Google Analytics

21 oktober 2017

Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk


PUSTEROM. Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.


Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.

Rommene du trenger

Pusterom kan dukke opp av seg selv. Men det gjør de altfor sjelden - iallfall i mitt liv - derfor må jeg være bevisst på å finne dem og skape dem.

Torsdag, for eksempel. Torsdag tok jeg ut en avspaseringsdag og spaserte ned til Aker Brygge. Det er det man skal gjøre på avspaseringsdager, ikke sant? Spasere. Spankulere. Bare gå og drive litt. Finne sjøen. Helst havet. Men i mangel av havet: sjøen. Og der nede ved sjøen dumpet jeg jammen over havet. Det vil si jeg: Jeg fant Bjørnson. Sånn:

"Havet stunder jeg mot,
jo havet, hvor fjærnt det ruller
i ro og højhed".
Bjørnstjerne Bjørnson

Hvis du vil finne pusten igjen: Gå helt ned til sjøen. Der er det godt å puste. Godt å tenke. Godt å be.

Gå nær nok til at du kommer tett på dypet og høstbladene som ligger og dupper der i overflaten. Sånn:

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større og skarpere format.

Der i vannskorpen kan du for eksempel lese hele Kjærlighetens høysang, 1. Korinterbrev kapittel 13, som avsluttes slik: 
"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1. Kor 13,12-14)
På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. 

Du så bildet litt uklart, som i sjøen her. Som i en gåte. 
Det er sånn Gud er. Det er sånn livet er. 
Du ser, men du ser ofte uklart. 
Du ser bare klart i glimt, 
stykkevis og delt.


En annen måte å få puste på, er ved hjelp av roser.
Eller skjønnhet, om du vil.
"The world in which we live needs beauty in order not to sink into despair," sier den salige pave Paul VI.

Hvis du er så heldig at du treffer blink med været på en avspaseringstorsdag, finner fin musikk, finner noen fine roser, sjøen og høstsola, da har du skapt et pusterom. Da blir du salig. Sånn:



Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.

Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen? Som katolsk kristen er jeg så heldig å tilhøre en kirke som har morgenmesser, formiddagsmesser og kveldsmesser sju dager i uken. I praksis er det imidlertid vanskelig for denne fembarnsmoren med mer enn full jobb å få til det. Jeg rekker ikke jobb hvis jeg går på morgenmessen kl. 8, kl. 11 er jeg på jobb og hvis jeg går på kveldsmessen kl. 18 krasjer leksene og leggingen. Så: Hvordan overleve da?

Her er mitt pusterom i hverdagen:



Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. 

"When life gives you more than you can stand - kneel."

Mitt pusterom er en bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Akkurat stor nok til å bli en liten klostercelle. Et lite lønnkammer. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
 Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.


Sånn ser det ut på døren til høyre for bønnekrakken.
"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105)
"Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2. Kor 12,9)
"Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (2. Tess 3,3)
"This is the Day that the Lord has made." (Sal 118,24)
De fine, små bibelkortene (mannakort) laget av Kari Elise Liodden kan du lese mer om her. 

Blir du med på et lite hopp tilbake noen tusen år i tid? Trellkvinnen Hagar er den første som gir navn til Gud i Bibelen. Etter at hun har flyktet ut i ørkenen fordi Sarai har vært så hard mot henne, blir hun funnet av Herrens engel. Der får Hagar vite at hun skal bli stammor til en stor ætt. Engelen sier:
«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn; du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt hva du led.»
Ismael betyr "Gud hører".
"Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?» Derfor kaller de den brønnen Lakai-Ro’i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered." (1. Mos 16,13-14)
"Lakai-Ro'i-brønnen" betyr "brønnen til den levende som ser meg". "Den ligger mellom Kadesj og Bered." I dag kan det godt være at du finner den mellom Kjøkkenet og Badet.

Dette er min Lakai-Ro'i-brønn. Her møter jeg den levende Gud som ser meg. Her:


"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"

(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Pusterom kan dukke opp av seg selv, men det hjelper å innrette livet og huset slik at det blir litt lettere for at de gjør det. Lag et rom - et fysisk sted i huset - for de rommene du trenger: pusterom, hellige rom, hellige øyeblikk.

