KJÆRLIGHETENS HØYSANG: Et glimt fra søndagsskolen i St. Paul kirke den søndagen da Kjærlighetens Høysang var en av søndagens messetekster. ("Evangelieforklaring for barn" tar alltid for seg de samme bibeltekstene som brukes i høymessen.) Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
En nydelig ting med St. Paul menighet er at Gud driver og samler sin kirke fra hele verden i denne menigheten i Bergen.
Kjempeflott. Helt fantastisk. Medlemmene her er født i over hundre ulike land og gir en god forsmak på hvordan Himmelen kommer til å bli. Samtidig: Det er ikke så lett å være én kirke når vi består av så mange ulike (med)lemmer. Hvordan får man alle disse forskjellige kroppsdelene til å henge sammen og fungere som én kropp, ett legeme?
Vel, man trenger sterke leddbånd, nærmere bestemt kjærlighetens leddbånd. Det er kjærligheten som binder oss sammen.
For to uker siden feiret vi stor menighetsfest i St. Paul. Fremme på scenen stod 14 av Guds skjønne tiåringer, født i ni ulike land. I hendene holdt de ord som de løftet opp i luften, én etter én, til akkompagnement av en av de vakreste trompetkonsertene i verden: Adagio fra Telemanns trompetkonsert i D-dur.
Tiåringene stod der og løftet opp Guds ord for oss, nærmere bestemt Gal 3,28:
«Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.»
Det var så vakkert, så sant og så sterkt å se at jeg ikke får til å beskrive det. Du skulle vært der sammen med oss.
Deretter snudde barna skiltene sine og viste fram baksiden. Én etter én dukket ordene fra Kjærlighetens Høysang opp:
«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig (…) den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde (…) Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1. Kor 13).
I to minutter var vi i Guds rike. Sånn kommer Himmelen til å bli: Full av godhet, sannhet og skjønnhet. Jeg gleder meg.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. februar 2013 da 1 Kor 13,1-7 var dagens bibeltekst:
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har
kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all
kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har
kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de
fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet,
da gagner det meg intet. Kjærligheten er tålmodig,
kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke
hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir
ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over
urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror
alt, håper alt, tåler alt. (1 Kor 13,1-7)
VAKKERT, VAKKERT. Mens du leser Kjærlighetens Høysang: Lytt til Adagio fra Telemanns trompetkonsert i D-dur, fremført av Maurice André.
CHRISTUS VINCIT: "I,
retired in prayer, will always be with you, and together we will move
ahead with the Lord in certainty. The Lord is victorious." Pave Benedikt XVI
Nå på mandag sprang nyheten som overrasket en hel verden: Pave Benedikt XVI abdiserer som pave.
Kirkehistorikere ble kalt inn: Går dette egentlig an? Har det noen gang skjedd før? (Ja, faktisk, men forrige gang var i 1415.) Jeg var forberedt på at vår nesten 86 år gamle hyrde kunne dø snart, men at han kunne gå av? Nei, nå står ikke verden til påske.
Men det gjør den jo. Sannsynligvis. Iallfall: Hvis verden består, har vi fått en ny pave innen påske. Det skjer nettopp fordi Pave Benedikt etterlever dagens bibeltekst: Han er sindig og nøktern. Han har ransaket sin samvittighet nøye og har bedt mye (1 Pet 4,7). Avgjørelsen er tatt ut fra at han elsker oss alle inderlig (v. 8).
Pave Benedikt har tjent Kirken trofast med de nådegavene han har fått, som en god forvalter av Guds mangfoldige nåde (v. 10). Han har «talt som Guds ord» og har beskyttet oss mot relativismen og annen vranglære (v. 11).
Han har tjent Kirken ydmykt med den styrken Gud har gitt ham (v. 11). Og nå, når styrken ikke lenger er der, trekker han seg tillitsfullt tilbake og sier: «La oss betro Den hellige kirke til vår øverste hyrde, vår Herre Jesus Kristus». Jesus vil gi Kirken nettopp den hyrden vi trenger i vår forvirrede tid.
Pave Benedikt XVI viser meg at «dette som er dagens bibeltekst, det er ikke umulige krav eller uoppnåelige idealer, det kan faktisk leves». Så la oss leve det ut alle sammen!
Nå når slutten er nærmere enn noen gang: Vær ikke redd! Gjør som Pave Benedikt og stol på Jesus Kristus.
Her er et klart oppdrag i fastetiden for alle som er opptatt av kristentroens fremtid i verden: Be for pavevalget og be for den nye paven. Be om Den Hellige Ånds ledelse for Kirken.
Kom, Hellige Ånd! Veni, Sancte Spiritus!
