helsets nydelige versjon av Mitt lille land
Dette er et opptak fra minnekonserten på rådhusplassen 22. juli 2012. Tine spiller håp inn i sjelen din.Sterkt å høre hele rådhusplassen synge Til ungdommen 25. juli 2011
I NRKs sending fra minnestunden hører du bare Herborg Kråkevik synge. I dette amatøropptaket hører du hvordan det faktisk hørtes ut på rådhusplassen under rosetoget.
(Start ved 4:50)
 |
| Tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og AP-leder Jonas Gahr Støre satt på første benk den 22. juli 2015 da KrFs partileder Knut Arild Hareide holdt tale under den årlige minnegudstjenesten i Oslo domkirke. Også kronprinsessen var til stede. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Den 22. juli 2015 i Oslo Domkirke
Den neste gangen 22. juli kom tett på meg, var i 2015 da jeg jobbet på Stortinget og var med i teamet som hjalp Knut Arild Hareide med å skrive talen hans til den årlige minnegudstjenesten. Knut Arild var den første politikeren utenfor Arbeiderpartiet som noen gang har blitt bedt om å tale under deres årlige minnegudstjeneste.
Jeg vil dele Knut Arild Hareides hilsen som han holdt den dagen. Den er nemlig verdt å få med seg!
Kjære pårørende og berørte
Deres Kongelige Høyhet
Stortingspresident
Statsminister
Kjære alle sammen.
22. juli er en dag som vi alltid vil forbinde med det grusomme og utenkelige som skjedde for fire år siden. Vi husker de lange timene fra da bomben smalt i Regjeringskvartalet til skuddene på Utøya. Vi husker redselen, usikkerheten og kaoset som fulgte.
En helt vanlig fredag ble plutselig til en av de mørkeste dagene i vår nasjons historie.
To dager etter angrepet stod Jens Stoltenberg akkurat her, ved denne talerstolen i Domkirken. Han sa: «Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har stått oppreist i en kritisk tid.»
Han hadde rett. I tiden etter angrepet fikk vi se noe av det fineste svaret vi har sett fra det norske folk. Vi opplevde den enorme kraften av å stå sammen. Hatet ble besvart med kjærlighet til hverandre. Hundretusener tok til gatene. Rosen ble et vakkert symbol og en fredelig protest mot ondskapen. Det norske folk, i by og bygd over hele landet engasjerte seg. Sammen markerte vi avstand fra gjerningsmannen, uavhengig av politisk ståsted, etnisitet, og religion. Vi kjente på en omtanke og omsorg for hverandre.
Dette brutale angrepet på Regjeringen, AUF og Arbeiderpartiet har fått meg til å tenke på noen ord fra Bibelen. Der står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det».
Jeg tenker særlig på hvordan AUF har taklet tiden i etterkant. I en vanskelig tid stod dere sammen. Dere lot ikke hatet vinne. Mens hele nasjonens, ja, hele verdens søkelys var rettet mot dere, opptrådde dere modig og klokt da det krevdes som mest. Dere lot dere ikke knekke av gjerningsmannen.
Jeg vil i dag takke AUF for måten dere håndterte det verste angrepet på norsk jord siden krigen. Jeg vil også rette en spesiell takk til tidligere leder Eskil Pedersen. Ditt lederskap står det respekt av.
Det var ikke bare Utøya og ungdommer som ble angrepet denne dagen. I regjeringskvartalet satt det hardtarbeidende mennesker som sørger for at det norske samfunnet er blant de beste i verden. Bomben var et angrep på noe av det mest verdifulle ved vårt samfunn – mennesker i trofast tjeneste for å bistå sine medmennesker.
Mine tanker går i dag særskilt til de som ble direkte rammet av angrepene. Som mistet sine kjære, ble skadet eller opplevde terroren på nært hold. Vi som står rundt dere kan bare ane smerten.
I dagene og ukene etter tragedien ble vi alle bedt om å ta ekstra vare på dere som var berørte og pårørende. Den oppfordringen må fortsatt gjelde. For sorgen har ikke noe datostempel.
Jeg ønsker at vi som samfunn og felleskap må gjøre hva vi kan for å bedre hverdagen deres. Vi må fortsatt bry oss.
Jeg vil at dere fortsatt skal merke at vi tenker på dere. At vi står sammen med dere.
For meg og mange andre er det rommet vi i dag er samlet i - et godt sted å være på en dag som denne. Et rom som setter en himmel over livet.
I Bibelen står det: Det er en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, og en tid for å danse. Vi som står rundt dere ønsker å gråte med dere, le med dere, danse med dere og sørge med dere.
Vi står sammen med dere.
Vi vil aldri glemme det som skjedde.
Vi vil aldri glemme.
Kjære pårørende og berørte
Deres Kongelige Høyhet
Stortingspresident
Statsminister
Kjære alle sammen.
