Google Analytics

15 juli 2013

- Du er annerledes, du må dø

Faksimile: nrk.no


Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Du simpelthen få den med deg.


Kronikken er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår imidlertid i Norge i dag, bare på et tidligere og for mange mer "spiselig" stadium.

Som jeg har skrevet om her på bloggen tidligere: Alle mennesker i Norge har ikke lik rett til å leve. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk/annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24.

Rett til å drepe

Og det blir enda verre: Hvis du har kromosomavviket trisomi 18 har moren din rett til å ta livet av deg helt frem til termin i Norge. Ikke bare har moren din rett til å drepe deg, men Statens helsevesen oppfordrer henne faktisk til å gjøre det. Den forferdelige sannheten er at det statlige helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med trisomi 18 både før og etter at barna er født. I Nederland er det enda verre. Der tillates direkte drap av nyfødte barn med trisomi 18 - og av nyfødte med ryggmargsbrokk.

DR. MED. NEDA ABERLE:
Professor i pediatri og
dypt sjokkert over norsk
helsevesen.

Foto: Ragnhild Aadland Høen

«Det er jo akkurat som i Hitler-Tyskland»

Husker du blogginnlegget mitt der jeg fortalte om samtalen jeg hadde med Dr. Med Neda Aberle fra Kroatia? Der skrev jeg:
Jeg fortalte henne om Norges systematiske diskriminering av Trisomi 18-barn: Hvordan vi ved hjelp av ultralydundersøkelser og abortpress sørger for at nesten alle Trisomi 18-barn som ikke dør av seg selv, blir drept ved provosert abort. Jeg fortalte hvordan de få barna som overlever abortpresset ikke får noen medisinsk hjelp verken under fødselen eller etter fødselen.

Aberle er selv sjef for barneavdelingen på sykehuset hun arbeider ved. Hun satt og måpte da jeg fortalte at norske Trisomi 18-barn blir nektet alminnelig overvåkning under fødselen, for de skal bare dø. De får ikke keisersnitt hvis de trenger det, for de skal bare dø. Selv etter at de har overlevd fødselen blir de nektet medisinsk hjelp, for de skal bare dø. De nektes sondenæring og intravenøs næring og sultes og tørstes til døde. De blir ganske enkelt lagt på sin mors bryst for å dø. Det er et faktum at trisomibarna levde lenger på 60-tallet enn de gjør i dag.

Vil du vite hvordan Norges Trisomi 18-prosedyrer høres ut, sett fra Kroatia? «Det er jo akkurat som i Hitler-Tyskland», responderte professoren i pediatri. Jeg kunne ikke annet enn å gi henne rett i det.


300 000 utryddet

I dag vil jeg altså anbefale deg å lese Arnt Stefansens kronikk "Du er annerledes. Du må dø". Den handler om nettopp Hitler-Tysklands systematiske drap på 300 000 kronisk syke og utviklingshemmede mennesker. Som den anerkjente journalisten ganske riktig påpeker: "nazistenes kaldblodige utryddelse av samfunnets svakeste er blant de aller mørkeste kapitlene i tysk historie".

Arnt Stefansen skriver:
I seks egne giftgassanlegg, fem i Tyskland og ett i Østerrike, ble 70.000 mennesker myrdet bare i 1940 og 1941. I august 1941 ble virksomheten stanset, på grunn av «uro i den tyske befolkningen», som det het. Det var i første rekke representanter for kirken som reagerte, og mente at en slik politikk var i strid med den kristne tro og respekten for livet.

Men selv om det offisielle eutanasi-programmet ble stanset og drapsorganisasjonen T4 ble avviklet, fortsatte drapene i det stille gjennom hele krigen. Til sammen ble rundt 300.000 fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale» tatt av dage, etter ordre fra Nazi-Tysklands øverste ledelse.

Drapene på syke og utviklingshemmede var et velorganisert, industrielt massemord, på samme måte som folkemordet på jødene. Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.

Når vi deler mennesker inn i ønskede og uønskede

Jeg vil absolutt anbefale deg å lese hele Stefansens kronikk. Her er avslutningen av den:
– Dette er et tema som dessverre er høyst aktuelt også i dag. Vi trenger en påminnelse om hvor galt det går når vi deler menneskene inn i nyttige og unyttige, eller i ønskede og uønskede. Derfor er det så viktig at vi reiser et slikt monument, og derfor er dette en god dag for oss alle, sier Sigrid Falkenstein.
Tre unge gutter fra Berlin underholder oss denne fine sommerdagen i Tiergartenstrasse, og vi kan alle se at de elsker sin musikk og gleder seg over livet. Det er grusomt å tenke på at hvis de hadde levd for 70 år siden ville de blitt brakt til et nazistisk drapsanlegg og avlivet med gass – fordi de var annerledes.

Så galt kan det gå

Denne påminnelsen fra Nazi-Tysklands mørkeste kapittel er så viktig fordi også i Norge, i 2013, foregår det en velorganisert, systematisk masseutryddelse av mennesker som er annerledes, "unyttige" og "uønskede". Faktisk. 

Den norske stat bekoster, organiserer og iverksetter en systematisk screening av alle nordmenn mens vi er i mors liv. Gjennom den aktive fosterdiagnostikken produserer samfunnet selektive aborter på samlebånd. Det er vi som leter etter de annerledes barna med lys og lykte. Det er vi som sier at de ikke har det samme vernet som andre mennesker på samme alder. Det er vi som sier om dem "Du er annerledes. Du må dø. Du har ingen rett til å leve."

En stille utryddelse

Kloke som vi er, har vi sørget for at denne utryddelsen skjer i det skjulte, på lukkede rom der pressen ikke er til stede. Dessuten har vi sørget for å legge ansvaret for drapene over på kvinnene. Og vi forteller dem selvsagt ikke at de skal begå drap. Nei, vi venter med å fortelle dem sannheten til etterpå, når vi (dvs. våre offentlig ansatte jordmødre) som standard prosedyre tilbyr mødrene å tilkalle presten og begrave barnet.

Tenk etter: Dette lille mennesket som for fem minutter siden var et foster som du kunne (ja, faktisk burde) ta livet av - når det nå plutselig er blitt til et barn som skal begraves, da må det vel innebære at du nettopp har tatt livet av barnet ditt? Nettopp.

Jeg kjenner jeg blir helt kvalm av å skrive om dette. Denne utryddelsen av barn som er annerledes - den kan bare ikke få fortsette! Vi kan ikke lenger dele menneskene i dette landet inn i ønskede og uønskede individer.

Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss. 


Helt konkret

Alle som én: Meld dere inn i organiasjonen Menneskeverd i dag! Til deg som allerede er medlem: Kontakt Menneskeverd og start en fast giveravtale!

Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.

Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker. Organisasjonen Menneskeverd har laget en oversiktlig punktliste over partienes holdning til viktige menneskeverdsaker her: "Tar ditt parti vare på livet?"  

Sammen kan vi gjøre en forskjell!