Publisert første gang i avisen Vårt Land den 14. februar 2013 da 1 Pet 4,7-11 var dagens bibeltekst:
7 Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og nøkterne, så dere
kan be. 8 Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for
kjærligheten dekker over en mengde synder. 9 Vær gjestfrie mot hverandre
uten å klage. 10 Tjen hverandre, hver med den nådegave han har
fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. 11 Den som taler,
skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med
den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus
Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1 Pet 4,7-11)
TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet. "Skriv deg Jesus på mitt hjerte! Denne innskrift på meg sett: Jesus i fra Nasaret, den korsfestede, min ære og min salighet skal være." Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 13. mars 2013
Ved et Guds under klarte jeg å delta på askeonsdagsmessen i kveld. Uendelig takknemlig for det! Sterkt å få askekors, flott preken, nydelig musikk, og det som alltid er høydepunktet: Å ta imot Jesus i nattverden/eukaristien. Bli med til en kveldsmesse i St. Paul.
Kirken var fullsatt da sogneprest Dom Alois Arnstein Brodersen prekte om hvordan fasten angår våre hjerter, vårt innerste vesen, og om hvordan fasten er en tid for forsoning, en tid for å vende tilbake til Gud.
Helbredelse i sjelen
Som den gode hyrde han er benyttet Dom Alois også anledningen til å minne oss på betydningen av skriftemålet, også kalt botens sakrament (dette er et av de to helbredende sakramentene; det andre er sykesalvingens sakrament).
"Alle har syndet", står det i Bibelen, og Dom Alois påpekte det underlige i at selv om vi ikke begår færre synder enn før, er det likevel færre som går til skriftemål enn før. Vi unngår å gå til skrifte fordi det er ubehagelig og gjør vondt. I stedet prøver vi å gjemme unna syndene våre.
Ta et godt råd fra en lege
Dom Alois var lege før han ble prest, og han brukte en analogi fra medisinens verden for å forklare hvorfor det ikke er noen lur strategi å gjemme synder: Det er som å gjemme et betent sår. Det er bedre å gå til legen med såret.
Selv om behandlingen er smertefull går vi jo til legen når vi er syke, og det samme bør man gjøre med sår på sjelen. Det er alltid befriende og GODT når synden blir feiet ut av vårt indre.
Gjør det NÅ
"Botens sakrament forsoner oss med Gud og oss selv, slik at vi renset og befridd fra våre synder kan feire påskefesten. Gå til skrifte i fastetiden. Nå er nådens tid," avsluttet Dom Alois sin preken. (Ja, jeg gjorde notater under prekenen, jeg følger bedre med da. Dessuten sier prestene og diakonene våre så mye bra som jeg gjerne vil kunne ta frem igjen etterpå.)
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte
Salmetavlen var helt full under askeonsdagsmessen, men det var tre salmer som utmerket seg spesielt denne kvelden: "Skriv deg Jesus på mitt hjerte", "Attende Domine et miserere" og "Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne".
Da vi sang "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte"så jeg plutselig at det er nettopp dette vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte, du min konge og min Gud, at ei lyst ei heller smerte, deg formår å slette ut! Denne innskrift på meg sett: Jesus i fra Nasaret, den korsfestede, min ære og min salighet skal være. (Thomas Kingo, 1689)
Attende Domine et miserere
Den neste som bet seg fast i sjelen var den sterke og vakre gregorianske hymnen "Attende Domine et miserere". Koret sang versene mens hele menigheten sang omkvedet. Vi sang på latin, men vi kunne følge den norske oversettelsen i salmeboken. Klikk på bildet under og lytt til "Attende Domine" på YouTube:
Den latinske teksten står i videobildet. Her er den norske oversettelsen:
Attende Domine
Omkved: Hør oss, Herre, og vis miskunn,
for vi har syndet mot deg.
1. Til deg, du høyeste konge og alles Frelser,
løfter vi med tårer våre øyne.
O Kristus, hør våre ydmyke bønner.
2. Du som er Faderens høyre hånd, hjørnestenen,
frelsens vei og himlens port,
avtvett våre synders skampletter.
3. Vi bønnfaller din majestet, o Gud.
La ditt hellige øre bønnhøre våre sukk,
og tilgi i din mildhet våre misgjerninger.
4. Til deg bekjenner vi de synder vi har begått:
Med angerfullt hjerte nevner vi våre skjulte feil.
Du vår Frelser, tilgi dem i din godhet.
5. Uskyldig ble du tatt til fange, uten motstand lot du deg føre bort,
og ved falske vitner ble du dømt i de gudløses sted.
O Kristus, bevar dem du har gjenløst.
Melodi og tekst fra 1600-tallet, Frankrike
Nr. 429 i Lov Herren, katolsk salmebok
(Saken fortsetter under bildet.)
ASKEONSDAG I ST. PAUL: De lilla tøystykkene dekker til kunsten i koret, og fjernes først påskenatt. Da blir det fest! Det er heller ingen blomsterutsmykninger under fasten. (Hvis du lurer på hvordan kirken ser ut til vanlig kan du ta en kikk her.) Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
Den tredje og siste salmen som bet seg fast var Børre Knudsens helt nydelige "Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne". Salmen står under avsnittet "Eukaristi" i den katolske salmeboken, og spesielt i fastetiden er den nesten fast innslag på hver eneste høymesse i St. Paul. Jeg elsker denne selvransakende og lovprisende salmen.