Hvis ikke du har din egen Lakai-Ro'i-brønn: Lag deg det. Lag deg et pusterom. Gjerne et som du snubler over, et sted midt oppi alt, slik at det minner deg om den Gud som er med deg midt oppi alt, "for det er i ham liv lever, beveger oss og er til" (Apg 17,28). 

Gud er Herren Gud som gir liv og ånde til alle ting. Så klart han hjelper deg med å finne pusten igjen.

Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.


Les også:

En levende, åpen kirke
Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

15 oktober 2017

Fager kveldsol smiler


Fager kveldsol smiler
over heimen ned,
jord og himmel kviler
stilt i heilag fred.

Berre bekken brusar
frå det bratte fjell,
Høyr kor sterkt det susar
i den stille kveld!

Ingen kveld kan læra
bekken fred og ro,
ingi klokke bera
honom kvilebod.

Så mitt hjarta stundar,
bankande i barm,
til eg ein gong blundar
i Guds faderarm.

Tekst: A. H. H. von Fallersleben, 1839
 Oversettelse: Peter Hognestad, 1904


Bildet øverst er fra balkongen hjemme. Vår definisjon på kveldssol er at en treåring ser flere meter lang ut (på bakken, altså). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Fra slekt til slekt


Det er herlig med sanger som er så fine at de gis videre fra generasjon til generasjon. Farmoren min døde før jeg ble født, men hun var veldig glad i Fager kveldsol smiler og lærte den videre til sønnen sin som lærte den videre til meg som nå lærer den videre til barna mine. 


"Fager kveldsol smiler" er en skikkelig hit på barnerommet nå når høsten gir oss skikkelig kveldssol. Det er noe ur-trygt og ur-godt over den sangen. Bare lytt til Marianne Juvik Sæbø synge "Fager kveldsol smiler" her på Spotify, så skjønner du hva jeg mener.

Ved sengekanten

Har du barn? Eller kjenner du noen som har det? Har du oppdaget platen "Ved sengekanten" utgitt av Lynor og IKO-Forlaget? Du kan kjøpe CD-en her hos IKO-forlaget. Boken "Sanger ved sengekanten" er også nydelig . Begge er perfekte som barselgave, dåpsgave og fødselsdagsgave til de små.

Det er fullt mulig å høre "Ved sengekanten"-innspillingen fra 2000 på Spotify (og sikkert på andre strømmetjenester også). Noen av sangene på den nye utgaven av "Ved sengekanten"-CD-en er nyinnspilte, andre er hentet fra 2000-innspillingen. 

"Ved sengekanten"-CD-en fra Lynor og IKO-Forlaget. Dette er vår CD som ble utgitt i 2000. CD-en er siden utgitt på nytt. Du kan kjøpe den nye utgaven her hos IKO-forlaget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Barnetro

Jeg intervjuet en gang Ole D. Hagesæther (biskop i Den norske kirke) om barnetro. Han sa mye fint, blant annet dette:

- Vi må ikke ta kveldsbønnen fra barna. Det er et øyeblikk som er så spesielt i døgnrytmen - i det vi går over fra turbo til stabilt sideleie. Dagen kommer til oss slik som den var. Og der, i dørsprekken mellom dagen og natten, er vi mer mottakelige for Gud. Her kan vi snakke med mor og far og den store Far som er nær oss, og som bryr seg om oss. Ta vare på det øyeblikket. Be kveldsbønn med barna dine, oppfordret Hagesæther. Det er min oppfordring også!

14 oktober 2017

Ettertanke | Din mormors tro

BORDBØNN HOS MORMOR: Rett før "O du som metter liten fugl" og mormors deilige Hardanger-betasuppe 17. mai 1984. Jeg er nr. to fra venstre.
Foto: Hermund Aadland

Det finnes flere interessante teorier om hvorfor sekulariseringen er så sterk i mange vestlige land. Rikdom er én av dem, sosial trygghet en annen. Hva skal man vel med Gud når man har Mammon og Staten?


En tredje faktor det kunne være interessant å se nærmere på, er korrelasjonen mellom sekulariseringen og «hvor mye tid barna tilbringer med familien sin»-faktoren. Jeg tror nemlig det er noe der. Oddsene for at en fulltidsmor greier å gi troen videre til barna sine må være betraktelig bedre enn for alle oss gjennomsnittlige deltidsmødre som så vidt ser barna våre i noen slitne kveldstimer.