LES OGSÅ:


MEDISINSKE ARTIKLER TIL VIDERE LESNING

  • Jeg har fått anbefalt denne artikkelen: "From small beginnings: The euthanasia of children with disabilities in Nazi Germany" - Lee Hudson, Journal of Paediatrics and Child Health 47 (2011) 508-511
  • Her kan du lese om Groningen-protokollen som er skyld i drapene på nyfødte barn i Nederland: "Neonatal euthanasia is unsupportable: the Groningen protocol should be abandoned" av Alexander A Kon; Theoretical Medicine and Bioethics (2007) 28:453-463

LES EN BOK:

  • Jeg vil varmt anbefale en bok om bioetikk som nylig er utgitt: "Menneskeverd i klinikk og politikk". Boken er lettlest og er skrevet for et allment publikum. Forfatteren Dr. Med. Morten Magelsen har peiling på det han skriver om og greier å formidle det på en engasjerende og lettfattelig måte.

    Magelsen gir deg grundig innsikt i argumentene om de heteste stridstemaene i medisinens og bioteknologiens etikk – fosterdiagnostikk, eutanasi, abort, assistert befruktning, bioteknologi med mer – alt med utgangspunkt i klassisk kristen etikk. En helt essensiell bok å lese hvis du er opptatt av menneskeverdet.
  • Jeg vil også på det varmeste anbefale boken som Dr Med. Siri Fuglem Berg nylig har utgitt: "Evy Kristine - retten til et annerledesbarn". Boken er en reflektert og personlig beretning om Siri Fuglem Bergs fjerde barn, som ble født med den alvorlige diagnosen trisomi 18. Lille Evy Kristine tok familien med på en reise som skulle forandre dem for livet.

    Sitat fra boken: "Å bære fram Evy Kristine og være så heldig å få tilbringe tre intense dager med henne på fanget er det vanskeligste, det mest hjerteskjærende, men mest av alt, det vakreste jeg noensinne har fått være med på. Ingenting kan måle seg med denne opplevelsen."

    Etter Evy Kristines historie følger refleksjoner rundt sorteringssamfunnet, et kapittel som er til å bli virkelig klok av. Denne boken slukte jeg på én kveld. Les og bli berørt - og klok! 

14 juli 2013

Preken: Seljumannamesse 2013

MEKTIG SELJUMANNAMESSE: Den 8. juli 2013 feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja, og både katolikker, lutheranere og medlemmer av Den nordisk-katolske kirke kom fra nord, øst og sør for å bli med på messen her ved Norges ytterste vestpunkt. Før messen gikk vi i pilegrimsprosesjon over den hellige øya mens vi sang og ba sammen (rosenkransen; gledens mysterier). Messen feiret vi i St. Albanuskirken i klosterruinene. Etter messen ba vi sammen i Sta. Sunniva-hulen.

Sitat fra prekenen av p. Ole Martin Stamnestrø: "Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv."

Alle foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

8. juli, på minnedagen for Sta. Sunniva og Seljumennene, feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja. Les prekenen og se bildene her.


Preken ved p. Ole Martin Stamnestrø, kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund
Selja, Seljumannamesse, 8. juli 2013
Messetekstene: Ordspr. 10, 28-32; 11,3.5.6.8-11a; Matt 10,26-32


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

«Rettferdig mann skal alltid stå støtt, men de gudløse får ikke bo i landet.» (Ordspr. 10,30) Slik hørte vi det nettop lest i første lesning fra Salomos ordsprog, en lesning som har vært lest på denne dag hertillands helt siden Kirken i Norge begynte å feire Seljumannamesse.

PILEGRIMMER: I Sta. Sunniva og seljumennenes fotspor
i vandring over den hellige øya mens vi ber for Vestlandet
og for Norges omvendelse.
Men forteller ikke historien om Sta. Sunniva oss nettop det motsatte? Den rettferdige og gudfryktige Sta. Sunniva blir fordrevet fra sitt land, mens den gudløse vikingekonge står støtt. Ikke bare ble hun fordrevet fra sitt eget land, heller ikke her på Selja fant hun trygghet. Forfulgt av hedenske nordmenn, søkte hun tilflukt i hulen her oppe. Der møtte hun sin død, skjønt ikke ved en hednings hånd.

Historien om Sta. Sunniva later til å være en historie om en rettferdig som ikke står støtt, mens de gudløse får bo i landet. For en ikke-troende moderne nordmann, må Sta. Sunniva fortone seg som den ultimate anti-helt. Hennes liv er antitesen av moderne snusfornuft. For det første var hun sta og bråmoden: Hun hadde allerede som ung tatt et endelig valg - det gudviede liv i kyskhet. Selv ikke en kongelig frier kunne rokke henne. Vår tids unge derimot anbefales årelange samboerskap før de våger å ta et endelig valg – som selvsagt kan gjøres om hvis man ombestemmer seg. Dernest var Sta. Sunniva uansvarlig: Med suveren forakt for HMS-kulturen, satte hun sin lit til Herren og lot seg drive til sjøs. For det tredje var hun uheldig: Da hun endelig nådde land, var hun kommet til sin hedningekonges hjemland, og der skulle hun møte en hel flokk av villmenn av samme støpning som den mann hun hadde flyktet fra. Og endelig, da hun var blitt presset opp i et hjørne, valgte hun ikke den raske og smertefrie død vi blir anbefalt nutildags i eutanasiens gullalder, men en lang og uthalet sultedød i en mørk hule.

HELLIG STUND: Innerst i hulen.
Her skjedde det.


"Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen,
døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet.
Hun var en av Jesu første venner hertilands.
Men da hennes blod sildret nedover fra hulen,
var det Kristi blod som langsomt begynte
å overrisle vårt fedreland.
"
 “But things ain’t what they seem," som det står i sangen. Sta. Sunnivas liv og død var ingen fiasko, men en triumf. For Guds målestokk er ikke som verdens. For Gud kan de menneskene som verden dømmer som de svakeste og mest mislykkede være de største heltene. Og Sta. Sunniva var nettop et slikt menneske. For Gud er det mennesket det mest vellykkede som følger Hans sønns eksempel mest trofast. Og det gjorde Sta. Sunniva.

«Å var eg meir deg Jesus lik», synger vi i en annen sang. Og dette var Sta. Sunnivas livsmotto. Hun fulgte sin frelsers eksempel. Kongenes konge snudde ting på hodet, da han valgte seg en krone av torner, og valgte korset som sin herskertrone. Fra korset fløt Hans blod ned på jorden, idet Han gav sitt liv for sine venner. Og helt fra Kirkens første tid har Jesu beste venner skjønt dette. Martyrene frydet seg over å få dø for troens skyld. Den som døde som martyr var så inderlig forbundet med Jesus at selv ikke dåpen var nødvendig for deres frelse, de mottok «blodsdåpen» i dødsøyeblikket. Så passer det godt at vi i denne juli- måned, som er Jesu-blods-måneden feirer et av vårt lands viktigste martyrer.

