Juleandakt | Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom

JULEMYSTERIET: I Mariakirken i Bergen finner du Norges kanskje vakreste altertavle. Den drar deg rett inn i julemysteriet.
Foto: Ole Horvli (C), publisert med tillatelse

 

Rett før jul 2015 holdt jeg en andakt om julenatten og julemysteriet. Jeg løfter saken opp hit på nytt i dag. Pass på å få med deg den overjordisk vakre sangen O Magnum Mysterium med Grex Vocalis helt nederst i saken!

16. desember 2015

En julenattfortelling

Lenge tenkte jeg at et barn ble født i Betlehem, javel, så fint.

Gud ble menneske. Jesus er både Gud og menneske. Helt greit.

Det var selvfølgelig mystisk og uforståelig, men det er jo også mystisk og uforståelig at lyset er både masse og bølger – det vil si at det ikke er masse. Noen ting må en bare godta. Julemysteriet var et helt vanlig, gjennomsnittlig mysterium. Inntil en natt, min egen julenatt, 5. desember 1998.

Det var midt i julenatt, og hver en stjerne i Kristiansand glimtet matt. Jeg var 22 år og lå på senga og slappet av. Tenkte på mange forskjellige ting. Blant annet jula.

Da begynte det.

«Jula handler om at Gud ble menneske», tenkte jeg.

«Det vil si at Gud ble et lite, rødt menneske med muskler, blod, fett og følelser. Men det betyr også at han ikke bare var det. For hvis han var Gud som ble menneske, måtte han samtidig fortsatt være Gud. Begge deler på en gang. Hvis ikke ville han jo ikke vært seg selv lenger. Da ville det ikke være Gud som ble menneske, men bare enda et vanlig menneske. At Jesus var Gud og menneske på en gang betyr med andre ord at Gud kom til oss.»

Og plutselig bare skylte det over hele meg der jeg lå på ryggen:

GUD

KOM

til OSS.

Jeg ble helt provosert. For hvorfor hadde ingen fortalt meg dette før? Jeg hadde selvsagt hørt det før. Minst hundre ganger. Men hvorfor hadde ingen hoppet opp og ned for å få meg til å forstå det før? Hvorfor var det ingen som hadde grepet tak i meg og ristet meg og sagt: «Dette er viktig, Ragnhild!  Du er nødt til å få det med deg! Dette er noe av det største som har skjedd i universets historie! Gud kom til oss!»

Jeg har møtt én person som rister i meg på den måten: Den danske presten Hans Adolph Brorson. For nesten 300 år siden, i det Herrens år 1732, skrev han en salme som fortsatt tar tak i alle som hører den: «Mitt hjerte alltid vanker».

Brorson var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans. Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Da det sekstende barnet ble født, døde kona hans i barselseng.

Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden.

Brorson skriver: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?»

Hvorfor valgte du denne elendigheten?

«Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt», skriver Brorson. Jeg kommer aldri til å glemme julenatta 5. desember 1998. Den natta Jesus ble født på et lite, gulmalt, helt alminnelig rom i Kristiansand.

Noen år senere kom jeg over et dikt av den norske forfatteren Finn Bjørnseth.
Det heter Det skjedde ikke i Betlehem.

Det skjedde ikke i Betlehem
mens Kvirinius var landshøvding i Syria
det var i et lite blåmalt
svært alminnelig rom
en seng et bord og en hvit stol
det var ingen hyrder eller engler
men en tynn lysstråle
trengte seg gjennom huden og
ribbenene
og inn i hjertet
- plutselig visste jeg alt det
jeg før bare hadde prøvd å forstå
og barnet sa:
slik er jeg født
gang på gang
årtusen etter årtusen
jeg er alt i alle
Ordet Sannheten Veien og Livet
den som tar imot meg
her og nå
er blitt en del av evigheten

Jesus ble født i Betlehem mens Kvirinius var landshøvding i Syria. «Så enkelt og stille kom Gud til vår jord». Det var der det skjedde, rett inn i vår historie, så historisk at det kløyvde hele historien i to – i før og etter Kristi fødsel. Det er dette vi feirer nå.

Men det er også sant som Brorson avslutter salmen sin: «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne, i hjertets dype grunn!» Det er en fødsel som kan skje hvor som helst, når som helst, på en helt vanlig dag, på et helt alminnelig sted.

Min julebønn, år etter år, er derfor formulert av Brorson: «Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn». Igjen og igjen og igjen. Som hjerteslag. Kom inn. Kom inn. Kom inn.

Gud kom til oss. Det er helt hinsides, i ordets rette forstand. O, come let us adore Him, Christ, the Lord. For: julemysteriet er ikke et vanlig mysterium. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. 