Men ikke gi opp! Det finnes mange gode valg du kan gjøre, nesten uansett hvor trøtt du er.
Her er noen av dem: Kristen barnehage. Kristen skole. Søndagsskole. Gå i kirken sammen. Be sammen. Bordbønn. Kveldsbønn. Bli med på leirer. Lære bort (eller lytte til) kristne sanger på vei til og fra barnehagen/skolen. Snakke om troen når muligheten dukker naturlig opp. Felles samlingsstund om kvelden. Fylle på med kristne DVD-er i hyllen. Lese fra barnebibelen/Bibelen og andre kristne bøker om kvelden. Markere dåpsdagene og de kristne høytidene i hjemmet. Delta i menighetens trosopplæring, kor og annet barnearbeid.

Jeg får ikke til alt det der. Ikke hele tiden. Men tenk etter: Det er faktisk mye du kan få til av og til. Så ikke gi opp! «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1,7)

Hvem vet, én dag er det plutselig dine barn som kjenner seg igjen i brevet til Timoteus, når Paulus skriver om «din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (2. Tim 1,5).

Heia alle mødre, mormorer og farmorer, pappaer og bestefedre der ute! Ikke tenk for lavt om dere selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. februar 2014, da 2 Tim 1,1-7 var dagens bibeltekst. Første gang publisert her på bloggen 21. februar 2014.

JULEFEIRING HOS MORMOR OG BESTEN: Ragnhild (1 år) på mormor Ragnhilds fang, julaften 1977.
Foto: Hermund Aadland

05 oktober 2017

Om september, høst og savn


Ole Horvli mistet moren sin en septemberdag. Han skriver vakkert om september og savn i diktet September. Heldige meg har fått lov til å dele diktet med dere her. 


Her er det:

September


Umerkelig går hun
gjennom parken

legger små brev
under trærne, under lyktene
i dammene, på benkene

med en hilsen
fra noen
du en gang har elsket

Ole Horvli

September er liksom min måned siden det er da jeg feirer fødselsdag, "min dag", med glede, sang og latter. Men for hvert år som går må jeg kjempe hardere for å forbli venn med september måned - måneden der sommeren går under og mørket og kulden kommer.

September er vakker, skarp og klar. Jeg nøt virkelig de fine septemberdagene i år. Samtidig er september full av nostalgi og gråvær, der den kommer med mørket, regn og et halvt år å vente på at lyset skal vende tilbake i mars. Jeg begynner å savne lyset allerede før jeg har mistet det, liksom. 🍂🍃🍁

Jeg har nytt å sykle forbi Nasjonalbiblioteket de fine dagene i september. Det er få ting som slår klatreplanter. De utgjør den perfekte blandingen av natur og noe av den ypperste kulturen mennesket lager: vakker arkitektur.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)


Vel. Jeg har funnet ut at det som hjelper i september er å fokusere på lyset. Vips er det oktober og vips er det november. Jeg liker november. Og plutselig er det en av mine favorittider: advent og jul.

Jeg skal skrive andaktene som skal stå på trykk i Vårt Land den siste adventsuka i år. Det gleder jeg meg til. Jeg er allerede halvveis i havn med andakten til lillejulaften. Har nemlig kommet over et helt fantastisk, nydelig julaftensitat av Edin Løvås. Sånt gjør meg glad i september.

I september er det dessuten fortsatt lenge til januar og februar. Det er jo også fint. (Veldig fint.) Men først; glede seg til november.

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

Lese mer?

Jeg laget en ganske lik bloggpost som dette i oktober i fjor. Den heter "Alf A. Sæter - Ein grunn til å leva" og inneholder nettopp det diktet - og en del tanker. Hvis du likte denne septemberposten som du har lest til endes nå, liker du nok den posten også. 

Ja, også kan det godt være at du liker denne posten min om å glede seg til våren om høsten: Odd Nordstoga | Våren om høsten.

Ha en fin oktober!

23 september 2017

Ettertanke | Mormoren til Jesus Kristus

Giotto di Bondone: The Meeting of Joachim and Anna (ca. 1305), fresco, Arena Chapel, Padua (Italia)


Å være kristen er å oppdage at du har blitt født inn i en veldig lang og spennende familiehistorie: Guds folks historie, fra Adam og Eva, gjennom bibelhistorien og hele kirkehistorien, helt til i dag.