Vi feirer en Jesu venn fra en svunnen tid. Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen, døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet. Hun var en av Jesu første venner hertilands. Men da hennes blod sildret nedover fra hulen, var det Kristi blod som langsomt begynte å overrisle vårt fedreland.

BØNNESTUND I HULEN: Vi ber sammen.
"Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for.
Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge
Jesus og Hans plan for vårt liv."
Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv. Hvis vi følger Hans vilje for våre liv, spiller det ingen rolle om vår samtid dømmer oss som gammeldagse, svake, dumme, unyttige, godtroende, latterlige eller hva de måtte finne på å kalle oss. Gud har staket ut kursen for vår livsvandring.

Vi er på vei hjem til Gud i Himmelen. Himmelen er det landet der den rettferdige skal få bo; det er der den rettferdige mann skal stå støtt. Sta. Sunniva er der allerede, og derfra heier hun oss frem på Himmelveien. Amen.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Prekenen er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø

HER STOD SUNNIVASKRINET: Da Olav Tryggvason fant helgenen "i nådeåret 996", var kroppen like hel og hun så ut som om hun sov. Dette er et fenomen som inntreffer hos noen av helgenene også i dag. Les mer om ukorrumperte legemer her.

Rett utenfor hulen står ruinene av Sta. Sunnivakirken. Kirken står så nær martyrstedet som over hodet mulig.
Her på høyalteret i Sta. Sunnivakirken stod helgenskrinet
. Kirken var for liten til å romme alle pilegrimmene som søkte seg dit på de store festdagene. De to motstilte portalene i kirken tyder på at den lille kirken har vært et ambulatorium, der pilegrimer kunne passere gjennom kirken og få se og og røre ved skrinet. Til gjengjeld var terrassene utenfor kirken store, for å gi plass til prosesjoner og alle pilegrimene.

Sta. Sunniva-skrinet stod her helt frem til 7. september 1170 da Sunnivaskrinet
(og bispesetet) ble flyttet til Bergen, der skrinet var helt frem til reformasjonen i 1537. Det finnes ingen kilder som forteller hvor Sta. Sunnivas relikvier ble av. Noen mener skrinet brant opp i en brann, andre tror helgenen ble begravet på ukjent sted i Bergen. Ingen vet.

Relikvieskrinene etter seljumennene (de andre i Sta. Sunnivas følge) ble igjen på Selja. Ett av disse skrinene kan du se på Universitetsmuseet i Bergen i dag: Flåvær-relieffet med 13 forgylte kopperrelieff; et nydelig, nesten komplett, lite relikvieskrin.

10 juli 2013

Katolsk hilsen ved avdukingen av Sta. Sunniva-statuen i Selje


VESTLANDETS HELGEN: Sta. Sunniva er en ekte vestlandshelgen: Modig, sterk og fri, med håret stående rett ut i vestavinden. "Hennes blikk har en klar retning fremover. Hun minner oss om at livet har en retning fremover og oppover. Hun står der som en daglig påminnelse om at den som følger Jesus er på vei til det stedet hun allerede er, til Himmelen" (fra hilsenen).

Kunstneren Arne Mæland hugget signaturen inn i Sta. Sunniva-statuen foran flere hundre fremmøtte. Den hvite, italienske marmoren i statuen kommer fra det samme steinbruddet som Michelangelos berømte David-statue i sin tid kom fra.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den katolske kirke ble invitert til å komme med en hilsen da marmorstatuen av Sankta Sunniva ble avduket på torget i Selje sentrum lørdag 6. juli. Her kan du lese hilsenen.


Avdukingen av Sta. Sunniva-statuen var en høytidelig seremoni med et flott kulturprogram som varte i nesten to timer. Selv var jeg invitert til å komme med en hilsen fra Den katolske kirke. Mitt bidrag bestod derfor av et lite, improvisert forord før jeg leste opp en felles hilsen fra menighetene i Ålesund og Bergen. Med meg opp på scenen hadde jeg tre av barna mine, vi ble med andre ord en liten katolsk delegasjon på scenen.

"Forordet" mitt finnes det ikke manus til, men et videoopptak viser at jeg sa dette:


SOLEN OG GLORIEN: Bildet er tatt
noen sekunder etter at skyen virkelig
så ut som en lysende, strålende glorie
(jeg måtte først løpe og hente kamera).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Kjære alle sammen, gratulerer med dagen! Ja, vi er en hel liten delegasjon fra Bergen som har kommet hit til Selje for å feire sammen med dere.

Vi startet denne dagen med å spise frokost på Tunold-gården ute på Selja, og plutselig sa Sunniva: "Se mamma, det er en glorie på himmelen!" Og jammen meg, rett ved siden av solen var det en perlemorsky, lysende, strålende, som en glorie. Det var helt fantastisk. For en nydelig dag, og flott å få dele den med dere!


FLAGGBORG FOR SUNNIVA: En stor dag
 å få være i Selje. T.h. Ingrid (5 1/2) som syntes
 dagens høydepunkt var å få videofilme
hilsenen vår. T.v. Sunniva (8) som oppdaget
glorien på himmelen.
Foto: Ragna Sofie Grung Moe
Jeg er her og representerer Den katolske kirke, og jeg skal lese en hilsen fra St. Paul menighet i Bergen og Vår Frue menighet i Ålesund. Det er jo en spesiell forbindelse mellom Bergen og Selja. Det er en grunn til at det går en båt direkte fra oss og til dere, og fra dere til oss, også stopper den noen ganger underveis (lurt smil).

Det er jo slik at da Norge ble kristnet, så var kristningskirken for Nordvestlandet her på Selja. Og i dag er det slik at St. Paul menighet i Bergen strekker seg helt hit til Selje. Vi hører sammen på en spesiell måte. Nå skal jeg lese hilsenen fra Den katolske kirke:

Kjære forsamling!

Vår Frue menighet, Ålesund, og St. Paul menighet, Bergen, gratulerer Seljes innbyggere med dagen! Mange som besøker Selje aner Sta. Sunnivas nærvær. Nå har denne erfaring fått et fysisk uttrykk. Idag står hun synlig i sentrum. 

LODDSELGERE: Disse to solgte lodd
under avdukingen, til inntekt for statuen.
Statuen er betalt med private midler,
innsamlet av "Venner av Selja kloster".

"Sta. Sunniva tilhører dere som
bor på dette sted;
hun er deres
særlige beskytter og forbeder i
Himmelen, men hun er ikke bare deres.
Hun er hele Vestlandets skytshelgen og
skytshelgen for unge norske kvinner
."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Sta. Sunniva tilhører dere som bor på dette sted; hun er deres særlige beskytter og forbeder i Himmelen, men hun er ikke bare deres. Hun er hele Vestlandets skytshelgen og skytshelgen for unge norske kvinner. Ja, hennes appell er enda videre. Hennes budskap er universelt og aktuelt.