Vi synger den på den samme norske folketonen som du finner i salmen "Å, at jeg kunne min Jesus prise". Syng inni deg eller høyt:
1. Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
som herlig prest og blodig offerlam.
Deg, Herre Jesus, deg vil vi prise
for det som er vår egen dype skam.
2. Du gikk til grunne for våre hender,
vi dømte deg, og dette er vår dom.
Men brødet brytes, og vinen skjenkes,
og dine hender gjør vår gjerning om.
3. I våre hender var kors og nagler
da dine hender løftet vin og brød,
da dine hender forvandlet drapet
til offergave og til soningsdød.
4. Du tolket korset, du tydet døden,
du gjorde pinen til din kongevei,
for da du viet deg selv til offer,
da måtte våre hender tjene deg.
5. Og som du gav deg i våre hender
da vi i tross fullbyrdet dine ord,
slik har du gitt deg i våre hender
som vin og brød på dette offerbord.
6. Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
som blodig lam og herlig offerprest.
Vi bryter brødet, vi skjenker vinen,
vår dype skam er blitt vår høye fest.
T Børre Knudsen 1980 M Norsk folketone
Sånn, nå har du nesten vært på Askeonsdagsmessen i St. Paul kirke, 13. februar 2013. Det var det beste jeg klarte å få til uten speilrefleks og uten videokamera. Neste år er du velkommen til å bli med selv!
KATOLSK FASTE: Vi skal alle forsake noe i fastetiden.På askeonsdag og langfredag skal ALLE som er friske spise lite (18-60 år) og forsake kjøtt (14-60 år). Resten av fastetiden sier Den katolske kirke i dag at du kan velge selv hva du vil forsake. Pengene du sparer gir du til dem som er i nød. Tradisjonell katolsk faste er at man avstår fra kjøtt og spiser mindre enn normalt i hele fastetiden. Andre eksempler kan være at man avstår fra sjokolade, tv, vin, underholdning, Facebook etc. Noen går selvsagt lenger enn andre, men det skal være noe som betyr en del for deg/krever noe av deg, et virkelig offer. Her er en herlig kommentar til denne ukens nyhet om Pave Benedikt XVIs abdisering: "You're giving up WHAT for
Lent?!!"
Lurer du på hvordan katolske kristne markerer faste? Her kan du lese de katolske biskopenes råd og anvisninger.
I dette blogginnlegget finner du: 1. Fastemandatet for Kirken i Norge i år 2. Biskop Bernt Eidsvigs fastebudskap
1. Fastetidens 40 dager gir oss og alle kristne en anledning til å forberede oss til påsken gjennom en alvorlig granskning av våre liv, intens bønn, faste og bot. Fastetiden er også en tid for omsorg for dem som er i nød.
2. For at vi alle skal bli forenet med Kristus og med hverandre i en felles botspraksis, fastsetter Kirken visse dager for bot. Kirkeloven foreskriver at askeonsdag (i år 13. februar) og langfredag (i år 29. mars) skal overholdes som faste- og abstinensdager for hele Kirken. Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på kjøtt. Abstinensloven påligger den som har fylt 14 år. Fasteloven binder den som er myndig inntil fylte 60 år. Sykdom og andre spesielle omstendigheter kan gi unntak fra disse lover.
3. Hver fredag året gjennom er botsdag. Likeledes er tiden fra askeonsdag til påsken botstid. Unntak gjelder når det inntreffer søndag eller høytid. En vanlig form for fredagsbot er å avstå fra å spise kjøtt. Alternativt kan fredagsboten ellers gjennomføres ved annen form for faste, f.eks. ved å gi mer oppmerksomhet enn ellers til familien, fattige, syke, gamle eller ensomme eller ved å delta i felles bønn, den hellige Messe, sakramentstilbedelse, korsveisandakt eller lignende.
For ikke lenge siden avsluttet vi juletiden. Med askeonsdag innledes nå en ny tid i kirkeåret.