Har du tenkt over at Jesus hadde en mormor? Det står ikke noe om mormoren i Bibelen, men vi skjønner jo at hun må ha fantes. Tradisjonen forteller at hun het Anna og var gift med Joakim. I dag, 26. juli, er det minnedagen for de hellige Anna og Joakim.

Begge to var de fromme og gode mennesker, men de slet med ufrivillig barnløshet, noe som på den tiden ble sett på som en skam eller til og med en forbannelse; et tegn på at Gud ikke ville velsigne dem.

Kirkens legenda forteller at Joakim var prest i Jerusalems tempel. En gang Joakim skulle bære frem offeret, nektet ypperstepresten å ta imot offeret hans, siden «Guds velsignelse ikke hvilte over ham».

Den dypt sårede Joakim dro ut i ørkenen for å faste og be i førti dager. Anna ba under et laurbærtre. Da viste det seg engler for begge to, og forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Begge skyndte seg til hverandre, og de møttes ved Den gylne Port i Jerusalem. Mange store malere har malt scenen ved Den gylne Port og lagt i det hellige ekteparets omfavnelse all den ømhet et menneske kan uttrykke.

Anna har vært voldsomt populær gjennom århundrene. Før reformasjonen var hun en viktig helgen også i Norge. Den hellige Anna er forbildet på den gode mormor. Sammen er Anna og Joakim forbilder og forbedere for ektepar. Det trenger vi, ikke minst i vår tid.

Det har seg nemlig slik at kampen for å leve livet helt i tråd med Guds bud (Rom 13,9), den går ikke av seg selv. Vi trenger noen iherdige forbedere, og vi trenger gode eksempler på at det er fullt mulig å kle seg «i lysets rustning», slik Paulus oppfordrer til (Rom 13,12).

Mange er så heldige at de selv er velsignet med besteforeldre som Anna og Joakim – besteforeldre som er trofaste forbedere og gode forbilder i troen. Har du hatt slike besteforeldre som er døde nå? Her skal du få et lite glimt inn i det katolske, kristne univers. Vi tenker ikke at: «Nå er bestemoren min død, der mistet jeg en forbeder». I stedet tenker vi: «Nå er bestemoren min sammen med Jesus, nå ber hun mer for meg enn noen gang».

Vel, det var kanskje en for fremmed tanke for deg. Men én ting er sikkert: Denne verden trenger flere bestemødre og bestefedre som ber. Det kan du være med og be om at vi får, enten du nå gjør det alene – eller sammen med storfamilien, i de helliges samfunn med mormoren og morfaren til Jesus Kristus. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. juli 2017 da Rom 13,8-14 var dagens bibeltekst


Les også:

22 september 2017

En levende, åpen kirke


LEVENDE KIRKE: Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er alltid åpen, og jeg har faktisk aldri kommet til St. Olav og opplevd at det ikke allerede er noen der og ber. Det er liksom bare å kople seg på Kirkens bønn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig ❤️


Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og jobb. Er du i Akersveien, så stikk innom.

Pust ut. Pust inn. Gå ut i verden fylt med litt mer fred.



Det er bare så inderlig godt å starte dagen her, i St Olav. Lys. Fred. Nåde. Rom for alt som er inni deg. Stikk innom hvis du er i nærheten. Sidedøren står åpen hele dagen.

(Dette bildet er tatt i mai 2015 da kirken var pyntet til barnas første hellige kommunion/nattverd.)

Det er denne sidedøren i St Olav domkirke (i Akersveien 1 i Oslo) som står åpen og ulåst hele dagen. Kirken ligger øverst i Akersgata, opp bakken fra regjeringskvartalet. Velkommen!

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Husk at du alltid er velkommen til messene i St. Olav domkirke! Du trenger ikke være katolikk for å komme, du trenger ikke en gang å ha en tro. Hjertelig velkommen uansett! Det er flere messer hver eneste dag, sju dager i uka. Her finner du oversikten over alle ukens messer.

Rett bortenfor St. Olav domkirke,ligger den koseligste og mest spennende butikken i hele byen: St. Olav bokhandel. Ta gjerne en tur innom der også! Her kan du ta en kikk på (og lese om) noe av alt det du finner i St. Olav bokhandel, i Akersveien 14 i Oslo.