Allerede som ung prinsesse hadde Sta. Sunniva viet sitt liv til Gud. En av hennes forsmådde friere skulle vise seg som en brutal vikingekonge, men hun stod ham imot rakrygget og uredd. I tillit til Herren forlot hun sitt rike, snarere enn å underkaste seg hedningekongen. Hun fulgte sin samvittighet, idet hun visste at Guds lov alltid har forrang fremfor menneskelige herskeres påfunn.

Avdukingsseremonier har ofte et tilbakeskuende preg. Slik er det ikke idag. Den statue vi står ved idag minner oss ikke først og fremst om fortiden. Den kaller oss til å etterligne Sta. Sunnivas dyder i nåtiden. Og hennes blikk har en klar retning fremover. (Og her la jeg til: "Og det må jeg si, dette er flott skrevet av en prest som ikke har sett statuen, men han skriver nå i sin hilsen om Sta. Sunniva at hun ser fremover og oppover, mot Himmelen. Jeg fortsetter.") Hun minner oss om at livet har en retning fremover og oppover.

Hun står der som en daglig påminnelse om at den som følger Jesus er på vei til det stedet hun allerede er, til Himmelen. Idag feirer vi ikke en historisk person som har vært død i århundrer. Vi feirer at Sta. Sunniva lever hos Gud. Vi feirer at hun ved sitt eksempel, sitt vern og sin forbønn hjelper oss frem på den Himmelveien hun selv allerede har gått.

Gratulerer med dagen! Gud velsigne Selje.


FORAN PÅ HIMMELVEIEN: "I dag feirer vi ikke en historisk person som har vært død i århundrer. Vi feirer at Sta. Sunniva lever hos Gud. Vi feirer at hun ved sitt eksempel, sitt vern og sin forbønn hjelper oss frem på den Himmelveien hun selv allerede har gått."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

HELGENEN VED HAVET: Sta. Sunniva-statuen står på torget. Der ser hun rett vest mot havet og mot de to grønne øyene sine: Selja (som du ser på bildet) og Irland.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

KOMMER: Prekenen og bilder fra Seljumannamessen på Selja 8. juli 2013

05 juli 2013

Pave Frans' første encyklika: Troens lys

TROENS LYS: "Faith, received from God as a supernatural gift, becomes a light for our way, guiding our journey through time. [...] It is this light of faith that I would now like to consider, so that it can grow and enlighten the present, becoming a star to brighten the horizon of our journey at a time when mankind is particularly in need of light" skriver Pave Frans i sitt forord.
Foto: Catholic.org

I dag fredag 5. juli har Pave Frans sluppet sin første encyklika, Lumen Fidei, som betyr Troens lys. Encyklikaen utgis på norsk på St. Olav forlag høsten 2013.


Jeg gleder meg til å lese den. Her er hva katolsk.no skriver om encyklikaen:
Encyklikaen er på 84 sider, og er basert på manuskriptet pave emeritus Benedikt XVI etterlot seg da han offisielt trakk seg fra embetet 28. februar i år. Dette var teksten som opprinnelig skulle avslutte Ratzingers tredelte arbeid om de teologale dyder, etter encyklikaene om kjærlighet (Deus caritas est, 2006) og håp (Spe Salvi, 2007).

Nå utgis den i stedet altså av pave Frans.

— Det er en encyklika skrevet med fire hender, for å si det slik, fordi pave Benedikt begynte arbeidet med den og ga det videre til meg, sa paven nylig.

Fra forordet:
Pavens våpenskjoldThere is an urgent need, then, to see once again that faith is a light, for once the flame of faith dies out, all other lights begin to dim. The light of faith is unique, since it is capable of illuminating every aspect of human existence. A light this powerful cannot come from ourselves but from a more primordial source: in a word, it must come from God.
Faith is born of an encounter with the living God who calls us and reveals his love, a love which precedes us and upon which we can lean for security and for building our lives. Transformed by this love, we gain fresh vision, new eyes to see; we realize that it contains a great promise of fulfilment, and that a vision of the future opens up before us. Faith, received from God as a supernatural gift, becomes a light for our way, guiding our journey through time.
On the one hand, it is a light coming from the past, the light of the foundational memory of the life of Jesus which revealed his perfectly trustworthy love, a love capable of triumphing over death. Yet since Christ has risen and draws us beyond death, faith is also a light coming from the future and opening before us vast horizons which guide us beyond our isolated selves towards the breadth of communion. We come to see that faith does not dwell in shadow and gloom; it is a light for our darkness. Dante, in the Divine Comedy, after professing his faith to Saint Peter, describes that light as a “spark, which then becomes a burning flame and like a heavenly star within me glimmers”.
It is this light of faith that I would now like to consider, so that it can grow and enlighten the present, becoming a star to brighten the horizon of our journey at a time when mankind is particularly in need of light.

***
These considerations on faith — in continuity with all that the Church’s magisterium has pronounced on this theological virtue— are meant to supplement what Benedict XVI had written in his encyclical letters on charity and hope. He himself had almost completed a first draft of an encyclical on faith. For this I am deeply grateful to him, and as his brother in Christ I have taken up his fine work and added a few contributions of my own. The Successor of Peter, yesterday, today and tomorrow, is always called to strengthen his brothers and sisters in the priceless treasure of that faith which God has given as a light for humanity’s path.
En norsk oversettelse kommer som sagt på St. Olav forlag høsten 2013. I mellomtiden kan du lese hele dokumentet på engelsk online, eller laste det ned som PDF.

04 juli 2013

Sta. Sunniva returnerer til Selje på lørdag

PÅ SOKKEL: Sta. Sunniva heises opp for å festes på sokkelen der hun skal stå i all framtid. Hun kunne ikke fått en mer sentral plassering; på torget ved havnen, midt i Selje sentrum.
Den 3,2 meter høye og 1,5 tonn tunge statuen er laget av kunstneren Arne Mæland, og er hugget i marmor fra Italia.

Foto: Torkjell Djupedal (C), publisert med tillatelse

 

Lørdag 6. juli skjer det: Sta. Sunniva dukker opp igjen i Selje. Da blir det nemlig avduking av den splitter nye Sta. Sunniva-statuen i Selje.


Statuen avdukes av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane klokken 13. I programmet ligger det også inne åpning av Sunnivaleia, pilegrimsleden mellom Bergen og Selja, samt hilsener fra ulike instanser, som Den norske kirke, Riksantikvaren og Opplysingsvesenets Fond. Selv er jeg blitt invitert til å si noen ord ved statueavdukingen på vegne av Den katolske kirke.

Lokalt, privat initiativ

Statuen av Sta. Sunniva er blitt til etter initiativ fra ildsjelene i "Venner av Selja kloster". Fortsatt har de ikke fått inn hele kjøpesummen, derfor vil jeg våge meg til å oppfordre deg til å kjøpe lodd i kunstlotteriet til inntekt for statuen. Det er mange fine Sta. Sunniva- og Selja-relaterte kunstgjenstander blant gevinstene. Hovedgevinsten er en Sunnivastatue i hvit marmor, 30 cm høy, etter modell av originalen som skal avdukes på torget i Selje 6. juli.