I julen viser Gud oss hvor langt han er villig til å gå for å leve i fellesskap med oss mennesker. Efter Kristi fødsel er vi på en ny måte knyttet til Gud nettopp gjennom vår menneskelighet – og Guds menneskelighet lærer oss hva det vil si å være sant menneske. Dette innebærer at også den fysiske faste kan knytte oss nærmere ham som åpenbarer sitt ansikt i Jesus Kristus. Kroppen er altså ikke ubetydelig i vårt gudsforhold, og fra evangeliene vet vi at Kristus selv fastet. Men hvordan kan så fysisk faste knytte oss nærmere Gud? Lengselen efter Gud ligger naturlig i alle menneskers hjerter, for mennesket er skapt i Guds bilde og likhet. Derfor sier den hellige Augustin til Gud: «Du har skapt
oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Vår naturlige lengsel efter Gud manifesterer seg ved at vi som mennesker aldri slår oss til ro med det vi har – vi lengter alltid efter noe bedre, noe større, noe raskere: en raskere datamaskin, en flottere bil, en mer atletisk kropp, et flottere hus. Dette jaget kan ofte bedøve den naturlige gudslengsel i oss, men kortvarig lykke og tilfredsstillelse vil aldri gi oss den ro og egentlige lykke vi jakter efter. Den finner vi først når våre hjerter får hvile i Gud. Legemlig faste minner oss helt konkret på vår menneskelighet og avhengighet av Guds gaver. Ved legemlig faste skaper vi et rom for Gud i livet vårt. Når vi gir Gud rom, utvides våre hjerter også for andre mennesker, for der hvor Gud er, der er sann menneskelig kjærlighet – den kjærlighet som er rettet mot den andre. Det er nettopp denne kjærlighet Jesus åpenbarer på korset når han gir sitt liv for oss.
Hvilken form for fysisk faste vi velger, kan variere. Jeg vil anbefale dere alle å bestemme dere for noe helt konkret og gjennomførbart. Om maven noen ganger skulle rumle, så la den minne deg på å be en bønn og gi almisser til dem som forlengst har måttet venne seg til sult. Da har fasten allerede utvidet ditt hjerte. Har du en kostbar vane, kan du pleie den litt mindre, eller oppgi den helt i fastetiden. Slik kan du la andre få del i din rikdom. Jeg vil som alltid særlig anbefale Caritas’ årlige fasteaksjon. Men den som bare gir penger, gir for lite. Å gi handler om så mye mer enn penger – ingen er så fattig at han ikke har noe å gi. Du kan dele mer av din tid med andre. De fleste av oss har nemlig tidstyver i hverdagen, det være seg overdreven TV-titting, internettbruk eller kanskje trening. Hva med å slå av fjernsynet for heller å ringe en du vet sitter alene? Hva med å la være å sjekke e-post om kvelden for heller å være mentalt tilstede for dine nærmeste? Eller la smartmobiltelefonen ligge ubrukt til du går ut døren om morgenen, slik at du kan senke skuldrene og rekker en liten bønn? Ved å jage tidstyvene på dør skaper vi tid og rom for å søke Gud. Denne verdens støy kan legge hindringer i veien for den sunne og dype menneskelige refleksjon. Demonen «Tommeskrue» i C.S. Lewis-klassikeren «Djevelen dypper pennen» omtaler støy som djevelens «eneste forsvar mot dumme samvittighetsskrupler, mot betenkeligheter som skaper fortvilelse og mot umulige krav.»
Ikke alle besitter den luksus at de kan oppsøke et stille sted, men jeg vil råde dere som kan klare det, til å forsøke.
La oss denne fastetid øve oss i å være tilstede. Vi kan alle bli flinkere i ekte tilstedeværelse – for Gud, for andre, og i vårt eget liv. Jeg ønsker dere alle en velsignet faste!
ASKEONSDAG er dagen for å slutte å si nei til Gud. Det er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. Askeonsdag er dagen for å overgi
seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje.
Sånt skaper frie mennesker.
I dag er det askeonsdag, den første dagen i fastetiden. På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får et svart askekors tegnet i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med ordene «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».
Her i St. Paul er det så fullt i kirken på askeonsdagen at messen bare kan konkurrere med påsken og julen i popularitet.
Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.
Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om fra dine synder og få starte helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje.
Fastetiden markerer opptakten og forberedelsestiden til Kirkens viktigste høytid, påsken. Denne 40 dagers perioden som innledes i dag kalles for botens, forsakelsens og almissenes tid. I fastetiden føres vi inn i den store bevegelsen som fører fram til Kristi korsfestelse og død, og til hans oppstandelse fra de døde påskedag - den grenseoverskridende hendelsen som er sentrum for hele vår tro og hele vårt liv som kristne.
Askeonsdag er dermed dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. I dag ber jeg med dagens kirkebønn:
«Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.»
«Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»
Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, askeonsdag 13. februar 2013
Det
var avisen Dagen som ringte og fortalte meg den store nyheten om pavens avgang, noen minutter før abdikasjonen ble
kjent på Facebook. De ville ha et intervju. Resultatet kan du lese her.
For øvrig mener jeg at ikke at "Å miste Paven er som å miste Kongen". Jeg mener at "Å miste Paven er som å miste Kongen, bare mye verre" ;)
Pave Benedikt XVI i yngre dager. Pave Benedikt ble innsatt 24. april 2005, han har altså vært pave i nesten åtte år. Han har utgitt tre encyklikaer: Om kjærlighet (2005), håp (2007) og sannhet (2009). Alle tre er oversatt til norsk og utgitt på St. Olav forlag.