[Koret går rett på Mitt hjerte alltid vanker] 

O MAGNUM MYSTERIUM: Altertavlen i Mariakirken i Bergen ble beordret ødelagt under reformasjonen, men ble berget av tyske, katolske kjøpmenn som nektet å følge den lutherske biskopens ordre. Dermed står Guds sønn og den kronede Jomfru Maria fortsatt i Mariakirken den dag i dag, omkranset av engler, helgener og alle apostlene.
Hvordan altertavlen har overlevd alle de fem protestantiske århundrene aner jeg ikke, men jeg tror det må ha en sammenheng med at den rett og slett er så betagende, så vakker og så høyt elsket at ingen flere biskoper hadde hjerte til å knuse den selv om den er tvers gjennom katolsk.
Foto: Ole Horvli (C), publisert med tillatelse

O Magnum Mysterium

Julemysteriet er ikke et vanlig, gjennomsnittlig mysterium. Det er det store mysteriet. O Magnum Mysterium. 

Jeg kom nettopp over en Vimeo-video som er helt hinsides vakker. Ole Horvli som har laget den, skriver om den:

"O Magnum Mysterium. Julemysteriet. Liturgisk sang, hundrevis av år gammel. Utgangspunkt for korverk av mange komponister senere, som denne overjordiske versjonen av Morten Lauridsen. Stillere natt enn dette blir det ikke. Til bildene av byens fineste hus."

Det er Ole Horvli som har tatt bildene fra Mariakirken i Bergen, like etter at den var ferdig restaurert i år. Musikken fremføres av koret Grex Vocalis. Sangen er hentet fra CD-en Magnum Mysterium fra 2004.

Og her har du en ordre: Sett på deg et headset, steng ute verden og bare lytt. NYT. Dette er min største julegave til deg i år: O Magnum Mysterium med Grex Vocalis, bildesatt fra Bergens vakreste kirke, Mariakirken fra 1100-tallet.

Hvis ikke videovinduet virker, kan du klikke her og se videoen på Vimeo:

https://vimeo.com/149545929

Her kan du høre den samme Grex Vocalis-innspillingen av Morten Lauridsens O Magnum Mysterium på Spotify.

Hadde du bestått engleprøven?

Advent. Vi venter med Maria.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du tenkt over hvor parallelle englehistoriene til Jomfru Maria og Sakarja er?

Her er dagens hovedpersoner: De hellige Sakarja og Elisabeth er begge gode, gudfryktige mennesker som er "oppe i årene” og ikke kan få barn. Den hellige Jomfru Maria er ugift, jomfru og tenåring.

Og så kommer parallellene: Engelen Gabriel møter både Maria og Sakarja med den vanlige englehilsenen ”Frykt ikke”, for Maria blir nemlig ”forskrekket” og Sakarja blir ”forferdet”. Gabriel forteller dem så at de skal få hver sin sønn med hver sin helt spesielle oppgave – og det hele skal skje på en helt umulig måte (menneskelig sett).

Det er da du ser forskjellen på de to, nå når de skal svare. Sakarjas første respons er nemlig: ”Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.”

Maria må ha spurt med et helt annet tonefall når hun sier ”Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Når hun får en forklaring (Den Hellige Ånd skal komme over henne og overskygge henne), kommer hun nemlig med sitt enkle "fiat", sitt ”la det skje”: ”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.”

Jeg vil gjøre oppmerksom på at Sakarja var en helgen og en gudfryktig, bra mann. Likevel består han altså ikke engleprøven. Så: Mens Maria har sagt et tillitsfullt, ydmykt og uforbeholdent ja til Gud, får Sakarja en skikkelig reprimande fra Gabriel. ”Fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse i sin tid.”

Så der har du det: Tenåringsjenta Maria var liten nok til å skjønne at Gud er stor nok – at ingenting er umulig for Gud. Den flinke presten Sakarja derimot, var så stor at Gud måtte gjøre ham liten, som et lite barn som ikke kan snakke – for at han skulle forstå at det er Gud som er stor.

Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. ”Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.” (1. Kor 1,27).

Og slik kom Gud til verden – gjennom Maria. ”Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom” som det heter i den nydelige middelaldervisen ”Maria var en møy så ren”. Takk Gud for det! Halleluja! Snart blir Jesus født!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 21.12.2017 da Luk 1,5-14 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

• Ettertanke | Du velsignede Maria
• Ettertanke | Vakre Maria Immaculata
• Katolsk julefeiring: – Kjærligheten til Maria er himmelsk matematikk
• Ettertanke | Når en kvinne skal føde
• Ettertanke | Den første natten: "Juleevangeliet er en fortelling du kan krype inn i. Du kan være der sammen med Maria som elsker Jesus, med vismennene som tilber ham og med hyrdene som lovpriser Gud. I forrige uke ble jeg dratt inn dit. Det har seg nemlig sånn at forrige fredag fødte jeg en sønn, og etterpå var det umulig å sove."

O Oriens | Kirkens bønn på årets mørkeste dag

"Å Solrenning, Du glans av det evige lys, rettferds sol."

I dag, på årets mørkeste dag, ber Kirken over hele verden denne bønnen:

O Oriens,

splendor lucis aeternae, et sol justitiae:

veni, et illumina sedentes in tenebris, et umbra mortis.