Hvis du ikke kan kjøpe lodd selv i Selje, kan du ta kontakt med "Venner av Selja kloster" på e-post torkjell@selja.no eller telefon 901 86 882, så sender de lodd i posten, og du kan betale rett på kontoen som er øremerket Sunniva-statuen, 3790 15 54 936. Loddene koster kr 50 pr stk.

Sancta Sunniva, ora pro nobis!

02 juli 2013

Hedalen stavkyrkje - verd ei pilegrimsferd

HEDALEN STAVKIRKE: Ragnhild Aadland, liten pilegrim utenfor Hedalen Stavkirke i ca 1985. Hver sommer kjørte vi forbi denne kirken som er den største stavkirken i Norge. Noen ganger stoppet vi opp. Det var fint. Så fint at jeg ville ta et bilde for å ha det som minne.
Foto: Min far, antar jeg

"Hedalen stavkyrkje - verd ei pilegrimsferd" heter den nyeste saken på bror Haavar Simons blogg.


Hedalen stavkirke er en av Norges aller eldste kirker, og er et smykke av en kirke med uvurderlige skatter. Hvis du kjører forbi Hedal du legge inn et stopp i stavkirken. Bror Haavar Simons blogginnlegg tar deg med dit i både vakre bilder og forklarende tekster. Ta turen til bloggen hans og bli inspirert til pilegrimsferd!

EKTE: Hedalen stavkirke har ett av de to eneste originale relikvieskrinene som er bevart i Norge. Her er det motiv av Kristus med jomfru Maria og Johannes, St. Peter, den engelske helgenen St. Thomas Becket med flere. På kortenden ser du St. Jakob (t.v.) og Hellig Olav, som henspeiler på de to viktige pilegrimsmålene Santiago de Compostela og Nidaros.
Foto: Wikipedia

Katolsk messe i stavkirken 28. juli

Det tar bare to timer å kjøre fra Oslo til Hedal. For alle som måtte være i nærheten søndag den 28. juli, vil jeg anbefale den katolske messen som skal feires i Hedalen stavkirke klokken 17.

Som bror Haavar Simon sier det: "Å feire katolsk messe i denne middelalder-stavkyrkja er ei flott oppleving både for katolikkar og kristne av andre konfesjonar." Det kan jeg også forsikre om at det er.

Det er bare noe som faller så inderlig på plass i meg, langt inne i hjertet, når vi feirer katolsk messe i de gamle norske, katolske kirkene. Da er jeg helt, helt hjemme. Helt hjemme i Kirken, helt hjemme i meg selv, helt hjemme i Gud.


LES SAKEN HER:

"Hedalen stavkyrkje - verd ei pilegrimsferd"

30 juni 2013

Preken: Hva skiller katolikker fra protestanter?


PETERS ETTERFØLGER: "Vi tilhører en levende Kirke, den Kirke Jesus selv grunnla på Peter som Han kalte klippen. [...] Vi katolikker har Peter. Peter bor i Roma, og for noen måneder siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. [...] I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men vi vet at når vi lytter til Peter, så er vi på trygg grunn." (Sitater fra p. Ole Martin Stamnestrøs preken)

 

Hva er det egentlig som skiller katolske kristne fra andre kristne? Hva er det som gjør oss annerledes? Les svaret som p. Ole Martin Stamnestrø gav i sin preken i dag.


Preken av p. Ole Martin Stamnestrø i Vår Frue kirke, Ålesund
Søndag 30 p.a., År C, 30.06.2013
Bibeltekstene: 1 Kong 19,16b.19-21; Gal 5,1.13-18; Luk 9,51-62


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
P. Ole Martin Stamnestrø

Hva skiller katolikker fra protestanter? Dette er et spørsmål jeg ofte får når skoleklasser kommer hit på besøk for å lære om Den katolske kirke. Et godt spørsmål, som det ikke er så enkelt å besvare kort og konsist. Som det moderne og politisk korrekte menneske jeg er, begynner jeg gjerne med å si at det er mer som samler enn skiller. Jeg nevner troen på Den treenige Gud. Gud som ble menneske i Jesus Kristus og som døde på korset for våre synders skyld.

Dette er viktig å få sagt, men dermed har jeg ikke besvart ungdommenes spørsmål. De har en fornemmelse av at det er noe viktig som skiller katolikker fra andre kristne. Og de har rett. Men hvor skal man begynne? Med Maria og helgenene? Nei, mange protestanter ærer Maria og helgenene. Med realpresensen og messeofferet? Nei, lutheranere tror at Jesus virkelig er tilstede i brødet og vinen, og mange anglikanere har et katolsk syn på messeofferet. Med sakramentene? Nei, også de ortodokse har gyldige sakramenter.

Så hva er det som skiller katolikker fra andre kristne? Spørsmålet kan besvares kort og presist med ett ord: Peter. Vi katolikker har Peter. Igår feiret vi høytiden for Peter og Paulus. Vi feiret to av Jesu beste venner. Vi feiret deres vidnesbyrd om Jesus. Og vi feiret deres martyrdød, som de måtte lide for sin tro på Jesus. Vi feiret Kirkens utbredelse som fulgte som en konsekvens av deres vidnesbyrd, liv og død. Men vi feiret ikke en historisk begivenhet som fant sted for 2000 år siden. Vi feiret nåtiden. For vi har fortsatt Peter. Peter bor i Roma, og for noen måneder siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. Paven er Peters efterfølger og fortsetter like til denne dag den jobben Jesus selv betrodde Peter. Vi katolikker er kristne som er i kommunion med Paven i Rom, i kommunion med Peters efterfølger, Kristi stedfortreder på jord. Det er det som skiller oss fra andre kristne.

VED ALTERET: P. Ole Martin Stamnestrø under sin
primissmesse 30.9.2012
Foto: Mats Tande

Men hvorfor er dette viktig? Hvorfor er det viktig å være i kommunion med Peters efterfølger? Jo, fordi Peter vet hvem Jesus er. Det hørte vi i forrige søndags Evangelium. «Hvem sier dere at jeg er?», spør Jesus. Peter svarer: «Du er Messias, du er Kristus.» Peter vet hvem Jesus er også når han fornekter ham. Fordi han vet hvem Jesus er, gråt han bittert da han fornektet ham. Og det er sannelig mange paver i historiens løp som ved syndig livsførsel, eller ved å tie om Jesus, har fornektet ham. Men de har alltid visst hvem Jesus var, og aldri talt usant om Ham. Når Paven taler om Jesus, vet vi at det er Den Hellige Ånd som beveger ham.

Vi som er katolikker tilhører ikke en gammel, døende religion full av støvete tradisjoner. Vi tilhører en levende Kirke, den Kirke Jesus selv grunnla på Peter som Han kalte klippen. Vi tilhører en Kirke som er evig ung, fordi den er inspirert av Den Hellige Ånd i hver generasjon. Det vi kaller Tradisjonen med stor «T» er ikke noe gammeldags, det er ultramoderne. Det er Den levende Gud, Den Hellige Ånd som er med oss og fortsetter å tale om Jesus – gjennom Pavens munn som er Peters efterfølger, og gjennom biskopene som er apostlenes efterfølgere. Og Guds vidnesbyrd er troverdig fordi det er konsekvent. Tradisjonen sier oss ikke noe nytt, men forklarer på en ny måte det Jesus lærte Peter og apostlene, og som vi leser om i Bibelen.