21 september 2017

Ettertanke | Ikke noe er større

Det er fullt mulig å be ferdig formulerte bønner med en slik innlevelse og kjærlighet at bønnen blir langt sterkere og mer personlig enn når du prøver å sette ord på egne tanker. 


Det vet alle som har bedt Fadervår som om de virkelig mente det de sa.

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk.
«Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.»
«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5)
Shema er den jødiske trosbekjennelsen, og den skal bes tydelig, med innlevelse, med kjærlighet til Gud, som om det var din egen, personlige bønn. «Det første verset regnes som spesielt viktig, og mange ortodokse jøder lukker og dekker til øynene mens de sier disse ordene,» skriver Store norske leksikon.

Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket. 

Shema er også det Jesus viser til når han får spørsmålet om hva som er det første bud. Det første bud er definert i Shema (5. Mos 6,4-5), svarer han. Det andre bud er at «du skal elske din neste som deg selv» (3. Mos 19,18). «Ikke noe annet bud er større enn disse» (Mark 12,31). Faktisk er det slik at hele loven og profetene hviler på dette dobbelte kjærlighetsbudet, forklarer Jesus (Matt 22,40).

Det dobbelte kjærlighetsbudet er ikke en slags Kardemommebylov som visker ut de andre budene. Jesus selv presiserer: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene!» (Matt 5,17)

Det dobbelte kjærlighetsbudet er en tolkningsnøkkel som hjelper deg til å innse at det er ekte og fullkommen kjærlighet Jesus ønsker for oss når han for eksempel innfører en enda strengere ekteskapsteologi enn du finner i Det gamle testamentet (Mark 10,1-10).

Det dobbelte kjærlighetsbudet er ikke bare en tolkningsnøkkel som hjelper deg til å forstå Bibelen rett. Det er først og fremst en styringsnøkkel, som hjelper deg til å leve rett – Gud til ære og mennesker til gavn.

Be med den styringsnøkkelen i dag. Be tydelig, med innlevelse, med kjærlighet til Gud, som om det var din egen, personlige bønn: 
«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv.» Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. juli 2017 da Mark 12,28-34 var dagens bibeltekst

Les også:


19 september 2017

Ettertanke | Test deg selv med Jesus

På fruktene skal treet kjennes. Hva smaker det av deg? Hvem er du? Ta en test! Du har kanskje gjort det på internett allerede?


«Test deg selv» (i ulike varianter) er en populær aktivitet på nettet. Dagens bibeltekst fungerer godt som en slik test.

Helt siden vi mistet oss selv i Edens hage, har mennesket vært på konstant jakt etter å finne seg selv; det sanne svaret på hvem det er. Hvem er jeg? Egentlig?

Hvis du skal se deg selv godt, trenger du et godt speil. 

Bibelen er et sånt sannhetsspeil, og dagens bibelord er en te(k)st til å speile seg i. Les den med interesse: Hva kan jeg kjenne meg igjen i fra den dårlige listen? (Den jeg ikke har lyst til å finne meg selv igjen i.) Og hva kan jeg kjenne meg igjen i fra den gode listen? (Den jeg håper å finne meg selv igjen i.) 

Begge listene er nyttige. Den lyse listen løfter meg mot det gode. Den mørke listen avslører om det er noe frukt i meg som trenger å bli renset.

Alle som har prøvd å ta med frukt på tur i sommer vet hvor lett de blir dårlige. Ett fall er nok til at den delen av frukten begynner å råtne. Løsningen er ikke å kaste hele frukten, men å skjære bort det råtne før det sprer seg.

Ordet synd kommer av «å gå i sund», å gå i stykker. Synd får alltid noe til å gå i stykker i deg, til å råtne. Løsningen er å gå til Han som elsker deg. Gå til Legen. Gå til Jesus, blottlegg alt for ham, la ham skjære bort det ødelagte og la ham helbrede deg. Deretter begynner du på nytt – frisk og fri.

Vi lever i en fallen verden. Vi selv er også preget av syndefallet, «så dere ikke kan gjøre det dere vil», skriver Paulus (Gal 5,17). 
Sånn er det. 
Du kommer til å gjøre ting du ikke egentlig vil. 
Da er løsningen å gå til Jesus. Alltid dette: Å gå til Jesus. Det er løsningen på alt. Forén deg med Jesus.

Hvordan bærer man god frukt? Ikke ved å fokusere veldig hardt på frukten og på deg selv, men ved å fokusere på å bli i treet. 