O oriens. Å, solrenning,

Du glans av det evige lys, rettferds sol.

Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent.

De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

I disse siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. Angen av Det gamle testamente er sterk. Kristus er den messianske Kongen, han er Allherskeren (gresk: ’ho Pantokrator’), han er Davids sønn, han er det seirende Lammet, han er Adonai, Herren.

P. Arnfinn Haram (1948-2012) har skrevet en fantastisk flott artikkel om O-antifonene som jeg på det varmeste anbefaler at du leser. Her er noen utdrag derfra:

«Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse.

Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv». ❤️

Bildene har jeg tatt på jobben i dag, med utsikt over Frognerparken. Magisk lys!

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Lytt til dagens bønn her:

Les også her på bloggen:

• Ettertanke | O Radix Jesse

Les mer på katolsk.no:

• P. Arnfinn Harams artikkel: O-antifonene: Kom, Herre, frels oss!
• Her kan du lese alle O-antifonene oversatt til norsk: Julenovene og Å-antifoner

Ettertanke | Uten Ruts mot, ingen jul

Rut, av kunstneren Carl Ludvig Jacobsen (1884).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, klosterhagen i sjømannskirken El Campanario

Det har sikkert slått deg før: Hvor utrolig mange store ting og bittesmå ting som måtte skje for at akkurat du skulle bli til. Men har du tenkt på at det finnes en like lang årsaksrekke før Jesus ble menneske også?

Et sted i dette-måtte-skje-for-at-akkurat-Jesus-skulle-bli-menneske-i-Maria-årsaksrekken finner du Rut – dagens hovedperson.

I det første kapittelet i Det nye testamente kan du studere Jesu ættetavle. Da oppdager du at i de 42 ætteleddene fra Abraham til Jesus er det bare fire kvinner som er nevnt. Rut er én av dem. Uten Ruts mot og store kjærlighet hadde det ikke blitt noe Jesus-barn. Uten innvandrerkvinnen Rut, ingen jul, rett og slett.

Hvis du ikke kjenner historien hennes, så les den i Ruts bok i Bibelen. Hele boken er unnagjort på under fem sider.

Moabittkvinnen Rut innvandret til Betlehem der hun giftet seg med Boas og ble oldemor til byens nest mest berømte sønn: Kong David. Dermed ble hun også stammor til byens mest berømte sønn: Jesus Kristus. Messias. Kristus er gresk for det hebraiske Messias, som betyr "den salvede" (kongen).

Rut selv var helt intetanende om alt det som skulle skje etter henne. Hvor mange av oss vet vel egentlig det; hva som kommer til å skje på grunn av oss, etter oss? Likevel kan store ting skje.

Da Jesus ble født, hadde israelittene ventet i nesten 600 år (!) på Messias, frelserkongen som skulle gjenopprette det kongelige Davids hus. I adventsboken "Når lyset stråler frem" skriver søster Anne Elizabeth Sweet: "Dette var vanskelige år for israelsfolket, med krig, eksil og hedenske herskere. I de lange og mange årene med venting på Messias må det ha virket som om Gud hadde glemt løftene sine."

Men det hadde han selvsagt ikke. Gud glemmer aldri løftene sine. Det bare føles sånn. Men selv om du ikke ser solen når det er natt, betyr det ikke at den ikke finnes.

Morgenstjernen er bare synlig på himmelen like før solen står opp. Den forteller at solen kommer snart. Og Morgenstjernen er her allerede nå:

"Å hellig håp!
Å sanne, sikre løfte
fra ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler,
som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,
men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart!"
(Ronald Fangen)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. desember 2017 da Rut 4,13-17 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjerne

Ettertanke | Barna sendt fra Gud - om barna som skulle få en helt spesiell plass i verdens viktigste historie: Frelseshistorien.

Julenissens makeover-dag

Foto: Blilys.no

I dag kan du gi St. Nikolas en aldri så liten ”bli-ny-dag” for julenisser ved å gi ham tilbake den opprinnelige bispemitraen og en gylden bispestav i hånden.

Den katolske kirke i Norge har en fin ressursbank: Blilys.no - et nettsted med ressurser for familier, kateketer og lærere som vil inspireres til å leve og formidle kristen tro. 

I dag vil jeg trekke frem det morsomme juleverkstedtipset deres om hvordan du kjapt og enkelt kan gi nissen en morsom makeover og lage søte og gode St. Nikolas-sjokolader.

Du trenger:

- en sjokoladenisse fra butikken
- rød kartong eller rødt papir
- lim
- en gullfarget pipestilk
- gullglitter eller en gullfarget tusj

På bildet øverst i saken ser du hvordan delene settes sammen.

Stilig, ikke sant? Denne versjonen av St. Nikolas er veldig enkel å lage. Selv de minste kan hjelpe til. Og den er enda enklere å spise :) God Nilsmesse!