I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men vi vet at når vi lytter til Peter, så er vi på trygg grunn. Gud være takk som har kalt oss til medlemmer i sin levende Kirke. Amen.


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø. Det er for øvrig p. Stamnestrø som skal være celebrerende prest på Seljumannamessen på Selja 8. juli 2013. Bli med!

LES OGSÅ:

29 juni 2013

Derfor ble jeg katolikk

KROSSHAUGEN: Her har jeg vokst opp; ved korset som Den katolske kirke plantet for meg i Haugesund - århundrer før det fantes noe Haugesund og tusen år før det fantes noen meg.

Hvis du
leter etter det sanne, det vakre eller det gode,
hvis du leter etter røttene dine,
hvis du
følger de gamle stiene,
så finner du til slutt veien hjem
- hjem til Den katolske kirke.


(Foto: privat, juli 2011
)

I dag på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus, kommer endelig blogginnlegget om hvorfor jeg gikk inn i Den katolske kirke.


Den 25. januar 2008 - på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse - gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært takknemlig for hver eneste dag siden.

Med andre ord: I 1983 dager har jeg vært uendelig takknemlig. Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, ellers hadde folk trodd jeg var blitt gal. Men i dag sier jeg det høyt: Jeg er uendelig, uendelig takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin ene, sanne, hellige, apostoliske, katolske kirke, også kjent som Den katolske kirke.

DEL I: DIN vei inn i Kirken


I løpet av disse årene har mange spurt meg om min vei inn i Kirken og hvorfor jeg konverterte. 


Det er veldig vanskelig å svare generelt på, rett og slett fordi det som mange egentlig lurer på er hvorfor DE burde vurdere å konvertere – noe som er et helt annet spørsmål.

Alle har sin helt egen vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.
  • Noen trekkes inn i Kirken gjennom hodet: De har tenkt, studert, vurdert og konkludert. De merker at i Den katolske kirke er det et stort, åpent rom for å tenke og søke det som er sant. De leser katolsk (eller katolskinspirert) litteratur og oppdager at her er troens fylde. De leter etter Sannheten og finner den - i Den katolske kirke.
  • Andre føler seg fram: Gjennom kunst, litteratur, musikk og kultur, liturgien. De gjenkjenner skjønnhet når de ser den.
  • Andre leter med hjertet og gjenkjenner godhet og kjærlighet når de møter de troende i Den katolske kirke.
  • Noen bare dumper over kirken: De besøker katolske kirker på reise etc og opplever at her er det noe mer, noe som jeg mangler. Noe ekte, noe sant.
  • Andre går seg inn i den: Som søkende pilegrimer, på leting etter noe de senser at de har mistet. De leter langs de gamle stiene etter det de har tapt - og alle de gamle stiene fører dem til Den katolske kirke.
  • Når jeg tenker etter har vel Jesus i grunnen trukket meg inn i Kirken på alle disse måtene, og det er simpelthen en grense for hvor lenge du klarer å stå imot når han tar i bruk hele arsenalet ;)

Veiene til Roma

«Alle veier fører til Rom,» og alle slags mennesker konverterer til Den katolske kirke: Rørleggere, lærere, sykepleiere, kunstnere, leger, mediefolk, skoleelever, advokater, økonomer, teaterfolk, husmødre, forfattere, professorer, musikere, håndverkere, studenter… you name it og vi har det.

Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.» 

Med andre ord: Min vei er ikke din vei, fordi veien går fra der du er. I og med at vi befinner oss på ulike steder i utgangspunktet, må nødvendigvis stiene vi går på se forskjellige ut. Veien ser svært ulik ut for den som går fra protestantisk til katolsk tro, sammenlignet med den som går fra ateisme til katolsk tro.

Gud møter oss der vi er og lokker på oss med alle de midlene han har til sin disposisjon. Siden Den katolske kirke er den éne Kirken for alle, tiltrekker den seg alle slags mennesker - på helt forskjellige måter.


Sånn. Med det unnagjort kan vi gå videre. (NB: Hvis du har dårlig tid/ikke orker å lese så langt kan du hoppe direkte til oppsummeringen, det vil si del V nederst.)



Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»


Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon - den trenger ikke være det for andre, som sagt.

Frem til jeg fikk barn var det nok for meg at jeg hadde «en menighet som funker for meg». Da jeg ble mor fikk jeg plutselig bruk for noe mer. Jeg innså at jeg trengte en kirke som stod på fast grunn også på mine barnebarns tid. På grunn av den stadig akselererende teologiske oppløsningen i Den norske kirke stod det klart for meg at jeg ikke kunne overlate mine barnebarn til statskirken. Jeg kunne ikke en gang overlate mine barn til denne kirken. De ville ikke få næringsrik nok mat til å vokse opp der, jeg klarte knapt å overleve selv på den åndelige næringen jeg fikk i Den norske kirke.

Kort sagt: Jeg innså at for å overleve i et stadig mer sekularisert samfunn trengte jeg noe mer enn det statskirken kunne gi meg. Mye mer. Jeg trengte den katolske fylden av troen, ikke den protestantiske, reduserte trosvarianten.

 

SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
(Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger)



Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by


I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 20. september 2007. Her er det:

«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke.

Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen. Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på.

Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. Problemet er at jeg ikke føler meg hjemme i noen av disse kategoriene. Ikke er jeg gammel, og troen min er høyst oppegående og sprell levende.

I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbisk gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom. Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.

Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med en dvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: ”Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: ”Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.” Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.

Den politisk korrekte norske kirke skammer seg over å forkynne evangeliet. Å forkynne vil nemlig innebære å innta en ovenfra-og-ned-holdning overfor det autonome mennesket. Og selve evangeliet er jo særdeles støtende (§2). Dersom vi sier at folk blir frelst ved å tro på Jesus, sier vi også at de går fortapt uten han. Kan man hevde noe mer fordømmende i 2007? Neppe.

I 1997 erklærte bispemøtet at det ville være ”kirkesplittende vranglære” å likestille partnerskap med ekteskap. Det var nok siste gang vi hørte et så usnilt ord som ”vranglære” brukt i Den norske kirke. Synd, egentlig, for det greske ordet for vranglære, heresi, er ellers svært så beskrivende for utviklingen i DNK. Heresi er nemlig avledet av verbet hairéomai, ”jeg velger meg”. Altså: ”Jeg føler meg ikke forpliktet på hva kristne over alt og til alle tider har trodd. Jeg velger selv den troen som føles rett for meg – nå .”