Jesus er treet, vi er grenene. «Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt», sier Jesus (Joh 15,5). 

Hvilken frukt? «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse». (Gal 5,22-23)

Vil du ha de fruktene? Kom deg ut av skyggene. Lev i lyset. «Lev et liv i Ånden!» (Gal 5,16). Det er i lyset du ser best. Og det er i lyset du virkelig kan være deg selv. Helt deg selv. Fri. Sett. Og elsket. Elsket som den du er. Det er i lyset du finner svaret du hele tiden søker etter, svaret på hvem du egentlig er: 

Du er den høyt elskede.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. juli 2017 da Gal 5,16-26 var dagens bibeltekst


Les også:


Dette er svaret på hvem du er, i følge Guds Ord.
Du er Den høyt elskede.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

17 august 2017

Intervju med kardinal Arborelius | Det finns en hemlängtan

KARDINAL I STOCKHOLM: "I Sverige har vi levd med sekulariseringen i lang tid. Det er derfor noe har begynt å skje. Fascinasjonen for den "skjulte" virkeligheten har sluppet fri. Vi finner det i kunsten, i litteraturen. En åpenhet som man kanskje har vanskelig for å plassere noe sted. Man er trøtt av det hedonistiske og materialistiske livet men man går seg likevel vill og vet ikke hvor man hører hjemme." Kardinal Anders Arborelius, den katolske biskopen i Stockholm
Foto: Katolsk.no

 

Du har kanskje fått med deg at Norden har fått sin første kardinal? I et interessant intervju med Stockholms biskop, nå kardinal Anders Arborelius, blir du bedre kjent med denne fantastiske presten.


Intervjuet er fra 2013, men er definitivt like verdt å få med seg i 2017. Journalisten er innom mange spennende temaer. Jeg synes avslutningen av intervjuet er aller mest interessant.

Journalist Guido Zeccola kommer inn på hvordan "vårt samfunn har erstattet Gud med vitenskap og teknikk", og hvordan "til og med de som går i kirken på søndager tiltrekkes av det hedonistiske og postmoderne i vårt samfunn". "Vad kan en religiös människa göra mot allt detta?" spør journalisten, og biskopen svarer:

"Vi tror att religionen återspeglar något evigt i människans struktur och att hon, som skapades av Gud, alltid har en aspekt, en plats där hon kan finna ro i Honom. Oavsett hur mycket man är rotad i det materialistiska livet eller i vetenskapen eller vad du vill kalla det, finns det någonting som inte enbart kan tillfredställas av den jordiska verkligheten. Även de som är helt irreligiösa kan finna en sorts religion i annat, som rättfärdigheten, balansen etc.

Just i ett postmodernt samhälle kan människan finna vissa värderingar för att stå emot. En öppning mot det religiösa. Däremot kan det vara svårt att finna en tro, eftersom man gärna väljer en egen individualistisk tro eller livsåskådning. Men det är alltid möjligt att denna människa lämnar sin individualism och finner en enhet och en tro.

I Sverige har vi levt med sekulariseringen under en lång tid. Det är därför som någonting har börjat hända. Fascinationen för den ”gömda” verkligheten har släppts fri. Vi finner det i konsten, i litteraturen. En öppenhet som man kanske fortfarande har svårt att placera någonstans. Man är liksom trött på det hedonistiska och materiella livet men man går fortfarande vilse och man vet inte vart man hör hemma.

Det finns en hemlängtan men det går inte att hitta hem."

Les hele intervjuet i Tidningen Kulturen her (gratis)


Jeg ble gjort oppmerksom på intervjuet gjennom Facebook-siden "Å bli den jeg egentlig er", der Pål Georg Nyhagen kommenterer: "Det er ikke så lett å finne noen vei hjem når de som skal være hyrder har pekt i alle retninger [...] Er den kirkelige og trosmessige identiteten utvannet og konturløs, så er det ikke rart at retningssansen ikke fungerer."

Han er definitivt inne på noe der.

Veien hjem

Hver kveld ber vi i familien vår "for Norges omvendelse, at folk skal finne veien hjem igjen til din Kirke og til deg, Gud". Det er nemlig fullt mulig å finne veien hjem. Det er bare ikke så lett. Men jo flere som ber, jo lettere blir det. Bli med og be!