St. Olav forlag har også utgitt flere bind av hans onsdagskatekeser om
viktige personer i Det nye testamentet og kirkehistorien. Anbefalt lesning! Pave Benedikt XVI fullførte sin trilogi «Jesus fra Nasaret» om Jesu liv og lære i november 2012. De to første bindene er utgitt på norsk på Avenir forlag. Det tredje bindet utkommer på norsk i mars. Jeg gleder meg til å lese det.
Vår 85 år gamle Pave Benedict XVI annonserte i dag at han vil gå av som pave den 28. februar 2013 klokken 20.00.
Jeg er i sjokk og sorg. Min kjære Pave Benedikt XVI - troens og tankens forsvarer i vår forvirrede verden - vil tre tilbake. Tårene triller i takknemlighet for alt han har betydd for meg og for Kirken.
Vår 85 år gamle pave går av fordi kreftene ikke strekker til lenger.
Tydelig sliten
Jeg var til stede i audienshallen som journalist den 17. november 2012 da Pave Benedikt tok seg tid til å møte hele den europeiske katolske legekongressen. Paven var tydelig sliten og gammel, og jeg tenkte faktisk at "å nei, nå har vi ham ikke så mye lenger!" Jeg tenkte imidlertid ikke på abdikasjon som en mulighet. Sist en pave abdiserte var i 1415. Pave Benedikts ydmyke og modige avgjørelse står imidlertid i stil til hele hans pontifikat.
Kjærlighetserklæring
Kjære, kjære Pave Benedikt: Jeg er så veldig, veldig glad i deg. Takk for at du nok en gang viser deg som en klok hyrde og god far. Vi kommer til å savne deg. Dypt.
Nå gjør jeg som deg og stoler på at Jesus nok en gang vil gi oss nettopp den hyrden som Kirken trenger i vår tid. Her er det bare å sette i gang med å be for alle som er opptatt av kristentroens fremtid i verden. Be om Den Hellige Ånds ledelse.
I have convoked you to this Consistory, not only for the three canonizations, but also to communicate to you a decision of great importance for the life of the Church.
After having repeatedly examined my conscience before God, I have come to the certainty that my strengths, due to an advanced age, are no longer suited to an adequate exercise of the Petrine ministry. I am well aware that this ministry, due to its essential spiritual nature, must be carried out not only with words and deeds, but no less with prayer and suffering.
However, in today’s world, subject to so many rapid changes and shaken by questions of deep relevance for the life of faith, in order to govern the bark of Saint Peter and proclaim the Gospel, both strength of mind and body are necessary, strength which in the last few months, has deteriorated in me to the extent that I have had to recognize my incapacity to adequately fulfill the ministry entrusted to me.
For this reason, and well aware of the seriousness of this act, with full freedom I declare that I renounce the ministry of Bishop of Rome, Successor of Saint Peter, entrusted to me by the Cardinals on 19 April 2005, in such a way, that as from 28 February 2013, at 20:00 hours, the See of Rome, the See of Saint Peter, will be vacant and a Conclave to elect the new Supreme Pontiff will have to be convoked by those whose competence it is.
Dear Brothers, I thank you most sincerely for all the love and work with which you have supported me in my ministry and I ask pardon for all my defects.
And now, let us entrust the Holy Church to the care of Our Supreme Pastor, Our Lord Jesus Christ, and implore his holy Mother Mary, so that she may assist the Cardinal Fathers with her maternal solicitude, in electing a new Supreme Pontiff.
With regard to myself, I wish to also devotedly serve the Holy Church of God in the future through a life dedicated to prayer.
From the Vatican, 10 February 2013
BENEDICTUS PP XVI
Bilde av Pave Benedikt XVI som barn, den gang han het Joseph Ratzinger. Det er rart å tenke på at et eller annet sted ute i verden finnes det et barn eller en ungdom som kommer til å bli pave en dag. Men først får vi en pave som Jesus er helt ferdig med å forberede. Blir spennende å se hvem det er!
Den femte paven i historien som abdiserer
P. Sigurd Markussen skriver at Pave Benedict XVI er den femte paven i historien som abdiserer.
Dette er hva p. Sigurd Markussen skriver på Facebook i dag:
I 1045 abdiserte pave Benedict på grunn
av økonomiske forhold. Han var bare rundt 18 år gammel da han ble
innsatt som pave. Hans etterkommer, pave Gregor VI var bare pave fra 1.
mai 1045 til 20. desember 1046 før han også abdiserte. Pave Benedict IX
ble da pave igjen.
Den andre paven som abdiserte var altså pave Gregor VI. Årsaken var en beskyldning om at han hadde kjøpt seg til paveembetet, noe han innrømmet og så abdiserte.
Den tredje paven som abdiserte var pave Celestine
V i 1294. Etter bare å ha vært pave i fem måneder publiserte han et
dekret som gav tillatelse for en pave å abdisere, og så abdiserte han.
Han levde i to år til før han døde.
Den fjerde paven som har abdisert er pave Gregor XII i 1415. Årsaken
var å få en slutt på det vestlige skismaet. Den gang var det tre paver
som gjorde krav på paveembetet.
Pave Benedict XVI er altså den femte paven som abdiserer.
- Man råder oss til å leve i nuet. Ikke være bekymret. Ikke leve i fremtiden og være bekymret for fremtiden eller leve i fortiden og være bekymret for alt det gale vi har gjort. Lev i nuet, sier bror Gérard-Marie Ketterer i denne lille filmen som gir fred og helbredelse i sjelen.
Her er to andre sitater fra filmen:
"Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. "Hvor er du?", spør han og det har han gjort hele tiden med alle mennesker."
"Jeg synes jeg har hørt at Gud har søkt meg, og jeg prøver å svare ved å søke tilbake. [...] Og vi håper at gjennom oss noen kan finne Gud."
Persondyrkelse er ikke noe nytt innenfor kirken. Til og med Paulus måtte jobbe hardt for å få fanskaren sin til å forstå at det var Gud og ikke Paulus som skulle dyrkes.
Diverse folk i menigheten begynte å erklære at «Jeg holder meg til Paulus» og: «Jeg til Apollos» (1. Kor 3,4). Gud har sine egne metoder for å motvirke den slags.
Mike Pilavachi (før).
Mike Pilavachi er pastor i menigheten Soul Survivor utenfor London. For noen år siden var det stadig flere tenåringer som ville ha autografen hans i Bibelen sin. Da en av dem gispet: ”Han tok på pennen min!” oppdaget Mike begeistret at: “Å kjære, jeg er en kristen kjendis!”
På møtet samme kveld finner Mike ut at ”Jeg tror jeg skal sette meg med de vanlige menneskene i kveld”. Så, mens alle er stille, spør 6-åringen ved siden av ham: ”Mike, har du alltid vært så tjukk, eller er det bare i det siste du har blitt sånn?”
Mike Pilavachi (nå).
Hele rekken foran dem begynner å riste, snu seg og le. Så fort møtet er slutt stormer Mike ut. ”Jeg var så opprørt. Jeg sa: ”Gud, hvordan kan du gjøre dette mot meg? Jeg er en berømt, kristen kjendis!” Da skjønte jeg at at dette var Guds måte å si: ”Mike, du er bare en stor, tjukk, hårete greker. Men du er MIN store, tjukke, hårete greker.”
Når Gud ydmyker oss er det for å minne oss på vår egentlige identitet. Vår gode Far sier til oss at det kommer ikke an på hva du får til eller hvem du er i de andres øyne – det kommer an på hvem du hører til hos!
”Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.” (1 Kor 3,5-7)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. februar 2011
I dag er det minnedagen for den store katolske skolehelten Don Bosco. Det vet nok ikke TV2. Likevel falt det seg slik at de publiserte sitt nydelige tv-innslag fra St. Sunniva skole på nettopp denne perfekte dagen.
Så du "Vårt lille land" på TV2 i går kveld? Hvis ikke må du få med deg reprisen førstkommende søndag, 3. februar kl. 17.30.
Suksessoppskriften
Innslaget fra St. Sunniva skole, "Slik ble innvandrerklassen Norges beste i norsk", ble dessuten lagt ut på TV2s hjemmeside i dag (enn så lenge kan du se innslaget der uten å betale noe).
Reportasjen fra den katolske St. Sunniva skole er både tankevekkende og sterkt rørende, og kunne med fordel ha blitt en obligatorisk del av opplæringspakken for både Norges skolepolitikere og alle landets lærere.
Hva går så katolske skolers suksessoppskrift ut på? Først og fremst det at de tar den kristne troen og det hele menneskets utvikling på alvor.
En katolsk skole har Kristus i sentrum og finner et pedagogisk program i fortellingen fra Lukas 2,52, hvor Jesus som 12-åring stod fram i tempelet: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Fortellingen peker på utvikling av fire sider av mennesket: Det fysiske, det intellektuelle, det religiøse og det sosiale menneske.
Også menneskets ånd og sjel må med for at det hele mennesket skal utvikle seg og nå sitt fulle potensial.
Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden
som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler.
Og så: Over til dagens helgen.
Den hellige Don Bosco (1815-1888)
Barneprofeten
Allerede da den hellige Johannes Don Bosco (1815-1888) var ni år gammel hadde han en profetisk drøm om fremtiden sin.
Fra da av visste han at hans kall fra Gud var å hjelpe barn og ungdommer ut av fattigdom og kriminalitet. Johannes var selv oppvokst i stor fattigdom og hadde en sterk rettferdighetssans.
”Mennesker som har et dårlig utgangspunkt må få mulighet til oppreisning, og det oppnår man på en spesiell måte gjennom utdanning,” var hans tankegang. Derfor driver ordenen hans salesianerne den dag i dag skoler over hele verden, spesielt yrkesskoler og skoler tilknyttet fengsler.