Les også:

• St. Nikolas | Den ekte julenissen - skrevet for barn
• Ettertanke | Den ekte julenissen - skrevet for voksne

En kirke uten Gud

"The Queen is inseparable from the church."
"What about God?"
"I think he is what is called an optional extra."

(Faksimile fra BBCs "Yes. Prime Minister")

I 1969 forutså Pave Benedikt fremtiden til kirken, lenge før han var blitt pave, og lenge før den kirkelige utviklingen hadde kommet så langt som i dag.

Fader Joseph Ratzinger (som han het den gang) prøvde ikke å late som at han kunne se inn i fremtiden i 1969. Min kloke yndlingspave var selvsagt for klok til det. Faktisk startet han talen sin i tysk radio med å legge inn en skikkelig disclaimer:

“Let us, therefore, be cautious in our prognostications. What St. Augustine said is still true: man is an abyss; what will rise out of these depths, no one can see in advance. And whoever believes that the Church is not only determined by the abyss that is man, but reaches down into the greater, infinite abyss that is God, will be the first to hesitate with his predictions, for this naïve desire to know for sure could only be the announcement of his own historical ineptitude.”

Pave Benedikt og Yes, Prime Minister

Likevel: Les det Ratzinger sa i 1969 og bli sjokkert over hvor presist han så inn i vår tid og enda lenger enn det. 

Man skulle nesten tro at gjengen bak "Yes, Prime Minister" hadde lest sin Ratzinger før de laget denne scenen (se videoen nedenfor) om den "relevante" kirken der Gud er "an optional extra". "Ah, well, the word "modernist" is code for non-believer."

Det er vel verdt å bruke 4,5 minutter på å se denne! Kos deg! Le – og bli klok :)

Og et tips: Se gjerne filmen om igjen etter at du har lest ordene av Pave Benedikt. Det som skildres i denne videoen er nemlig den kirken som Ratzinger omtaler som "the Church of the political cult, which is dead already".



Dette er heldigvis bare satire. Satire fremstiller ikke ting slik de er, men den tar visse trekk ved en person eller en institusjon på kornet og forstørrer dem; gjør trekkene enda skarpere og lettere å se. Jeg er overrasket over at disse trekkene var så tydelige at man kunne lage satire av dem allerede for 20 år siden. I dag er de så overtydelige at man ikke trenger satirens forstørrelsesglass for å se dem klart.

SÅ: Over til fr. Josef Ratzinger skarptseende, avsluttende kommentarer (alle uthevinger i teksten er mine egne):

En kirke med dype røtter

“The future of the Church can and will issue from those whose roots are deep and who live from the pure fullness of their faith. It will not issue from those who accommodate themselves merely to the passing moment or from those who merely criticize others and assume that they themselves are infallible measuring rods; nor will it issue from those who take the easier road, who sidestep the passion of faith, declaring false and obsolete, tyrannous and legalistic, all that makes demands upon men, that hurts them and compels them to sacrifice themselves. 

To put this more positively: The future of the Church, once again as always, will be reshaped by saints, by men, that is, whose minds probe deeper than the slogans of the day, who see more than others see, because their lives embrace a wider reality. Unselfishness, which makes men free, is attained only through the patience of small daily acts of self-denial. 

By this daily passion, which alone reveals to a man in how many ways he is enslaved by his own ego, by this daily passion and by it alone, a man’s eyes are slowly opened. He sees only to the extent that he has lived and suffered. If today we are scarcely able any longer to become aware of God, that is because we find it so easy to evade ourselves, to flee from the depths of our being by means of the narcotic of some pleasure or other. Thus our own interior depths remain closed to us. If it is true that a man can see only with his heart, then how blind we are!"

A Church without God

“How does all this affect the problem we are examining? It means that the big talk of those who prophesy a Church without God and without faith is all empty chatter. We have no need of a Church that celebrates the cult of action in political prayers. It is utterly superfluous. Therefore, it will destroy itself. What will remain is the Church of Jesus Christ, the Church that believes in the God who has become man and promises us life beyond death. 

The kind of priest who is no more than a social worker can be replaced by the psychotherapist and other specialists; but the priest who is no specialist, who does not stand on the [sidelines], watching the game, giving official advice, but in the name of God places himself at the disposal of man, who is beside them in their sorrows, in their joys, in their hope and in their fear, such a priest will certainly be needed in the future."

A Church that has lost much

“Let us go a step farther. From the crisis of today the Church of tomorrow will emerge — a Church that has lost much. She will become small and will have to start afresh more or less from the beginning. She will no longer be able to inhabit many of the edifices she built in prosperity. As the number of her adherents diminishes, so it will lose many of her social privileges. In contrast to an earlier age, it will be seen much more as a voluntary society, entered only by free decision.