BISKOP ARBORELIUS' VALGSPRÅK: "In Laudem Gloriae" betyr "Gud til pris og ære" (Ef 1,12)

Biskop Anders Arborelius skriver selv om hvorfor han valgte dette valgspråket:
""In Laudem Gloriae" är ett uttryck för att allt det jag är och gör skall vara till den treenige Gudens förhärligande. 
I vår tid har man ofta glömt bort att vår främsta
plikt - och vårt privilegium - är att ära och förhärliga Gud.

Människan förminskas inte av det, tvärtom, hon blir större, friare, lyckligare.


Att hjälpa människor upptäcka det är en av mina största önskningar."

08 august 2017

Jeg er her fortsatt, altså

Jepp. Her er jeg. Digital kommunikasjonsrådgiver i NHO fra 1. august 2017.


Den siste måneden har ikke bloggen blitt oppdatert like hyppig som vanlig. Først fordi jeg var på ferie i juli, deretter fordi jeg begynte i ny jobb 1. august. 


Heldigvis går slike "flunkende ny i jobben"-faser alltid over, og jeg brygger på mange saker. For eksempel:

  • Saken om paneldebatten jeg deltok i under Olavsfestdagene, med lenke til tv-programmet på nrk.no.
  • Olsok-prekenen som p. Ole Martin Stamnestrø holdt i Nidarosdomen.
  • Foredraget om bønn som Anne Samuelsen holdt i vår (og som jeg har fått manuset til).
  • Også må jeg selvsagt få publisert de fem nye ettertankene jeg har skrevet til Vårt Land som jeg ikke har fått ut her på bloggen ennå!
For eksempel. Hold ut, hold ut. Før du vet ordet av det skjer det ting her igjen!


Vakre Oslo! Gyldenløves gate med dobbel allé er den fineste veien hjem fra jobb (selv om Bygdøy Allé og Frognerveien funker de også, altså).

Ah, luft og lys! Frognerparken i fugleperspektiv. Oslofjorden der i horisonten. Absolutt ingenting å utsette på utsikten fra kontoret. Velsignet!
I sommer befant jeg meg for eksempel på steder som dette, helt blottet for mobil- og internettdekning.
Mest tid tilbrakte jeg på det vidunderligste stedet i verden. (Altså på denne perlen av en øy, Selja, for den som ikke forstod det av seg selv.)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
For å se fotografiene i større versjon: Klikk på dem.

03 august 2017

Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi

VESLE OLSOK: I dag, 3. august, er det Vesle Olsok, og primstavmerket er en liten øks. På latin heter dagen Translatio Olavi. Andre navn er Olsok andre, Olsok siare og Olavsmesse. Mange steder i landet spiste man olsokgrøt denne festkvelden.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

I dag, 3. august, feirer vi Translatio Olavi, også kalt Vesle Olsok. Denne dagen i 1031 ble Hellig Olav skrinlagt. Få med deg Snorre Sturlasons spennende beretning om skrinleggingen!


Snorre Sturlason skriver levende om skrinleggingen av Olav den hellige. Tolv måneder og fem dager etter hans død ble Olavs kiste gravet opp av jorda ved Klemenskirken. Til stede ved skrinleggingen var  dronning Alfiva, som tydeligvis innehadde rollen som Djevelens advokat ved helgenkåringen.

Her er hva Snorre Sturlasson skriver i sin saga (sitert fra katolsk.no):
Sommeren etter [dvs. sommeren 1031, min anm.] ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen. Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut. Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda. Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.

Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.

Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det. Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnet dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be to ganger, men kom ut til byen og til biskopen. De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik. Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.

Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.

Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva: «Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.» Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva: «Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.» Da svarte Alfiva: «Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.»

Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det.
Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne.

Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.

På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. [...]

Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse store tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier.

Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem.

I katolsk tid og lenge etterpå pleide man mange steder i landet å spise olsokgrøt på kvelden Vesle Olsok, så her i huset blir det rømmegrøt i kveld. Mmm!


LES OGSÅ:


NIDAROSDOMEN: En kopi av middelalderens alterfrontale står fortsatt i Nidarosdomen. Du finner det i oktagonen bak høyalteret i kirken. Skrinleggingen er avbildet oppe i høyre hjørne av frontalet. (Klikk på bildet for å se en større versjon.) Originalen er utstilt i Erkebispegårdens museum.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen