 |
FAMILIEFORØKELSE: Kan anbefale dette anvendelige, utvid-as-you-go-dørskiltkonseptet for dem som er åpne for å få flere enn 1,78 barn.
Fruktbarhetstallet for norske kvinner lå i 2013 på 1,78 barn i følge Statistisk Sentralbyrå. Vi
må tilbake til 2002 for å finne et lavere fruktbarhetstall. Til orientering: For at befolkningsnivået skal
holde seg jevnt må fruktbarhetstallet må ligge på 2,1 (dvs. at hver kvinne i
løpet av et liv må føde 2,1 barn hver).
I hvilke andre land i verden har befolkningen bedre forutsetninger for å kunne reprodusere seg selv enn i Norge? Med det norske velferdsnivået burde vi vel i det minste være i stand til å reprodusere oss selv? Så hvorfor gjør vi det ikke da? Hva har skjedd med nordmenns syn på barnet?
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
«Vær fruktbare og bli mange,» var Guds aller første bud til menneskene. Det skulle man ikke tro i Europa i dag.
Første gang publisert i avisen Dagen (i Velsignet Helg) lørdag 28. september 2013
De europeiske fødselstallene er suicidale. Selv ikke i Norge greier vi å reprodusere oss selv, enda vi ligger rimelig langt oppe på fruktbarhetsskalaen i Europa.
Som alle lesere av Dagen har fått med seg:
Den norske abortlovgivningen har så langt tatt livet av mer enn en halv million nordmenn. Det du kanskje ikke har tenkt like mye over, er at abortloven samtidig har tatt livet av det kristne synet på det fødte barnet.
De siste tiårene har nordmenn gått fra å se på barnet som en velsignelse, en gave fra Gud, til å mer og mer ser på barnet som en
byrde – en byrde som vi i snitt bare orker 1,78 stykk av i 2013.
(Fruktbarhetstallet er oppdatert etter den opprinnelige publiseringen i sept. 2013. I 2013 lå fruktbarhetstallet for norske kvinner på 1,78 barn i følge Statistisk Sentralbyrå. I 2020 sank fruktbarhetstallet helt til 1,48 i følge SSB. Fruktbarhetstallet for innvandrerkvinner i Norge lå på 1,68 i 2020. Hvis ikke fruktbarhetstallet ligger på 2,1 eller mer, minsker befolkningen.)
Abortloven har fundamentalt endret vårt syn på både det ufødte og det fødte barnet fordi «Det ufødte og det fødte liv er vevet sammen. Man kan ikke frata det ene verdi uten å forringe det annet,» som Børre Knudsen sier det
i boken En prest og en plage.
Abortlovgivningen er ikke det eneste som har fordreid vårt syn på barnet. Også prevensjonen har bidratt solid i samme retning. Jeg siterer igjen Børre Knudsen: «Man skulle sannelig tro at liv er blitt det verste som kan skje. Liv, det største av alle mirakler, regnes i vår tid som et preventivuhell. Hvilke argumenter står man igjen med når penger blir ansett som viktigere enn liv?»
Hvorfor får vi ikke flere barn? Fordi vi ikke greier å skaffe dem mat, klær og utdanning? Nei, fordi vi ser på barn som en BYRDE. Det er så
slitsomt å ha barn. De krever tiden vår, pengene våre og kreftene våre; alt vi er og har. De kommer i veien for oss, for karrieren, utdannelsen og alle planene våre. Vi vil ha kontroll over livet vårt. Nyte livet. Tenke på oss selv.
Generelt vil vi ha sex, men ikke barn. Vi tenker at sex har ingenting med barn å gjøre. Det eksisterer
ingen forbindelse mellom sex og barn. Det finnes faktisk et legemiddel mot slikt, p-pillen,
en pille mot barn. For sikkerhets skyld har vi også fått angrepillen – en kjemisk teppebombing av kvinnekroppen som utsletter alt liv der inne, en angrepille mot barn.
Det forventes i dag at alle unge, ansvarlige kvinner skal innta sin daglige kjemiske cocktail med anti-barn-hormoner. Hvis jeg ikke vil ta p-pillen må jeg ha forberedt en lang forsvarstale som ikke går på selve saken, men på bivirkningene. Dem er det til gjengjeld mange av. Hvert år dør unge, friske jenter i Norge bare fordi de har brukt p-pillen. Det unaturlig høye hormonnivået gir signifikant økt fare for blodpropp, kreft, blødninger, nedsatt sexlyst, nedsatt generell lyst, trøtthet, depresjon, humørsvingninger, overvekt, astma, matallergier og varig tap av eggløsning. Alt dette er sånt som folk forstår. Det de ikke forstår, er at sex har noe med barn å gjøre. Men den holdningen er omtrent like logisk som å hevde at «spising har ingen sammenheng med kroppens behov for næringsstoffer. Neida, spising er
bare til for at jeg skal nyte maten».
I dag har vi havnet i en situasjon der uplanlagte svangerskap blir regnet som en ulykke. Problemet er at det faktisk ikke er en ulykke når sex fører til barn – tvert imot er det slik Gud har skapt sex. «
Det som Gud har sammenføyd, skal mennesket ikke skille» sa Jesus. Prevensjon sørger for at seksualitetens to hensikter – forening og forplantning – blir holdt kunstig adskilt. Er det noe rart at vi ender opp med dårlig sexlyst og et skrantende sexliv?
Til tross for at alle medier er proppfulle av sex, har dagens nordmenn i følge Folkehelseinstituttet mye sjeldnere sex enn folk hadde før i tiden, i gamle dager, den gang sex faktisk hadde noe med barn å gjøre. Og det er jo i grunnen helt logisk. Når man bevisst fjerner den magiske dimensjonen ved sex, når man ikke lenger tar del i den fortsatte Skapelsen – når man med vilje fjerner halvparten av meningen med sex – da er det helt naturlig at man ender opp med å ha mindre sex. Ikke hjelper det at store deler av den kvinnelige befolkningen går på kjemisk lystdempende medikamenter heller.
Det var ikke sånn det skulle være. Et kristent ekteskap skal per definisjon være åpent for Gud, spesielt på seksualitetens område. Et kristent ektepar ser det som en
ære å få et uventet barn fra Gud, ikke en ulykke. Vi lytter til Gud og er åpne for å ta imot et barn når han vil gi oss det. I Den katolske kirke er det faktisk umulig å bli gift dersom ikke både bruden og brudgommen svarer ja under ektevielsesritualet når presten spør: «Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd?»
Klarer alle å holde det løftet? Nei. En så radikal overgivelse til Gud og til hverandre forutsetter dyp tillit. Det er kanskje der det først og fremst stopper opp for oss i dag. Vi stoler ikke på Guds godhet og Hans ledelse. Vi stoler knapt nok på hverandre.
Så hva gjør vi – vi stakkars forvirrede ektepar i fruktbar alder som mottar så mange motstridende meldinger? Vi ber.
Vi overgir oss til Guds plan og Guds ledelse så godt vi kan med de skrøpelige livene vi har, og vi ber med Ignatius av Loyola:
«Alt mitt er ditt. Herre, motta all min frihet, min erindring, min forstand og hele min vilje: Alt hva jeg eier og har. Du har gitt meg det: Til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.» Amen!
Oppdatert med nye fruktbarhetstall for 2020 den 22. august 2021.
Første gang publisert i avisen Dagen (i Velsignet Helg) lørdag 28. september 2013