Forrige uke stemte Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen for et vedtak som åpner for homofilt samlevende prester, fordi, som han sier: ”Kirken blør”. Dagen derpå håpet han at ikke noen føler seg presset ut av kirken av den grunn. Kjære kirkerådsleder, du har rett: Denne kirken blør. Og det kommer den til å gjøre så lenge det fortsatt er liv i den. Du får ta det som et godt tegn at den blør. Det betyr at det fortsatt finnes mange gode prester og våkne kristne i kirken. Du trenger imidlertid ikke være redd for at jeg føler meg presset ut av kirken. Jeg forlater Kardemomme by høyst frivillig. [...]

I dag befinner jeg meg i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke. Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke vil få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.»

Et etterord fem år senere

I dag ville jeg formulert leserinnlegget i mildere ordelag, men sånn ble det nå i 2007. Kirken skal være vår mor, og jeg følte meg sveket av Den norske kirke - en mor som skulle ta seg av meg, men som ikke gjorde det.

Jeg er fortsatt oppgitt over Den norske kirkes teologiske utvikling i dag. Samtidig ser jeg på den med sympati og kjærlighet. Den norske kirke har stort sett gjort så godt den kunne i århundrene etter at danskekongen i 1537 fjernet oss fra Moderkirken med tvang. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt du kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort.

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". Det er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke.

PETERS ETTERFØLGER: Jesus gav Peter et viktig og helt spesielt oppdrag: Å holde flokken samlet, fø den og beskytte den. Det oppdraget forvaltes av Peters etterfølger i Roma den dag i dag.


DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?


Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge. 


Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. 

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de holder fast ved det som er sant - der de tror på den helt vanlige, kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Anti-katolsk propaganda

Her er sånt noe som jeg fikk høre: «Katolikker tror ikke på evangeliet eller nåden, men på gjerningskristendom. Katolikker er avgudsdyrkere som ber til og tilber Maria og helgenene. Det er noen av katolikkene som er kristne og tror på Jesus, men selve Den katolske kirke er en vranglærer som fører folk vill. Katolikker er avvikere. Det er vi som har forstått det. Det er vi som er de vanlige kristne. Katolisisme er… noe annet, nesten en annen religion.»

Ingen kristen som tenker noe slikt om Den katolske kirke, og som vil være lojal mot Jesus Kristus og lydig mot sannheten – vil vurdere å nærme seg Den katolske kirke, langt mindre bli en del av den. Altså måtte det skje en del. 

Møtene med Den katolske kirke

Første gang jeg møtte Den katolske kirke var sommeren 1998. Da dro jeg på interrail i Frankrike og Italia og møtte både katolske kirker, katolske kristne og katolsk kunst og kultur. Jeg møtte tenkende, våkne, levende kristne. Det jeg husker best var overraskelsen over at jeg kjente Den Hellige Ånds tilstedeværelse så sterkt i de katolske kirkene. Det var så uvanlig lett å be der, en så underlig god bønnestemning.

Da jeg gikk inn i Peterskirken i Roma og så opp i kuppelen med ordene "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam mean et tibi dabo claves regni caelorum" ... "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16,18)... da bare kom tårene og overveldet meg. Hjertet hadde begynt å sanse og fornemme det som forstanden ennå ikke forstod. Jeg gjorde som Maria: Gjemte det og grunnet på det i hjertet.

DEN HELLIGE MESSE: Høymesse i St. Paul kirke. Ekte næring og levende trosliv.

Neste gang jeg var i kontakt med Den katolske kirke var i påsken 2004 da mannen min og jeg ble med Sjømannskirkens studentprester på pilegrimsferd til Roma. Etter den uken var jeg ikke lenger i tvil om at Den katolske kirke var en kristen kirke, full av åndelig kraft - men hva gjorde jeg med de teologiske innvendingene mot vranglære, avgudsdyrkelse etc.? Jeg lot det ligge i nesten tre år. Så satte jeg meg ned ved www.katolsk.no/tro i timesvis og leste og leste, dag etter dag.

I juli 2007 begynte jeg å følge gruppeundervisningen i katolsk tro hos soknepresten ved St. Paul kirke her i Bergen. Dessuten begynte vi å gå til messe hver søndag. Begge deler er viktig når du skal avklare om du vil gå inn i Den katolske kirke.

Du må: 1. Sette deg grundig inn i den katolske troen, og du må 2. Være villig til å leve det katolske livet (et liv som blant annet innebærer at du ikke holder deg borte når menigheten samles - alle katolske kristne har messeplikt, jf. Hebr 10,25).

Brevet til biskopen

14. januar 2008 sendte jeg mitt brev til biskop Bernt Eidsvig og ba om å få bli tatt opp i kirken på Paulus’ festdag. Der skrev jeg: «Bortsett fra påskenatten kan jeg ikke tenke meg en riktigere dag for meg å konvertere på enn nettopp denne dagen da den store misjonsapostelen omvendte seg etter sitt sterke og avgjørende møte med Jesus – og det til og med i St. Paul kirke.»

Jeg skrev mye i brevet, men her er noen sitater som utdyper det jeg har skrevet tidligere i dette blogginnlegget:

«Den dessverre stadig mer svevende Oase-bevegelsen har ”fått en visjon” om at de skal starte nye menigheter, eller som de kaller det; at de skal ”sette ut livbåter”. Man kan sikkert overleve noen uker og måneder i en livbåt, men jeg er ute etter noe som holder lenger enn det. Jeg vil over til en skute som har vist seg seiledyktig gjennom århundrer, og som jeg kan stole på at vil hjelpe også mine barnebarns barn slik at de kommer trygt fram. Det ser ut som at vi går inn i stormfulle tider. Da trenger vi å holde sammen, å være ett. Vi trenger Kirken som hjelper oss å holde fast ved troen, ved Jesus.»

«Jesus ba om at vi skulle være ett, for at verden skal tro. Da vil ikke jeg være med på å splitte oss kristne enda mer opp ved å starte nok et nytt kirkesamfunn. Jeg befinner meg allerede i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til et enda mindre kirkesamfunn. Jeg tenker som så at det kan ikke være tilfelle at det bare er noen få tusen lutheranere i en avkrok av Europa som forvalter den universelle kristne troen. I det hele tatt skjønner jeg ikke hvorfor Luther skulle ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke. Og jeg har slett ikke troen på motefenomenet ”emerging church” med sine løsrevne husmenigheter. Hvis den kristne troen blir enda mer privatreligiøs nå, så dør den simpelthen ut.

Det mest logiske for meg er å gå over til en større, helt alminnelig kirke som allerede finnes. De siste årene har mine mange lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Momenter som har vært viktige for meg i denne prosessen er Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen samt møtene jeg har hatt med Den katolske kirke i Frankrike, Italia og USA. Pilegrimsreisen vår til Roma påsken 2004 sammen med blant annet en norsk katolikk var også viktig. Her fikk vi sterke møter med en autentisk kristen tro, fromme kristne og levende menigheter. Vi fikk delta på både midnattsmessen i Peterskirken og påskedagsmessen på Petersplassen. Under kommunionen påskedag kjente jeg sterkt på alvoret og smerten ved å være avstengt fra dette fellesskapet. Tårene trillet. Lengselen tentes. Når jeg nå søker fullt fellesskap med Kirken er det altså fordi både hodet og hjertet har ledet meg til samme konklusjon. Jeg kjenner meg ledet til den historiske Kirken av Gud. De siste månedenes katekese og kirkegang, samt samtaler, bønn, boklesning og mangfoldige timer inne på katolsk.no har bekreftet at vi søker riktig kirke.»

FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"

(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse


Fellesskapet og enheten

Har du klart å holdt følge med meg og lest helt ned hit? (Takk, fantastisk at du orker å lese så langt!) ... vel, da er du kanskje interessert i å lese leserinnlegget mitt som stod på trykk på side 3 i Vårt Land på selve konversjonsdagen min, 25. januar 2008:

I dag, på Paulus’ festdag, går jeg inn i Den katolske kirke. Jeg søker fellesskapet og enheten, skriver Ragnhild Aadland Høen.

Fra Kardemomme by til Roma


På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke. Samtidig takker jeg for at han også har vist meg veien videre. I dag tar jeg konsekvensen av at Statens politisk korrekte Kardemommeby-kirke ikke lenger gir meg den næringen og veiledningen som troen min trenger i 2008.

Jeg vil ikke være flau over at jeg er kristen. Jeg vil tilhøre og elske en kirke som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. Jeg trenger en kirke som står på fast grunn også den dagen mine barnebarns barn får bruk for den. Derfor går jeg i dag til Moderkirken. I stedet for å bli mismodig i DNK lever jeg kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

De siste årene har mine lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Inne på www.katolsk.no har jeg for eksempel oppdaget at lutheranerne og katolikkene faktisk er enige om det mest grunnleggende stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen lyder slik:
"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".
Enda flere fordommer brast i møte med Den katolske kirke i inn- og utland. Her har jeg møtt en autentisk kristen tro, levende menigheter og våkne kristne som elsker Jesus. Og jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor skal Luther ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke?

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble så alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente, men en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden. Åpenbaringen reduseres og blir gjort relativ, og man ender opp med den forvirringen og splittelsen som er stadig mer fremherskende i lutherske kretser.

I dag er den lutherske troen blitt så subjektiv og privatreligiøs at den er i ferd med å forsvinne som kollektivt fenomen. Menighetskjerner over hele landet krymper inn og kristendommen forsvinner ut av grunnloven og formålsparagrafene. Tilbake står nordmennene igjen – alene – med en abstrakt, privatisert åndelighet som ikke forholder seg til Jesu kropp, Kirken.

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”.


Ragnhild Aadland Høen 


EN SMAK AV MYSTERIET: En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden. Her en av Nidarosdomens dører.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Del V: Avslutning


Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.


Jeg er katolsk kristen fordi:
  • Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.  

  • Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.

  • Jesus grunnla sin kirke på Peter, og Den katolske kirke har fortsatt Peter. Faktisk er det bare Den katolske kirke som har Peter. (Det er det som er forskjellen på romersk-katolske kristne og alle andre kristne. Katolske kristne er i enhet med Peter, mens ortodokse og protestanter er det ikke.)

  • Den katolske troen er apostlenes tro og den er "mine fedres tro". Den er ikke en ny tro jeg har diktet opp selv. Den katolske tro er definert i de oldkirkelige bekjennelsene. 

  • Den katolske kirke forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Den forvalter ikke en av de protestantiske, reduserte versjonene av troen, men fullversjonen av troen som vi trenger for å overleve som kristne i et sekulært samfunn. 

  • I Den katolske kirke finner jeg igjen alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

  • Ja, vi tror på evangeliet. Det var faktisk Den katolske kirke som brakte evangeliet til Norge. Fortsatt har Norge vært et katolsk land lenger enn det har vært et luthersk land.

  • Den katolske kirke forvalter Kirkens enhet. Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Jesus ba oss om å være ett for at verden skal tro. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Vi skal være ett i den éne Kirken.

  • Da jeg kom inn i Den katolske kirke kom jeg hjem. Hjem til min mor, Kirken.

  • Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, da skjer paradigmeskiftet, da går det ingen vei tilbake. Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd.


Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?

Mange spør meg: "Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?" Til det svarer jeg: "Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem."   

Jeg elsker Jesu Kirke; Den katolske kirke. Dypt og inderlig. Det ville jeg gjerne si høyt i dag, på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus - Per og Pål - som gav meg troen. Takk både til dem og til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer.

PETERSMESSE: Over alt hvor du snur deg, til og med i kalenderen, dukker spennende katolske skatter opp.
I dag 29. juni er det Persok, Petersmesse, minnedagen for apostlene Peter og Paulus. Primstavmerket er en nøkkel.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


LES MER:


https://www.youtube.com/watch?t=54&v=5UyzW99zAzw


Til slutt: Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

28 juni 2013

Ettertanke: Den hellige Ireneus av Lyon


KIRKEFEDRENE OG JESUS: “Guds ære er det levende mennesket, og menneskets liv er å kunne se Gud" sa kirkefaderen St. Ireneus av Lyon, som levde ca. år 135-202.

I dag, den 28. juni, er det minnedagen for kirkefaderen St. Ireneus av Lyon. Ireneus var på sett og vis et åndelig barnebarn av apostelen Johannes. 


Den hellige Ireneus (ca. år 135-202) var nemlig disippel av biskop Polykarp som i sin tur igjen var disippel av Johannes. Med andre ord levde biskop Ireneus tett på apostlenes tro, og han brukte store deler av livet sitt til å forsvare nettopp apostlenes lære.

På mange måter lignet Ireneus’ tid på vår: Mange ulike leire gav seg ut for å representere ”den egentlige kristendommen”. Blant de farligste var gnostikerne, som i en periode på 100-tallet så ut til å skulle feie med seg en stor del av kristenheten. At så ikke skjedde, skyldes for en stor del Ireneus. Innflytelsen hans på kirkehistorien kan ikke måles.

Gnostisismens tiltrekningskraft var enorm – og forståelig. I mange kretser var gnostisismen uten moralske forpliktelser og uten dogmatiske grenser. Ireneus beskriver gnostikernes lære slik: ”Godt og ondt, sier de, er bare et spørsmål om personlige meninger... Ingen ting er ondt i seg selv.” 

Ireneus derimot, holdt fast ved apostlenes lære om at det faktisk finnes noe som er sant og noe som er usant – noe som er godt og noe som er ondt. Som apostelen Paulus skriver i dagens bibeltekst:

”La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. [...] La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

(Rom 12,9 og 21)

VI BER

Evige, allmektige Gud, vi takker deg for Ireneus. 
Gi at din Kirke må trofast holde fast ved apostlenes lære, 
og hjelp oss alle å følge og tjene deg i sannhet og kjærlighet. 
Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 28. juni 2011, da Rom 12,9–21 var dagens bibeltekst

LES OGSÅ

med deg den spennende biografien om den hellige Ireneus av Lyon på katolsk.no