As a small society, it will make much bigger demands on the initiative of her individual members. Undoubtedly it will discover new forms of ministry and will ordain to the priesthood approved Christians who pursue some profession. In many smaller congregations or in self-contained social groups, pastoral care will normally be provided in this fashion. Along-side this, the full-time ministry of the priesthood will be indispensable as formerly. But in all of the changes at which one might guess, the Church will find her essence afresh and with full conviction in that which was always at her center: faith in the triune God, in Jesus Christ, the Son of God made man, in the presence of the Spirit until the end of the world. In faith and prayer she will again recognize the sacraments as the worship of God and not as a subject for liturgical scholarship.

A more spiritual Church

“The Church will be a more spiritual Church, not presuming upon a political mandate, flirting as little with the Left as with the Right. It will be hard going for the Church, for the process of crystallization and clarification will cost her much valuable energy. It will make her poor and cause her to become the Church of the meek.

The process will be all the more arduous, for sectarian narrow-mindedness as well as pompous self-will will have to be shed. One may predict that all of this will take time. The process will be long and wearisome as was the road from the false progressivism on the eve of the French Revolution — when a bishop might be thought smart if he made fun of dogmas and even insinuated that the existence of God was by no means certain — to the renewal of the nineteenth century.

But when the trial of this sifting is past, a great power will flow from a more spiritualized and simplified Church. Men in a totally planned world will find themselves unspeakably lonely. If they have completely lost sight of God, they will feel the whole horror of their poverty. Then they will discover the little flock of believers as something wholly new. They will discover it as a hope that is meant for them, an answer for which they have always been searching in secret."

The Church of faith will survive

“And so it seems certain to me that the Church is facing very hard times. The real crisis has scarcely begun. We will have to count on terrific upheavals. But I am equally certain about what will remain at the end: not the Church of the political cult, which is dead already, but the Church of faith. It may well no longer be the dominant social power to the extent that she was until recently; but it will enjoy a fresh blossoming and be seen as man’s home, where he will find life and hope beyond death.

The Catholic Church will survive in spite of men and women, not necessarily because of them. And yet, we still have our part to do. We must pray for and cultivate unselfishness, self-denial, faithfulness, Sacramental devotion and a life centered on Christ."

I 2009 publiserte amerikanske Ignatius Press fr. Joseph Ratzingers tale “What Will the Church Look Like in 2000” i sin helhet, i boken Faith and the Future (lenke til boken hos Amazon)

Kilde: Aleteia.org

Les også her på bloggen:

• Lutherdommens bidrag til sekulariseringen - og hva løsningen er
• - Sigrid Undsets profeti går i oppfyllelse nå: I 1927 profeterte Sigrid Undset at antallet trofaste kristne i Europa ville minke. Hun forutså imidlertid også at det ville komme misjonærer fra andre verdensdeler som ville snu utviklingen og bringe den kristne, katolske troen tilbake til Norge. - Sigrid Undset har fått rett i begge deler, mener biskop Bernt Eidsvig.

Lutherdommens bidrag til sekulariseringen - og hva løsningen er

"Dette er mitt blod". Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav katolske domkirke

"I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra" sa den lutherske biskop Halvor Nordhaug nylig.

Det var under reformasjonsmarkeringen i Bergen Domkirke 29. oktober 2017 at Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin Bispedømme, uttalte seg slik. Her er et lengre utdrag av prekenen hans:

«I kjølvannet av dette evangeliet har nemlig lutheranere begynt å tro at når Kristus har gjort alt, så behøver jo ikke vi å gjøre noe. Vi behøver ikke en gang å gå til gudstjenesten, men kan heller gå tur og tenke på Gud i naturen (men det gjør vi jo ikke). Ei heller trenger vi bruke nattverden – for ikke å snakke om skriftemålet. Dette er en tragisk feilutvikling. Og siden denne søndagen også er bots- og bededag, må vi som lutherske kristne ta et oppgjør med en slik tankegang som åpenbart har bredt seg utover landet.

[...] Men troen har en praksis. Nåden skal tas imot – og leves i. Troen er jo utrolig. Vi trenger derfor å høre evangeliet igjen og igjen. Vi trenger å møte de andre som tror, og utsette oss selv for det hellige møtet med Gud. Ellers blir Gud og troen langsomt uten betydning for oss. I følge en meningsmåling sier 78 % av nordmenn at religion ikke er viktig for dem.

Når lutheranere slutter å tro er det sjelden fordi de har trosvansker, men snarere fordi de sovner. Se på disse menneskene på alterbildet! De gjør jo noe. De går til møteplassene. De bruker nådemidlene.

I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. 

Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra. 

Det ville ikke Luther likt. Denne bedrøvelige feilutvikling innen lutherdommen skal vi la oss utfordre oss av i dag. Vi trenger å lære av en mer katolsk måte å forholde oss til kirken på: Her i kirken er nådens midler, og dem trenger vi! Her er troens rom, her møter vi hverandre og her gir vi Gud den ære Gud skal ha. Derfor hører vi hjemme her, og derfor går vi hit.»

Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud

Så langt Halvor Nordhaug. Tusen takk til Nordhaug for at han setter fingeren på dette problemet og at han også peker på hva løsningen er: KIRKEN. 

Søk det kristne fellesskapet, delta i messen og ta imot nådemidlene/sakramentene (både Guds Ord og alle de sju sakramentene, ikke bare de to lutherske sakramentene). Utsett deg selv for Kirken i hele sin fylde. Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud!

Vil du finne Jesus? Gå til Kirken. Den er Kristi legeme på jorden. Den er kroppen til Jesus. I kirken får du til og med spise Jesus. Vi tror nemlig han mente det han sa da han innstiftet nattverden: "Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod." Du blir hva du spiser. Hva spiser du? Overlever du på substitutter, på papp og junk? Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.

Vil du lese mer om eukaristien/nattverden? Da anbefaler jeg boken "Bröd som bryts" av Wilfrid Stinissen. Den er på bare 95 lettleste sider, og du får den for kun 110 kroner hos St. Olav bokhandel (lenke til boken i nettbutikken).

Retning katolsk tro eller sekularisering

Jeg har uttalt meg om protestantisme og sekularisering for fem år siden, i avisen Dagen. Hva jeg sa da kan du lese her i bloggposten - Det går mot katolsk tro eller splittelse.

Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering», så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden: 

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i fylden av Guds åpenbaring i historien. 

2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen går ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering og tomhet.

Jeg kommer inn på dette temaet - om hvor avgjørende viktig Kirken er for at det skal være sannheten som formidles -  også i kronikken jeg skrev til Dagen, som en oppfølger etter Dagen-intervjuet. Den kan du lese her på bloggen: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

Hva er katolsk tro?

Den kristne, katolske tro stammer fra Jesu tid (år 33) og er blitt forkynt av apostler og Jesu etterfølgere frem til vår tid.

For å bli kjent med den katolske tro anbefales å lese evangeliene og å oppsøke Kirken. Alle er velkommen til alt som skjer i kirken. Bli med på messene og tidebønnene!

Ordet katolsk kommer av det greske ordet καθόλου (katholou) som betyr "i følge" (kata) "helheten" (holos). Katolsk betyr altså "universell, allmenn, allminnelig, vanlig". Katolsk tro er med andre ord den helt vanlige, kristne troen, slik den ble definert av Den katolske kirke i de oldkirkelige bekjennelsene lenge før splittelsenes tid.

Troen er sammenfattet i den katolske katekismen som har en forkortet utgave: Kompendium.

På Den katolske kirkes hjemmeside finner du mange artikler om katolske emner. Der finner du også en veldig nyttig liste over ofte stilte spørsmål.
 

Du får innføring i den katolske, kristne tro i absolutt alle katolske menigheter i hele Norge (i hele verden, for den del). I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt.

Har du to minutter? Se min yndlingsfilm om Den katolske kirke her: https://www.youtube.com/watch?t=01&v=5UyzW99zAzw

Les også her på bloggen:

• Hvordan blir jeg katolikk?
• Intervju: - Det går mot katolsk tro eller splittelse
• Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften
• Derfor ble jeg katolikk

Den blodige engelske reformasjonen

Nå når Norge endelig er ferdig med feiringen av splittelsen mellom de kristne (også kjent som reformasjonen), er det tid for å puste litt lettet ut.

Kanskje er det også tid for å realitetsorientere seg. Her er et viktig aspekt ved reformasjonen som ble sterkt underbelyst i året som ligger bak oss: Reformasjonen gikk ikke fredelig for seg her til lands. Det var ikke noe folkekrav om å få reformasjonen i Norge. Tvert imot var det nesten ingen som visste hva reformasjonen var den før ble innført med tvang, drap, statskupp og statsmakt her i Norge. 

Mer om det senere - jeg har intervjuet Henning Laugerud om hans nye bok om innføringen av reformasjonen i Norge som blir utgitt på St. Olav forlag våren 2018. Allerede nå kan du lese dybdeintervjuet mitt med ham i det katolske årsskriftet SEGL som er til salgs i bokhandelen. Her kan du lese mer om årets SEGL, bla i boken og kjøpe den hvis du vil. Anbefales! Jeg går aldri glipp av en utgave av SEGL.

Den blodige engelske reformasjonen

Over til dagens tema: England. I England ble reformasjonen innført med tvang og massehenrettelser, og her er dagens lesetips: Få med deg artikkelen "Never forget the bloody horrors of the English Reformation" hos The Catholic Herald. Den er skrevet av historikeren Dominic Selwood og er en god, lettlest, historisk innføring i hva som egentlig skjedde da reformasjonen ble innført med makt av kong Henry VIII i England.

Her er noen eksempler/en smakebit fra artikkelen:

"As the new religion was promulgated from London, there was deep resentment in the countryside. Particular objection was taken to Cranmer’s “Ten Articles” of 1536 (the new church’s canon of beliefs), to Cromwell’s ransacking of the monasteries, and to his attempts to increase his personal power in the north.