Don Bosco var opptatt av å elske og å hengi seg til Gud med hele sitt liv. Legene advarte ham om at han kom til å slite seg ut, "men å hvile var i strid med hans natur", fastslår biografien på katolsk.no.
Den 31. januar 1888 døde Johannes, etter å ha fullført løpet og bevart troen. Derfor er hans minnedag i dag, på hans himmelske fødselsdag.
I året 1884 gav Don Bosco sitt første og eneste intervju. Det følgende utdraget derfra sier svært mye om Don Boscos pedagogiske tilnærming - og jeg minner om at vi snakker om 1884, mannen lå langt foran sin tid.
Intervjuet stod opprinnelig på trykk i Journal de Rome, og kan i dag leses i Teresio Boscos bok "Don Bosco".
Reporter: Don Bosco, could you comment on your educational philosophy and the methods you use in your schools that are so much admired? How do you manage to maintain discipline when dealing with so many boys?
Don Bosco: The Salesian way of educating the young is quite simple. Basically, I insist on letting boys be boys.Let them play and enjoy themselves as much as they want as long as God is not offended. But if I have a philosophy of education, it consists in discovering a boy’s best qualities and then exploiting them to his advantage. You must admit, sir, that any person is at his best when he is doing what he likes and does best. Children are the same. Promote their positive qualities and they will thrive.
As for discipline—love and respect for the young is the answer. In the 46 years I have worked among children, never once have I had to resort to corporal punishment [i 1884! min anm.], which by the way is very much in vogue. And if I may say so, all those children who have come under my care have always continued to show me their love and respect.
I denne artikkelen skriver legkarmelitt Anne Samuelsen om alle kristnes kall og vårtendelige mål: Hellighet!Og hun sier: Mist ikke motet, for Gud kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte
der de befinner seg.
Av Anne Samuelsen, Cand. Polit. Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter. Denne artikkelen har hun skrevet spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.
”Så sier Herren:
Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan
dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg? Alt dette har jeg skapt med
min hånd, slik er alt blitt til, sier Herren. Det er disse jeg ser nådig til: De hjelpeløse som kjenner seg knust
og som skjelver for mitt ord” (Jes 66, 1-2)
Kalt til å bli helgen
Ingen har salig- og helgenkåret flere enn vår forrige pave
Johannes Paul II. I løpet av sitt pontifikat saligkåret han 1338 mennesker og
helgenkåret 483, hvorav omtrent 1/4 av disse er legfolk. Denne iveren blir
tolket som et bevisst ambisjon om å sette fokus på det som er alle døpte
kristnes endelige mål: Hellighet!
Vår pave Benedikt XVI følger opp sin forgjenger med stadige
henvisninger til alle kristnes kall til hellighet, og da ikke bare som et
individuelt troens mål, men som et gode for hele kristenheten. Hør bare hva han
sa 17. januar i år til en finsk økumenisk delegasjon:
“Julen, som vi nettopp
har feiret, minner oss på at det er Gud som helt fra begynnelsen har gått
sammen med oss, og som i tidens fylde, ble menneske for å frelse oss fra våre
synder og for å veilede våre skritt på
veien til hellighet, rettferdighet og fred. Å gå ydmykt for Guds åsyn i
lydighet til hans frelsende ord, og med tillit til hans nådefulle plan, gir oss
et talende bilde ikke bare for troens liv, men også for vår økumeniske reise på
veien mot full og synlig enhet for alle Kristne.[1]
Ikke mist motet!
Og for at dette ikke bare skal forbli utilgjengelige ord – og
for at vi ikke alle sammen hele tiden skal si til oss selv: ”Dette gjelder da
ikke meg, jeg er bare en helt vanlig kristen som gjør så godt jeg kan, man
helgenaspirasjoner? Nei!” – så må vi prøve å se litt nærmere på hvilke
”smutthull” vi har.
Vi kan så lett miste motet når vi ser på de store helgenene,
med i våre moderne øyne overmenneskelige krav til dyder. Selv ikke
den Lille Therese av Lisieux, er liten nok for mange av oss, hun som tross alt
allerede fra ung alder ønsket å vie sitt liv til Herren, og som sier at hun
allerede fra ung alder aldri nektet Gud noe. Finnes det i det hele tatt noen
helgener i vår samtid? Som kan inspirere også oss ”vanlige”?