22. juli er en dag som vi alltid vil forbinde med det grusomme og utenkelige som skjedde for fire år siden. Vi husker de lange timene fra da bomben smalt i Regjeringskvartalet til skuddene på Utøya. Vi husker redselen, usikkerheten og kaoset som fulgte.
En helt vanlig fredag ble plutselig til en av de mørkeste dagene i vår nasjons historie.
To dager etter angrepet stod Jens Stoltenberg akkurat her, ved denne talerstolen i Domkirken. Han sa: «Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har stått oppreist i en kritisk tid.»
Han hadde rett. I tiden etter angrepet fikk vi se noe av det fineste svaret vi har sett fra det norske folk. Vi opplevde den enorme kraften av å stå sammen. Hatet ble besvart med kjærlighet til hverandre. Hundretusener tok til gatene. Rosen ble et vakkert symbol og en fredelig protest mot ondskapen. Det norske folk, i by og bygd over hele landet engasjerte seg. Sammen markerte vi avstand fra gjerningsmannen, uavhengig av politisk ståsted, etnisitet, og religion. Vi kjente på en omtanke og omsorg for hverandre.
Dette brutale angrepet på Regjeringen, AUF og Arbeiderpartiet har fått meg til å tenke på noen ord fra Bibelen. Der står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det».
Jeg tenker særlig på hvordan AUF har taklet tiden i etterkant. I en vanskelig tid stod dere sammen. Dere lot ikke hatet vinne. Mens hele nasjonens, ja, hele verdens søkelys var rettet mot dere, opptrådde dere modig og klokt da det krevdes som mest. Dere lot dere ikke knekke av gjerningsmannen.
Jeg vil i dag takke AUF for måten dere håndterte det verste angrepet på norsk jord siden krigen. Jeg vil også rette en spesiell takk til tidligere leder Eskil Pedersen. Ditt lederskap står det respekt av.
Det var ikke bare Utøya og ungdommer som ble angrepet denne dagen. I regjeringskvartalet satt det hardtarbeidende mennesker som sørger for at det norske samfunnet er blant de beste i verden. Bomben var et angrep på noe av det mest verdifulle ved vårt samfunn – mennesker i trofast tjeneste for å bistå sine medmennesker.
Mine tanker går i dag særskilt til de som ble direkte rammet av angrepene. Som mistet sine kjære, ble skadet eller opplevde terroren på nært hold. Vi som står rundt dere kan bare ane smerten.
I dagene og ukene etter tragedien ble vi alle bedt om å ta ekstra vare på dere som var berørte og pårørende. Den oppfordringen må fortsatt gjelde. For sorgen har ikke noe datostempel.
Jeg ønsker at vi som samfunn og felleskap må gjøre hva vi kan for å bedre hverdagen deres. Vi må fortsatt bry oss.
Jeg vil at dere fortsatt skal merke at vi tenker på dere. At vi står sammen med dere.
For meg og mange andre er det rommet vi i dag er samlet i - et godt sted å være på en dag som denne. Et rom som setter en himmel over livet.
I Bibelen står det: Det er en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, og en tid for å danse. Vi som står rundt dere ønsker å gråte med dere, le med dere, danse med dere og sørge med dere.
Vi står sammen med dere.
Vi vil aldri glemme det som skjedde.
Vi vil aldri glemme.
 |
| KrF-leder Knut Arild Hareide og biskop Ole Christian Kvarme gjorde intervjuer med NRK i forbindelse med minnegudstjenesten 22. juli 2015. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
 |
| Stortinget, 23. juli 2015. Det var en ære, et privilegium og en fryd å tjene Norge ved å arbeide som kommunikasjonsrådgiver for KrF på Stortinget. Jeg er så glad i landet vårt! Vi har virkelig mange flotte politikere og dyktige byråkrater. De gjør meg takknemlig og stolt av demokratiet vårt og nasjonen vår. Av folket vårt, rett og slett. |
 |
| Noen dager senere fulgte jeg partileder Knut Arild Hareide til NRK-sommerbåten som lå til kais i Leirvik på Stord (der min slekt, Aadlands-slekten kommer fra). Jeg var takknemlig for å leve i et trygt og godt land, der partiledere fortsatt kan bevege seg fritt omkring uten så mye som en eneste sikkerhetsvakt. Men ikke alle kan det. Hatet mot Arbeiderpartiets politikere er dessverre fortsatt reelt og sterkt. Da jeg jobbet som digital kommunikasjonsrådgiver i NHO i 2017-2019 var jeg ansvarlig for NHOs aktivitet i sosiale medier. Det var skremmende å se hvor mye mer alvorlig hatet i kommentarfeltet var mot Arbeiderpartiet enn mot alle andre partier (inkludert MDG). Det var virkelig stor forskjell. Plutselig dukket det opp folk som vi normalt ikke så i anstendige NHOs kommentarfelt, og vi måtte blokkere mange, noe vi ellers sjelden måtte gjøre. AP har helt rett når de poengterer at det ikke er tilfeldig at nettopp de ble angrepet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Den 22. juli 2021 på Selja
I dag er det ti år siden den dagen Norge mistet tryggheten sin. Dagsnytt 18 ringte meg på formiddagen i dag for å få med seg MFs professor Claudia Lenz i studio i kveld. Hun var ikke i Oslo, men ble med på Skype fra Tyskland. Du kan høre henne fra kl 18:42 i sendingen.
Journalisten spurte henne om hvem det er som hater så sterkt at de angriper folk som har overlevd et terrorangrep? Hvor kommer hatet fra?
Claudia Lenz påpekte at dette viser at hatet mot Arbeiderpartiet er mer utbredt enn det har vært bevissthet om. Hun pekte også på at hatet ikke kommer ut av ingenting. Disse forestillingene som rettes mot AP og AUF er koblet mot andre forestillinger, som konspirasjonsteorien Eurabia og forestillingen om at "islam tar over Norge".
Hva kan vi så gjøre? Professoren fremhevet hvor viktig det er å stå opp mot avhumaniserende forestillinger, og å innse at disse forestilingene ikke bare finnes i ekstreme miljøer, men er en del av en lang historie.
Nyhetsdag
I dag ble en dag som lignet ganske mye på slik jeg husker 9. april 1990. Da var jeg 13 og et halvt år, og NRK radio viet hele dagen til å markere at det var 50 år siden starten på krigen i Norge 9. april 1940.
I dag gikk det i ett med radioprogrammer på NRK Nyheter om 22. juli, og deretter Dagsnytt 18 og Dagsrevyen som også var viet til dette temaet. Det var sterkt å høre beretningene fra både overlevende, etterlatte og politimannen som var med i teamet som arresterte terroristen på Utøya. Jeg ser fram til å også se Generasjon Utøya og NRK-serien Vi glemmer aldri med fem sterke, personlige historier fra både båtfolket, politiet, hjelperne og overleverne.
 |
| Jeg elsker å være på Selja. Men akkurat i dag lengtet jeg hjem til Oslo. Hjemme i Observatorie terrasse i Oslo hører vi rådhusklokkene slå hvert kvarter, og synge sin sang hver hele time. Det var sterkt å sitte ved kjøkkenbordet på Selja kl. 19.00 og høre rådhustårnets alvorstunge 77 klokkeslag for de 77 personene som ble drept 22. juli 2011. Jeg har aldri før hørt 77 klokkeslag. Det tok overraskende lang tid. De 77 klokkeslagene slo alvoret dypt inn i sjelen min. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Ond eller gal?
I 2011 skrev pater Arnfinn Haram: "Terroristen er den juridisk og moralsk ansvarlege, men den generelle stemninga i samfunnet er likevel ein del av biletet."
Begge disse aspektene er viktig å ta med. I samfunnsdebatten i 2021 er den generelle stemningen i samfunnet solid dekket inn som tema. Men terroristens eget ansvar er også viktig å ta med, sett fra et kristent perspektiv. Alle mennesker har en fri vilje.
I tilfellet 22. juli må vi våge å se ondskapen i øynene. Det finnes friske folk som gjør helt syke ting, fordi virkelighetsbildet deres er blitt så sykt at de ser på det onde som noe godt.
"Å velge å myrde 77 uskyldige mennesker er nemlig ikke bare er en politisk handling, slik han selv ønsker vi skal oppfatte det som, det er ondskap. Et uttrykk daværende statsminister Stoltenberg var modig nok til å bruke for sju år siden. [...]Selvfølgelig finnes det syke mennesker som ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, men det finnes dessverre også syke handlinger som er begått av friske, og dermed frie og ansvarlige mennesker.Vi må rett og slett gå ut ifra at i den uendelige lange rekken av årsak - virkning som ledet til ugjerningen, må det ha vært minst ett øyeblikk der massemorderen selv kunne bestemme seg for om han ville gå videre eller ikke. Om det var sekundene rett før han utløste bomben, om det var en uke før eller fem år før, det aner jeg ikke.Poenget er at det som skjedde 22. juli 2011 ikke er en automatisk konsekvens verken av forskrudd populisme, rasisme, verdikonservatisme, kristenfundamentalisme, innvandringsmotstand eller FRP-politikk, men av ett enkelt menneskes onde valg.Naturligvis er det viktig å være på vakt overfor alt totalitært tankegods, men vi må aldri glemme at mennesket til sjuende og sist er fritt, og dermed selv ansvarlig overfor sine egne handlinger."
Vi glemmer aldri
Til sist kommer det viktigste i dag: De 77 som ble drept 22. juli 2011.
Her er deres navn:
Requiem æternam dona eis, Domine.
Hette, gi dem den evige hvile.
Hva er din 22. juli-historie og dine 22. juli-minner?