On October 1, 1536, people gathered at Louth in Lincolnshire. Others joined and, before they knew it, thousands had occupied Lincoln demanding an end to the changes. Henry countered with threats of military reprisals, and the uprising melted away.
In the aftermath, Nicholas Melton (“Captain Cobbler”), the vicar of St James’s in Louth where the uprising began, and its other leading figures, were duly hanged, drawn and quartered [quartered = liket ble partert i fire deler, min anm.]

Further north, 40,000 people from Yorkshire, Durham, Northumberland, and Lancashire took York, demanding a return to the old ways. This was the famous “Pilgrimage of Grace”. After securing the surrender of 300 men guarding the royal castle at Pontefract, the pilgrims were led by royal representatives to believe their requests had been met. They stood down, and then the reprisals began. Some 220 to 250 were executed, including the leaders: Robert Aske and Baron Darcy of Templehurst, as well as Sir Francis Bigod, who led a simultaneous uprising in Cumberland and Westmorland.

Wriothesley’s Chronicle confirmed that hanging, drawing, and quartering was performed in more or less the traditional way at this time. One terse description reads that the victim was, “hanged, membred, bowelled, headed, and quartered”.

One of the most shocking executions was that of Margaret Pole, the 67-year-old Countess of Salisbury, who was beheaded without trial in 1541 because Henry was furious with her son, Cardinal Reginald Pole, who had slipped abroad."

Les hele artikkelen hos The Catholic Herald. 

Les også:

• "Det store bruddet", en meget god bok om reformasjonen i Norge, skrevet av den lutherske presten Karl Gervin. Du får tak i den på biblioteket!

Kjærlighetsbrev i oktober

"Det gull du ser på himlen i oktober, 

er renningar i veven som han vev. 

Frå hans palett flyt purpur og sinober. 

Og du er den som får hans kjærleiksbrev!"

Morgenstemning på vei til jobb: Gyldenløves gate av gull. Som i det himmelske Jerusalem:
"Gaten gjennom byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass." (Åp 21,21)

OK, så gikk oktober så fort at jeg ikke rakk å dele denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø. Men oktober er jo like fint å tenke på i november, ikke sant?

Han gyller himlens tak i gullsinober. 

Han heiser sola varsomt opp og ned. 

Han helsar oss med sommar i oktober. 

Han skifter fargar på kvart ospetre. 

Han lyfter trea langsamt opp av jorda. 

Han murer opp eit fjell og lar det stå. 

Han pustar liv og varme inn i orda.

Han hentar deg den dagen du skal gå!

Går du på glør, så går du på hans hender. 

Og når du blør, er det hans blod som renn. 

Han står der nederst når di krise vender, 

for han stig ned og du stig opp igjen! 

Det gull du ser på himlen i oktober, 

er renningar i veven som han vev. 

Frå hans palett flyt purpur og sinober. 

Og du er den som får hans kjærleiksbrev!

Av Jan Inge Sørbø

 Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok.
Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø.
Tusen takk!

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, oktober 2017

Katolsk skolekor på NRK

Stolt bøssebærer Maria (3) fulgte mange barn til skolen i går.

"La alle barn i verden få det like godt som jeg", synger jeg med barna om kvelden. Og når man ber om det, må man jo også gjøre det. 

Derfor var Maria (3) med på å samle inn penger til å bygge opp igjen skoler i Syria, og derfor sang Ingrid (10) med skolekoret, direkte på NRK, til inntekt for TV-aksjonen NRK som i går gikk til Unicef - for å gi skolegang til barn som er rammet av krig og konflikt.

Meningsfullt å få være digital kommunikasjonsrådgiver når du kan være med og promotere TV-aksjonen i sosiale medier gjennom NHOs kanaler.

En skole for hele mennesket

Sang har dessverre nettopp ramlet ut av den norske læreplanen (er det mulig!), men heldigvis går de katolske skolene (og forhåpentligvis mange andre skoler?) motsatt vei. Skolekoret ved St Sunniva skole øver i skoletiden og er blitt superpopulært å være med i. 

St. Sunniva skole har som motto: "En skole for hele mennesket". De vil være en skole for hele barnet, med kropp, sjel og ånd. Derfor har de for eksempel ekstra timer med fysisk aktivitet hver uke, derfor har de utvidet kristendomsundervisning, ber hver morgen og har skolemesser hver måned, derfor har de sang hver dag og derfor har de tilbud om skolekor i skoletiden. For å nevne noe.

Katolsk skolekor

I år avsluttet St. Sunniva skolekor NRKs direktesending fra Slottsplassen 17. mai (der var Sunniva (12) med - se dem synge her). I går var det 18 barn fra mellomtrinnskoret ved St Sunniva skole som fikk æren av å synge direkte på NRK. Du kan se dem synge sammen med Helene Bøksle og KORK her. Vi er heldige som får ha barna våre på en god, katolsk skole i Norge. "La alle barn i verden få det like godt som dem!"

Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler. Og heldige er de barna som får livsnødvendig skolegang gjennom Unicef!

Vil du også bli med på å følge krigsrammede barn til skolen? Vipps til Unicef til 2131! 💙

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også disse sakene her på bloggen om katolske skoler:

• Om å se Kristus i hver enkelt elev
• Ekte, katolsk skolestart
• Barneprofeten og St. Sunniva skole
• St. Paul katolske gymnas ferdig og klart til skolestart

Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk

PUSTEROM. Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.

Rommene du trenger

Pusterom kan dukke opp av seg selv. Men det gjør de altfor sjelden - iallfall i mitt liv - derfor må jeg være bevisst på å finne dem og skape dem.

Torsdag, for eksempel. Torsdag tok jeg ut en avspaseringsdag og spaserte ned til Aker Brygge. Det er det man skal gjøre på avspaseringsdager, ikke sant? Spasere. Spankulere. Bare gå og drive litt. Finne sjøen. Helst havet. Men i mangel av havet: sjøen. Og der nede ved sjøen dumpet jeg jammen over havet. Det vil si jeg: Jeg fant Bjørnson. Sånn:

"Havet stunder jeg mot,
jo havet, hvor fjærnt det ruller
i ro og højhed".
Bjørnstjerne Bjørnson

Hvis du vil finne pusten igjen: Gå helt ned til sjøen. Der er det godt å puste. Godt å tenke. Godt å be.

Gå nær nok til at du kommer tett på dypet og høstbladene som ligger og dupper der i overflaten. Sånn:

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større og skarpere format.

Der i vannskorpen kan du for eksempel lese hele Kjærlighetens høysang, 1. Korinterbrev kapittel 13, som avsluttes slik: 

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1. Kor 13,12-14)

På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. 

Du så bildet litt uklart, som i sjøen her. Som i en gåte. 

Det er sånn Gud er. Det er sånn livet er. 

Du ser, men du ser ofte uklart. 

Du ser bare klart i glimt, 

stykkevis og delt.

En annen måte å få puste på, er ved hjelp av roser.

Eller skjønnhet, om du vil.

"The world in which we live needs beauty in order not to sink into despair," sier den salige pave Paul VI.

Hvis du er så heldig at du treffer blink med været på en avspaseringstorsdag, finner fin musikk, finner noen fine roser, sjøen og høstsola, da har du skapt et pusterom. Da blir du salig. Sånn:

Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.

Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen? Som katolsk kristen er jeg så heldig å tilhøre en kirke som har morgenmesser, formiddagsmesser og kveldsmesser sju dager i uken. I praksis er det imidlertid vanskelig for denne fembarnsmoren med mer enn full jobb å få til det. Jeg rekker ikke jobb hvis jeg går på morgenmessen kl. 8, kl. 11 er jeg på jobb og hvis jeg går på kveldsmessen kl. 18 krasjer leksene og leggingen. Så: Hvordan overleve da?

Her er mitt pusterom i hverdagen:

Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. 

"When life gives you more than you can stand - kneel."

Mitt pusterom er en bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Akkurat stor nok til å bli en liten klostercelle. Et lite lønnkammer. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
 Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Sånn ser det ut på døren til høyre for bønnekrakken.
"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105)
"Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2. Kor 12,9)
"Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (2. Tess 3,3)
"This is the Day that the Lord has made." (Sal 118,24)
De fine, små bibelkortene (mannakort) laget av Kari Elise Liodden kan du lese mer om her. 

Blir du med på et lite hopp tilbake noen tusen år i tid? Trellkvinnen Hagar er den første som gir navn til Gud i Bibelen. Etter at hun har flyktet ut i ørkenen fordi Sarai har vært så hard mot henne, blir hun funnet av Herrens engel. Der får Hagar vite at hun skal bli stammor til en stor ætt. Engelen sier:

«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn; du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt hva du led.»

Ismael betyr "Gud hører".

"Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?» Derfor kaller de den brønnen Lakai-Ro’i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered." (1. Mos 16,13-14)

"Lakai-Ro'i-brønnen" betyr "brønnen til den levende som ser meg". "Den ligger mellom Kadesj og Bered." I dag kan det godt være at du finner den mellom Kjøkkenet og Badet.

Dette er min Lakai-Ro'i-brønn. Her møter jeg den levende Gud som ser meg. Her:

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"
(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Pusterom kan dukke opp av seg selv, men det hjelper å innrette livet og huset slik at det blir litt lettere for at de gjør det. Lag et rom - et fysisk sted i huset - for de rommene du trenger: pusterom, hellige rom, hellige øyeblikk.

Hvis ikke du har din egen Lakai-Ro'i-brønn: Lag deg det. Lag deg et pusterom. Gjerne et som du snubler over, et sted midt oppi alt, slik at det minner deg om den Gud som er med deg midt oppi alt, "for det er i ham liv lever, beveger oss og er til" (Apg 17,28). 

Gud er Herren Gud som gir liv og ånde til alle ting. Så klart han hjelper deg med å finne pusten igjen.

Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Les også:

En levende, åpen kirke

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

Guds Ord på kjøkkenet