Gud har NOE MER for deg
Jeg tror at Gud har
helgener for alle tider, vi må bare øve oss i å se dem. Jeg tror de er
blant oss, ”hvite martyrer”[2]
ganske så usynlige, ganske så nedbrutte. Kanskje møtte jeg en, den gangen jeg i
1986, som ung idealist med at arrogant og nedlatende forhold til kristen tro,
var på kaffebrigade for å hjelpe Sandinistene i Nicaragua. Han gikk forbi meg på
plazaen, utenfor kirken en søndags formiddag, gammel, barbeint, tannløs, med
filler til klær. Han befant seg utenfor kirken (de med pene klær satt inne)… Men med sin rosenkrans og det bønnen
bevirket i ham, bare med sitt blikk, vekket hhan mitt gudsavvisende sinn til å tro
at det måtte finnes en Gud, til å skjønne at det var noe mer, til å begynne å
lengte etter dette ”NOE MER”.
Kirkens vakreste perler
Kanskje møter jeg dem i min egen menighet? Disse menneskene
- fra så mange forskjellige spiritualiteter og verdenshjørner, mange med et
uutålelig intimt forhold til sorg og forskjellige former for smerte, men som samtidig
også kan stråle av glede, lyse av fred når de overgir seg og sine til Herren i
messen.
Det er hos disse ”små”, fattige,
lidende, med alvorlig sykdom og svakheter, gjennom deres trofasthet og
overgivenhet, at jeg finner de vakreste av de vakre perlene som kirken i denne
tiden kan smykke seg med – inspirasjon til hellighet i hverdagen. Og jeg undrer
meg i dag sammen med karmelittbroder Wilfrid Stinissen, som skriver følgende[3]:
En ny hellighetstype?
"Kan det ikke være slik at Gud i denne stormfulle og utrygge
tid lar oss oppdage en ny hellighetstype? En hellighet der svakhet og nederlag
ikke nødvendigvis overvinnes, men frivillig aksepteres og ønskes velkommen med
kjærlighet? Guds fremste attributt i sitt forhold til oss, barmhjertigheten,
møter jeg hovedsakelig ut ifra min egen svakhet og fattigdom. Om jeg stiller meg selv midt i min svakhet
og derfra roper om barmhjertighet, er jeg absolutt sikker på å møte Gud.
Der
finnes mennesker med misbruksproblemer eller alvorlige psykiske lidelser, som
de kanskje aldri skal komme ut av. Men hvis de fortsetter med å lengte og
begynne på nytt, uten noensinne å gi opp, er hellighet mulig også for dem: en hellighet som ikke inneholder fantastiske
gjerninger og synlige frukter, men som består av grenseløs tillit til Gud og
tro på hans kjærlighet.
Jeg tror at Gud i denne kaotiske tiden er tilbøyelig til å
gi dispensasjon fra det gamle helgenidealet. Kanskje tiden er moden for dispensasjonshelgener? Kirken kan ikke
annet enn å holde fast ved de høye kravene når det gjelder heroiske dyder i en
helligkåringsprosess. Den indre holdning kan ikke Kirken måle. Men Gud ser
menneskenes hjerte og vil tydeligvis i større grad enn noensinne la sin barmhjertighet
strømme ned over oss. Han kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte
der de befinner seg. Han arbeider med det materiale han har for hånden. Han har
ikke forandret sine planer for menneskeheten. Han ønsker fortsatt at vi skal
bli hellige. Han er klar til å gi
dispensasjon fra heroiske dyder, men ikke fra vår lengsel og stadig nye forsøk.
Kanskje er det akkurat vår tids karisme å trenge dypere inn i hellighetens
vesen; at den ikke består av heroiske dyder, men av en umettelig tillit til Gud [4]." (Hele dette avsnittet er et sitat av br. Wilfrid Stinissen fra bladet Karmel nr. 2-2010)
Til slutt tre spørsmål til ettertanke:
Er jeg beredt på å lete etter mine medmenneskers hellighet
– ikke bare iøynefallende feil og mangler?
Tåler jeg å se min egen svakhet?
Tør jeg å innse at Gud ønsker at også jeg skal bli hellig?
[2] Archbishop Nowak: “The devotion to the saints began with martyrdom, with those lives given for Christ. One spoke of "red martyrdom", but also of a "white martyrdom". Christians who live with their difficulties day after day, who continue to do their work, who look after their families, often heroically, are true martyrs and the early Christians already knew this. Let us think of our own families, of our own parents. How many sacrifices they made, how hard they worked!” Fra: http://www.piercedhearts.org/theology_heart/church_teaching_saints/saints_new_evangelization.htm
[4] Dette
reduserer selvsagt ikke betydningen av helgenforklaringer. Det kirkelige
fellesskapet trenger synlige forbilder som beviser at et Evangelisk liv ikke er
noen utopi.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
Den tredje og siste salmen som bet seg fast var Børre Knudsens helt nydelige "Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne". Salmen står under avsnittet "Eukaristi" i den katolske salmeboken, og spesielt i fastetiden er den nesten fast innslag på hver eneste høymesse i St. Paul. Jeg elsker denne selvransakende og lovprisende salmen.Vi synger den på den samme norske folketonen som du finner i salmen "Å, at jeg kunne min Jesus prise". Syng inni deg eller høyt: